Løsningen på Midtøsten-debatten (men ikke konflikten) er å slutte med store meninger. “Jammen .. da kan jeg jo ikke lenger være for eller mot!” Ja nettopp. Så går verden fra å være klar til uklar, og i stedet for å dømme blir du nødt til å lytte og tenke.

Samstundes tek rasande tullingar til å knusa vindauge, kasta molotov-cocktails og gå laus på politi og meiningsmotstandarar, og støyen er garantert (kvifor i #¤%#¤ skal det alltid gå utover Jan Thomas forresten – eg tviler på han har noko slags form for skuld i israelsk krigføring). Dermed treng ein ikkje akkurat leita lenge for å finna djupt reaksjonære, innvandrarfiendtlege og hatske innlegg, til dels med støtte til tiltak som ville vera stikk i strid med menneskerettserklæringa. Når folk i eit moderne, demokratisk land som Noreg kallar politikarane for “landsforrædarpolitikar“, snakkar om “landskadelige elementer”, tek til å gå til åtak på sjølve menneskerettane – og att på til hevdar å gjera det til forsvar for ytringsfridomen - ja, så bør det vera grunn til å stilla spørsmål ved kva slags politisk regime dei eigentleg ynskjer seg. Det vil seia: også denne retorikken er til å kjenna att.

I all denne støyen kjennest det nesten litt meiningslaust å repetera at det finst mange menneske i både Israel og Palestina som er engasjert i arbeidet for å skapa fred, men eg gjer det likevel. Også blant desse finst det moderate og meir yttarleggåande, men ein ting har dei alle til felles: dei trur at freden er mogleg, og dei er viljuge til å gjera offer for han. Ei av dei er 19 år gamle Omer Goldman, dotra til ein tidlegare toppkar i Mossad. Ho seier blant anna:

I refuse to enlist in the Israeli military. I shall not be part of an army that needlessly implements a violent policy and violates the most basic human rights on a daily basis. Like most of my peers, I too have not dared to question the ethics of the Israeli military. But when I visited the Occupied Territories I realized I see a completely different reality, a violent, oppressive, extreme reality that must be ended. I believe in service to the society I am part of, and that is precisely why I refuse to take part in the war crimes committed by my country. Violence will not bring any kind of solution, and I shall not commit violence, come what may.

Ein kan vera einig eller ueinig med Omer Goldman og hennar meir eller mindre pasifistiske grunnsyn, men utover det eg har utheva seier ho ein ting som er verkeleg interessant: nemleg at ho såg ein heilt annan røyndom i dei okkuperte områda.

Det er ikkje så vanskeleg å kjenne seg at i orda, når ein ser mange av debattane mellom norske israelsvener og norske palestinavener er det også tydeleg at dei befinn seg i høgst ulike røyndomar. Sjeldan – diverre – vågar dei å ta steget over frå den eine røyndomen til den andre. For ein palestinaven kan det vera rimeleg smertefullt å sjå Hamas for det organisasjonen er, ei retteleg ufyseleg og reaksjonær gruppe, og ein del – iallfall ytterst på venstresida – har problem med å vedgå at det var uvanleg dårlege nyhende at dei vant valet i 2006. For ein israelsven kan det på si side vera vond lesning å ta ein titt på kva 18 år gamle (og israelske) Sahar Vardi skriv om bakgrunnen for at ho nektar militæret:

I first set eyes on the occupation as a 12 year old girl. It was in a small Palestinian village south-west of Jerusalem inhabited by some 25 families most of whom well educated, constructers, PEO employees. They did not seem to be any different to me than most people I saw walking dawn the streets. The only visible difference was that they had green ID’s.

As a 12 year old who came to the village to replace the one inch water pipe pf the village to a two inch pipe, I did not understand the full meaning of the different colour of the ID, but I did understand the simple meaning: separation. The fact that the road to the village from Jerusalem was blocked by the IDF, the fact that a fence separated the village from its neighboring village and the different IDs – all of these came to separate me from “them” and to prove beyond a doubt that we are not equal.

I was brought up at school, and at home as well, on the so-called obvious core values such as justice, freedom, human rights and equality, and here I found out, before I even began junior high, that the state in which I live does not care for these values, and not only does it not care for them, it violates them and suppresses millions of people so that I could enjoy the “freedom” they taught me everyone deserves.

Ein kan vera einig eller ueinig med Sahar Fardi også, men antisemitt er ho iallfall ikkje, og hennar ståstad kan utvilsamt vera med på å gje nordmenn ei breiare forståing av konflikta, uavhengig av om dei er israelvenar eller palestinasupportarar. Sahar Fardi er med på å gjera biletet meir komplekst, og meir ubegripeleg, og det kan mange av både palestinavenar og israelsvenar trenga, i røyndomer som framstår som så svart-kvite at det einaste som gjenstår er å laina opp sjakkbrettarmeane.

http://www.youtube.com/watch?v=wpWYFoSrmRA

Difor: ta steget over. Sjå inn i den andre røyndomen. Freist å forstå han. Musikk kan vera ein bra stad å byrja. Her kan palestinavenane læra noko om Israel frå sjølvaste Melodi Grand Prix(!).

Her det israelske bidraget til Eurovision Song Contest frå 2007. Litt vitsande, leikande og påverka av kletzmer-musikk? Teapacks er neppe Israels mest tungsindige og seriøse band, for å seia det på den måten, men teksten seier likevel ein del om den israelske frykta, ei djuptgåande frykt med openberre historiske årsaker og djupe årsaker også i dagens verda, og ei frykt ein må skjøna i det minste litt av dersom ein skal skjøna noko som helst av konflikta. I den engelske delen av sangen heiter det blant anna:

And I don’t wanna die
I wanna see the flowers bloom
Don’t wanna go kaput kaboom
And I don’t wanna cry
I wanna have a lot of fun just sitting in the sun
But nevertheless

He’s gonna push the button, push the button
Push the bu… push the bu… push the button
Push the button, push the button
Push the bu… push the bu… push the button

Gløym det ironiske ved at Israel truleg er den einaste atommakta i regionen – om du lurer er det nemleg denne mannen dei syng om. Blant dei hebraiske versa som følgjer kjem dette:

Ulay ze khad miday
Tzarikh lashir shirey dkalim, shirey midbar lelo dgalim
Ani od khay, khay, khay
Ve’im yamshikh lihiyot mafkhid, rak az ani agid:

Eller i engelsk omsetjing:

Maybe it’s too sharp
We should sing palm tree songs, desert songs with no flags
I’m still alive, alive, alive
And if it keeps on being scary, only then will I say:

Og så kjem refrenget på ny: “I’m gonna push the button, push the button, push the bu… push the bu… push the button”. Til lystig song å vera er dette svært deprimerande greier. Deprimerande er også denne – etter mi meining – musikalsk sett relativt fengjande rap-låten.

http://www.youtube.com/watch?v=ZqbDiN2uYcQ

Både israelsvenar og palestinavenar treng å gløyma ein heil del av det dei har lært om dei skal byrja å forstå andre enn dei dei sjølv har laga heiagjeng for. Israelsvenane må til dømes gløyma alt pratet om at palestinarane ikkje finst, og i staden byrja å høyra etter også når palestinarane snakkar, og ikkje berre for å leita fram mest mogleg faenskap i det dei seier. Rap-gruppa i videoen ovanfor, DAM (arabisk for “evigvarande”, hebraisk for “blod”) består ikkje ein gong av palestinarar, men av israelske arabarar – og teksten er ikkje akkurat fredsæl, sjølv om bandet i ein annan song omtalar dei jødiske israelarane som syskenborn og sjølv om dei også har samarbeidd med eit israelsk rockeband om ein fredssong.

Teksten i “Min erhabi?” (Kven er terrorist?) fortel mykje om det verdsbiletet som ligg til grunn for mykje av palestinarane si framferd, eit verdsbilete prega av førestillinga av at ein har vorte frykteleg urettvist behandla og at dei israelske myndigheitene er alt anna enn demokratiske. Her i engelsk omsetjing:

Who’s a terrorist?
I’m a terrorist?
How am I a terrorist when you’ve taken my land?
Who’s a terrorist?
You’re the terrorist!
You’ve taken everything I own while I’m living in my homeland
You’re killing us like you’ve killed our ancestors
You want me to go to the law?
What for?
You’re the Witness, the Lawyer, and the Judge!
If you are my Judge
I’ll be sentenced to death
You want us to be the minority?
To end up the majority in the cemetery?
In your dreams!

You’re a Democracy?
Actually it’s more like the Nazis!
Your countless raping of the Arabs’ soul
Finally impregnated it
Gave birth to your child
His name: Suicide Bomber
And then you call him a terrorist?

Det det israelsk-arabiske rapbandet presenterer her er lett å sjå på som ei YouTube-sending frå ein annan røyndom, og eg er sikker på at eventuelle israelsvenar som les dette vil vera snare med både å kritisera innhaldet, referansen til nazisme og dei ymse påstandane i denne teksten. Det er det nok av grunnar til, men israelsvenane er samstundes nøydde til å stilla seg eit spørsmål, om dei ynskjer å skjøna noko som helst: Korleis kan røyndomen sjå så forskjellig ut for desse menneska, folk som bur i Israel, og bur i områder som ikkje er styrt av verken det korrupte Fatah eller det hatske Hamas? Her nyttar ikkje dei vanlege og enkle forklaringsmodellane.

Eg er ikkje av dei som har trekt klåre konklusjonar om Israel og Palestina. Ikkje har eg tenkt å gjera det heller, eg føler meg langt frå kompetent. Men av israelsvenar har eg likevel vorte skulda for å vera antisemitt, mens palestinafans har skulda meg for å vera både rasist og i lomma på Pentagon (det siste åtaket har nesten ein slags sjarme ved seg, på utruleg-dårleg-B-kultfilm-måten). Ei nesten konsekvent skulding frå hardcore-representantar på “båe” sider er også å kalla meg kunnskapslaus; noko eg i dette spørsmålet gladeleg vedgår. Eg veit ikkje om det var medan eg studerte religionsvitskap eller medan eg freista å slita meg gjennom bibelsk hebraisk og midtaustenhistorie, men ein eller annan stad nådde eg eitt punkt der eg byrja å tru at eg hadde skjøna ein del om Israel-Palestina-konflikta.

Så skjøna eg at eg eigentleg ikkje skjøna noko som helst. Men eg trur iallfall at eg kanskje har forstått ein ting: den beste måten ein som nordmann kan jobba for fred er å utfordra eindimensjonale førestillingar om “jødar” og “arabarar”, eindimensjonale idear som eksisterer i hopetal og vel så det, både i Israel, i Palestina og i Noreg. Verda er ikkje så enkel som mange vil ha det til. Ikkje ein gong alle israelsk-arabiske rap-artistar tenkjer likt.

“I mitt hjerte”, israelsk-palestinsk fredssong framført av David Broza og Wisam Murad, 2006.

Les meir her.

What is Hamas infrastructure if not the ambient support of the population? Doesn’t this attack make support stronger in the long run? Can any ground operation hope to topple the regime? What will stop the attack if not world opinion, that will not think about missiles on Shderot, but a “disproportionate response” to missiles on Shderot? Come to think of it, will they not think about Gaza under siege and what brought the place to desperate poverty? How will West Bankers react when they see Hamas standing up and dying while they feel the settlements growing around them?

And how will Egyptians react? And Jordanians? And Israeli Arabs, who are spontaneously demonstrating against the attack? And the Intel board, whose $4.5 billion dollar fab is in range? How do we build a future with Palestine when we are seen through a prism of vendetta? Will not the families and widening circles around the dead hate you forever? Do not terrorists come mainly from the ranks of youth who are ashamed to have survived? Was there not another way all along, which we cannot see now?

OUR GENERALS DO not address these questions. That is not their job. They speak instead about the need for hasbara, literally “explanation,” public relations, those critical soft skills the people in the Foreign Ministry are supposed to have, but judging from the world’s reaction seem not to have in abundance, at least, not to compare with the competence of generals, proven once again.

(Sjå også bloggposten han har kalla Teaching a Lesson – Appendix.)

Spørsmåla Avishai peiker på er viktigare enn mykje av det som vert diskutert i norsk bloggosfære, eller i norsk opinion elles. Difor vil eg gjerne utfordra israelsvenane blant norske bloggarar til å både lesa og kommentera Avishai sin artikkel. Palestinavenene, også, når eg tenkjer meg om.

Det er ei historie eg elles berre har fått servert i nazipropaganda (men eit google-søk avslører at det også er andre som repeterer det, blant anna islamistiske grupper), og det er ei historie ein må ha ein minst talt mangelfull kjennskap til europeisk-jødisk historie for å svelgja.

Andre irrelevante argument er tilsynelatande meir tilforlatelege. Nokre nyttar faktisk historie til sin fordel, og hevdar at den eine eller den hi folkegruppa har meir hevd på området. Men sjølvsagt har ingen av folkegruppene i området (og det er fleire enn to) kome ut av svarte hol. Dersom ein ikkje har visjonar om etnisk reinsing – og det likar eg å tru at få i Noreg har – er det fullstendig irrelevant kven som kan seiast å ha mest eller minst hevd til landet. Dette er snakk om folk. Som bur der. Og som har budd der i generasjonar. Som har heimane sine der, og er fødde og vaksne opp der.

Eit klassisk argument frå israelvenane si side er at palestinarane ikkje finst; dei er eigentleg berre arabarar – og arabarane har jo så mange land allereie. Her er det Olsen sjølv som syndar. I motsetnad til den anonyme palestinavenen han hadde på vitjing baserer han seg i det minste på fakta: ja, det finst mange arabiske land, nei, få av dei har særleg til overs for Israel. Argumentet han leverer er ein avart av eit anna argument som dukkar opp på ymse debattsider og bloggar om og om igjen. Olsen skriv det ikkje, men i forlenginga av hans argument kjem dette: Palestinarane finst ikkje. Dei er berre ein konstruksjon.

Ingen av dei palestinarane eg har møtt har verka spesielt konstruerte; det er ikkje snakk om golemar dette, sjølv om metaforen kanskje klaffar i blant. Men javisst: nasjonaliteten palestinar er i høgaste grad ein konstruksjon, ein konstruksjon som vaks fram som eit resultat av arabisk og syrisk-palestinsk nasjonalisme tidleg i førre hundreår, og som seinare har vorte utvikla vidare; kanskje særleg etter 1967.

Det er grunn til å minna om at nasjonaliteten israelar i aller høgaste grad også er konstruert (og ei vidareutvikling av ein jødisk nasjonalisme som vaks fram på om lag same tid som den syriske). Nasjonaliteten belgiar er så konstruert at mange i Belgia fnys av han, og nasjonaliteten nordmann er også konstruert. Med mindre ein ynskjer å dra inn raseteoriar, og det mistenkjer eg få for å vilja, er nasjonar ikkje å betrakta som naturfenomen; dei er kulturelle fenomen. Og som kulturelt fenomen er palestinaren ein utvilsam røyndom.

Sjølv om dei snakkar same språk (men høgst ulike dialekter) og i stor grad (men slett ikkje utelukkande) praktiserer ulike variantar av same religion så kan ikkje alt frå marokkanarar til irakarar og jemenittar reduserast til ei einaste monoton kulturell gruppe. Ein kan gjerne kalla palestinarane arabarar, men det er ikkje relevant. Dersom israelsk politikk er feil, er den feil sjølv om landet Jordan finst, og uavhengig av kven som budde i Hebron for 2.000 år sidan. Israelsk politikk kan ikkje gjerast verken lettare eller tyngre å forsvara gjennom å peika på den palestinske nasjonaliteten som ein konstruksjon. Slike argument er beint fram innhaldslause konstruksjonar.

Eit anna innhaldslaust argument er at Israel er så lite. “På størrelse med Hedmark fylke”, skriv Sondre Olsen. Javisst. Men spelar det noko rolle? Eg skjønar godt Israel sitt behov for å forsvara seg, og det at landet er lite kan nok seiast å understreka dette behovet. Men dersom forsvaret er av ei form som ikkje let seg forsvara speler det inga rolle om landet er lite eller stort. Dersom forsvaret tek ei form som jamvel er eigna til å gjera konflikta endå djupare og endå meir uoverkomeleg, ja, så det er like kritikkverdig uavhengig av flatemål.

Hamas er ei djupt reaksjonær, motbydeleg og pseudofascistisk gruppe, og det er synd og skam at norske venstreradikalarar finn det for godt å ha sympati med slike grupper. Når professor Daniel Heradstveit finn det for godt å seia at Hamas like gjerne kan betraktast som “frihetskjempere” som som “en terroristorganisasjon” set eg att og lurer på kva slags fridom det kan vera Hamas kjemper for. Deira styre i Gaza har ikkje akkurat vore prega av liberalitet, for å seia det forsiktig.  Når Stian Oen i ein kommentar hjå bloggaren VamPus vel å fokusera på at Hamas er ein “geriljabevegelse (…) med betydelig folkelig støtte som står opp mot mot undertrykking og okkupasjon i regi av verdens femte største militærmakt”, framstår det som like pussig. Om Hamas kan kallast “geriljabevegelse” eller ikkje er strengt teke irrelevant: det gjer ikkje dei stadige rakettangrepa mot stader i det sørlege Israel verken meir eller mindre moralske, og det gjer heller ikkje Israel sitt tilsvar verken meir eller mindre riktig.

I høve Israel sitt åtak på Hamas er det tre spørsmål som burde diskuterast, og som i stor grad har forsvunne frå også denne Israel-Palestina-debatten.

Det fyrste er om det er grunn til å tru at israelarane kjem til å oppnå det dei ynskjer, nemleg å knekkja ryggen på Hamas og få ein slutt på terroråtaka. Det andre er om det no er Hamas som får det slik dei ynskjer, om det israelske militæråtaket er nettopp det dei har freista å oppnå gjennom dei stadige rakettåtaka og eit utal andre provokasjonar. Det tredje spørsmålet er kva Noreg eller me nordmenn eventuelt kan gjera for å bidra til fred i området.  Eg trur ærleg talt ikkje at det er så mykje me kan gjera, men det står iallfall klart for meg kva me ikkje burde gjera: me burde ikkje støtta ein av partane – same kva for ein – meir eller mindre blindt, og basert på irrelevante, innhaldslause argument.