Dog våkner vi vel opp en gang?

For Norge, Nathans fødeland,
for hvert et barn som hører hjemme;
la oss atter bryte ut i sang,
la oss ikke glemme.

- Ø.S, 17. mai 2012

Den gale mullaen vart skikkeleg låk etter å ha ete mangocurry. Til høgre: armen til medhjelpar. FOTO: MADMULLAHHASTUR.

Øyvind Strømmen
Berlin/Bergen

Han skildrar opplevinga som “feber og kjempevondt i stor mage”. Syndaren er han stadig usikker på. – Eg er jo vanlegvis veldig varsam med kva eg et. Og eg sjekker alltid datoen på ting. Men eg spiste nokre kyllingvinger på laurdagskvelden, og dei hadde noko funky saus som moglegvis ikkje var heilt god. Men den var jo god likevel, på eit vis. Mangocurry. Fabelaktig kombinasjon. Så… ja… det var vel kanskje det?

Mad Mullah Hastur meiner imidlertid at det kan ha vore mørkare krefter ute og gå. Den profilerte bloggaren har mange gongar omtalt Pandamonium, ein påstått skummel konspirasjon som pandaane står bak i ein freistnad på å skaffa seg sjølv verdsmakt. – Trur du at dei hadde tenkt å stogga med isbjørnen Knut? Alle veit at eg er nestemann på lista deira, seier ein uroa bloggkonge.

LES OGSÅ: Gal mulla vil bli litteraturhussjef (bt.no, oyvindstrommen.be traktningar kan ikkje ta ansvar for innhaldet på eksterne nettstader).

- Er du bitter?
- Sjølvsagt er eg bitter. Eg er alltid bitter. Kva er det ikkje å vere bitter over her i livet? Men du tenkjer på i samband med magesmertene? Ja, eg kan vere bitter for det og, ja. Eg har jo mista fleire arbeidsdagar, og måtte tilbringe dagesvis med å liggja på sofaen og jamra, medan eg såg på robotanime frå 1970-talet. Og om det ikkje er grunn nok til å vera bitter, så veit eg ikkje.

Mad Mullah Hastur rettar her sterke uttrykk mot mangocurry og pandaar.

LES OGSÅ: Lille spegl på veggen der (Mad Mullah Hastur, oyvindstrommen.be traktningar kan definitivt ikkje ta ansvar for innhaldet på eksterne nettsider).

oyvindstrommen.be traktningar har gjort fleire freistnader på å få tak på representantar for den hemmelege pandakonspirasjonen, diverre utan å lukkast. Frå ei sentralt plassert kjelde høyrer me likevel at pandasjef Po Ping er “vel vitande om at mullaen sin blogg vert lest av opptil fleire personar i veka”.

- Dette er openbert eit komplott mot meg, seier Mad Mullah Hastur. – Anten det no er dei som står bak eller ikkje, så klandrar eg dei. Dette er ei klår opptrapping av den pågåande konflikta, og mi strid for å frigjera menneska frå pandabjørnane sitt åk vil ikkje verta stogga av slike simple triks.

Han lover skarpe motreaksjonar.

- Og korleis går det no?
- Langt betre, takk. Eg skal eta is og pølser på 17. mai. Det er slikt ein mulla gjer.

Sjå elles oppslag i Nettavisen og Varden (nei, oyvindstrommen.be traktningar tek stadig ikkje ansvar for innhald på eksterne kjelder) om denne saka… vel, ei sak som liknar. Og still deg sjølv spørsmålet: Kva er det media tenkjer på?

Da Marta Steinsvik – ellers kjent som Norges første kvinnelige teolog – holdt foredrag om “jødefaren” var det nettopp Sions Vises Protokoller hun tok utgangspunkt i. Steinsvik la – som en god del andre – skylden på jødene for både den russiske revolusjonen og for første verdenskrig, blant annet i et lengre intervju i Aftenposten:

- Mener De, at jødene ogsaa stod bakom verdenskrigen?
- Hvad tror De egentlig selv? Verdenskrigen indlededes som bekjendt med, at den østerrikske tronfølger Franz Ferdinand blev myrdet, den 28de jui var det visst, 1914. Dette mord tændte pludselig hele verden i brand. Det saa saa tilfældig ut. Nu skal De høre, hvor tilfældig det var. Morderne blev grepet og forhørt. Av retsannalene fremgaar det, at de alle var serbiske frimurere, og de tilstod omsider alle, at den østerrikske tronfølger allerede to aar i forveien, altsaa i i 1912, var blit «dømt til døden» i en fransk-jødisk frimurerloge i Paris, den bekjendte «Grand Orient»-loge.

Steinsvik skulle i dette intervjuet blant annet ta til orde for å gjeninnføre jødeparagrafen i den norske grunnloven, og slik å stenge grensene for jødisk innvandring, “de [...] har jo nu Palæstina at reise til”. Det var imidlertid ikke “våre norske jøder” hun hadde problemer med, for de hadde “selvfølgelig intet med den slags planer at gjøre”; problemet var snarere den store faren hun mente kom fra “den utenlandske storkapital, som jo saa og si helt er jødisk”.

På norsk kom Sions Vises Protokoller ut i 1920, under tittelen Den Nye Verdenskeiser, Zions Lærde Ældstes Protokoller. Den ble annonsert i Aftenposten:

Opgjørets time nærmer sig med sterke skridt. Gammelt og nyt, ondt og godt, tørner i mangfoldige former sammen saa det knaker i samfundsmekanismen. Hvilke kræfter staar bak denne kamp? Hverm representerer det onde og hvem er talsmand for det gode?

Læs boken: “Den nye Verdenskeiser”, saa faar De svar. Fem kroner. A/S Helge Erichsen og Co.s forlag.

At noen ble truffet er det liten tvil om. I en utgave av Aftenposten fra februar 1944 begrunner medisinaldirektør Thorleif Østrem hvorfor han er medlem av Nasjonal Samling:

Ved storstreiken i 1921 ble det klart for meg hvilken fare kommunismen under dekke av Arbeiderpartiet representerte. På samme tid kom jeg over en liten bok: «Den nye verdenskeiser», som gir nøkkelen til forståelse av hele jødeproblemet. Boken som er skrevet i 1905, trekker opp linjene for jødenes framgangsmåte til oppnåelse av verdensherredømmet, og forutsier bl.a. så å si nøyaktig det som senere skjedde i Russland. Da Quisling i 1933 framla sitt program for Nasjonal Samling, var det øyeblikkelig klart for meg at der – og der alene – lå redningen fra kommunisme og kaos med jødenes verdensherredømme som sluttresultat.

Hva slags bok er dette? Boken er en samskrivning av et kapittel fra Hermann Goedsches såkalte panoramaroman Biarritz – utgitt i åtte bind fra 1868 – og et obskurt satirisk skrift skrevet av franske Maurice Joly i 1864. Det sistnevnte skriftet var ikke antisemittisk, men er en politisk satire rettet mot Napoleon IIIs regime. Kapittelet i Biarritz, Auf dem Judenkirchhof in Prag (På den jødiske gravplassen i Praha)  inneholder imidlertid et sentralt element i det moderne jødehatet, ideen om en jødisk verdenskonspirasjon. Her møtes representanter for Israels tolv bibelske stammer for å planlegge en verdensrevolusjon og et verdensomfattende diktatur. Sions Vises Protokoller fremstilles som om det er et slags referat fra et tilsvarende møte der jødiske ledere diskutere sitt mål om jødisk verdensherredømme og hvordan dette skal innføres. Likhetene til begge de nevnte verkene er påfallende, men Protokollene fikk sitt eget liv: Få politiske verker har drevet frem mer hat. Få har blodigere fotavtrykk.

Det er stadig et viktig verk for blant annet nynazister, og heller ikke uvanlig å støte på om man studerer arabisk jødehat, der oversettelser av Sions Vises Protokoller verserer. Unntaksvis dukker det også opp sammen med Eurabia-forestillinger, som i Diane Kozaks heller uleselige roman Exposing Eurabia. Pamfletten ble avslørt som løgn og bedrag av The Times (London) i 1921, og falsknerverket skulle etterhvert bli tilskrevet tsarens hemmelige politi (selv om nyere forskning tyder på at andre kan ha stått bak). Alt det spilte liten rolle for jødehaterne. Joseph Goebbels – senere nazistenes propagandaminister – skrev i 1924 at han så på Sions Vises Protokoller som et falsknerverk, men at han trodde på den “innebygde [...] sannheten” i verket.

Spol frem til våre egne dager og til en artikkel som ble publisert i tidsskriftet Humanist for bare noen dager siden – selv om de vanligvis ville ha latt være å publisere slikt:

Jeg lurer på hvor mange som har så sikre meninger om Sions Vises Protokoller som har lest dem? Det er umulig å gjøre det i dag uten å tenke på Goldman-Sachs. Og her er jeg på linje med Erik Rudstrøm: det er vanskelig å tro at det hemmelige russiske politi var i stand til å skrive en slik analyse. Men det beviser intet, verken for eller mot

Forfatteren er Johan Galtung, regnet som en av verdens ledende innenfor fredsforskningen. Men det han leverer her er verken akademisk tenkning eller fredsforskning – det er faktisk rakt det motsatte; nemlig et forsvar for Sions Vises Protokoller som til forveksling ligner Goebbels’! Referansen til Goldman-Sachs kan vanskelig tolkes annerledes enn at Galtung mener at Protokollene har en innebygd sannhetsverdi, og i neste setning følger han opp med å følge en av Norges mest rabiate konspirasjonsteoretikere i å fremheve Protokollene som analytisk verktøy. Det er det glade vanvidd. Men det blir verre. Galtungs artikkel – der han søker å demonstrere jødisk mediemakt gjennom å vise til sentrale personer i Hollywood – tar utgangspunkt i en nedredigert utgave av den amerikanske nynazisten William Pierces Who Rules America?, opprinnelig utgitt av National Vanguard – et forlag tilknyttet den rabiate høyreekstreme gruppen National Alliance. Pierce er mest kjent for romanen The Turner Diaries, en høyreekstrem “klassiker” – om noe kan kalles det – som blant annet har blitt regnet som inspirasjonskilde for Timothy McVeigh, en av de høyreekstreme terroristene som stod bak Oklahoma City-bomben i april 1995.

Selv om den nedredigerte utgaven Galtung viser til er renset for blant annet holocaustbenektningen, homofobien og det klarest uttrykte rasehatet i originalversjonen, er det altså en nynazistisk pamflett som er utgangspunktet for Galtung når han leverer et – riktignok noe halvkvedet – forsvar for Sions Vises Protokoller. Det er ikke underlig at historiker Terje Emberland reagerer med å si at Galtung har satt seg selv “utenfor enhver akademisk sammenheng ved å bruke en artikkel som denne som kildemateriale”; som kildemateriale til noe annet enn jødehat og høyreekstrem tenkning er Pierces pamflett – og den nedredigerte versjonen – verdiløst.

Galtung er ingen hvem som helst. Sist høst – få uker etter 22. juli – var han hovedtaler ved den humanistiske verdenskongressen i Oslo, der han holdt et foredrag som provoserte flere av tilhørerne – noen forlot foredraget i protest – men som også gav ham stående applaus. Kristin Mile, Human-Etisk Forbunds generalsekretær, synes det er trist å lese Galtungs tekst i Humanist. I et intervju med Fri Tanke sier hun:

– Galtung gjør ubehangelige koplinger mellom jøder, Israel, religion og politikk. Når han oppfordrer til lesing av protokollene på den måten, blir det bare trist, sier Mile.

Og:

– Vi må stå for invitasjonen, han var en av flere hovedtalere ved verdenskongressen, og det var dessuten før han skrev dette. Nå har han fulgt en uheldig utvikling flere hakk videre. Galtung er et stort navn innen internasjonal humanistbevegelse – vi skal ikke ta fra ham det – men innlegget han holdt under kongressen, få uker etter 22. juli, var også upassende, sier Mile.

Personlig har jeg lenge vært mildt sagt skeptisk innstilt ovenfor Galtung, ikke minst på grunn av hans “moralske striptease” – for å sitere Bernt Hagtvedt – i forhold til Kina. Hans reise ut i den fullstendige politiske galskapen er imidlertid en påminnelse som er verdt å ta med seg, en påminnelse om at galskap dukker opp i ulike deler av det politiske fargekartet. SVs gamle stjerne Berit Ås har slått seg på spinnville konspirasjonsteorier knyttet til 11. september. Per-Aslak Ertresvåg, en annen sentral konspirasjonsteoretiker, er tidligere Venstre-politiker. Sametingspolitiker Anders Mathisen - som benektet Holocaust, var innvalgt på Arbeiderpartiets liste.

Galtung har nytt stor anseelse i den grønne bevegelsen – som jeg selv tilhører – både i Norge og i Europa. Han har vært populær på norsk venstreside.

Noen ideologier gir selvsagt mer grobunn for hat og konspirasjonsteorier enn andre, men ingen politisk bevegelse er fullgodt vaksinert mot galskapen. Derfor er det også vårt felles ansvar å arbeide mot det politisk vanviddet – selv når det ikke kommer fra en av galskapens ideologier – nazismen, stalinismen, jihadismen; den ekskluderende radikale nasjonalismen, de av sosialismens fremtoninger som for alvor svermer for totalitarismen. Det er på tide for norsk venstreside å ta farvel til Johan Galtung. Det bør ikke være et tårevått farvel – hans bleke holdning til Kinas diktatoriske myndigheter tatt i betraktning – men et farvel er det uansett. En stjerne på fredsforskningens himmel? Kanskje. Men stjernen har falmet. Og stjernen har falt.

Det første er hvor små disse bevegelsene er. Det andre er at de er rammet av politisk galskap, galskap som også kan være farlig.Den danske historikeren Chris Holmsted Larsen har nemlig et rimelig gyldig poeng når han sier følgende til Politiken:

Gruppernes retorik har været meget militant fra starten. Breiviks retorik er den samme, og det var med det budskab, at han legimiterede sit terrorangreb. Grupperne har – ligesom Breivik – et verdensbillede, hvor den vestlige verden er i overlevelseskamp mod islam og den muslimske verden.

Tross tilreisende fra flere europeiske land er det imidlertid lite trolig at markeringen vil fremstå som særlig mye mer enn et miniopptog sammenlignet med den motmarkeringen som allerede har funnet sted i Aarhus, en motmarkering som ifølge borgermesteren samlet flere tusen. Facebookgruppen til muslimhatmarkeringen har 463 følgere, og politiet venter – ifølge dansk TV2 – at rundt et par hundre av dem kan komme til å faktisk møte opp. Blant dem kommer det også til å være noen nordmenn. Ifølge nettstedet vepsen.org sine kilder¹ er det rundt 20 nordmenn til stede  i Aarhus i anledning den høyreekstreme demonstrasjonen.

De norske høyreekstreme organisasjonene SIAN og NDL skal begge være representerte ved sine ledere – henholdsvis Arne Tumyr og Ronny Alte. På den to timer lange talelisten får de noen minutter hver. Applausen blir trolig spak. Også på lørdag ventes en motdemonstrasjon, som trolig vil bli betydelig større. Blant motdemonstrantene er det trolig at det også vil være en del venstreradikale som gjerne søker konfrontasjon – også voldelig sådan. Dermed har dansk politi god grunn til å si som de gjør, nemlig at “vi har en situation, der kan udvikle sig til noget træls, hvis ikke vi er påpasselige”. Det kan komme til å gå på knyttnevene løs.

Hvem deler de talerstol med?
Noen blikk på de andre tillyste talerne på den antimuslimske arrangementet kan avsløre hvor ytterliggående krefter det faktisk er snakk om. En av dem heter Lars Grønbæk Larsen, og representerer det som påstås å være et “tværpolitisk netværk [ment å] fungere som samlingssted for nationaltsindede dansker”, en organisasjon kalt Vederfølner. Men Vederfølner er en organisasjon med relativt tette bånd til den eldre gruppen Dansk Front. Den danske tabloidavisen Ekstra Bladet oppsummerer:

Udadtil gør de en dyd ud af fortælle, at det er en stueren organisation, som foragter politisk vold, hooliganisme og racisme. Men indadtil åbner de gerne døren på vid gab for voldsdømte White Pride-hooligans, nazi-sympatisører og højreekstremistiske racister.

[...] Ved generalforsamlingen i marts – og senest ved et møde 20. september – deltog adskillige White Pride-hooligans med domme for vold og hærværk og medlemmer af den nynazistiske organisation DNSB (Danmarks Nationalsocialistiske Bevægelse).

Vederfølner er faktisk en så til de grader ytterliggående organisasjon at også Dansk Folkeparti – et av de skarpest islamfiendtlige høyreradikale partiene i Europa – reagerte slik da en av politikerne deres hadde litt for tette bånd til Vederfølner: – Vi mener, at de pågældende foreninger er for ekstreme. Og det er et synspunkt, vi har haft i alle årene, at vi ikke på nogen måder vil kædes sammen med disse foreninger.

Tumyr og Alte vet med andre ord å velge seg gode venner. En annen taler er svenske Isak Nygren, som representerer EDL-avleggeren i Sverige, Swedish Defence League. Nygren var tidligere medlem av det høyreradikale partiet Sverigedemokraterna, men meldte seg ut etter å ha stått ovenfor eksklusjon. Bakgrunnen var at han diskuterte raseblanding på et naziforum, og blant annet skrev:

Jag har inget emot om vita, det vill säga alla som har europeiskt ursprung skaffar barn emellan, men jag skulle ha det svårt att se det positiva om det blir en blandning mellan negrer, asiater etc.

En gærning fra Bulgaria
En annen taler på møtet er bulgareren Pavel Chernev, som tidligere har vært aktiv i det ytterliggående bulgarske nasjonalistpartiet Ataka – et parti med en partileder som har forfektet uforfalsket jødehat. Chernev pleier også omgang med serbiske tsjetniker (se også wikipedia). Stort drøyere er det vanskelig å bli, men dette er altså en av mennene Arne Tumyr – som til stadighet påstår at SIAN har ingenting med høyreekstremisme å gjøre – skal dele podium med.

“Landsforræderen” Siv Jensen
Det er forsåvidt lite nytt. Tidligere har Tumyr samarbeidet med Øyvind Heian og hans parti Norgespatriotene, et parti som blant annet markerte seg med å lage etterlystplakater av Siv Jensen, der de beskyldte Frp-lederen for “landsforræderi, terror, folkemord og andre forbrytelser mot menneskeheten”. Partiet fremstilte dessuten Fremskrittspartiet som “de fremste pestsprederne av islam”.

Hvor store er de høyreekstreme?
Norske journalister som tar kontakt med meg er ofte mest interesserte i å finne ut hvor store disse miljøene er i Norge. Svaret er at de er ytterst marginale. I tillegg til å være høyreekstreme kan NDL vanskelig omtales som noe annet enn en dårlig vits; den største folkemengden de har klart å mobilisere er  “et titalls personer” i forbindelse med en motdemonstrasjon rettet mot ytterliggående islamister i Oslo. De forsvant fort, og gikk på pub istedenfor.

SIAN er på sin side noe større. Idag nekter de å si noe om medlemstall, trolig fordi medlemsveksten de skryter på seg ville fremstå som ganske patetisk. I en søknad til Lotteritilsynet fra 2010 – SIAN prøvde den gangen å bli godkjent som en lotteriverdig organisasjon som drev med et samfunnsnyttig formål – fremgår det imidlertid at organisasjonen da hadde 297 medlemmer. Det er ikke akkurat en folkebevegelse, og SIAN har heller ikke lykkes i å samle mange mennesker til deres arrangementer. Arne Tumyr og hans like har heldigvis et begrenset publikum i Norge.

Geriljakrig
Kan de likevel være farlige? SIAN i seg selv er neppe det. Organisasjonen slutter ikke opp under voldelige metoder, og har en demokratisk gjennomslagskraft lik null. Slik sett er de ingen trussel.

Problemet er at ideene SIAN forsøker å spre – som på mange områder ligner sterkt på tankegodset Anders Behring Breivik legitimerte sine terrorangrep med – har et åpenbart voldspotensiale. Denne tenkningen har inspirert mord i Norge også tidligere. Det såkalte Heimdal-drapet ble begått av en mann som var strafferettslig utilregnelig (psykotisk), men som hadde vært innom noen av de samme nettstedene som Breivik, hadde tilsvarende oppfatninger om islam og muslimer og også delte hans analyser av borgerkrigen i det tidligere Jugoslavia; han anså altså de radikale serbiske nasjonalistene som helter i en krig mot islam. Mahmed Jamal Shirwac ble drept fordi han var muslim.

Og det er ikke vanskelig å finne eksempler på voldsromantikk rundt SIAN. Her er en kommentar på deres facebooksider fra noen uker tilbake:

Faren i dette ligger ikke i at den aktuelle kommentarskribenten – en noe eldre kar bosatt i Thailand – kan finne på å gjøre alvor av “metoden” han foreskriver. Dette lukter av billig Singha. Problemet er at enkeltpersoner og sågar grupper av enkeltpersoner kan konkludere med at vold som politisk metode er både nødvendig og påkrevet, med utgangspunkt i ideologiske forestillinger som forteller at Europa er under okkupasjon og at politikerne våre er forrædere.

Et annet faremoment ligger i det jeg i Det mørke nettet omtaler som banalisering av høyreekstremt tankegods, nemlig i at deler av de konspirasjonsteoriene og ideene grupper som SIAN og NDL forfekter plukkes opp av mer seriøse og mer etablerte aktører, også langt utenfor de høyreradikale partiene som har plukket opp mye av dette (som Geert Wilders’ Partij voor de Vrijheid i Nederland, eller for den del Vlaams Belang i Belgia). Slik kan ekstreme ideer bevege seg innover mot det politisk sentrum, og i verste fall føre til konkrete politiske endringer.

Det er å håpe at demonstrasjonen i Aarhus fører til det motsatte. Nemlig avsky.

Fotnote:

Sidan dette er ein rimeleg ortodoks nazistisk organisasjon – og ein sjølverklært sådan – har dette naturleg nok fått ein del merksemd i media og også i bloggosfæra. Det har også vore tilfelle før; blant anna har det vorte mediaoppslag av at organisasjonen har delt ut løpesedlar i bergensområdet. Men diverre har ikkje alt som vert skrive vore like presist. I ein elles god leiarartikkel skriv Trønderavisa til dømes:

Vi registrerer at gruppen som nå forsøker å få innpass i Trøndelag spiller på klassiske antisemittisme, antisionisme og antijihadisme – og at skillet som mange har pekt på etter 11. september 2011, da høyreekstremistene rettet ensidig fokus mot antijihadismen, nå synes å være tilbakelagt. Det er ikke overraskende, og vitner først og fremst om at det i disse miljøene har foregått en «normalisering». De klare røttene til de mørkeste trekkene i europeisk historie er dermed igjen godt synlige. Også dette har vi sett tegn til i Europa de siste par årene.

Men den høgreekstreme verda er ikkje ei enkel, eidimensjonal verd – iallfall ikkje i dette høvet. Organisasjonen det er snakk om kan på nokre måtar sjåast på som ein arvtakar av den tidlegare svenske nynazistgruppa Vitt Ariskt Motstånd, som hadde knabba namnet frå den amerikanske gruppa White Aryan Resistance. Slik sett er dette nynazisme slik me har sett han før, med røter i ein nynazisme som er eldre enn kontrajihadismen og i ein høgreekstremisme som er annleis enn kontrajihadismen. Sjølv om dei legg både innvandrarar generelt og muslimar konkret for hat er jødehat ei drivkraft.

Det tyder ikkje at ein kan sjå på SMR som representant for ei slags symbiose av ny og gamal høgreekstremisme – hatet mot muslimar er ikkje nytt, og kontrajihadisme er dette utvilsamt ikkje. Kontrajihadmiljøet som har vakse fram på nettet er nettopp ikkje nynazistar, er ikkje prega av jødehat, og må sjåast på som eit separat fenomen. Sjølv om nazisme er ein type høgreekstremisme, kan ikkje all høgreekstremisme reduserast til nynazisme. Difor er det også beint fram tåpeleg når SOS Rasisme kallar kontrajihadgruppa Norwegian Defence League (NDL) nynazistisk. Sidan SOS Rasisme bidrog direkte til å setja NDL på kartet i Noreg, kan ein også undra på kvifor dei vel å bruka eit slikt misvisande omgrep. Men det er – som eg skal koma attende til – ikkje det verste med SOS Rasisme.

På fleire kantar vert demonstrasjonen i Trondheim hausa opp – sidan det er den fyrste nazimarsjen i Noreg på ei årrekkje. Men i røyndommen vitnar ikkje marsjen om styrke, men om kor svak norsk nynazisme er per idag. Som nettstaden Vepsen skriv:

Det faktum at marsjen gikk av stabelen har ført til uro hos mange – det er uhyre sjelden at nazigrupper våger å gjennomføre en marsj midt på dagen i sentrum av en by. Samtidig skal man ikke overdrive betydningen av at et tyvetalls svensker tar turen til Trondheim for å lage bråk. Det var svært få norske aktivister som deltok, og aktivitetsnivået til Den norske Motstandsbevegelse gir ingen grunn til å tro at dette er en stor, slagkraftig bevegelse. Tvert imot er det et svakhetstegn at norske ekstremister er nødt til å hente inn svenske leietropper for å gjennomføre et arrangement.

Samstundes er SMR langt frå ufarleg. I motsetnad til det norske nynazistmiljøet – som er uorganisert og særs lite, og i all hovudsak redusert til tilfeldig fyll – vert Svenska Motståndsrörelsen omtala som “sektliknande”. Omgrepet er ikkje det beste, men forklaringa bak er ein organisasjon med hierarkisk struktur, streng indre disiplin og ei emne til å rekruttera også heilt andre folk enn det som er det vanlege biletet av nynazistar: som litt stakkarslege ungdomar som har falle utanfor samfunnet. I det nye norske damebladet Bra Damer, som nyleg har kome ut med si fyrste utgåve, kan ein til dømes lesa eit intervju med ei småbarnsmor som er aktiv i rørsla. Det er dessutan ei gruppe som vert knytt til “våld, grov misshandel och oförblommerat judehat”. Det svenske tilsvaret på PST oppsummerer:

Svenska motståndsrörelsen bildades 1997 och har som målsättning att etablera ett totalitärt styre genom revolution. Organisationen är hierarkisk med militär framtoning och det har förekommit att medlemmar utsatts för disciplinära åtgärder när de begått brott eller betett sig på ett sätt som inte överensstämmer med SMR:s ideologi.

Men det er meir som gjer SMR til eit spesielt tilfelle. Gruppa er særs PR-orientert, og utstyrt med ei nettside som gjev eit profesjonelt inntrykk. Dei lever også etter førestillinga om at all PR er god PR, og dette er ein strategi gruppa har lukkast med – blant anna gjennom å søkja konfrontasjon, gjennom å gå til valdeleg åtak på antirasistar, men også gjennom å ta i bruk til dømes drapssaker for å profilera seg sjølve. Demonstrasjonen i Trondheim er ei forlenging av dette – ein rein provokasjonsaksjon frå ei svensk nynazistgruppe og deira norske avleggjar – som vert leia av ein svenske. Målsetjinga er bråk. Og pressemerksemd. I Trondheim fekk dei båe delar som bestilt, noko både Adresseavisen og motdemonstrantane forsvarer. Adressa skriv:

Eksperter advarer mot å gi nynazistene for mye oppmerksomhet. De provoserer gjerne frem situasjoner som kan gi medieomtale. Dette er et dilemma for oss i mediene. Vi ønsker ikke å fremme nynazistenes budskap. Men vi vil og skal fortelle hva de står for og prøve å sette deres ideologi inn i sin rette sammenheng. De dyrker blant annet antisemittisme og fremmedhat og romantiserer det urnordiske.

Det er naturleg at ein reagerer i møte med nynazistar som demonstrerer, og det er naturleg at storsamfunnet reagerer, no med eit planlagt stordemonstrasjon der alle dei større politiske partia i Trondheim deltek. Men det er samstundes grunn til å åtvara, slik trondheimspolitiet har gjort. I Klassekampen seier politimester Nils Kristian Moe at det er vanskeleg å vita korleis demonstrasjonen hadde utvikla seg utan innblanding, men at motdemonstrantane bidrog “til å skape et ordensproblem” og dermed utsette “både seg selv og andre for fare”. I Adresseavisen heiter det dessutan:

På Facebook oppfordret enkelte Nordfront-motstandere lørdag ettermiddag om å dra til politistasjonen for å være til stede når demonstrantene slippes ut. Dette håper politiet i det lengste å unngå, og har i dialog med motdemonstranter anmodet om å avstå fra nye sammenstøt.

- Vi har fortalt enkelte av motdemonstrantene at det er en taktisk veldig dårlig plan å dukke opp. Dersom målet er at demonstrantene ikke skal vinne fram med sine synspunkter er det ikke rette måten å gjøre det på, sier Brandmo.

Også underteikna har kome med ei tilsvarande åtvaring. I eit intervju med Adresseavisen åtvara eg mot demonstrasjonar med siktemål om å konfrontera nazistane sine demonstrasjonar, fordi dette er akkurat det SMR sine folk ynskjer å oppnå med sin provokasjon. Eg sa:

Motdemonstrasjoner er en taktisk bommert som nynazistene tjener på. Da får de anledning til å legge ut nyheter og videoer om sin aksjon, og skape oppmerksomhet. Men jeg utelukker ikke at enkelte av dem som deltok i motmarkeringene er like mye på jakt etter oppmerksomhet, og at konfrontasjon er deres hensikt også.

Det skulle gå mindre enn eit døgn før eg fekk ei melding som antyda at eg er skapnazist. Utover det har eg sjølvsagt vorte kalla “småborgerlig” og eg har vorte kritisert for manglande vilje til å “ta i eit tak” i kampen mot høgreekstremisme. Det er herleg forfriskande, teke i betraktning med at eg er vant med å verta kalt “stalinist” og “venstreekstrem”.

Men i debattane som fulgte, blant anna på Raudt-politikar Ronny Kjelsberg sin blogg, vart det raskt klårt at det er dei som gjerne vil ha “fysisk konfrontasjon”. Førestillinga om at dette er ei smart metode i eit fritt og demokratisk samfunn som Noreg gjeld – diverre – heller ikkje berre det venstreekstreme Tjen Folket-miljøet, som etter det eg kjenner til var blant dei som involvert i motdemonstrasjonar i helga, og som har vore involvert i “fysisk konfrontasjon” tidlegare, då retta mot Med Israel For Fred (MIFF), og ikkje mot nynazistar.

Tyder det at alle som reagerte på nazistane sitt opptog i Trondheim tenkjer slikt? Sjølvsagt ikkje. Fleire var involvert i høgst forståeleg (om ikkje med naudsyn særleg klok) verbal konfrontasjon med nazistar. Nazistane svarte med vald. Andre vart utsett for vald frå nazistane fordi dei var i nærleiken. Men ideen om “fysisk konfrontasjon” av ei gruppe nazistar som gjerne deltek i slagsmål – og som nyttar dette for å skapa blest om seg sjølv – fortel at det finst dei på venstresida som er på villspor.Og det er eit problem: Slikt dyttar ein vekk “småborgerlige” folk som underteikna, plassert i middelklassen og nærare det politiske sentrum, og antirasismen vert snevra inn. I Noreg har me altfor ofte sett at antirasismen har vorte endå ei venstreradikal kampsak, knytt til andre venstreradikale kampsaker. I boka Europas skam åtvarer den svenske journalisten Lisa Bjurwald mot ei slik innsnevring: “Det utestänger effektivt den betydande del av Sveriges befolkning som mycket väl kan brinna för antirasismen – men som välde att lägga sin röst på Alliansen”. Det er ikkje mykje ulikt i Noreg.

Meir sjokkerande er det likevel at NRK nyttar Kenneth Fuglemsmo som ei kjelde til å snakka om høgreekstremisme. Fuglemsmo er ein av Tjen Folket-aktivistane som har site sentralt i SOS Rasisme, ein organisasjon som er dømd for medlemsjuks i millionklassen og som har vorte nytta av Tjen Folket som “Smørbukk“, eller melkeku. Tjen Folket er ei marxist-leninistisk gruppe som stadig forsvarer (og endåtil feirer) Stalin, og som snakkar varmt om Stalin og Mao sine “oppofrelser som folkets tjenere”. Ungdomsorganisasjonen RKU, der Fuglemsmo er sentral, forfeikter “væpna revolusjon” og “arbeiderklassens diktatur”. Dette er venstreekstremistar. Dei kan ikkje kallast noko anna. Og det er kjelda NRK vel å gå til? Fri og bevare meg.

Raudt-politikar Jo Skårderud skriv følgjande i ein artikkel om Den Norske Motstandsbevegelse:

Vi har et felles ansvar, politikere, organisasjoner og folk om å vise at her i vårt lokalsamfunn er det nulltoleranse mot alle hatideologier.

Eg har ingen grunn til å tvila på at Skårderud og andre i partiet Raudt også misliker Tjen Folket; dei har trass alt slite meir med dei enn mange andre av oss. Men “alle hatideologier” burde utvilsamt også inkludera Tjen Folket sin. Tjen Folket er tilstades i Trondheim, utan svenskar, og aktivistane deira har ein tendens til å dukka opp i ei rekkje samanhangar – inklusive antirasistiske markeringar. Ein bør venda ryggen til dei. Som til nazistane.

—

Oppdatert 18.  mars 2012: Fuglemsmo – som altså representerer rein stalinisme – var endåtil innvald vara for partiet Raudt i Trondheim bystyre i førre periode. Politisk ekstremisme er ikkje nyhende i Trondheim by.

I tru vart Henok bortrykt utan å døy. Ingen såg han meir, for Gud hadde teke han til seg. Før han vart bortrykt, fekk han vitnemål om at han var til glede for Gud.

- Hebr, 11, 5

Prinsesse Märtha og Elisabeth Nordeng er ute med ei ny englebok og det skapar sjølvsagt ein del rabalder, og ein heil del latterleggjering. Forfattar Jan Grue vil starta demonskule. Hege Ulstein synest det er greiast å lata som om det heile eigentleg er ein spøk. Og Marta Norheim i NRK skriv:

Der Bibelens englar alltid var utsendingar frå Gud i viktige situasjonar, som å stenge paradisporten eller å fortelje Maria at ho skulle ha barn, er dei moderne englane ute og opererer på eiga hand. Englane har reist heimefrå, dei står no på eige bein og dei har gått inn i terapibransjen.

Dei gamle englane var meir slik at dei meldte frå, for deretter å trekke seg tilbake og la dei som stod att finne ut av sakene på eiga hand.

Dei moderne englane har namn, og dei tek ansvar for ulike oppgåver. Dei heiter Gabriel og Mikael (her stava Michael) som i Bibelen, og dei heiter Metatron og Chamuel og Sandalphon som dei kanskje heiter ein annan stad som vi ikkje får vite om.

No er Engleskulen sjølvsagt eit moderne fenomen, og koplingane til såkalla new age-religion – i den grad det er eit meiningsfullt omgrep i det heile – er det neppe så mange religionsvitarar som vil oversjå. Men mykje new age-religion låner rimeleg heftig frå det ein i tilfelle kan kalla old age, og englane som dukkar opp hjå Märtha og Nordeng er knappast nymotens. Dei er nærast for kongelege å rekna, og det trass i at meta-Trond høyrest ut som ein heller nerdete fyr på Twitter som stort sett berre er oppteken av Twitter som fenomen. Eller som ein Dagbladet-journalist, med andre ord. Metatron er nemleg langt frå ein kven som helst i engleverda. Han er sjef.

Megatron - bør ikkje forvekslast med Metatron

Marta Norheim har rett i at han ikkje dukkar opp i Bibelen (sjølv om ho bommar når ho meiner at englar med bestemte oppgåver er eit nymotens fenomen), iallfall ikkje som Metatron. Han er imidlertid referert fleire stader i den jødiske Talmud, og han står sentralt i det esoteriske skriftet 3. Enok, som også er kjend som Sefer hekhalot (Palassenes bok). Sefer hekhalot er eit hebraisk skrift frå seinantikken, rett nok med ein del latinske og greske ord blanda inn, og vert – etter alt å døma utan at det har det minste med røyndomen å gjera – tilskrive rabbi Ishmael (90-135). I denne boka vert Enok – ein av patriarkane frå tida før syndefloden og også nemnd i både det gamle og det nye testamentet – teken opp i himmelen. Der gjennomgår han ein transformasjon og dermed blir han Metatron.¹.

I engelsk omsetjing frå Sefer hekhalot:

Metatron is the Prince over all princes, and stands before him who is exalted over all gods. He goes beneath the throne of glory, where he has a great heavenly tabernacle of light, and brings out the deafening fire, and puts it in the ears of the holy creatures, so that they should not hear the sound of the utterance that issues from the mouth of the Almighty.².

Slett ingen kven som helst, med andre ord. I ein av referansane som finst i Talmud får han jamvel lov å sitja i nærleiken av Gud, og det er ikkje noko som er mange forunt.

Men heller ikkje Chamuel og Sandalphon er kven-som-helstar, og dei er slett ikkje snytt ut av engleskulen si eiga nase. Akkurat som namnet på skulen deira – Astarte Education – er knabba frå ei gudinne som gjentekne gongar vert fordømt i det Gamle Testamentet³, er englane knabba frå engletradisjonar med solide røter. Chamael er lysets hemnar, ein kjærleiksengel omgjeve av flammar, i blant rekna blant sjølvaste erkeenglane. Og trass i at den katolske kyrkja ikkje er vidare begeistra er det ein fyr som har dukka opp mange gongar. Sandalphon – den “høge engelen”, han er visst fælt høg – er Metatron sin tvillingbror, profeten Elias i engleform. Det er ikkje ukjende pusleenglar Märtha og Nordeng pratar med, Märtha har jamvel fått hjelp av sjølvaste erkeengelen Chamuel til å finna nøklane sine. Det hjelper, vil eg tru, å ha blått blod i årene. Sjølv reknar med å måtta ta til takka med ein heilt vanleg engel, om eg skulle ha nytte for englevakt.

Samstundes er det noko morosamt og heller paradoksalt med reaksjonane på engleflørtinga. Religionshistorikar Olav Hammer er definitivt inne på noko i denne artikkelen i Aftenposten:

- Det er noe av det eldste vi kjenner til i vår del av verden, mennesker har trodd på engler i mer enn 2500 år. Det er velkjent både innen islam, jødisk og kristen tradisjon, med en masse rapporter om kontakt med engler og budskap fra dem, sier Hammer.

- Hvorfor vekker det da så sterke reaksjoner når prinsesse Märtha Louise og hennes kollega hevder å være i kontakt med engler?

- Jeg vil tro det handler om at en kongelig person står for dette. Hadde en hvem som helst utropt seg til medium for engler, hadde det ikke vært noe problem. Men med en statskirke har man også et normativt, teologisk ståsted som kongefamilien også tilhører.

- Har statskirken et mer abstrakt forhold til hva engler er?

- Ikke nødvendigvis. Problemet er ikke nødvendigvis at hun tror på engler, men at hun gjør det på “feil” måte, sier Hammer.

Märtha trur på feil englar – fleire av dei er jo ikkje bibelske – og på feil måte. Eller kanskje går det vidare? Kanskje er det som Audhild Skoglund skriv i boka “Sekter”, at “den sterke religiøsiteten er på vei på ut av de flestes liv, og enkelte skjønner overhodet ikke hva den går ut på”? Når Märtha og Nordeng jamvel vågar å tru på noko som er framand for den mest etablerte religionen her til lands, den lutherske kristendomen, reagerer me ikkje berre med å ikkje forstå noko, men med å rista på hovudet og le. Haha, også englar då, ler me, medan me nokre dagar seinare kosar oss med ein hollywoodfilm med englar i eller med ateistisk litteratur der engelen Metatron dukkar opp. For det gjer han nemleg. Metatron er sentral bad guy i Philip Pullman sin – for øvrig glitrande – fantasytrilogi His Dark Materials, der den ubibelske sjefsengelen herskar over himmelen og freistar å ta livet av den sympatiske heltinna Lyra Belacqua.

Slik er det nemleg med englar. Sjølv om me ler av dei, så er dei eit djuptgåande kulturelt fenomen som dukkar opp dei mest uventa stader. Bandet Mars Volta syng til dømes om Metatron her:

http://www.youtube.com/watch?v=suMxtOORxcc

I’ll never get a distant shot
Heard vessper pure
I never want to see your face
Until the word is made flesh
You’d better ask Metatron
Those flowers that withered away
In the pages of your book
For one day they won’t block your route

Ikkje at eg skjønar eit kvekk av den songen.

Fotnotar:

Hvorfor? Opposisjonspolitikere trues og utsettes for forfølgelse med bakgrunn i en anti-terror-lov. Hundrevis har blitt arrestert. Ytringsfriheten er minimal. Bare for noen dager siden ble en amerikansk-basert etiopisk journalist dømt til fengsel på livstid, lykkeligvis in absentia, siden han har søkt tilflukt i Statene. Andre journalister er idømt lange fengselsstraffer. Rapporter fra menneskerettsorganisasjoner er unisone i sin fordømmelse av landets grove menneskerettsbrudd. De er dyster lesning.

Men man trenger ikke gå til menneskerettsorganisasjonene. Man kan gå til norske myndigheter, og nærmere bestemt til den norske ambassaden i landets hovedstad Addis Abeba. De siste månedene har ambassaden sendt flere bekymringsmeldinger hjem, knyttet til nettopp rapporter om arresterte opposisjonelle. Så bekymret har det offisielle Norge vært at statsminister Jens Stoltenberg tok opp temaet i et møte med sin kollega Meles Zenawi i Oslo den 10. oktober. Ett av temaene var arrestasjonen av to svenske journalister, Martin Schibbye og Johan Persson, som anklages for drap og mishandling. Zenawi avviste vestlig innblanding.

Og det offisielle Norge – som for opp som en løve – faller ned som en skinnfell. Norge fremforhandler en avtale med etiopiske myndigheter, for å gjøre noe med «problemet» – som ikke er Etiopias stadig mer autoritære regime, men etiopiske asylsøkere i Norge. På regjeringens nettsider finner man en pressemelding der statssekretær Pål K. Lønseth i Justis- og beredskapsdepartementet meddeler den «gode» nyheten. – Etiopiske borgere har gjennom mange år vært en stor asylsøkergruppe i Norge, og vi er veldig glade for at vi nå har inngått en avtale som vil fremme retur til Etiopia, sier Lønseth.

Pressemeldingen er utstyrt med et bilde av statssekretær Torgeir Larsen i utenriksdepartementet, samt den etiopiske ministeren Berhane Gebre-Christos. De smiler. Norge er det første landet som har fått i stand en slik avtale. Nå kan de omtrent 400 papirløse etiopierne her til lands returneres. Sprett champagnen! Etiopiske asylsøkere har vært en kvise på den norske rumpen. Nå kan vi bli kvitt dem.

«Avtalen legger til rette for at borgere av Etiopia kan returnere til sitt hjemland på en sikker og verdig måte», heter det i pressemeldingen. Sikker? Og verdig? Kvalmen velter frem.

Norsk organisasjon for asylsøkere (NOAS) er – med god grunn – bekymret for at flere av etiopierne vil bli forfulgt, fengslet og i verste fall også torturert dersom de, som den lykkelige pressemeldingen tyder på, skal tvangsreturneres fra 15. mars av. En rekke av etiopierne som har oppholdt seg, papirløst, i Norge, har drevet aktiv opposisjonspolitikk og myndighetskritikk. Myndighetene følger, som saken med den amerikansk-baserte journalisten illustrerer, med på hva som skjer i etiopisk diaspora. – Det etiopiske regimet bruker store ressurser på å forfølge og fengsle sine kritikere, enten det dreier seg om tidligere parlamentsmedlemmer, journalister eller sivile aktivister, sier generalsekretær Ann-Magrit Austenå.

Men det blir verre. I gruppen av de papirløse problemene finnes barn, barn som har bodd i Norge i årevis, barn som er født og oppvokst her. De står i fare for å bli «returnert» til et land de ikke kjenner, et land der foreldrene fort kan havne i klammeri med de autoritære myndighetene. Det får den norske Kirken til å reagere. – Barnas beste er det viktigste. Flere av de etiopiske barna som lever i Norge uten lovlig opphold er født og oppvokst her. Kirken er klar på at barns beste og tilknytning til Norge må prioriteres framfor innvandringsregulerende hensyn, uttaler preses i Den norske kirke, biskop Helga Haugland Byfuglien.

Men vil norske myndigheter lytte? En sak fra Tromsø – som omhandler kurdere, ikke etiopiere – gir grunn til å frykte at svaret er nei. Foreldrene til tre år gamle Allan fikk tidlig i januar beskjed om at han skal forlate landet. Faren har lovlig oppholdstillatelse og har bodd i landet i 11 år; han jobber i kommunen. Moren har fått avslag på familiegjenforening, men saken er nå i behandling hos utlendingsnemnda. Men Allan, som er født i Norge, har fått beskjed om forlate landet.

«Det er selvfølgelig ikke slik at en tre år gammel gutt skal forlate Norge alene uten en av sine», skriver områdeleder i UDI, Snorre Sæther i en e-post til Dagbladet. Men norske utlendingsmyndigheter fant det altså verdt å sende et brev til treåringen, med beskjed om at han må reise fra landet innen fire uker. De av oss som har fulgt med på norsk asyl- og innvandringspolitikk de siste årene har sett mange eksempler som ligner, mange historier om den norske nådeløshet. Det er baksiden av medaljen «streng, men rettferdig» – en medalje som knappest kan være laget av edelt metall. Det er skammens politikk, en politikk som nå har blitt befestet med en skammens avtale.

For Norge, Kjæmpers Fødeland, Vi denne Skaal vil tømme.

- Ivar Aasen, Lovtale yver Culturen

Så har Kristin Halvorsen sytt for at målkampen har vakna til liv att, slik at jamvel VG-journalistar skriv nynorsk. Eller klagar over at nynorsken er brei som ei låvedør. At VG også har laga ein idiotisk nynorskquiz som ser ut til å vera laga av nokon som trur at nynorsk framleis er slik Ivar Aasen sitt landsmaal var, ja, det får so vera. No som forskjellane innanfor det sokalla “muslimske miljøet” i Noreg har vorte meir enn tydelege, er det truleg kjekt å kunna dyrka fordommar om nynorsk istadenfor. “Falle i uvit” meg midt i øret. Nokon burde få nynorskordboka si beslaglagt. Eller kverrsett, om du vil.

Problemet med denne debatten er sjølvsagt at han ikkje handlar om det han burde handla om i det heile. Det vert endå ein tåpeleg debatt om “ja” og “nei” til nynorsk, og om latin og mandarin. Sic transit gloria mundi.

Sjølv om eg tidvis helst ville ha kleisa dei to ordbøkene saman og lata folk skriva slik dei ville, slik at eg kunne skriva “havn” istadenfor “hamn” utan det minste fnugg av dårleg språkleg samvit, er det norske språklege mangfaldet faktisk verd å setja pris på. At haugevis av folk ikkje gjer det er knappast vanskeleg å skjøna, all den tid sidemålet vert trykt ned i halsen på ungdom som om Staten var ei fuglemor. Og her har faktisk Kunnskapsdepartementet skjøna meir enn Noregs Mållag – sidan departementet vil nedtona sidemålundervisninga – nynorsken sin verste fiende. I Noregs Mållag meiner dei at nynorsken si framtid som bruksmål er avhengig av det vert gjeve karakterar i sidemål: “Jamstellinga mellom nynorsk og bokmål er i fare dersom det ikkje er eigen karakter i båe målformene”, seier dei.

Som om lærdom nokon gong var avhengig av karakterar. Eg meiner å hugsa at eg fekk gode karakterar i tysk, fordi eg kunne slike ting som regla “an – auf – hinter – in – neben – über – unter – vor – zwischen”, men eg lærde aldri språket før eg måtte snakka med tyske turistar dagleg. Om eg hadde site på eit offentleg kontor og måtte svara folk på skriftleg tysk ville det ha gått lukt til helvete, på same vis som regelboka for sivilarbeidarar eg ein gong fekk utlevert på nynorsk var uleseleg – skriven på arkaisk nynorsk av nokon som openbert ikkje kunne språket, eg laut som nynorskbrukar be om å få bokmålutgåva for å i det heile skjøna kva som stod der.

Om ein no skal introdusera kinesisk i skulen, for å gjera det “vanskelig”, som Astrid Meland skriv, kunne ein starta på lærarskulen med ordtaket shi fu ling jin men, xiu xing zai ge ren. Læraren opnar døra, du går inn på eiga hand. Sjølv om det finst unnatak, takk vere gode lærarar på gode skular, er det lenge sidan sidemålsundervisninga har opna særleg mange dører inn i nynorskverda – noko den tåpelege VG-quizen vel er ein strålande illustrasjon på. Og det er problemet ein burde diskutera.

Til sist, berre for å ha sagt det: Eg har aldri vore noko særleg til målmann. Eg har alltid likt best å spela spiss.

Den eine er at eg liker svensk krimlitteratur, og på sist Oslo-tur inkluderte fangsten kriminalromanen Idealisten skrive av den svenske riksdagspolitikaren (og tidlegare justisminister) Thomas Bodström, ei grei bok¹, sjølv om biletet av Sverigedemokraterna kanskje er litt vel prega av at det er ein sosialdemokrat som har skrive ho. Den andre årsaken er at eg har inntrykk av at den svenske bokmarknaden har mykje av noko eg ofte saknar på den norske, bøker som Tina Thunanders Resa i Sharialand, Magnus Sandelins Den svarte nazisten og Niklas Orrenius Här är allt så perfekt.

Dette biletet av den norske bokmarknaden er sjølvsagt noko for enkelt, men det er likevel slik at eg vert glad når eg kjem over journalistiske bøker – og særleg når eg kjem over interessante bøker som Ellen Reiss reportasjebok Søstre – hvordan unge, muslimske kvinner skaper sin egen frihet som nyleg kom ut på Frekk Forlag. Boka omhandlar dessutan eit tema som har vore mykje framme i samfunnsdebatten, men på ein betre måte: kvinner si stilling i islam som religion. Som det heiter i forlagsredaktørane si innleiing:

[..M]ens vi alle sammen snakker om dette, går en utrolig viktig utvikling sin gang: Unge muslimske kvinner utdanner seg, deltar i samfunnsdebatten, får posisjoner og utfordrer til og med sitt eget miljø. De skaper sin egen frihet.

Som redaktørane også skriv viser boka dessutan det som burde ha vore openbert – men diverre ser ut til å ikkje vera det for ein del – nemleg at islam “ikke er en bestemt ting. Islam er de menneskene som tror på religionen. De kommer i usedvanlig mange sjatteringer”. Rett nok veit eg ikkje kor “usedvanlig” det er, men desse forskjellane vert ekstremt synleg når ein samanliknar bileta av to av unge kvinnene som vert intervjua, den frilynte Nayab (etternamnet hennar vert utelatt) og Islam Net-aktivisten Aisha Shezadi Kausar, som ein ikkje får sjå meir av augene av, resten er gøymd bak ein niqab.

Men forskjellane kjem også meir enn tydeleg fram i svara dei gjev; Kausar er oppteken av “dei lærde” – som i Islam Net-samanhang i hovudsak dreier seg om saudiske salafistar. Nayab er oppteken av ei islamsk kjerne av medmenneskelegheit. – Ja, jeg er muslim, men aller først er jeg et medmenneske. Jeg lytter til magefølelsen og samvittigheten. Om en tolkning går mot menneskeligheten, tenker jeg at den er feil. Jeg kan lese og skrive, hvorfor skal jeg ikke kunne tolke selv?

Nettopp det at Søstre er ei journalistisk bok gjev ho også si største styrke, nemleg at ho kombinerer innsikt med å vera lett tilgjengeleg. Det same kan ein diverre ikkje seia om mykje av den norske litteraturen som er gjeve ut om islam. Men dermed er det også dei journalistiske innvendingane som melder seg. For det fyrste kan ein stilla same spørsmål som Kadra Yusuf gjer i Vårt Land og spørra om ikkje boka fokuserer for mykje på islam, slik at spørsmål og refleksjonar rundt kulturell identitet utover dette vert nedtona. Her kunne til dømes intervjuet med “Araweelo” – bloggaren bak den høgst lesverdige bloggen Bak rosa burkaer og gule mullahskjegg – ha gjeve meir plass til diskusjonane rundt somalisk kultur, på både godt og vondt.

For det andre sit ein att med at det er nokre spørsmål som manglar, også av dei kritiske spørsmåla, utan at eg forsvarer den reine revolvarjournalistikken. Fleire av dei som vert intervjua uttaler seg sterkt kritisk om Islam Net, men Kausar vert tilsynelatande berre konfrontert med noko av denne kritikken. Ein får auge på nokre av dei sentrale skilnadene, på noko av det som gjer at Islam Net skil seg ut – ikkje berre frå dei liberale motstemmene, men og frå meir konservative muslimske grupper – men ein kunne fått auge på meir. Eitt anna døme er der statsvitar Olav Elgvin – som står bak bloggen Muslimprosjektet – “i utgangspunktet” ikkje vil kalla same organisasjon for fundamentalistar, men boka lar det vera noko uklårt kvifor. Er det sjølve omgrepet fundamentalisme han reagerer på? Eller er det noko anna? Her kunne ein med fordel gått noko meir i djupna.

Å påpeika at boka ikkje gjer det, vert kanskje likevel som å ynskja seg ei litt anna bok. Ein av dei store føremonene med Søstre er at det er ei lita bok; 94 sider i eit slags magasinformat. Det gjer at ein kan lesa ho på ein ettermiddag. Og den ettermiddagen er det verd å setja av.

Søstre – hvordan unge muslimske kvinner skaper sin egen frihet
av Ellen Reiss, Frekk Forlag, 2012

Høyr også NRK “Ekko” sitt innslag om boka – som du finn i MP3-format her.

–

Litterær fotnote: