Når Heidi Nordby Lunde, aka Vampus – en av Norges mest kjente bloggere – kritiserer norske media for å være lite balanserte og unyanserte i sin dekning av den amerikanske valgkampen er det grunn til å høre etter. Sjansen for at McCain vinner valget i november er – til tross for inntrykket en i blant kan få i både Dagbladet, Aftenposten og andre aviser – betydelig.

Jeg tør ikke å si at Lunde tar feil når hun skriver at mange i norske medier da vil “bli dypt sjokkert og overrasket”. Selv ville jeg ikke bli det, selv om jeg håper at Obama vinner. Ikke fordi jeg ikke ser mange gode grunner til å stille spørsmål ved Obama, men simpelthen fordi han påstår å ville ta USA i en mer sosial retning – og det kan landet trenge – og fordi jeg tror han vil føre en bedre utenrikspolitikk enn McCain.

Selv har jeg bare skrevet to artikler om den amerikanske valgkampen, begge for nettstedet til det humanistiske tidsskriftet Fri Tanke.

I den siste av de to, kommentaren “Gud og nummer 45” spekulerte jeg i muligheten for at McCain-kampanjens behov for en kandidat med appell i kristenkonservative miljøer kunne få ham til å velge baptistpresidenten Mike Huckabee. Huckabee er en kar som blant annet mener at homofili er “syndefullt” og “abnormalt”, som vil ha et grunnlovstillegg på plass for å fastslå at ekteskapet er mellom “en mann og en kvinne, livet ut” og som ser på det som et uttrykk for samfunnets forfall at bønn ikke lenger er en del av skolehverdagen.

Jeg skrev at visepresident Huckabee raskt kunne komme til å bli USAs førtifemte president, og at det kunne bli riktig interessant.

Huckabee ble ikke visepresidentkandidat. I stedet ble det Sarah Palin, en dame som mener at gassrør i Alaska er Guds vilje, no less. Det kan bli akkurat like interessant, det også, av flere grunner enn at Palin liker elgstuing, driver med jakt eller har vært kompiser med folk som vil gjøre Alaska uavhengig (selv om det siste er litt kult, da).

Jeg har en viss forståelse for at folk som synes at USA ikke trenger å gå i retning den nordiske velferdsstatsmodellen (men at det motsatte ville være lurt), og som mener at Bush har ført en god utenrikspolitikk, håper på McCain og Palin foran Obama og Biden. Ikke minst skjønner jeg godt hvorfor folk er lei maset om Obama.

Men det jeg ikke forstår er hvordan den selverklærte liberaleren Heidi Nordby Lunde kan erklære seg som fan av Palin, og ikke minst si at Palin representerer “change” hun kan tro på. Det er mulig jeg har tatt skade av å bo på landet, men dette henger pokker meg ikke på greip. Joda, Palin er markedsliberalist og – akkurat som Lunde – hun tror ikke på at den globale oppvarmingen er menneskeskapt. Men samtidig er hun stein stokk konservativ. Det var derfor hun ble plukket ut!

McCain har hatt problemer med å appellere til de konservative kristne velgerne, blant annet siden han omtalte bla. Pat Robertson og Jerry Falwell som “agents of intolerance”, og også kom med følgende spådom (apropos spåmenn):

I am a Reagan Republican who will defeat Al Gore. Unfortunately, Governor Bush is a Pat Robertson Republican who will
lose to Al Gore.

Palin er dama som skal løse dette problemet. Hadde hun vært en norsk politiker hadde hun tilhørt Kristelig Folkepartis konservative fløy. Hun er rimelig knallhard abortmotstander (selv ved voldtekt og incest). Hun er motstander av homoekteskap, og ser det som en prioritet å kjempe mot like rettigheter for homofile her. Hun er tilhenger av dødsstraff (det er for øvrig også Obama, uten at norske media har skrevet så mye om det). Hun vil gjerne ha kreasjonisme inn i naturfagtimene. Man kan si mye om Palin, men liberal - ja, det er hun ikke.

På Lundes blogg har flere liberalere uttrykt sin støtte til Palin. Jeg lurer på hvorfor. Er det fordi motstand mot velferdsstaten er viktigere enn sosial liberalisme; like rettigheter for homofile, motstand mot dødsstraff, støtte til en sekulær skole?

Kanskje er det slik. Men jeg har problemer med å se hva som er så liberalt med å være motstander av velferdsstaten, og jeg har problemer med å se hvordan liberalere kan støtte stokk konservative politikere. Hva er viktigst for en liberaler? For meg - og selv om jeg tilhører venstresiden politisk regner jeg meg selv for å være liberaler – er enkeltmenneskenes frihet viktigere enn markedets friheter. Derfor har jeg problemer med Sarah Palin.

Kjærlighetsbrevet fortjener et norsk publikum, ikke minst blant de norske grønne, men også blant de som har sansen for både grønt og liberalt tankegods. Forssberg skriver:

Jag känner mig nervös når jag skriver detta, och du blir säkert nervös av att läsa det. Kanske skrämd till och med. Jag är ju liberal, og bär varken skägg eller islandströja. Vi har helt olika bakgrund. Det är måhända naivt av mig att trots allt nära en förhoppning om oss, men så har jag ju också alltid varit en obotlig romantiker.

Länge försökte jag förneka mina spirande känslor. Det kändes bara för konstigt. Tidigiare har jag ju sett med stor vämjelse på din gröna uppenbarelse.

Din gamla dragning åt vetenskapsfientlighet och ockultism har varit en gigantisk turn-off. [...]

Forssberg tar feil på et punkt. Som jeg var inne på i en artikkel om det friskgrønne kjernespørsmålet som jeg publiserte på det nye friskgrønne nettstedet Teknofaun (der også en utgave av denne artikkelen er publisert) er den grønne partibevegelsen et ektefødt barn av 1968-opprøret. Med det knyttes den grønne bevegelsen til det den belgiske liberaleren Dirk Verhofstadt kaller “de liberale verdienes endelige gjennombrudd i alle samfunnslag”.

Derfor bærer den grønne bevegelsen med seg både en radikal og en liberal arv, en arv enhver fornuftig grønn politikk vil bære med seg videre, f.eks. i forsvaret av sentrale verdier som ytrings- og religionsfrihet.

Men dessverre var ikke dette den eneste arven de grønne bevegelsene fikk fra 1968-bevegelsen. De fikk også med seg et i blant grenseløst naivt syn på rusproblematikk, en dogmatisk pasifisme som er mer opptatt av plikt enn av konsekvens, en skepsis til det parlamentariske demokratiet som ikke bare gjør seg utslag i støtte til viktig direktedemokratisk tankegods, men som også gjør seg utslag i manglende vilje og forståelse av pragmatisk politikk; og en hang til å akseptere ville konspirasjonsteorier.

Alt dette er til stede i de grønne partiene i forskjellige europeiske land, og alt er å finne også i det lille norske Miljøpartiet.

I Sverige har de også hatt sitt å stri med. Forssberg skriver:

Din civilisationskritiska ådra har bruna fläckar som Bernt Eklund, Hagforsmiljöpartisten som inspirerad av den gamla dårekonomen Thomas Robert Malthus vill minska befolkningen radikalt, bland annat genom att strypa invandringen.

Og:

Men miljöpartiet, jag ska inte längre hålla allt detta emot dig. Jag har ju sett hur intensivt du kämpat med din dåliga sida. Att den tossiga grönavågaren László Gönczi deklarerat att han funderar på att bryta sig ur visar hur långt du har kommit. När han och hans gelikar bildat sitt nya Tillbaka till stenåldern-parti kommer grönt verkligen att vara skönt.

Likevel mener Forssberg nå å se en type liberalisme i det grønne partiet; en liberalisme som ellers ikke eksisterer i det svenske partilandskapet:

Till skillnad från de stela ordning-och-reda-borgarna är du antiauktoritär och kulturradikal. Du misstror staten och det offentliga men utan att på moderat vis tro att aktiebolagisering bär en nödvändig välsignelse. Du värnar den livsviktiga sfären bortom det offentliga och näringslivet, du tror att människans kreativitet har ett utrymme där.

Det Forssberg her sier uttrykker noe om hvordan Miljöpartiet har forandret seg. Til det bedre. Med det samme gir han indirekte en oppskrift til de som ønsker å bygge opp et norsk grønt parti med appell utover smale særmiljøer:

- Innrøm og konfronter problematiske sider ved den grønne tradisjonen.
- Forfekt liberale politiske standpunkter, men uten å godta høyresidens “AS-isering”.
- Vern om og kjemp for den livsviktige sfæren “bortom det offentliga och näringslivet”.

Den sommerkåte kjærlighetserklæringen fra Forssberg henger nok delvis sammen med denne saken, der det svenske Miljöpartiet sto igjen som “de enda liberalarna” i motstanden mot den såkalte FRA-loven (Les mer om loven på nettstedet Teknofil). Men den må nok sies å også henge sammen med at det svenske Miljöpartiet De Gröna har tatt steget bort fra mye av det som har vært galt med den grønne partibevegelsen og har klart å bygge seg selv opp som – for å sitere de norske grønne sin talskvinne Hanna E. Marcussen – “positivt, moderne og framtidsretta” (Kilde: MDG-Nytt)

Det norske grønne partiet står ovenfor en lignende utfordring. Bare ved å følge de større grønne partiene i Europa i retning en mer sentrumsnær og venstreliberal sosialøkologi kan partiet makte å etablere seg som en reell politisk utfordrer.

I rapporten heiter det blant anna:

I korte drag er grunninntekt en velferdsordning som særpreges av to hovedtrekk. Det ene er at den er betingelsesløs; den betales til alle og er i regelen lik for alle. Det andre er at den er begrenset; den skal ikke kompensere for tidligere høy inntekt, den skal kun dekke et svært nøkternt materielt behov.

Og:

Kjært barn har mange navn. Enten man kaller det grunninntekt eller borgerlønn eller samfunnsdividende, har det vært et stadig tilbakevendende forslag i mange land, men har alltid vært for radikalt til å bli vedtatt. I Norge har vi sett økt interesse for grunninntekt de siste årene, med seminarer og aviskronikker, og Norge er i den spesielle situasjonen at vi antagelig har råd til et grunninntektssystem, samtidig som vi (som mange andre land) har en eksisterende velferdsstat under press. Dette er et godt tidspunkt for en seriøs, dyptpløyende offentlig debatt om en grunninntektsreform er det riktige for Norge.

Diverre opplever eg vel at LibLab sin rapport ikkje er særleg mykje meir djuptpløyande enn at det meste er sagt før, og det med langt færre ord. Likevel er det gledeleg at dei tek opp debatten, og sjølv om eg legg grøn (og barksist-donaldist, sjå av dei viktige debattane me har med rosa-donaldistane her) til sosial og liberal, er det også interessant å få med seg argumenta deira for grunninntekt – eller borgarløn – frå ein liberal ståstad:

En liberal kritikk av grunninntekt må derfor i det minste åpne for at den kan gis til dem som utførere[sic!] ”samfunnstjenlige” handlinger som ikke er lønnet i markedet. Men hvis de kan få grunninntekt, hvordan kan vi da skille mellom dem og ”unnasluntrerne” som ifølge kritikken ikke gjør noe nytte for seg? Hvis betingelsene skal utelukke noen som helst, må myndighetene gi retningslinjer og sosialkontorene må utøve sitt skjønn for hva som regnes som “samfunnstjenlige” eller ”verdifulle” eller ”nyttige” aktiviteter. Man skal ikke forestille seg dette lenge for å få en dårlig smak i munnen. Det er ikke uten grunn, for i et slikt system, hvor staten avgjør hvilke livsstiler som kan støttes og hvilke som ikke kan det, lever den enkelte igjen på andres nåde – i dette tilfelle reglene og øvrigheten som skal bestemme om han eller hun har funnet en verdig måte å leve livet på. Da har vi forlatt det fundamentale liberale prinsipp at staten ikke skal ta standpunkt til hvordan folk bør leve livene sine. Som John Rawls og mange andre har understreket, er moderne samfunn så varierte i tradisjoner og livsoppfatninger at staten har en plikt til å forbli nøytral mellom forskjellige formeninger om det gode liv.