oyvindstrommen.be traktningar

Diverse bloggarar som ikkje stemmer Høgre har delteke i ein antirasistisk bloggstafett den siste tida. Det har ikkje eg. Det har sjølvsagt noko med at ingen har utfordra meg, men det har også noko med at Heidi Nordby Lunde har rett. Eg trur ikkje ein bør knytta utkastinga av afghanarar opp mot rasisme. Heidi Nordby Lunde kallar det sjølvsagt “sosialistisk vås”, noko som vel er å rekna for eit meiningslaust skjellsord frå den kanten. Eg kallar det i staden litt dumt.

Det er ikkje for det. Det kan godt tenkjast at det ligg rasisme bak denne saka, men i så høve er rasisme av sukat-typen. Nokon har baka rasismen inn i rosinbollane og sjølv om dei færraste eigentleg liker sukaten så et dei bollane likevel. Denne typen rasisme er diverre lei å ha med å gjera, fordi dei som et sukaten gjerne ikkje har det aller minste i mot folk med ein annan hudfarge og slett ikkje er med i ein syklubb som heiter Kvit Arisk Motstand på fritida. Det er faktisk overhengande fare for at folk involvert i sukatrasismen stemmer Sosialistisk Venstreparti. Nokon av dei stemmer nok på Høgre.

Når eg trur det er dumt å fokusera på rasisme, noko kampanjen “La afghanerne bli” ikkje ser ut til å gjera, er det fordi problemet her ikkje er rasisme. Det er byråkratisk A4-tenking som er problemet.

Blant anna har ein køyrd seg så fast i førestillinga om at det er trygt i Kabul at ein vil senda folk som ikkje har noko tilknytning til byen attende til eit tilvære som internflyktning. FN liker ikkje ideen. Nokre afghanarar såg så dystert på den moglegheita at dei valde å svoltestreika, eit verkemiddel folk ikkje har for vane å ta i bruk utan at dei faktisk meiner noko med det. – Ein skal ikkje kunna aksjonera seg til opphald i Noreg, seier fleire, blant anna Torbjørn Røe Isaksen. Det høyrest jo fornuftig ut. Men det er eit dilemma her. Kva om det er slik at norske myndigheiter tek feil, og at det er difor afghanarane bør få bli? Skal dei kastast ut likevel, fordi dei i ein desperat situasjon gjekk til svoltestreik? Der er det Martine Aurdal, redaktør av Ny Tid, seier det betre enn mange andre:

Det er ikke mulig å sultestreike seg til opphold i Norge. Det burde ikke være nødvendig heller.

Haddy Nije seier det forsåvidt også bra:

Jeg skammer meg når vi blir reddere for å være snillister eller politisk korrekte enn for å forårsake andres lidelse og død. Sultende mennesker på vår egen domkirkeplass må ha gjort noe med oss. Nå er det på tide å vise hva vi har lært.

Torbjørn Røe Isaksen seier at det sjølvsagt kan diskuterast kor trygt Afghanistan, spesifikt Kabul, er, men at han ikkje har moglegheit til å vurdera dette, og difor lyt stola på norske myndigheiter. Det er uvanleg veik tale frå ein kar som elles ikkje ofte har nøla med å utfordra norske myndigheiter. Er det frykta for å verta oppfatta som snillist som har råka han, angsten for å vera politisk korrekt og støyta frå seg nokre veljarar som potensielt kan stø han? Heidi Nordby Lunde gjer sitt for ikkje å verta oppfatta som nokon av delane. “[Jeg] har ikke tatt til orde for å føre en mer liberal flyktninge- og asylsøkerpolitikk, men støtter varmt en langt mer liberal innvandringspolitikk”, seier ho, før ho slår over i prat om ubegrunna asylsøkjarar og falske asylsøkjarar. Er det afghanarane ho snakkar om? Eller er det nokon andre? Og kva skal eigentleg til for å vera ubegrunna asylsøkjar? Er det når ein var ute og gjekk ein dag og heilt tilfeldig endte opp i Noreg? Eg vil tru at dei fleste asylsøkjarar har ein grunn, sjølv dei som ikkje stakk frå heimlandet fordi det var fare for at nokon skulle ta live av dei.

Men Nordby Lunde har samstundes eit poeng, og det er at det er ein forskjell på folk som flyktar frå krig og når dei kjem som innvandrarar med til dømes økonomisk motiv.

Fyrstnemnde gruppe treng meir hjelp, støtte og oppfølging, er oftare ute av stand til å arbeida av ymse (og som regel gode) grunnar, nokon av dei er analfabete på sitt eige språk og vil ha vanskar med å læra norsk. Sjølv om mange av desse menneska, som mihoe påpeiker, vil gjera det bra i Noreg, er det ingenting overraskande i at nokon av dei hamnar på ymse skråplan. Dei vil så lett bli oppfatta som snyltarar, og FrP kan slengja i veg nokre strofer om det og nokre strofer om dei farlege islamistane, og vips så vinn dei stemmer så dei kan le heile vegen inn i regjering. For FrP er den psykisk ustabile, sosialstønadmottakande, dårleg utdanna asylsøkjaren med dårlege norskkunnskapar den perfekte innvandrarar, beviset på at det var dei som hadde rett heile tida.

Noreg bør ha ein meir liberal asylpolitikk fordi me har råd til det, og også fordi det er i tråd med gode liberale tradisjonar, tradisjonar som delar av høgresida diverre har forkasta og delar av høgresida ikkje tør snakka så høgt om fordi det kan vera at dei gjer seg upopulære blant nordmenn av sorten som skjelv i buksa om dei ser ein neger.

Debatten rundt dette har diverre vorte sausa saman med noko heilt anna, som eigentleg har lite med asylpolitikk å gjera, nemleg innvandringspolitikk. Den bør også verta meir liberal, noko anna let seg då også vanskeleg gjera sidan Noreg har hatt innvandringsstopp sidan syttitalet og berre har sluppe inn unntak av diverse typar (“me vil eigentleg ikkje ha innvandrarar her, men – mumlemumle – greitt då!”). Den viktigaste grunnen til at me bør ha ein meir liberal innvandringspolitikk er ikkje at det er snilt, og ikkje ein gong at det er liberalt. Den viktigaste grunnen er at Noreg ville ha godt av innvandring.

Sjølv om ein, frå ein liberal ståstad, strengt tatt skulle ha åpna grensene fullstendig let dette seg vanskeleg gjennomføra i røynda. Dessutan er det ikkje sikkert at me har bruk for Osama bin Laden som bonde i Uskedal. Det ein lett kan gjera er å ta eit steg i kanadisk retning og opna for innvandring av folk som oppfyller visse krav. Der vert det stilt krav til erfaring, til at ein kan livnæra seg sjølv og familien i seks månadar etter ankomst, til kjennskap til eit av Canada sine offisielle språk (engelsk eller fransk, her lyt nok Noreg lempa litt på kravet, sidan verken norsk eller fjelldansk er for verdsspråk å rekna), og til utdanning. Ein kan godt skåra dårleg på eit punkt så lenge ein elles skårer bra, og dersom ein allereie har skaffa seg jobb i landet får ein ekstrapoeng. Ein slik politikk i Noreg ville tilføra landet kunnskap, kreativitet, kulturelle impulsar, you name it. Som bonus ville Noreg få ei betydeleg mengd innvandrarar av typen som er rasistane sitt verste mareritt: dei høgt skulerte, ressurssterke og motiverte innvandrarane som snart lærer seg det norske (eller i det minste det fjelldanske) språket betre enn nokre lokalpolitikarar eg kan koma på.

Det er berre ein ting som står i vegen for å innføra ein slik liberal politikk i Noreg, og det er politisk korrektheit, den politiske korrektheita som seier at innvandrarar er nokre forferdeleg skumle dyr.

Torstein Viddal er nok ein gong ute og frontar same vaset som Pernille Rygg fronta i Dagbladet. Denne gongen er det filmen “Loose Change” det skal reklamerast for. Kanskje Viddal burde bruka sin kritiske sans på filmen, i staden for å gjera Dylan Avery til helt? Han kunne jo byrja her eller kanskje her.

Larry Kudlow skryt av enorm økonomisk vekst i USA i National Review. Dyrk Mammon dyrkar Mammon. Og Vampus? Ho går sjølvsagt rett på limpinnen. Tidvis etterrettelig, hundre prosent høyrevridd – var det ikkje?

Men la gå. Uavhengig av at Kudlow rotar med tala for både USA og Kina, så er amerikansk økonomi i vekst. Det vil seia, det amerikanske bruttonasjonalproduktet er i vekst. BNP er strengt teke eit noko misvisande mål sjølv på økonomien, men lat meg ikkje dvela ved det – lat meg i staden spørra: Er det dette som er målet for politikken, å tena meir pengar?

Robert Kennedy sa ein gong:

The Gross National Product includes air pollution and advertising for cigarettes, and ambulances to clear our highways of carnage. It counts special locks for our doors, and jails for the people who break them. GNP includes the destruction of the redwoods and the death of Lake Superior. It grows with the production of napalm and missiles and nuclear warheads…

And if GNP includes all this, there is much that it does not comprehend. It does not allow for the health of our families, the quality of their education, or the joy of their play. It is indifferent to the decency of our factories and the safety of our streets alike. It does not include the beauty of our poetry or the strength of our marriages, or the intelligence of our public debate or the integrity of our public officials…

GNP measures neither our wit nor our courage, neither our wisdom nor our learning, neither our compassion nor our devotion to our country. It measures everything, in short, except that which makes life worthwhile; and it can tell us everything about America – except whether we are proud to be Americans.

Jeg har møtt så mange underlige skruer (de fleste av dem hyggelige og ganske fornuftige folk) i min tid som miljøaktivist, at det ikke burde overraske meg at min lansering av en grønnblogg fikk et par særinger til å klaske mot dataskjermen som fluer mot fluepapir. Skvætjs.

Fehodeode, alias Norvegia, alias Torstein Viddal, kommer trekkende med anarkoprimitivismen og Unabomber-vennen John Zerzan. Amos Keppler følger opp med å mene at jeg enten er en idiot eller har en skjult agenda. Hvorfor? Fordi jeg mener det er et paradoks at tilhengere av en ideologi som er motstander av all teknologisk utvikling i tusenvis av år, og sågar motstander av selve språket, bruker internett og blogger til å spre budskapen sin. Jeg skal innrømme det første, jeg er en idiot, jeg burde egentlig ha vett til å holde kjeft om primitivismen.

Når jeg ikke gjør det er det fordi primitivisme light dessverre er en idé deler av miljøbevegelsen har falt for. Noen har for eksempel oppdaget at småskala landbruk og lokal produksjon er en god idé, siden landbruket blir mindre sårbart, mer mangfoldig og forurensningen fra transport mindre. I min hjemkommune var småskala landbruk vanlig når man går hundre år tilbake, og det er trist at dagens samfunn har tatt knekken på det. Konklusjonen er fristende, det skal jeg innrømme, alt var mye bedre i gamle dager.

Men det er feil. Alt var ikke mye bedre i gamle dager. Noen ting var det. Vi kan for eksempel lære både ett og annet om ENØK gjennom å studere gamle byggetradisjoner, men vi kan ikke lære en dritt om sparelamper.

Anarkoprimitivistene går selvsagt en god del steg lenger enn å tro at alt var bedre i gamle dager. De tror at alt var mye bedre i veldig, veldig gamle dager. Noen av dem, som Zerzan, ser på selve språket som en del av det undertrykkende. Og da tenker han ikke på enkelteksempler, slik som feministene gjør når de bytter ut “menneske” med “kvinneske”. Nei, han tenker på selve fenomenet språk. Alt var mye bedre i gamle dager, da mennesket fremdeles var et dyr. Jovisst, i det minste skrev de ikke tekster som dette:

The perceptual order itself, as a unity, starts to break down in reflection of an increasingly complex social order. A hierarchy of senses, with the visual steadily more separate from the others and seeking its completion in artificial images such as cave paintings, moves to replace the full simultaneity of sensual gratification.

(John Zerzan: The case against art)

Keppler og Viddals svar på min kritikk er selvsagt gyldig nok, nemlig at det er nødvendig å bruke teknologi for å spre anti-sivilisasjonsbudskapet. Det har de sikkert helt rett i. Uten kunst, uten språk, uten litteratur, uten media, uten internett er det vanskelig å selge ideen om at internett, språket, kunsten, litteraturen, media er en del av det undertrykkende. For meg er det likevel fristende å se et paradoks når en sitter på toppen av HTML-næringskjeden og forteller hvordan “civilization thrives on insanity, because it is insanity, an organized form for it unheard of in pre-civilized societies”.

Mens primitivistene er enige om at teknologi er problemet, er de innbyrdes uenig om hvor mye teknologi som er problemet. Noen ser på den industrielle revolusjonen som den store skurken, andre ser på jordbruket som problemet og foreslår at vi igjen skal bli jegere og samlere. Noen tar den enda et steg lenger. De mener det er menneskeheten selv som er problemet, og at den rett og slett burde avskaffes. “The First Horseman”, en thriller av John Case, er på den måten mer realistisk enn enkelte nylig filmatiserte bøker.

Primitivistene har det enkelt. I stedet for å måtte sette seg inn i komplekse samfunn og gjøre seg opp tanker om hva som må gjøres annerledes hvor kan de enkelt redusere alle verdens problemer til ett eneste – arvesynden, djevelen, teknologien, ondskapen. Og når de kan påpeke industrisamfunnets mørkeste sider og hvordan teknologi blir brukt til de mest horrible ting er det ikke umulig å la seg lure. Men det er teknologi som gjør det mulig å berge mor og barn når en fødsel holder på å gå galt. Det er teknologi som gjør det mulig for lamme mennesker å leve fullverdige liv. Det er teknologi som gjør at vi kan skifte ut forurensende energikilder med energikilder som er mindre forurensende og med ren energi fra sol, vind og bølger. Det er teknologi som vil hjelpe oss å ta det grå industrisamfunnet over i det grønne.

Og sist, men ikke minst, det er teknologi som gjør det mulig for folk å utveksle ideer over store avstander, selv dårlige ideer. Ingenting demonstrerer dette bedre enn at primitivistene tyr til internett. Det er et paradoks, men – du verden – det er vakkert!

I et innlegg på Nytt fra Vestfronten klarer Jan Haugland å sparke både til media, til en midtøstenforsker og til den europeiske “intellegensiaen”.

Han følger kort sagt Bjørn Stærks oppskrift for en god politikkblogger nærmest til punkt og prikke, inklusiv “en klype bedrevitenhet, 3 dl outsider-affekt, og en ørliten dråpe martyrkompleks”.

Midtøstenforskeren han går til angrep på er, kanskje ikke så overraskende, Hilde Henriksen Waage. Waage, som absolutt kan sies å ha vist slagside i konflikten, er et enkelt offer. “Renvaskingen av terroristorganisasjonen Hamas er i god gang blant norske ‘fredsforskere’”, skriver Haugland, etter å ha lest følgende linjer i Dagbladet:

Tidligere forsker ved fredsforskningsinstituttet (PRIO) og Midtøsten-kjenner Hilde Henriksen Waage tror Hamas er offer for politisk taktikkeri både fra palestinske og israelske myndigheter.

- Israel ser på Hamas som en terrororganisasjon, og velger kun å fokusere på den fløyen av Hamas som driver med selvmordsaksjoner. Men Hamas er mye mer, mener Henriksen Waage som nå er førsteamanuensis i historie ved Universitetet i Oslo. – Hamas er det nærmeste du kommer både et korrupsjonsfritt, velorganisert politisk parti og en velferdsorganisasjon. Det vet Fatah og de palestinske selvstyremyndighetene godt, og derfor er de redde for å tape valget, sier Henriksen Waage til Dagbladet.no.

Jan Haugland velger å sammenligne Hamas med nazistene, som “bygget gode motorveier”, og Hitler, som var “snill mot hunder”. Han viser så til at organisasjonen vil utslette Israel og har en henvisning til jødehaternes yndlingsfalskneri, Sions vises protokoller, i sitt charter (se f.eks. her). Å bringe det frem er absolutt på sin plass og selv om jeg strengt tatt ønsker meg en mindre andel artikler om Israel og Palestina i norske aviser, og ikke en større andel, kunne norske aviser gjerne skrive mer rundt dette.

Men det gjør ikke kritikken mot Waage mindre urettferdig. Å hvitvaske noen vil, i følge min ordbok, si å fremstille dem som “ganske uskyldige”. Gjør Waage virkelig det gjennom å si at organisasjonen består av mer enn selvmordsbombere? At Hamas – i motsetning til Fatah – er relativt lite korrupte, og at organisasjonen driver omfattende sosialt arbeid er viktige forklaringer for at Hamas vil kunne gjøre et godt valg. Dersom det blir noe av valget.

For å danne seg en forståelse av Hamas og av Midtøsten-konflikten holder det selvsagt ikke med bare dette perspektivet, men det holder heller ikke med å gjøre som Haugland og utelukkende fokusere på jødehat.

Det er for øvrig vanskelig å forstå hvordan Jan Haugland klarer å få en høyst omstridt forsker, Henriksen Waage, til å bli en hel gruppe – “norske fredsforskere”, “den europeiske ‘intelligensiaen’”. Kort fortalt viser Haugland her en solid porsjon oppfinnsomhet rundt hvitvask.

På Amerikanske tilstander skriver Eric Mortensen at det er bare tull at økonomisk vekst ikke gjør oss lykkelige.

Mortensen har nemlig fått se en fin graf fra Nationmaster og dessuten har han lest Johan Norberg. Norberg skriver om alle mulige andre ting enn økonomisk vekst, og later som de er en og samme ting, selvsagt som en del av sitt prosjekt for å forsvare global kapitalisme (les: ekstrem økonomisk liberalisme).

Eric Mortensen ønsker seg kanskje bare litt mer – vel – amerikanske tilstander?

Det Mortensen, og Norberg, kommer med her er den typen statistisk vrøvl som får bloggere til å gå av skaftet når det er midtstrøms media som er kelner.

Dersom trend a og trend b sammenfaller så betyr det åpenbart ikke det samme som at b er et resultat av a.

Dersom Jens tjener mer penger nå enn han gjorde for tre år siden, og også er lykkeligere, så kan lykken likevel ha en sammenheng med at Jens er blitt gift og har fått en nydelig, liten datter i stedet for at Jens er blitt rikere. Kanskje er Jens lykkelig fordi han har lært spansk, slik han alltid hadde lyst til? Og kanskje er folk i land med lav økonomisk vekst ikke unhappy på grunn av den lave økonomiske veksten. Kanskje de heller er litt smådeprimerte på grunn av en forskrudd fordelingspolitikk som går ut over dem på bekostning av Norbergs venner i næringslivet? .

I Career Journal (WSJ) skriver Thomas Kostigen fra MarketWatch hakket mer nyansert:

The curious thing about happiness is that it’s fleeting. Psychologists have examined brain patterns that show happiness is at a very high stage during a purchase transaction and at a very low point just after. In layman’s terms we call this buyer’s remorse. It doesn’t mean the purchase was bad, it just means we can’t maintain that euphoric state that occurs during a transaction.

Production and consumption don’t have to be looked at in the context of capital. Commerce and money are two separate things. I suggest both scholars re-read Dickens because money isn’t as simple an equation as having and spending — or not.

Takk og amen til det.