Metatron – ingen kven som helst
Saturday, February 18th, 2012I tru vart Henok bortrykt utan å døy. Ingen såg han meir, for Gud hadde teke han til seg. Før han vart bortrykt, fekk han vitnemål om at han var til glede for Gud.
- Hebr, 11, 5
Prinsesse Märtha og Elisabeth Nordeng er ute med ei ny englebok og det skapar sjølvsagt ein del rabalder, og ein heil del latterleggjering. Forfattar Jan Grue vil starta demonskule. Hege Ulstein synest det er greiast å lata som om det heile eigentleg er ein spøk. Og Marta Norheim i NRK skriv:
Der Bibelens englar alltid var utsendingar frå Gud i viktige situasjonar, som å stenge paradisporten eller å fortelje Maria at ho skulle ha barn, er dei moderne englane ute og opererer på eiga hand. Englane har reist heimefrå, dei står no på eige bein og dei har gått inn i terapibransjen.
Dei gamle englane var meir slik at dei meldte frå, for deretter å trekke seg tilbake og la dei som stod att finne ut av sakene på eiga hand.
Dei moderne englane har namn, og dei tek ansvar for ulike oppgåver. Dei heiter Gabriel og Mikael (her stava Michael) som i Bibelen, og dei heiter Metatron og Chamuel og Sandalphon som dei kanskje heiter ein annan stad som vi ikkje får vite om.
No er Engleskulen sjølvsagt eit moderne fenomen, og koplingane til såkalla new age-religion – i den grad det er eit meiningsfullt omgrep i det heile – er det neppe så mange religionsvitarar som vil oversjå. Men mykje new age-religion låner rimeleg heftig frå det ein i tilfelle kan kalla old age, og englane som dukkar opp hjå Märtha og Nordeng er knappast nymotens. Dei er nærast for kongelege å rekna, og det trass i at meta-Trond høyrest ut som ein heller nerdete fyr på Twitter som stort sett berre er oppteken av Twitter som fenomen. Eller som ein Dagbladet-journalist, med andre ord. Metatron er nemleg langt frå ein kven som helst i engleverda. Han er sjef.
Marta Norheim har rett i at han ikkje dukkar opp i Bibelen (sjølv om ho bommar når ho meiner at englar med bestemte oppgåver er eit nymotens fenomen), iallfall ikkje som Metatron. Han er imidlertid referert fleire stader i den jødiske Talmud, og han står sentralt i det esoteriske skriftet 3. Enok, som også er kjend som Sefer hekhalot (Palassenes bok). Sefer hekhalot er eit hebraisk skrift frå seinantikken, rett nok med ein del latinske og greske ord blanda inn, og vert – etter alt å døma utan at det har det minste med røyndomen å gjera – tilskrive rabbi Ishmael (90-135). I denne boka vert Enok – ein av patriarkane frå tida før syndefloden og også nemnd i både det gamle og det nye testamentet – teken opp i himmelen. Der gjennomgår han ein transformasjon og dermed blir han Metatron.1.
I engelsk omsetjing frå Sefer hekhalot:
Metatron is the Prince over all princes, and stands before him who is exalted over all gods. He goes beneath the throne of glory, where he has a great heavenly tabernacle of light, and brings out the deafening fire, and puts it in the ears of the holy creatures, so that they should not hear the sound of the utterance that issues from the mouth of the Almighty.2.
Slett ingen kven som helst, med andre ord. I ein av referansane som finst i Talmud får han jamvel lov å sitja i nærleiken av Gud, og det er ikkje noko som er mange forunt.
Men heller ikkje Chamuel og Sandalphon er kven-som-helstar, og dei er slett ikkje snytt ut av engleskulen si eiga nase. Akkurat som namnet på skulen deira – Astarte Education – er knabba frå ei gudinne som gjentekne gongar vert fordømt i det Gamle Testamentet3, er englane knabba frå engletradisjonar med solide røter. Chamael er lysets hemnar, ein kjærleiksengel omgjeve av flammar, i blant rekna blant sjølvaste erkeenglane. Og trass i at den katolske kyrkja ikkje er vidare begeistra er det ein fyr som har dukka opp mange gongar. Sandalphon – den “høge engelen”, han er visst fælt høg – er Metatron sin tvillingbror, profeten Elias i engleform. Det er ikkje ukjende pusleenglar Märtha og Nordeng pratar med, Märtha har jamvel fått hjelp av sjølvaste erkeengelen Chamuel til å finna nøklane sine. Det hjelper, vil eg tru, å ha blått blod i årene. Sjølv reknar med å måtta ta til takka med ein heilt vanleg engel, om eg skulle ha nytte for englevakt.
Samstundes er det noko morosamt og heller paradoksalt med reaksjonane på engleflørtinga. Religionshistorikar Olav Hammer er definitivt inne på noko i denne artikkelen i Aftenposten:
- Det er noe av det eldste vi kjenner til i vår del av verden, mennesker har trodd på engler i mer enn 2500 år. Det er velkjent både innen islam, jødisk og kristen tradisjon, med en masse rapporter om kontakt med engler og budskap fra dem, sier Hammer.
- Hvorfor vekker det da så sterke reaksjoner når prinsesse Märtha Louise og hennes kollega hevder å være i kontakt med engler?
- Jeg vil tro det handler om at en kongelig person står for dette. Hadde en hvem som helst utropt seg til medium for engler, hadde det ikke vært noe problem. Men med en statskirke har man også et normativt, teologisk ståsted som kongefamilien også tilhører.
- Har statskirken et mer abstrakt forhold til hva engler er?
- Ikke nødvendigvis. Problemet er ikke nødvendigvis at hun tror på engler, men at hun gjør det på “feil” måte, sier Hammer.
Märtha trur på feil englar – fleire av dei er jo ikkje bibelske – og på feil måte. Eller kanskje går det vidare? Kanskje er det som Audhild Skoglund skriv i boka “Sekter”, at “den sterke religiøsiteten er på vei på ut av de flestes liv, og enkelte skjønner overhodet ikke hva den går ut på”? Når Märtha og Nordeng jamvel vågar å tru på noko som er framand for den mest etablerte religionen her til lands, den lutherske kristendomen, reagerer me ikkje berre med å ikkje forstå noko, men med å rista på hovudet og le. Haha, også englar då, ler me, medan me nokre dagar seinare kosar oss med ein hollywoodfilm med englar i eller med ateistisk litteratur der engelen Metatron dukkar opp. For det gjer han nemleg. Metatron er sentral bad guy i Philip Pullman sin – for øvrig glitrande – fantasytrilogi His Dark Materials, der den ubibelske sjefsengelen herskar over himmelen og freistar å ta livet av den sympatiske heltinna Lyra Belacqua.
Slik er det nemleg med englar. Sjølv om me ler av dei, så er dei eit djuptgåande kulturelt fenomen som dukkar opp dei mest uventa stader. Bandet Mars Volta syng til dømes om Metatron her:
I’ll never get a distant shot
Heard vessper pure
I never want to see your face
Until the word is made flesh
You’d better ask Metatron
Those flowers that withered away
In the pages of your book
For one day they won’t block your route
Ikkje at eg skjønar eit kvekk av den songen.
Fotnotar:
- Martha Himmelfarb, Ascent to Heaven in Jewish and Christian Apocalypse, Oxford: Oxford University Press, 1993, s.44 ↩
- Sitert frå Andrei O. Orlov: The Enoch-Metatron Tradition, (Tübingen: Mohr Siebeck, 2005), s. 113 ↩
- “Salomo holdt seg til Astarte, sidonernes gudinne, og til Milkom, ammonittenes styggedom. Han gjorde det som var ondt i Herrens øyne, og fulgte ikke Herren trofast, som hans far David hadde gjort”, heiter det – passande nok – i andre kongebok ↩







