Det går et virus gjennom verden. Det infiserer motstandere av Bush-regjeringen, suger hjernen deres ut gjennom øynene deres og gjør dem om til bablende idioter. Det ble først utviklet i et laboratorium i USA, men nådde våre strender for noen måneder siden. I løpet av de siste fjorten dagene har det blitt en epidemi. Det går knapt en dag uten at noen – herjet av denne sykdommen, med rullende øyne, lepper flekket med skum – prøver å infisere meg. Sykdommen heter “Loose Change”. Det er en film laget av tre unge menn som målbærer de fleste vanlige konspirasjonsteorien om angrepene 11. september 2001.

Etter at Obama vant valget i USA hadde jeg håpet at det verste var forbi, og at amerikansk venstreside endelig skulle klare å kaste av seg den selvdestruktive paranoiaen som har herjet den minst siden Bush jr. vant sitt første valg.

Jeg ser også ut til å ha fått rett. Når jeg surfer på diverse nettfora er det lengre og lengre mellom påstandene om at 911 ble utført av amerikanske myndigheter selv. Denne konspirasjonsteorien har gått av moten, til fordel for blant annet konspirasjonsteorier rundt den amerikanske føderalbanken. Selv konspirasjonsteoretikernes verden har latt seg påvirke av finanskrisen.

Samtidig har amerikansk høyreside overtatt en god del av den nevnte paranoiaen, blant annet takket være de såkalte nirthers, folk som mener at Obama ikke er født i USA og derav heller ikke kunne velges som president i landet. Pamela Geller, ingen ukjent personlighet i amerikansk bloggosfære, har begynt å kombinere sin dyptgående islamfrykt og gjennomgående stereotypier med dette: BARACK HUSSEIN BIRTH ANNOUNCEMENT FORGERY …… THE FRAUD GOES ON. Kilden hennes: en av mange som også mener at 911 ble utført av amerikanske myndigheter selv.

Denne typen teorier har en tendens til å opptre i klaser. Avstanden fra jødehat til konspirasjonsteorier kan ofte måles i millimetre, men det kan også avstanden til mer originale (men i det minste mindre anti-semittiske) teorier: Pamela Gellers kilde hevder blant annet George Bush (den eldre) egentlig er George Scherff, en tysk nazist, og at han var sentral i å slå sammen SS-etterretning og amerikansk etterretning til CIA og i “CIA mind control experiments”.

Disse teoriene har – i motsetning til 911-teoriene – ikke vunnet særlig gehør, og jeg har knapt sett dem referert før.

911-teoriene skiller seg med andre ord ut gjennom å være populære. Og selv om de ser ut til å være i ferd med å gå av moten, hører jeg dem stadig. Noen ganger i fullblown versjon: “Vi har aldri fått troverdige bevis for at islamistiske terrorister stod bak” eller “Det er ingen tvil om at dette var en innside-jobb”. Som oftest i den forsiktigere og langt mer rasjonelle utgaven: “Det er mye vi ikke vet om 911″.

Og det siste er selvsagt riktig. Det er mye vi ikke vet. Men samtidig vet vi mye – ekstremt mye. Terrorangrepene 11. september er en av de grundigst dokumenterte hendelsene i nyere historie. Det har blant annet sammenheng med at de blant annet fant sted i en av verdens største byer, med mengder av turister og mediafolk i nærheten. Vi har alle sett bildene. Når konspirasjonsteoretikere f.eks. påstår at WTC7 ikke var spesielt herjet av brann er det lett å finne bildene som motbeviser dette. Det finnes enorme mengder video, enorme mengder fotografier, enorme mengder øyenvitnebeskrivelser, det finnes mengder av rapporter, og mengder av litteratur.

Vi vet ikke bare hva som skjedde, men også hvordan det skjedde. Ingen andre teorier har blitt lagt frem som tåler et minstemål av kildekritikk. Ingen andre teorier har blitt lagt frem som overlever et besøk av Ockhams barberhøvel: Mangfold bør ikke anslå nødvendighet. Eller med andre ord: jo mer komplisert en forklaring er, jo mer usannsynlig er den.

Norsk wikipedia gir et godt eksempel:

Etter en stormfull natt finner du to trær blåst ned på et jorde. Hvordan har dette skjedd?

1. De kan ha blitt blåst ned av vinden.
2. To meteoritter kom samtidig fra det ytre rom, traff og felte trærne, kolliderte direkte med hverandre og fordampet (derfor ingen materialrester).

Begge forklaringene er mulige, men sistnevnte er høyst usannsynlig og mye mer komplisert. Det samme gjelder 911-konspirasjonsteoriene. Angrepene kan ha vært utført av en gruppe flykaprere med tilknytning til al Qa’ida-nettverket, noe det finnes mengder av dokumentasjon på, eller denne gruppen med flykaprere kan være en konstruksjon laget av amerikanske myndigheter i et stort plott med mengder av forfalskninger på alle bauger og kanter og ekstremt mange mennesker involvert i den hensikt å sprenge tre bygninger ved kontrollert sprengning og skyte en krysserrakett inn i en fjerde for å kunne legge skylden på islamske fundamentalister, for slik å kunne gjennomføre flere kriger; gjennom et plott også media og myndigheter i en rekke andre land i verden er en del av, i tillegg til at venstreguruer som Naomi Klein, George Monbiot og Noam Chomsky er betalte portvakter “for imperiet” (og nei – jeg kødder ikke, alt dette er reelle påstander fra 911-troofere). Og de har klart å holde alt dette skjult for de aller fleste.

Begge deler er på overflaten mulig, akkurat som meteoritthistorien på overflaten er det. Men den andre varianten er fullstendig og til vanvidd usannsynlig.

Når man samtidig kan følge flykaprernes fotspor, liv og levned i årevis bakover, og med at det finnes brev, vitnemål, dokumentasjon på telefonsamtaler og pengeoverføringer, rapporter, dokumenter, et ideologiske rammeverk med mengder av ideologiske tekster osv. blir konspirasjonsteoretikernes teorier lite annet enn latterlige. Så til de grader på detaljnivå er den virkelige historien om 911 kjent at vi vet hva Ziad Jarrah skrev (tysk original) i sitt siste brev til sin tysk-tyrkiske kjæreste 10. september 2001 og at vi vet hva hun skrev til ham i en e-post 30. oktober 1998, og at vi vet hva han sa på telefonen til henne like før han deltok i en av fire flykapringer. Nettopp fordi denne begivenheten er blitt researchet svært grundig av både media, akademia og etterretningsvesen har vi svært god oversikt over hva som skjedde. Vi vet hva som ble sagt i cockpiten på United Airlines Flight 93. Vi vet hvem som stod bak 911.

Det var al Qa’ida-nettverket. Sentrale personer i dette nettverket inkluderte Osama bin Laden, Ayman al-Zawahiri og Khalid Sheikh Mohammed. Angrepet ble utført av nitten flykaprere: Mohamed Atta al Sayed, Waleed al-Shehri, Wail al-Shehri, Abdulaziz al-Omari, Satam al-Suqami,  Marwan al-Shehhi, Fayez Banihammad, Mohand al-Shehri, Hamza al-Ghamdi, Ahmed al-Ghamdi,  Hani Hanjour, Khalid al-Mihdhar, Majed Moqed, Nawaf al-Hazmi, Salem al-Hazmi, Ziad Jarrah, Ahmed al-Haznawi, Ahmed al-Nami og Saeed al-Ghamdi.

Enorme mengder informasjon er allment tilgjengelig – og det finnes ingen tvil om de sentrale delene av hendelsesforløpet. Å trekke dette i tvil er intellektuelt på linje med å trekke i tvil at Holocaust fant sted: det er avhengig av at en fullstendig setter til side en enorm mengde dokumentasjon for å i stedet godta en langt mer usannsynlig forklaring basert på påstander som ikke tåler grunnleggende kildekritikk.

Men det betyr ikke at vi vet alt om 911. På grunn av den omfattende researchen som har vært, kan vi også vite en hel del om hva vi ikke vet: Svært lite har kommet ut om hvilken rolle saudisk etterretning spilte, var det folk innad i saudisk etterretning som hjalp flykaprerne? Det er også mange hvite flekker i forhold til spørsmålet om hvorfor amerikansk etterretning sviktet så fatalt, selv om – for å sitere tittelen på et av kapitlene i 911-kommisjonens rapport – “The system was blinking red”.

Noe av dette kan ha blitt holdt skjult for oss gode grunner, da det kan være snakk om informasjon som er potensielt farlig i gale hender. En hel del av det har helt garantert blitt holdt skjult for oss av dårlige grunner. Det er heller ingen tvil om at sannheten er krigens -også denne krigens – første offer. Fortellingen om Khalid Shaikh Mohammeds dødsfall 11. september 2002 er et godt eksempel på det.

Rykter og bevisste og ubevisste usannheter har det vært mange av i “Krigen mot terror”, ikke minst i forhold til de etterhvert famøse påstandene om masseødeleggelsesvåpen i Irak (la det imidlertid være klart at Irak har hatt både kjemiske og bakteriologiske våpen, og at landet også har brukt kjemiske våpen mot sivile; hvorvidt disse våpnene kan kalles masseødeleggelsesvåpen kan diskuteres, men at Irak på et tidspunkt hadde dem er like udiskutabelt som at Iraks arsenaler av slike våpen var så godt som eller helt ikke-eksisterende da amerikanerne invaderte).

Det er også en del vi burde vite, men som ikke er allment kjent, blant annet at vestlig etterretning i flere situasjoner og i flere ulike land har gjort seg nytte av eller samarbeidet med al Qa’ida-tilknyttede nettverk og personer, f.eks. i Bosnia. Det betyr ikke at al Qa’ida-nettverket er en amerikansk konstruksjon, men det betyr at amerikanske myndigheter kan klandres for å ha gitt både islamistisk terrorisme og spinnville konspirasjonsteorier god jord å vokse i. De som først og fremst må klandres for konspirasjonsteoriene er imidlertid de som kjemper for å spre dem, og som derfor om og om igjen tar i bruk de samme metodene: Løgn. Fordreininger. Sitatfusk. Forfalskninger. Kryssklipping.

Disse folkene har gjort stor skade på sosiale bevegelser flere steder i verden, og har alvorlig skadeskutt amerikansk venstreside. De har kastet vekk enorme mengder tid og ressurser, både sine egne og andres. De har ødelagt for de som stiller seriøse spørsmål til amerikansk utenrikspolitikk og har fjernet fokus fra viktige debatter, f.eks. debatten om hva som ligger bak den ideologiske utviklingen al Qa’ida-terroristene ble avlet fram av.

Les også:

• Høyeksplosivt bedrag (på oyvindstrommen.be)
  
• En gammel konspirasjonsteori (Fri Tanke)
  
• En seier for fornuften (Fri Tanke)
  

Men ifølgje enkelte på amerikansk høgreside speler det lite rolle. Ta berre ein titt på dette utvalet av “herleg” politisk kunst:

Ein del Obama-fans får forsåvidt som fortent. Det er ikkje til å leggja skjul på at ein del folk både i Statane og i andre land har samanlikna Bush med ymse ukoselege politiske figurar, blant anna Adolf Hitler. Mitt inntrykk av amerikansk politisk debatt er at han har vorte meir og meir polarisert; noko ikkje minst ein del bloggarar har bidrege til. Det fører til meiningslause samanlikningar og til stadige påstandar om at George W. Bush eigentleg er fascist, og at Barack Obama altså eigentleg er marxist – for ikkje å seia stalinist.

For nokre dagar sidan såg eg også ein bloggkommentator som samanlikna Obama med Enver Hoxha.

Men det stoggar ikkje der. På nettstaden faithfreedom.org – som elles er kjent for sin islamkritikk og som ofte vert sitert på norske nettforum – dukka det i september opp ein artikkel med eit namn eg ikkje maktar anna enn å le av, nemleg: “Understanding Obama: The making of a Fuehrer”.

Artikkelen er ikkje å finna på nettstaden lenger, men takk vere Google Cache har han ikkje forsvunne ned i “The Memory Hole”. Artikkelen er langt som eit vondt år, og handlar i stor grad om at Obama visst nok er ein narsissist, men du verda for ein tittel!

Det er ikkje berre i USA denne typen svada har ein viss appell. Også i Noreg snik samanlikningar med både Hitler og Stalin seg inn i den politiske debatten. Det er problematisk på to måtar. For det fyrste gjer det den offentlege samtalen ytterst ubehageleg; for det andre vanskeleggjer det kritikk av dei som faktisk stør totalitær tenkning. For joda, det finst fascistar i dagens Amerika, det finst fascistar i dagens Europa og det finst fascistar også her heime. Og det finst såvisst også folk på til dømes den skandinaviske venstresida som stadig – den dag i dag – ser på Enver Hoxha som ein helt, eller i det minste som ein stor visjonær. Stalin har stadig vener, jamvel blant aktivistar som er tilknytt partiet Raudt.

Sjølv trur eg – og veit eg tildels av erfaring – at ekstremisme, dogmatisme og totalitære idear kan utvikla seg innanfor høgst ulike politiske miljø. Også den grøne idetradisjonen, som eg sjølv høyrer heime i, har sitt å svara for på dette området. Bloggosfæra har gjort det lettare for ekstremistar å finna kvarandre og å utvikla ein politisk diskurs som er basert på å slett ikkje snakka saman, men snarare på å skjella kvarandre ut på det grovaste.

Eg kjem framleis ikkje til å nøla med å kalla folk som stør fascistisk tenkning for fascistar, heller ikkje om dei sjølve vel å kalla ideane sine for noko anna. Eg kjem ikkje til å nøla med å angripa marxistar for dei mange openberre feila i deira politiske tenkning. Eg kjem sjølvsagt heller ikkje til å leggja to fingrar imellom i min kritikk av Framstegspartiet sin innvandringspolitikk, eller av høgresida sin privatiseringskåtskap, eller av venstresida sin frykt for nær sagt alle private løysingar. Men her er mitt valløfte:

Eg kan lova at eg også kjem til å kritisera dei som samanliknar Siv Jensen med Adolf Hitler, dei som samanliknar Jens Stoltenberg med Josef Stalin og dei som samanliknar SV-politikk med politikken til Enver Hoxha. Noreg er ikkje tent med ein politisk debatt prega av den same polariseringa som det ein i betydeleg grad har sett i Statane. Noreg er tent med å ha politikarar med ulike ideal som likevel emnar å snakka med kvarandre og å ta ein pils (eller ein cola) med kvarandre. Noreg er tent med politikarar som er viljuge til kompromiss, og jamvel med politikarar som ein gong i blant toler å svelgja ein kamel.

For hvor ble det av unntakstilstanden Bush skulle innføre for å gi seg selv uinnskrenket makt i årevis fremover? Hvor ble det av «falsk flagg»-operasjonen som skulle sikre John McCain-seieren? Hvor ble det av det massive valgfusket? Ikke noe av det skjedde. I stedet fikk vi en finanskrise som – etter manges mening – ga valgseieren til Obama. Det burde gi konspirasjonsteoretikernes maredrømmer en solid ripe i lakken. De har presentert et verdensbilde der det er bortkastet å stemme, siden «noen» uansett vil sørge for at «deres kandidat» vinner. Og så gikk det amerikanske folket hen og stemte på mannen som ikke skulle vinne.

Jeg grøsser ved tanken på hva slags irrasjonelt tøv som hadde blitt servert oss om han hadde tapt valget.

Men hva om McCain hadde vunnet valget? Her er artikkelen slik jeg ville ha skrevet den da. Her er et stykke alternativ historie:

I natt ble det klart: Obama viste seg å ikke være like pop som journalister i hele Europa har trodd i månedsvis. Han ble slått på målstreken av John McCain.

Det snakkes allerede om Obamas nederlag som et utslag av rasisme. Men dersom jeg skulle tippe blir det en stund til noen med mellomnavnet Hussein blir en populær statsministerkandidat i Norge. Og jeg kan levere en annen spådom på kjøpet: det blir en stund til neste gang det norske pressekorpset nesten unisont og så tydelig slutter opp under en politiker som kaller seg selv en “hengiven kristen”.

Jeg skal samtidig innrømme at McCains nederlag gjør meg fortvilet. Med dette valgresultatet kommer den amerikanske venstresiden til å fortsette å dyrke seg selv som et offer i mange år fremover. Journalisten Greg Palast peker allerede på uoverensstemmelser bak valgresultatet. Amerikanske venstresideblogger hyler opp om juks og bedrag. Feil mann vant. Hvordan kunne det skje?

Om noen av spørsmålene som stilles er betimelige spiller liten rolle. De kommer snart til å drukne i den selvdestruktive paranoiaen som allerede har herjet blant amerikanske radikalere en hel del tid. Folka som forsøker å dytte på oss vår tids mest suksessrike konspirasjonsteori – forestillingen om at Bush, Cheney og kompiser selv stod bak terrorangrepene i USA 11. september 2001 – kommer til å få blod på tann.

Denne 911-teorien har etter hvert slått grundig rot på venstresiden, i USA, men også her i Norge. Flere norske aviser og tidsskrifter har gitt konspirasjonsteoretikerne spalteplass (som de har takket for ved å sutre over at media ikke slipper dem til). Oslo dokumentarkino fant det for godt å vise konspirasjonsfilmene «Zero» og «Loose Change» på årsdagen for terrorangrepene. Berit Ås – SVs første leder – er blant dem som forfekter tøvet, og hun har faktisk valgt den mest tøvete varianten av dem alle: hun har antydet at tvillingtårnene kanskje aldri ble truffet av fly i det hele.

I denne orgien av anti-amerikanisme karikert til det idiotiske har den ekstreme venstresiden og den ekstreme høyresiden, rabiate amerikanske rasister og selvgode europeiske naivister funnet hverandre. Og i såjorden etter 911-teoriene har andre teorier vokst frem. Hvis man for alvor tror at amerikanske myndigheter er onde og geniale nok til å drepe tusenvis av sine egne borgere for å få et påskudd til å gå til krig, er det ikke vanskelig å forestille seg at de også har andre triks i ermet.

Det skulle innføres unntakstilstand for å sikre Bush uinnskrenket makt i årevis fremover. Det skulle komme en «falsk flagg»-operasjon for å sikre John McCain valgseieren. Ikke noe av dette skjedde. Men det spiller ingen rolle: En republikaner vant valget, og dermed fikk konspirasjonsteoretikerne bekreftet sine mistanker. De har lenge presentert et verdensbilde der det er bortkastet å stemme, siden «noen» uansett vil sørge for at «deres kandidat» vinner. At dommedag – i form av unntaktstilstand og åpenbar fascisme – ikke kom lar seg bortforklare. På det området skiller konspirasjonsteoristene seg lite fra andre sekter.

Med denne valgseieren for McCain kommer konspirasjonsteoretikernes salgsvare til å gå som varmt hvetebrød. For både amerikanske og europeiske radikalere kommer det til å være komfortabelt å anklage amerikanske myndigheter for altomfattende ondskap, i stedet for å lete etter faktiske politiske forklaringer på hvorfor Obama tapte.

Derfor er denne valgseieren dårlig nytt for fornuften.

Helt uavhengig av hvem som vinner valget skal jeg også skrive en artikkel for Fri Tanke om hvordan valgresultatet vil påvirke konspirasjonstenkningen (det betyr dobbeltarbeid, og en artikkel som aldri vil bli publisert… noe annet sted enn her). Konspirasjonsteorier er et ganske skremmende felt å jobbe med, fordi det finnes utrolig mange sinnsyke teorier, ideer og forestillinger der ute; og virkelighetens vrangforestillinger er litt mindre morsomme enn videoen Astrid Meland har rotet frem.

På en annen side: Noen av dem er – når alt kommer til alt – ganske underholdende. Det er for eksempel vanskelig å gjøre annet enn å le når Barack Obama omtales som “a foreign-born infiltrator” med “degenerate sexual habits” (hva er det?).

Konspirasjonsteorier til sides; også hakket mer seriøse folk har litt spesielle forestillinger rundt hvordan Statene kommer til å utvikle seg i løpet av 4 år med Barack Obama. Den eh… ganske høyreorienterte avisen NY Post har i dag tre artikler med nettopp dette som utgangspunkt. Dersom du er som nordmenn flest og ikke aner hva som rører seg i en republikansk hjerne, kan dette være interessant lesning:

Obama 2012: A look back at his presidency

Obama 2012: His triumphs abroad

Obama 2012: A term of fi$cal pain (Legg merke til det “lekre” ordspillet)