oyvindstrommen.be traktningar

«Skulle du ønske deg høyeksplosivt lesestoff i sommer, behøver du ingen roman,» skriver Pernille Rygg i lørdagens Dagbladet, og sikter til teoriene om at det egentlig var noen helt andre enn ekstreme islamister som stod bak terrorangrepene 11. september. «I så fall får hele angrepet preg av å være en innsidejobb,» skriver Rygg, og passer på å sette et lite spørsmålstegn etterpå. Men spørsmålstegnet er lite. Hun fortsetter med å ramse opp de kritiske spørsmålene, som har versert i konspiratoriske kretser i årene etter 9-11:

Det er ingen tvil om at vi har blitt løyet til i forbindelse med den såkalte «Krigen mot terror», både av komiske Ali og av mannen som av en eller annen grunn ikke har fått tilnavnet komiske Colin. Falske og ubekreftede meldinger får oppslag i media, som da terrorlederen Zarqawi ble drept – ikke nå nylig, men tidlig i 2004. Historiene om masseødeleggelsesvåpen er et annet eksempel. Skepsis rettet mot den offisielle versjonen er sunt, men bare om skepsisen faktisk er av det sunne slaget. Noen av spørsmålene ovenfor kan være betimelige å stille, men hvis man for ramme alvor tror at amerikanske myndigheter selv stod bak 9-11, burde man kanskje begynne med å bruke sin kritiske sans på seg selv?

Ta de «overlevende» flykaprerne, som for eksempel den tyske skribenten Mathias Bröcker og hans medforfatter Andreas Hauss mener har «omfattende følger for hele saken, fordi det gjør det uklart hvem som faktisk fløy flyene». Som Rygg er inne på, stemmer det at BBC skrev at flere av de antatte terroristene var i live. Det interessante er hva Rygg ikke skriver.

Konfrontert med de levende døde gjorde tyske Der Spiegel det som burde være logisk for enhver gravende journalist. De kontakter BBC-journalisten, som underlig nok – siden dette jo må være mannens største scoop noensinne – først ikke husker saken i det hele. Da han får vite datoen den ble publisert forteller han der Spiegel at BBC på daværende tidspunkt verken hadde video eller bilder av kaprerne, og at hele saken var basert på artikler i arabiske aviser, som engelskspråklige Arab News. Spiegel ringer videre til Arab News-redaktør John Bradley, som bryter ut: – Latterlig! Folk her har sluttet å snakke om det der for lenge siden.

Og bakgrunnen for det hele? De «gjenlevende» kaprerne var ikke annet enn folk som hadde like eller lignende navn. I Saudi-Arabia er navnet Said al-Ghamdi omtrent like vanlig som Per Olsen i Norge. Da riktige fotografier av terroristene ble publisert stilnet hele debatten.

På internett er fortellingen om de levende terroristene stadig «sjokkerende» opplysninger [1]. Og det florerer også mange andre teorier. Nettsider som 911truth og 911review, samt tusenvis av blogger og private hjemmesider, sprer de samme forestillingene. Rygg nevner fysikeren Steven E. Jones. Mormoneren Jones, ellers kjent for sin forskning på kald fusjon, har blitt den store helten for konspirasjonsteoritekerne i det siste, etter å ha skrevet en artikkel om hvordan flyene som smadret inn i de to tårnene ikke var nok til å få dem til å falle. Få andre enn konspirasjonsteoretikerne har tatt seg bryet med å svare Jones, fordi få andre har tatt ham alvorlig.

Men noen har gitt både Jones og konspirasjonsteorikerne svar, og kanskje det også kunne være verdt for Rygg å sjekke opp også disse kildene?

I en artikkel i The Chronicle of Higher Education sier Ross B. Corotis ved universitet i Colorado enkelt og greit at de fleste ingeniører er enige om hva som hendte, og at det ikke finnes noen egentlig uenighet om 99 prosent av detaljene. Corotis er medredaktør i tidsskriftet Structural Safety. Et annet fagtidsskrift, Popular Mechanics, viet – tilbake i mars i fjor – betydelig spalteplass til blant annet å sparke bein under snakket om «det tredje tårnet», WTC7, av en av konspirasjonsteoretikernes frontfigurer Michael Berger omtalt som «den rykende pistolen».

Magasinet har snakket med de som har undersøkt saken fra andre sider enn nettsider, National Institute for Standards and Technology. De konkluderer at hovedgrunnen for at bygget falt sammen, etter alt å dømme var skader mot en av bæresøylene. Blant andre årsaker som kan ha spilt inn, var en brann som raste i opp til syv timer i femte etasje.

Det britiske nettstedet 911myths hører også til blant dem som har tatt fatt i konspirasjonsteoriene og gjort det Rygg burde gjøre, nemlig å stille kritiske spørsmål. De har blant annet avslørt hvordan 911review og tilsvarende sider forvrenger sitater fra brannmenn, for å få det til å høre ut som de tror at det gikk av bomber i bygningen, når de slett ikke tror det.Et eksempel er et essay av David Ray Griffin, publisert av 911review. Der siteres en New York Times-artikkel:

«Craig Carlsen sa at han og andre brannmenn ‘hørte eksplosjoner fra… sørtårnet… Det var omtrent ti eksplosjoner… Vi skjønte da at bygningen hadde begynt å falle.»

En linje er klippet bort fra den opprinnelige teksten, som lød:

«Det var omtrent ti eksplosjoner. Jeg skjønte ikke hva det var da. Det gikk opp for oss senere når vi hadde snakket sammen og funnet ut at det var gulvene som kollapset til der flyet hadde truffet [...].»

- Bush-administrasjonen har løyet så mye at det skaper grobunn for konspirasjonsteorier, sa NRK-veteranen Jahn Otto Johansen nylig til Aftenposten. Det har han utvilsomt rett i, akkurat som han har rett i at det er relativt håpløst å argumentere saklig mot konspirasjonsteoretikerne. Men det er synd at berettiget skepsis mot amerikansk politikk blir kjørt inn på dette dunkle sidesporet.

Det er anti-amerikanisme av det rimelig vemmelige slaget når man antar at all verdens ondskap, inklusive angrepet på dem selv, har opphav hos amerikanske myndigheter. Pernille Rygg har dessverre rett i at det er flere enn de høye, skjeve, veldig sære villraddisene som tror på tullet. Men Dagbladets lesere burde heller surfe porno. Den har mye mer med virkeligheten å gjøre.

[1] At denne BBC-artikkelen er den første som dukker opp om man søker på “hijackers alive” på Google, sier vel sitt om hvor populær forestillingen om alt dette sjokkerende er.

David Irving vart dømd til tre års fengsel i Austerrike. Det hende etter at han erklærte seg skuldig i å ha brote lova som råkar dei som “nektar for, grovt nedvurderer, går god for eller freistar å unnskylda det nasjonalsosialistiske folkemordet eller andre nasjonalsosialistiske lovbrot mot menneskeheita, og gjer dette på trykk, i kringkasting eller i andre media”.

David Irving gjorde seg simpelthen skuldig i å seia meininga si. Ei motbydeleg meining? Javisst. Men jamvel David Irving sin nemesis, Deborah Lipstad, var nyleg ute og forsvarte Irving. – Dersom du hadde fortalt meg for nokre månadar sidan eg ein dag kom til å krevja David Irving lauslatt hadde eg kome til å kalla deg gal, sa Lipstadt til der Spiegel. Men så er det nettopp det ho gjer. – Eg er mot sensur, ingen tener på å kasta denne karen i fengsel.

- I Tyskland og Austerrike er det ei moralsk plikt å sloss mot den typen propaganda Irving leverer. Me har ikkje råd til den anglosaksiske luksusen når det gjeld ytringsfridomargumentet i denne samanhangen, seier Hajo Funke, ein tysk historikar, til BBC. – Det er ikkje det at eg ikkje skjønar argumentet, det berre høver seg ikkje for oss. Ikkje enno. Ikkje på ei lang tid.

Samstundes tek saka ei uventa vending. Irving ligg nede, og han sparkar… sine høgreekstreme fans: Eg nektar ikkje for holocaust. Eg har forandra meining. [...] Ja, det var gasskammer. Millionar av jødar døydde, det er udiskutabelt. I kva grad det hjelper at han no seier dette kan diskuterast. Dei som trur holocaust er ei myte trur det framleis. Når eg kikka innom eit nederlandsk-flamsk naziforum på nettet vart det ikkje lemna særleg tvil. Saka om at Irving skal ha endra oppfatning er “ytterst tvilsam”, dette er “noko han er tvunge til”, dette er “løgner”.

Snauskaller som bankar opp innvandrarar og kastar brannbomber mot asylmottak har vondt for å vinna mykje sympati. Det er betre å satsa på mytologisering av det tyske, det flamske, det nordiske eller jamvel det europeiske. Når denne mytologiseringa kan kombinerast med ei martyrrolle trivst dei moderne nazistane. Og det er ikkje vanskeleg å spela på martyrrolla når ytringsfridomen stoggar med holocaust. Det er nemleg lite overraskande med dommen mot Irving. Den føyer seg inn i ei rekkja domar mot holocaustrevisjonistar dei siste åra. Utanfor Belgia og revisjonistkrinsar har truleg dei færraste høyrd om Siegfried Verbeke, mannen bak forlaget og nettsida Vrij Historisch Onderzoek. Verbeke har vorte dømd ei rekkje gongar for synspunkta sine. I 2001 fekk han også den belgiske kulturministeren på nakken. Bert Anciaux krevde at verk av Verbeke vart fjerna frå hyllene i belgiske bibliotek.

I si tid var forresten Verbeke medlem av Vlaams Blok, og hans gamle kumpan og revisjonistkollega Roeland Raes fann seg også ein politisk heim der. Det burde kanskje vera eit paradoks for dei blant norske innvandringskritikarar som har stira seg blind på Filip Dewinter sin skepsis ovanfor islam. Vegen er ikkje alltid så lang frå jødehat til islamofobi.

Eit anna paradoks er det at lovgjevinga mot holocaustnekting også har drive nokre velkjende revisjonistar til å søkja støtte i eit land der også presidenten er holocaustrevisjonist, Iran. Og som Dina Porat ved Universitetet i Tel Aviv er inne på i ein artikkel i Bitter Lemons kan det vera dei kan gjera større skade derfrå:

I would suggest, though I naturally cannot prove it, that the Swiss Jurgen Graf, the Austrian Wolfgang Froelich and the German Horst Mahler, who are either residing in Tehran or visit there frequently, are the moving spirits behind the Iranian campaign. They, and others who have good contacts there such as the French Roger Garaudy, who converted to Islam and is considered a hero in the Arab world, or the Americans Mark Weber and Bradley Smith, are the “scholars” behind the upcoming conference and caricatures contest.

Der kan dei snakka seg varme om det hyklerske Europa. Og medan politiet jaktar på forbodne bøker i bakgrunnen kan det jamvel vera dei har eit poeng.

-

Denne artikkelen vart originalt skrive for depesjer.no.

Lat oss reisa attende i tid. 30. september i fjor publiserte ei dansk regionavis tolv teikningar av profeten Muhammed. Ein av dei framstilte profeten med bombehovud, ein annan som ein ekstremist med sladd føre auga, ein vaskeekte tyrkarsabel i handa og to innpakka kvinner i bakgrunnen. Av naturlege grunnar var ikkje alle like begeistra, og sinte danske muslimar fekk etterkvart med seg ei rekkje arabiske land i protestane.

Anders Fogh Rasmussen vart snart ein helt på document.no: En gruppe på 22 pensjonerte danske ambassadører skriver et brev og ber ham innlede dialog med muslimske ledere. Fogh Rasmussen sier nei, det kan jeg ikke, for det er det samme som å innrømme skyld, at det er noe å forhandle om. Det er det ikke. Hvor har han denne styrken fra?

Magazinet fulgte etter Jyllandsposten. Utanriksminister Jonas Gahr Støre skreiv eit brev til norske ambassadar, og tilrådde å uttrykkja forståing for raseriet. 28. januar fjerna difor bloggaren Jan Haugland, ein av dei mest populære norske bloggarane utanlands, ryggrada til Gahr Støre og det i eit ikkje særleg kirurgisk inngrep. Men det er her eventyret om prinsippfaste kvite (og raude, som Danebrog) riddarar for ytringsfridomen stoggar. Stoggaren kom av alle i ting i form av fetaost. Josef al-Qaradawi og Co oppmuntrar muslimar til boikott av danske varer, osteprodusent Arla og andre danske firma hamnar i økonomisk trøbbel og så finn Fogh ut at han skal snakka med muslimske ambassadørar likevel. Dansk Industri gler seg. Snakk om ryggrad…

Det er ikkje noko gale med å snakka med ambassadørar. Ein kan godt forsvara ytringsfridomen, gjera det klinkande klart at blasfemi burde vera lovleg, og likevel synast at teikningane i Jyllandsposten var beklagelege, eller i det minste dumme. Når ein er prinsippfast heilt fram til det kostar noko er det imidlertid ganske patetisk.

Men trass i høgresida sin uendelege repetisjon er det ikkje noko naturleg samanhang mellom kapitalen og ytringsfridomen. For eit ubesudla kapitalistisk samfunn, sjølvsagt ein rein fantasi, er det vekst som tel framfor alt anna og vekst er ikkje med naudsyn av det gode. Å boikotta land ein ikkje likar, anten dei heiter Iran eller Israel, er sjeldan særleg lurt og i alle høve ikkje særleg effektivt. Men det finst gyldne middelvegar mellom boikott og det å gjera seg til venar med tvilsame diktatur berre for å tena pengar.

I ein interessant artikkel i Asia Times skriv Brian Wingfield om kritikken som no råkar både Google, Yahoo og Microsoft. Ein ting er Google sin sensurerte kinesiske søkjemotor. Når Yahoo gjer seg medskuldige i å setja journalisten Shi Tao i fengsel i ti år er det mykje verre. – Me visste allereie at Yahoo samarbeider entusiastisk med kinesiske myndigheiter når det gjeld sensur, no veit me at [nettstaden] også er ein kinesisk politiinformant, kommenterte Reportarar utan Grenser tørt.

Kanskje gjer me det. Det me iallfall veit er at kapitalen alltid manglar ryggrad. Menneske har det i blant.

-

Denne artikkelen vart originalt skrive for depesjer.no.