oyvindstrommen.be traktningar

Leserinnlegg på trykk i helgens “Ny Tid” (pinlig nok har jeg kalt bladet “Ny og Tid” i innlegget, av en eller annen grunn tenkte jeg på nynorskavisa “Dag og tid”. Eneste trøst er at heller ikke Ny Tid-desken har oppdaget dette, for å unngå enda mer flauhet har jeg rettet det nedenfor):

I «Ny Tid» 42/08 skriver Dag Herbjørnsrud om «de tredje veiene». Der nevner han blant annet Ingrid Betancourts besøk på Miljøpartiet de Grønnes ekstraordinære landsmøte nylig. Så presenterer han følgende dilemma:

«Hvordan skal man best støtte en god miljøpolitikk, det være seg i USA eller Norge: ved å støtte det beste miljøpartiet som innvelges i parlamentene og regjeringskontorene, eller ved å velge det grønneste miljøpartiet, men som da mest sannsynlig heller ikke framover vil få realpolitisk makt i land som USA og Norge?»

Siden jeg har vært engasjert i natur- og miljøvern i en årrekke, er det et dilemma jeg kjenner godt. Det er liten tvil om at både SV, Venstre og for den del KrF har fått til mer for natur- og miljøvern enn det Miljøpartiet De Grønne har gjort. Dersom folk sitter igjen med et inntrykk av at det å stemme på MDG følgelig er bortkastet – fordi partiet ikke vil få realpolitisk makt uansett – blir jeg ikke overrasket. Men etter å ha bodd i Belgia, og sett hva grønne politikere får til der, er jeg ikke lenger enig. Det er derfor jeg har valgt å engasjere meg i et av landets minste partier.

Man trenger ikke reise til Belgia for å se resultater av grønn politikk. Selv om vi er små, er vi en del av den styrende koalisjonen i Trondheim. Tidligere i år ble seks av partiene i trønderhovedstaden enige om en på mange måter ambisiøs miljøpakke: det skal bli flere bussruter med hyppige avganger, en ny bybane skal utredes, det skal bygges et nettverk av gang- og sykkelstier og en lavutslippssone skal innføres i Midtbyen så snart lovhjemmelen kommer på plass. Som grønt parti ville vi selvsagt gjerne gått enda lenger enn dette, men samtidig er det ingen tvil om at MDG og vår dyktige lokalpolitiker Jan Bojer Vindheim – leder av bystyrets klimautvalg – har spilt en viktig rolle. Vi har farget landets tredjestørste by litt grønnere.

Dersom flere velgere gir oss en sjanse, skal vi også farge Norge grønnere. Det kan trengs. MDGs ekstraordinære landsmøte vedtok nylig hovedsaker for valgkampen 2009. Vi skal gjøre vårt for å sette fokus på digitale rettigheter, på økologisk landbruk og på mulighetene i en grønn økonomi. Saken som står mitt grønne hjerte nærmest er likevel kampen mot oljeavhengigheten. Jeg våger å påstå at oljeøkonomien er blitt noe nær en hellig ku i norsk politikk. I blant får jeg følelsen av at makten i Norge ikke er sentralisert i Oslo, men snarere i Nordsjøen. StatoilHydro, som vi alle eier en bit av, er engasjert i det ene mer bedritne prosjektet etter det andre.

I lys av dette er det slik jeg ser det ingen tvil om at Norge trenger en grønn opposisjon. Vil vi klare å vinne en stortingsplass ved valget 2009? Vi skal jobbe hardt for det, men vet selvsagt at det blir vanskelig. Valget handler imidlertid om mer en stortingsplasser: for hver eneste stemme vi får, får vi bedre økonomi og større muligheter foran neste lokalvalg. De som ønsker seg et grønt alternativ med realpolitisk gjennomslag bør ta det med i vurderingen.