Eg har kritisert tøvet før, og mange andre har gjort det langt betre enn meg. Dette speler sjølvsagt lita rolle i ei førestillingsverd der kjeldekritikk er noko ein berre utøver ovenfor den “offisielle konspirasjonsteorien”, medan ein sveljer dei underlegaste påstander rått så lenge dei byggjer opp under førestillinga om at Bush er eit vondskapsfullt geni som langt overgår dei vondskapsfulle genia i James Bond-filmar både i vondskapsfullhet og genialitet.

Om nokre dagar er det årsdag for åtaka, og eg kjem til å skriva om dette i Fri Tanke. Men Jan Bojer Vindheim har allereie oppsummert det meste i si omtale av at TV2 nyleg sendte filmen “Loose Change”. Eit par utdrag:

For det er jo sånn at de ulike “fakta” filmmakerne presenterer oss for spriker i høyst ulike retninger, den ene påstanden slår den andre ihjel. Det eneste de har felles er at de strider mot det de fleste av oss anser som rimelig godt fastslått.

Deretter kommer en entusaistisk ung mann som forteller oss at angrepene umulig kunne vært utført av huleboere. En mere rasistisk og kulturblind uttalelse er det heldigvis lenge mellom hver gang jeg hører.

Det avgjørende argumentet mot dette tåkeskvalderet er selvfølgelig – som blant annet George Monbiot har påpekt – at en sammensvergelse som omfatter tusener av mennesker ikke kan holdes hemmelig over tid.

Sjølvsagt har også Vindheim fått besøk av ein av dei troofartruande. På sin eigen blogg skriv denne fyren blant anna:

Det er merkjeleg at folk som Monbiot, Noam Chomsky og Naomi Klein har slik motvilje mot å sjå på dei heilt åpenbare manglane i den offisielle forklaringa på 11. september.

Nei, det er faktisk ikkje det minste merkeleg. Vel kan eg vera ueinig med alle tre, men dei har alle vitet i behold, og er i stand til å gjennomskua tøv som det det er. Men det at dei avviser tøv som tøv er sjølvsagt nok til at denne spekulasjonen raskt kjem:

Eg håpar i det lengste at Chomsky, Klein og Monbiot ikkje er betalte portvaktarar for imperiet.

Ai, Mujaffa. Og eg som trudde det var nok med at CIA hadde infiltrert sesam.no.

Selv om jeg egentlig synes disse lukkede mediadebattene er noe tøv, og heller vil ha åpenhet rundt dem, bruker jeg normalt å respektere at foraet er lukket. Men i denne sammenhenget er innlegget jeg reagerer på et innlegg som også er publisert på rights.no av innleggsforfatteren, Jens Tomas Anfindsen. Og han er så langt ute på sykletur at jeg finner det verdt å publisere en noe utvidet og redigert utgave også her.

Anfindsens originalinnlegg kan leses her.

Nedenfor kommer mitt svar:

På nettstedet rights.no beklager Jens Tomas Anfindsen seg over at norske media ikke skriver om bråk i bydelen Sloterdijk i Amsterdam. Han mener dette er et uttrykk for sensur fra medienes side, og pakker alt pent inn i sin private konspirasjonsteori – som han forlanger at ikke lenger skal oppfattes som “sær”. De som ønsker “maktkritiske perspektiver” på multikulturalismen må gå til bloggene, skriver Anfindsen.

Jeg finner få slike maktkritiske perspektiver i norsk bloggosfære. Anfindsen klarer ikke en gang å levere en mediakritikk med særlig substans. Grunnen til at norske journalister ikke skriver om bråket i Sloterdijk er nemlig slett ikke at komiteen for Politisk Korrekt Journalistikk har vedtatt at slikt skal slett ikke skrives om – ei heller er det at alle norske journalister er helt enige om bråk fra marokkansk-nederlandsk ungdom i Amsterdam er en ikke-sak. Grunnen er rett og slett at norske journalister ikke vet om bråket.

Anfindsen har søkt etter treff i nyhetssøket til sesam.no. Men han kunne jo forsøke Google News i stedet, og se hvor mange treff han får på Slotervaart der. Det er ikke særlig mange.

Og der er vi ved sakens kjerne.

Norsk utenriksjournalistikk er dessverre fullstendig dominert av at norske journalister først og fremst leser amerikanske og britiske aviser, gjerne også noen helt konkrete amerikanske og britiske aviser. Det gir seg utslag på de forskjelligste måter.

Det var f.eks. var det knapt å oppdrive et eneste oppslag i norske media når en gruppe ungdommer motivert av blant annet hat mot multikulturalismen ble arrestert i Belgia i fjor høst – mistenkt for terrorplaner. Blant disse var flere med sin daglige arbeidsplass i det militære, og politiet fant våpen, ekstremistisk litteratur og hele standardpakka for terrorister. Disse folka var for øvrig ikke marokkanere, men tilhørte et miljø som kan beskrives å være i skjæringspunktet mellom Blood & Honour og C18. Tilsvarende miljøer finnes i Norge.

Jeg har ikke registrert at saken har fått særlig dekning på honestthinkings nettsider, ei heller på rights.no. Jeg har faktisk ikke registrert noen slik dekning i det hele tatt. Men det kan jo selvsagt hende at jeg har oversett noe?

Hvorfor skrev ikke norske aviser noe videre om dette? Var det også en konspirasjon? Var det sensur? Eller ligger det en litt mindre virkelighetsfjern forklaring i at norske journalister rett og slett ikke leser belgiske aviser? Og i at det er et fåtall norske journalister som i det hele snakker et ord nederlandsk? Ta av deg marokkanerskylappene, Anfindsen, og prøv å gjøre et søk på en hvilken som helst hendelse i Nederland, Anfindsen. Det ville være en ærlig fremgangsmåte.

I nederlandske media er for øvrig bråket i Slotervaart behørig dekket, tatt i betraktning av at vi ikke akkurat snakker om bråk av tilsvarende dimensjoner som i forstedene til Paris – som såvidt jeg husker ble omskrevet rikelig av både Dagbladet og av brødrene Anfindsens dystopiske blogg.

Går man gjennom disse artiklene finner man også det som selv Anfindsens egne kilder nevner, men som Anfindsen behørig nok utelater fra sin sutring om sensur – nemlig at en av de som sterkest har gått på banen mot vandalismen og bråket er Slotervaarts borgermester. Han heter Ahmed Marcouch. Man finner også ut at “opptøyer” er et uttrykk som er en god del i sterkeste laget – noe som selvsagt ikke gjør amerikanske og britiske media – og indirekte norske media – mer interesserte.

På nettsiden til det ganske konservativt anlagte tidsskriftet Elsevier heter det forresten at forresten Bilal B., som bråket startet med da han ble skutt og drept på en politistasjon – etter å ha stormet inn og angrepet to politibetjenter med kniv – led av schizofreni og suisidale tendenser. Det spekuleres i at knivangrepet rett og slett var et selvmordsforsøk, og et vellykket sådan.

Det gjør at man kan trekke visse paralleller til en annen sak fra Belgia: der en 18-åring går ut på gaten i Antwerpen for å skyte ned utlendinger, og til slutt blir skutt (men ikke drept) av en politibetjent. Den saken er i rettssystemet i disse tider, og det diskuteres blant annet om ungdommen var sinnsyk eller om han bare hadde sinnsyke politiske ideer, eller kanskje om det var en kombinasjon. Jeg har ikke sett at rettssaken mot denne morderen har vært særlig mye omtalt i norske media.

Men jeg mistenker ingen sensur av den grunn.

Å høre på Anfindsens preik minner faktisk mer og mer om å bli pisset i øret.

Kildekritikk har en lei tendens til å komme i annen rekke.

Dersom du skriver om ting som står deg nær spiller det liten rolle, du er selv førstehåndskilde til ditt eget liv. Men skriver du om ting som foregår langt borte, blir det fort verre. Blog er et sterkt medium som gjør det lettere for “den lille mann” å få ut sine budskap. Men det er også et medium som gjør det lettere å spre rykter, misforståelser og i blant løgner.

Hårek Hansen skriver på sin relativt ferske blogg innlegget “FN forbyr islamkritikk?”. Han viser til den svenske nettavisen Världen Idag, som skriver om en resolusjon fra FNs menneskerettsråd. “I følge resolusjonen skal ikke islam kritiseres”, forteller Hansen oss, “da islamkritikk sårer muslimer og leder til intoleranse”.

De som kommenterer på bloggen har lite å innvende. Påstanden fra kristen-konservative Världen idag blir uten videre godtatt, “islam bör inte få kritiseras, det kan såra muslimer och leda til intolerans. Det är innebörden i en resolution som antogs av FN:s råd för mänskliga rättigheter i Genève i förra veckan”. Men bloggen er et fjør-til-fem-høns-medium og snart baller påstanden på seg.

VamPus plukker den opp, men hun dropper Hansens spørsmålstegn: “FN forbyr islamkritikk”, heter det nå, og så kommer den krasse fortsettelsen: “dersom det er noen gravende bloggere der ute så kunne det vært interessant å få listen over resolusjoner mot kritikk av kristendommen, jødedommen, katolisismen, buddhismen, hinduismen .. ja, you get the picture?”.

Igjen er det ikke å så mange innsigelser å høre, og når jeg kommer med mine dukker en fast kommentator (med mange navn) opp for å skjelle meg ut. Men glem det, en “gravende blogger” trenger faktisk ikke lete lenger enn til den nevnte resolusjonen. Islam nevnes konkret, men det referes også til religion generelt. Et av punktene i den omstridte uttalelsen lyder: “[the UN human rights council] deplores the use of the print, audio-visual and electronic media, including the Internet, and any other means to incite acts of violence, xenophobia or related intolerance and discrimination towards Islam or any other religion”.

Merk at det her ikke er snakk om islamkritikk, men om “oppmuntring til vold, fremmedfrykt eller relatert intoleranse og diskriminering ovenfor islam eller enhver annen religion”.

Det blir verre. På Kristenblogg plukkes artikkelen i Världen i dag igjen opp. Martin Drange skriver under tittelen “FN-råd forbyr kritikk av islam”:

FNs menneskerettighetsråd vedtok i forrige uke en resolusjon som skal forby kritikk av islam. De som stemte for var overveiende hel- og halvdiktaturer, og samtlige demokratiske land stemte i mot. FNs generalforsamling må vedta resolusjonen for at den skal bli gyldig. «Kritikk av islam bør forbys fordi kritikk kan såre muslimer» står det blant annet i resolusjonen.

Nei, det gjør ikke det. Dersom Drange faktisk hadde tatt seg tid til å lete frem resolusjonen selv, ville han fort ha oppdaget dette. Resolusjonen er tilgjengelig i Word-format her. Det er en virkelig førstehåndskilde, den ligger offentlig tilgjengelig på nettet og det var – for å være helt ærlig – ikke spesielt vanskelig å finne den.

Det er god grunn til å kritisere denne resolusjonen. Jennifer Windsor i organisasjonen Freedom House setter fingeren på noe viktig når hun sier “this resolution condones state punishment for public utterances that authoritarian governments will claim defame religion”. Men resolusjonen forbyr ikke islamkritikk, den sier ikke noe om at islamkritikk per se bør forbys og den referer til religion generelt, og ikke bare til islam. Skal man kritisere den bør man kanskje kritisere dens egentlige innhold og ikke ting man tror at den kanskje sier.

Ekstra patetisk blir det selvsagt når Martins innlegg blir fulgt opp med følgende svingende og nestekjærlige kommentar fra medkristenblogger Andreas:

Forslaget til FN-resolusjon er et utrolig godt eksempel på hvilke hindringer som skapes for oss kristne i samfunnet i endetiden. Satans dominans i verden gjør at homofili og Islam har stor fremgang.

Kildekritikk er et vakkert ord. Men ikke bare det. Kanskje kan ung.no være et bra sted å begynne?

Strengt teke er Frankrike ikkje lenger nokon stat, heiter det i epistelen, og vidare vert det slått fast at dei som meiner Hallgrim Berg teiknar eit for negativt bilete av utviklinga i Europa «kunne ha godt over å filosofera litt over situasjonen i Frankrike». For å liksom villa understreka poenget legg Anfindsen ut ei lenkje til ei nettside som gjev ein oversikt over områda han hevdar Frankrike har gjeve opp kontrollen av, dei såkalla zones urbaines sensibles.

Problemet hans er at det han fortel ikkje er ærleg tenking i det heile, men blank løgn.

ZUS-sonene er byområde som har vorte definert som politiske satsingsområde, område ein ynskjer å fremma økonomisk utvikling i. Mange av stadene på lista er innvandrarstrøk, men ikkje alle.

Det dei har til felles er gjerne høgare arbeidsløyse, lågare utdanningsnivå og dårlege bustadforhold. Og sjølvsagt: at franske myndigheiter i alle fall på papiret tek problema alvorleg og freistar å gjera noko med dei.

Det er få i fransk opinion som deler dette fantastiske biletet av ZUS, av den enkle grunnen at det er idiotisk. Sjølv ikkje Le Pens Front National snakkar om dei som område som Frankrike har gjeve opp, men klager i staden over at det vert brukt så mykje pengar på områda, og at det utgjer «positiv diskriminering». Ideen om okkuperte område i Frankrike trivst imidlertid godt på enkelte amerikanske og nokre få europeiske nettsider som elles er prega av høgst unyansert og stereotyp islamkritikk, og i blant også av eit heller velutvikla hatforhold ovanfor alt fransk.

Det burde vera openbart at ein kvar som freistar å gjera ei liste med 750 område definert som viktige for byutvikling om til ei liste som viser at Frankrike ikkje lenger er ein stat rett og slett er vanskeleg å stola på.

Tre dagar seinare har brørne Anfindsen høyrd frå ein lesar som meiner dei har vorte villeia av kjelda. Ein merknad vert lagt til under overskrifta «Adieu, France»: «Vi undersøker nå saken, og vil komme tilbake til den i løpet av noen dager», står det. I merknaden kjem det nemleg også fram kven kjelda for påstanden er, nemleg den belgiske nettjournalen Brussels Journal, drifta av påstått konservative Paul Belien.

Det kan vera verdt å reflektera over eit par ting Belien har skrive. I etterkant av eit rovdrap i Brüssel, som både media, politikarar og politi meinte var utført av ungdommar av nordafrikansk opphav (to polske ungdommare vart seinare pågripe), skreiv han:

Rovdyra har tenner og klør. Rovdyra har knivar. Alt frå dei er små lærer dei i sine årlege offerritual korleis ein skjer over halsen på varmbloda husdyr. Me vert kvalme av å sjå blod, men det vert ikkje dei. Dei har trening og dei er væpna. Me kan ikkje ein gong gå med pepperspray i lommene. Dei har springknivar og slakteknivar og dei veit korleis dei skal bruka dei.

Artikkelen var kalla «Gje oss våpen». I ein annan snakkar han om «valdtekta av Europa», og slår fast:

‘Dersom trua kollapsar så kollapsar også sivilisasjonen’. Det er den eigentleg årsaken til at Europa sin sivilisasjon vert stengt ned. Islamisering er berre ein konsekvens. Sjølve ordet islam tyder «underkasting» og sekularistane har allereie underkasta seg. Mange europearar har allereie vorte muslimar, sjølv om dei ikkje skjøner det og sjølv om dei ikkje vil vedgå det.

Det er den same Belien som har skrive artikkelen brørne Anfindsen bruker som kjelde for si «ærlege tenkning» – og tilhøyrande blanke løgn – om Frankrike. Påstanden som har vorte henta ut utgjer ein liten del av ein større artikkel som eigentleg handlar om Nederland.

På HonestThinking har dei ikkje berre slukt han rått, utan å stilla eit einaste kritisk spørsmål, men har også lagt til si eiga tolking: «På litt lengre sikt vil Frankrike enten bli delt i flere stater, eller det må dramatiske endringer til for å gjenopprette statens autoritet». Kanskje dei burde byrja å “undersøkja saka” får dei brakte slike bodskaper? Kanskje dei burde meditera over ordet “kjeldekritikk”?

Og kanskje både ein og hin også burde stilla seg meir kritisk ovanfor Anfindsens ideologiske tenkning?

Andreas Hesselberg publiserte nyss ein artikkel på kristenblogg som handla om kor fæle muslimar er. Det er ikkje så overraskande, me har også lese om vondskapsfulle katolikkar der. Nettsida har på kort tid vorte eit forum for kristenekstremistar. Den siste artikkelen gjorde dei også oppglødde. Den fyrste kommentatoren skreiv “kjempebra skrevet”. Men det var ikkje ein gong Hesselberg som skreiv det…

Det er ikkje ein gong eit plagiat han har levert. Det er meir eller mindre rein skjer avskrift frå ein artikkel skrive av karen med det fornøyelege namnet Stan Goodenough, ein sørafrikansk kristensionist busett i Israel. Sjå berre:

(kristenblogg)

(Stan Goodenough, Jerusalem Wathcman)

Hesselberg har ikkje kreditert Goodenough, ikkje linka til Goodenough, ikkje ein gong nemnd Goodenough. Han har derimot stole det eine dårlege poenget etter det andre frå Goodenough, og det har han gjort ord for ord.

Goodenough skriv om epileptikaren Muhammed og tilskriv dette historikarar, Hesselberg gjer det same. Ingen av dei nemner at “historikarane” det er snakk om driv med reine gjetteleikar og at ein del av desse “historikarane” også meiner Paulus og Moses hadde sine syner grunna sjukdomsanfall.

Goodenough skriv om korleis Muhammed valde ut ein av dei førarabiske gudane – måneguden – til å verta sjølve Guden. Hesselberg gjer det same. Det er like feilaktig okkesom, og ein påstand som er plukka frå dei mest latterlege forsøka på islamkritikk. Allah i islamsk tru har svært lite til felles med den arabiske polyteismens månegud Hubal. Klassiske islamske tekstar fortel for øvrig om motstanden mot læra om Allah frå nettopp Hubal-dyrkarar, og ordet vert faktisk brukt om “idol” (falsk gudebilde) i arabisk den dag i dag. Hesselberg har nok, utan å vera klar over det, høyrd eller sett det brukt av til dømes Osama bin Laden som snakkar om “vår tids idol”, men faktisk refererer til “vår tids Hubal” og ikkje til f.eks. Kurt Nilsen. Ingen av dei nemner at gudsbiletet i islam har svært mykje til felles med det kristne, det jødiske og det zoroastriske, noko som er noko dei aller fleste religionsvitarar vil kunna fortelja deg. Al-Ilah, arabisk for guden, er forresten det same ordet som ein finn i fleire andre semittiske språk, som i den majestetiske fleirtalsforma brukt i Bibelen sitt fyrste vers:

Bereshit bara Elohim et hashamayim ve’et ha’arets.

I byrjinga skapte Gud himmelen og jorda.

Mange muslimar trur og freistar å få heile verda til å tru at Allah og den kristne guddommen er den same skriv Hesselberg, i ei av få setningar som ser litt annleis ut hjå Goodenough. Javisst, det er muslimsk tru. Verken Goodenough eller Hesselberg nemner noko om at Moses, Abraham og jamvel Jesus er viktige profetar i islam.

Eg kunne ha halde fram på same måten. Innlegget til Goodenough oser av manglande kjennskap til religionen han kritiserer. Hesselberg kan ein ikkje ein gong kritisera for det; den kjennskapen han byr på er rein avskrift.

Men eit meir interessant spørsmål er dette: Fortel det noko om kristenbloggar Hesselberg at han vel nettopp Goodenough som unemnd bidragsytar. Goodenough var til dømes ein av dei som meinte at orkanen Katrina var ein Guds straffedom, eit resultat av “the lifting of God’s hand of protection; the implementation of His judgment on the nation most responsible for endangering the land and people of Israel”. Dersom ein faktisk trur og meiner dette, så har ein eit verdssyn som må kallast relativt originalt.

Men det blir – om mogleg – verre. Lat oss sjå kva Goodenough skriv om (google cache) til dømes homofile?

Det formeleg oser av kristen nestenkjærleik. Ikkje sant?

Oppdatering: Hesselberg hevdar at det er “en forglemmelse”, og gjer no Jerusalem Watchman opp som “kjelde”. På kristenblogg viste imidlertid Hesselberg sjølv “kommentarene til mitt innlegg” og gjer ikkje noko forsøk på å retta dei som skryt over artikkelen “hans”.

Still, I have do something to pull visitors. Hello, Google. Hi, Technorati. Catch this: “Islam is evil”, “Bad Islam”, “Why Robert Spencer is the wisest man on Earth”, “Jihadwatch tells the truth”, “Political correctness sends Europe to hell!”, “New Research: Mythical Norwegian Trolls were in fact Muslims”. That should do the trick – now for my article.

-

Ain’t no Vietcong ever called me a nigger, Muhammad Ali.

I am a European, but – you might call me a sucker for punishment – I sometimes read American books. Lately I have read a whole bunch of books and articles and blog posts all telling me pretty much the same thing. Europe is doomed!

While I try to think off where I have heard this talk before, I have to point out that these books are sometimes almost amusing in the way they twist the tales. In the middle of some examples illustrating the doubtlessly more mainstream (and endlessly more worrying) anti-gay sentiments found amongst Muslims, Bruce Bawer mentions another example he has dug up. And this time he has found a genuine scary bearded fellow, who declared a fatwa against Terence McNally, a death sentence no less (1). The fellow is called Omar Bakri Muhammed, and he was a representative of the Shariah Court of Britain. Wow! That sounds impressive! The Shariah Court of Britain.

I now understand why Booklist said Bawer’s book was full of “almost unbelievable revelations for Americans”. I mean it: The Shariah Court of Britain. Important people!

But here’s one revelation Bawer’s book, unbelievably, did not contain. McNally wasn’t only threathened by the Shariah Court of Britain, he was also threathened by another organisation which I will have to say sounds even more important: the National Security Movement of America. I mean it! The security movement! And while Omar Bakri Muhammed actually warned local Muslims against chopping the head of McNally – he wanted an Islamic state to do that if McNally happened to drop by one – the security movement in a phone threat against the «Jew guilty homosexual Terrence McNally» made it clear that they would «exterminate every member of the theatre and burn the place to the ground».

And this is the security movement of America. By now, you might wonder why they were so much in agreement with the Shariah Court of Britain. Simple reason: McNally’s play Corpus Christi was interpreted as showing Jesus as a gay man.

-

By now, I hope that you’ve realised that the National Security Movement of America is not the NSA, but a bunch of Christian loonies. If you actually thought it was the NSA I suggest you take a good long hard look at your friends and ask yourself: Are these people really sane? Am I?

Here’s another revelation: The Shariah Court of Britain isn’t quite as important as it sounds. And, on the top of that, Bawer pulled exactly the same trick as Norway’s number one newspaper, part of the establishment that he either loves to hate or loves to pretend he hates just so that he can sell more books. In an article so full of factual errors it could make even a journalist blush (2), the newspaper VG told us that «Sheikh Omar Bakri Muhammad wants to turn Norway into an Islamic state, governed after the sharia laws», before informing us that his organisation is standing very close to bin Laden and his al-Qaeda, ideologically speaking, and that it has already been established in the land of the fiords.

The article went on explaining what the sharia laws would mean, as well as quoting Omar Bakri Muhammed extensively.

- Within one year we will be strong enough to step forward, in public places, in the streets, in the universities […].

That never happened. If you haven’t guessed already, here’s why: Omar Bakri Muhammed is not only a scary bearded fellow, he is also a complete nut! And just like the National Security Movement he’s not a very represantive nut. While the VG article from 2002 describes Muhammeds organisation al-Mujahiroun as the political leadership of Hisb-ut-Tahrir (HT) and HT itself as «a more secret, militant recruitment group» Muhammed in reality left the latter (rather public and quite vocal) group in 1996.

What does that mean?

Imagine someone leaving the Ku Klux Klan because the Klan has gone soft on the importance of white superiority… that’s Omar Bakri Muhammed. Imagine a split inside the National Security Movement of America because someone thought that the threats against McNally weren’t juicy enough. That someone would be Omar Bakri Muhammed! But would VG quote him extensively and put his face on the front page then? Somehow, I just don’t think so.

Scary Muslims sell better! That’s why I have created this scary ASCII muslim:

(__)
(oo)

Oops, wrong drawing. That was just an ASCII cow.

Let’s get back to Bawer. The conclusion of his book «While Europe slept» is almost poetic:

As we walked aorund Amsterdam that March weekend, I thought about those Dutchmen emigrating to Canada, Australia and New Zealand. Unlike Muslims in Europe, they’d integrate quickly – they’d find work, contribute to society, fit in. They already spoke English. Yet what, years from now, would their children think? Their grandchildren? What, for that matter, would they themselves think when they lay in bed at night, far from home, their minds flooding with images when they lay in bed at night, far from home, their minds flooding with images of the small, lovingly tended land of their birth, with its meticiously laid-out roads and walks and bicycle lanes, its painstakingly preserved old houses, its elaborate, brilliantly designed systems of dikes and canals?

[…] They seemed to have brought Western civilization to its utmost pinnacle in terms of freedom and the pursuit of happiness, and the road ahead, very much like the actual roads in the Netherlands, seemed to stretch to the horizon, straight, flat, smooth, and with nary a bump.

Notice the order. Dutch are neat people. And not only that – they speak English. Who would have imagined? Those darn Muslims, on the other hand, represent chaos – they are «the very peril that [will] destroy [the Dutch]».

And they are not productive to society, at all, no sir, and they don’t come to the Netherlands already knowing Dutch, regardless of the doubtless position that language has as lingua franca number one these days (3). Do they learn it after some time? Most do. And if they are crap at it, their children usually aren’t.

In that way they are not much different from any other immigrant. King George I of England, for instance, an immigrant from Hannover, spoke little English and instead used his native tongue. His heir, George II, also preferred German. Even Queen Victoria learnt German before she was taught English. In the BBC series «Blackadder Goes Forth», Rowan Atkinsons role character Captain Edmund Blackadder interrogates Captain Kevin Darling, whom he suspects to be a German spy. Captain Darling says that he is just as British as Queen Victoria. Captain Blackadder retorts: «So your father’s German, you’re half German and you married a German!».

American books aren’t the only source telling me how terrible Muslims are. The order-chaos picture of Bruce Bawer reminds me much off a cartoon made by some funny guy in the cozy Flemish party Vlaams Blok (4).

The top part of the cartoon said «This is the way it is», and was showing a city scene with a mosque in the background, smashed windows, an immigrant mugging an elderly woman, another immigrant apparently shooting up on heroine. The bottom part says «It must become like this», and shows a church, windows full of flowers and only white and happy people. Oriana Fallaci took it another step further and tells me that Muslims are «breeding like rats» (5), that there is only one Islam, a pool of rotten water, and that those who disagree with her are traitors, a fifth column of the West.

Yeah!

-

When Tariq Ali visited Brussels in February 2006, to talk about his Islam Quintet-books, a woman approached him after his talk. – I’m not a racist, she said, – but… Tariq Ali answered: – That makes me very worried, you know. When people say they are not racists, that usually means they are.

All of these people who are not racists love anecdotal evidence. I am not a racist, they say, and then point out that they once experienced a Moroccan stopping in the road in front of them, and buhu – all Moroccans are terrible and bad and they block traffic! I am not a racist, they say, and then go on to talk about the Moroccans they saw throwing the empty wrappings from their frietjes into the river and buhu – all Moroccans are terrible and bad! And if a Norwegian reads in the newspaper that someone «of foreign background» did something criminal, well, he feels sure that he is not a racist, and that the criminal was Pakistani, and it does not really matter if the criminal wasn’t an immigrant at all, but rather a Polish ’tourist’ or a British drunkard.

I like anecdotal evidence too! So, after hearing all these stories I sat down to think long and hard, to come up with stories about how I have been suppressed by mean Muslims. But… eventually… I had to conclude in pretty much the same way as Muhammad Ali. No Muslim has ever done me any harm.

When I was the one no one wanted on the team in the football match in the lunch breaks in my early schooldays, the little Ronaldos that didn’t pick me weren’t Muslim. Not a single one of them.

In fifth grade, my class was to build a neighbourhood out of cardboard and I got into trouble because of a little capitalist enterprise, ironically enough considering my later leftist leanings. Daringly, and revolutionary, enough, I turned my cardboard house into a cardboard shop. The teacher found this to be completely outrageous, since «everyone» had agreed that the neighboorhood was only to have one, presumably state-run, shop; in my opinion little but a laughable kiosk. My shop sold Thai figuralia and antennas for satelite TV, I was a globalist already back then! And the teacher who gave me hell and wanted to turn class into a court session? He wasn’t a Muslim. He wasn’t even a Socialist. He was a Christian.

I could continue like this. The guys who attacked me when I was pushing my bike home one evening in eight grade… they weren’t Muslim either. Actually, I rather suspect that a couple of them have grown into voters for the anti-immigration Progress Party.

The worst experience I have ever had with Muslims, and I am not so sure of their religious conviction, was when a bunch of Pakistani boys came into my motel room during a school trip at 15, stating – in an exaggerated accent – «Hi, we are the new robbers». It was a practical joke. I feel convinced that the one who had the idea wasn’t any of the Pakistani boys, but a certain little blond girl from a Western Norwegian fiord.

Therefore, I’m not anti-Norwegian, but…

What kind of experiences have I had with Muslims?

I won’t let my prejudices rule, some of the people I have met and who came from Muslim countries might have been something else. The guy who prepared a most delicious dinner for the guy living next door on the student home, just to be friendly, could have been Zoroastrian. I only know he sure could cook! The guy who taught me to play «It’s now or never» on the accordion might have been an Atheist, or a Christian, or whatever, but he sure had a lot of patience.

But even with these uncertain examples, the list of Muslims who I’ve met is long – and I never had a problem with any single one of them:

1. Not one of them chopped my head off because I am an infidel.

2. Not one of them sent me letter bombs because I like to drink beer. In fact, a couple of them probably drink harder than I do, haram or no haram.

3. Several of them are almost as good cooks as the guy who might have been Zoroastrian.

4. None of them raped me, nor did they rape any women, sheep, ducks or cartoonists.

5. As far as I know, not a single one of them celebrated the attacks on WTC and Pentagon by eating cake.

6. None of them swindled me. On the other hand, several of them sold me both good and cheap food.

7. None of them were breeding like rats at the time I saw them.

Conclusion: I just wonder about one thing. What the hell is wrong with my Muslims? Why aren’t they evil?

-

Footnotes:

1. Bruce Bawer: While Europe slept (2006), p. 25

2.Vil ha Norge som islamsk stat, VG, 24.04.02.

3. Actually, the Netherlands is home to quite a few Muslims hailing from Suriname, a small Latin American country where Dutch is the official language.

4. Now Vlaams Belang

5. Oriana Fallaci: Fornuftens styrke (Force of Reason), 2004.

Jeg har hatt noen forskjellige jobber i min yrkeskarriere, men den mest spesielle av dem alle var nok når jeg var kokk på Rød Ungdoms bøllekurs for jenter. Det verste var at jeg utførte jobben frivillig og uten lønn. Som leserne kanskje forstår kjenner jeg den revolusjonære ungdomsbevegelsen innenfra, selv om mitt RU-medlemsskap ikke var av de mest langvarige. Jeg har lest en del av kommunistungdommens mest latterlige interne dokumenter, tilsendt i posten i en anonymt utseende konvolutt, i tilfelle PST passet på. Politikken på dekknavn fikk meg til å riste på hodet. Godt og lenge.

Når det er er sagt er det enkelt å slå fast at det sies mye stygt om folk i Rød Ungdom som ikke er sant. Jeg mistenker da heller verken Mimir Kristjansson eller andre av ungkommunistene for å ønske seg en retur til Sovjet eller Kina, selv om det finnes nok av idiotisk revolusjonssverming ytterst på venstrefløyen. Det er i det hele typisk for debatten at mange forsøker å kritisere norsk venstreside for holdninger og synspunkter den ikke har. Og den stadige repetisjonen av debatten om Pol Pot er lite annet enn flau å lytte til når man vet inderlig godt at det finnes andre spøkelser som er mer solid plassert inne i dunkle skap enn AKP sine.

I stedet for å kritisere venstrefløyen for synspunkter den ikke har burde man kanskje se nærmere på synspunktene den har? Selv har jeg mistet oversikten over de siste resolusjonene og kan ha falt av et lass og to, men en ting er jeg sikker på. Jeg kjenner igjen Mimirs argumenter, og pratet hans om “borgerlig historieskrivning”. Jeg kjenner igjen snakket om at kritikere “hopper brukk over alt det bra som skjedde under Lenin og Mao”, og får lyst til å gjøre noe jeg sjelden gjør, nemlig å synge duett med Torbjørn Røe Isaksen: “mordere er mordere, uansett hvor stor økningen i BNP blir”.

Jeg tror kanskje man skal tilhøre gruppen som kalles “spesielt interesserte” for å finne denne diskusjonen mellom de røde og de blå veldig interessant, men la meg likevel gå litt videre enn å lytte til Mimir. Jeg har lest Rød Ungdoms ideologiske grunnsyn – “En sosialisme for vår framtid“. Der repeteres en lekse jeg har hørt tusen ganger før, nemlig at det var omliggende omstendigheter som sørget for problemene i Sovjet:

[S]osialismen kunne vanskelig klare seg. Russland var fattig og tilbakeliggende, og hadde en svært liten arbeiderklasse. Den kapitalistiske omverden gjorde alt for å knekke sosialismen, både økonomisk og militært. Under borgerkrigen fra 1918 innførte kommunistpartiet harde innskrenkninger i demokratiet, for å holde staten samla mot fienden. Dette var en tvangssituasjon, men like fullt var det en svekking av vilkårene for arbeiderklassens utvikling til styrende klasse da alle andre partier ble forbudt.

Vet Rød Ungdom at de her enkelt og greitt kopierer Lenin sitt svar til samtidige progressive kritikere? Skylden måtte plasseres et eller annet sted, og det mange av dagens marxister ynder å kalle “materielle vilkår” var en god kandidat, og ytre press et annet opplagt valg. Det Rød Ungdom stadig ikke sier, iallfall ikke særlig tydelig, er at den viktigste grunnen til at det gikk til helvete i Sovjetunionen simpelthen var denne: dårlige ideer.

I 1919 ble anarkisten Emma Goldman – “en av Amerikas farligste anarkister”, som J. Edgar Hoover sa – kastet ut av Amerika. Hun reiste til Russland, der hun etterhvert skulle bli invitert til et møte på Lenins kontor sammen med en annen anarkist, Alexander [Sasja] Berkman:

Sasja var den første til å fange pusten. Han begynte på engelsk, men Lenin stoppet ham med en gang, leende. – Tror du jeg skjønner engelsk? Ikke et ord. Og heller ingen andre fremmedspråk. Jeg er ikke god på dem, selv om jeg har bodd utenlands i mange år. Det er morsomt, ikke sant? Han brøt ut i latter.

Sasja fortsatte på russisk. Han var stolt av å høre den varme rosen gitt til hans kamerater, sa han, men hvorfor er det anarkister i sovjetiske fengsler? – Anarkister, avbrøt Illitsj. – Tullball! Hvem har fortalt dere slike skrøner, og hvordan kan dere tro på dem? Vi har banditter i fengsler, og makhnovister, men ingen ideiny-anarkister.

- Kan du forestille deg, brøt jeg [Emma Goldman] inn, – i det kapitalistiske Amerika deler man også anarkistene inn i to kategorier, filosofer og kriminelle. De første slipper inn i de høyeste sirkler, en av dem sitter til og med i en høy posisjon i et av Wilson-administrasjonens råd. Den andre gruppen, som vi har ære av å tilhøre, blir forfulgt og ofte fengslet. [...]

[Lenin svarte:] – Ytringsfrihet er en borgerlig fordom, et plaster på sosial nød. I arbeidernes republikk snakker økonomisk velvære høyere enn tale, og friheten her er mye tryggere. Proletariatets diktatur setter den kursen. Nå står det ovenfor veldig alvorlige hinder, viktigst av dem er bøndenes motstand. De trenger spikre, salt, tekstiler, traktorer, elektrisitet. Når vi kan dem det, så vil de være på vår side, og ingen kontrarevolusjonær kraft vil være i stand til å slå dem tilbake. I den nåværende situasjonen er alt babbel om frihet bare å bære ved til de reaksjonæres bål for å knekke Russland. Bare banditter er skyldig i det, og de må holdes innelåst.

(Fra Emma Goldman: Living My Life)

Frihet var noe som kunne oppheves for å nå det Store Målet. I dag ønsker Rød Ungdom seg oppriktig en sosialisme som “på alle områder [er] langt mer demokratisk enn dagens samfunn”, men dessverre ligger de gamle og dårlige ideene ikke alltid så veldig langt unna.

Eg kunne sjølvsagt spekulera i om CC ikkje sjølv har plassert seg i den skyttergrava han snakkar om, gjennom å omtala eit svensk forslag til ny integreringspolitikk som “eit nytt skritt mot kulturelt sjølvmord”, eller gjennom å snakka om det “bedragerske” i å sjå på Noreg som eit multikulturelt samfunn, eller som når han ikkje lenger var “ganske konsekvent” i å snakka om “radikal islam” i sin islamkritikk:

[Europas verdinøytrale og kulturrelative ideologi] har den konsekvensen at den islamske verden nå i økende grad ser seg istand til å fortsette der den slapp i 1683. Det finnes ingen historiske grunne[r] til å anta at islam har forandret sin agenda siden[.] 1683.

Men det skal eg gje CC, dersom han er der nede i skyttargrava kryp han iallfall litt opp igjen gjennom å seia at det for han finst akseptable sider ved islam (det skulle vel eigentleg berre mangla) og ved å slå fast at han på fleire område nok har meir til felles med ein muslim enn med ein sekulær nordmann. Som eg vil koma attende til har han faktisk meir rett der enn han sjølv verkar å vera klar over.

CC meiner også å vera forsiktig med å freista å unngå å så hat. Det er heller ikkje utenkjeleg. Eg kunne nok heilt sikkert ha funne tydelegare eksempel på islamofobi enn det CC står for, glitrande døme på folk som openlyst hatar og jamvel er stolt av dette. Leitar du på VG sine diskusjonssider ein liten halvtime er eg sikker på at du finn dei du også. Eg kunne også ha funne ekte galningar, folk som kanskje burde ha fått ei ekte medisinsk diagnose. Eg kunne ha funne vaskeekte fascistar, folk som berre har revidert hatet sitt litt, og gått over frå jødehat til muslimhat. Dei finst. Alle saman. Men i staden for å skriva meir om desse enn eg alt har gjort, valde eg å setja søkjelys på ein anonym kristen bloggar. Kvifor det? Fordi det han skriv er meir representativt for det meste som er gale med debatten om islam som vesten så til dei grader har fått på hjernen. Islamofobi er nemleg ikkje reservert fascistar, rasistar, galningar og folk som vert nervøse om dei ser ei kvinne med hijab. Han eksisterer langt inn i liberale sirklar, hos folk som kanskje ikkje er spesielt hatske, men som likevel hjelper til med å spreia nettopp hat – bevisst eller ikkje.

CC skriv:

Jeg er av den oppfatning at i vårt sekulariserte verden så er religion undervurdert som drivkraft. Vi har lett for å lete etter årsaker alle andre steder. Dette gir seg tydelig utslag i det meste av hva som hevdes som årsakssammenhenger når det gjelder islams konflikt med vesten, hvor alt fra fattigdom, til USAs utenrikspolitikk blir nevnt som årsaker, mens det svært sjeldent blir satt fokus på religionens innhold og hvordan den har kommet til utrykk i historien og kulturen, og at det faktisk finnes en kontinuitet her.

Dette er blanda drops. Ein ting er at ein kan diskutera om islam i det heile er i konflikt med vesten, og i så høve på kva nivå denne konflikta føregår? Når det gjeld framveksta av radikale grupper og den appellen desse har blant ungdom er sanninga ofte, men ikkje alltid, at konservativ islam er alliert med vestlege krefter i å stagga dette. Kanskje er det førestillinga om Clash of Civilizations som herjer her? Samuel Huntington sitt prat om “islam sine blodige grenser” er i seg sjølv så fordummande at det ikkje skal mykje til før det vippar over i islamofobi, der islam får skulda for konflikter der muslimar er involverte, uavhengig av kva rolle islam speler og uavhengig av kva andre partar i konflikta har gjort seg skuldige i.

Samstundes skal eg CC rett. Religion er undervurdert som drivkraft. Men blant islamkritikarar er kontinuiteten han snakkar om samstundes sterkt overdrive. Som eg var inne på i mitt førre tilsvar til CC representerer radikal islamisme ofte nyvinningar i religionen. Å underslå dette og freista gjera islam som heilskap skuldig for dei radikale elementa er kanskje freistande, men også ganske tåpeleg. At konservative krefter står sterkt i islam og at det også ber med seg ubehagelege element er det lita tvil om, men ideologien til grupper som Tawhid wa’l Jihad skil seg – ja, nettopp – radikalt frå konservativ islam. Denne gruppa set til dømes opp jihad som ei sjette søyle i islam, slik også al-Faraj, ein viktig tenkjar innan den radikale (egyptiske) islamismen gjorde. Faraj var for øvrig elektrikar, ikkje imam. Sjølv om nokre kharijittar (ei tidleg utgruppe i islam) meinte det same, er dette historisk sett ei høgst uvanleg forståing.

Men ikkje berre rolla til jihad har vorte nyfortolka, det har også innhaldet. Å framstilla det som om at eksistensen av radikale grupperingar som Tawhid wa’l Jihad er eit utslag for at “de islamske skriftene i økende grad blir tatt på alvor” viser manglande forståing, og reduserer islam til ein slags pappfigurislam.

Det er ein forskjell i bodskapen, skriv CC, “[versene i nytestamentet] som oppfordrer til maktbruk [finnes ikke], i motsetning til i Koranen”. Der han har forsåvidt eit poeng. Nytestamentet skriv heller lite om maktbruk i det heile. I Koranen vert krig via betydeleg plass. Problemet til CC er at poenget hans er irrelevant. Kristne teologiske funderingar, også i høve krigføring, har ikkje vore utelukkande basert på det nye testamentet, men også på det gamle. I det gamle testamentet er det på ingen måte vanskeleg å finna krigerske vers, noko CC sjølvsagt veit veldig godt. Når det er sagt, har tilhengjarar av “rettferdig krig” også brukt vers i nytestamentet for å forsvara sitt syn – som Rom. 13.4.

Meir interessant er det at doktrina om rettferdig krig, utvikla av blant anna St. Augustin, faktisk har ein god del til felles med det klassiske islamsk synet, sjølv om tankane om jus ad bellum (lover om når krig er tillatt) er meir uoversiktlege i klassisk islamsk lovforståing enn hos Augustin, ikkje så rart sidan fire lovskular og eit utal fortolkarar var involvert (og det er berre dei allment aksepterte i sunniislam, i tillegg kjem sjiaislam og ei rekkje mindre grupper). Kort oppsummert og svært forenkla ber likevel mykje av tenkinga i islam preg av dei same ideane som Augustin: krig er ikkje å trakta etter, men kan forsvarast i sjølvforsvar eller ovanfor urett. Dette synet har vore vanleg historisk, og er vanleg i dag.

Det har sjølvsagt på ingen måte har hindra muslimske hærar og statar i å oppføra seg på heilt anna vis, eller i å definera “urett” som det kan reagerast mot på relativt oppfinnsamt vis. Ein inngåande diskusjon er å finna her.

Oppdatert: Christian Culture tek sjølvkritikk for sitt originale innlegg, og seier det var overfladisk. Han ber også meg om å ta sjølvkritikk. Eg bør nok gjera det på mange område, blant anna på at eg ikkje har gjort det klart nok at mykje islamkritikk er både gyldig og rasjonell, blant anna i høve kvinneundertrykking og grufulle straffemetodar. Eg skal også la tvilen koma CC til gode. Det er mogleg han ikkje er islamofob. Haldningane og historiesynet han la føre i sitt opprinnelege innlegg var det.

Nokre av poenga til CC er gyldige. Blant anna har han rett når det gjeld ei samanlikning av tidleg kristendom og tidleg islam. I motsetnad til Muhammed var Jesus aldri i nokon annan maktposisjon enn den som læremeister, i motsetnad til Muhammed var han ingen hærførar. Tidlege kristne vart undertrykte, medan det hurtig ekspanderande islamske imperiet sjølv var undertrykkande (og snart i borgarkrig). CC har også heilt rett i at kristendommen i stor grad spreidde seg på fredeleg vis, og ikkje minst – CC bommar ikkje når han skriv at eg har stigmatisert han.

Eg har sett ein merkjelapp på både CC og den politiske tenkinga han forfekter, og merkjelappen er islamofobi. Dette er sjølvsagt ikkje noko psykriatisk diagnose, sjølv om det nok er god retorikk å framstilla meg som ein sovjetlege.

Islamofobi er ikkje vesensforskjellig frå jødehat, sjølv om jødane er ei etnisk gruppe i tillegg til å vera ei religiøs. Jødehat kan vera rått og blodig, som nazistane sitt jødehat, eller som ein del av jødehatet som herjar i den arabiske verda i dag. Noko jødehat er berre av det fordummande slaget, av ein type som også er å finna ein god del av i arabiske land; jødar (eller staten Israel) får skulda for all slags samfunnsproblem dei ikkje har skulda for. Gjennom å ta i bruk ein syndebukk slepp ein å gå i seg sjølv, og ein slepp å konfrontera sitt eige samfunn sine problem. Ein tredje type jødehat er det intellektuelle jødehatet, det som kler seg i dress og slips og bøker med mange fotnotar. Denne typen jødehat er ikkje så farleg i seg sjølv, men i den jorda det får spira veks fort andre og meir groteske variantar fram. Spirene frå hundreår med jødehat vaks seg sterke og store i Europa, og slo ut i full blomst i Nazi-Tyskland.

CC sin islamofobi er ikkje å samanlikna med jødehatet i Tyskland i førtiåra. CC er ikkje riv ruskande gal. Han minner meg meir om dei forstandige, tolerante og liberale jødehatarane som likevel hata jøder på attenhundretalet. Han er forsiktig med språket. Likevel sår han frø.

Fleire har blitt kalla islamofobar urettvist. Den amerikanske islamforskaren og -kritikaren Daniel Pipes har til dømes vorte kalla islamofob mange gongar, etter mi meining ufortent, sjølv om eg i blant er rivande ueinig i tolkingane hans. Den amerikanske nykonservatisten Stephen Schwartz har også vorte kalla islamofob, på trass av at han er muslim (Trifkovic kallar forresten Schwartz “sjølvhatande jøde”). Schwartz skriv likevel i Frontpage magazine:

Sjølv om nokre i Vesten argumenterer for at det ikkje er tilfelle, så eksisterer islamofobien, den er ikkje ei myte. Islamofobi består i: å gå til åtak på heile islam som religion som eit problem for verda, fordøming av all islam og av all islamsk historie som ekstremistisk, å nekta for eksistensen av ein moderat muslimsk majoritet i den moderne verda, [...] å sjå på alle konflikter der muslimar er involvert (inkludert til dømes Bosnia for eit tiår sidan) som muslimane sin eigen feil, og å mana opp til krig mot islam som heilskap.

Eg mistenkjer ikkje Christian Culture til å mana opp til krig, men fleire av dei andre punkta oppfyller han med glans. Islam vert framstilt å ha “en agenda” og denne agendaen består i “å fortsette der den slapp”, nemleg ved beleiringa av Wien i 1683. Islam spreia seg “i all hovedsak gjennom erobring”, grunngjeve i “rettferdiggjøring av jihad og vold” i Koranen og hadith. Når kristendommen spreidde seg med vald og erobring skjedde det imidlertid, slik eg les CC, på trass av kristen lære. Det er kreativ historielesing. For å sitera Norman Daniel i “Islam and the West” (Edinburgh University Press, 1958):

Essensen av [heilag krig] var å drepa for Guds kjærleik.

Det som skal stå der eg har skrive “heilag krig” er “å føra krosstog”. Daniel skriv om dei kristne. Og sjølvsagt var både krosstoga og andre (og meir einsidige) krigar teologisk funderte, på trass av at ikkje-religiøse motiv også spela ei sentral rolle. Som eg siterte Khaled Abou El Fadl på i min førre artikkel har både kristen og jødisk tenking utvikla seg, medan ein del islamkritikarar nektar islamsk tenking den moglegheita.

- Faktum er at islams skrifter ikke har forandret seg og at radikaliseringen vi opplever blant mange muslimer i dag innebærer at de islamske skriftene i økende grad blir tatt på alvor, skriver CC.

Kristne skrifter har heller ikkje forandra seg, og likevel bad, som CC er inne på, paven om unnskyldning for overgrep mot kjettarar, jødar og andre. Kvifor det? Fordi den kristne forståinga av skriftene har forandra seg. Men muslimar kan ikkje tillata seg slikt. CC passar vel på å fortelja muslimar kva religionen deira eigentleg seier - nemleg at den skal spreiast med vald. Om muslimar er ueinige med han i dette er det fordi dei ikkje tek islamske skrifter på alvor. På andre måtar kan det han skriv vanskeleg tolkast.

Reint faktisk har sjølvsagt islamske skrifter alltid blitt tolka og blir dei framleis tolka på ulikt vis. Svært mange muslimar vil reagera på forståinga CC legg til grunn. I boka “The Shade of Swords” legg M.J. Akbar fram det som kanskje er det mest utbreidte synet:

Islam, som ordet sjølv indikerer (han peiker her på rotbokstavane som ein finn at i ordet salaam, fred, min anm), søkjer ikkje vald. På same tid tillet islam heller ikkje tam overgjeving. Det finst situasjonar der alle muslimar er forplikta å kjempa i forsvar for religionen sin.

Dette synet vert fundert i versa 190-195 i Koranens andre sure, al-baqarah (Kua). Versa er bloddryppande nok til å verta sitert i diverse islamkritiske bøker, men i blant er ei strofe utelatt: – Men gjer dykk ikkje skuldige i aggressjon, for sanneleg, Gud elsker ikkje dei som er aggressive.

I motsetnad til det CC legg til grunn er den radikale islamismen i stor grad prega av teologiske nyvinningar. Nokon av desse er så radikale at andre muslimar vil oppfatta dei som direkte blasfemiske. Den Islamske Kommisjonen i Spania, som representerer rundt to tredjedelar av muslimane i landet, gjekk så langt som å erklæra at Osama bin Laden ikkje er for muslim å rekna (svært drastiske ord i islamsk tru) og sa at han var skuldig i istihlal, forvridning av islamsk lov i form av å erklæra noko som er haram (ulovleg) som halal (lovleg), i denne samanhang var det ulovlege “drap på uskuldige, som både Koranen og sunna etter Muhammed eksplisitt forbyr”.

Sjølvsagt finst det muslimar som forfektar eit heilt anna syn enn desse spanske leiarane gjer. Men at CC meiner at det er desse andre muslimane som tek islamske tekstar på alvor, og at han meiner det er desse andre muslimane sin agenda som er islam sin agenda, det får han setja på sin eigen rekning. Det er islamofobi, irrasjonell frykt for islam. Bloggaren Bjørn Stærk har og skrive om det:

Mange islamkritikarar har ein irrasjonell frykt for alt som er islamsk, noko som får dei til å tru på ville historier om den Vonde naturen til ein religion med ein milliard tilhengjarar. [I den norske debatten] eg skreiv om var det ei norsk muslimsk jente som skreiv om korleis hennar islam er fredeleg og tolerant, og så hadde nokon guts til å svara at ho hadde misforstått islam.

Kjelder CC viser til eller tilrår på bloggen sin, Bat Ye’or (“Over a billion Muslims who curiously share the views…”), Serge Trifkovic (“Islam is a violent cult characterized by the fundamental lack of love”), Ole Hasselbalch (“der er følgelig heller ikke basis for en dialog med islam, så længe denne tros udøvere blot betragter sådant som et redskab til vildledning”), Fjordman (“Islam is toxic to a democratic society”) er også prega av same slags einspora tenking. Det gjer i seg sjølv til at dei mister truverde som kjelder.

Når det er sagt er ikkje alt Serge Trifkovic seier feilaktig, på trass av islamofobi og på trass av at han svel serbiske nasjonalistar sine argument rått, ikkje overraskande sidan han sjølv har jobba for dei. Noko av det han skriv er korrekt, som når han skildrar massakrar i India. At desse fann stad er det liten tvil om, sjølv om ein nok kan diskutera i kva grad historiske kjelder kan seia noko om omfanget. Propaganda er ikkje ei moderne nyvinning, og i det lyset må ein sjå både hinduistiske, muslimske og andre kjelder.

Noko av det han seier er meir omdiskutert, som når han omset namnet på fjellkjeda Hindu Kush med “hinduslakt”, ei omsetjing som ikkje er uvanleg (og som vart gjort av den berbiske muslimske reisande Ibn Battuta på trettenhundretalet), men som det ikkje er einigheit om, sidan “kush” kan tenkjast å simpelthen referera til fjell, eit noko mindre blodig ord. At slavar vart teke til fange, og at slavar mista livet i fjellområdet er det mindre tvil om.

Noko av det Trifkovic skriv er reint vrøvl, historieforfalsking, som når han skriv at “kor som helst” ein finn tolerante, fornuftige, oppdagar ein snart at dei byrja som muslimar og så gjekk vekk frå (det Trifkovic oppfattar som) ortodoks tru.

Det store problemet med Trifkovic, som med CC, er imidlertid ikkje det han seier, men det han ikkje seier. Ikkje problematiserer han gjennom å samanlikna med samtidige hendingar i ikkje-islamske område. Ikkje skriv han om relativ toleranse, der den eksisterte, ikkje set han søkjelys på andre forklaringar enn dei religiøse i høve overgrep og krigar. På den måten reduserer han all islamsk historie til ekstremisme. Det er islamofobi, og ingenting anna. Det sår frø til hat, øydelegg for islamske liberale og moderate og dreg all islamkritikk ned i søla.

Berre dèt er sjølvsagt ein diskutabel påstand, men eg ler han passera. I staden vil eg setja søkjelyset på islamkritikken nettstaden målber, ikkje fordi Christian Culture er så interessant i seg sjølv, men fordi problema med denne kritikken er typisk for svært mykje av dagens islamkritikk. Den er historielaus og fordummande. I boka “Ein islamsk reformasjon?” skriv eg:

Mitt viktigaste poeng er at framveksta av islamistiske rørsler må setjast i ein sosiologisk, økonomisk og ikkje minst historisk samanhang. I mykje islamkritikk dei siste åra er det ein tendens til å lausriva ekstremistane frå alle andre samanhangar enn den religiøse. Mi samanlikning med reformasjonen er meint å synleggjera desse andre samanhangane, fordi dei færraste ville våga å hevda at den kristne reformasjonen utelukkande var motivert og forårsaka av religion.

Mykje av dagens islamkritikk er rett og slett basert på å studera islam gjennom eit lite hol så langt oppe på veggen at ein er nødt til å hoppa for å nå opp til det. Det er ikkje mykje ein ser, og det ein faktisk får auge på er berre utsnitt av eit mykje større bilete. Dessutan kan det vera ein vert noko påverka av at ein sjølv har måla fanden på veggen. Christian Culture gjer sitt beste på å framstå som tolerant, men det vaklar fort når Serge Trifkovic, som eg nyleg skreiv om her, vert drege fram som sanningsvitne.

Men lat meg byrja med Bat Ye’or, som nyleg vart intervjua i fundamentalistblekka Norge IDAG, og som Christian Culture tilrår.

Bat Ye’or har gjeve ut ei rekkje bøker, på fransk, engelsk og hebraisk. Ei av dei heiter “Eurabia – The Euro-Arab Axis”, og oppsummerer idear som utvilsamt har tent som inspirasjonskjelde for dei meir kreative av konspirasjonsteoriane i Oriana Fallaci sitt makkverk, “Fornuftens styrke”. I ei bok på nær trehundre tettskrivne sider, og med eit hav av sluttnotar og tillegg, niles Bat Ye’or referat frå møter, litteraturkonferansar, og politikartalar på jakt etter europeisk underkasting ovanfor arabarane, på jakt etter den store Konspirasjonen. Ein konferanse på Universitetet i Venezia i 1977 “opna for den storstilte arabiske og muslimske migrasjonen til Europe”. Javisst… dei diskuterte arbeid for å spreia kjennskap til “arabisk språk og kultur”, dei diskuterte språkforsking. I følgje Bat Ye’or var det “ikkje anna enn eit skalkeskjul for dawa [misjonsverksemd]“. Vil du vita om noko anna skummelt også? Romani Prodi sa i ei tale at “folk i Europa ikkje trur på the clash of civilisations”, og sa at europearar har lært at “tryggleik ikkje er eit resultat av høgare murar eller dødelegare våpen, men av sterkare og meir stabile forhold basert på fred og framgang, mjuk tryggleik”. Uthevingane er Bat Ye’or sine. Johann Hari skriv ein stad at teoriane hennar er ramlande nær å væra “det tjuefyrste hundreårets Mekkas Vises Protokollar”. Og det verste er at han har eit poeng.

Eigentleg er det synd, fordi Bat Ye’or utvilsamt har retta eit fortent søkjelys mot historisk urett mot ikkje-muslimar under muslimsk styre, ein del av historia mange ville ha godt av å konfrontera. Om ein treng dela hennar oppfattingar på området er ein annan sak, men på det området har ho i det minste levert noko meir lesverdig enn det paranoide vrøvlet om det dhimmiserte Europa. Christian Culture sitt neste problem oppstår når det er berre dei stygge delane av islams historie som vert sett søkjelys på, blant anna er det visst svært viktig å få fram at islam spreidde seg gjennom militærmakt. I all hovudsak, skriv CC.

I all hovudsak? Tja, det er ei vanskeleg vurdering. For det fyrste var det sjeldan slik at den militære ekspansjonen i seg sjølv førte til at religionen vart spreidd. I blant vart folk konverterte framfor sverd, men i stor grad vende folk seg om til islam etter å ha vorte utsett for ymse mindre valdelege pressmiddel, etter rein misjonsverksemd eller fordi dei sjølv såg seg tente med det. Greske adelsmenn såg snittet til å vinna makt i det veksande imperiet og vart ottomanske adelsmenn. Indarar av lågkaste fann ein veg ut av lågkasta. Og dessutan, i t.d. Bengal var islam ein “plogens religion”, som Richard M. Eaton skriv, snarare enn ein “sverdets religion”, og for den del snarare enn ein religion som leverte sosial frigjering.
I Indonesia, verdas folkerikaste muslimske land, spela handel ei sentral rolle for spreiinga av islam. Det same gjeld for Kina og for Aust-Afrika. Alt dette ser eg ikkje islamkritikarar skriva mykje om, kanskje fordi dei måtte gje opp å forstå også dagsaktuelle hendingar utelukkande ut frå religion? Samstundes passar dei sjølvsagt på å oversjå korleis kristendommen spreidde seg, og på korleis kristne overgrep vart rettferdiggjort i Jesu namn.

Ein islamsk skriftlærd eg intervjua i arbeidet med boka mi, Khaled Abou El Fadl, kommenterte at både kristne og jødiske syn har utvikla seg, men at islamkritikarar no fortel muslimar at slikt ikkje er lov for dei. Christian Culture skriv:

Å snakka om ein islamsk agenda er i seg sjølv tøvete, eit uttrykk for trua på det Uforanderlege Aust og for trua på ein stor ansiktslaus horde. Men det er svært lenge sidan islam var ein samla religion, sjølv religiøst. Tek ein alle aspekta som ikkje har noko med religion å gjera vert biletet endå meir oppsplitta. Det var ikkje islam som vart stogga av ved Wien. Det var det ottomanske imperiet. Ein av ottomanarane sine allierte var forresten grev Imre Thököly de Kesmark, ein ungarsk protestant. Islamofobe snakkar ikkje så mykje om Imre. Han passar ikkje inn.

Note: To rettingar er gjort i teksten jfr. Bat Ye’or si bok.