oyvindstrommen.be traktningar

I boka “Transition Handbook” skriv den britiske aktivisten Rob Hopkins:

Eg likar å tenkja på fossile brennstoff som den magiske drikken i bøkene om Asterix og Obelix. Goscinny og Uderzo sine galliske heltar bur i den einaste landsbyen som heldt ut mot den romerske okkupasjonen, takk vere ein magisk drikk laga etter hemmeleg oppskrift av vismannen deira, Miraculix.

Drikken gjev dei overmenneskeleg styrke og gjer dei usårbare, til stor sorg for Julius Cæsar. Som Asterix og Obelix’ magiske drikk gjer olje oss langt sterkare, raskare og meir produktive enn me nokon gong har vore, og gjer det mogleg for samfunnet vårt å gjera 70 til 100 gongar meir arbeid enn det som hadde vore mogleg utan. Me har levd med denne drikken i 150 år og har – som Asterix og Obelix – vorte vande med å tenkja at me alltid vil ha han, me har faktisk lagt opp liva vore til å vera fullstendig avhengig av drikken.

Hopkins heldt fram med å visa til at ein gjennomsnittleg amerikansk borgar nyttar energi tilsvarande femti karar som syklar på – dag og natt – for å laga straum. No ligg riktig Noreg eit hakk lågare enn USA på denne statistikken, men eg har likevel eit problem: eg har slett ikkje femti karar med ergometersykkel i bakhagen. Ikkje har eg plass til å husa dei eller mat til å fø dei heller.

Heldigvis bur eg i Samnanger, som er benåda med rike vasskraftressursar og heldigvis kan eg fyra med ved (bioenergi vert det visst kalla i våre dagar), men oljeavhengigheita mi og vår er likevel eit stort problem, som heng saman med både klimakrisa, matvarekrisa og ei stor energikrise – ja, det spørs om ein ikkje kan trekkja liner til finanskrisa også. (more…)

Til venstre: Britisk propagandaplakat frå andre verdskrigen (1943)

“In the First World War the King, George V., had directed that potatoes, cabbages and other vegetables should replace the normal geraniums in the flower beds surrounding Buckingham Palace and in the royal parks. The Prime Minister let it be known that he was growing King Edward potatoes in his garden at Walton Heath, and the Archbishop of Canterbury issued a pastoral letter sanctioning Sunday work”.

J. Gardiner: Wartime Britain 1939-1945

Eller sagt på ein annan måte: eg gler meg allereie til våren. Eg har bestilt frø frå både Real Seeds og eit par andre frøleverandørar, og er spent på kva som vil spira og veksa i dei bratte vestlandsbakkane utanfor stovevindauga. Ja, litt freistar eg meg på innandørs også – det er ikkje alt som går like godt i mi klimasone.

For dei som berre har ein balkong eller eit vindauga er kanskje ein urtesamling å føretrekkja: ikkje treng urtane mykje stell, men som tilskot i matlaginga er ferske urtar absolutt ikkje å forakta, og det er ein triveleg hobby også. Løpstikka (som smaker omtrent som buljongterning) eg har i hagen verkar for meg litt for svær til å ha på balkongen (han vart halvanna meter før frosten og snøen kom), men ifølgje BoGrønt går det visst godt ann å ha han der. Elles nemner dei fleire som veks som ugras i regnveret her i Samnanger: bergmynte (oregano), persille, salvie, sitronmelisse, kamille.

Og i staden for å prata om “food miles” – slik dei gjer i England – kan ein prata med store auge om kor mange matcentimeter maten har vorte frakta.

Fredrik Mellem tar på bloggen sosialdemokratiet.no til orde for boikott av Israel. Ikkje overraskande vert han kritisert av blant anna KrfU-bloggaren Sondre Olsen. Sondre får det lite overraskande tilsvaret:

Akkurat nå er situasjonen for grotesk til at jeg har overskudd til å diskutere med KrF-ere som på autopilot forsvarer Israels forbrytelser.

Og dermed er den norske skyttergravskrigen til å kjenna att, og scena klargjort for ein lite opplysande debatt av typen me har sett tusen gongar før.

Eg er verken KrF-ar eller på autopilot, men når Fredrik Mellem seier han ikkje ser eit einaste godt argument mot boikott av Israel er det likevel eit openbert spørsmål som melder seg: Trur Fredrik Mellem ein boikott vil gjera noko som helst betre?

Det meste av forsking på området konkluderer med at både økonomiske sanksjonar og andre generelle boikottar har lite for seg, sjeldan verkar og gjerne jamvel verkar mot si hensikt. I tillegg er ein generell boikott moralsk tvilsam, det er ein form for kollektiv avstraffing – ein variant av det same som mange på venstresida ofte kritiserer nettopp Israel for (og ikkje sjeldan med rette).

Eg har lite til overs for dei sitjande israelske myndigheitene, sjølv om eg synest mykje av kritikken Israel vert møtt er relativt karikert. Eg har derimot stor sans for israelsk fredsrørsle. Ei tid attende var eg i kontakt med ein representant for organisasjonen PeaceNow, og eg spurte om deira syn på boikott. Her er svaret:

Peace Now appreciates foreign support for a two state solution and concern for the suffering of both Palestinians and Israelis, Christians, Muslims and Jews, however we oppose the use of divestment/boycotts as a vehicle to further peace.

The ongoing conflict between Israelis and Palestinians and escalations in violence leads only to distrust on both sides. The parties in the conflict must all make sacrifices in order for there to be peace.  Neither party is blameless.

Moderates around the world must work together to bring about a negotiated two-sate settlement in which sovereign Israeli and Palestinian states can live side by side securely, peacefully and with justice.

Divestment and Boycotts have broad implications in terms of relationships, but not in a positive way.  Divestment/ Boycotts hardens hearts.  It misunderstands the parties in the conflict and the need for balance. Selling shares in a company that sells to the Israeli government will not result in Israelis embracing territorial compromise, nor will it cause Palestinians to reject violent elements within their society.  Each party is informed by a far more complicated set of factors than private investments.

The cause of peace demands that everyone strives to understand the complex set of realities that face all of the parties.  And that we work to reconcile differences.  Investments can be used in ways that promote coexistence and cooperation, instead of boycotts, there are many peace promoting and educating programs and initiatives that need support.
We believe that we must reject punitive, divisive measures such as divestment/ boycotts and embrace a balanced approach to peacemaking that will foster dialogue, understanding, and trust.

Opposition to Israeli policy is no sin,but the kind of overwhelming imbalance that divestment and boycotts plans are bringing to bear, can only make it more difficult to attain the just peace we all claim to want.

Uri Avnery, ein av dei verkelege veteranane innan israelsk fredsrørsle har også skrive om dette, og han skriv:

All who wholeheartedly want to help the occupied Palestinian people would be well advised to keep well away from the idea of a general boycott of Israel. It would push all Israelis into the arms of the extreme Right, because it would reinforce the right-wing belief that “All the world is against us” – a belief that took root in the years of the Holocaust, when “all the world looked on and kept silent”. Every Israeli child learns this in school.

A focused boycott against specific organizations and corporations that actively contribute to the occupation can indeed help in convincing the Israeli public that the occupation is not worthwhile. Such a boycott can achieve a specific aim – if it is not aimed at the collapse of the State of Israel. Gush Shalom, to which I belong, has for 10 years been organizing a boycott of the products of the settlements. The aim is to isolate the settlers and their accomplices. But a general boycott on the State of Israel would achieve the very opposite – to isolate the Israeli peace activists.

Eg veit ikkje om dette framstår som vektige argument for Fredrik Mellem. Men for meg er det vanskeleg å oversjå det PeaceNow og Uri Avnery her seier.

Ein kan diskutera innhaldet i kritikken av Israel (ein diskusjon eg her let liggja), men at kritikk av Israel kan vera rimeleg og ofte er det, er det liten tvil om. Det er fornuftig å vera for boikott av enkeltselskap, dersom desse er skuld i overgrep, og det er på sin plass å gå inn for at det ikkje skal handlast med våpen til og frå Israel (sjå denne artikkelen i Ny Tid nyss). Men det er ikkje rimeleg å straffa israelsk fredsrørsle for at dei framleis ikkje har vunne kampen for fred.

The Beatles på jiddisk.

Les kanskje også denne artikkelen som eg har gravd fram frå Dagbladet sitt arkiv.

Dagbladet i dag:

Men det som det kanskje er knyttet størst forventninger til når det gjelder Obamas overtakelse, er hva slags hund de tar med seg inn i Det hvite hus.

Så veit me det.

Som dei fleste veit er ikkje USA det vestlege landet der marxismen står sterkast. Den marxistiske presidentkandidaten Gloria La Riva fekk då heller ikkje meir enn 7.478 stemmer ved presidentvalet. Det er over sju gongar fleire stemmer enn Norges Kommunistiske Parti fekk ved førre stortingsval, javisst, men det er ikkje eit spesielt imponerande resultat samanlikna med Obama sine 66.774.472 stemmer.

Men ifølgje enkelte på amerikansk høgreside speler det lite rolle. Ta berre ein titt på dette utvalet av “herleg” politisk kunst:

Ein del Obama-fans får forsåvidt som fortent. Det er ikkje til å leggja skjul på at ein del folk både i Statane og i andre land har samanlikna Bush med ymse ukoselege politiske figurar, blant anna Adolf Hitler. Mitt inntrykk av amerikansk politisk debatt er at han har vorte meir og meir polarisert; noko ikkje minst ein del bloggarar har bidrege til. Det fører til meiningslause samanlikningar og til stadige påstandar om at George W. Bush eigentleg er fascist, og at Barack Obama altså eigentleg er marxist – for ikkje å seia stalinist.

For nokre dagar sidan såg eg også ein bloggkommentator som samanlikna Obama med Enver Hoxha.

Men det stoggar ikkje der. På nettstaden faithfreedom.org – som elles er kjent for sin islamkritikk og som ofte vert sitert på norske nettforum – dukka det i september opp ein artikkel med eit namn eg ikkje maktar anna enn å le av, nemleg: “Understanding Obama: The making of a Fuehrer”.

Artikkelen er ikkje å finna på nettstaden lenger, men takk vere Google Cache har han ikkje forsvunne ned i “The Memory Hole”. Artikkelen er langt som eit vondt år, og handlar i stor grad om at Obama visst nok er ein narsissist, men du verda for ein tittel!

Det er ikkje berre i USA denne typen svada har ein viss appell. Også i Noreg snik samanlikningar med både Hitler og Stalin seg inn i den politiske debatten. Det er problematisk på to måtar. For det fyrste gjer det den offentlege samtalen ytterst ubehageleg; for det andre vanskeleggjer det kritikk av dei som faktisk stør totalitær tenkning. For joda, det finst fascistar i dagens Amerika, det finst fascistar i dagens Europa og det finst fascistar også her heime. Og det finst såvisst også folk på til dømes den skandinaviske venstresida som stadig – den dag i dag – ser på Enver Hoxha som ein helt, eller i det minste som ein stor visjonær. Stalin har stadig vener, jamvel blant aktivistar som er tilknytt partiet Raudt.

Sjølv trur eg – og veit eg tildels av erfaring – at ekstremisme, dogmatisme og totalitære idear kan utvikla seg innanfor høgst ulike politiske miljø. Også den grøne idetradisjonen, som eg sjølv høyrer heime i, har sitt å svara for på dette området. Bloggosfæra har gjort det lettare for ekstremistar å finna kvarandre og å utvikla ein politisk diskurs som er basert på å slett ikkje snakka saman, men snarare på å skjella kvarandre ut på det grovaste.

Eg kjem framleis ikkje til å nøla med å kalla folk som stør fascistisk tenkning for fascistar, heller ikkje om dei sjølve vel å kalla ideane sine for noko anna. Eg kjem ikkje til å nøla med å angripa marxistar for dei mange openberre feila i deira politiske tenkning. Eg kjem sjølvsagt heller ikkje til å leggja to fingrar imellom i min kritikk av Framstegspartiet sin innvandringspolitikk, eller av høgresida sin privatiseringskåtskap, eller av venstresida sin frykt for nær sagt alle private løysingar. Men her er mitt valløfte:

Eg kan lova at eg også kjem til å kritisera dei som samanliknar Siv Jensen med Adolf Hitler, dei som samanliknar Jens Stoltenberg med Josef Stalin og dei som samanliknar SV-politikk med politikken til Enver Hoxha. Noreg er ikkje tent med ein politisk debatt prega av den same polariseringa som det ein i betydeleg grad har sett i Statane. Noreg er tent med å ha politikarar med ulike ideal som likevel emnar å snakka med kvarandre og å ta ein pils (eller ein cola) med kvarandre. Noreg er tent med politikarar som er viljuge til kompromiss, og jamvel med politikarar som ein gong i blant toler å svelgja ein kamel.

Som nevnt i min forrige post arbeidet jeg med en kommentarartikkel om det amerikanske valget, og om hvordan en Obama eller McCain-seier vil påvirke konspirasjonsteoretikerne. Obama vant, og kommentaren ble publisert på Fri Tanke dagen etter – under tittelen “En seier for fornuften“. Et lite utdrag:

For hvor ble det av unntakstilstanden Bush skulle innføre for å gi seg selv uinnskrenket makt i årevis fremover? Hvor ble det av «falsk flagg»-operasjonen som skulle sikre John McCain-seieren? Hvor ble det av det massive valgfusket? Ikke noe av det skjedde. I stedet fikk vi en finanskrise som – etter manges mening – ga valgseieren til Obama. Det burde gi konspirasjonsteoretikernes maredrømmer en solid ripe i lakken. De har presentert et verdensbilde der det er bortkastet å stemme, siden «noen» uansett vil sørge for at «deres kandidat» vinner. Og så gikk det amerikanske folket hen og stemte på mannen som ikke skulle vinne.

Jeg grøsser ved tanken på hva slags irrasjonelt tøv som hadde blitt servert oss om han hadde tapt valget.

Men hva om McCain hadde vunnet valget? Her er artikkelen slik jeg ville ha skrevet den da. Her er et stykke alternativ historie:

I natt ble det klart: Obama viste seg å ikke være like pop som journalister i hele Europa har trodd i månedsvis. Han ble slått på målstreken av John McCain.

Det snakkes allerede om Obamas nederlag som et utslag av rasisme. Men dersom jeg skulle tippe blir det en stund til noen med mellomnavnet Hussein blir en populær statsministerkandidat i Norge. Og jeg kan levere en annen spådom på kjøpet: det blir en stund til neste gang det norske pressekorpset nesten unisont og så tydelig slutter opp under en politiker som kaller seg selv en “hengiven kristen”.

Jeg skal samtidig innrømme at McCains nederlag gjør meg fortvilet. Med dette valgresultatet kommer den amerikanske venstresiden til å fortsette å dyrke seg selv som et offer i mange år fremover. Journalisten Greg Palast peker allerede på uoverensstemmelser bak valgresultatet. Amerikanske venstresideblogger hyler opp om juks og bedrag. Feil mann vant. Hvordan kunne det skje?

Om noen av spørsmålene som stilles er betimelige spiller liten rolle. De kommer snart til å drukne i den selvdestruktive paranoiaen som allerede har herjet blant amerikanske radikalere en hel del tid. Folka som forsøker å dytte på oss vår tids mest suksessrike konspirasjonsteori – forestillingen om at Bush, Cheney og kompiser selv stod bak terrorangrepene i USA 11. september 2001 – kommer til å få blod på tann.

Denne 911-teorien har etter hvert slått grundig rot på venstresiden, i USA, men også her i Norge. Flere norske aviser og tidsskrifter har gitt konspirasjonsteoretikerne spalteplass (som de har takket for ved å sutre over at media ikke slipper dem til). Oslo dokumentarkino fant det for godt å vise konspirasjonsfilmene «Zero» og «Loose Change» på årsdagen for terrorangrepene. Berit Ås – SVs første leder – er blant dem som forfekter tøvet, og hun har faktisk valgt den mest tøvete varianten av dem alle: hun har antydet at tvillingtårnene kanskje aldri ble truffet av fly i det hele.

I denne orgien av anti-amerikanisme karikert til det idiotiske har den ekstreme venstresiden og den ekstreme høyresiden, rabiate amerikanske rasister og selvgode europeiske naivister funnet hverandre. Og i såjorden etter 911-teoriene har andre teorier vokst frem. Hvis man for alvor tror at amerikanske myndigheter er onde og geniale nok til å drepe tusenvis av sine egne borgere for å få et påskudd til å gå til krig, er det ikke vanskelig å forestille seg at de også har andre triks i ermet.

Det skulle innføres unntakstilstand for å sikre Bush uinnskrenket makt i årevis fremover. Det skulle komme en «falsk flagg»-operasjon for å sikre John McCain valgseieren. Ikke noe av dette skjedde. Men det spiller ingen rolle: En republikaner vant valget, og dermed fikk konspirasjonsteoretikerne bekreftet sine mistanker. De har lenge presentert et verdensbilde der det er bortkastet å stemme, siden «noen» uansett vil sørge for at «deres kandidat» vinner. At dommedag – i form av unntaktstilstand og åpenbar fascisme – ikke kom lar seg bortforklare. På det området skiller konspirasjonsteoristene seg lite fra andre sekter.

Med denne valgseieren for McCain kommer konspirasjonsteoretikernes salgsvare til å gå som varmt hvetebrød. For både amerikanske og europeiske radikalere kommer det til å være komfortabelt å anklage amerikanske myndigheter for altomfattende ondskap, i stedet for å lete etter faktiske politiske forklaringer på hvorfor Obama tapte.

Derfor er denne valgseieren dårlig nytt for fornuften.

Som blogger er jeg selvsagt mer eller mindre programforpliktet til å slenge dritt om MSM (som er bloggekode for midtstrømsmedia, men som gjerne brukes i betydningen “gammeldagse tullinger som bare skriver om tøys”).

Jeg skal innrømme at f.eks. Dagbladet ikke alltid gjør det så forbasket vanskelig å følge opp denne uskrevne programposten (som når de skriver om garnfitter som skaper debatt blant svenske strikkeentusiaster – et nær sagt utrolig viktig tema – med den dramatiske ingressen “Brudulje på håndarbeids-nettsted”). Men når en tar i betraktning at bloggere stort sett er en gjeng som sitter ganske så solid i glasshus når det gjelder å skrive fjas og nonsens er det liten tvil om at MSM i blant får ufortjent mye tyn.

For å gjøre opp for min del av MSM-mobbingen skal jeg derfor tillate meg å være en ekte avisparasitt og linke til to fremragende saker fra norske aviser den siste tiden.

Først: Jan Omdahl skriver glitrende om opphavsrett i kommentaren “Er piratkopiering greit, bare du er gammel nok?”. Det Omdahl peker på i denne artikkelen understreker nødvendigheten av å tilpasse lovverket til en moderne tid. Se ellers nettsidene til Elektronisk Forpost Norge for mye mer lesestoff om kampen for digitale rettigheter og for opphavsrettsreformer. Forhåpentligvis vil også partiet jeg er medlem av, Miljøpartiet De Grønne, snakke en hel del om disse spørsmålene fremover; temaet er iallfall nevnt som en av fire mulige hovedsaker for oss for stortingsvalget 2009.

Så: Dagens Næringslivs magasin D2 har en knallartikkel om dyrking av mat i byer (det er kanskje ikke heeeelt tilfeldig at en av artikkelforfatterne, Ingrid Røise Kielland, blant annet har en fortid som redaktør for NU-tidsskriftet med det smått latterlige navnet Putsj). Et hett tips fra en politisk progandist: MDG kommer også til å snakke om byøkologi fremover.

Fra Hanna E. Marcussens blogg:

I dagens samfunn har følgende tre handlinger verdi:

• Flytte digitale nummer (som symboliserer papirbiter) rundt mellom ulike instanser i en virituell verden.
• Brenne ned huset du ditt.
• Slippe ut enorme mengder olje langs norskekysten

Følgende tre handlinger har ingen verdi:

• Dyrke maten du selv trenger for å overleve.
• Bruke tid med dine egne barn og gi dem en trygg oppvekst.
• Bidra aktivt til sosiale arrangementer i lokalsamfunnet.

Provoserende? Det håper jeg.

Men faktisk kommer min partikollega Hanna styggnært virkeligheten. Dersom du vil gå enda mer i dybden i en kritikk av hvordan BNP måler velstand og verdi, anbefales denne artikkelen på nettstedet inspiredeconomist.com som et utgangspunkt. Her skriver Chris Milton:

The biggest difference between [Genuine Progress Indicator] and GDP is what they class as costs and what they class as benefits. For instance:

• Crime: GDP counts this as a benefit because it
  gives rise to property repairs, legal and medical fees etc; GPI counts
  it as a cost because it damages to people’s lives and leads to stress.
• Volunteer Work and Education: GDP totally ignores these because no money changes hands; GPI values of both as a benefit for a growing economy.
• Resources and Pollution: GDP counts both of these
  as an income, pollution twice over (once for creation and once for
  cleanup!); GPI counts both as costs.

Mange i den grønne bevegelsen er vekstkritiske. Personlig mener jeg at vi godt kan tåle mengder av vekst, så lenge vi klarer å redusere det økologiske fotavtrykket vårt. Forestillingen om at det hadde vært så mye enklere for oss alle sammen dersom vi bare var fattigere er en forestilling jeg har problemer med å svelge, og det er dessverre en forestilling som ofte kommer seilende i kjølvannet av vekstkritikk. Rundt neste hjørne ligger direkte menneskefiendtlig tenkning.

Der vekstkritikken likevel definitivt har noe for seg er når den stiller spørsmålet: Er vekst et mål? Jeg vil gjerne formulere det spørsmålet på en litt annen måte, og spørre: Er vekst et mål i seg selv?

I deler av verden er økonomisk vekst nødvendig. I enkelte sektorer ville økonomisk vekst være svært gledelig. Problemet med BNP er imidlertid at svaret ikke blir slike betingede ja-svar, men at svaret alltid er ja. Dette preger debatten om samfunnsutvikling på en pussig måte. Spør man politikere i et nær sagt hvilket som helst norsk parti om hva de mener er viktigst for samfunnsutviklingen er det sjelden økonomisk vekst som kommer øverst på den lista. Likevel ender de samme politikerne ofte opp med å diskutere som om økonomisk vekst var et ufravikelig mål.

Dersom noen spør meg om hvorfor vi har bruk for et grønt parti i Norge så er nettopp dette en del av svaret: vi trenger et parti som utfordrer den rådende tenkningen på hvordan utvikling og verdier måles, og som samtidig ivaretar grunnleggende liberaldemokratiske verdier.

Det siste innlegget på grønbloggar Hanna E. Marcussen sin blogg handlar om at dagens klimadebatt i stor grad handlar om å gje vanlege folk dårleg samvit, og ikkje om å faktiske ta dei naudsynte politiske grepa som trengst:

Norsk klimadebatt er i dag dessverre preget av at det enkelte menneske, den enkelte forbruker, burde innse sitt ansvar og legge om livsstilen sin. Jeg mener dette er en avsporing. Jeg mener samtlige partier her har trådt feil og at det eneste man har oppnådd er en befolkning med samme forbruk, men med en smak av dårlig samvittighet og skyld. Vi har ikke oppnådd annet enn en følelse av uvilje, apati og økende problemer.

Marcussen sitt fokus er klimaendringane, og det er forståeleg nok. (more…)