I «Ny Tid» 42/08 skriver Dag Herbjørnsrud om «de tredje veiene». Der nevner han blant annet Ingrid Betancourts besøk på Miljøpartiet de Grønnes ekstraordinære landsmøte nylig. Så presenterer han følgende dilemma:

«Hvordan skal man best støtte en god miljøpolitikk, det være seg i USA eller Norge: ved å støtte det beste miljøpartiet som innvelges i parlamentene og regjeringskontorene, eller ved å velge det grønneste miljøpartiet, men som da mest sannsynlig heller ikke framover vil få realpolitisk makt i land som USA og Norge?»

Siden jeg har vært engasjert i natur- og miljøvern i en årrekke, er det et dilemma jeg kjenner godt. Det er liten tvil om at både SV, Venstre og for den del KrF har fått til mer for natur- og miljøvern enn det Miljøpartiet De Grønne har gjort. Dersom folk sitter igjen med et inntrykk av at det å stemme på MDG følgelig er bortkastet – fordi partiet ikke vil få realpolitisk makt uansett – blir jeg ikke overrasket. Men etter å ha bodd i Belgia, og sett hva grønne politikere får til der, er jeg ikke lenger enig. Det er derfor jeg har valgt å engasjere meg i et av landets minste partier.

Man trenger ikke reise til Belgia for å se resultater av grønn politikk. Selv om vi er små, er vi en del av den styrende koalisjonen i Trondheim. Tidligere i år ble seks av partiene i trønderhovedstaden enige om en på mange måter ambisiøs miljøpakke: det skal bli flere bussruter med hyppige avganger, en ny bybane skal utredes, det skal bygges et nettverk av gang- og sykkelstier og en lavutslippssone skal innføres i Midtbyen så snart lovhjemmelen kommer på plass. Som grønt parti ville vi selvsagt gjerne gått enda lenger enn dette, men samtidig er det ingen tvil om at MDG og vår dyktige lokalpolitiker Jan Bojer Vindheim – leder av bystyrets klimautvalg – har spilt en viktig rolle. Vi har farget landets tredjestørste by litt grønnere.

Dersom flere velgere gir oss en sjanse, skal vi også farge Norge grønnere. Det kan trengs. MDGs ekstraordinære landsmøte vedtok nylig hovedsaker for valgkampen 2009. Vi skal gjøre vårt for å sette fokus på digitale rettigheter, på økologisk landbruk og på mulighetene i en grønn økonomi. Saken som står mitt grønne hjerte nærmest er likevel kampen mot oljeavhengigheten. Jeg våger å påstå at oljeøkonomien er blitt noe nær en hellig ku i norsk politikk. I blant får jeg følelsen av at makten i Norge ikke er sentralisert i Oslo, men snarere i Nordsjøen. StatoilHydro, som vi alle eier en bit av, er engasjert i det ene mer bedritne prosjektet etter det andre.

I lys av dette er det slik jeg ser det ingen tvil om at Norge trenger en grønn opposisjon. Vil vi klare å vinne en stortingsplass ved valget 2009? Vi skal jobbe hardt for det, men vet selvsagt at det blir vanskelig. Valget handler imidlertid om mer en stortingsplasser: for hver eneste stemme vi får, får vi bedre økonomi og større muligheter foran neste lokalvalg. De som ønsker seg et grønt alternativ med realpolitisk gjennomslag bør ta det med i vurderingen.

Helt uavhengig av hvem som vinner valget skal jeg også skrive en artikkel for Fri Tanke om hvordan valgresultatet vil påvirke konspirasjonstenkningen (det betyr dobbeltarbeid, og en artikkel som aldri vil bli publisert… noe annet sted enn her). Konspirasjonsteorier er et ganske skremmende felt å jobbe med, fordi det finnes utrolig mange sinnsyke teorier, ideer og forestillinger der ute; og virkelighetens vrangforestillinger er litt mindre morsomme enn videoen Astrid Meland har rotet frem.

På en annen side: Noen av dem er – når alt kommer til alt – ganske underholdende. Det er for eksempel vanskelig å gjøre annet enn å le når Barack Obama omtales som “a foreign-born infiltrator” med “degenerate sexual habits” (hva er det?).

Konspirasjonsteorier til sides; også hakket mer seriøse folk har litt spesielle forestillinger rundt hvordan Statene kommer til å utvikle seg i løpet av 4 år med Barack Obama. Den eh… ganske høyreorienterte avisen NY Post har i dag tre artikler med nettopp dette som utgangspunkt. Dersom du er som nordmenn flest og ikke aner hva som rører seg i en republikansk hjerne, kan dette være interessant lesning:

Obama 2012: A look back at his presidency

Obama 2012: His triumphs abroad

Obama 2012: A term of fi$cal pain (Legg merke til det “lekre” ordspillet)

På serendipity.li kan vi også lese at Bush fikk instrukser om hvordan han skulle oppføre seg 11. september, at israelerne filmet dette møtet, og at de truer med å lekke filmen, dersom Bush ikke gir dem «alt han [Sharon] vil ha». Og for å toppe det hele serveres vi en lenkeliste som inkluderer artikler som «In Defense of Anti-Semitism», «The Diminishing Numbers of Alleged Dead in Auschwitz», «The Jewish War on Freedom of Speech», «The Holocaust: Let’s hear both sides», «Why I am a Holocaust denier» osv.

Fascistisk anti-amerikanisme, fra Groupe Union Défense. Tittelen er: “Velkommen til Europas fiender”.

Sigmund Ro skriver i Dagbladet om den nye anti-amerikanismen:

Siden Berlinmurens fall, og særlig siden krigen i Irak, har antiamerikanismen blitt vår mest potente politiske «store fortelling» og globale «lingua franca».

Og:

Reaksjonær islamisme og politiske venstremiljøer finner hverandre i en felles motvilje mot den nye «hypermakten».

Sigmund Ros oppfatning av at reaksjonær islamisme og politiske venstremiljøer har en felles motvilje mot USA har jeg ingen problemer med å være enig i.

Det er mye absurd anti-amerikanisme på den politiske venstresiden, både i Norge og i resten av Europa. Jeg har de siste dagene drevet research til en artikkel om konspirasjonsteoriene rundt 911, og få steder er det vel lettere å oppdage en virkelig pervertert anti-amerikanisme enn her. At mistroen mot USA her gir ikke bare sosialister og islamister, men også fascister og høyreekstremister, et lingua franca blir tydelig når man følger trådene dem i mellom på internett.

Folk som gjerne hater hverandre bruker likevel hverandre som kilder og låner fra hverandre (eller stjeler som ravner) når det gjelder å fremme den felles forestillingen om at USA er selve ondskapens nasjon. Veien fra folk på norsk venstreside som betviler “den offisielle versjonen” til amerikanske nettsider det også forfektes både holocaustbenektelse og enda mer reinspikka jødehat er langt fra alltid lang.

Det finnes også eksempler på at anti-amerikanske (og ikke minst anti-israelske synspunkter) har forent folk som burde være ideologiske motstandere. I Belgia samarbeidet f.eks. det kommunistiske partiet Partij van de Arbeid med den Arabiske Europeiske Liga. Sistnevnte organisasjon er ikke islamistisk, men representerer en rimelig drøy panarabisk nasjonalisme og er dypt reaksjonær på flere områder. Et annet godt eksempel kan hentes fra desember 2003, da den norske sosialisten Vegard Velle gikk ut i Klassekampen og sa at “fredsbevegelsen (sic!) bør forsvare selvmordsbomberne i Irak. Vi bør støtte den væpnede motstanden mot okkupasjonen”.

Likevel savner jeg noen ting i Ros artikkel:

1. For det første savner jeg referanser til den gamle anti-amerikanismen. Mange av de anti-amerikanske trekkene Ros skildrer er slett ikke så nytt. Forestillingen om USA som en “rik barbar, et politisk barn, en åndelig og kulturell pygmé” er f.eks. gammel, og hadde solid oppslutning, så solid at Ros påstand om at anti-amerikanismen “for første gang” er blitt “tverrpolitisk og ‘mainstream’” så absolutt kan diskuteres.

2. For det andre savner jeg referanser til den anti-amerikanismen som finnes på den ytre høyrefløyen (om man ikke regner den radikale islamismen som ytre høyre, og det kunne man godt gjøre).

3. For det tredje savner jeg en diskusjon om hvor grenselinjene mellom den karikerende og fordomsfulle anti-amerikanismen og mer generell, men velbegrunnet skepsis til amerikanske myndigheter og det amerikanske samfunnet generelt går.

4. For det fjerde savner jeg en analyse av hvor anti-amerikanismen egentlig kommer fra.

Det siste spørsmålet er det virkelig utfordrende av dem, blant annet fordi det er liten tvil om at europeisk anti-amerikanisme henger sammen med europeisk amerikanisme, og med det litt lodne kjærlighetsforholdet mange av oss har til USA. Hvor mange ganger har jeg ikke snakket med folk med ekstremt anti-amerikanske holdninger som likevel elsker amerikansk film, amerikansk musikk, amerikansk litteratur og selv amerikanske politikere?

Den internasjonale “obamaniaen”, som Ros er inne på, er mye lettere å forstå som et utslag av amerikanisme enn av anti-amerikanisme; samtidig som den – iallfall her i Norge – er utslag av et ønske om at amerikanerne burde være litt mer som oss (jeg regner imidlertid med at det vil ta en stund før en av to ledende statsministerkandidater i Norge er norsk-afrikaner; og akkurat det burde være et paradoks for en del).

Sammenhengen mellom anti-amerikanisme og amerikanisme gir seg også utslag i at mye av den verste anti-amerikanismen som verserer i Norge faktisk er amerikansk av opphav. Derfor er det kanskje ikke helt riktig å snakke om anti-amerikanisme, likevel? Og kanskje er dette også en av de tingene som gjør at anti-amerikanismens globale lingua franca bare rekker inntil et visst punkt?

Når Heidi Nordby Lunde, aka Vampus – en av Norges mest kjente bloggere – kritiserer norske media for å være lite balanserte og unyanserte i sin dekning av den amerikanske valgkampen er det grunn til å høre etter. Sjansen for at McCain vinner valget i november er – til tross for inntrykket en i blant kan få i både Dagbladet, Aftenposten og andre aviser – betydelig.

Jeg tør ikke å si at Lunde tar feil når hun skriver at mange i norske medier da vil “bli dypt sjokkert og overrasket”. Selv ville jeg ikke bli det, selv om jeg håper at Obama vinner. Ikke fordi jeg ikke ser mange gode grunner til å stille spørsmål ved Obama, men simpelthen fordi han påstår å ville ta USA i en mer sosial retning – og det kan landet trenge – og fordi jeg tror han vil føre en bedre utenrikspolitikk enn McCain.

Selv har jeg bare skrevet to artikler om den amerikanske valgkampen, begge for nettstedet til det humanistiske tidsskriftet Fri Tanke.

I den siste av de to, kommentaren “Gud og nummer 45” spekulerte jeg i muligheten for at McCain-kampanjens behov for en kandidat med appell i kristenkonservative miljøer kunne få ham til å velge baptistpresidenten Mike Huckabee. Huckabee er en kar som blant annet mener at homofili er “syndefullt” og “abnormalt”, som vil ha et grunnlovstillegg på plass for å fastslå at ekteskapet er mellom “en mann og en kvinne, livet ut” og som ser på det som et uttrykk for samfunnets forfall at bønn ikke lenger er en del av skolehverdagen.

Jeg skrev at visepresident Huckabee raskt kunne komme til å bli USAs førtifemte president, og at det kunne bli riktig interessant.

Huckabee ble ikke visepresidentkandidat. I stedet ble det Sarah Palin, en dame som mener at gassrør i Alaska er Guds vilje, no less. Det kan bli akkurat like interessant, det også, av flere grunner enn at Palin liker elgstuing, driver med jakt eller har vært kompiser med folk som vil gjøre Alaska uavhengig (selv om det siste er litt kult, da).

Jeg har en viss forståelse for at folk som synes at USA ikke trenger å gå i retning den nordiske velferdsstatsmodellen (men at det motsatte ville være lurt), og som mener at Bush har ført en god utenrikspolitikk, håper på McCain og Palin foran Obama og Biden. Ikke minst skjønner jeg godt hvorfor folk er lei maset om Obama.

Men det jeg ikke forstår er hvordan den selverklærte liberaleren Heidi Nordby Lunde kan erklære seg som fan av Palin, og ikke minst si at Palin representerer “change” hun kan tro på. Det er mulig jeg har tatt skade av å bo på landet, men dette henger pokker meg ikke på greip. Joda, Palin er markedsliberalist og – akkurat som Lunde – hun tror ikke på at den globale oppvarmingen er menneskeskapt. Men samtidig er hun stein stokk konservativ. Det var derfor hun ble plukket ut!

McCain har hatt problemer med å appellere til de konservative kristne velgerne, blant annet siden han omtalte bla. Pat Robertson og Jerry Falwell som “agents of intolerance”, og også kom med følgende spådom (apropos spåmenn):

I am a Reagan Republican who will defeat Al Gore. Unfortunately, Governor Bush is a Pat Robertson Republican who will
lose to Al Gore.

Palin er dama som skal løse dette problemet. Hadde hun vært en norsk politiker hadde hun tilhørt Kristelig Folkepartis konservative fløy. Hun er rimelig knallhard abortmotstander (selv ved voldtekt og incest). Hun er motstander av homoekteskap, og ser det som en prioritet å kjempe mot like rettigheter for homofile her. Hun er tilhenger av dødsstraff (det er for øvrig også Obama, uten at norske media har skrevet så mye om det). Hun vil gjerne ha kreasjonisme inn i naturfagtimene. Man kan si mye om Palin, men liberal - ja, det er hun ikke.

På Lundes blogg har flere liberalere uttrykt sin støtte til Palin. Jeg lurer på hvorfor. Er det fordi motstand mot velferdsstaten er viktigere enn sosial liberalisme; like rettigheter for homofile, motstand mot dødsstraff, støtte til en sekulær skole?

Kanskje er det slik. Men jeg har problemer med å se hva som er så liberalt med å være motstander av velferdsstaten, og jeg har problemer med å se hvordan liberalere kan støtte stokk konservative politikere. Hva er viktigst for en liberaler? For meg - og selv om jeg tilhører venstresiden politisk regner jeg meg selv for å være liberaler – er enkeltmenneskenes frihet viktigere enn markedets friheter. Derfor har jeg problemer med Sarah Palin.

Eg har kritisert tøvet før, og mange andre har gjort det langt betre enn meg. Dette speler sjølvsagt lita rolle i ei førestillingsverd der kjeldekritikk er noko ein berre utøver ovenfor den “offisielle konspirasjonsteorien”, medan ein sveljer dei underlegaste påstander rått så lenge dei byggjer opp under førestillinga om at Bush er eit vondskapsfullt geni som langt overgår dei vondskapsfulle genia i James Bond-filmar både i vondskapsfullhet og genialitet.

Om nokre dagar er det årsdag for åtaka, og eg kjem til å skriva om dette i Fri Tanke. Men Jan Bojer Vindheim har allereie oppsummert det meste i si omtale av at TV2 nyleg sendte filmen “Loose Change”. Eit par utdrag:

For det er jo sånn at de ulike “fakta” filmmakerne presenterer oss for spriker i høyst ulike retninger, den ene påstanden slår den andre ihjel. Det eneste de har felles er at de strider mot det de fleste av oss anser som rimelig godt fastslått.

Deretter kommer en entusaistisk ung mann som forteller oss at angrepene umulig kunne vært utført av huleboere. En mere rasistisk og kulturblind uttalelse er det heldigvis lenge mellom hver gang jeg hører.

Det avgjørende argumentet mot dette tåkeskvalderet er selvfølgelig – som blant annet George Monbiot har påpekt – at en sammensvergelse som omfatter tusener av mennesker ikke kan holdes hemmelig over tid.

Sjølvsagt har også Vindheim fått besøk av ein av dei troofartruande. På sin eigen blogg skriv denne fyren blant anna:

Det er merkjeleg at folk som Monbiot, Noam Chomsky og Naomi Klein har slik motvilje mot å sjå på dei heilt åpenbare manglane i den offisielle forklaringa på 11. september.

Nei, det er faktisk ikkje det minste merkeleg. Vel kan eg vera ueinig med alle tre, men dei har alle vitet i behold, og er i stand til å gjennomskua tøv som det det er. Men det at dei avviser tøv som tøv er sjølvsagt nok til at denne spekulasjonen raskt kjem:

Eg håpar i det lengste at Chomsky, Klein og Monbiot ikkje er betalte portvaktarar for imperiet.

Ai, Mujaffa. Og eg som trudde det var nok med at CIA hadde infiltrert sesam.no.

Nettstedet worldchanging.com anbefales på det sterkeste. Det representerer ikke bare et brudd med den fossiløkonomien vi har latt oss fange i, men også et brudd med den typen grønt tankegods som er  teknofobisk, pessimistisk og menneskefiendtlig.

I forrige utgave Miljøpartiet De Grønnes elektroniske nyhetsbrev – som jeg redigerer – tok jeg også med pekere til et par artikler som er høyst lesverdige i denne forbindelse. Dersom du synes nyhetsbrevet ser dørgende kjedelig ut, bør du iallfall ta en titt på de to artiklene:

That sharp dichotomy between human nature and nature itself set the tone for American environmentalism’s thorny confrontation with modernity. Suspicious of industry, wary of progress, and often hostile toward innovation and enterprise, the environmentalists of the twentieth century found themselves caught in a peculiar double bind. On one hand was the desire to reach for a brighter future for the world and its children; on the other, the fear that the very tools and technologies that might get us there were themselves our future’s greatest enemy.

Ross Robertson: “A brighter shade of green”

Once environmentalists can offer a compelling vision for the future we will be in a much better position to stop being Pollyanna about the state of their politics. And once we have an inspiring vision we will have the confidence we need to “take a cold, hard look at the facts,” in the words of Good to Great author Jim Collins.

Martin Luther King, Jr.’s “I have a dream speech” is famous because it put forward an inspiring, positive vision that carried a critique of the current moment within it. Imagine how history would have turned out had King given an “I have a nightmare” speech instead.

In the absence of a bold vision and a reconsideration of the problem, environmental leaders are effectively giving the “I have a nightmare” speech, not just in our press interviews but also in the way that we make our proposals. The world’s most effective leaders are not issue-identified
but rather vision and value-identified. These leaders distinguish themselves by inspiring hope against fear, love against injustice, and power against powerlessness.

Michael Shellenberger og Ted Nordhaus: “The death of environmentalism”

Se også nettstedet Teknofaun.

Kjærlighetsbrevet fortjener et norsk publikum, ikke minst blant de norske grønne, men også blant de som har sansen for både grønt og liberalt tankegods. Forssberg skriver:

Jag känner mig nervös når jag skriver detta, och du blir säkert nervös av att läsa det. Kanske skrämd till och med. Jag är ju liberal, og bär varken skägg eller islandströja. Vi har helt olika bakgrund. Det är måhända naivt av mig att trots allt nära en förhoppning om oss, men så har jag ju också alltid varit en obotlig romantiker.

Länge försökte jag förneka mina spirande känslor. Det kändes bara för konstigt. Tidigiare har jag ju sett med stor vämjelse på din gröna uppenbarelse.

Din gamla dragning åt vetenskapsfientlighet och ockultism har varit en gigantisk turn-off. [...]

Forssberg tar feil på et punkt. Som jeg var inne på i en artikkel om det friskgrønne kjernespørsmålet som jeg publiserte på det nye friskgrønne nettstedet Teknofaun (der også en utgave av denne artikkelen er publisert) er den grønne partibevegelsen et ektefødt barn av 1968-opprøret. Med det knyttes den grønne bevegelsen til det den belgiske liberaleren Dirk Verhofstadt kaller “de liberale verdienes endelige gjennombrudd i alle samfunnslag”.

Derfor bærer den grønne bevegelsen med seg både en radikal og en liberal arv, en arv enhver fornuftig grønn politikk vil bære med seg videre, f.eks. i forsvaret av sentrale verdier som ytrings- og religionsfrihet.

Men dessverre var ikke dette den eneste arven de grønne bevegelsene fikk fra 1968-bevegelsen. De fikk også med seg et i blant grenseløst naivt syn på rusproblematikk, en dogmatisk pasifisme som er mer opptatt av plikt enn av konsekvens, en skepsis til det parlamentariske demokratiet som ikke bare gjør seg utslag i støtte til viktig direktedemokratisk tankegods, men som også gjør seg utslag i manglende vilje og forståelse av pragmatisk politikk; og en hang til å akseptere ville konspirasjonsteorier.

Alt dette er til stede i de grønne partiene i forskjellige europeiske land, og alt er å finne også i det lille norske Miljøpartiet.

I Sverige har de også hatt sitt å stri med. Forssberg skriver:

Din civilisationskritiska ådra har bruna fläckar som Bernt Eklund, Hagforsmiljöpartisten som inspirerad av den gamla dårekonomen Thomas Robert Malthus vill minska befolkningen radikalt, bland annat genom att strypa invandringen.

Og:

Men miljöpartiet, jag ska inte längre hålla allt detta emot dig. Jag har ju sett hur intensivt du kämpat med din dåliga sida. Att den tossiga grönavågaren László Gönczi deklarerat att han funderar på att bryta sig ur visar hur långt du har kommit. När han och hans gelikar bildat sitt nya Tillbaka till stenåldern-parti kommer grönt verkligen att vara skönt.

Likevel mener Forssberg nå å se en type liberalisme i det grønne partiet; en liberalisme som ellers ikke eksisterer i det svenske partilandskapet:

Till skillnad från de stela ordning-och-reda-borgarna är du antiauktoritär och kulturradikal. Du misstror staten och det offentliga men utan att på moderat vis tro att aktiebolagisering bär en nödvändig välsignelse. Du värnar den livsviktiga sfären bortom det offentliga och näringslivet, du tror att människans kreativitet har ett utrymme där.

Det Forssberg her sier uttrykker noe om hvordan Miljöpartiet har forandret seg. Til det bedre. Med det samme gir han indirekte en oppskrift til de som ønsker å bygge opp et norsk grønt parti med appell utover smale særmiljøer:

- Innrøm og konfronter problematiske sider ved den grønne tradisjonen.
- Forfekt liberale politiske standpunkter, men uten å godta høyresidens “AS-isering”.
- Vern om og kjemp for den livsviktige sfæren “bortom det offentliga och näringslivet”.

Den sommerkåte kjærlighetserklæringen fra Forssberg henger nok delvis sammen med denne saken, der det svenske Miljöpartiet sto igjen som “de enda liberalarna” i motstanden mot den såkalte FRA-loven (Les mer om loven på nettstedet Teknofil). Men den må nok sies å også henge sammen med at det svenske Miljöpartiet De Gröna har tatt steget bort fra mye av det som har vært galt med den grønne partibevegelsen og har klart å bygge seg selv opp som – for å sitere de norske grønne sin talskvinne Hanna E. Marcussen – “positivt, moderne og framtidsretta” (Kilde: MDG-Nytt)

Det norske grønne partiet står ovenfor en lignende utfordring. Bare ved å følge de større grønne partiene i Europa i retning en mer sentrumsnær og venstreliberal sosialøkologi kan partiet makte å etablere seg som en reell politisk utfordrer.

Det å vera EU-motstandar var lenge ein viktig del av min politiske identitet. Eg høyrde heime på venstresida i norsk politikk, og på venstresida i norsk politikk – den ekte venstresida – fanst det eigentleg berre eit standpunkt i EU-saka. Argumenta var mange: miljø, lokaldemokrati, motstand mot marknadsfundamentalisme og skepsis til at dei fire fridomane eigentleg handla så mykje om fridom for vanlege folk.

Til sjuande og sist kokte det ofte ned til dette eine ordet: “Annleislandet“. Eller som Ivar Aasen skreiv det i eit av versa av “Nordmanden” som ikkje er å finna i – kremt – borgarlege songbøker:

Sud um Havet han stundom laut skrida
Der var Rikdom paa Benkjer og Bord
men kring um saag han Trældomen kvida,
og so vende han atter mot nord.

(Studentersamfundet, 17. mai 1867)

Eg skal gladeleg vedgå at eg stadig trur på “Annleislandet”, på eit land som fører ein grønare og meir sosial politikk. Eg høyrer også stadig heime på venstresida. Og eg må stadig seia at EU sin politikk skil seg soleklart frå ideala mine, og frå mine visjonar for framtida. EU sin politikk skil seg også definitivt frå korleis eg meiner ein grøn og sosial politikk burde sjå ut.

Men så – ein dag – byrja eg å tvila på heile EU-motstanden. Kanskje var det fordi eg budde i Belgia, der eg tidvis arbeidde i Brüssel? Kanskje var det fordi eg traff belgiske grøne som i staden for å vera opptekne av å snakka om kor fælsleg EU er på all slags område snakka om korleis EU burde gjerast betre? Kanskje var det ei aukande kjensle av at Per Kristian Foss hadde eit poeng når ein gong omtala EU-motstandarane i Frankrike, som, kva var det, “rasister og kommunister”; ei kjensle av at Nei til EU kanskje ikkje burde verta fullt så indegnerte som dei vart?

Nei, eg meiner ikkje å seia at det var berre rasistar og kommunistar som sytte for det kjende franske “Non!” og det nederlandske “Nee!”. Men dei var der, definitivt; både gammelkommunistane og vaskeekte fascistar. Og det kjendes djupt ubehageleg å ha dei som mine allierte.

Kanskje var det noko av alt dette. Kanskje var det alt dette. Men til sist var det – trur eg – eigentleg ein artikkel og ein bloggpost som skyvde meg over kanten og gjorde meg EU-politisk rotlaus og forvirra.

Bloggposten var det Fredrik Mellem som leverte.

Han juksar rett nok med tala, og latar som om EØS og EU er akkurat det same, men det får so vera. Det interessante i bloggposten var ikkje innleiinga, men kategoriseringa av EU-motstandarar. Mellem skriv blant anna om dei med “religiøse feberfantasiar” og om dei “klarsynte” og dessutan om “dei reindyrka EØS-tilhengarane”. Tøvete kategoriar? Javisst. Skuffande lite nytenkjande, slik ein partikollega av Mellem som er nei-mann skreiv? Joda. Men direkte usant? Såvisst ikkje.

Artikkelen var eit intervju med Cathrine Holst, som tidlegare var aktivt medlem i Ungdom mot EU og som no har vorte EU-tilhengjar? Ho seier:

EØS-avtalen er ikke tilfredsstillende sett fra et demokratiperspektiv. Nei-sida snakker om det demokratiske underskuddet i EU, men jeg kan ikke skjønne noe annet enn at Norge gjennom EØS er rammet av det samme. De som stemte nei til EU og som sa de gjorde ut fra et demokratihensyn, må ha et annet demokratisyn enn meg når de nærmest ikke reagerer på dagens situasjon. Jeg mener vi må velge: Entet si opp avtalen, eller bli fullt medlem. Selv er jeg ikke lenger i tvil om at det siste alternativet er det beste, ikke minst utfra et demokratiperspektiv.

Ubehaget vaks. Her ynskjer fleirtalet i Noreg openbert å vera ein del av EØS, og jamvel eg – EU-motstandaren – kunne jo sjå at det har mange fordelar (i tillegg til alle ulempene). Men samstundes inneber det at me langt på veg er flinkare til å følgja opp EU-vedtak enn det EU-landa sjølv er. Noreg er ikkje eit EU-land, neivisst, men det kjennest slik ut. Og folk trivst visst med det, sjølv om fleirtalet også seier “Nei til EU” og vil halda oss vekke frå der avgjerslene vert teke, og ikkje arbeida i dei korridorane og dei salane for å syta for fleire av fordelane og færre av ulempene eg nemnde.

Det heng ikkje heilt på greip, rett og slett.

Så oppdaga eg kva det europeiske grøne partiet seier om Europa i charteret sitt:

The European Union is well placed to facilitate this cooperation, providing that

* it remains open for further enlargements;
* it restructures itself into a truly democratic institution,
* it reorients its priorities towards an environmentally and socially sustainable model of development and
* it assumes its global responsibilities, under the United Nations, and
in cooperation with other valuable institutions such as the OSCE and
the Council of Europe, for a peaceful and sustainable world.

Og eg tenkte: men dette er eg jo einig i! Dette er ikkje dagens EU, men det er eit mogleg EU, og det er eit EU mange i den grøne partirørsla eg sjølv soknar til trur på og kjempar for. Dersom dei vert sterke nok og klarar å få gjennomslag for sin gode politikk, ja, så er det EU – og ikkje Noreg – som vert “Annleislandet”.

Er eg blitt EU-tilhengar? Både ja og nei. Eg er framleis kritisk til EU med utgangspunkt i mest alle dei reelle argumenta nei-rørsla brukar mot EU (men til liks med ja-folka serverer nei-rørsla ein heil del tøvete argument). Men samstundes ser eg ikkje på EU som noko statisk konstruksjon: EU er ope for politisk endring. Eg er ikkje for EU, eg er for eitt EU.

Til sjuande og sist vart tre spørsmål vanskelegare og vanskelegare for meg – som EU-motstandar – å svara på. Eg har svart og svarer framleis både ja og nei på dei fyrste to. Det siste svarer eg ubetinga ja på, og det er kanskje meir avgjerande for meg enn dei to hine. Dei tre spørsmåla er:

1. Meiner du at Europa hadde vore betre utan EU?
2. Meiner du at det har noko for seg å strida mot EU som politisk røyndom?
3. Meiner du ikkje at auka integrasjon over landegrensene er både positivt og naudsynt?

Eg trur fleire EU-motstandarar burde kjenna ubehaget siga på om dei set seg ned og verkeleg tenkjer over dei tre spørsmåla.

(Nederst: Jan Hammarlund – Jag Vill Leva I Europa, Øverst: Arja Saijonmaa, samme sang)

I rapporten heiter det blant anna:

I korte drag er grunninntekt en velferdsordning som særpreges av to hovedtrekk. Det ene er at den er betingelsesløs; den betales til alle og er i regelen lik for alle. Det andre er at den er begrenset; den skal ikke kompensere for tidligere høy inntekt, den skal kun dekke et svært nøkternt materielt behov.

Og:

Kjært barn har mange navn. Enten man kaller det grunninntekt eller borgerlønn eller samfunnsdividende, har det vært et stadig tilbakevendende forslag i mange land, men har alltid vært for radikalt til å bli vedtatt. I Norge har vi sett økt interesse for grunninntekt de siste årene, med seminarer og aviskronikker, og Norge er i den spesielle situasjonen at vi antagelig har råd til et grunninntektssystem, samtidig som vi (som mange andre land) har en eksisterende velferdsstat under press. Dette er et godt tidspunkt for en seriøs, dyptpløyende offentlig debatt om en grunninntektsreform er det riktige for Norge.

Diverre opplever eg vel at LibLab sin rapport ikkje er særleg mykje meir djuptpløyande enn at det meste er sagt før, og det med langt færre ord. Likevel er det gledeleg at dei tek opp debatten, og sjølv om eg legg grøn (og barksist-donaldist, sjå av dei viktige debattane me har med rosa-donaldistane her) til sosial og liberal, er det også interessant å få med seg argumenta deira for grunninntekt – eller borgarløn – frå ein liberal ståstad:

En liberal kritikk av grunninntekt må derfor i det minste åpne for at den kan gis til dem som utførere[sic!] ”samfunnstjenlige” handlinger som ikke er lønnet i markedet. Men hvis de kan få grunninntekt, hvordan kan vi da skille mellom dem og ”unnasluntrerne” som ifølge kritikken ikke gjør noe nytte for seg? Hvis betingelsene skal utelukke noen som helst, må myndighetene gi retningslinjer og sosialkontorene må utøve sitt skjønn for hva som regnes som “samfunnstjenlige” eller ”verdifulle” eller ”nyttige” aktiviteter. Man skal ikke forestille seg dette lenge for å få en dårlig smak i munnen. Det er ikke uten grunn, for i et slikt system, hvor staten avgjør hvilke livsstiler som kan støttes og hvilke som ikke kan det, lever den enkelte igjen på andres nåde – i dette tilfelle reglene og øvrigheten som skal bestemme om han eller hun har funnet en verdig måte å leve livet på. Da har vi forlatt det fundamentale liberale prinsipp at staten ikke skal ta standpunkt til hvordan folk bør leve livene sine. Som John Rawls og mange andre har understreket, er moderne samfunn så varierte i tradisjoner og livsoppfatninger at staten har en plikt til å forbli nøytral mellom forskjellige formeninger om det gode liv.