oyvindstrommen.be traktningar

Leserinnlegg på trykk i helgens “Ny Tid” (pinlig nok har jeg kalt bladet “Ny og Tid” i innlegget, av en eller annen grunn tenkte jeg på nynorskavisa “Dag og tid”. Eneste trøst er at heller ikke Ny Tid-desken har oppdaget dette, for å unngå enda mer flauhet har jeg rettet det nedenfor):

I «Ny Tid» 42/08 skriver Dag Herbjørnsrud om «de tredje veiene». Der nevner han blant annet Ingrid Betancourts besøk på Miljøpartiet de Grønnes ekstraordinære landsmøte nylig. Så presenterer han følgende dilemma:

«Hvordan skal man best støtte en god miljøpolitikk, det være seg i USA eller Norge: ved å støtte det beste miljøpartiet som innvelges i parlamentene og regjeringskontorene, eller ved å velge det grønneste miljøpartiet, men som da mest sannsynlig heller ikke framover vil få realpolitisk makt i land som USA og Norge?»

Siden jeg har vært engasjert i natur- og miljøvern i en årrekke, er det et dilemma jeg kjenner godt. Det er liten tvil om at både SV, Venstre og for den del KrF har fått til mer for natur- og miljøvern enn det Miljøpartiet De Grønne har gjort. Dersom folk sitter igjen med et inntrykk av at det å stemme på MDG følgelig er bortkastet – fordi partiet ikke vil få realpolitisk makt uansett – blir jeg ikke overrasket. Men etter å ha bodd i Belgia, og sett hva grønne politikere får til der, er jeg ikke lenger enig. Det er derfor jeg har valgt å engasjere meg i et av landets minste partier.

Man trenger ikke reise til Belgia for å se resultater av grønn politikk. Selv om vi er små, er vi en del av den styrende koalisjonen i Trondheim. Tidligere i år ble seks av partiene i trønderhovedstaden enige om en på mange måter ambisiøs miljøpakke: det skal bli flere bussruter med hyppige avganger, en ny bybane skal utredes, det skal bygges et nettverk av gang- og sykkelstier og en lavutslippssone skal innføres i Midtbyen så snart lovhjemmelen kommer på plass. Som grønt parti ville vi selvsagt gjerne gått enda lenger enn dette, men samtidig er det ingen tvil om at MDG og vår dyktige lokalpolitiker Jan Bojer Vindheim – leder av bystyrets klimautvalg – har spilt en viktig rolle. Vi har farget landets tredjestørste by litt grønnere.

Dersom flere velgere gir oss en sjanse, skal vi også farge Norge grønnere. Det kan trengs. MDGs ekstraordinære landsmøte vedtok nylig hovedsaker for valgkampen 2009. Vi skal gjøre vårt for å sette fokus på digitale rettigheter, på økologisk landbruk og på mulighetene i en grønn økonomi. Saken som står mitt grønne hjerte nærmest er likevel kampen mot oljeavhengigheten. Jeg våger å påstå at oljeøkonomien er blitt noe nær en hellig ku i norsk politikk. I blant får jeg følelsen av at makten i Norge ikke er sentralisert i Oslo, men snarere i Nordsjøen. StatoilHydro, som vi alle eier en bit av, er engasjert i det ene mer bedritne prosjektet etter det andre.

I lys av dette er det slik jeg ser det ingen tvil om at Norge trenger en grønn opposisjon. Vil vi klare å vinne en stortingsplass ved valget 2009? Vi skal jobbe hardt for det, men vet selvsagt at det blir vanskelig. Valget handler imidlertid om mer en stortingsplasser: for hver eneste stemme vi får, får vi bedre økonomi og større muligheter foran neste lokalvalg. De som ønsker seg et grønt alternativ med realpolitisk gjennomslag bør ta det med i vurderingen.

Det nærmer seg valgvake i det Hvite Hus (altså det gamle trehuset der familien og jeg holder til). Noen venner kommer innom. Det blir amerikansk whisky, country-musikk og gamle valgkampfilmer. Og det blir sikkert kos, helt uavhengig av hvem som vinner valget.

Helt uavhengig av hvem som vinner valget skal jeg også skrive en artikkel for Fri Tanke om hvordan valgresultatet vil påvirke konspirasjonstenkningen (det betyr dobbeltarbeid, og en artikkel som aldri vil bli publisert… noe annet sted enn her). Konspirasjonsteorier er et ganske skremmende felt å jobbe med, fordi det finnes utrolig mange sinnsyke teorier, ideer og forestillinger der ute; og virkelighetens vrangforestillinger er litt mindre morsomme enn videoen Astrid Meland har rotet frem.

På en annen side: Noen av dem er – når alt kommer til alt – ganske underholdende. Det er for eksempel vanskelig å gjøre annet enn å le når Barack Obama omtales som “a foreign-born infiltrator” med “degenerate sexual habits” (hva er det?).

Konspirasjonsteorier til sides; også hakket mer seriøse folk har litt spesielle forestillinger rundt hvordan Statene kommer til å utvikle seg i løpet av 4 år med Barack Obama. Den eh… ganske høyreorienterte avisen NY Post har i dag tre artikler med nettopp dette som utgangspunkt. Dersom du er som nordmenn flest og ikke aner hva som rører seg i en republikansk hjerne, kan dette være interessant lesning:

Obama 2012: A look back at his presidency

Obama 2012: His triumphs abroad

Obama 2012: A term of fi$cal pain (Legg merke til det “lekre” ordspillet)

Over på fritanke.no har jeg har skrevet om 911-konspirasjonsteoriene og den skitne arven disse har tatt over. Et utdrag;

På serendipity.li kan vi også lese at Bush fikk instrukser om hvordan han skulle oppføre seg 11. september, at israelerne filmet dette møtet, og at de truer med å lekke filmen, dersom Bush ikke gir dem «alt han [Sharon] vil ha». Og for å toppe det hele serveres vi en lenkeliste som inkluderer artikler som «In Defense of Anti-Semitism», «The Diminishing Numbers of Alleged Dead in Auschwitz», «The Jewish War on Freedom of Speech», «The Holocaust: Let’s hear both sides», «Why I am a Holocaust denier» osv.

Fascistisk anti-amerikanisme, fra Groupe Union Défense. Tittelen er: “Velkommen til Europas fiender”.

Sigmund Ro skriver i Dagbladet om den nye anti-amerikanismen:

Siden Berlinmurens fall, og særlig siden krigen i Irak, har antiamerikanismen blitt vår mest potente politiske «store fortelling» og globale «lingua franca».

Og:

Reaksjonær islamisme og politiske venstremiljøer finner hverandre i en felles motvilje mot den nye «hypermakten».

Sigmund Ros oppfatning av at reaksjonær islamisme og politiske venstremiljøer har en felles motvilje mot USA har jeg ingen problemer med å være enig i.

Det er mye absurd anti-amerikanisme på den politiske venstresiden, både i Norge og i resten av Europa. Jeg har de siste dagene drevet research til en artikkel om konspirasjonsteoriene rundt 911, og få steder er det vel lettere å oppdage en virkelig pervertert anti-amerikanisme enn her. At mistroen mot USA her gir ikke bare sosialister og islamister, men også fascister og høyreekstremister, et lingua franca blir tydelig når man følger trådene dem i mellom på internett. (more…)

Når Heidi Nordby Lunde, aka Vampus – en av Norges mest kjente bloggere – kritiserer norske media for å være lite balanserte og unyanserte i sin dekning av den amerikanske valgkampen er det grunn til å høre etter. Sjansen for at McCain vinner valget i november er – til tross for inntrykket en i blant kan få i både Dagbladet, Aftenposten og andre aviser – betydelig. (more…)

Det burde eigentleg ikkje vera naudsynt å ta fleire oppgjer med dei fantasifulle teoriane til gjengen som meiner at amerikanske myndigheiter anten sjølv stod bak 911-åtaka eller med vilje lot dei passera.

Eg har kritisert tøvet før, og mange andre har gjort det langt betre enn meg. Dette speler sjølvsagt lita rolle i ei førestillingsverd der kjeldekritikk er noko ein berre utøver ovenfor den “offisielle konspirasjonsteorien”, medan ein sveljer dei underlegaste påstander rått så lenge dei byggjer opp under førestillinga om at Bush er eit vondskapsfullt geni som langt overgår dei vondskapsfulle genia i James Bond-filmar både i vondskapsfullhet og genialitet. (more…)

Nettstedet worldchanging.com anbefales på det sterkeste. Det representerer ikke bare et brudd med den fossiløkonomien vi har latt oss fange i, men også et brudd med den typen grønt tankegods som er  teknofobisk, pessimistisk og menneskefiendtlig.
(more…)

I juli skrev den liberale journalisten og skribenten Johannes Forssberg et kjærlighetsbrev til det svenske Miljöpartiet De Gröna i selveste Expressen.

Kjærlighetsbrevet fortjener et norsk publikum, ikke minst blant de norske grønne, men også blant de som har sansen for både grønt og liberalt tankegods. (more…)

Det å vera EU-motstandar var lenge ein viktig del av min politiske identitet. Eg høyrde heime på venstresida i norsk politikk, og på venstresida i norsk politikk – den ekte venstresida – fanst det eigentleg berre eit standpunkt i EU-saka. Argumenta var mange: miljø, lokaldemokrati, motstand mot marknadsfundamentalisme og skepsis til at dei fire fridomane eigentleg handla så mykje om fridom for vanlege folk.

Til sjuande og sist kokte det ofte ned til dette eine ordet: “Annleislandet“. Eller som Ivar Aasen skreiv det i eit av versa av “Nordmanden” som ikkje er å finna i – kremt – borgarlege songbøker:

Sud um Havet han stundom laut skrida
Der var Rikdom paa Benkjer og Bord
men kring um saag han Trældomen kvida,
og so vende han atter mot nord.

(Studentersamfundet, 17. mai 1867)

Eg skal gladeleg vedgå at eg stadig trur på “Annleislandet”, på eit land som fører ein grønare og meir sosial politikk. (more…)

Som ei oppfølging til mitt førre innlegg postar eg her ein link til LibLab sin ferske rapport “Grunninntekt – en liberal velferdsreform”. I PDF-format for dei lesehungrige. (more…)