Eg likar å tenkja på fossile brennstoff som den magiske drikken i bøkene om Asterix og Obelix. Goscinny og Uderzo sine galliske heltar bur i den einaste landsbyen som heldt ut mot den romerske okkupasjonen, takk vere ein magisk drikk laga etter hemmeleg oppskrift av vismannen deira, Miraculix.

Drikken gjev dei overmenneskeleg styrke og gjer dei usårbare, til stor sorg for Julius Cæsar. Som Asterix og Obelix’ magiske drikk gjer olje oss langt sterkare, raskare og meir produktive enn me nokon gong har vore, og gjer det mogleg for samfunnet vårt å gjera 70 til 100 gongar meir arbeid enn det som hadde vore mogleg utan. Me har levd med denne drikken i 150 år og har – som Asterix og Obelix – vorte vande med å tenkja at me alltid vil ha han, me har faktisk lagt opp liva vore til å vera fullstendig avhengig av drikken.

Hopkins heldt fram med å visa til at ein gjennomsnittleg amerikansk borgar nyttar energi tilsvarande femti karar som syklar på – dag og natt – for å laga straum. No ligg riktig Noreg eit hakk lågare enn USA på denne statistikken, men eg har likevel eit problem: eg har slett ikkje femti karar med ergometersykkel i bakhagen. Ikkje har eg plass til å husa dei eller mat til å fø dei heller.

Heldigvis bur eg i Samnanger, som er benåda med rike vasskraftressursar og heldigvis kan eg fyra med ved (bioenergi vert det visst kalla i våre dagar), men oljeavhengigheita mi og vår er likevel eit stort problem, som heng saman med både klimakrisa, matvarekrisa og ei stor energikrise – ja, det spørs om ein ikkje kan trekkja liner til finanskrisa også.

Klimakrisa er godt kjent for dei fleste, forbruket av fossile brennstoff inneber ifølgje dei aller fleste forskarar på området utslepp av CO2 og andre avgassar i slikt omfang at me skrur opp temperaturen til Tellus.

Men energikrisa – eller rettare: ressurskrisa – er kanskje vel så viktig å retta fokus mot. Verda sin samla produksjon av olje er i ferd med å flata ut. Mange land (inklusiv Noreg) har gått over toppen. Me vil altså ha mindre og mindre olje å nytta. Det vil driva prisen oppover, og det vil gje eit samfunn så oljebasert som vårt store vanskar.

For å sitera Jonathan Porritt, leiar for den britiske bærekraftskommisjon sett ned av Tony Blair og forfattar av boka “Capitalism as if the World Matters” (Kapitalisme som om verda tydde noko):

Det merkverdige er at politikarane har feila i å byrja å planlegga på nokon som helst slags måte for den uunngåelege overgangen, eller jamvel å byrja å forbereda veljarane sine på at han er uunngåeleg.

Eg er ikkje ein av dei som lir av politikarforakt, kanskje fordi eg kjem frå vesle Samnanger, der lokalpolitikarane er folk i nabolaget, folk som ein kan møta på butikken. Eg skriv ikkje dette for å kjefta og smella heller. Nei, eg trur faktisk at desse dårlege nyhenda på mange måtar kan vera gode nyhende for lokalsamfunnet, også i Samnanger.

Ein del ting er også i ferd med å skje: Samnanger har våga å satsa på småkraft. Sjølv kjenner eg av og til ei uro over at det skal koma småkraftanlegg overalt og det finst saktens døme på stader der det alt har vorte for mykje, men den grunnleggjande ideen er glitrande: rein energi, lokalt produsert, i nærleiken av der folk treng han. Satsinga på lokalt næringsliv i form av næringslivsselskapet ProSam er også gode nyhende, og eg har ei kjensle av at det rår optimisme i bygda på lokalsamfunnet sine vegner.

Det er gledeleg. Det gjer oss betre rusta. Her er endå fleire gode nyhende: lokalsamfunnet kjem til å verta viktigare og viktigare. Oppblomstring av lokal produksjon kjem til å vera naudsynt. Nærmiljøfunksjonane – som utviklinga, køyreavstanden til Bergen og, vel, Staten har sytt for å ta frå kommunen – kjem til å måtta koma attende. Lokaldemokratiet og det lokale engasjementet kjem til å blomstra – fordi det er nødt til det. Også jordbruket, og ikkje minst småskala hagebruk, kjem til å få ein renessanse. Kortreist er i ferd med å verta eit moteord. Det er ikkje utan grunn.

Så vert spørsmålet: Korleis kan folk i Samnanger ta tyren ved horna og byrja å skapa eit framtids-Samnanger det ikkje berre er råd til å tru på , men eit framtids-Samnanger ein jamvel kan verta varm om hjarta ved å tenkja på? Eg vågar å hevda at kampen byrjar med ein kamp for å ta vare på lokalsamfunnet og å byrja relokalisering.

Ein ting er at Stortinget etter neste val lett kan koma til å ha fleirtal av parti og politikarar som slett ikkje er framand for kommunesamanslåing med tvang. Trass for at mange samningar og kjem til å stemma på parti som er inne på den tanken er debatten om kommunesamanslåing her i bygda så tabubelagt at eg fryktar den kjem til å verta slengd på oss meir eller mindre uførebudd om rette (eller galne) vedkomande hamnar i kommunalminister-stolen. Men lokalsamfunn handlar om mykje meir enn kommunegrenser, noko ein knappast treng å reisa lenger enn til den litt underlege kommunekonstruksjonen Fusa for å sjå.

Det viktigaste me kan gjera er difor å leggja til rette for det kortreiste: kortreist straum, kortreiste arbeidsplassar (i dag pendlar nær 40% av arbeidsstyrka i Samnanger til Bergen kommune, og ytterlegare ein del til andre nabokommunar; til saman pendlar godt over halvparten. Kjelde: SSB), kortreist mat, andre kortreiste varer osv. Kortreist er bra for miljøet, nyttar mindre energi og er som balsam for lokalsamfunnet. Og heldigvis er det ingenting i vegen for langreiste tankar.

Ein av mine små draumar tok eg med meg saman med flyttelasset frå Belgia (eller EU, om de vil). Belgiarane er drivande gode på å ha lokale marknadar. Kvar laurdag kunne eg tusla inn på torget i den vesle byen eg budde i og kjøpa all slags varer, mange av dei lokalt produserte. Og det var ikkje berre i småbyar slikt gjekk føre seg: sjølv mykje mindre stader har gjerne ein slik torgmarknad kvar einaste laurdag og på toppen av det bruktmarknad mange av sundagane. Tenk om ein kunne ha ein slik marknad i Samnanger ein gong i månaden, med varer frå produsentar her òg i nabokommunane? Ein lokal Bondens Marknad som kunne blåsa den litt stusselege varianten dei har no og då på Osøyro av banen? Kanskje med litt bruktsal i tillegg, slik at dei av oss som likar å lesa gamle Sølvpilen-, Fantomet- og Donald-blad retteleg kunne fråtsa?

Når tunellen kjem på plass bak Tysse, og miljøgata vert ein røyndom burde dette vera eit storarta tiltak der. Inntil då ville ikkje eg ha noko mot å vera storsinna og lata torget vera på “hi sio tå fjorden”.

Eg har ikkje femti karar med ergometersykkel i bakhagen, og det er vel på tide å gje seg medan datamaskina framleis har straum, men her er til sist mi oppmoding til lokalpolitikarane. Det finst kommuneplanar for både eitt og hitt. No ligg eit interessant og viktig utkast til kulturplan ute til høyring. Men kva med å ta tak og jobba gjennom ein kortreist-plan?

Til venstre: Britisk propagandaplakat frå andre verdskrigen (1943)

“In the First World War the King, George V., had directed that potatoes, cabbages and other vegetables should replace the normal geraniums in the flower beds surrounding Buckingham Palace and in the royal parks. The Prime Minister let it be known that he was growing King Edward potatoes in his garden at Walton Heath, and the Archbishop of Canterbury issued a pastoral letter sanctioning Sunday work”.

J. Gardiner: Wartime Britain 1939-1945

Eller sagt på ein annan måte: eg gler meg allereie til våren. Eg har bestilt frø frå både Real Seeds og eit par andre frøleverandørar, og er spent på kva som vil spira og veksa i dei bratte vestlandsbakkane utanfor stovevindauga. Ja, litt freistar eg meg på innandørs også – det er ikkje alt som går like godt i mi klimasone.

For dei som berre har ein balkong eller eit vindauga er kanskje ein urtesamling å føretrekkja: ikkje treng urtane mykje stell, men som tilskot i matlaginga er ferske urtar absolutt ikkje å forakta, og det er ein triveleg hobby også. Løpstikka (som smaker omtrent som buljongterning) eg har i hagen verkar for meg litt for svær til å ha på balkongen (han vart halvanna meter før frosten og snøen kom), men ifølgje BoGrønt går det visst godt ann å ha han der. Elles nemner dei fleire som veks som ugras i regnveret her i Samnanger: bergmynte (oregano), persille, salvie, sitronmelisse, kamille.

Og i staden for å prata om “food miles” – slik dei gjer i England – kan ein prata med store auge om kor mange matcentimeter maten har vorte frakta.

Akkurat nå er situasjonen for grotesk til at jeg har overskudd til å diskutere med KrF-ere som på autopilot forsvarer Israels forbrytelser.

Og dermed er den norske skyttergravskrigen til å kjenna att, og scena klargjort for ein lite opplysande debatt av typen me har sett tusen gongar før.

Eg er verken KrF-ar eller på autopilot, men når Fredrik Mellem seier han ikkje ser eit einaste godt argument mot boikott av Israel er det likevel eit openbert spørsmål som melder seg: Trur Fredrik Mellem ein boikott vil gjera noko som helst betre?

Det meste av forsking på området konkluderer med at både økonomiske sanksjonar og andre generelle boikottar har lite for seg, sjeldan verkar og gjerne jamvel verkar mot si hensikt. I tillegg er ein generell boikott moralsk tvilsam, det er ein form for kollektiv avstraffing – ein variant av det same som mange på venstresida ofte kritiserer nettopp Israel for (og ikkje sjeldan med rette).

Eg har lite til overs for dei sitjande israelske myndigheitene, sjølv om eg synest mykje av kritikken Israel vert møtt er relativt karikert. Eg har derimot stor sans for israelsk fredsrørsle. Ei tid attende var eg i kontakt med ein representant for organisasjonen PeaceNow, og eg spurte om deira syn på boikott. Her er svaret:

Peace Now appreciates foreign support for a two state solution and concern for the suffering of both Palestinians and Israelis, Christians, Muslims and Jews, however we oppose the use of divestment/boycotts as a vehicle to further peace.

The ongoing conflict between Israelis and Palestinians and escalations in violence leads only to distrust on both sides. The parties in the conflict must all make sacrifices in order for there to be peace.  Neither party is blameless.

Moderates around the world must work together to bring about a negotiated two-sate settlement in which sovereign Israeli and Palestinian states can live side by side securely, peacefully and with justice.

Divestment and Boycotts have broad implications in terms of relationships, but not in a positive way.  Divestment/ Boycotts hardens hearts.  It misunderstands the parties in the conflict and the need for balance. Selling shares in a company that sells to the Israeli government will not result in Israelis embracing territorial compromise, nor will it cause Palestinians to reject violent elements within their society.  Each party is informed by a far more complicated set of factors than private investments.

The cause of peace demands that everyone strives to understand the complex set of realities that face all of the parties.  And that we work to reconcile differences.  Investments can be used in ways that promote coexistence and cooperation, instead of boycotts, there are many peace promoting and educating programs and initiatives that need support.
We believe that we must reject punitive, divisive measures such as divestment/ boycotts and embrace a balanced approach to peacemaking that will foster dialogue, understanding, and trust.

Opposition to Israeli policy is no sin,but the kind of overwhelming imbalance that divestment and boycotts plans are bringing to bear, can only make it more difficult to attain the just peace we all claim to want.

Uri Avnery, ein av dei verkelege veteranane innan israelsk fredsrørsle har også skrive om dette, og han skriv:

All who wholeheartedly want to help the occupied Palestinian people would be well advised to keep well away from the idea of a general boycott of Israel. It would push all Israelis into the arms of the extreme Right, because it would reinforce the right-wing belief that “All the world is against us” – a belief that took root in the years of the Holocaust, when “all the world looked on and kept silent”. Every Israeli child learns this in school.

A focused boycott against specific organizations and corporations that actively contribute to the occupation can indeed help in convincing the Israeli public that the occupation is not worthwhile. Such a boycott can achieve a specific aim – if it is not aimed at the collapse of the State of Israel. Gush Shalom, to which I belong, has for 10 years been organizing a boycott of the products of the settlements. The aim is to isolate the settlers and their accomplices. But a general boycott on the State of Israel would achieve the very opposite – to isolate the Israeli peace activists.

Eg veit ikkje om dette framstår som vektige argument for Fredrik Mellem. Men for meg er det vanskeleg å oversjå det PeaceNow og Uri Avnery her seier.

Ein kan diskutera innhaldet i kritikken av Israel (ein diskusjon eg her let liggja), men at kritikk av Israel kan vera rimeleg og ofte er det, er det liten tvil om. Det er fornuftig å vera for boikott av enkeltselskap, dersom desse er skuld i overgrep, og det er på sin plass å gå inn for at det ikkje skal handlast med våpen til og frå Israel (sjå denne artikkelen i Ny Tid nyss). Men det er ikkje rimeleg å straffa israelsk fredsrørsle for at dei framleis ikkje har vunne kampen for fred.

Blant dei nominerte der er fleire interessante bloggar, som International Metropolis, Royal City Rag, Tales from the Arctic, Save Our Prairie, Knitnut.net og MyUrbanSuburban (i tilfelle akkurat du leiter etter ein stad å eta eller shoppa i Fraser Valley). Kor lokale desse bloggane er til i blant høgst diskutabelt, men det fekk meg til å tenkja:

Ville det vera mange gode kandidatar i ei norsk bloggkåring av beste lokale blogg?

Svaret er – er eg redd – nei. Men det kan jo sjølvsagt henda at nokon ivrige blogglesarar der ute kan gje meg eit anna svar? Kanskje er det haugevis med gode lokale bloggar som fortener merksemda mi? Som er lokale, men samstundes interessante for fleire enn dei som bur i Nordkapp kommune eller i Enebakk?

Mi eiga interesse for blogging har vorte mindre med tida, noko som nok er å sjå att i kor ofte denne bloggen har vorte oppdatert dei siste par åra. Det har vorte for mykje (opprørsk) parasittverksemd på midstrømsmedia og altfor mykje blogging (også mi eiga) minner meg framleis om det eminente vekebladet Donald Duck.

Det er ein heil del flinke folk med skarpe pennar der ute, men jamvel dei flinkaste av dei skriv så mykje at mykje av det dei skriv ikkje er så interessant eller spanande i det heile. Og gjev ut bøker som truleg er meir spanande enn bloggane.

Har norsk opinion i det heile vorte rikare av blogginga? På grunn av twinglyhoringa? Eg tviler.

Men teknologien er der jo; ein teknologi som burde gjera det lettare for både vanlege og eh… mindre vanlege… folk å delta i den offentlege debatten på ein måte som gjer meirverdi for langt fleire enn dei sjølve. Kanskje ligg det moglegheiter i lokalblogging som ikkje ligg i synseblogging om riksnyhende?

Lokalbloggar ser ut til å vera eit up and coming-fenomen i den engelskspråklege bloggosfæra med nettsider som Outside.in, Placeblogger, FeedMap, Local Blogdigger og fuglane veit kva.

Sidan eg er engasjert i grøn partipolitikk burde mantraet “Tenkja globalt, handla lokalt” vera nærliggjande,  men sjølv har eg knapt skrive eit ord om heimkommunen min Samnanger, og berre få innlegg som handlar om byen der eg tidlegare budde, belgiske Mechelen. Det har falt seg naturleg. Sidan eg blant anna lever av å vera skribent har eg ynskt å nå eit breiare publikum enn dei eg kunne ha nådd gjennom å skriva lesarinnlegg i Samningen. Det å blogga har vore ein hobby, men også ein form for eigenreklame. Og det har ikkje vore heilt mislukka eigenreklame, sjølv om eg ikkje har skaffa meg jobb i verken ABC Nyheter eller på fjernsyn.

Men bloggtidene endrar seg dei også. Hjorthen bloggar stadig vekk om innhald i lokalavisa i Flora, og no har bloggfenomenet jamvel nådd lokalpolitikken på mine trakter. Den lokale bygdelista har lansert Bygdabloggen. Og mine sjeldne innlegg av typen “synsing om ting som står i riksmedia” druknar sjølvsagt i massar av blogginnlegg av denne typen (sjølv om eg må vedgå at akkurat dette var rimeleg morosamt).

Difor: nye takter her. Eg skal byrja å blogga meir lokalt.

Sangen kan også lastes ned fra Ecolos nettsider i MP3, OGG eller WMA. Teksten kan leses her. Leser du ikke fransk? Babelfish gir deg en ide på engelsk.

Det er et mindre arrogant spørsmål enn det låter som.

Norge sitter på svært betydelige uutnyttede ressurser når det gjelder fornybar energi, og kan bidra til et Europa som er 100% forsynt med ren energi. Men det betyr å bygge vindmøller, og en del i miljøvernbevegelsen viser seg fort å være skeptiske når prosjektene går fra å være fjerne og drømmende til å være konkrete. Hva mener bloggosfæren? Hvilket ansvar har vi?

Les kanskje også denne artikkelen som eg har gravd fram frå Dagbladet sitt arkiv.

Men det som det kanskje er knyttet størst forventninger til når det gjelder Obamas overtakelse, er hva slags hund de tar med seg inn i Det hvite hus.

Så veit me det.