Eg likar å tenkja på fossile brennstoff som den magiske drikken i bøkene om Asterix og Obelix. Goscinny og Uderzo sine galliske heltar bur i den einaste landsbyen som heldt ut mot den romerske okkupasjonen, takk vere ein magisk drikk laga etter hemmeleg oppskrift av vismannen deira, Miraculix.

Drikken gjev dei overmenneskeleg styrke og gjer dei usårbare, til stor sorg for Julius Cæsar. Som Asterix og Obelix’ magiske drikk gjer olje oss langt sterkare, raskare og meir produktive enn me nokon gong har vore, og gjer det mogleg for samfunnet vårt å gjera 70 til 100 gongar meir arbeid enn det som hadde vore mogleg utan. Me har levd med denne drikken i 150 år og har – som Asterix og Obelix – vorte vande med å tenkja at me alltid vil ha han, me har faktisk lagt opp liva vore til å vera fullstendig avhengig av drikken.

Hopkins heldt fram med å visa til at ein gjennomsnittleg amerikansk borgar nyttar energi tilsvarande femti karar som syklar på – dag og natt – for å laga straum. No ligg riktig Noreg eit hakk lågare enn USA på denne statistikken, men eg har likevel eit problem: eg har slett ikkje femti karar med ergometersykkel i bakhagen. Ikkje har eg plass til å husa dei eller mat til å fø dei heller.

Heldigvis bur eg i Samnanger, som er benåda med rike vasskraftressursar og heldigvis kan eg fyra med ved (bioenergi vert det visst kalla i våre dagar), men oljeavhengigheita mi og vår er likevel eit stort problem, som heng saman med både klimakrisa, matvarekrisa og ei stor energikrise – ja, det spørs om ein ikkje kan trekkja liner til finanskrisa også.

Klimakrisa er godt kjent for dei fleste, forbruket av fossile brennstoff inneber ifølgje dei aller fleste forskarar på området utslepp av CO2 og andre avgassar i slikt omfang at me skrur opp temperaturen til Tellus.

Men energikrisa – eller rettare: ressurskrisa – er kanskje vel så viktig å retta fokus mot. Verda sin samla produksjon av olje er i ferd med å flata ut. Mange land (inklusiv Noreg) har gått over toppen. Me vil altså ha mindre og mindre olje å nytta. Det vil driva prisen oppover, og det vil gje eit samfunn så oljebasert som vårt store vanskar.

For å sitera Jonathan Porritt, leiar for den britiske bærekraftskommisjon sett ned av Tony Blair og forfattar av boka “Capitalism as if the World Matters” (Kapitalisme som om verda tydde noko):

Det merkverdige er at politikarane har feila i å byrja å planlegga på nokon som helst slags måte for den uunngåelege overgangen, eller jamvel å byrja å forbereda veljarane sine på at han er uunngåeleg.

Eg er ikkje ein av dei som lir av politikarforakt, kanskje fordi eg kjem frå vesle Samnanger, der lokalpolitikarane er folk i nabolaget, folk som ein kan møta på butikken. Eg skriv ikkje dette for å kjefta og smella heller. Nei, eg trur faktisk at desse dårlege nyhenda på mange måtar kan vera gode nyhende for lokalsamfunnet, også i Samnanger.

Ein del ting er også i ferd med å skje: Samnanger har våga å satsa på småkraft. Sjølv kjenner eg av og til ei uro over at det skal koma småkraftanlegg overalt og det finst saktens døme på stader der det alt har vorte for mykje, men den grunnleggjande ideen er glitrande: rein energi, lokalt produsert, i nærleiken av der folk treng han. Satsinga på lokalt næringsliv i form av næringslivsselskapet ProSam er også gode nyhende, og eg har ei kjensle av at det rår optimisme i bygda på lokalsamfunnet sine vegner.

Det er gledeleg. Det gjer oss betre rusta. Her er endå fleire gode nyhende: lokalsamfunnet kjem til å verta viktigare og viktigare. Oppblomstring av lokal produksjon kjem til å vera naudsynt. Nærmiljøfunksjonane – som utviklinga, køyreavstanden til Bergen og, vel, Staten har sytt for å ta frå kommunen – kjem til å måtta koma attende. Lokaldemokratiet og det lokale engasjementet kjem til å blomstra – fordi det er nødt til det. Også jordbruket, og ikkje minst småskala hagebruk, kjem til å få ein renessanse. Kortreist er i ferd med å verta eit moteord. Det er ikkje utan grunn.

Så vert spørsmålet: Korleis kan folk i Samnanger ta tyren ved horna og byrja å skapa eit framtids-Samnanger det ikkje berre er råd til å tru på , men eit framtids-Samnanger ein jamvel kan verta varm om hjarta ved å tenkja på? Eg vågar å hevda at kampen byrjar med ein kamp for å ta vare på lokalsamfunnet og å byrja relokalisering.

Ein ting er at Stortinget etter neste val lett kan koma til å ha fleirtal av parti og politikarar som slett ikkje er framand for kommunesamanslåing med tvang. Trass for at mange samningar og kjem til å stemma på parti som er inne på den tanken er debatten om kommunesamanslåing her i bygda så tabubelagt at eg fryktar den kjem til å verta slengd på oss meir eller mindre uførebudd om rette (eller galne) vedkomande hamnar i kommunalminister-stolen. Men lokalsamfunn handlar om mykje meir enn kommunegrenser, noko ein knappast treng å reisa lenger enn til den litt underlege kommunekonstruksjonen Fusa for å sjå.

Det viktigaste me kan gjera er difor å leggja til rette for det kortreiste: kortreist straum, kortreiste arbeidsplassar (i dag pendlar nær 40% av arbeidsstyrka i Samnanger til Bergen kommune, og ytterlegare ein del til andre nabokommunar; til saman pendlar godt over halvparten. Kjelde: SSB), kortreist mat, andre kortreiste varer osv. Kortreist er bra for miljøet, nyttar mindre energi og er som balsam for lokalsamfunnet. Og heldigvis er det ingenting i vegen for langreiste tankar.

Ein av mine små draumar tok eg med meg saman med flyttelasset frå Belgia (eller EU, om de vil). Belgiarane er drivande gode på å ha lokale marknadar. Kvar laurdag kunne eg tusla inn på torget i den vesle byen eg budde i og kjøpa all slags varer, mange av dei lokalt produserte. Og det var ikkje berre i småbyar slikt gjekk føre seg: sjølv mykje mindre stader har gjerne ein slik torgmarknad kvar einaste laurdag og på toppen av det bruktmarknad mange av sundagane. Tenk om ein kunne ha ein slik marknad i Samnanger ein gong i månaden, med varer frå produsentar her òg i nabokommunane? Ein lokal Bondens Marknad som kunne blåsa den litt stusselege varianten dei har no og då på Osøyro av banen? Kanskje med litt bruktsal i tillegg, slik at dei av oss som likar å lesa gamle Sølvpilen-, Fantomet- og Donald-blad retteleg kunne fråtsa?

Når tunellen kjem på plass bak Tysse, og miljøgata vert ein røyndom burde dette vera eit storarta tiltak der. Inntil då ville ikkje eg ha noko mot å vera storsinna og lata torget vera på “hi sio tå fjorden”.

Eg har ikkje femti karar med ergometersykkel i bakhagen, og det er vel på tide å gje seg medan datamaskina framleis har straum, men her er til sist mi oppmoding til lokalpolitikarane. Det finst kommuneplanar for både eitt og hitt. No ligg eit interessant og viktig utkast til kulturplan ute til høyring. Men kva med å ta tak og jobba gjennom ein kortreist-plan?

Til venstre: Britisk propagandaplakat frå andre verdskrigen (1943)

“In the First World War the King, George V., had directed that potatoes, cabbages and other vegetables should replace the normal geraniums in the flower beds surrounding Buckingham Palace and in the royal parks. The Prime Minister let it be known that he was growing King Edward potatoes in his garden at Walton Heath, and the Archbishop of Canterbury issued a pastoral letter sanctioning Sunday work”.

J. Gardiner: Wartime Britain 1939-1945

Eller sagt på ein annan måte: eg gler meg allereie til våren. Eg har bestilt frø frå både Real Seeds og eit par andre frøleverandørar, og er spent på kva som vil spira og veksa i dei bratte vestlandsbakkane utanfor stovevindauga. Ja, litt freistar eg meg på innandørs også – det er ikkje alt som går like godt i mi klimasone.

For dei som berre har ein balkong eller eit vindauga er kanskje ein urtesamling å føretrekkja: ikkje treng urtane mykje stell, men som tilskot i matlaginga er ferske urtar absolutt ikkje å forakta, og det er ein triveleg hobby også. Løpstikka (som smaker omtrent som buljongterning) eg har i hagen verkar for meg litt for svær til å ha på balkongen (han vart halvanna meter før frosten og snøen kom), men ifølgje BoGrønt går det visst godt ann å ha han der. Elles nemner dei fleire som veks som ugras i regnveret her i Samnanger: bergmynte (oregano), persille, salvie, sitronmelisse, kamille.

Og i staden for å prata om “food miles” – slik dei gjer i England – kan ein prata med store auge om kor mange matcentimeter maten har vorte frakta.

Akkurat nå er situasjonen for grotesk til at jeg har overskudd til å diskutere med KrF-ere som på autopilot forsvarer Israels forbrytelser.

Og dermed er den norske skyttergravskrigen til å kjenna att, og scena klargjort for ein lite opplysande debatt av typen me har sett tusen gongar før.

Eg er verken KrF-ar eller på autopilot, men når Fredrik Mellem seier han ikkje ser eit einaste godt argument mot boikott av Israel er det likevel eit openbert spørsmål som melder seg: Trur Fredrik Mellem ein boikott vil gjera noko som helst betre?

Det meste av forsking på området konkluderer med at både økonomiske sanksjonar og andre generelle boikottar har lite for seg, sjeldan verkar og gjerne jamvel verkar mot si hensikt. I tillegg er ein generell boikott moralsk tvilsam, det er ein form for kollektiv avstraffing – ein variant av det same som mange på venstresida ofte kritiserer nettopp Israel for (og ikkje sjeldan med rette).

Eg har lite til overs for dei sitjande israelske myndigheitene, sjølv om eg synest mykje av kritikken Israel vert møtt er relativt karikert. Eg har derimot stor sans for israelsk fredsrørsle. Ei tid attende var eg i kontakt med ein representant for organisasjonen PeaceNow, og eg spurte om deira syn på boikott. Her er svaret:

Peace Now appreciates foreign support for a two state solution and concern for the suffering of both Palestinians and Israelis, Christians, Muslims and Jews, however we oppose the use of divestment/boycotts as a vehicle to further peace.

The ongoing conflict between Israelis and Palestinians and escalations in violence leads only to distrust on both sides. The parties in the conflict must all make sacrifices in order for there to be peace.  Neither party is blameless.

Moderates around the world must work together to bring about a negotiated two-sate settlement in which sovereign Israeli and Palestinian states can live side by side securely, peacefully and with justice.

Divestment and Boycotts have broad implications in terms of relationships, but not in a positive way.  Divestment/ Boycotts hardens hearts.  It misunderstands the parties in the conflict and the need for balance. Selling shares in a company that sells to the Israeli government will not result in Israelis embracing territorial compromise, nor will it cause Palestinians to reject violent elements within their society.  Each party is informed by a far more complicated set of factors than private investments.

The cause of peace demands that everyone strives to understand the complex set of realities that face all of the parties.  And that we work to reconcile differences.  Investments can be used in ways that promote coexistence and cooperation, instead of boycotts, there are many peace promoting and educating programs and initiatives that need support.
We believe that we must reject punitive, divisive measures such as divestment/ boycotts and embrace a balanced approach to peacemaking that will foster dialogue, understanding, and trust.

Opposition to Israeli policy is no sin,but the kind of overwhelming imbalance that divestment and boycotts plans are bringing to bear, can only make it more difficult to attain the just peace we all claim to want.

Uri Avnery, ein av dei verkelege veteranane innan israelsk fredsrørsle har også skrive om dette, og han skriv:

All who wholeheartedly want to help the occupied Palestinian people would be well advised to keep well away from the idea of a general boycott of Israel. It would push all Israelis into the arms of the extreme Right, because it would reinforce the right-wing belief that “All the world is against us” – a belief that took root in the years of the Holocaust, when “all the world looked on and kept silent”. Every Israeli child learns this in school.

A focused boycott against specific organizations and corporations that actively contribute to the occupation can indeed help in convincing the Israeli public that the occupation is not worthwhile. Such a boycott can achieve a specific aim – if it is not aimed at the collapse of the State of Israel. Gush Shalom, to which I belong, has for 10 years been organizing a boycott of the products of the settlements. The aim is to isolate the settlers and their accomplices. But a general boycott on the State of Israel would achieve the very opposite – to isolate the Israeli peace activists.

Eg veit ikkje om dette framstår som vektige argument for Fredrik Mellem. Men for meg er det vanskeleg å oversjå det PeaceNow og Uri Avnery her seier.

Ein kan diskutera innhaldet i kritikken av Israel (ein diskusjon eg her let liggja), men at kritikk av Israel kan vera rimeleg og ofte er det, er det liten tvil om. Det er fornuftig å vera for boikott av enkeltselskap, dersom desse er skuld i overgrep, og det er på sin plass å gå inn for at det ikkje skal handlast med våpen til og frå Israel (sjå denne artikkelen i Ny Tid nyss). Men det er ikkje rimeleg å straffa israelsk fredsrørsle for at dei framleis ikkje har vunne kampen for fred.

Les kanskje også denne artikkelen som eg har gravd fram frå Dagbladet sitt arkiv.

Men det som det kanskje er knyttet størst forventninger til når det gjelder Obamas overtakelse, er hva slags hund de tar med seg inn i Det hvite hus.

Så veit me det.

Men ifølgje enkelte på amerikansk høgreside speler det lite rolle. Ta berre ein titt på dette utvalet av “herleg” politisk kunst:

Ein del Obama-fans får forsåvidt som fortent. Det er ikkje til å leggja skjul på at ein del folk både i Statane og i andre land har samanlikna Bush med ymse ukoselege politiske figurar, blant anna Adolf Hitler. Mitt inntrykk av amerikansk politisk debatt er at han har vorte meir og meir polarisert; noko ikkje minst ein del bloggarar har bidrege til. Det fører til meiningslause samanlikningar og til stadige påstandar om at George W. Bush eigentleg er fascist, og at Barack Obama altså eigentleg er marxist – for ikkje å seia stalinist.

For nokre dagar sidan såg eg også ein bloggkommentator som samanlikna Obama med Enver Hoxha.

Men det stoggar ikkje der. På nettstaden faithfreedom.org – som elles er kjent for sin islamkritikk og som ofte vert sitert på norske nettforum – dukka det i september opp ein artikkel med eit namn eg ikkje maktar anna enn å le av, nemleg: “Understanding Obama: The making of a Fuehrer”.

Artikkelen er ikkje å finna på nettstaden lenger, men takk vere Google Cache har han ikkje forsvunne ned i “The Memory Hole”. Artikkelen er langt som eit vondt år, og handlar i stor grad om at Obama visst nok er ein narsissist, men du verda for ein tittel!

Det er ikkje berre i USA denne typen svada har ein viss appell. Også i Noreg snik samanlikningar med både Hitler og Stalin seg inn i den politiske debatten. Det er problematisk på to måtar. For det fyrste gjer det den offentlege samtalen ytterst ubehageleg; for det andre vanskeleggjer det kritikk av dei som faktisk stør totalitær tenkning. For joda, det finst fascistar i dagens Amerika, det finst fascistar i dagens Europa og det finst fascistar også her heime. Og det finst såvisst også folk på til dømes den skandinaviske venstresida som stadig – den dag i dag – ser på Enver Hoxha som ein helt, eller i det minste som ein stor visjonær. Stalin har stadig vener, jamvel blant aktivistar som er tilknytt partiet Raudt.

Sjølv trur eg – og veit eg tildels av erfaring – at ekstremisme, dogmatisme og totalitære idear kan utvikla seg innanfor høgst ulike politiske miljø. Også den grøne idetradisjonen, som eg sjølv høyrer heime i, har sitt å svara for på dette området. Bloggosfæra har gjort det lettare for ekstremistar å finna kvarandre og å utvikla ein politisk diskurs som er basert på å slett ikkje snakka saman, men snarare på å skjella kvarandre ut på det grovaste.

Eg kjem framleis ikkje til å nøla med å kalla folk som stør fascistisk tenkning for fascistar, heller ikkje om dei sjølve vel å kalla ideane sine for noko anna. Eg kjem ikkje til å nøla med å angripa marxistar for dei mange openberre feila i deira politiske tenkning. Eg kjem sjølvsagt heller ikkje til å leggja to fingrar imellom i min kritikk av Framstegspartiet sin innvandringspolitikk, eller av høgresida sin privatiseringskåtskap, eller av venstresida sin frykt for nær sagt alle private løysingar. Men her er mitt valløfte:

Eg kan lova at eg også kjem til å kritisera dei som samanliknar Siv Jensen med Adolf Hitler, dei som samanliknar Jens Stoltenberg med Josef Stalin og dei som samanliknar SV-politikk med politikken til Enver Hoxha. Noreg er ikkje tent med ein politisk debatt prega av den same polariseringa som det ein i betydeleg grad har sett i Statane. Noreg er tent med å ha politikarar med ulike ideal som likevel emnar å snakka med kvarandre og å ta ein pils (eller ein cola) med kvarandre. Noreg er tent med politikarar som er viljuge til kompromiss, og jamvel med politikarar som ein gong i blant toler å svelgja ein kamel.

For hvor ble det av unntakstilstanden Bush skulle innføre for å gi seg selv uinnskrenket makt i årevis fremover? Hvor ble det av «falsk flagg»-operasjonen som skulle sikre John McCain-seieren? Hvor ble det av det massive valgfusket? Ikke noe av det skjedde. I stedet fikk vi en finanskrise som – etter manges mening – ga valgseieren til Obama. Det burde gi konspirasjonsteoretikernes maredrømmer en solid ripe i lakken. De har presentert et verdensbilde der det er bortkastet å stemme, siden «noen» uansett vil sørge for at «deres kandidat» vinner. Og så gikk det amerikanske folket hen og stemte på mannen som ikke skulle vinne.

Jeg grøsser ved tanken på hva slags irrasjonelt tøv som hadde blitt servert oss om han hadde tapt valget.

Men hva om McCain hadde vunnet valget? Her er artikkelen slik jeg ville ha skrevet den da. Her er et stykke alternativ historie:

I natt ble det klart: Obama viste seg å ikke være like pop som journalister i hele Europa har trodd i månedsvis. Han ble slått på målstreken av John McCain.

Det snakkes allerede om Obamas nederlag som et utslag av rasisme. Men dersom jeg skulle tippe blir det en stund til noen med mellomnavnet Hussein blir en populær statsministerkandidat i Norge. Og jeg kan levere en annen spådom på kjøpet: det blir en stund til neste gang det norske pressekorpset nesten unisont og så tydelig slutter opp under en politiker som kaller seg selv en “hengiven kristen”.

Jeg skal samtidig innrømme at McCains nederlag gjør meg fortvilet. Med dette valgresultatet kommer den amerikanske venstresiden til å fortsette å dyrke seg selv som et offer i mange år fremover. Journalisten Greg Palast peker allerede på uoverensstemmelser bak valgresultatet. Amerikanske venstresideblogger hyler opp om juks og bedrag. Feil mann vant. Hvordan kunne det skje?

Om noen av spørsmålene som stilles er betimelige spiller liten rolle. De kommer snart til å drukne i den selvdestruktive paranoiaen som allerede har herjet blant amerikanske radikalere en hel del tid. Folka som forsøker å dytte på oss vår tids mest suksessrike konspirasjonsteori – forestillingen om at Bush, Cheney og kompiser selv stod bak terrorangrepene i USA 11. september 2001 – kommer til å få blod på tann.

Denne 911-teorien har etter hvert slått grundig rot på venstresiden, i USA, men også her i Norge. Flere norske aviser og tidsskrifter har gitt konspirasjonsteoretikerne spalteplass (som de har takket for ved å sutre over at media ikke slipper dem til). Oslo dokumentarkino fant det for godt å vise konspirasjonsfilmene «Zero» og «Loose Change» på årsdagen for terrorangrepene. Berit Ås – SVs første leder – er blant dem som forfekter tøvet, og hun har faktisk valgt den mest tøvete varianten av dem alle: hun har antydet at tvillingtårnene kanskje aldri ble truffet av fly i det hele.

I denne orgien av anti-amerikanisme karikert til det idiotiske har den ekstreme venstresiden og den ekstreme høyresiden, rabiate amerikanske rasister og selvgode europeiske naivister funnet hverandre. Og i såjorden etter 911-teoriene har andre teorier vokst frem. Hvis man for alvor tror at amerikanske myndigheter er onde og geniale nok til å drepe tusenvis av sine egne borgere for å få et påskudd til å gå til krig, er det ikke vanskelig å forestille seg at de også har andre triks i ermet.

Det skulle innføres unntakstilstand for å sikre Bush uinnskrenket makt i årevis fremover. Det skulle komme en «falsk flagg»-operasjon for å sikre John McCain valgseieren. Ikke noe av dette skjedde. Men det spiller ingen rolle: En republikaner vant valget, og dermed fikk konspirasjonsteoretikerne bekreftet sine mistanker. De har lenge presentert et verdensbilde der det er bortkastet å stemme, siden «noen» uansett vil sørge for at «deres kandidat» vinner. At dommedag – i form av unntaktstilstand og åpenbar fascisme – ikke kom lar seg bortforklare. På det området skiller konspirasjonsteoristene seg lite fra andre sekter.

Med denne valgseieren for McCain kommer konspirasjonsteoretikernes salgsvare til å gå som varmt hvetebrød. For både amerikanske og europeiske radikalere kommer det til å være komfortabelt å anklage amerikanske myndigheter for altomfattende ondskap, i stedet for å lete etter faktiske politiske forklaringer på hvorfor Obama tapte.

Derfor er denne valgseieren dårlig nytt for fornuften.

Jeg skal innrømme at f.eks. Dagbladet ikke alltid gjør det så forbasket vanskelig å følge opp denne uskrevne programposten (som når de skriver om garnfitter som skaper debatt blant svenske strikkeentusiaster – et nær sagt utrolig viktig tema – med den dramatiske ingressen “Brudulje på håndarbeids-nettsted”). Men når en tar i betraktning at bloggere stort sett er en gjeng som sitter ganske så solid i glasshus når det gjelder å skrive fjas og nonsens er det liten tvil om at MSM i blant får ufortjent mye tyn.

For å gjøre opp for min del av MSM-mobbingen skal jeg derfor tillate meg å være en ekte avisparasitt og linke til to fremragende saker fra norske aviser den siste tiden.

Først: Jan Omdahl skriver glitrende om opphavsrett i kommentaren “Er piratkopiering greit, bare du er gammel nok?”. Det Omdahl peker på i denne artikkelen understreker nødvendigheten av å tilpasse lovverket til en moderne tid. Se ellers nettsidene til Elektronisk Forpost Norge for mye mer lesestoff om kampen for digitale rettigheter og for opphavsrettsreformer. Forhåpentligvis vil også partiet jeg er medlem av, Miljøpartiet De Grønne, snakke en hel del om disse spørsmålene fremover; temaet er iallfall nevnt som en av fire mulige hovedsaker for oss for stortingsvalget 2009.

Så: Dagens Næringslivs magasin D2 har en knallartikkel om dyrking av mat i byer (det er kanskje ikke heeeelt tilfeldig at en av artikkelforfatterne, Ingrid Røise Kielland, blant annet har en fortid som redaktør for NU-tidsskriftet med det smått latterlige navnet Putsj). Et hett tips fra en politisk progandist: MDG kommer også til å snakke om byøkologi fremover.

I dagens samfunn har følgende tre handlinger verdi:

• Flytte digitale nummer (som symboliserer papirbiter) rundt mellom ulike instanser i en virituell verden.
• Brenne ned huset du ditt.
• Slippe ut enorme mengder olje langs norskekysten

Følgende tre handlinger har ingen verdi:

• Dyrke maten du selv trenger for å overleve.
• Bruke tid med dine egne barn og gi dem en trygg oppvekst.
• Bidra aktivt til sosiale arrangementer i lokalsamfunnet.

Provoserende? Det håper jeg.

Men faktisk kommer min partikollega Hanna styggnært virkeligheten. Dersom du vil gå enda mer i dybden i en kritikk av hvordan BNP måler velstand og verdi, anbefales denne artikkelen på nettstedet inspiredeconomist.com som et utgangspunkt. Her skriver Chris Milton:

The biggest difference between [Genuine Progress Indicator] and GDP is what they class as costs and what they class as benefits. For instance:

• Crime: GDP counts this as a benefit because it
  gives rise to property repairs, legal and medical fees etc; GPI counts
  it as a cost because it damages to people’s lives and leads to stress.
• Volunteer Work and Education: GDP totally ignores these because no money changes hands; GPI values of both as a benefit for a growing economy.
• Resources and Pollution: GDP counts both of these
  as an income, pollution twice over (once for creation and once for
  cleanup!); GPI counts both as costs.

Mange i den grønne bevegelsen er vekstkritiske. Personlig mener jeg at vi godt kan tåle mengder av vekst, så lenge vi klarer å redusere det økologiske fotavtrykket vårt. Forestillingen om at det hadde vært så mye enklere for oss alle sammen dersom vi bare var fattigere er en forestilling jeg har problemer med å svelge, og det er dessverre en forestilling som ofte kommer seilende i kjølvannet av vekstkritikk. Rundt neste hjørne ligger direkte menneskefiendtlig tenkning.

Der vekstkritikken likevel definitivt har noe for seg er når den stiller spørsmålet: Er vekst et mål? Jeg vil gjerne formulere det spørsmålet på en litt annen måte, og spørre: Er vekst et mål i seg selv?

I deler av verden er økonomisk vekst nødvendig. I enkelte sektorer ville økonomisk vekst være svært gledelig. Problemet med BNP er imidlertid at svaret ikke blir slike betingede ja-svar, men at svaret alltid er ja. Dette preger debatten om samfunnsutvikling på en pussig måte. Spør man politikere i et nær sagt hvilket som helst norsk parti om hva de mener er viktigst for samfunnsutviklingen er det sjelden økonomisk vekst som kommer øverst på den lista. Likevel ender de samme politikerne ofte opp med å diskutere som om økonomisk vekst var et ufravikelig mål.

Dersom noen spør meg om hvorfor vi har bruk for et grønt parti i Norge så er nettopp dette en del av svaret: vi trenger et parti som utfordrer den rådende tenkningen på hvordan utvikling og verdier måles, og som samtidig ivaretar grunnleggende liberaldemokratiske verdier.

Norsk klimadebatt er i dag dessverre preget av at det enkelte menneske, den enkelte forbruker, burde innse sitt ansvar og legge om livsstilen sin. Jeg mener dette er en avsporing. Jeg mener samtlige partier her har trådt feil og at det eneste man har oppnådd er en befolkning med samme forbruk, men med en smak av dårlig samvittighet og skyld. Vi har ikke oppnådd annet enn en følelse av uvilje, apati og økende problemer.

Marcussen sitt fokus er klimaendringane, og det er forståeleg nok. Det er ikkje berre folk i partiet både ho og eg er med i som er uroa over desse. Det er folk over nesten heile det politiske spekteret, eller det vil seia: dei seier i alle høve at dei er det. Om dei har kome så langt som å ta konsekvensane er ein annan sak. Slik sett har eg i blant meir respekt for det høgrøsta mindretalet som synest at teoriane om menneskeskapt global oppvarming er noko forbaska ræl. Kanskje har dei ei litt uærleg framstilling av forskingsresultat, og kanskje er dei grådig opptekne av å stadig plassera seg sjølv i ei offerrolle, men dei forfekter om ikkje anna ein politikk som har ein viss logisk samanhang.

Eller gjer dei det?

Hanna er ikkje innom det i sin bloggpost, men eg skal røpa ein liten hemmelegheit: dei beste sidene ved grøn politikk gjev meining heilt uavhengig av klimaendringane, og uavhengig av kva ein måtte tru om desse.

Kvifor det? Ta gjerne ein titt på oljeprisen, på korleis den har utvikla seg det siste året, og på kva forventningar som knytter seg til den frametter.

Eg kunne i denne samanhang ha vist til ein lesverdig artikkel av George Monbiot i Guardian nyleg (artikkelen vart også publisert i Klassekampen i norsk omsetjing), men kva er vitsen med å sitera ei slik radikal kjelde når eg i staden kan sitera… tja… sjefen i eit av verdas største selskap i petroleumsbransjen?

Russiske Gazprom, som står for leveransene av en fjerdedel av Europas naturgass, spår oljeprisen til værs. Selskapets toppsjef, Alexei Miller, tror prisen vil nå 250 dollar per fat allerede i 2009.

Dersom det er bensinprisen som skal avgjera neste val i Noreg tippar eg eit særs godt val for Framstegspartiet.

Eg tippar også at det fort viser seg at Framstegspartiet ikkje er fullt av magikarar, og følgjeleg heller ikkje kan endra grunnleggjande marknadsmekanismar i høve tilbod og etterspurnad. Som alle veit er det berre i Tjen Folket (eit godt stykke til venstre for venstreekstremistane) at dei klarer slikt.

På E24.no var det nyleg ein artikkel om kva G8-ministrane meiner er det største trugsmålet mot verdsøkonomien (og dermed truleg også mot Vampus si skosamling). Det er ikkje Kenneth Fuglemsmo og kompisane hans, men snarare auka oljepris. Og, som E24 òg skriv om, det er vanskeleg å stogga den auka. Bakgrunnen for det er at medan oljeproduksjonen i verda truleg er i ferd med (eller allereie har) tippa over toppen har etterspurnaden ikkje gjort det. Dermed fyk prisen oppover, og sjølv om det i seg sjølv gjer oljeutvinning som dette lønsam, endrar ikkje råvaresituasjonen seg noko særleg: me er i ferd med å gå på ein oljesmell.

Kva er medisinen? Å verta mindre oljeavhengig, gjennom blant anna:

• - massiv satsing på nye fornybare energikjelder (vind, sol, bølgje, salt, you name it)
• - satsing på å redusera transportbehovet, blant anna gjennom desentralisering og gjennom å gjera lokalsamfunn meir levande
• - satsing på å fremma bruk av elektriske bilar, plug-in-hybridar o.l. framfor bensin- og dieseldrivne privatbilar
• - satsing på å fremma bruk av kollektiv transport framfor privatbil
• - satsing på eit landbruk som ikkje baserer seg på produkt frå oljeindustrien (blant anna med ei omlegging frå kunstgjødsel til organisk gjødsel)

Alt dette er god, grøn politikk. Alt dette er politikk som vil gjera både samfunnet og økonomien mindre sårbar for veksande oljepris. Alt dette er politikk som også har andre fordelar, i høve naturvern, i høve redusert lokal ureining, i høve meir levande lokalsamfunn, i høve til å kutta ned på tida som vert nytta til å pendla, osv.

Men for å gjera desse naudsynte grepa treng norske politikarar å føra ein politikk som utfordrar oljeøkonomien. Som dominerande eigar i StatoilHydro bør Noreg, altså me, kunna syta for ei storsatsing på ikkje-fossil energi (kanskje med fokus på den siste delen av namnet, heller enn på ordet i midten). Som eit land som allereie aktivt regulerer marknaden bør Noreg kunna vri den reguleringa slik at det vert gjeve sterke insentivar for utvikling av ny, miljøvenleg teknologi.

Me kunne byrja med å ta eit viktig grep, slik Morten Tønnessen føresler på blant anna liberaleren.no:

Et moratorium mot leteboring vil være et virkningsfullt og effektfullt klimatiltak. Det vil føre til en raskere nedgang i norsk oljeproduksjon de neste 20 årene enn det man ellers vil få, siden ingen ny produksjon vil motvirke fallet i produksjonen fra eksisterende felt. Det politiske signalet dette vil sende internasjonelt vil være av stor symbolverdi: La oss ta en tenkepause – en time-out – i utvinningen av fossil energi.

Tønnessen er ikkje innom det, men eit slikt tiltak ville også føra til at haugevis med glupe hovud i norsk oljeindustri ville ha måtta tenkt glupe tankar om andre ting. Og det kan heilt sikkert gje utrulege resultat, for ein ting skal norsk oljeindustri ha: han er innovativ, nyskapande og full av kunnskapsrike folk.