oyvindstrommen.be traktningar

Ein av tinga eg brukar å gjera når eg er i Oslo er å stikka innom Norli og gå gjennom deira utval av svensk litteratur, bøker ein gjerne ikkje får tak på mine kantar av landet – utanom på internett, sjølvsagt. Det er to årsaker til det.

Den eine er at eg liker svensk krimlitteratur, og på sist Oslo-tur inkluderte fangsten kriminalromanen Idealisten skrive av den svenske riksdagspolitikaren (og tidlegare justisminister) Thomas Bodström, ei grei bok¹, sjølv om biletet av Sverigedemokraterna kanskje er litt vel prega av at det er ein sosialdemokrat som har skrive ho. Den andre årsaken er at eg har inntrykk av at den svenske bokmarknaden har mykje av noko eg ofte saknar på den norske, bøker som Tina Thunanders Resa i Sharialand, Magnus Sandelins Den svarte nazisten og Niklas Orrenius Här är allt så perfekt.

Dette biletet av den norske bokmarknaden er sjølvsagt noko for enkelt, men det er likevel slik at eg vert glad når eg kjem over journalistiske bøker – og særleg når eg kjem over interessante bøker som Ellen Reiss reportasjebok Søstre – hvordan unge, muslimske kvinner skaper sin egen frihet som nyleg kom ut på Frekk Forlag. Boka omhandlar dessutan eit tema som har vore mykje framme i samfunnsdebatten, men på ein betre måte: kvinner si stilling i islam som religion. Som det heiter i forlagsredaktørane si innleiing:

[..M]ens vi alle sammen snakker om dette, går en utrolig viktig utvikling sin gang: Unge muslimske kvinner utdanner seg, deltar i samfunnsdebatten, får posisjoner og utfordrer til og med sitt eget miljø. De skaper sin egen frihet.

Som redaktørane også skriv viser boka dessutan det som burde ha vore openbert – men diverre ser ut til å ikkje vera det for ein del – nemleg at islam “ikke er en bestemt ting. Islam er de menneskene som tror på religionen. De kommer i usedvanlig mange sjatteringer”. Rett nok veit eg ikkje kor “usedvanlig” det er, men desse forskjellane vert ekstremt synleg når ein samanliknar bileta av to av unge kvinnene som vert intervjua, den frilynte Nayab (etternamnet hennar vert utelatt) og Islam Net-aktivisten Aisha Shezadi Kausar, som ein ikkje får sjå meir av augene av, resten er gøymd bak ein niqab.

Men forskjellane kjem også meir enn tydeleg fram i svara dei gjev; Kausar er oppteken av “dei lærde” – som i Islam Net-samanhang i hovudsak dreier seg om saudiske salafistar. Nayab er oppteken av ei islamsk kjerne av medmenneskelegheit. – Ja, jeg er muslim, men aller først er jeg et medmenneske. Jeg lytter til magefølelsen og samvittigheten. Om en tolkning går mot menneskeligheten, tenker jeg at den er feil. Jeg kan lese og skrive, hvorfor skal jeg ikke kunne tolke selv?

Nettopp det at Søstre er ei journalistisk bok gjev ho også si største styrke, nemleg at ho kombinerer innsikt med å vera lett tilgjengeleg. Det same kan ein diverre ikkje seia om mykje av den norske litteraturen som er gjeve ut om islam. Men dermed er det også dei journalistiske innvendingane som melder seg. For det fyrste kan ein stilla same spørsmål som Kadra Yusuf gjer i Vårt Land og spørra om ikkje boka fokuserer for mykje på islam, slik at spørsmål og refleksjonar rundt kulturell identitet utover dette vert nedtona. Her kunne til dømes intervjuet med “Araweelo” – bloggaren bak den høgst lesverdige bloggen Bak rosa burkaer og gule mullahskjegg – ha gjeve meir plass til diskusjonane rundt somalisk kultur, på både godt og vondt.

For det andre sit ein att med at det er nokre spørsmål som manglar, også av dei kritiske spørsmåla, utan at eg forsvarer den reine revolvarjournalistikken. Fleire av dei som vert intervjua uttaler seg sterkt kritisk om Islam Net, men Kausar vert tilsynelatande berre konfrontert med noko av denne kritikken. Ein får auge på nokre av dei sentrale skilnadene, på noko av det som gjer at Islam Net skil seg ut – ikkje berre frå dei liberale motstemmene, men og frå meir konservative muslimske grupper – men ein kunne fått auge på meir. Eitt anna døme er der statsvitar Olav Elgvin – som står bak bloggen Muslimprosjektet – “i utgangspunktet” ikkje vil kalla same organisasjon for fundamentalistar, men boka lar det vera noko uklårt kvifor. Er det sjølve omgrepet fundamentalisme han reagerer på? Eller er det noko anna? Her kunne ein med fordel gått noko meir i djupna.

Å påpeika at boka ikkje gjer det, vert kanskje likevel som å ynskja seg ei litt anna bok. Ein av dei store føremonene med Søstre er at det er ei lita bok; 94 sider i eit slags magasinformat. Det gjer at ein kan lesa ho på ein ettermiddag. Og den ettermiddagen er det verd å setja av.

Søstre – hvordan unge muslimske kvinner skaper sin egen frihet
av Ellen Reiss, Frekk Forlag, 2012

Høyr også NRK “Ekko” sitt innslag om boka – som du finn i MP3-format her.

–

Litterær fotnote:

Sidan kreasjonisme – inkludert ideen om at joda, Jorda og himmelen¹ vart skapt på seks dagar, fordi det står i Bibelen – stadig har ein viss popularitet, både i USA og i enkelte kristne miljø i Noreg kan det vera verdt å ta ei lita tidsreise attende til Sør-Dakota i 1893. Her heldt professor Orlando Ferguson til, og han meinte det var ein beint fram skremmande tanke at jorda var ei kule som bevegde seg gjennom verdsrommet i høg fart.

Ikkje nok med det, det var openbert i strid med Bibelen, sidan Jesaja 11, 12 seier:

Han skal reisa ei fane for folka,
samla dei bortdrivne av Israel
og føra det spreidde Juda-folket
heim att frå verdsens fire hjørne.

Han utarbeidde difor ein alternativ teori som “sler knockout på globeteorien”. Og han laga eit kart for å visa korleis jorda eigentleg ser ut; med fire verdshjørne og det heile:

Legg merke til at Arktis er verdas sentrum, noko eg er litt skuffa over. Det burde jo ha vore Jerusalem. Vidare er det ikkje til å undrast over at antarktisekspedisjonane nokre tiår seinare var så krevjande; berre det å reisa rundt Antarktis tilsvarer å reisa rundt heile jorda, og for nå sydpolen må ein reisa oppover mot verdas kant! Kva som er der oppe, utover englar, tør eg ikkje ein gong å tenkja på, sidan eg har lese mykje av H. P. Lovecraft.

The History Blog kan fortelja meir, men har diverre ikkje lukkast å få tak på professoren si fantastiske bok, som plakaten har følgjande reklame for:

Send 25 Cents to the Author, Prof. Orlando Ferguson, for a book explaining this Square and Stationary Earth. It Knocks the Globe Theory Clean Out. It will Teach You How to Foretell Eclipses. It is Worth Its Weight in Gold.

Det er jo litt synd, sidan dei einaste argumenta og forklaringane for Ferguson sin teori på plakaten er bibelsitat, og ein litt nifs teikning av eit par karar som klamrar seg fast til ei jordkule i full fart. Men om ikkje anna ville dette vera ei fantastisk løysing for ei speleverd i rollespelunivers som AD&D eller for ein fantasyroman (kva er det eg seier? ein fantasytrilogi, meiner eg sjølvsagt; ingen gjer ut sjølvstendige fantasyromanar).

Himmelsk fotnote:

Ein del har bede om å få lesa bacheloroppgåva mi om religiøst motivert vegetarianisme i caodaiismen og blant sjuandedagsadventistar.

På sikt har eg vel eigentleg mest lyst til å ta opp den breiare tematikken – mat og religion – i nokre bloggpostar, for det er eit ganske spanande område som eg òg har jobba litt med utanom bacheloroppgåva. Eg kunne også tenkt meg å skriva meir om caodaiismen, som er ein av fleire representantar for asiatisk nyreligiøsitet, eit felt som har fått heller lite merksemd i norsk akademia. Kvit Lotus-rørsler, som eg er innom, er også spanande greier. Så om du som les dette er ein redaktør med litt pussige interesser som har lyst å betala meg gode pengar for å skriva om slikt, så sei ifrå!

Men for dei som har meldt interesse for dette – eh, vel…. – ganske smale temaet, legg eg uansett oppgåva mi ut her (følg linken, PDF).

Send englene til katastrofeområdene for å gi sitt lys, sin frekvens, sin tone slik at Moderjord kan komme i balanse så fort som mulig.

Dette er meldinga som vart posta på Engleskolen sine facebooksider i går kveld.

Dagbladet fekk det – inga overrasking der – raskt med seg, og laga ein stor artikkel om det heile. Kommentarfeltet under artikkelen er ei studie i forakt mot prinsessa, men det er ikkje berre der meir eller mindre sure ikkje-engletruande dukkar opp.

Trollinga har også slått ut i full blom på den nemnde facebooksida. Og nettrolling er aldri noko vakkert fenomen, heller ikkje når det går utover folk som trur på det mange oppfattar som tøvete. På nokre timar har det kome hundrevis av kommentarar, mange av dei er svært kritiske – og det er greitt. Nokre av dei er også rimeleg usaklege, uhøflege og beint ut ubehagelege.

Slikt må ein vel rekna med når ein stikk hovudet fram i det offentlege, tenkjer du kanskje. Og det er ikkje tvil om at Märtha med sin engleskule har stukke hovudet fram. Meir interessant er det kanskje å spørja om skulen hadde fått særleg merksemd (eller millioninntekter) i det heile om det ikkje hadde vore for at Märtha har ein far med dansk innvandrarbakgrunn og heilt utan etternamn. Personleg har eg mine sterke tvil til at Engleskolen hadde fått særleg merksemd i det heile, med unntak for merksemd frå dei som er litt over normalt interesserte i religion eller alternativrørsla, dersom Elisabeth Samnøy -  prinsessa sin englekollega – hadde vore åleine om han.

"Astarte Syriaca", måleri av Dante Gabriel Rossetti frå 1877.

Eg har skrive om Engleskolen – eller Astarte Education - tidlegare, då i samband med ei bokomtale av den sjølverklærte religionshistorikaren Hanne Nabintu Herland si bok “Alarm”. Det var fordi Herland i boka skulda skulen  for å driva med det “okkulte”¹, noko som er eit godt døme på hennar eigen ståstad, som slett ikkje er religionsvitskapleg.

Herland har sjølvsagt rett i at dyrkinga av gudinna Astarte – som skulen har namn frå – vert fordømt i det Gamle Testamentet. Det finn ein døme på i blant anna – passande nok, vil kanskje nokon seia – fyrste kongebok, der det heiter:

Salomo holdt seg til Astarte, sidonernes gudinne, og til Milkom, ammonittenes styggedom. Han gjorde det som var ondt i Herrens øyne, og fulgte ikke Herren trofast, som hans far David hadde gjort.

Men i Bibelen er det den framande og ikkje-jødiske guddomen Astarte som vert fordømt, og slett ikkje det “okkulte”. Astarte var då også primært ei fruktbarheitsgudinne og kulten hennar hadde, sjølv om me ikkje veit all verda, truleg svært lite til felles med det som i dag – tildels upresist og misvisande – vert kalla okkultisme².

Det er lett å tenkja at Herland sin prinsessekritikk heller ikkje eigentleg handlar om okkultisme, men om at prinsessa følgjer ein religiøs tradisjon som for Herland er framand. Og det er her – om ingen andre stader – at dei sinte nettskribentane knyter hender med Hanne Nabintu Herland, og med kvarandre, anten dei er beinharde ateistar eller statskyrkjekristne.  Dei fokuserer ikkje på dei gode grunnane til å verta forarga -  som at Noreg si ambassade i Italia reklamerer for Märtha sitt livssyn. Dei er rett og slett forbanna fordi Märtha trur på noko anna enn dei sjølve, og fordi Engleskolen er dristig nok til å ta utgangspunkt i sitt eige livssyn når dei oppmodar folk til å tenkja på jordskjelv- og tsunamioffer i Japan. Lat meg sitera eit par kommentarar frå facebooksida til Engleskolen:

Så kanskje vi skal fousere på å hjelpe og ikke overlate det til eventyrfigurer…

Stå på jenter d er nok mange idioter som tror på våset dere driver med , men d er vel gode penger å tjene på andres nød og uvitende..

hvor gal går det an å bli???? en ting til,man skal ikke tilbe noen annen en vår Herre….

Det virkelige overtrampet her er Dagbladet som lar mentalt forstyrrede som tror på engler få komme til ordet.

Hadde det enda vært Jesus en ville be til. Blasfemi og sykt tull og tøys. Jeg skjemmes og gremmes. Dette er for alvorlig til blasfemi.

Jenter! Dere må slutte å spise så jævla mye fleinsopp…. Det er ikke bra i lengden, det er jo helt tydelig…

Jeg lurer bare på, hvor er mennene i de hvite frakkene? Og NÅR skal de hente både Märtha og alle andre som er involvert i den såkalte Engleskolen?

Fy dere er syke i hodet. Skal ha oppmerksomhet av andres elendighet. Dere skulle hat smekk på baken³.

Personleg er eg også rimeleg overtydd om at japanarane har meir bruk for andre former hjelp enn englar akkurat no. Det er ikkje det som er poenget. Here’s the deal: lat oss tenkja oss at ein prest skreiv på si facebookside eller sin twitterkonto og oppmoda til å be for det japanske folket. Det ville skilja seg lite frå engleoppmodinga, men ville av dei fleste ha vorte oppfatta som ei velmeint oppmoding. Det vil seia: dei fleste ville nok ikkje ha fått det med seg i det heile. Dagbladet hadde ikkje kome til å slå det stort opp, med mindre det var ein eller annan kjendisprest. Hundrevis av sinte menneske med eit anna livssyn enn presten sitt hadde ikkje strauma til facebooksida for å seia si ærlege meining om kor tøvete det heile ar. Dei færraste hadde løfta på ein augnelok.  Få – om nokon – hadde skulda presten for å villa tena på andre sine lidingar.

At Engleskolen sin facebookredaktør – kven det no enn er – også er ufølsam nok til å seia at det er ei “velsigning i alt” etter ei fælsleg naturkatastrofe er sjølvsagt verre; men det er berre nokre av kommentatorane som bit seg merke i akkurat det oppe i heile skitstormen. Og grunnen til denne skitstormen er lite anna enn at Märtha er prinsesse, og at media difor synest at alt ho føretek seg er uhorveleg interessant.

I tillegg skil den religiøse ståstaden hennar seg frå det allment aksepterte i Noreg, og ho tener jamvel pengar på det (men eg kan ikkje sjå at Märtha – i motsetnad til ein del andre – til dømes spekulerer i å hala pengar ut av sjuke folk i byte mot løfter om fjernhealing eller auravask). Kombinasjonen gjer at ein del meiner det er fritt fram for å hella ut av seg eder og galle mot andre sitt livssyn på ein måte som det elles omtrent berre er islam som vert utsett for.

Det er det i utgangspunktet ikkje noko gale med, så lenge den religionskritikken ein driv med i det minste inneheldt eit fnugg av saklegheit. Prat om menn i kvite frakkar, fleinsopp og vurdering av andre si mentale helse tyder imidlertid på ei respektlaus haldning til andre sitt livssyn. Og i høve Märtha og engleskulen hennar er dette umåteleg lettvint. Omlag den einaste motkritikken du vil verta møtt med kjem frå fans av Engleskolen som synest det er trist med all denne negativiteten, og som møter all kritikk med ei avvisande tone som kan framstå som – vel – heller sekterisk.

Alt i alt koker ikkje dette ned til eit spørsmål om religion i det heile. Dette handlar om politikk, og om at Noreg framleis tviheldt på ein avlegs tradisjon  som frårøver  enkelte enkeltmenneske retten til å vera nettopp enkeltmenneske. Eg snakkar sjølvsagt om kongehuset. Som bloggaren Undre skreiv i samband med kvinnedagen 8. mars, altså før det heile braka laus:

Prinsessebarnet var fanget i det offentliges søkelys. Det er ikke det minste vanskelig å skjønne at det ikke nødvendigvis er bare-bare. Familieliv, skolegang, oppvekst, pubertet; alt det som er livet og alt det som er identitetsbygging kan være utfordrende nok om du ikke i tillegg skal ha en hel nasjon som følger med deg og stikker fingra i teen din. Jeg tror det ikke er sunt. Jeg synes ikke vi skal utsette mennesker for dette.

Me burde ha kvitta oss med kongehuset forlengst. Me burde ha latt prinsesser vera som folk flest. Og me burde latt Märtha ha livssynet sitt i fred.  Men me manglar folkeskikk, diverre.

Fotnoter daler ned i skjul:

Raëlister - religiøse ateister (og endelig et påskudd for å ha lettkledde damer på bloggen min. Satser på at Dagbladet tar det som en jobbsøknad).

Den enkleste måten å irritere en vanlig, norsk ateist på er ved å si at ateismen er en religion. Dette gjør ateister frustrerte og – iblant – sinte. Det er ikke særlig underlig. En av den vestlige ateismens sentrale dogmer er nemlig dogmet om egen ikke-religion, og dogmer utfordrer man ikke ustraffet¹.

En ateistisk bekjent av meg mente at “ateisme som religion” er et slitt argument, og at det befant seg i en underlig verden av antilogikk der postulatet er “hvis man blir mindre religiøs, blir man mer religiøs”.

La meg derfor begynne med å slå fast det åpenbare: mange ateister kan mye om religioner. En amerikansk undersøkelse bekrefter til og med at ateister i USA ofte har bedre kjennskap til ulike religiøse tradisjoner enn det de troende har selv:

On average, people who took the survey answered half the questions incorrectly, and many flubbed even questions about their own faith.

Those who scored the highest were atheists and agnostics, as well as two religious minorities: Jews and Mormons. The results were the same even after the researchers controlled for factors like age and racial differences.

Men kunnskapen til tross støter man på to problemer. Det første problemet er at de fleste ateister vet lite eller ingenting om hva religion er.

Det er de selvsagt langt fra alene om. Verken troende selv eller religionsvitere har nødvendigvis mer innsikt. Religionsvitenskapen er etterhvert en etablert vitenskaplig retning, men Paul Radins påpeknng i boken Primitive Religion fra 1937 er fremdeles like gyldig. Der vedgår han at “to describe the nature of religion is extremely difficult”.

Jeg har fremdeles til gode å se en religionsdefinisjon som: a) inkluderer alle de tradisjonene som av “folk flest” oppfattes som religiøse, og b) ikke samtidig inkluderer tradisjoner som av “folk flest” vil bli oppfattet som ikke-religiøse, f.eks. det å være iherdig Brann-supporter² eller det å være innbitt Elvis-fan.

Det andre problemet – som kanskje burde betraktes som mer alvorlig for ateister – er at de heller ikke har en klar forståelse av hva ateisme er. Noen blander begrepet ateisme sammen med sine egne ideer rundt f.eks. vitenskaplig tenkning eller nødvendigheten av empiriske bevis; selv om man selvsagt kan være ateist og samtidig ha forestillinger som overhodet ikke er vitenskaplig bevist (eller som sågar er vitenskaplig motbevist). Andre ateister definerer rett og slett ateismen som fravær av religion, og støter da umiddelbart på det første problemet: hvis ateisme er fravær av religion, hva er det egentlig som er fraværende?

Jeg skal ikke her gjøre noe forsøk på å definere religion³. Det er en risikabel øvelse⁴.

Istedenfor skal jeg ta i bruk en rimelig definisjon på ateisme, og bruke denne definisjonen til å vurdere ulike religiøse tradisjoner. Det er en enklere øvelse, siden ordet ateisme – i motsetning til det latinske religio - har en ganske klar etymologi. Ateisme kommer av gresk atheos, altså nektelsen a og substantivet theos, som betyr gud. På dette grunnlaget fremstår det som rimelig å definere ateisme som fravær av gudstro⁵.

Når vi i Vesten skal vurdere hva religion er, er det lett å ta utgangspunkt i at det er akkurat det motsatte, nemlig nærvær av gudstro eller i det minste tro på en eller annen form for overmenneskelig kraft eller krefter. Dette finner man også igjen i flere velkjente religionsdefinisjoner, f.eks. hos Melford Spiro, som sier at religion er “an institution consisting of culturally patterned interaction with culturally postulated superhuman beings”⁶.

Med utgangspunkt i en slik definisjon er ateismen ikke religiøs. Men definisjonen er høyst problematisk. Som antropologen Morton Klass skriver⁷:

[...]Such definitions forced us into irremediable ethnocentrism. Now I would go further: The widespread view that God – or the gods or divinity in any form – is and must be of central concern in all religions, is another example of the same pervasive Western ethnocentrism.

Klass viser også til den sørasiatiske filosofen Sarvapalla Radakhrishnan, som skrev⁸:

For the Jews and the Christians, God is a supreme person who reveals His will to His lawgivers and prophets, [but for Hindus and Buddhists] religion is salvation. It is more a transforming experience than a notion of God.

Strengt tatt kan man diskutere hvor etnosentrisk en religionsdefinisjon med utgangspunkt i gudstro er. Den passer selvsagt for kristendommen, men den passer også for den neststørste verdensreligionen islam, eller for den del på dyrkingen av Waaqa – den allmektige herskerguddommen i oromofolkets før-kristne og før-islamske  monoteistiske religion. Dersom man dyrker Duc Cao Dai og Kim Ban Phat Mau – sentrale i den vietnamiske caodaiismen⁹ – er man definitivt ikke ateist. At man ikke følger noen av de nevnte religiøse tradisjonene innebærer imidlertid heller ikke at man er ikke-religiøs.

Et godt vestlig eksempel på det er en religion som oppstod i Frankrike i 1974, da den ble etablert av den tidligere biljournalisten Claude Vorilhon, nemlig raëlisme¹⁰. Raëlismen anerkjennes jevnt over som religiøs, gjerne som et eksempel på en nyreligiøs bevegelse. Den raëlistiske læren forteller imidlertid at livet på Jorden ble skapt av den utenomjordiske rasen elohim ved hjelp av vitenskaplige metoder, riktignok metoder vår egen vitenskap fremdeles ikke kjenner. Disse vesnene må kanskje betraktes som overmenneskelige, men de er definitivt ikke guddommelige; et av raëlismens poenger er faktisk at elohim opp gjennom historien har blitt misforstått som blant annet engler og guder.

Mye kan sies om raëlistiske trosforestillinger, men det sentrale i vår kontekst er at troen på guddommer faktisk forkastes. Noen vil nok likevel betrakte raëlismen, en relativt obskur UFO-religion, som et heller irrelevant eksempel; tross betydelig oppmerksomhet har den tross alt relativt få tilhengere . Det er imidlertid langt fra det eneste eksempelet. Et eksempel som har ført til mange debatter innen religionvitenskapen er theravadabuddhismen. I artikkelen “Buddhism and the Definition of Religion: One More Time” skriver William Herbrechtsmeier¹¹.

Even though it is a matter of some dispute among Buddhists, particularly between the Mahayana and Theravada branches, whether the historical Buddha encouraged the worship of spiritual beings, the traditional orthodox position of Theravadins (that the Buddha did not encourage spiritism, but rather a rigorous method of practice that would lead to insight and the release from suffering) is certainly a respectable position, both historically and soteriologically. Around this nontheistic ideology have grown temples, ritual practices, a sacred canon, pilgrimage sites, an elite corps of priest-monks, the legitimation of political institutions, and practically everything else that we would normally consider religious.

Andre eksempler som gjerne fremheves og diskuteres er konfusianismen og jainismen¹², som begge blir regnet med blant verdensreligionene, og som begge kan sies å ha ateistiske aspekter.

Hva viser disse eksemplene? De viser så absolutt ikke at ateisme er en religion. En ateist gjør derfor rett i å riste på hodet dersom du sier at ateisme per definisjon er religion. Det eksemplene derimot viser  er at ateisme heller ikke er ensbetydende med fravær av religion. Med utgangspunkt i “folk flest”-definisjonen av hvilke livsanskuelser som er religiøse, kan man utmerket være både ateist og religiøs samtidig; man kan til og med være en hengitt, dedikert religionsutøver.

Med andre ord: Dersom en ateist forteller deg at han eller hun ikke er religiøs kan dette selvsagt være helt og holdent riktig. Man bør jo også ha som utgangspunkt at folk i det minste kjenner sitt eget livssyn. Samtidig er det ikke slik at man blir ikke-religiøs av å være ateist. Hvis man postulerer at det å bli ateist er å bli mindre religiøs, og at det derfor er ulogisk å omtale ateismen som religiøs, tar man faktisk selv utgangspunkt i en logisk feil. Fravær av gudstro og fravær av religion er ikke det samme.

Da blir det neste og langt mer kompliserte spørsmålet: Forfekter erklærte ateister – også her til lands – ideer som bør eller i det minste kan betraktes som religiøse? Kan deres trossystemer kvalifiserer som religiøse ut fra funksjonalistiske (hva gjør religion?) og/eller substansielle (hva er religion?) religionsdefinisjoner?  La oss se på Clifford Geertz’ velkjente¹³ og populære¹⁴ definisjon:

[a religion is] (1) a system of symbols which acts to (2) establish powerful, pervasive, and long-lasting moods and motivations in men by (3) formulating conceptions of a general order of existence and (4) clothing these conceptions with such an aura of factuality that (5) the moods and motivations seem uniquely realistic.

Jeg vil påstå at man kan argumentere godt for at i det minste noen former for organisert ateisme oppfyller den definisjonen.

Vantro fotnoter:

Evil is directly experienced and directly intuited. A young woman is beaten; an old man is mugged; a child is raped; a terrorist rips a plane apart n midair; a great nation bombs a civilian population. Those whose minds are not ben by personal or societal madness immediately respond to such actions with justifiable anger. You do not make abstract calculations in ethical philosophy, when you see a baby being beaten. At the most fundamental level, evil is not abstract. It is real and tangible.

Det skriv historikaren Jeffrey Burton Russell – ein av dei framste forskarane på biletet av Satan i blant anna kristendomen – i innleiinga til boka “The Prince of Darkness”. Og det er desse orda som sler meg når eg les ein artikkel på NRK Trøndelag sine nettsider i dag.

Ei mor skal sendast ut av landet, attende til det undertrykkjande Iran, medan sambuaren hennar – ein kar med fortid som iransk opposisjonell, men norsk statsborgarskap – og den fem månader gamle babyen deira blir verande attende i Noreg.

Dette, tenkjer eg, dette er vondskap.

Det er ikkje det at eg trur at sakshandsamarane i UDI er vondskapsfulle - langt derfrå, dei er vel som folk flest – men dette er utslaget av ein asyl- og innvandringspolitikk under fana “streng, men rettferdig”. Det er ikkje det at eg trur at politikarane og byråkratane som står bak lovparagrafane er sataniske. Dei er nok som folk flest, dei og. Men eg trur dei har mista oversynet over kva slags groteske konsekvensar politikken dei vedtek og fører gjev. Eg har skrive om andre tvangskilsmisser før. Dette byrjar etterkvart å sjå ut som vondskap sett i system.

Og jo, kjære innvandringsmotstandarar – kva enn for kulør de kjem i – ein kan sikkert rasjonalisera det heile. Ein kan sikkert grava opp noko drit. Ein kan sikkert snakka om likskap for lova. Ein kan babla i veg om innvandringsbølgjer og om skumle muslimar eller om kva faen veit eg. Sluttsummen er og blir den same: norske myndigheiter vil riva i frå kvarandre ein liten familie, vil ta mora frå eit lite born, vil senda ho i hendene på eit av dei mest undertrykkjande møkkeregima i verda.

Og kvifor? Fordi reglane seier det? Tyder “likskap for lova” at ein skal handsama alle like dårleg? Er det slik at “like tilfelle skal handsamast likt” tyder det same som “ulike tilfelle skal også handsamast likt?”.

I Håvamål heiter det:

Eg råd gjev deg, Loddfåvne,
råd du take,
nyttug um du nem,
god um du gaumar:
gøy ikkje mot gjest
som hund ved grind,
tak imot trengande mann.

Men det var frå før me vart “strenge, men rettferdige”.

Den kristne dagsavisa Vårt Land har ein prisløna debattavleggjar som heiter verdidebatt.no. Her diskuterer ein raseteoriar.

Det er særleg den innvandringskritiske debattanten Ole Jørgen Anfindsen som er ein sentral bidragsytar til den debatten. Pressesjef Jens Brun-Pedersen i Human-Etisk Forbund pakka difor saman dei digitale flyttesakene sine og forlot nettstaden alt i mai. Ved nyttår skreiv samfunnsredaktør Erling Rimehaug ein artikkel om rasisme og redaksjonelt ansvar. Der heiter det blant anna:

Det må være fullt mulig å føre en kunnskapsorientert diskusjon også om eksistensen av raser og eventuelle rasebestemte forskjeller mellom mennesker.

Gjerne det. I tråden som fulgte valgte eg difor å etterlysa ein oversikt over kva raser Ole Jørgen Anfindsen og andre bidragsytarar faktisk meiner eksisterer. Sidan Anfindsen tydeleg meiner¹ at rasespørmål er relevant i høve innvandringspolitikk, skulle ein tru at det var ganske vesentleg å få greie på kva raser som finst.

Men det vil ikkje Anfindsen svara på. Han skriv:

Når noen triumferende påpeker at det ikke er helt enkelt å liste opp eller navngi alle menneskeraser, alternativt påpeker at det er ingen som vet hvor mange menneskeraser som finnes, da demonstrerer man med fynd og klem at man ikke har tatt seg bryet med å sette seg inn i selv de mest elementære, filosofiske problemstillingene som knytter seg til dette emnet.

I tillegg rår han sjølvsagt til å lesa boka “Selvmordsparadigmet”, litt reklame må ein jo få plass til.

Men altså: eg har ikkje peiling på elementære, filosofiske problemstillingar rundt raseteoriar. Greitt. Det er inga stor sorg for meg.

Det eg imidlertid har litt greie på er religionsvitskap, noko eg kjem attende til. Dessutan har eg faktisk teke meg med bryet med å lesa ein del av den litteraturen Anfindsen lovpriser, t.d. boka “Race: The Reality of Human Differences” av Vincent M. Sarich og Frank Miele, som Anfindsen meiner er “meget grundig og god”.

Anfindsen sitt problem er at denne boka allereie tidleg kjem med to  gode døme på at rase – i strid med både Anfindsen sitt eige syn og boka sitt syn – er ein sosial konstruksjon.

Den svarte drapsmannen

I det fyrste kapittelet fortel boka om ei drapssak der politiet i utgangspunktet leitte etter ein kvit gjerningsmann, på grunnlag av vitneobservasjonar. Etter at det vart gjennomført DNA-analyser byrja dei i staden å leita etter og til slutt arresterte ein svart mann.

No er det ingen som betviler at det finst genetisk variasjon blant menneske, og det er godt at amerikansk politi også er klar over dette og nyttar det til å setja ein stoggar for seriemordarar. Men kva var det som gjorde at politiet byrja å leita etter ein svart mann?

Det forfattarane fokuserer på er sjølvsagt at han var svart. Men dei gjer også bakgrunnen for at politiet byrja å leita etter ein ikkje-kvit mordar.  DNA-prøvar frå det som måtte vera gjerningsmannen synte at han hadde “85% sub-Saharan ancestry and 15% Native American ancestry” ². Han var altså ikkje svart eller negroid³, ikkje ein gong etter raseteoretikarane sine eigne teoriar. Han var av blandingsrase.

Eit av mange problem med raseteoriar er at dette er rimeleg ordinært. I boka “Sociology: a global perspective” ⁴ vert det kort og greitt oppsummert:

A second problem of trying to assign people to one racial category is that boundaries between races can never be clear-cut if only because males and females of any alleged race can produce offspring together.

At to menneske av ulikt opphav har sex og får born saman er ei rimeleg vanleg affære. Men dersom Anfindsen meiner at afrikanar sin IQ er relevant i innvandringsdebatten, ville det sjølvsagt vore fullstendig logisk om han også meinte at det var naturleg å leggja restriksjonar på den type atferd. Det har han – pussig nok – framleis ikkje teke til orde for.

“A self-aggrandizing claim to objectivity”

Før eg går vidare finn eg det verdt å nemna at biologiantropologen Jonathan Marks – utvilsamt ein framtredande forskar på området – gav Anfindsen si favorittbok ramsalt slakt i ei bokmelding. Han skreiv blant anna:

Periodically, however, whether out of malice, ignorance, or just academic iconoclasm, someone demands a justificiation of the disposal of race as a natural unit of people and calls for its reinstatement. The call is generally accompanied by a self-aggrandizing claim to objectivity and scientific truth, the gleeful support of bigots, and sometimes even by a historiographic twist that lays the disposal of the race concept at the feet of a conspiracy of Jews and Communists. This encapsulates, for example, the sad case of the prominent anthropologist Carleton Coon in the 1960s.

Med unntak av at Anfindsen sympatisk nok ikkje legg skulda på jødane (men i staden på dei “politisk korrekte”) er Marks si skildring underleg treffande. Meir vesentleg er imidlertid det påfølgjande:

The very title of the book displays the confusion of the terrain. Who ever denied the reality of human differences? Anthropology is predicated on the reality of human differences; at issue is the pattern or structure of those differences, and race just doesn’t seem to be it. Their confusion lies in staking out a position as defenders of human differences, a relatively uncontroversial proposition, and misrepresenting evidence that humans are not all identical as evidence that humans actually come in just a small number of basic flavours.

Om du har lyst til å vita akkurat kor mykje på villspor Anfindsen sine førebilete er, tilrår eg å lesa heile bokmeldinga. Eg skal i staden gå over til å fortelja ei interessant historie frå religionsvitskapen, ei historie som også sparkar bein under raseteoriar. Og – til alt overmål – det er ei historie som er nemnd i “Race: the Reality of Human Differences”.

Lemba-folket – dei svarte jødane i Zimbabwe

Lat meg byrja med å sitera ein artikkel frå BBC sine nettsider:

The Lemba people of Zimbabwe and South Africa may look like their compatriots, but they follow a very different set of customs and traditions.

They do not eat pork, they practise male circumcision, they ritually slaughter their animals, some of their men wear skull caps and they put the Star of David on their gravestones.

Their oral traditions claim that their ancestors were Jews who fled the Holy Land about 2,500 years ago.

Frå ein religionsvitskapleg ståstad er lembaane ei svært interessant gruppe, nettopp fordi dei praktiserer ei rekkje tradisjonar som skriv seg til jødedommen, til trass for at mange av dei i dag er kristne eller muslimar⁵. Dei følgjer til dømes strenge kosthaldsreglar – ikkje et dei svinekjøt, og ikkje blandar dei kjøt og mjølk. I tillegg praktiserer dei kosherslakt. Det fortel noko om den styrken religiøse tradisjonar har.

Samstundes vil eit argument om at dei har t.d. semittiske ansiktstrekk vera “unlikely to stand the test of anthropological research”⁶. Dette har gjort at lembaane sitt opphav har vore grobotn til ei lang rekkje meir eller mindre fantasifulle teoriar.

Ein kvar som søkjer på nettet etter bilete av lembaar vil fort oppdaga at folkeslaget ikkje skiljer seg nemneverdig i utsjånad frå andre folkeslag i områder der dei heldt til. Ifølgje alle vanlege raseinndelingar er dei altså “negroide” eller “svarte”. Til liks med naboane snakkar dei også bantuspråk. Men i høve raseteoriar er sjølvsagt det verkeleg interessante er at dei har heilt rett, dei har opphav frå Midtausten. I “Race”⁷ heiter det:

The same is true for the Lemba, an African tribe that follows certain Mosaic traditions and whose traditions have long professed a Jewish origin. The Y-chromosome data showed the male Jewish ancestry of the Lemba, and the mtDNA revealed their African maternal roots.

Med andre ord: Trass i at så godt som einkvar raseteoretikar ville ha plassert Lemba-folket i den “negroide” rasa er dei genetisk sett også av jødisk avstamming; ja, dei har faktisk ei markert fellesarv med europearar av jødisk avstamning, sjølv om desse europearane ville blitt kategorisert som “kvite” eller “kaukasoide”.

Og det er dette som er eitt av dei aller største problema med alle variantar av raseteoriar og raseinndeling: Ein kan dela inn på eit utal ulike måtar, men menneskeleg genetisk variasjon vil ikkje følgja desse skiljelinene. For å igjen sitera Jonathan Marks:

Gene flow (both small-scale and long-term, and large-scale and short-term) is a pervasive feature of human history, and the horizontal modes of genetic transmission it produces are complementary to the vertical modes depicted in historological trees. Consequently, the more accurate mode of representation of human populations is not as a tree, but as a trellis, capillary system or rhizome.

Sidan det kanskje er ei fåre for at dette framstår som gresk for nokre skal eg koma med ein illustrasjon. Dette er eit tre. Dette er eit kapillært system.

Note om biletet:

Fotografiet øvst syner fire menn frå folkegruppa basters. Biletet er faktisk av deira fyrste styrande råd – Paul Diergaardt, Jacobus Mouton, Hermanus van Wijk og Christoffel van Wijk – og vart teke i 1872. På bordet framfor dei ligg den såkalla Rehoboth-grunnlova. Bastarane eksisterer den dag i dag; det er ei folkegruppe med klårt nederlandskpåverka kultur, noko som blant anna viser seg i namnebruk. Dei fleste av dei følgjer ein strikt variant av kalvinisme, også med opphav i Nederland.

Samstundes er dei ei av få etniske grupper der steatopygia – eit spesielt genetisk trekk – er relativt utbreidd, saman med khoisanfolket, pygmeane og Onge-folket på dei fjerntliggjande Andamanene (i det indiske hav). Det er ikkje så rart, sidan dei blant forgjengarane sine finn både nederlendarar og khoisan-folk. Trass i at eg har spurt han fleire gongar – no sist på verdidebatt.no – har Ole Jørgen Anfindsen ikkje vilja fortelja meg kva “rase” dei tilhøyrer. Men nokre innvandringspolitiske implikasjonar har det sikkert.

Svart-kvite fotnotar:

Det hender jeg leser Norge IDAG; spesielt leserbrevspaltene, siden de forteller ganske mye om  hva som rører seg i det kristenkonservative Norge. I dag kom jeg over leserinnlegget kalt “Gammeldags retorikk“, skrevet av cand. theol Olav Andreas Hovland.

Hovland skriver:

Rett skal være rett: Alle muslimer er ikke terrorister, men alle de tusener av terrorhandlinger vi vet om (minus et par tilfeller) er utført av muslimer i islams og allahs (sic!) navn. Å underslå at det faktisk er en slik sammenheng er ikke et godt tegn i en debatt om integrering. Sammenhengen er en realitet som man ikke kan sutre seg bort fra.

Dette er – med respekt å melde – gammeldags retorikk. Det er også feil.

Det er selvsagt ingen tvil om at islamistiske grupper står bak terrorisme. Det er heller ingen tvil om at de står bak mange terrorangrep. På verdensbasis står sunniekstremister, ifølge amerikanske National Counterterrorism Center (NCTC) bak rundt halvparten. I 2009-rapporten deres kan vi lese:

Sunni extremists were identified with about one-half of all attacks in 2009.  Almost 90 groups were associated with these attacks.  According to open source reports, the Taliban claimed credit for the largest number of attacks causing the highest number of fatalities.  Al-Shabaab was the second deadliest group, followed by al-Qa’ida in Iraq as the third deadliest group.

Men når vi skal vurdere trusselbildet i Norge er det en hake ved dette. Svært mange av angrepene fant sted i noen få land, blant annet de mer eller mindre borgerkrigsherjede landene Irak, Afghanistan og Somalia. Både terroristene og ofrene for disse var i hovedsak muslimer.

På verdensbasis var godt over halvparten av terroristenes ofre muslimer, ifølge NCTC.

Men hva med den andre halvparten av angrepene? I NCTC-rapporten nevnes blant annet disse to eksemplene:

On January 17, 2009, the Lord’s Resistance Army killed approximately 400 people in assaults and incendiary attacks near Tora, Orientale, Democratic Republic of the Congo

On May 9, 2009, the Forces for the Liberation of Rwanda (FDLR) killed 86 people including 25 children, and wounded 24 others including one child in an assault and  armed attack in Nord-Kivu, Democratic Republic of the Congo

Lord’s Resistance Army er faktisk en slags kristen¹ endetidssekt, som ønsker å etablere en stat basert på De Ti Bud og på acholi²-tradisjoner.  FDLR er hutuekstremister; altså på sett og vis nasjonalister. Begge gruppene er imidlertid geografisk avgrensede fenomener. De truer ikke oss; og krigføring og elendighet i Kongo får relativt begrenset oppmerksomhet i norske aviser.

Dette er samtidig bare to av mange eksempler. La oss ta noen til, disse hentet bare fra januar og februar 2009:

- Selvmordsangrep i Colombo, Sri Lanka, 2. januar 2009. 4 drepte. Titalls skadde. Utført av tamilsk separatist.

- Bombeangrep rettet mot moské i Colombo, Sri Lanka, 3. januar 2009. Tre skadde. Knyttes til tamilske separatister.

- Bombeeksplosjon utenfor TV-stasjon, Hernani, Spania, 17. januar. Ingen skadet. Knyttes til ETA (baskiske separatister).

- Rakettangrep på politistasjon, Korsika, Frankrike, 27. januar. Ingen skadet. Knyttes til korsikanske separatister.

- Bombeangrep, Bogota, Colombia, 28. januar. To drepte. Minst fire skadde.

- Davao, Filippinene, 29. januar. Landmineangrep skader 10. Utført av kommunistisk geriljagruppe.

- Bombeangrep mot buss, Colombo, Sri Lanka, 3. februar. Dreper 4, 24 skadet. Utført av tamilske separatister.

- Selvmordsangrep, Vishvamadu, Sri Lanka, 9. februar. Dreper 30. Utført av tamilsk ekstremist.

- Granatangrep på buss med flyktninger, Puliyankulam, Sri Lanka, 14. februar. 1 drept, 13 skadet. Utført av tamilsk ekstremist.

- Skudd og mislykket bombeangrep mot privat TV-kanal, Athen, Hellas, 18. februar. Ingen drept. Trolig utført av venstreekstremister.

En salig blanding; men det er verdt å legge merke til selvmordsangrepene på Sri Lanka, som altså ikke ble utført av muslimer, men av tamilske separatister, og det er verdt å legge merke til de tre eksemplene fra vårt eget kontinent; ett ble antagelig utført av greske venstreekstremister, to av separatistiske grupper i Spania og Frankrike.

Denne listen – fra bare to måneder i 2009 – inneholder definitivt flere enn “et par eksempler”. Hovlands hovmod burde stå for fall.

Jeg vet ikke hvilke erfaringer Hovland personlig har i forhold til terrorisme. Jeg har tre ganger følt terrorismen såpass nær at det satte i gang litt ekstra tankevirksomhet. Første gang var 7. juli 2005; da jeg var klar til avreise til London når nyhetene om heller vagt definerte  “eksplosjoner” i byen kom. Samme ettermiddag kom jeg frem til en by der alt virket både veldig annerledes og veldig dagligdags på samme tid.

De andre to gangene var året etterpå. I september 2006 gjennomførte belgisk politi gjennomførte razziaer i forbindelse med det som den gang ble beskrevet som terrorplaner. Fem militærforlegninger og atten private hjem ble raidet forskjellige steder i Belgia; noen av dem i et nabolag der jeg luftet hunden, bare et par kilometer fra den innvandrertette bydelen der jeg bodde i flamske Mechelen.

En hjemmelaget bombe, pistoler, fenghetter til landminer, ulike typer sprengstoff, skuddsikre vester, gassmasker, jaktvåpen, narkotika og propagandamateriale skal ha blitt beslaglagt. Gruppen rundt yrkesmilitære Thomas B. skulle ha planlagt attentater for å destabilisere belgisk politikk og starte en revolusjon, dersom man trodde på media³.

Var det snakk om en islamistisk gruppe? Nei, det var snakk om høyreekstremister knyttet til gruppen Bloed-Bodem-Eer-Trouw (Blod-jord-ære-tro). Dette var for øvrig utbrytere fra den flamske avdelingen av Blood & Honour, en organisasjon – eller rettere: en organisatorisk idé – som også har tilhengere i Norge.

Tidligere samme år hadde en ung mann skutt ned og drept to mennesker i byen der jeg arbeidet – Antwerpen. De drepte var en gravid dagmamma fra Mali og den to år gamle flamske jenten hun passet på. Morderen uttrykte ønske om å drepe flest mulig mennesker av innvandrerbakgrunn. Toåringen ble drept simpelthen fordi hun var på gaten sammen med en svart kvinne. Jeg synes drapene fortjener benevnelsen terrorisme.

Og i motsetning til terrorismen i Irak var denne uhyggelig nært hjemme.

Også om vi går til statistikken synes det åpenbart at trusselbildet i Europa er mer sammensatt enn man får inntrykk fra av media. I Europa er det  separatistiske grupper som står bak de fleste terrorangrepene. De fleste av disse er langt mindre blodige enn dagligdagse terrorangrep i blant annet Irak, men de er fremdeles terrorisme. Bloggeren Gunnar Tjomlid skriver:

I USA står muslimer bak 6% av alle terrorangrep. I Europa 0.4%. Så kan man kanskje hevde at akkurat her i stabile og fredelige Norge er muslimsk terror en mer reell trussel enn fra politiske ekstremister, men når du hører påstander om at radikal Islam er vår tids største trussel, kan man kanskje tenke litt på disse tallene og senke skuldrene et hakk.

I mine øyne er den radikale wahhabi-inspirerte islamismen så absolutt en trussel. Det gjelder ikke minst for muslimer selv. Om vi får et terrorangrep i Norge i overskuelig fremtid er det heller ikke på noen måte usannsynlig at det vil bli utført av wahhabistisk inspirerte islamister. I Norge har vi tross alt ingen voldelige separatistbevegelser (vi har knapt noen i det hele, bortsett fra de heller parodiske hålogalandsseparatistene). Det høyreekstreme miljøet er også svakt, og selv om det finnes venstreekstreme miljøer som ikke nøler med voldsbruk virker terrorisme fra den kanten usannsynlig. En viss uro for mulig islamistisk motivert terrorisme med utgangspunkt i inspirasjon utenfra håper jeg derfor at både PST og andre har.

Men uroen bør ikke tippe over i blindhet for andre typer terrorisme. I 2007 skrev jeg en artikkel om “de usynlige terroristene” sammen med Shoaib Sultan (Samtiden 2/2007, PDF her, tekstversjon med pekere her). Hallgrim Berg beskyldet oss snart for å drive “andeleg terrorisme“, fordi vi påpekte en faktafeil hos ham som tilsvarer den fra Hovland over. Avslutningsvis vil jeg likevel tillate meg å sitere fra avslutningen på vår åndelige terrorisme, som jeg mener er like gyldig den dag i dag:

Det er liten tvil om at man i flere vestlige land burde trekke lærdom fra arbeidet mot høyre- og venstreekstrem terrorisme i møtet med islamistisk terror. Der har man lang erfaring, og solid politiarbeid og grundig etterretning har både avverget en rekke terrorangrep og effektivt knekt grupperinger som tyske Rote Armee Fraktion, franske Action Directe og belgiske Cellules Communistes Combattantes.

Denne krigen mot terror, som Europa har kjempet i årtier, er dessuten i mindre grad belemret med skampletter i form av tortur, menneskerettsbrudd og avvik fra rettstatsprinsipper. Denne krigen mot terror viser simpelthen at det er både mulig og riktig å bruke rettsstatens og demokratiets prinsipper og metoder for å bekjempe terroristenes hatideologier.

Politi og etterretningsvesen gjør utvilsomt fortsatt jobben sin. I media og hos politikerne har imidlertid fokuset på islamistisk terrorisme blitt mer og mer enøyd, preget av manglende kjennskap til ulike terrorgruppers motiver og i blant – som i tilfellet Berg – av en slående historieløshet. Strategier og forklaringsmodeller som gjør muslimske terrorister til noe grunnleggende annerledes enn «våre egne terrorister» gjør det vanskeligere å bekjempe dem: likhetene mellom høyreekstreme og islamistiske terrorister er langt større enn ulikhetene.

Den viktigste regelen i enhver konflikt er at man burde kjenne sine fiender. I kampen mot terrorisme virker europeisk og amerikansk opinion å ha sett seg blind på et karikert bilde av en av fiendene. De andre blir altfor ofte glemt. Det kommer til å bli utnyttet.

To små fotnoter, som etterhvert ble tre:

Eg vart ein smule overraska då eg i dag kom over denne artikkelen frå vetlejulafta på side3.no: “Latterlige ting vi tror om muslimer“.

Fyrst i artikkelen heiter det:

Side3 slo på tråden til religionsforsker ved Universitetet i Oslo, Kari Vogt, for å høre hva hun mener er de verste fordommene vi har mot islam. Her er noen av de utrolige oppfatningene mange av oss faktisk har om muslimer.

Det interessante er jo at artikkelen har ganske mange fellestrekk med ein artikkel som vart publisert på den amerikanske humornettstaden (!) cracked.com to dagar tidlegare: 5 Ridiculous Things You Probably Believe About Islam. Referansen til Glenn Beck er der, biten om sløret (som på norsk har vorte om til å vera kun om burka) er der, biten om at muslimar og arabarar ikkje er det same er der også.

Det er sjølvsagt hyggeleg at side3.no freistar seg på å problematisera ein del fordommar mot islam; og det er all grunn til å tru at nokre av dei same fordomane eksisterer i både Noreg og USA. Men dei kunne med fordel ha vore ein smule meir oppfinnsame. Cracked.com sin artikkel var dessutan morosam. Side3 sin? Njæ.

"Ich wolte lieber bey Löwen und Drachen wohnen, als bey einem bösen Weib" - utdrag frå Siraks bok i ein tyskspråkleg biletbibel frå 1751.

“Det er en vatt-kristendom vi serveres i kirken”, skriv Hans Rustad i det som må vera ein av årets mest forvirra bloggpostar.

Rustad ynskjer “det revolusjonære i kristendommen” og “samvittigheten” tilbake, for om det ikkje skulle skje “kan [det] være slutten på Europa”, for kristendommen er “det eneste bolverket som kan forsvare Europa mot islam og mot dets egen elite som nettopp har påskyndet avkristningen”.

Rustad meiner dessutan at det “vrøvles om at religionen har fått økt betydning” og om at “man må gi større plass til irrasjonaliteten”, noko han meiner er “selvmorderisk tale”. Så går han til åtak på tekstkritisk bibellesning, det å lesa bibeltekstar med utgangspunkt i historiske og samfunnsmessige omstendigheiter:

Vi lever i den underlige verden at våre intellektuelle lærere har brukt et århundre på å fortelle oss at alt det Bibelen og Det nye testamente lærer er tilfeldig: et produkt av historiske omstendigheter.

Kunnskap om historiens betingethet ble forvandlet til en historie om maktmisbruk. Den kanon som kirken endte opp med, måtte nødvendigvis være resultat av maktmisbruk. Det var nok å vise til katharenes skjebne, eller korstogene. Slik var marxistenes og 68-ernes syn på historien. De seirende måtte per definisjon ta feil, være på den gale siden.

Den mulighet at kanon, dvs. de fire evangeliene, var uttrykk for at det beste vant, finnes ikke som mulighet. Det er utdefinert av historien.

Det synest ein smule irrasjonelt.

Eg skal hoppa bukk over Rustad si frykt for ein “apokalyptisk  islam”, som skal vera like farleg som både nazismen og kommunismen. Likeeins skal eg lata vera å bruka plass på å fundera kva for ein revolusjonær kristendom Rustad eigentleg ynskjer seg, og korleis denne skil seg frå “uforpliktende prat om kjærlighetens Gud og Jesus som har tatt på seg våre synder”.

Det er i grunnen ikkje så interessant.

I staden vil eg ta tak i motvilja hans mot den tekstkritiske bibellesinga og -tolking.

No er det slett ikkje slik at dei som driv tekstkritisk bibellesing i særleg mon ser på samansetjinga av dei nytestamentlege tekstane som tilfeldig, slik Rustad ser ut til å meina. Tekstkritiske bibelstudiar ser på Bibelen som ei samling tekstar som til liks med andre tekstar kan vurderast og analyserast med tanke på å finna omstende, påverknadskjelder, direkte kjelder, kven teksten var meint for, kven som skreiv han, og så bortetter.

Dette er verken marxistane eller 68-arane sin idé, men ei form for bibellesning som strekkjer seg attende til blant anna Thomas Hobbes,  Benedict Spinoza og – for nyetestamentet sin del – Hermann Samuel Reimarus. Me snakkar om sentrale tenkjarar frå – nettopp – opplysningstida.

Det slår meg at Rustad tidlegare har kritisert Iffit Qureshi for å blanda saman opplysningstid og imperialisme. “Qureshi kan ikke historien”, skreiv Rustad då. Men kan Rustad historia? Å blanda saman marxisme og tekstkritisk bibellesning kan tyda på at religionshistorie ikkje er hans sterkaste fag.

Vidare er det verdt å nemna at den kristne kanon, som Rustad meiner vart til (eller at i det minste kan ha vorte til) ved at “dei beste vann”, sjølvsagt utgjer langt meir enn dei fire nytestamentlege evangelia Rustad framhever – Markus, Matteus, Lukas og Johannes. Sjølv dei som ikkje har kjennskap til kristendomen frå anna enn kristendomstimane i grunnskulen vil vera kjend med Paulus’ brev, med apostelgjerningane og med Johannes openbaring.

Dei som har betre kjennskap til den kristne skrifta vil peika på at den protestantiske kyrkja opererer med ein kanon på 39 gamaltestamentlege og 27 nytestamentlege tekstar. Rustad burde iallfall nytta denne søndagsskuledefinisjonen, istadenfor å redusera kanon til fire evangelier. Men søndagsskulen strekk ikkje til – det det kanskje er færre som veit er at den luthersk-evangeliske norske kyrkja sin kanon skil seg frå kanon i andre kristne kyrkjer, jamvel frå den største av den alle: den katolske.

Katolikkane inkluderer faktisk heile sju såkalla deuterokanoniske skrifter, som ikkje er ein del av den hebraiske bibelen, men som er ein del av det katolske gamletestamentet. Protestantiske kyrkjer ser ikkje på desse som ein del av bibelteksten, men reknar dei som apokryfe¹. Tobits bok, Judits bok, Visdomens bok, Siraks bok, Baruks bok og fyrste og andre makkabearbok er alle inkluderte i den katolske bibelen; og dei dukkar neppe opp i kristendomstimane på skulen (som no for tida sjølvsagt heiter noko anna). Dessutan kjem tillegg til Daniels bok og Esters bok.

Andre kyrkjesamfunn har også med fleire bøker utover desse: 1. og 2. Esdras, Manasses’ bøn, 3. og 4. makkabearbok, Enoks bok, boka om jubelåra og dei tre meqabyanbøkene (også kalla “dei etiopiske makkabearbøkene”). Når det gjeld det nye testamentet er semje om kanon hjå dei store kyrkjesamfunna, men det er verdt å understreka at nokre av dei tidlege kyrkjefedrene inkluderte fleire brev, samt Didache, Hermas’ Hyrden og Jakobs protoevangelium.

Med andre ord: når Rustad framhever den kristne kanon, og ser ut til å meina at “det beste vann” – då er det freistande å spørja: Kva for kanon var det som vann?

Rustad ser også ut til å meina at fokus på til dømes katarane – ei relativt marginal, og sein “kjettersk” gruppe – er eit uttrykk for marxistisk historieforståing, der “de seirende nødvendigvis må ta feil”. No skal eg gladeleg vedgå at katarane er snadder for religionshistorikarar, men historia om katarane skriv seg frå 1100-talet til 1300-talet og dei er ikkje vidare interessante for diskusjonar om korleis dei kanoniske skriftene vart kanoniske². Her er det langt meir spanande å sjå på tidlege kristne skrifter, blant anna gnostiske tekstar. Det interessante er kva mangfaldet av tidlege kristne tekstar fortel om mangfald i den tidlege kristne kyrkja.

Einar Thomassen – som er ein internasjonalt anerkjend norsk religionsvitar og som dermed truleg kvalifiserer til Rustad sitt hånlege anti-intellektuelle omgrep “våre intellektuelle lærere” – skriv i Dagbladet:

Den aller eldste litteraturen om Jesus er gått tapt. Hva vi har i dag er senere skrifter som har benyttet seg av den eldste litteraturen som kilder (i tillegg til muntlig overlevering).

Det gjelder de fire evangeliene i Det nye testamente. Men også andre tidlige kristne skrifter overleverer informasjon om Jesus, særlig ord han skal ha sagt. Slik informasjon finner vi i flere av brevene i Det nye testamente, hos de såkalte apostoliske fedre og hos tidlige “kirkefedre”.

Vi finner det også i såkalte gnostiske og andre “kjetterske” skrifter. En del av denne informasjonen avviker i form og innhold fra det vi leser i de nytestamentlige evangeliene.

Man bør ikke ta for gitt at det bare er de kanoniske tekstene som har bevart stoff fra den aller eldste litteraturen om Jesus.

Det finst sjølvsagt bibelforskarar som – for å nytta Rustad sine ord -har “en hensikt bak, et ønske om å diskreditere den offisielle versjonen”. Det skulle då eigentleg berre mangla: alle bibelforskarar er sjølvsagt ikkje kristne.

Men hovudårsaken til at det i det 20. hundreåret har vorte meir fokus på desse andre skriftene er at mange av dei har vorte gjenoppdaga relativt nyleg. Stikkordet er Nag Hammadi. På 1940-talet kom ei lang rekkje tekstar som ein trudde hadde gått tapt til rette etter at to brør fann dei medan dei gravde etter gjødsel.

Codex IV frå Nag Hammadi

Tydinga av Nag Hammadi-funnet for studiar i mangfaldet av tidleg kristendom kan knappast overvurderast.

Karen L. King oppsummerer³ i ein gjennomgang av den vitskaplege diskusjonen rundt gnostisisme beint fram med at forskarane ikkje lenger kan skulda på manglande bevis, då kjeldematerialet har “vakse dramatisk”. Kurt Rudolph samanliknar med funna av Dødehavsrullane⁴:

The discovery of Hebrew manuscripts in 1947 on the West bank of the Dead Sea near Wadi Qumran attracted attention far beyond the circle of scholars. It belongs beyond doubt to the most important finds of this kind and for that reason was extensively described and evaluated, and not only in the specialist journals. On the other hand another discovery has aroused less of a sensation among the wider public. It was made roughly at the same time in Egypt and is of similar significance, since for the first time it brought to light an extensive quantity of original Gnostic texts in the Coptic language.

Og det stoggar ikkje der. Judasevangeliet – som me tidlegare ikkje hadde kjennskap til av andre grunnar enn at biskop Ireneus av Lyon på 100-talet e.Kr. omtala det som “kjettersk” -  vart funnet i ei hole ved Nilen i 1978. Det er openbert at slikt er eigna til å skapa interesse for dei “andre” tidlege kristne.

Hans Rustad framhevar i sin tekst også Sokrates. Det viktige ved skrifter som Judasevangeliet er at dei er med på å fylla ut biletet av religion i seg sjølv  endra seg med då kristendomen etterkvart vart statsreligion i det veldige Romarriket. I maktkampen mellom hovudstraumen av kristendomen og dei alternative fortolkningane vaks det fram ein type religiøs intoleranse som var av eit anna slag enn den Sokrates vart utsett for då han – for å følgja Rustad – “ble beskyldt for å ikke respektere gudene, for å føre ungdommen vill”.

Om ein skal sjå på dette som maktovergrep eller ikkje, og korleis ein skal vurdera kriteria for kva tekstar som vart del av kanon, er eigentleg mindre interessant. Det verkeleg interessante er korleis det påverka både den kristne trua og Europa vidare, for – som Rustad skriv – “det er vanskelig å se for seg Europa uten kristendommen”. Likeeins er det vanskeleg å sjå for seg kristendomen utan Europa (og strengt teke er det også vanskeleg å sjå for seg Europa utan både jødedom og islam, som båe har spela viktige og avgjerande roller i europeisk historie, men det er ei anna sak).

Ifølgje Rustad har blant anna den tekstkritiske bibellesinga “rotet oss ut i et ordentlig uføre”. Men han veit råd: “[...] Kildene finnes der, like duggfriske som før. De venter bare på å bli oppdaget for å fylles som fulle seil. Vår tid har behov for det heroiske, og det vil helt sikkert komme”.

Kva Rustad eigentleg ynskjer seg er pinleg uklårt – og nokre av dei moglege tolkingane er såpass lodne at dei vekkjer ubehag.

Men dersom ein skal sjå til kristne tekstar som “duggfriske” kjelder er det ikkje meir urimeleg å sjå til Enoks bok – som faktisk er ein del av ein kristen kanon – enn til Lukas’ evangelium. Og det er vanskeleg å hevda at bodskapen i Thomasevangeliet er mindre “revolusjonær” enn bodskapen hjå Lukas eller Matteus.

Ved å lesa andre tidlege kristne tekstar enn dei kanoniske i nytestamentet vil det kanskje verta klårt at den historiske konteksten – og slett ikkje tilfeldigheiter – er viktig for bibeltekstane (og også for dei vala som vart gjort når det nytestamentlege kanon vart sett saman, merknad lagt til 28.12.10). Det gjeld elles også andre heilage tekstar, også Koranen og hadithskriftene.

Apokryfe fotnotar: