Fascistisk anti-amerikanisme, fra Groupe Union Défense. Tittelen er: “Velkommen til Europas fiender”.

Sigmund Ro skriver i Dagbladet om den nye anti-amerikanismen:

Siden Berlinmurens fall, og særlig siden krigen i Irak, har antiamerikanismen blitt vår mest potente politiske «store fortelling» og globale «lingua franca».

Og:

Reaksjonær islamisme og politiske venstremiljøer finner hverandre i en felles motvilje mot den nye «hypermakten».

Sigmund Ros oppfatning av at reaksjonær islamisme og politiske venstremiljøer har en felles motvilje mot USA har jeg ingen problemer med å være enig i.

Det er mye absurd anti-amerikanisme på den politiske venstresiden, både i Norge og i resten av Europa. Jeg har de siste dagene drevet research til en artikkel om konspirasjonsteoriene rundt 911, og få steder er det vel lettere å oppdage en virkelig pervertert anti-amerikanisme enn her. At mistroen mot USA her gir ikke bare sosialister og islamister, men også fascister og høyreekstremister, et lingua franca blir tydelig når man følger trådene dem i mellom på internett.

Folk som gjerne hater hverandre bruker likevel hverandre som kilder og låner fra hverandre (eller stjeler som ravner) når det gjelder å fremme den felles forestillingen om at USA er selve ondskapens nasjon. Veien fra folk på norsk venstreside som betviler “den offisielle versjonen” til amerikanske nettsider det også forfektes både holocaustbenektelse og enda mer reinspikka jødehat er langt fra alltid lang.

Det finnes også eksempler på at anti-amerikanske (og ikke minst anti-israelske synspunkter) har forent folk som burde være ideologiske motstandere. I Belgia samarbeidet f.eks. det kommunistiske partiet Partij van de Arbeid med den Arabiske Europeiske Liga. Sistnevnte organisasjon er ikke islamistisk, men representerer en rimelig drøy panarabisk nasjonalisme og er dypt reaksjonær på flere områder. Et annet godt eksempel kan hentes fra desember 2003, da den norske sosialisten Vegard Velle gikk ut i Klassekampen og sa at “fredsbevegelsen (sic!) bør forsvare selvmordsbomberne i Irak. Vi bør støtte den væpnede motstanden mot okkupasjonen”.

Likevel savner jeg noen ting i Ros artikkel:

1. For det første savner jeg referanser til den gamle anti-amerikanismen. Mange av de anti-amerikanske trekkene Ros skildrer er slett ikke så nytt. Forestillingen om USA som en “rik barbar, et politisk barn, en åndelig og kulturell pygmé” er f.eks. gammel, og hadde solid oppslutning, så solid at Ros påstand om at anti-amerikanismen “for første gang” er blitt “tverrpolitisk og ‘mainstream’” så absolutt kan diskuteres.

2. For det andre savner jeg referanser til den anti-amerikanismen som finnes på den ytre høyrefløyen (om man ikke regner den radikale islamismen som ytre høyre, og det kunne man godt gjøre).

3. For det tredje savner jeg en diskusjon om hvor grenselinjene mellom den karikerende og fordomsfulle anti-amerikanismen og mer generell, men velbegrunnet skepsis til amerikanske myndigheter og det amerikanske samfunnet generelt går.

4. For det fjerde savner jeg en analyse av hvor anti-amerikanismen egentlig kommer fra.

Det siste spørsmålet er det virkelig utfordrende av dem, blant annet fordi det er liten tvil om at europeisk anti-amerikanisme henger sammen med europeisk amerikanisme, og med det litt lodne kjærlighetsforholdet mange av oss har til USA. Hvor mange ganger har jeg ikke snakket med folk med ekstremt anti-amerikanske holdninger som likevel elsker amerikansk film, amerikansk musikk, amerikansk litteratur og selv amerikanske politikere?

Den internasjonale “obamaniaen”, som Ros er inne på, er mye lettere å forstå som et utslag av amerikanisme enn av anti-amerikanisme; samtidig som den – iallfall her i Norge – er utslag av et ønske om at amerikanerne burde være litt mer som oss (jeg regner imidlertid med at det vil ta en stund før en av to ledende statsministerkandidater i Norge er norsk-afrikaner; og akkurat det burde være et paradoks for en del).

Sammenhengen mellom anti-amerikanisme og amerikanisme gir seg også utslag i at mye av den verste anti-amerikanismen som verserer i Norge faktisk er amerikansk av opphav. Derfor er det kanskje ikke helt riktig å snakke om anti-amerikanisme, likevel? Og kanskje er dette også en av de tingene som gjør at anti-amerikanismens globale lingua franca bare rekker inntil et visst punkt?