oyvindstrommen.be traktningar

Fascistisk anti-amerikanisme, fra Groupe Union Défense. Tittelen er: “Velkommen til Europas fiender”.

Sigmund Ro skriver i Dagbladet om den nye anti-amerikanismen:

Siden Berlinmurens fall, og særlig siden krigen i Irak, har antiamerikanismen blitt vår mest potente politiske «store fortelling» og globale «lingua franca».

Og:

Reaksjonær islamisme og politiske venstremiljøer finner hverandre i en felles motvilje mot den nye «hypermakten».

Sigmund Ros oppfatning av at reaksjonær islamisme og politiske venstremiljøer har en felles motvilje mot USA har jeg ingen problemer med å være enig i.

Det er mye absurd anti-amerikanisme på den politiske venstresiden, både i Norge og i resten av Europa. Jeg har de siste dagene drevet research til en artikkel om konspirasjonsteoriene rundt 911, og få steder er det vel lettere å oppdage en virkelig pervertert anti-amerikanisme enn her. At mistroen mot USA her gir ikke bare sosialister og islamister, men også fascister og høyreekstremister, et lingua franca blir tydelig når man følger trådene dem i mellom på internett. (more…)

Min bok om europeisk fascisme er nå tilgjengelig i trykt format og PDF-format fra Lulu. Innen noen uker burde den også være tilgjengelig fra en del nettbokhandler.

Dersom du har lyst til å lese om boken, ta en titt på denne siden, eller les et kapittel her. Har du lyst til å skrive om boken på din egen blogg? Les dette.

To many people, I am afraid, fascism is just a word to describe things they do not like.

Lately, the American blogosphere has been full of talk about the Islamo-Fascism Awareness Week. For a while, I though the intention of this event was to tell people that Ahmadinejad is the leader of a totalitarian country, and that his ideology sucks big time. Personally, I had an impression that many people were already aware of these simple facts, but what the heck – at least it could have been a good excuse for drinking beer and walking around with a cowboy hat.

However, the point of Islamo-Fascism Awareness Week, according guide to hosting the event, is neither to drink beer nor to walk around with cowboy hats. It is not even about telling nasty stories about Iran (there would have been plenty). Nope. The point of the event is to “confront the two Big Lies of the political left: that George Bush created the war on terror and that Global Warming is a greater danger to Americans than the terrorist threat”.

Yep. That’s right. Global warming, which could potentially screw up the economy, the climate, the whole friggin’ world and Ann Coulters hairdo, is nothing compared to a bunch of reactionary extremists keeping themselves busy with blowing up bombs in Iraq. I have to admit, guys: I wasn’t aware of that.

Now, Islamofascism does exist. But that does not mean every single reactionary extremist of the Muslim world is a fascist.

Others talk about income tax as a variant of fascism. This guy, for instance. Has he spent much time studying fascism to reach that conclusion? What about the people who spend their time talking about Environazism – do they actually know much about real-life fascism, about the kind of fascism that killed millions during WWII or even about the kind of fascism which merely involves firebombing the local mosque in the middle of the night?

Did I forget about the tons of blogs claiming that Bush is Hitler, and reposting the same essays over and over and over and over again? Or the guys who keep on comparing 911 with the Reichstag fire? These guys are no better than the “buhu-the-bad-environazi-feminazi-Muslim-gay-activists-are-going-to-kill-us-all-lot”.

Having spent some time surfing around on the blogwaves, you can soon come to conclude that in the blogosphere everyone is a fascist.

That is not true. In fact, it’s quite ridiculous. And it really makes it difficult to use Technorati to do any sensible research into actual fascism around the world. Because, guess what, it does exist. Fascism as a political ideology is alive and in some cases alarmingly well. Although it is mostly hiding away at the fringes of politics it has a lethal potential: hatred, violence, terrorism… it all follows in the footsteps of fascism. Today.

So, here’s my prayer: Stop writing nonsense about fascism. Either drop the subject in its’ entirety. Or do some proper research.

This post is mostly a test of an interesting new publishing system I stumbled upon – if the test is successful I might write more about it on my personal blog (oyvindstrommen.be). But for know, such a test is a poor excuse to bother my readers, so I decided to include a link to an interesting article written by Thomas Sheehan in January 1981 instead.

This article is one of the earliest references to “Eurofascism” I can find on the Internet. Although Sheehan uses the term in a different way than I do, the historical ties of what I call Eurofascism are to be spotted also in this article on extreme righ terrorism from 1981.

Indeed the Flemish Order of Militants, mentioned by Sheehan, was a breeding ground for a number of politicians in today’s Vlaams Belang. And lines can also be drawn – without many dots on the way – from the terrorist attack in Bologna in the summer of 1980 to today’s British National Party.

In my upcoming book on “Eurofascism”, you will have a chance to follow those lines for yourself. I’d say it’s a pretty scary ride.

Nedanfor er tilsvaret frå mi side på kritikken Hallgrim Berg retta mot artikkelen “De usynlige terroristene”, skrive av Shoaib Sultan og underteikna. Nedanfor har eg også lagt til tilleggsopplysingar og meir bakgrunnsstoff utover det som var rimeleg å ta med i tilsvaret på samtiden.no. Dette er presentert under tittelen “Bakgrunn”.

Tøvete, Berg!

Hallgrim Berg har i eit innlegg gått til åtak på vår artikkel «De usynlege terroristene». Det kan verka som han synest det er fælt gale at nokon tek opp høgreekstrem terrorisme, og meiner tydelegvis at det i seg sjølv er det same som å «minimalisere negative utslag av den (synlege) islamistiske terrorismen». Dette er tøvete.

Islamistisk terrorisme er sjølvsagt eit reelt trugsmål. Den som klarar å lesa noko anna ut av artikkelen Shoaib Sultan og underteikna leverte må vera mildt sagt kreativ. Vårt poeng er ikkje at fokus på islamistisk terrorisme ikkje er på sin plass, vårt poeng er at høgreekstrem terrorisme diverre vert oversett i det terrorbilete ein får servert i media.

Berg er sjølvsagt også irritert over at me hevdar at han overser høgreekstrem terror i USA, og kjeftar på oss for å ikkje ha lese boka me kritiserer. Det er nok av ting å kritisera i Berg si bok, men den kritikken me kom med var faktisk ikkje retta mot boka i det heile – så kanskje Berg burde lesa artikkelen vår på ny? Det me kritiserte var henta frå ein kronikk Berg skreiv i Dagbladet i samband med lanseringa av boka. Der heiter det:

«[D]et som er felles for samtlege anslag mot USA [sidan 1981], er at det er islamistiske terroristar som står bak».

Sidan Berg sjølv skriv om Timothy McVeigh i sitt amerikabrev er han sjølvsagt pinleg klar over at dette er heilt bort i vegg og staur. Bombinga av Alfred P. Murrah-bygninga i Oklahoma City er det nest-største terroråtak i USA si historie, hende i 1995, og det var ikkje islamistar som stod bak. I sin kronikk i Dagbladet har Berg diverre «gløymt» det.

Bakgrunn

Islamistisk terrorisme er utvilsamt ein del av terrorbiletet i både USA og Europa, og det er ingen tvil om at islamistar er i stand til å gjennomføra blodige terroråtak. Men det er fleire delar av terrorbiletet eit einaugd fokus på islamistisk terrorisme kan føra til at ein overser, og etter mi oppfatting er den såkalla høgreekstreme terrorismen viktigast i denne samanhang.

Det var også bodskapen i artikkelen Shoaib Sultan og eg leverte i Samtiden 2-2007.

I 1995 vart som nemnd 168 menneske drept i bombeaksjonen i Oklahoma City, med høgreekstremisten Timothy McVeigh som hovudmann. Berg ynskjer gjerne å sjå på han som ein “stoffvridd einstøing”, men røyndomen er sjølvsagt ikkje heilt så enkel. For det fyrste er faktisk også Terry Nichols dømd for si rolle i bombeåtaket. Meir sentralt er imidlertid det Mike German, ein tidlegare FBI-agent med erfaring frå innanlands anti-terrorverksemd skreiv i Washington Post i juni 2005:

The FBI has long maintained that Timothy McVeigh, who was executed in 2001 for the Oklahoma City bombing that claimed 168 lives, was the prototypical “lone wolf” terrorist and that anyone implicated in the bombing conspiracy is behind bars. But old loose ends and troubling new revelations about McVeigh’s association with white supremacist groups have led many people to wonder whether a wider conspiracy was behind the bombing that took place just over 10 years ago. Rep. Dana Rohrabacher, a California Republican, is considering holding hearings to try to answer these lingering questions. What he is likely to discover is not a disagreement over the facts, but a fundamental misperception of how most extremist groups operate.

Det er ei kjensgjerning at McVeigh drog inspirasjon frå høgreekstreme grupper og litteratur:

Tim McVeigh seemed able to find a militia meeting wherever he went. He was linked to militia groups in Arizona and Michigan, white supremacist groups in Oklahoma and Missouri, and at gun shows he sold copies of “The Turner Diaries,” a racist novel written by the founder of a neo-Nazi organization. No one finds such groups by accident.

McVeigh var ein del av ei rørsle, og som German skriv:

“Lone extremism” is not a phenomenon; it’s a technique, a ruse designed to subvert the criminal justice system. McVeigh did act as a lone extremist, as the FBI says. He was trained to do it this way. But his act of lone extremism was part of an ongoing conspiracy that continues to inspire violent attacks to this day, and to close our eyes to this conspiracy is to deny reality. It’s a matter of connecting the dots.

Året etter Oklahoma City-bombinga gjennomførte ein annan høgreekstremist, Eric Robert Rudolph eit bombeåtak under Atlanta-OL. Rudolph forklarte seinare åtaket på følgjande vis:

In the summer of 1996, the world converged upon Atlanta for the Olympic Games. Under the protection and auspices of the regime in Washington millions of people came to celebrate the ideals of global socialism. Multinational corporations spent billions of dollars, and Washington organized an army of security to protect these best of all games. Even though the conception and purpose of the so-called Olympic movement is to promote the values of global socialism, as perfectly expressed in the song “Imagine” by John Lennon, which was the theme of the 1996 Games even though the purpose of the Olympics is to promote these despicable ideals, the purpose of the attack on July 27 was to confound, anger and embarrass the Washington government in the eyes of the world for its abominable sanctioning of abortion on demand.

The plan was to force the cancellation of the Games, or at least create a state of insecurity to empty the streets around the venues and thereby eat into the vast amounts of money invested.

Rudolph stod for øvrig bak fleire andre bombeaksjonar i USA på nittitalet, blant anna ein aksjon mot ein nattklubb der mange homofile vanka. Også han vart framstilt som “lone nut”, også han hadde koplingar til ei breiare rørsle.
Hallgrim Berg verkar ikkje å vera særleg viljug til å trekkja liner frå punkt til punkt når det gjeld høgreekstrem terrorisme, noko som er forunderleg med tanke på dei imponerande strekteikningane han får til i samband med islam.

Den politiske kommentatoren Rick Perlstein skriv:

If the media does not start connecting some dots, they will have abdicated their citizenship duties. How many times has the nation potentially come within a hair’s breadth of suffering a right-wing terrorist attack this spring? As of today, three, or possibly six times – at least that we know about.

Dette er artikkelen “De usynlige terroristene”, som også ble publisert i Samtiden nr. 2, 2007. Artikkelen er skrevet av Shoaib Sultan, sammen med undertegnede. I denne utgaven har vi lagt til pekere – jeg har dessuten lagt til to merknader til saken.

Vi er i USA, anno 2004. To menn møtes gjennom felles bekjente. Den ene, la oss kalle ham Ahmed, snakker varmt om et tidligere terrorangrep, «den rette måten å gjøre ting på». Han fortsetter med å fortelle om sine egne planer om et angrep stort nok til å matche – ja, til og med overgå – det tidligere. Han vil drepe amerikanske borgere med bruk av sennepsgass og dessuten sprenge en bombe utenfor en statlig bygning.

Det Ahmed ikke er klar over er at mannen han nettopp har møtt er en tidligere politimann som jobber som informant for narkotikaavdelingen i det lokale politiet. Den tidligere politimannen har problemer med å ta Ahmed seriøst, men det går etter hvert opp for han at denne ekstremisten kan levere mer enn bare prat. – Er du ikke redd for å drepe uskyldige kvinner og barn, spør politiinformanten. Ahmed bare fnyser. Slikt overlater han til høyere makter å ordne opp i.

Politiinformanten finner også ut at Ahmed har vært medlem i en ytterliggående gruppe, og at han forakter, hater, den amerikanske regjeringen. Han snakker med det lokale politiet, som sender saken videre til FBI. Ahmed er i ferd med å gå i fella. En undercover FBI-mann, som gir seg ut for å dele terroristens ideologi, tar kontakt og tilbyr å skaffe våpen fra lageret på Pine Bluff, en militær lagerplass for kjemiske våpen, der han hevder å arbeide. Terroristen biter på agnet, og kaster seg over muligheten FBI-mannen tilbyr. Han drømmer også om større ting, som bruk av radioaktivt materiale i en «skitten bombe» han vil plassere utenfor den amerikanske kongressen.

Selv om noen av ideene til Ahmed virker nesten for fantastiske, viser han fort at han er farlig. I en samtale med FBI-agenten på en parkeringsplass utenfor en butikk i september 2004, diskuteres våpen:

Ahmed: Men de har ikke noe VX-gass der?
FBI-agenten: Nei, men, du vet, sarin er et helvete. Jeg mener, eh, VX, hvis du får en dråpe på deg så begynner du å skumme rundt munnen. Og du vet at sarin er det samme. Når det kommer til dødelighet er det det samme. Men Pine Bluff har ikke VX. De har sarin. De brukte å ha sennepsgass, men det er ikke noe sennep der nede lenger.
Ahmed: Ok, all right, det kan jeg lage selv.
FBI-agenten: Virkelig? (ler) Virkelig?

Ahmed fortsetter med å forklare i detalj hvordan han kan lage sennepsgass. Han forteller at han kan lage nitroglyserin også.

FBI-mannen ønsker ikke at det skal virke som om det er han som presser Ahmed til noe han ikke vil, og gir terroristen flere muligheter til å trekke seg ut. Terroristen er imidlertid ikke i tvil, og insisterer på hjelp fra agenten. Etter litt nøling utstyrer FBI-agenten terroristen med eksplosiver, kjemikaler og nervegassen sarin, eller rettere sagt: en kontainer fylt med vann. Når avtalen er overholdt slår FBI til, og Ahmed blir arrestert. Saken kjøres i det normale rettsapparatet hvor retten finner Ahmed skyldig og dømmer ham til 30 år i fengsel.

Det eneste som mangler er Jack Bauer, og historien kunne ha vært hentet rett ut fra tv-serien 24, selvsagt med en betydelig forskjell: i denne saken har amerikanske myndigheter sitt på det tørre. Det var god gammel politietterforskning som gav resultater, ingen tortur, ingen umenneskelig behandling.

Terroristen du aldri hørte om
Historien ovenfor er ikke fiksjon. Dette hendte faktisk, samtalen gjengitt over fant sted, og var bare en av mange samtaler, ofte dryppende av hat. Det underlige er hvor mange som ikke har hørt om saken, hvor lite oppmerksomhet den fikk i media, hvor få reportere som brydde seg – bare én fulgte hele rettssaken. Og i norske media? Det var ingen store oppslag da mannen ble arrestert. Det kom ingen fete overskrifter da han ble dømt. Et raskt nyhetssøk på nettet fører faktisk ikke til frem til en eneste norskspråklig artikkel.

Hvordan kan dette ha seg? En urovekkende mulighet er at det simpelthen er fordi Ahmed ikke het Ahmed, fordi han ikke var araber, fordi han ikke var muslim, fordi han ikke var en «islamsk fascist», men en vaskeekte amerikansk høyreekstremist. Demetrius «Van» Crocker ville drepe afroamerikanere, han ønsket å bombe den amerikanske kongressen med en «skitten bombe», han hadde konkrete planer om bruk av sennepsgass og bomber i en terrorkampanje, han forsøkte å få tak i saringass. Og sannsynligvis har du aldri hørt om ham.

Dekningen var nesten ikke-eksisterende. Det var noen artikler i lokale media, og en AP-melding ble plukket opp noen få steder, skriver Brian Dominick i The New Standard. Dominick påpeker også at Crockers ideologi knapt ble diskutert i det hele. Kontrasten til islamistisk motivert terrorisme er åpenbar. I dagens medieverden har den høyreekstreme terrorismen nesten blitt usynlig.

Over seksti terrorplott siden Oklahoma City
I forbindelse med lanseringen av «Amerika-brevet: Europa i fare» skriver Hallgrim Berg i en kronikk i Dagbladet:

Sidan 1981 hadde USA opplevt ein serie terroraksjonar under administrasjonane til Carter, Reagan, Bush 1, Clinton og Bush 2. Det er viktig å få med seg at det er nasjonen USA og amerikanske interesser som er målet, uavhengig av kven som sit med makta. Her kan ikkje «skulda» leggjast på demokratar eller republikanarar. Men det som er felles for samtlege anslag mot USA, er at det er islamistiske terroristar som står bak.

Sitatet er slående, først og fremst fordi Berg overser det nest-største terrorangrepet på amerikansk jord noensinne, bombingen av Alfred P. Murrah-bygningen i Oklahoma City 15. april 1995. 168 mennesker ble drept, og gjerningsmannen hadde mer til felles med Crocker enn med den tenkte Ahmed.

(Merknad: Berg har i etterkant forsøkt å gjøre et poeng av at han skriver om Timothy McVeigh i sin bok, og mener vi ikke kan ha lest boken. Vår kritikk mot Berg går på dette punktet imidlertid ikke på boken hans, der det finnes nok av ting å kritisere, men på en konkret feilaktig påstand i en Dagbladet-kronikk. Kanskje Berg burde lese vår artikkel grundigere? At Berg er pinlig klar over at det han påstår i denne kronikken er feil, er faktisk enda mer kritikkverdig enn en enkel overseelse)

Berg er ikke alene om å overse høyreekstreme gruppers del av trusselbildet i USA. Det er ikke engang overraskende at han gjør det – amerikanske media og amerikansk opinion gjør det samme. Likevel er det verdt å legge merke til, som en Southern Poverty Law Center-rapport fra 2005 konkluderer med, at «i de ti årene [som har gått siden Oklahoma-bombingen] har den radikale høyresiden produsert rundt seksti terrorplott. Disse inkluderer planer om å bombe eller brenne statlige bygninger, banker, raffineri, tjenesteleverandører, klinikker, synagoger, moskeer, minnesmerker og broer; planer om myrde politimenn, dommere, politikere, menneskerettighetsforkjempere og andre; planer om å rane banker, pengetransporter og andre kriminelle; og planer om å tilegne seg ulovlige maskingeværer, missiler, eksplosiver og biologiske så vel som kjemiske våpen».

I 2003 oppdaget FBI at William Krar og Judith Bruey hadde samlet sammen et skremmende arsenal. Det føderale politiet kom over store mengder ammunisjon, et sekstitalls rørbomber, fjernstyrte koffertbomber og nesten en kilo natriumcyanid (blåsyre). Krar, som hadde koblinger til hvit makt-grupper i New Hampshire, ble dømt til 11 års fengsel. «Jeg er ikke i minste tvil om at hadde Krar og hans kompanjonger vært arabisk-amerikanske eller om de hadde hatt koblinger til en eller annen voldelig islamsk-fundamentalistisk gruppe så ville vi hørt fra John Ashcroft selv,» kommenterer forfatteren Daniel Levitas, en ekspert på høyreekstrem terrorisme i USA, tørt i Christian Science Monitor.

Skjev mediadekning
La oss dvele litt mer ved vår venn «Ahmed». Brian Dominick sammenligner mediadekningen av dommen mot Crocker med den enorme oppmerksomheten siktelsen mot Derrick Shareef fikk i både amerikanske og internasjonale media. De to sakene er ganske like, Shareef ble arrestert etter en tilsvarende undercover-aksjon, og selv retorikken til den mistenkte terroristen minner om Van Crockers. Bare timer etter at siktelsen ble kjent var det hundrevis av artikler om saken å finne gjennom søkemotoren Google News. Et søk på Crocker i den mer omfattende Nexis-databasen avslørte 35 artikler til sammen, mange av dem ulike versjoner av en kort Associated Press-artikkel.

Denne skjevheten er ikke bare å finne i Amerika, den er like mye til stede i Norge. I september i fjor ble to påståtte terrorsaker avslørt i Vest-Europa.

De fleste vil huske at ni unge menn ble arrestert i Danmark. Kjemikalier og stålsplinter, egnet til bombeproduksjon, ble funnet. Saken er fremdeles ikke avgjort, men uavhengig av hva de arresterte faktisk blir kjent skyldig i og ikke, synes det å være liten tvil om at de har vært påvirket av radikal islamisme. Samme kveld som arrestasjonene i Danmark hadde man en debatt i programmet Tabloid om hvorvidt noe slikt kunne skje i Norge. Nyheten og fokuset på dette varte i en god del dager, forståelig nok.

Ikke mange dagene etter arrestasjonene i Danmark gikk terroralarmen i Belgia. En rekke unge voksne ble arrestert, og i politiraid fant man en hjemmelaget bombe, ulike typer sprengstoff, skuddsikre vester, gassmasker, jaktvåpen, narkotika og propagandamateriale. Mens islamister i 2002 hadde planer om å bombe militærleiren Kleine Brogel, var samme militærleir denne gangen et av stedene politiet gikk til aksjon. Flere av de arresterte var soldater i det belgiske forsvaret. En gruppe rundt yrkesmilitære Thomas B. skal ha planlagt attentater for å destabilisere belgisk politikk og dermed legge forholdene til rette for en revolusjon, dersom man skal tro på belgiske media. Den unge mannen er medlem av den høyreekstreme gruppen Bloed-Bodem-Eer-Trouw (Blod-Jord-Ære-Tro), utbrytere fra den flamske avdelingen av Blood & Honour, en organisasjon eller kanskje snarere en organisatorisk idé som også har tilhengere i Norge.

Selv om arrestasjonene i Belgia fant sted omtrent samtidig med de i Danmark, fikk saken svært liten dekning i norske media, og relativt lite oppmerksomhet også internasjonalt. Interessant nok hører israelske og tyrkiske media til blant unntakene, men det er ikke vanskelig å få øye på mønsteret. Heller ikke en bombe som gikk av på et asiatisk marked i Moskva i august 2006, og drepte elleve mennesker, fikk særlig dekning i norske media. Islamistisk motivert terrorisme får betydelig oppmerksomhet både politisk og i media. Høyreekstrem terrorisme får det ikke.

Et feilaktig mantra
I det danske lærebokverket «Os og kristendom» fikk femteklassingene bare møte islam i et kapittel, kapittelet om terrorisme. Gjennom å feilsitere en arabisk avisredaktør som gikk til angrep på terrorisme forfektet de også forestillingen om at «selv om alle muslimer ikke er terrorister, så er alle terrorister muslimer». Det samme mantraet repeteres av langt flere. Det vitner om dårlig oversikt.

I Norge har vi heldigvis vært relativt forskånet også for denne typen terrorisme. Det er riktig nok verdt å minne om både rasistisk motivert vold, som er altfor vanlig, og mer terrorlignende aksjoner, som bombeangrepet mot Nor-Moské i 1985, den avvergede bombeaksjonen mot en innvandrerbutikk i Trondheimsveien i Oslo i april 1989 og en rekke påsatte branner på nittitallet. I 2001 ble en kjent nynazist arrestert etter at politiet fant to stjålne politiuniformer, pistoler og ett kilo sprengstoff i bilen hans. Det er liten tvil om at det finnes høyreekstreme miljøer i Norge som både er i stand til og villige til å bruke voldelige metoder.

I Europa har vi de siste årene sett en rekke planlagte og gjennomførte angrep fra både nynazister og andre høyreekstreme grupper de siste årene. I 2003 avslørte tysk politi en gruppe nynazister som hadde planer om å bombe Münchens nye synagoge og en rekke andre mål. 13 kilo sprengstoff, inklusiv TNT, ble beslaglagt. De arresterte tilhørte den obskure gruppen Kameradschaft Süd – Aktionsgemeinschaft Süddeutschland, men minst to av dem hadde også vært involvert i det tyske nyfascistiske partiet NPD.

I Storbritannia har høyreekstremister stått bak flere terrorangrep det siste tiåret. I 1999 gikk tre bomber av i London. Flere ble skadet, to menn og en gravid kvinne omkom i det siste angrepet, som var rettet mot en pub sentralt i Londons homsestrøk. Da han ble tatt fortalte gjerningsmannen at han så på seg selv som «den første dominobrikken» i en rasekrig, og at han ønsket «å spre frykt, mistro og hat».

Bombemannen, David Copeland, var tilsynelatende en enslig gærning – en fortelling som ofte går igjen om høyreekstreme terrorister. Men det er bare en del av sannheten.

Copeland meldte seg inn i British National Party i 1997, og i etterkant av arrestasjonen dukket det opp bilder av ham sammen med partitoppen John Tyndall. Copeland var imidlertid en av dem som syntes BNP ikke gikk langt nok, og han forlot partiet til fordel for den åpent nazistiske gruppen National Socialist Movement. At Copelands bombekampanje var inspirert av gruppens leder, David Myatt, og hans bok A Practical Guide to Aryan Revolution, virker sannsynlig. Myatt kaller seg i dag også Abdul Aziz, kombinerer islamistisk, nazistisk og okkultistisk ideologi, og fortjener benevnelsen terrorideolog minst like mye som mer kjente Omar Bakri Muhammed.

Også andre med tilknytning til BNP har vært involvert i terrorisme. Tony Lecomber, som var en sentral partitalsmann frem til tidlig i 2006, ble skadet i en bombeeksplosjon i 1985. Bomben var det han selv som bar på, på vei til kontorene til Workers Revolutionary Party. Når politiet raidet hjemmet til Lecomber fant de ti granater, syv bensinbomber og to detonatorer. Den fascistiske aktivisten fikk tre år i fengsel og kallenavnet «Lecomber the bomber».

Tidlig i fjor ble Lecomber skjøvet ut av partiet. Hva som egentlig hendte er en gåte, men i følge en artikkel i The Sunday Herald havnet partitoppen i bråk fordi han i en samtale med et tidligere parti-medlem foreslo å aksjonere gjennom å ta av dage «medlemmer av etablissementet som støttet og bygde opp under den fargede invasjonen av dette landet».

Et relativt ferskt eksempel fra Storbritannia er duoen Robert Cottage og David Bolus Jackson, som ble arrestert i oktober i fjor. Politiet fant kjemikalier og den beryktede «The Anarchist Cookbook» – som forteller hvordan man kan bygge ulike typer bomber. Påtalemyndigheten mente kulelageret var ment for å gjøre bombene farligere gjennom å slynge ut metallstykker, og ulike våpen ble også beslaglagt. Ikke akkurat det man forventer av en mann som til vanlig jobbet som sjåfør for handikappede barn. Så var det da også et tips fra Robert Cottages kone som satte politiet på sporet. Hun fortalte dem om våpenarsenalet han hadde hjemme og om hvordan han skrøt av at han skulle skyte Tony Blair. «Rob tror det vil komme en borgerkrig og at en ny verdensorden vil bli etablert,» sa Kerena Cottage til etterforskerne. «Jeg har sett ham endre seg siden han begynte å jobbe med BNP for fire år siden. [Han] ble veldig radikalisert i sine oppfatninger».

Hva med annen terrorisme? Her er det vanskeligere å si noe entydig når det gjelder mediedekningen. Venstreekstrem terrorisme virker også å være mindre omtalt enn islamistisk terrorisme, men på tross av at politisk motivert vold fra venstre langt fra er et ukjent fenomen, er venstreekstrem terrorisme et relativt marginalt fenomen i Europa i dag. Det samme gjelder saksorientert terrorisme, for eksempel fra militante dyrevernere. Et viktig unntak er i Hellas, der den venstreekstreme grupperingen Epanastatikos Agonas – Revolusjonær Handling – har stått bak flere angrep de siste årene. Blant annet har de tatt ansvar for rakettangrepet mot den amerikanske ambassaden i januar i år.

(Merknad: Som Shoaib er inne på på sin egen nettside, og som eg skriv om i bloggartikkelen “Terror frå fleire kantar” viser Europol-tall at de fleste terrorangrepene i Europa blir utført av nasjonalister og separatister, med Baskerland og Corsica som hotspots. I disse tallene er såkalt høyreekstrem terrorisme fraværende, siden “Right-wing violence is mainly investigated as right-wing extremism and not as right-wing terrorism” )

Som vi mener å ha vist, er det reelle terrorbildet i Europa i dag dominert av to grupper: islamister og høyreekstremister. Men er medias terrorbilde det samme? Flere av eksemplene på høyreekstrem terrorisme ovenfor har det til felles at de fikk liten oppmerksomhet i norsk presse. Er det unaturlig å stille spørsmål ved om ikke dette misforholdet forgifter debattklimaet? Er det mulig at dette i seg selv hjelper høyreekstreme grupper å rekruttere? Hvorfor er det slik at terroristens navn avgjør pressedekningen?

Angloamerikansk avhengig
En mulig forklaring er debattklimaet i seg selv. Spørsmål som vedrører innvandrere generelt og muslimer spesielt har fått en enorm, og ikke sjelden ufortjent dekning i media de senere år. Det gjelder ikke bare terrorisme, men også blant annet kriminalitet. Kriminelle Ali er mer interessant enn kriminelle Ola. Også om han er født og oppvokst i Norge selger «den farlige innvandreren» flere aviser enn en «farlig nordmann». Debatten om bruk av niqab på høyskoler og universiteter illustrerer også poenget. Debatten har selvsagt prinsipielle sider, men det er vanskelig å se hvorfor et spørsmål som bare angår en liten minoritet får såpass betydelig mediedekning som saken har fått.

En annen forklaring er norske journalisters kildebruk. Av media utenfor Skandinavia er det først og fremst engelske og amerikanske aviser som blir sitert i norske aviser, og bare i liten grad tyske og franske. Men som vi allerede har vært inne på; mediadekningen i USA er skjev, og denne skjevheten smitter over.

– Det har ingen verdi for Bush-administrasjonen å sette søkelys på innenlands terrorisme på nåværende tidspunkt, sier professor i journalistikk Robert Jensen i et intervju med Christian Science Monitor i desember 2003. Men det er politisk fordelaktig å sette lys på utenlandske terrorister, spesielt når [de] prøver å samle støtte til krig.

Drevet av terrorangrepene mot New York og London, de stadige angrepene i Irak og den eskalerende konflikten med Iran, spiller frykten for islamistisk terror en vesentlig rolle for dekningen i britiske og amerikanske media. Norske journalisters angloamerikanske kildeavhengighet, særlig når det gjelder utenriksstoff, gjør at dette enøyde fokuset også preger norsk presse. Kanskje hadde vi hørt mer om høyreekstreme terrorplaner i Belgia dersom flere norske utenriksjournalister behersket og gjorde seg nytte av franske og nederlandske kilder? Kanskje høyreekstrem terror i Russland ville bli lagt mer merke til om flere snakket russisk?

Glemte erfaringer?
Det er liten tvil om at man i flere vestlige land burde trekke lærdom fra arbeidet mot høyre- og venstreekstrem terrorisme i møtet med islamistisk terror. Der har man lang erfaring, og solid politiarbeid og grundig etterretning har både avverget en rekke terrorangrep og effektivt knekt grupperinger som tyske Rote Armee Fraktion, franske Action Directe og belgiske Cellules Communistes Combattantes. Denne krigen mot terror, som Europa har kjempet i årtier, er dessuten i mindre grad belemret med skampletter i form av tortur, menneskerettsbrudd og avvik fra rettstatsprinsipper. Denne krigen mot terror viser simpelthen at det er både mulig og riktig å bruke rettsstatens og demokratiets prinsipper og metoder for å bekjempe terroristenes hatideologier.

Politi og etterretningsvesen gjør utvilsomt fortsatt jobben sin. I media og hos politikerne har imidlertid fokuset på islamistisk terrorisme blitt mer og mer enøyd, preget av manglende kjennskap til ulike terrorgruppers motiver og i blant – som i tilfellet Berg – av en slående historieløshet. Strategier og forklaringsmodeller som gjør muslimske terrorister til noe grunnleggende annerledes enn «våre egne terrorister» gjør det vanskeligere å bekjempe dem: likhetene mellom høyreekstreme og islamistiske terrorister er langt større enn ulikhetene.

Den viktigste regelen i enhver konflikt er at man burde kjenne sine fiender. I kampen mot terrorisme virker europeisk og amerikansk opinion å ha sett seg blind på et karikert bilde av en av fiendene. De andre blir altfor ofte glemt. Det kommer til å bli utnyttet.

Nedanfor finn du eit utdrag frå artikkelen Shoaib Sultan og eg har i siste Samtiden. Få også med deg Shoaib på radio, innslaget der han snakker om saka er å finna dersom du søker på Kulturnytt og vel opptaket som heiter 25.05 (08:05 – 08:30)

Vi er i USA, anno 2004. To menn møtes gjennom felles bekjente. Den ene, la oss kalle ham Ahmed, snakker varmt om et tidligere terrorangrep, «den rette måten å gjøre ting på». Han fortsetter med å fortelle om sine egne planer om et angrep stort nok til å matche – ja, til og med overgå – det tidligere. Han vil drepe amerikanske borgere med bruk av sennepsgass og dessuten sprenge en bombe utenfor en statlig bygning.

Det Ahmed ikke er klar over er at mannen han nettopp har møtt er en tidligere politimann som jobber som informant for narkotikaavdelingen i det lokale politiet. Den tidligere politimannen har problemer med å ta Ahmed seriøst, men det går etter hvert opp for han at denne ekstremisten kan levere mer enn bare prat. – Er du ikke redd for å drepe uskyldige kvinner og barn, spør politiinformanten. Ahmed bare fnyser. Slikt overlater han til høyere makter å ordne opp i.

Politiinformanten finner også ut at Ahmed har vært medlem i en ytterliggående gruppe, og at han forakter, hater, den amerikanske regjeringen. Han snakker med det lokale politiet, som sender saken videre til FBI. Ahmed er i ferd med å gå i fella. En undercover FBI-mann, som gir seg ut for å dele terroristens ideologi, tar kontakt og tilbyr å skaffe våpen fra lageret på Pine Bluff, en militær lagerplass for kjemiske våpen, der han hevder å arbeide. Terroristen biter på agnet, og kaster seg over muligheten FBI-mannen tilbyr. Han drømmer også om større ting, som bruk av radioaktivt materiale i en «skitten bombe» han vil plassere utenfor den amerikanske kongressen.

Selv om noen av ideene til Ahmed virker nesten for fantastiske, viser han fort at han er farlig. I en samtale med FBI-agenten på en parkeringsplass utenfor en butikk i september 2004, diskuteres våpen:

Ahmed: Men de har ikke noe VX-gass der?

FBI-agenten: Nei, men, du vet, sarin er et helvete. Jeg mener, eh, VX, hvis du får en dråpe på deg så begynner du å skumme rundt munnen. Og du vet at sarin er det samme. Når det kommer til dødelighet er det det samme. Men Pine Bluff har ikke VX. De har sarin. De brukte å ha sennepsgass, men det er ikke noe sennep der nede lenger.

Ahmed: Ok, all right, det kan jeg lage selv.

FBI-agenten: Virkelig? (ler) Virkelig?

Ahmed fortsetter med å forklare i detalj hvordan han kan lage sennepsgass. Han forteller at han kan lage nitroglyserin også.

FBI-mannen ønsker ikke at det skal virke som om det er han som presser Ahmed til noe han ikke vil, og gir terroristen flere muligheter til å trekke seg ut. Terroristen er imidlertid ikke i tvil, og insisterer på hjelp fra agenten. Etter litt nøling utstyrer FBI-agenten terroristen med eksplosiver, kjemikaler og nervegassen sarin, eller rettere sagt: en kontainer fylt med vann. Når avtalen er overholdt slår FBI til, og Ahmed blir arrestert. Saken kjøres i det normale rettsapparatet hvor retten finner Ahmed skyldig og dømmer ham til 30 år i fengsel.

Det eneste som mangler er Jack Bauer, og historien kunne ha vært hentet rett ut fra tv-serien 24, selvsagt med en betydelig forskjell: i denne saken har amerikanske myndigheter sitt på det tørre. Det var god gammel politietterforskning som gav resultater, ingen tortur, ingen umenneskelig behandling.

Terroristen du aldri hørte om

Historien ovenfor er ikke fiksjon. Dette hendte faktisk, samtalen gjengitt over fant sted,1 og var bare en av mange samtaler, ofte dryppende av hat. Det underlige er hvor mange som ikke har hørt om saken, hvor lite oppmerksomhet den fikk i media, hvor få reportere som brydde seg – bare én fulgte hele rettssaken. Og i norske media? Det var ingen store oppslag da mannen ble arrestert. Det kom ingen fete overskrifter da han ble dømt. Et raskt nyhetssøk på nettet fører faktisk ikke til frem til en eneste norskspråklig artikkel.

Hvordan kan dette ha seg? En urovekkende mulighet er at det simpelthen er fordi Ahmed ikke het Ahmed, fordi han ikke var araber, fordi han ikke var muslim, fordi han ikke var en «islamsk fascist», men en vaskeekte amerikansk høyreekstremist.

Les resten av artikkelen i Samtiden 2/2007.

Shoaib Sultan og eg har ein artikkel i neste utgåve av Samtiden som handler om høgreekstrem terrorisme, islamistisk terrorisme og ulikskapen i pressedekninga av dei to. Den kjem sikkert både Shoaib og et attende til etterkvart, men eg drister meg til å lima inn ein liten smakebit:

Historien ovenfor er ikke fiksjon. Dette hendte faktisk, samtalen gjengitt over fant sted,i og var bare en av mange samtaler, ofte dryppende av hat. Det underlige er hvor mange som ikke har hørt om saken, hvor lite oppmerksomhet den fikk i media, hvor få reportere som brydde seg – bare én fulgte hele rettssaken. Og i norske media? Det var ingen store oppslag da mannen ble arrestert. Det kom ingen fete overskrifter da han ble dømt. Et raskt nyhetssøk på nettet fører faktisk ikke til frem til en eneste norskspråklig artikkel.

Hvilken historie det dreier seg om kan du kjøpe Samtiden for å finne ut. Er du fattig student, arbeidsledig eller bosatt i en av verdens dyeste byer? Vi kommer sikkert tilbake til det på bloggene våre. Både Shoaib og jeg.

Både research og skriving av artikkelen var vel over når vi kom over den nylig utgitte EU Terrorism Situation and Trend Report TE-SAT 2007. Og selv om rapporten dekker høyreekstrem politisk vold dårlig (“Right-wing violence is mainly investigated as right-wing extremism and not as right-wing terrorism”) egner den seg godt til å understreke noen av de samme poengene Shoaib og jeg forsøker å formidle i Samtiden:

Eleven Member States were targeted by 498 terrorist attacks in 2006. During October-December 2005, 51 terrorist attacks were carried out in the EU. Despite the high number of terrorist attacks, the vast majority of them resulted only in material damage and were not intended to kill. There were no successful Islamist terrorist attacks in the EU in 2006.

Dette betyr selvsagt ikke at islamistisk terrorisme ikke er en trussel for Europa. En rekke grupper motivert av radikal islamistisk ideologi er aktive i Europa, og det er absolutt i stand til å gjennomføre terrorangrep, noe som har blitt demonstrert gjentatte ganger. Men det meste av terrorismen registrert i denne Europol-rapporten er vaskeekte, hjemmedyrket etnonasjonalistisk terror. Baskerland og Corsica er hotspots, men også i Storbritannia og Irland har vi sett slike angrep, og i Tyskland, Hellas, Portugal, Italia og Spania har det vært registrert venstreekstrem terrorisme.

Mange av disse angrepene er “småskala”-terrorisme av en type som bare gir materielle skader. Men den som ser seg blind på islamistisk terrorisme og på bekjempelsen av denne – utvilsomt en viktig kamp, vil fort overse andre trusler. Det kan komme til å koste dyrt.

Tiande mars kunne nettsida HonestThinking fortelja at franske myndigheiter «har måtta gje opp i alle fall delar av sin autoritet over ikkje mindre enn 750 urbane område». Ser ein nærare på denne påstanden er det underleg at nokon som helst kan ta nettsida, eller redaktør Ole Jørgen Anfindsen alvorleg i debatten om innvandring og integrering.

Strengt teke er Frankrike ikkje lenger nokon stat, heiter det i epistelen, og vidare vert det slått fast at dei som meiner Hallgrim Berg teiknar eit for negativt bilete av utviklinga i Europa «kunne ha godt over å filosofera litt over situasjonen i Frankrike». For å liksom villa understreka poenget legg Anfindsen ut ei lenkje til ei nettside som gjev ein oversikt over områda han hevdar Frankrike har gjeve opp kontrollen av, dei såkalla zones urbaines sensibles.

Problemet hans er at det han fortel ikkje er ærleg tenking i det heile, men blank løgn.

ZUS-sonene er byområde som har vorte definert som politiske satsingsområde, område ein ynskjer å fremma økonomisk utvikling i. Mange av stadene på lista er innvandrarstrøk, men ikkje alle.

Det dei har til felles er gjerne høgare arbeidsløyse, lågare utdanningsnivå og dårlege bustadforhold. Og sjølvsagt: at franske myndigheiter i alle fall på papiret tek problema alvorleg og freistar å gjera noko med dei.

Det er få i fransk opinion som deler dette fantastiske biletet av ZUS, av den enkle grunnen at det er idiotisk. Sjølv ikkje Le Pens Front National snakkar om dei som område som Frankrike har gjeve opp, men klager i staden over at det vert brukt så mykje pengar på områda, og at det utgjer «positiv diskriminering». Ideen om okkuperte område i Frankrike trivst imidlertid godt på enkelte amerikanske og nokre få europeiske nettsider som elles er prega av høgst unyansert og stereotyp islamkritikk, og i blant også av eit heller velutvikla hatforhold ovanfor alt fransk.

Det burde vera openbart at ein kvar som freistar å gjera ei liste med 750 område definert som viktige for byutvikling om til ei liste som viser at Frankrike ikkje lenger er ein stat rett og slett er vanskeleg å stola på.

Tre dagar seinare har brørne Anfindsen høyrd frå ein lesar som meiner dei har vorte villeia av kjelda. Ein merknad vert lagt til under overskrifta «Adieu, France»: «Vi undersøker nå saken, og vil komme tilbake til den i løpet av noen dager», står det. I merknaden kjem det nemleg også fram kven kjelda for påstanden er, nemleg den belgiske nettjournalen Brussels Journal, drifta av påstått konservative Paul Belien.

Det kan vera verdt å reflektera over eit par ting Belien har skrive. I etterkant av eit rovdrap i Brüssel, som både media, politikarar og politi meinte var utført av ungdommar av nordafrikansk opphav (to polske ungdommare vart seinare pågripe), skreiv han:

Rovdyra har tenner og klør. Rovdyra har knivar. Alt frå dei er små lærer dei i sine årlege offerritual korleis ein skjer over halsen på varmbloda husdyr. Me vert kvalme av å sjå blod, men det vert ikkje dei. Dei har trening og dei er væpna. Me kan ikkje ein gong gå med pepperspray i lommene. Dei har springknivar og slakteknivar og dei veit korleis dei skal bruka dei.

Artikkelen var kalla «Gje oss våpen». I ein annan snakkar han om «valdtekta av Europa», og slår fast:

‘Dersom trua kollapsar så kollapsar også sivilisasjonen’. Det er den eigentleg årsaken til at Europa sin sivilisasjon vert stengt ned. Islamisering er berre ein konsekvens. Sjølve ordet islam tyder «underkasting» og sekularistane har allereie underkasta seg. Mange europearar har allereie vorte muslimar, sjølv om dei ikkje skjøner det og sjølv om dei ikkje vil vedgå det.

Det er den same Belien som har skrive artikkelen brørne Anfindsen bruker som kjelde for si «ærlege tenkning» – og tilhøyrande blanke løgn – om Frankrike. Påstanden som har vorte henta ut utgjer ein liten del av ein større artikkel som eigentleg handlar om Nederland.

På HonestThinking har dei ikkje berre slukt han rått, utan å stilla eit einaste kritisk spørsmål, men har også lagt til si eiga tolking: «På litt lengre sikt vil Frankrike enten bli delt i flere stater, eller det må dramatiske endringer til for å gjenopprette statens autoritet». Kanskje dei burde byrja å “undersøkja saka” får dei brakte slike bodskaper? Kanskje dei burde meditera over ordet “kjeldekritikk”?

Og kanskje både ein og hin også burde stilla seg meir kritisk ovanfor Anfindsens ideologiske tenkning?

Kva ser du når du les dette diktet? Ein vakker hyllest til «det norske», ei varm skildring? Kanskje les du heimlengsel ut av dei åtte linene, kanskje les du noko heilt anna?

Biletet me set med av fascismen er enkelt. Nokre vil kanskje seia at det er brutalt enkelt, nettopp fordi det er brutaliteten som står sentralt for oss i nær sagt alle skildringar av ideologien. Som ideologisk rørsle vert fascismen ofte redusert til tysk og italiensk fascisme. Norsk fascisme vert gjort til ein avart, til noko grunnleggjande unorsk. Den rumenske og ungarske fascismen vert gjort til historiske bagatellar, den grufulle Ustase-rørsla til ein notis i historiebøkene, den engelske fascismen vert oversett, den belgiske forklart vekk, den svenske gøymd bort.

Det er bileta av dei grufulle overgrepa nazistane stod bak som set fast i våre kollektive minne, og det av god grunn. Men har me innsikt i tenkinga som låg bak? Har me forståing av kvar hatet kom frå? Veit me kor hatet vart av etter at millionar av jødar vart drept og etter at den rike jiddiske kulturen vart så godt som utsletta?

«Den oppgave jeg har hatt for øye i denne bok, er den største et menneske kan sette seg. Nemlig å tenne et lys for menneskene. Denne nye lære, som er bestemt å bli seierrik over alle andre, har jeg kalt universismen». Det er Vidkun Quisling som skriv. Tanken om ein ny og total filosofi var han ikkje åleine om – ideen om å ‘tenna eit lys for menneska’ – finn ein att i fleire totalitære ideologiar. Når politiske og filosofiske tankar vert gjort om til absolutte idear vert det lett for diktaturets Skylla å bita frå seg, då kan store ideal fort gå under i Charybdis malstrømmar. Det speler i den samanhang lita rolle om det er religiøs ekstremisme, kommunisme, nasjonalisme, konservatisme eller for den del primitivisme som teiknar opp absolutta.

Dei siste månadane har to bøker kome ut på to små norske forlag. Kvar bok kan på sitt vis vera med å fortelja noko meir om fascismen. Den eine er «Universismen», Vidkun Quisling sine filosofiske tankar – som han sysla med i over tredve år i håp om å starta ei politisk-religiøs rørsle – har vorte redigert og gjeve ut på Juritzen forlag. Den andre er «Med pisk og champagne – sosietetsliv i Nazi-Tyskland 1933-1945». Begge fortel om ein annan fascisme enn gatefascismen.

I «Universismen» møter ein dei uklare ideane til Quisling, som dreier seg om svært mykje anna enn politikk og som berre overfladisk tek for seg dei velkjende nasjonalsosialistiske ideane. Ein stad heiter det at «det germanske prinsipp er det egentlige nasjonale prinsipp, som vår [utydelig] beror på, og som vi må hold fast og utivkle med ubønnhørlig konsekvens. Hvis ikke løses vårt folk opp og forsvinner tilslutt fullstendig som nasjon». Ikkje mykje seinare vert det slått fast at «den fjerde [hjørnesteinen] er hellig krig» og «dette skal være kjennetegnet på en arist. Han (hun) skal bære skjult i sin drakt Ordenens merke: et gyldent kors på blodrød bunn til et tegn på det gyldne kors satt i hjorteblod. Og en arist skal være tapper, en ridder uten [...] frykt og daddel».

Det er truleg få som let overraska over at Quisling siterer Håvamål når han skriv om sine religiøse idear, og kanskje ikkje så mange som er sjokkert over at han omtaler kristendommen som «en slavereligion som hindrer kulturen». Men Quisling var ein lærd mann og – på nokre måtar – ein verdsborgar. Han viser ikkje berre til Håvamål, men også til Bhagavad-Gita og til tao, «fullstendig tilpasning til naturen, universismens alfa og omega».

Per Anders Madsen i Aftenposten skriv at dei to som har redigert Quisling si bok til eit format som let seg lesast i bokform, Anne-Kristin Strøm og Arve Juritzen, «vurdert som bidrag til norsk filosofi [har] nedlagt et stort og meningsløst arbeid». Det har han utvilsamt rett i, men det er ikkje som filosofisk skrift at dei framleis forvirrande og usamanhangande notatane til Quisling er interessante. Det er som historisk dokument.

Kva fekk mannen som skreiv det ømme diktet om ein norsk fjord i 1922 til å kasta seg inn i ei internasjonal politisk rørsle av hatsk og morderisk karakter? Kva låg bak?

Med «Med pisk og champagne» har den franske historikaren Fabrice d’Almeida skapt internasjonal oppsikt. Han har gravd fram gjestelister frå store hendingar i stat og parti, sett på bordplasseringa i gallamiddagar og kartlagt kven som fekk sjenerøse gåver for si samarbeidsvilje. Men d’Almeida ser ikkje berre på korleis eliten lot seg forføra av nazismen, men også på kvifor. I eit intervju med Aftenposten fortel han: – Hitler hadde ikkje berre eit politisk program. Han sto for haldningar som mange delte, også innan samfunnseliten: motvilje mot jødar, sterk tru på rase og blodets arv, beundring for styrke og virilitet.

I den forstand var var ikkje nazismen unik. Den ekstreme antisemittismen, sentralt i nazistane sitt politiske prosjekt, kom ikkje ut av det blå. Det var ein mogeleg – og logisk – konsekvens av eit fiendebilde som hadde vorte skapt gjennom lang tid.

Sjå også:

Per Haddal: Selskapsdans med Hitler, Aftenposten, 24.12.2006