Det går et virus gjennom verden. Det infiserer motstandere av Bush-regjeringen, suger hjernen deres ut gjennom øynene deres og gjør dem om til bablende idioter. Det ble først utviklet i et laboratorium i USA, men nådde våre strender for noen måneder siden. I løpet av de siste fjorten dagene har det blitt en epidemi. Det går knapt en dag uten at noen – herjet av denne sykdommen, med rullende øyne, lepper flekket med skum – prøver å infisere meg. Sykdommen heter “Loose Change”. Det er en film laget av tre unge menn som målbærer de fleste vanlige konspirasjonsteorien om angrepene 11. september 2001.

Etter at Obama vant valget i USA hadde jeg håpet at det verste var forbi, og at amerikansk venstreside endelig skulle klare å kaste av seg den selvdestruktive paranoiaen som har herjet den minst siden Bush jr. vant sitt første valg.

Jeg ser også ut til å ha fått rett. Når jeg surfer på diverse nettfora er det lengre og lengre mellom påstandene om at 911 ble utført av amerikanske myndigheter selv. Denne konspirasjonsteorien har gått av moten, til fordel for blant annet konspirasjonsteorier rundt den amerikanske føderalbanken. Selv konspirasjonsteoretikernes verden har latt seg påvirke av finanskrisen.

Samtidig har amerikansk høyreside overtatt en god del av den nevnte paranoiaen, blant annet takket være de såkalte nirthers, folk som mener at Obama ikke er født i USA og derav heller ikke kunne velges som president i landet. Pamela Geller, ingen ukjent personlighet i amerikansk bloggosfære, har begynt å kombinere sin dyptgående islamfrykt og gjennomgående stereotypier med dette: BARACK HUSSEIN BIRTH ANNOUNCEMENT FORGERY …… THE FRAUD GOES ON. Kilden hennes: en av mange som også mener at 911 ble utført av amerikanske myndigheter selv.

Denne typen teorier har en tendens til å opptre i klaser. Avstanden fra jødehat til konspirasjonsteorier kan ofte måles i millimetre, men det kan også avstanden til mer originale (men i det minste mindre anti-semittiske) teorier: Pamela Gellers kilde hevder blant annet George Bush (den eldre) egentlig er George Scherff, en tysk nazist, og at han var sentral i å slå sammen SS-etterretning og amerikansk etterretning til CIA og i “CIA mind control experiments”.

Disse teoriene har – i motsetning til 911-teoriene – ikke vunnet særlig gehør, og jeg har knapt sett dem referert før.

911-teoriene skiller seg med andre ord ut gjennom å være populære. Og selv om de ser ut til å være i ferd med å gå av moten, hører jeg dem stadig. Noen ganger i fullblown versjon: “Vi har aldri fått troverdige bevis for at islamistiske terrorister stod bak” eller “Det er ingen tvil om at dette var en innside-jobb”. Som oftest i den forsiktigere og langt mer rasjonelle utgaven: “Det er mye vi ikke vet om 911″.

Og det siste er selvsagt riktig. Det er mye vi ikke vet. Men samtidig vet vi mye – ekstremt mye. Terrorangrepene 11. september er en av de grundigst dokumenterte hendelsene i nyere historie. Det har blant annet sammenheng med at de blant annet fant sted i en av verdens største byer, med mengder av turister og mediafolk i nærheten. Vi har alle sett bildene. Når konspirasjonsteoretikere f.eks. påstår at WTC7 ikke var spesielt herjet av brann er det lett å finne bildene som motbeviser dette. Det finnes enorme mengder video, enorme mengder fotografier, enorme mengder øyenvitnebeskrivelser, det finnes mengder av rapporter, og mengder av litteratur.

Vi vet ikke bare hva som skjedde, men også hvordan det skjedde. Ingen andre teorier har blitt lagt frem som tåler et minstemål av kildekritikk. Ingen andre teorier har blitt lagt frem som overlever et besøk av Ockhams barberhøvel: Mangfold bør ikke anslå nødvendighet. Eller med andre ord: jo mer komplisert en forklaring er, jo mer usannsynlig er den.

Norsk wikipedia gir et godt eksempel:

Etter en stormfull natt finner du to trær blåst ned på et jorde. Hvordan har dette skjedd?

1. De kan ha blitt blåst ned av vinden.
2. To meteoritter kom samtidig fra det ytre rom, traff og felte trærne, kolliderte direkte med hverandre og fordampet (derfor ingen materialrester).

Begge forklaringene er mulige, men sistnevnte er høyst usannsynlig og mye mer komplisert. Det samme gjelder 911-konspirasjonsteoriene. Angrepene kan ha vært utført av en gruppe flykaprere med tilknytning til al Qa’ida-nettverket, noe det finnes mengder av dokumentasjon på, eller denne gruppen med flykaprere kan være en konstruksjon laget av amerikanske myndigheter i et stort plott med mengder av forfalskninger på alle bauger og kanter og ekstremt mange mennesker involvert i den hensikt å sprenge tre bygninger ved kontrollert sprengning og skyte en krysserrakett inn i en fjerde for å kunne legge skylden på islamske fundamentalister, for slik å kunne gjennomføre flere kriger; gjennom et plott også media og myndigheter i en rekke andre land i verden er en del av, i tillegg til at venstreguruer som Naomi Klein, George Monbiot og Noam Chomsky er betalte portvakter “for imperiet” (og nei – jeg kødder ikke, alt dette er reelle påstander fra 911-troofere). Og de har klart å holde alt dette skjult for de aller fleste.

Begge deler er på overflaten mulig, akkurat som meteoritthistorien på overflaten er det. Men den andre varianten er fullstendig og til vanvidd usannsynlig.

Når man samtidig kan følge flykaprernes fotspor, liv og levned i årevis bakover, og med at det finnes brev, vitnemål, dokumentasjon på telefonsamtaler og pengeoverføringer, rapporter, dokumenter, et ideologiske rammeverk med mengder av ideologiske tekster osv. blir konspirasjonsteoretikernes teorier lite annet enn latterlige. Så til de grader på detaljnivå er den virkelige historien om 911 kjent at vi vet hva Ziad Jarrah skrev (tysk original) i sitt siste brev til sin tysk-tyrkiske kjæreste 10. september 2001 og at vi vet hva hun skrev til ham i en e-post 30. oktober 1998, og at vi vet hva han sa på telefonen til henne like før han deltok i en av fire flykapringer. Nettopp fordi denne begivenheten er blitt researchet svært grundig av både media, akademia og etterretningsvesen har vi svært god oversikt over hva som skjedde. Vi vet hva som ble sagt i cockpiten på United Airlines Flight 93. Vi vet hvem som stod bak 911.

Det var al Qa’ida-nettverket. Sentrale personer i dette nettverket inkluderte Osama bin Laden, Ayman al-Zawahiri og Khalid Sheikh Mohammed. Angrepet ble utført av nitten flykaprere: Mohamed Atta al Sayed, Waleed al-Shehri, Wail al-Shehri, Abdulaziz al-Omari, Satam al-Suqami,  Marwan al-Shehhi, Fayez Banihammad, Mohand al-Shehri, Hamza al-Ghamdi, Ahmed al-Ghamdi,  Hani Hanjour, Khalid al-Mihdhar, Majed Moqed, Nawaf al-Hazmi, Salem al-Hazmi, Ziad Jarrah, Ahmed al-Haznawi, Ahmed al-Nami og Saeed al-Ghamdi.

Enorme mengder informasjon er allment tilgjengelig – og det finnes ingen tvil om de sentrale delene av hendelsesforløpet. Å trekke dette i tvil er intellektuelt på linje med å trekke i tvil at Holocaust fant sted: det er avhengig av at en fullstendig setter til side en enorm mengde dokumentasjon for å i stedet godta en langt mer usannsynlig forklaring basert på påstander som ikke tåler grunnleggende kildekritikk.

Men det betyr ikke at vi vet alt om 911. På grunn av den omfattende researchen som har vært, kan vi også vite en hel del om hva vi ikke vet: Svært lite har kommet ut om hvilken rolle saudisk etterretning spilte, var det folk innad i saudisk etterretning som hjalp flykaprerne? Det er også mange hvite flekker i forhold til spørsmålet om hvorfor amerikansk etterretning sviktet så fatalt, selv om – for å sitere tittelen på et av kapitlene i 911-kommisjonens rapport – “The system was blinking red”.

Noe av dette kan ha blitt holdt skjult for oss gode grunner, da det kan være snakk om informasjon som er potensielt farlig i gale hender. En hel del av det har helt garantert blitt holdt skjult for oss av dårlige grunner. Det er heller ingen tvil om at sannheten er krigens -også denne krigens – første offer. Fortellingen om Khalid Shaikh Mohammeds dødsfall 11. september 2002 er et godt eksempel på det.

Rykter og bevisste og ubevisste usannheter har det vært mange av i “Krigen mot terror”, ikke minst i forhold til de etterhvert famøse påstandene om masseødeleggelsesvåpen i Irak (la det imidlertid være klart at Irak har hatt både kjemiske og bakteriologiske våpen, og at landet også har brukt kjemiske våpen mot sivile; hvorvidt disse våpnene kan kalles masseødeleggelsesvåpen kan diskuteres, men at Irak på et tidspunkt hadde dem er like udiskutabelt som at Iraks arsenaler av slike våpen var så godt som eller helt ikke-eksisterende da amerikanerne invaderte).

Det er også en del vi burde vite, men som ikke er allment kjent, blant annet at vestlig etterretning i flere situasjoner og i flere ulike land har gjort seg nytte av eller samarbeidet med al Qa’ida-tilknyttede nettverk og personer, f.eks. i Bosnia. Det betyr ikke at al Qa’ida-nettverket er en amerikansk konstruksjon, men det betyr at amerikanske myndigheter kan klandres for å ha gitt både islamistisk terrorisme og spinnville konspirasjonsteorier god jord å vokse i. De som først og fremst må klandres for konspirasjonsteoriene er imidlertid de som kjemper for å spre dem, og som derfor om og om igjen tar i bruk de samme metodene: Løgn. Fordreininger. Sitatfusk. Forfalskninger. Kryssklipping.

Disse folkene har gjort stor skade på sosiale bevegelser flere steder i verden, og har alvorlig skadeskutt amerikansk venstreside. De har kastet vekk enorme mengder tid og ressurser, både sine egne og andres. De har ødelagt for de som stiller seriøse spørsmål til amerikansk utenrikspolitikk og har fjernet fokus fra viktige debatter, f.eks. debatten om hva som ligger bak den ideologiske utviklingen al Qa’ida-terroristene ble avlet fram av.

Les også:

• Høyeksplosivt bedrag (på oyvindstrommen.be)
  
• En gammel konspirasjonsteori (Fri Tanke)
  
• En seier for fornuften (Fri Tanke)
  

Byscene i Dungeons of Moria

Seinare skulle det sjølvsagt bli langt fleire dataspel, dei fleste av dei har eg sidan gløymd – men nokre juvelar set som klistra i hjernebarken. Eg har f.eks. lenge lyst å få tak på Commodore-64 spelet som eg spela hos ein kompis og som eg trur heitte “Schooldays” – det handla om å vera ei bølle på skulen.

Desse dataspela er ein del av vår nære kulturhistorie, men er ofte vanskeleg å finna tak på, og vanskelege å få til å fungera på ei moderne datamaskin. Selskapa som produserte dei er gjerne borte, programmerane har vakse ut av garasjane sine, men kopiretten er ofte framleis intakt (sjølv om ein del av spelprosjekta var open source).

Eg vil faktisk gå så langt som å levera følgjande påstand: Hadde det ikkje vore for ulovleg kopiering – blant anna gjennom såkalla abandonware-sider – hadde denne delen av kulturhistoria vore i stor fare for å døy fullstendig ut. Og for ein dataspel-entusiast som meg ville det vera omlag like ille som om norsk litteratur skulle vera foruten både Bjørnson, Wergeland, Hamsun, Undset og Vesaas. Ein del av dei gamle dataspela fortener absolutt nemninga klassikarar.

Kan ein seia det same om film? Ei stund attende kom eg over ein referanse til ein klassisk britisk film, “Passport to Pimlico“. Nyfikna mi vart pirra, men eg bur i ein liten distriktskommune der det knapt er mogleg å leiga film og der kjøpefilm er noko ein får hjå Kiwi og på Best-stasjonen, så det ville vera bortkasta å leita etter filmen der. Han finst på Amazon i ei DVD-utgåve laga av franskmennene som no (på eit eller anna vis) sit med rettane til filmen – men DVD-utgåva har fått utruleg dårlege kritikkar, dårleg lyd, dårleg kvalitet. Og så finst filmen på diverse fildelingstenester. Der er han lettare tilgjengeleg og raskare tilgjengeleg enn andre stader. Igjen vil eg påstå at den ulovlege fildelinga bidreg til at relativt nær kulturhistorie er tilgjengeleg for fleire. Ein skal vera bra kritisk til fildeling som fenomen for å unngå å sjå verdien av nett dét.

Sjølv meiner eg at den ulovlege fildelinga er eit utslag av eit teknologisk paradigmeskifte. Moderne datateknologi gjer det mogleg å dela store mengder informasjon over store avstandar og til relativt låg pris (men lunsjen er ikkje gratis, både internett, straum, datautstyr og servarar kostar pengar). Dette gjer at kulturen er i ferd med å venda attende til allmenninga, etter eit lengre opphald i marknadssfæra.

Det er lett å sjå problem ved dette. Kulturprodusentar som ikkje får betalt for arbeidet sitt. Nisjeforretningar som går dukken. Plateselskap som vert gjort overflødige. Veksten i ulovleg fildeling får negative konsekvensar, og det ville vera naivt å underslå det. Men samstundes: Let ho seg stogga? Kva slags virkemiddel må ein då ta i bruk, når sjølv ikkje Kina – med eit arsenal av totalitære metodar – klarer å hindra borgarane sine å gå til nettstaden piratebay.org? Det er noko lettare luddistisk over industrien sin kamp mot fildelingsmonsteret.  Nerdane, geekane og piratane sit med sterkare kort på handa, ikkje minst at svært mange finn det heilt naturleg å dela kulturprodukt – sjølv blant medlemene i organisasjonar som kjemper med nebb og klør mot fildeling.

Ulempene ved at kulturen vender attende til allmenninga er fleire: ein kan frykta at kunsten i endå større grad vert avhengige av sponsing frå staten og frå folk med mykje pengar. Produktplassering og rein reklamekultur kan verta vanlegare.

Men det som trengst no er likevel ein djuptgåande debatt på myndighetsnivå om kva ein gjera for at kulturen skal koma styrkt ut av paradigmeskifte og korleis ein skal sikra at produsentar framleis får betalt for åndsverka sine. Det bør vera ein ærleg debatt om korleis ein kan dempa ulempene og dra mest mogleg nytte av fordelane av den ikkje-kommersielle fildelinga, og debatten bør ikkje lenger handla om korleis ein skal kriminalisera hundretusenvis av menneske.

Miljøpartiet Dei Grøne er viljuge til å ta den debatten. Det same er EGP, samanslutninga av grøne parti over heile Europa. SV-minister Bård Vegar Solhjell viser gode takter, og Unge Venstre glimtar til i blant. Raudt synest tilsynelatande det er ein del av ein kul anti-kapitalistisk kamp, men gløymer i stor grad opphavsmennene, kunstnarane.

Men kvar er resten av politikarane? Vel dei å ignorera ein av dei viktigaste kulturpolitiske debattane me står ovanfor?

Dermed er diktprosjektet attende på skinner, og neste land ut er Angola. Her er eg i den heldige (?) situasjon at landets fyrste president, prestesonen, gynekologen,  marxisten og sovjetvenen Agostinho Neto også var poet. Dette diktet (i mi norske gjendikting frå engelsk) skreiv han medan han sat i fengsel i 1960:

Her i fengsel
med raseriet lukka inn i brystet
ventar eg tolmodig
på at skyene skal samla seg
blåst av Historia sin vind

Ingen
kan stoppa regnet.

Regnet kom i 1975 etter nellikrevolusjonen i kolonimakta Portugal året før. 11. november 1975 erklærte MPLA-rørsla Angola for uavhengig, men landet skulle verta herja av borgarkrig i mange år. Neto døydde i Moskva i 1979.

Per Sandberg i Frp vil fyrst bruka gulrot og sidan bruka pisk: - Vi skal fornye offentlig sektor. Jeg gir meg ikke i det partiet her før vi sitter igjen med 170 kommuner!

I fylkestingsvalet 2007 stemte annankvar fusing, annankvar samning og over to tredjedelar av osingane på eit av dei fire såkalla borgarlege partia (Venstre, Kristeleg Folkeparti, Framstegspartiet, Høgre). På bakgrunn av dette etterlyste eg i ein kommentarartikkel skrive som journalist i Os og Fusaposten (artikkelen er også å finna som faksimile på Bygdabloggen) ein lokal diskusjon.

Eit av kommunescenaria i KS-rapporten "Eit nytt Hordaland?" frå 2004. Dei tre kommunane Os, Fusa og Samnanger vert her slått saman - ein ikkje utenkeleg modell som har ein del støtte i dei tre kommunane, men som vil skapa ein svært kunstig konstruksjon

Eg spurte: Kva meiner innbyggjarane i Os og Fusa om kommunesamanslåing? Kva meiner – ikkje minst – politikarane og veljarane til Frp, Høgre, Venstre og Kristeleg Folkeparti. Det same spørsmålet kan glatt gå ut til politikarar og veljarar i Samnanger.

Debatten på området har vore nærast fråverande, både før og etter mitt innlegg. Det kan synast som om spørsmålet er eit slags distriktstabu, noko politikarar på lokalplan ikkje skal snakka om i det heile, men heller overlata til politikarane på Stortinget. Varaordførar Atle Kvåle i Fusa er ein av dei få som har snakka om det, sjølv om det er nesten fem år sidan no. Bakgrunnen var eit utspel frå Tverrpolitisk Samlingsliste, leia av Magne Djuvik (no Frp), med støtte til ein storkommune beståande av nettopp Os, Fusa og Samnanger.

Arbeidarparti-politikaren Kvåle sa:

Me må unngå å koma i ein situasjon der me får tredd ei samanslåing ned over hovudet på oss. Me må setja oss i førarsetet og sjølve kome med meiningar om korleis me vil ha det.

Problemet med framlegget om storkommunen Os er at resultatet rett og slett ikkje heng på greip (dei som har vorte for urbaniserte til å skjøna det omgrepet bør umiddelbart tinga seg ein gardsferie ei veke med hard jobbing på eit økologisk småbruk).

Fusa er i seg sjølv eit glitrande døme på tullete kommunekonstruering: Sjølv over 40 år etter at Strandvik, Fusa og Hålandsdal kommunar vart samla til ein kommune ber storheradet Fusa endå preg av å vera ein kunstig konstruksjon. At Ølve og Hatlestrand (og for den del Varaldsøy) ligg i Kvinnherad understrekar det ulogiske i dagens kommunegrenser (“En liten flik av Kvinnherad ligger på vestsiden av fjorden”, skriv wikipedia).

Dette kan ikkje botast med å slå Fusa saman med Os og Samnanger. Osøyro er knappast noko naturleg sentrum for fusingane og slett ikkje eit naturleg senter for samningane, som har kortare veg til Arna i Bergen. Vegen til Bergen sentrum er kortare for dei fleste samningar enn det vegen til Osøyro er; og han er verken så smal, så svingete eller så dårleg som vegen utetter fjorden.

Den felles fortida dei tre kommuna har i gamle Ous herad er nettopp fortid, knytt til ei tid der fjorden var hovudfartsåre. Jamvel om keisar Wilhelm II skulle visa seg å få rett i at bilen berre er eit “mellombels fenomen” er det liten grunn til å tru at framtidas Midthordland kjem til å ha fjorden som motorveg. Kort sagt: Ideen om desse tre kommunane som ein storkommune er mest av alt eit teikn på manglande idérikdom. Sjølv ein storkommune beståande av Os, Fusa, Ølve, Hatlestrand og Tysnes ville vera langt meir logisk.

Det finst ei rekkje gode argument for at små kommunar er betre enn store, og eg er ingen varm tilhengar av storkommunar – Samnanger klarer seg bra åleine. Ikkje minst har småkommunane ein fordel i at lokalpolitikarane er folk ein treff på butikken – og difor kjem val i småkommunar ofte svært nære å vera reine personval. Det hadde ikkje alltid vore så dumt på stortingsnivå heller.

Større kommunar har og demokratiske fordelar. For det fyrste kan det tenkjast at større og sterkare kommunar kan kjempa seg til å overta meir ansvar frå høgare forvaltningsnivå, og dermed bidra til desentralisering, og det ville utvilsamt vera av det gode. For det andre vil store kommunar ofte ha ein meir levande partipolitikk, noko som også gjer småpartia betre sjansar.

I Bergen er eit utslag av dette det nesten umerkeleg vesle Sentrumsalliansen, eit parti grunnlagt av utbrytarar frå Arbeidarpartiet. I fjor foreslo Terje Dalland i Sentrumsalliansen at Os skal lemmast inn i Bergen. Morosamt nok nyttar han draumen om ny E39 som argument for slik samanslåing, medan Terje Søviknes har argumentert med at ny E39 må til for å unngå samanslåing. Dalland meiner at ei samanslåing vil styrkja Bergen og med det Vestlandet som region.

Ikkje særleg mange osingar eg har prata med – heller ikkje av dei som stemmer borgarleg – har særleg lyst til å verta bergensarar. Trass i det er det liten tvil om at ei slik samanslåing ville meir logisk enn storkommunen Os. Bergen er sentrum. Osøyro er det ikkje.

Kva med fusingane og samningane? Samnanger kunne også verta lemma inn i Bergen, betre å vera utkant i by’n enn å vera ei fullstendig bakevje i Os. Betre ville det likevel vera om Arna kommune kunne stå opp att av grava, og verta lagt saman med Vaksdal, Osterøy og Samnanger. Ein slik kommune ville hengja geografisk på greip og dessutan ha eit klårt definert sentrum. Fusa kunne verta ein del av ein liten storkommune saman med Tysnes, Hatlestrand, Ølve, Mundheim og Varaldsøy; ein kommune som ville ha nær 8.000 innbyggjarar.

Mange i dei ulike kommunane vil sjølvsagt reagera på desse framlegga på ein eller annan måte. Sant og seia gjer eg det sjølv også, sidan eg helst vil halda på Samnanger som eigen kommune. Men samstundes er dette ein diskusjon som både osingar, fusingar, samningar, arnabu, ostringar, vaksdølar, kvinnheringar og andre lyt taka, særleg sidan det er god grunn til å tru at eit nytt stortingsfleirtal i 2009 vil ynskja å setja fart i kommunesamanslåingane. Dersom debatten ikkje vert teken lokalt kan det fort verta andre som avgjer alt om kommunegrensene. Difor er det på høg tid å utfordra distriktstabuet.

(Sjå: KS-rapporten “Eit nytt Hordaland?” frå 2004)

Ikkje aner eg kva kinesarane lastar ned, men dette illustrerer både problemet og det fantastiske med bit torrent-teknologien: nemleg tilgang.

Det speler liten rolle kvar i verda du er, så lenge du har tilgang på nettet, du får tilgang til tonnevis av materiale – lovleg eller ikkje – heilt gratis. I det ligg det eit stort potensiale for spreiing av materiale dei fleste helst såg ikkje vart spreidd, her er barneporno det mest openberre dømet.

Men det ligg også eit enormt – nærast revolusjonerande – demokratisk potensiale i fildeling. Ikkje berre i Kina, men også i til dømes norske distriktskommunar. Gjennom bittorrent kan kinesarar få tak på materiale kinesiske myndigheiter nok skulle ynskja at dei ikkje hadde tilgang på, medan folk i til dømes Samnanger vil kunna få tak på kulturprodukt som elles ville vera vanskeleg, umogleg eller svært tidskrevjande å skaffa seg.

Det er enklare å finna den italienske spelefilmen “Lo Scatenato” frå 1967 via ein av piratbukta sine konkurrentar enn det er å finna ein netthandel som sel han til Noreg. Nedlastinga vil truleg gå raskare enn å få ein DVD sendt i posten.

Det er denne utfordringa musikkbransjen, filmbransjen og TV-bransjen i liten grad har klart å svara på. Industrien er som ein dinosaur i platebutikken: teknologien har sprunge frå dei, og interesseorganisasjonane deira har vore meir interesserte i å kriminalisera hundretusenvis av menneske enn av å finna nye måtar å tena pengar på.

Industrien heng ikkje med og er i liten grad ute av stand til å hengja med, då teknologien gjer at me på mange måtar står ovanfor eit opphavsrettsmessig paradigmeskifte: kulturen er i ferd med å verta dradd vekk frå marknaden og på sett og vis venda attende til allmenninga (av gamalnorsk allmenningr, alle menn). Og kvifor ikkje? Det var der folkemusikken, folkeeventyra og folkesongane kom frå – og for den del moderne urbane legender og vandrehistoriar. Allmenningen er ein stad der det faktisk finst noko slikt som ein gratis lunsj, noko også blant anna filmindustrien har synt seg å utnytta gjennom filmatisering av gamle eventyr og nyare historier om skrømt og galningar.

Bittorrent er berre eit av fleire symptom: Sjølv om YouTube er høgst kommersielt er tenesta – med alle dei opphavsrettslege spørsmåla ho reiser – eit anna. Myspace eit tredje. At bloggarar bruker andre sin bilete utan eit sekund ettertanke eit fjerde. Det finst hundrevis av døme.

Eg reknar underhaldningsindustrien sin sjanse for å setja ein stoggar for dette for å vera ekstremt dårlege. Dei stogga ikkje kopiering av filmar på VHS. Dei stogga ikkje kopiering på kassett. Og “Don’t copy that floppy” fekk ikkje sett ein stoggar for kopiering av dataspel attende i datamaskinenes jernalder. Underhaldningsindustrien sitt store problem er at deling av kultur er høgst menneskeleg, og – lovbrot eller ikkje – noko svært mange vil finna moralsk forsvarleg. Kulturminister Trond Giske kan vera så antipirat han berre vil, men utan å ta sovjetiske metodar i bruk står myndigheitene makteslause, og sjølv med sovjetiske metodar skal dei få det vanskeleg.

Men fildelarane har eit stort problem til felles med både artistane, produsentane og regissørane, og det er problem mange ikkje tek på alvor. Fildelarane sitt store problem er at dei som lager kultur også må ha høve til å kunna leva av det. Den politiske oppgåva Trond Giske burde ta tak i er å finna ein politikk som ikkje kriminaliserer hundretusenvis av nordmenn heilt unødig, som legg til rette for å utnytta allmenningen sine mange fordelar framfor både marknad og stat og som samstundes gjev artistar, produsentar og regissørar høve til å tena pengar på arbeidet sitt.

Alternativa til å finna ein slik politikk er få og ukoselege: Ei vidare oppblomstring av ulovleg fildeling, og med dette kriminalisering av stadig fleire vanlege borgarar. Eller system for digital overvaking av motbydeleg omfang.

Kort sagt: Fildeling er eit politisk spørsmål. Ikkje eit juridisk.

Well I do know why I came here tonight

I got the feeling that something ain’t right

I’m so scared in case I fall off my chair

And I’m wondering if I’ll get down the stairs

Kåre Willoch to the left of me

Paul Chaffey to the right,

here I am, Stuck in the middle with you.

Kjelde: Jesus and Mo. Publisert under Creative Commons-lisens.

I Fri Tanke les eg at den tidlegare SV-toppen Bente Sandvig truga med å melda seg ut av SV og  å stemma Venstre grunna regjeringa sitt beint fram toskete framlegg om å innføra det som i praksis ville vera ein ny (og følgjeleg mindre sovande) blasfemiparagraf.

Ho slepp å gjera det, sidan det Frank Aarebrot treffande nok omtaler som “ei skikkeleg politisk arbeidsulukke” ikkje kjem til å verta noko av. Fornuften vinn fram, den sovande blasfemiparagrafen vert teken livet av og det kjem ikkje ein ny variant i staden. Eg vil hevda at både ateistar, agnostikarar, kristne og muslimar har grunn til å gle seg over det – sjølv om ingen av dei kan melda meg til politiet for den lett blasfemiske teikneserien denne artikkelen er illustrert med. Den beste medisinen mot religiøs undertrykking er eit samfunn som forsvarer liberale og sekulære verdiar.

Ein ting Sandvig er likevel verdt å kommentera nærare:

– Jeg vil ikke være med i et parti som mener at et grunnleggende prinsipp som ytringsfriheten kan forhandles bort på samme måte som en veistubb i Nord-Norge, slår Bente Sandvig fast.

Denne kommentaren illustrerer slik eg ser det glitrande kvifor Noreg har bruk for eit venstreliberalt parti; eit parti som set pris på og kjempar for dei to tinga det verkeleg er verdt å setja pris på ved dagens Noreg: velferdssamfunnet og fridomen.

Saken illustrerer også kvifor SV ikkje er eit venstreliberalt parti og heller ikkje fortener stemmene til folk som er det. Når Arbeidarpartiet og SV fyrst gav etter for dei i Senterpartiet som ynskte ein utvida “rasismeparagraf” synte dei seg å vera meir opptekne av det interne samarbeidet i regjeringa enn av den grunnleggjande liberale verdien som ligg i å lata folk seia tåpelege, fæle, uhøflege og jamvel hatske ting om dei absolutt måtte ynskja det. Det at SV også er tilhengjarar av “en mer robust utgave av rasismeparagrafen” er med på å understreka poenget.

Ein av dei tinga er eg mest nøgd med i utkastet til nytt program for Miljøpartiet dei Grøne er følgjande tekst, ei vidareføring av prinsipp som er slått fast i tidlegare program:

Rasisme er totalt uønskt, uansett kva form han opptrer i. Miljøpartiet dei Grøne avviser likevel eit forbod mot rasistiske ytringar og organisasjonar. Desse må motarbeidast med romslegheit og open argumentasjon.

Eit konsekvent venstreliberalt parti ville ha understreka same ting. For norske venstreliberalar framstår Venstre og SV ofte dei einaste to alternativa, og ingen av dei to er særleg gode. Venstre er eit høgreparti, noko realpolitikken syner tydeleg nok. SV ber stadig preg av å ha ein marxistisk fløy med stor innverknad og resten av partiet framstår som ei litt raudare, men like traust og like lite oppfinnsam utgåve av Arbeidarpartiet.

Ein kan ikkje venta seg å finna eit parti ein er einig med i eitt og alt, og eg er heller ikkje like nøgd med alt i utkastet til nytt partiprogram for Miljøpartiet dei Grøne.

Som ein venstreliberalar som også er oppteken av sentralt grønt tankegods rundt berekraft og miljøvern synest eg likevel at det nye programmet går rette vegen. Det norske Miljøpartiet dei Grøne nærmar seg sitt nederlandske systerparti GroenLinks. Det er mogleg det vil høyrast ut som dårlege nyhende for ein del av mine gamle vener på venstresida. Det vil tyda konkurranse om stemmene til dei mange her til lands som kjenner seg heime på venstresida, men som samstundes har lite til overs for dogmatisk sosialisme og mykje til overs for liberal tenking.

Dei av mine lesarar som meiner Noreg har trong for eit venstreliberalt parti og som kan tenkja seg å vera med på å byggja opp dette skal difor få ei utfordring: http://www.mdg.no/innmelding/

Og for å freista å unngå å høyrast ut som ein partipapegøye: eg skal vedgå at ein av dei mest interessante venstreliberale tenkjarane i Noreg er SV-aren Svein Tuastad. Han ynskjer seg eit fornya SV. Eg ynskjer meg noko anna enn SV.

Arbeiderparti-politiker (og prest) Yngvar Langås sier til VG Nett at “vi mener det er viktig at elevene får det dokumentet som forklarer grunnleggende kristen og humanistisk arv best, nemlig Bibelen”. Pføy! Ungdomsskoleeleven i meg skulle ha vist Langås ett og annet om hvordan Fanden leser Bibelen. Ungdomsskoleeleven i meg bobler nesten etter å spørre disse arendalittene om hvor humanistisk Bibelen er ovenfor amelekittene.

Les resten hos Fri Tanke.

(Og bare så det er sagt: jeg er ikke redd for gratis skolebøker, heller ikke når de heter Bibelen; en viss kjennskap til både denne og andre religiøse og filosofiske skrifter kan komme til nytte både i historiefaget, i samfunnsfag og selv i språkfag. Selv hadde jeg både nytte og glede av å studere bibelsk hebraisk på universitetet, i en slik grad at jeg nå endelig har gitt meg i kast med å lære litt moderne hebraisk. Men offentlig skole bør være sekulær, og i en sekulær skole hører kristendomskunnskap hjemme i samfunnsfagtimene, og ikke i lunsjpausen, i et eget fag eller i form av skolegudstjenester: religion er ikke et offentlig ansvar).

Here’s words
O’Leary, O’Reilly, O’Hare and O’Hara
There’s no one as Irish as Barack O’Bama
You don’t believe me, I hear you say
But Barack’s as Irish, as was JFK

His granddaddy’s daddy came from Moneygall
A small Irish village, well known to you all

Og joda – det stemmer – Obama har også irsk blod i årene. Det er en nesten like morsom spiker i nasjonalistenes kiste som denne britiske dokumentaren: Are you 100% English? (i fem deler, link til første del).

Løsningen på Midtøsten-debatten (men ikke konflikten) er å slutte med store meninger. “Jammen .. da kan jeg jo ikke lenger være for eller mot!” Ja nettopp. Så går verden fra å være klar til uklar, og i stedet for å dømme blir du nødt til å lytte og tenke.