I rapporten heiter det blant anna:

I korte drag er grunninntekt en velferdsordning som særpreges av to hovedtrekk. Det ene er at den er betingelsesløs; den betales til alle og er i regelen lik for alle. Det andre er at den er begrenset; den skal ikke kompensere for tidligere høy inntekt, den skal kun dekke et svært nøkternt materielt behov.

Og:

Kjært barn har mange navn. Enten man kaller det grunninntekt eller borgerlønn eller samfunnsdividende, har det vært et stadig tilbakevendende forslag i mange land, men har alltid vært for radikalt til å bli vedtatt. I Norge har vi sett økt interesse for grunninntekt de siste årene, med seminarer og aviskronikker, og Norge er i den spesielle situasjonen at vi antagelig har råd til et grunninntektssystem, samtidig som vi (som mange andre land) har en eksisterende velferdsstat under press. Dette er et godt tidspunkt for en seriøs, dyptpløyende offentlig debatt om en grunninntektsreform er det riktige for Norge.

Diverre opplever eg vel at LibLab sin rapport ikkje er særleg mykje meir djuptpløyande enn at det meste er sagt før, og det med langt færre ord. Likevel er det gledeleg at dei tek opp debatten, og sjølv om eg legg grøn (og barksist-donaldist, sjå av dei viktige debattane me har med rosa-donaldistane her) til sosial og liberal, er det også interessant å få med seg argumenta deira for grunninntekt – eller borgarløn – frå ein liberal ståstad:

En liberal kritikk av grunninntekt må derfor i det minste åpne for at den kan gis til dem som utførere[sic!] ”samfunnstjenlige” handlinger som ikke er lønnet i markedet. Men hvis de kan få grunninntekt, hvordan kan vi da skille mellom dem og ”unnasluntrerne” som ifølge kritikken ikke gjør noe nytte for seg? Hvis betingelsene skal utelukke noen som helst, må myndighetene gi retningslinjer og sosialkontorene må utøve sitt skjønn for hva som regnes som “samfunnstjenlige” eller ”verdifulle” eller ”nyttige” aktiviteter. Man skal ikke forestille seg dette lenge for å få en dårlig smak i munnen. Det er ikke uten grunn, for i et slikt system, hvor staten avgjør hvilke livsstiler som kan støttes og hvilke som ikke kan det, lever den enkelte igjen på andres nåde – i dette tilfelle reglene og øvrigheten som skal bestemme om han eller hun har funnet en verdig måte å leve livet på. Da har vi forlatt det fundamentale liberale prinsipp at staten ikke skal ta standpunkt til hvordan folk bør leve livene sine. Som John Rawls og mange andre har understreket, er moderne samfunn så varierte i tradisjoner og livsoppfatninger at staten har en plikt til å forbli nøytral mellom forskjellige formeninger om det gode liv.

“Vaskekoner”, av Abram Arkhipov

To parti i Noreg stør tanken om borgarløn: mitt eige parti, og partiet Venstre. Felles for båe partia er det at tankane om borgarløn ikkje har vorte særleg konkretiserte, og at ordninga til ei viss grad berre har vorte skildra i litt svevande ordelag.

Det er ei utfordring både for MDG og for Venstre, og det burde kanskje vera interessant som ei problemstilling for både grønbloggarar som t.d. Jan Bojer Vindheim (som elles skriv mykje bra om Kurdistan) og for fleire liberale bloggarar enn dei som har gripe tak i spørsmålsstillinga.

Sjølv ser eg fleire gode argument for borgarlønn:

• Det vil vera eit effektivt tiltak i kampen mot fattigdom
• Det vil kunna gje eit mindre omfattande byråkrati
• Det vil kunna heilt eller delvis erstatta mange snevre støtteordningar, som t.d attføringspengar, arbeidsledighetstrygd, uføretrygd, barnetrygd, grunnstønad, studielån, studiestipend, kunstnarløn, landbrukstilskot, sosialhjelp, bustøtte osv.
• Det vil også fungera som ei erstatning av kontantstøtta, men likevel som ei ordning som gjer resultatet t.d. Filip Rygg i Bergen KrF etterlyser her: valfridom til å vera heime med born

Samstundes er det fleire spørsmål som det bør verta gjeve gode svar på:

• Korleis kan ei borgarlønordning utformast på ein slik måte at det samstundes løner seg å arbeida? Er til dømes Milton Friedman sitt framlegg om negativ inntektsbeskatning ein god metode?
• Korleis kan ei borgarlønordning bidra til at folk som i dag er uføretrygda i større grad får moglegheit til å delta produktivt i samfunnet (noko som på ingen måte treng å tyda 100% lønsarbeid), og til at fleire får moglegheit til å kjenna seg som bidragsytarar og aktive deltakarar i samfunnet?

Eg har ikkje desse svara, men eg etterlyser gjerne ein breiare politisk debatt om dette, både i Noreg og i den norske bloggosfæra. Her er difor ein liten lesepakke:

• Borgerlønn mot fattigdom, Aftenposten, 15. januar 2008
• Borgerlønn uten vilkår, Bergens Tidende, 20. desember 2007
• Basic Income Earth Network, ein internasjonal organisasjon som arbeider med ulike løysingar for borgarløn
• Namibians line up for free money, BBC, 28. mai 2008
• An income for all Canadians, Reginald Stackhouse i The Star, 17. februar 2008 (Stackhouse er tidlegare politikar for the Progressive Conservative Party)

Til slutt, dette handlar ikkje om borgarløn, men om ei ordning som kan seiast å ha visse fellestrekk. Her er hovudmålet økologisk utvikling, men med ein viss omfordeling som bonus.

• Ökobonus – neues Instrument für Klimaschutz und ökologische Gerechtigkeit, frå nettsida til den tyske, grøne parlamentarikaren Gerhard Schick

Til slutt mi utfordring til norske bloggarar, utforma som ei god gamaldags skulestil-oppgåve:

Kan og bør ei borgarlønordning innførast i Noreg? Kva argument taler for og mot dette? Grei ut og diskuter.