Akkurat nå er situasjonen for grotesk til at jeg har overskudd til å diskutere med KrF-ere som på autopilot forsvarer Israels forbrytelser.

Og dermed er den norske skyttergravskrigen til å kjenna att, og scena klargjort for ein lite opplysande debatt av typen me har sett tusen gongar før.

Eg er verken KrF-ar eller på autopilot, men når Fredrik Mellem seier han ikkje ser eit einaste godt argument mot boikott av Israel er det likevel eit openbert spørsmål som melder seg: Trur Fredrik Mellem ein boikott vil gjera noko som helst betre?

Det meste av forsking på området konkluderer med at både økonomiske sanksjonar og andre generelle boikottar har lite for seg, sjeldan verkar og gjerne jamvel verkar mot si hensikt. I tillegg er ein generell boikott moralsk tvilsam, det er ein form for kollektiv avstraffing – ein variant av det same som mange på venstresida ofte kritiserer nettopp Israel for (og ikkje sjeldan med rette).

Eg har lite til overs for dei sitjande israelske myndigheitene, sjølv om eg synest mykje av kritikken Israel vert møtt er relativt karikert. Eg har derimot stor sans for israelsk fredsrørsle. Ei tid attende var eg i kontakt med ein representant for organisasjonen PeaceNow, og eg spurte om deira syn på boikott. Her er svaret:

Peace Now appreciates foreign support for a two state solution and concern for the suffering of both Palestinians and Israelis, Christians, Muslims and Jews, however we oppose the use of divestment/boycotts as a vehicle to further peace.

The ongoing conflict between Israelis and Palestinians and escalations in violence leads only to distrust on both sides. The parties in the conflict must all make sacrifices in order for there to be peace.  Neither party is blameless.

Moderates around the world must work together to bring about a negotiated two-sate settlement in which sovereign Israeli and Palestinian states can live side by side securely, peacefully and with justice.

Divestment and Boycotts have broad implications in terms of relationships, but not in a positive way.  Divestment/ Boycotts hardens hearts.  It misunderstands the parties in the conflict and the need for balance. Selling shares in a company that sells to the Israeli government will not result in Israelis embracing territorial compromise, nor will it cause Palestinians to reject violent elements within their society.  Each party is informed by a far more complicated set of factors than private investments.

The cause of peace demands that everyone strives to understand the complex set of realities that face all of the parties.  And that we work to reconcile differences.  Investments can be used in ways that promote coexistence and cooperation, instead of boycotts, there are many peace promoting and educating programs and initiatives that need support.
We believe that we must reject punitive, divisive measures such as divestment/ boycotts and embrace a balanced approach to peacemaking that will foster dialogue, understanding, and trust.

Opposition to Israeli policy is no sin,but the kind of overwhelming imbalance that divestment and boycotts plans are bringing to bear, can only make it more difficult to attain the just peace we all claim to want.

Uri Avnery, ein av dei verkelege veteranane innan israelsk fredsrørsle har også skrive om dette, og han skriv:

All who wholeheartedly want to help the occupied Palestinian people would be well advised to keep well away from the idea of a general boycott of Israel. It would push all Israelis into the arms of the extreme Right, because it would reinforce the right-wing belief that “All the world is against us” – a belief that took root in the years of the Holocaust, when “all the world looked on and kept silent”. Every Israeli child learns this in school.

A focused boycott against specific organizations and corporations that actively contribute to the occupation can indeed help in convincing the Israeli public that the occupation is not worthwhile. Such a boycott can achieve a specific aim – if it is not aimed at the collapse of the State of Israel. Gush Shalom, to which I belong, has for 10 years been organizing a boycott of the products of the settlements. The aim is to isolate the settlers and their accomplices. But a general boycott on the State of Israel would achieve the very opposite – to isolate the Israeli peace activists.

Eg veit ikkje om dette framstår som vektige argument for Fredrik Mellem. Men for meg er det vanskeleg å oversjå det PeaceNow og Uri Avnery her seier.

Ein kan diskutera innhaldet i kritikken av Israel (ein diskusjon eg her let liggja), men at kritikk av Israel kan vera rimeleg og ofte er det, er det liten tvil om. Det er fornuftig å vera for boikott av enkeltselskap, dersom desse er skuld i overgrep, og det er på sin plass å gå inn for at det ikkje skal handlast med våpen til og frå Israel (sjå denne artikkelen i Ny Tid nyss). Men det er ikkje rimeleg å straffa israelsk fredsrørsle for at dei framleis ikkje har vunne kampen for fred.

Det å vera EU-motstandar var lenge ein viktig del av min politiske identitet. Eg høyrde heime på venstresida i norsk politikk, og på venstresida i norsk politikk – den ekte venstresida – fanst det eigentleg berre eit standpunkt i EU-saka. Argumenta var mange: miljø, lokaldemokrati, motstand mot marknadsfundamentalisme og skepsis til at dei fire fridomane eigentleg handla så mykje om fridom for vanlege folk.

Til sjuande og sist kokte det ofte ned til dette eine ordet: “Annleislandet“. Eller som Ivar Aasen skreiv det i eit av versa av “Nordmanden” som ikkje er å finna i – kremt – borgarlege songbøker:

Sud um Havet han stundom laut skrida
Der var Rikdom paa Benkjer og Bord
men kring um saag han Trældomen kvida,
og so vende han atter mot nord.

(Studentersamfundet, 17. mai 1867)

Eg skal gladeleg vedgå at eg stadig trur på “Annleislandet”, på eit land som fører ein grønare og meir sosial politikk. Eg høyrer også stadig heime på venstresida. Og eg må stadig seia at EU sin politikk skil seg soleklart frå ideala mine, og frå mine visjonar for framtida. EU sin politikk skil seg også definitivt frå korleis eg meiner ein grøn og sosial politikk burde sjå ut.

Men så – ein dag – byrja eg å tvila på heile EU-motstanden. Kanskje var det fordi eg budde i Belgia, der eg tidvis arbeidde i Brüssel? Kanskje var det fordi eg traff belgiske grøne som i staden for å vera opptekne av å snakka om kor fælsleg EU er på all slags område snakka om korleis EU burde gjerast betre? Kanskje var det ei aukande kjensle av at Per Kristian Foss hadde eit poeng når ein gong omtala EU-motstandarane i Frankrike, som, kva var det, “rasister og kommunister”; ei kjensle av at Nei til EU kanskje ikkje burde verta fullt så indegnerte som dei vart?

Nei, eg meiner ikkje å seia at det var berre rasistar og kommunistar som sytte for det kjende franske “Non!” og det nederlandske “Nee!”. Men dei var der, definitivt; både gammelkommunistane og vaskeekte fascistar. Og det kjendes djupt ubehageleg å ha dei som mine allierte.

Kanskje var det noko av alt dette. Kanskje var det alt dette. Men til sist var det – trur eg – eigentleg ein artikkel og ein bloggpost som skyvde meg over kanten og gjorde meg EU-politisk rotlaus og forvirra.

Bloggposten var det Fredrik Mellem som leverte.

Han juksar rett nok med tala, og latar som om EØS og EU er akkurat det same, men det får so vera. Det interessante i bloggposten var ikkje innleiinga, men kategoriseringa av EU-motstandarar. Mellem skriv blant anna om dei med “religiøse feberfantasiar” og om dei “klarsynte” og dessutan om “dei reindyrka EØS-tilhengarane”. Tøvete kategoriar? Javisst. Skuffande lite nytenkjande, slik ein partikollega av Mellem som er nei-mann skreiv? Joda. Men direkte usant? Såvisst ikkje.

Artikkelen var eit intervju med Cathrine Holst, som tidlegare var aktivt medlem i Ungdom mot EU og som no har vorte EU-tilhengjar? Ho seier:

EØS-avtalen er ikke tilfredsstillende sett fra et demokratiperspektiv. Nei-sida snakker om det demokratiske underskuddet i EU, men jeg kan ikke skjønne noe annet enn at Norge gjennom EØS er rammet av det samme. De som stemte nei til EU og som sa de gjorde ut fra et demokratihensyn, må ha et annet demokratisyn enn meg når de nærmest ikke reagerer på dagens situasjon. Jeg mener vi må velge: Entet si opp avtalen, eller bli fullt medlem. Selv er jeg ikke lenger i tvil om at det siste alternativet er det beste, ikke minst utfra et demokratiperspektiv.

Ubehaget vaks. Her ynskjer fleirtalet i Noreg openbert å vera ein del av EØS, og jamvel eg – EU-motstandaren – kunne jo sjå at det har mange fordelar (i tillegg til alle ulempene). Men samstundes inneber det at me langt på veg er flinkare til å følgja opp EU-vedtak enn det EU-landa sjølv er. Noreg er ikkje eit EU-land, neivisst, men det kjennest slik ut. Og folk trivst visst med det, sjølv om fleirtalet også seier “Nei til EU” og vil halda oss vekke frå der avgjerslene vert teke, og ikkje arbeida i dei korridorane og dei salane for å syta for fleire av fordelane og færre av ulempene eg nemnde.

Det heng ikkje heilt på greip, rett og slett.

Så oppdaga eg kva det europeiske grøne partiet seier om Europa i charteret sitt:

The European Union is well placed to facilitate this cooperation, providing that

* it remains open for further enlargements;
* it restructures itself into a truly democratic institution,
* it reorients its priorities towards an environmentally and socially sustainable model of development and
* it assumes its global responsibilities, under the United Nations, and
in cooperation with other valuable institutions such as the OSCE and
the Council of Europe, for a peaceful and sustainable world.

Og eg tenkte: men dette er eg jo einig i! Dette er ikkje dagens EU, men det er eit mogleg EU, og det er eit EU mange i den grøne partirørsla eg sjølv soknar til trur på og kjempar for. Dersom dei vert sterke nok og klarar å få gjennomslag for sin gode politikk, ja, så er det EU – og ikkje Noreg – som vert “Annleislandet”.

Er eg blitt EU-tilhengar? Både ja og nei. Eg er framleis kritisk til EU med utgangspunkt i mest alle dei reelle argumenta nei-rørsla brukar mot EU (men til liks med ja-folka serverer nei-rørsla ein heil del tøvete argument). Men samstundes ser eg ikkje på EU som noko statisk konstruksjon: EU er ope for politisk endring. Eg er ikkje for EU, eg er for eitt EU.

Til sjuande og sist vart tre spørsmål vanskelegare og vanskelegare for meg – som EU-motstandar – å svara på. Eg har svart og svarer framleis både ja og nei på dei fyrste to. Det siste svarer eg ubetinga ja på, og det er kanskje meir avgjerande for meg enn dei to hine. Dei tre spørsmåla er:

1. Meiner du at Europa hadde vore betre utan EU?
2. Meiner du at det har noko for seg å strida mot EU som politisk røyndom?
3. Meiner du ikkje at auka integrasjon over landegrensene er både positivt og naudsynt?

Eg trur fleire EU-motstandarar burde kjenna ubehaget siga på om dei set seg ned og verkeleg tenkjer over dei tre spørsmåla.

(Nederst: Jan Hammarlund – Jag Vill Leva I Europa, Øverst: Arja Saijonmaa, samme sang)