oyvindstrommen.be traktningar

Etiopia er et diktatur av det relativt groteske slaget. Ifølge The Economists demokratiindeks fra 2010 ligger det på 118.-plass av 167 land, og landets regjering omtales som et autoritært regime. Etiopia har falt tretten plasser siden 2006.

Hvorfor? Opposisjonspolitikere trues og utsettes for forfølgelse med bakgrunn i en anti-terror-lov. Hundrevis har blitt arrestert. Ytringsfriheten er minimal. Bare for noen dager siden ble en amerikansk-basert etiopisk journalist dømt til fengsel på livstid, lykkeligvis in absentia, siden han har søkt tilflukt i Statene. Andre journalister er idømt lange fengselsstraffer. Rapporter fra menneskerettsorganisasjoner er unisone i sin fordømmelse av landets grove menneskerettsbrudd. De er dyster lesning.

Men man trenger ikke gå til menneskerettsorganisasjonene. Man kan gå til norske myndigheter, og nærmere bestemt til den norske ambassaden i landets hovedstad Addis Abeba. De siste månedene har ambassaden sendt flere bekymringsmeldinger hjem, knyttet til nettopp rapporter om arresterte opposisjonelle. Så bekymret har det offisielle Norge vært at statsminister Jens Stoltenberg tok opp temaet i et møte med sin kollega Meles Zenawi i Oslo den 10. oktober. Ett av temaene var arrestasjonen av to svenske journalister, Martin Schibbye og Johan Persson, som anklages for drap og mishandling. Zenawi avviste vestlig innblanding.

Og det offisielle Norge – som for opp som en løve – faller ned som en skinnfell. Norge fremforhandler en avtale med etiopiske myndigheter, for å gjøre noe med «problemet» – som ikke er Etiopias stadig mer autoritære regime, men etiopiske asylsøkere i Norge. På regjeringens nettsider finner man en pressemelding der statssekretær Pål K. Lønseth i Justis- og beredskapsdepartementet meddeler den «gode» nyheten. – Etiopiske borgere har gjennom mange år vært en stor asylsøkergruppe i Norge, og vi er veldig glade for at vi nå har inngått en avtale som vil fremme retur til Etiopia, sier Lønseth.

Pressemeldingen er utstyrt med et bilde av statssekretær Torgeir Larsen i utenriksdepartementet, samt den etiopiske ministeren Berhane Gebre-Christos. De smiler. Norge er det første landet som har fått i stand en slik avtale. Nå kan de omtrent 400 papirløse etiopierne her til lands returneres. Sprett champagnen! Etiopiske asylsøkere har vært en kvise på den norske rumpen. Nå kan vi bli kvitt dem.

«Avtalen legger til rette for at borgere av Etiopia kan returnere til sitt hjemland på en sikker og verdig måte», heter det i pressemeldingen. Sikker? Og verdig? Kvalmen velter frem.

Norsk organisasjon for asylsøkere (NOAS) er – med god grunn – bekymret for at flere av etiopierne vil bli forfulgt, fengslet og i verste fall også torturert dersom de, som den lykkelige pressemeldingen tyder på, skal tvangsreturneres fra 15. mars av. En rekke av etiopierne som har oppholdt seg, papirløst, i Norge, har drevet aktiv opposisjonspolitikk og myndighetskritikk. Myndighetene følger, som saken med den amerikansk-baserte journalisten illustrerer, med på hva som skjer i etiopisk diaspora. – Det etiopiske regimet bruker store ressurser på å forfølge og fengsle sine kritikere, enten det dreier seg om tidligere parlamentsmedlemmer, journalister eller sivile aktivister, sier generalsekretær Ann-Magrit Austenå.

Men det blir verre. I gruppen av de papirløse problemene finnes barn, barn som har bodd i Norge i årevis, barn som er født og oppvokst her. De står i fare for å bli «returnert» til et land de ikke kjenner, et land der foreldrene fort kan havne i klammeri med de autoritære myndighetene. Det får den norske Kirken til å reagere. – Barnas beste er det viktigste. Flere av de etiopiske barna som lever i Norge uten lovlig opphold er født og oppvokst her. Kirken er klar på at barns beste og tilknytning til Norge må prioriteres framfor innvandringsregulerende hensyn, uttaler preses i Den norske kirke, biskop Helga Haugland Byfuglien.

Men vil norske myndigheter lytte? En sak fra Tromsø – som omhandler kurdere, ikke etiopiere – gir grunn til å frykte at svaret er nei. Foreldrene til tre år gamle Allan fikk tidlig i januar beskjed om at han skal forlate landet. Faren har lovlig oppholdstillatelse og har bodd i landet i 11 år; han jobber i kommunen. Moren har fått avslag på familiegjenforening, men saken er nå i behandling hos utlendingsnemnda. Men Allan, som er født i Norge, har fått beskjed om forlate landet.

«Det er selvfølgelig ikke slik at en tre år gammel gutt skal forlate Norge alene uten en av sine», skriver områdeleder i UDI, Snorre Sæther i en e-post til Dagbladet. Men norske utlendingsmyndigheter fant det altså verdt å sende et brev til treåringen, med beskjed om at han må reise fra landet innen fire uker. De av oss som har fulgt med på norsk asyl- og innvandringspolitikk de siste årene har sett mange eksempler som ligner, mange historier om den norske nådeløshet. Det er baksiden av medaljen «streng, men rettferdig» – en medalje som knappest kan være laget av edelt metall. Det er skammens politikk, en politikk som nå har blitt befestet med en skammens avtale.

For Norge, Kjæmpers Fødeland, Vi denne Skaal vil tømme.

Ronny Kjelsberg i partiet Rødt skriver på sin blogg:

I et ellers utmerket innlegg hvor han viser hvordan Hege Storhaugs plutselige avstandstagen til den såkalte “Eurabia-teorien” ikke står helt til troende, kommenterer Øyvind Strømmen i en setning noe om venstresida og Islam¹, som jeg ikke helt kjenner meg igjen i.

Hvis noen vil rette kritikk mot norsk venstreside for å ha vært for unnfallende ovenfor reaksjonært tankegods i islamske grupper eller for eksempel blant islamister, er det en kritikk jeg både støtter og selv har kommet med.”

Jeg skulle gjerne ønske at Strømmen kunne utdype dette litt, og konkretisere, for jeg lurer på om han enten har en helt annen virkelighetsforståelse enn meg, eller rett og slett kjenner venstresida for dårlig.

Min erfaring, som aktiv på norsk venstreside i årene etter 11 september 2001, har vært at venstresida har hatt en analyse som tilsier at islamister er høyreekstremister i sin kulturkrets på samme måte som de ekstreme kristenkonservative bak Bush, og islamofobene er det i en vestlig kulturkrets. Dersom man kjenner noe til venstresidas forhold til høyreekstremisme burde man skjønne at en slik analyse ikke legger opp til noe som kan kalles unnfallenhet. Det har i hvertfall vært min analyse, og jeg opplever at den jevnt over er blitt delt av andre på venstresida. Best illustrert er den kanskje av omslaget på Tariq Alis bok “Clash of Fundamentalisms”. (Se illustrasjon)

Men kanskje er det ikke analysene Strømmen tenker på? Kanskje mener Strømmen venstresida har brukt for lite tid og spalteplass på å kritisere islamister i forhold til høyreekstreme og islamofober i vesten? For min egen del skal jeg godt innrømme at jeg har brukt det meste av tid og krefter på å kritisere høyreekstreme innenfor min egen kulturkrets, og det har vært et helt bevisst valg.

Jeg har brukt litt tid i kommentarfeltet der for å forklare noen av problemene jeg har med partiet Rødt, og med deres ungdomsorganisasjon Rød Ungdom (noe jeg også har forklart en god del ganger før, f.eks. her), som innsamling av penger til PLFP. Kjelsberg peker på at dette var innsamling til helsearbeid, mens jeg mener det burde ha vært mulig å finne en organisasjon som driver med helsearbeid i Palestina uten å velge en som – ifølge Amnesty International – har stått bak terrorangrep rettet mot sivile israelere.

Men det er nå mest for sidespor å regne. Kjelsberg lurer på hva jeg mener når jeg sier at venstresiden (og når jeg skriver venstresiden inkluderer jeg både Arbeiderpartiet, SV, Rødt og også mitt eget parti) har vært for unnfallende. Det har jeg forsåvidt også skrevet om før, blant annet i denne artikkelen på depesjer.no, men jeg skal ta med litt av teksten jeg måtte klippe bort for å få plass i Dagbladets kronikklengde, her i sammenheng:

Storhaug har selvsagt rett i at «helliggjorte tekster» kan påføre både individer og samfunn «ufrihet og mørke». Det trenger man ikke å se til islam for å oppdage, det holder å se på norsk historie. Og det er viktig og riktig å konfrontere menneskefiendtlig tankegods, forakt for kvinner, hat mot homofile, vold mot annerledestenkende og annerledestroende, uansett hvor det måtte komme fra.

For noen år siden sa den norske imamen Ikram Jilani at det i visse tilfeller ville være greitt å slå kvinner, for eksempel som straff for utroskap. Han baserte seg på en bokstavelig tolkning av et koranvers. Og det var ingen horder av feministiske aktivister som demonstrerte mot ham.

Omtrent på samme tid så jeg et intervju på den nederlandske, muslimske TV-kanalen NMO. De intervjuet en nederlandsk kvinne av utenlandsk og muslimsk bakgrunn. Hun sa at dersom det å undertrykke kvinner er et resultat av kultur, så er det et resultat av underutviklet kultur. Hun mente at det var på tide å kalle en spade en spade: – Hvis du undertrykker konen din, sa hun, – da er du en undertrykker.

Nederlandsk venstreside har ikke vært tilsvarende flinke til å komme med klar tale. Det har heller ikke den norske.

Hvorvidt islamistene (og da kan vi inkludere både salafi-jihadistene som har benyttet terrorisme som virkemiddel, og f.eks. ulike avleggere av det muslimske brorskap) er høyreekstreme eller ikke er forsåvidt ikke så veldig interessant², men det kan innledningsvis være verdt å understreke at nasjonalister er de sjelden (et unntak er Hamas, som jeg har skrevet om her). Reaksjonære krefter innen muslimske minoritetsgrupper er uansett ikke nødvendigvis islamister, de er ikke en gang med nødvendighet særlig politiske. Og her er det det dukker opp et problem i Kjelsbergs argumentasjon.

Når Kjelsberg skriver at han har brukt mest tid og krefter på å “kritisere høyreekstreme innenfor [s]in egen kulturkrets”, er man nemlig fristet til å tro at han overser et enkelt faktum, nemlig at både islamismen som ideologi og diverse menneskefiendtlig praksis som ikke er tilknyttet islam per se, men som finner sted – heldigvis i begrenset omfang – blant norske muslimer faktisk er en del av den norske kulturkretsen. Da Mohyeldeen Mohammad i 2010 uttalte til Klassekampen at “homofile fortjener å dø” så var det Mohyeldeen fra Larvik som gjorde det. Larvik³ . Og for å ta et annet spesifikt eksempel: kjønnslemlestelse (omskjæring av jenter).

En del forvirrede sjeler ønsker selvsagt å inkludere kjønnslemlestelse i det jeg kaller “puslespillislam”, der man sitter og pusler sammen de verste eksemplene man kan finne i ulike kulturer som knyttes til islam, historisk og idag, for å sette sammen et så stygt mulig bilde av religionen som mulig. Selv om uskikken i en del tilfeller begrunnes religiøst, er selvsagt ikke kjønnslemlestelse særlig islamsk; de fleste av verdens muslimer praktiserer ikke kvinnelig omskjæring og det overveldende flertall av norske muslimer tar sterkt avstand fra uskikken. Men det betyr ikke at fenomenet ikke eksisterer, i Norge i enkelte minoritetsmiljøer. Og da er dette noe som finner sted i den norske kulturkretsen. Her har faktisk Human Rights Service et poeng. I sin argumentasjon for obligatorisk underlivsundersøkelse for alle norske skolebarn skriver Rita Karlsen (HRS):

[D]et er ingen som vet andelen norske jenter som utsettes for kjønnslemlestelse. Å argumentere for at det er ”så få”, eller for den saks skyld; ”så mange”, burde dessuten være fullstendig irrelevant. Det sentrale er at vi vet at norske jenter lemlestes, og det er nok til at vi må gjøre det som er mulig for å beskytte disse jentene mot det groteske overgrepet (mine uthevninger).

Nå er jeg personlig ingenlunde overbevist om at obligatorisk underlivsundersøkelse er det beste tiltaket imot kjønnslemlestelse, og jeg er glad for at det finnes organisasjoner som jobber mot uskikken uten å sause sammen alle mulige former for islamkritikk (og tildels også “islamkritikk”), slik HRS har gjort. Men poenget står seg likevel: det finnes norske jenter som er offer for kjønnslemlestelse. Dette skjer i vår kulturkrets, Ronny.

Og her er vi ved sakens kjerne: det er et faktum at den sittende regjeringen har gjort for lite på dette området. Jeg kan heller ikke se at Rødt – eller for den del mitt eget parti, Miljøpartiet De Grønne – har kritisert regjeringen noe videre for det. Det er dèt jeg mener med “for unnfallende”.

I 2006 satte jeg opp en liste over ting jeg mente det var viktig for venstresiden (og forsåvidt andre) å huske på i forbindelse med “den store islamdebatten”, basert på en glitrende bloggpost fra en dansk blogger (en bloggpost jeg dessverre ikke finner lenger). Jeg har nå pusset litt på de punktene, og oversatt dem fra engelsk til norsk:

1. Husk å kjempe imot dum anti-amerikanisme (og for den del anti-israelisme) basert på monolottisk tenkning på akkurat samme måte som du kjemper imot islamofobi basert på samme type tenkning.
2. Sett ikke listen lavere for innvandrere eller minoriteter enn du gjør for noen andre. Det er omvendt rasisme. Dersom noen forfekter jødehat eller homofobi, må de konfronteres, uavhengig av etnisk, kulturell og religiøs bakgrunn. Unnskyld heller ikke avskyelige handlinger eller holdninger fordi du er enig med dem som står bak på andre områder.
3. La ikke ekstremhøyre definere debatten. Motstand mot strengere regler for familiegjenforening er ikke det samme som å støtte tvangsekteskap. Å konfrontere ekstremhøyres standpunkter er bra, men kritikk sammen med alternative forslag for å løse faktiske problemer er bedre.
4. Den “store debatten om islam” bør moduliseres. Det er meningsløst å diskutere Taliban i samme kontekst som ungdomskriminalitet i europeiske ghettoer, slik ekstremhøyre gjør, og det er dumt å diskutere kjønnslemlestelse sammen med Irak-krigen. Hovedutfordringene ifht. integrasjon har ikke noe særlig med egyptisk radikalisme fra 1960-årene å gjøre, og de har enda mindre med ottomansk politikk i det sørlige Bulgaria å gjøre.
5. Debatten bør deislamifiseres. Problemet med tvangsekteskap er ikke at de finner sted i islamske kulturer, eller blant muslimer, men at folk blir gift mot sin vilje. Problemet med kjønnslemlestelse er ikke at uskikken praktiseres i enkelte muslimske land, men at den praktiseres i det hele. Problemet med al Qa’ida er ikke at de ber til Allah, men at de er involvert i terrorisme. Disse problemene må betraktes i sin(e) mest relevante kontekst(er), og da er den religiøse ofte ikke inkludert (men noen ganger er den det).

—

Fotnoter:

The last couple of days this blog has been filled with disgusting things found in some of the darkest, slimiest corners of the Internet. I have written about it, because I think it’s necessary that people see this, and that they are informed about it. We need to confront this thinking. And to confront it, we must realize that it exists. As the Norwegian poem “Til ungdommen” (admittedly written by a hard leftist, Nordahl Grieg; who died fighting the Nazis during WWII), says, “war is contempt for life, peace is creation, Death’s march is halted, by determination”.

Not cheerful ignorance. Determination.

But in spite of writing on really ugly extremism, I don’t want to indulge in pessimism. Norway has reacted to these atrocities in a way which is often admirable. The prime minister has won a lot of new popular support these last few days, and he deserves it. A quote from one of his speeches:

No one shall bomb us into silence or shoot us into silence. Nothing will frighten us out of being Norway. This night we will comfort each other, talk with each other, and stand together. Tomorrow we will show the world that Norway’s democracy grows stronger when it is challenged. We shall find the guilty and hold them responsible. The important thing tonight is to save lives, to care for the victims and their loved ones. I would like to state my recognition for the work of the police, the medics, and all the other people who currently do such formidable work to help others, healing injures and saving lives.

We must never cease to stand up for our values. We have to show that our open society can pass this test, too, and that the answer to violence is even more democracy, even more humanity, but never naïveté.

That is what we owe to the victims and to the those they hold dear.

Jens Stoltenberg and I are political opponents. But these last few days he has been my prime minister… he has been the prime minister of every decent Norwegian, no matter which background or political viewpoint they have. I also have new-found respect in the mayor of Oslo, Fabian Stang, a conservative (and do not let the terrorist steal that word away from decent people, the killer at Utøya was no conservative, he was an extremist following an ideology reminiscent of fascism). I’m a left-leaning liberal and a Green, and I don’t even live in Oslo, but Fabian Stang has been my mayor. He has been the mayor of every decent Norwegian.

Anders Giæver in VG – one of the leading Norwegian tabloids – has summarised (Norwegian language link) the tone struck by Stang in an excellent way. When the terrorist attack had just happened, Stang said:

The people that did this, will never, ever win. Those who died today, will not have died in vain. They will be our idols forever. We will be even prouder to be citizens of Norway, and we will show even more love towards each other.

A few days later, he visited a mosque, and took part in their memorial service. In his speech in the mosque, he said:

The murderer was white, he was a Christian, and he lived in my part of town. But you do not brand me as a murderer. Thank you.

This is the true Norway, the Norway I greatly cherish. It’s the Norway that wil land in grace.

And now for a Norwegian psalm, a psalm which has often meant a lot to me, even as an agnostic. I’ll include it here, as a reminder that the killer in no way represents any of my many Christian friends:

Fagert er landet du oss gav
Herre vår Gud og vår Fader.
Fagert det stig av blåe hav.
Solli ho sprett og ho glader.
Signar vårt land i nord og sud,
soleis di åsyn lyser Gud,
yver vårt Noreg i nåde.

Tidi ho renn som elv mot os.
Fort skifter sumar til vetter.
Fader ver alltid Noregs los,
radt til dei seinaste ætter.
Herre vår Gud, vår Noregs Gud,
varda vårt land frå fjell til flud.
Lær oss å gå dine vegar.

Signa då Gud vårt folk og land.
Signa vårt strev og vår møda.
Signa kvar ærlig arbeidshand,
signa vår aker med grøde.
Gud utan deg den vesle urt,
veiknar og visnar, bleiknar burt.
Ver du oss ljoset og livet.

(A very rough translation follows, obviously it does not keep the rhythm, nor does it keep the rhyme):

Fair is the country you gave us,
God, our Lord and our Father,
Fair it arises from the blue sea,
the sun rises and falls.
Blesses our country, north and south,
such is the light of God’s face,
over our land in grace.

Time runs as a river towards us.
Soon summer is winter.
Father, remain our light,
until the last of times.
God, our Lord, the God of our land,
protect it from mountain to sea.
Teach us to follow your paths.

Bless, God, our country and land.
Bless our work and our toil.
Bless every honest hand that works,
bless our fields with good yield.
God, without you, the meager herb,
weakens and withers, fades away.
Be our light and our life.

Eg les i ei lokalavis frå hovudstaden at Per Willy Amundsen i Framstegspartiet meiner at grunnen til at pakistanske innvandrar i mindre grad er aktive på arbeidsmarknaden er at dei er muslimar:

Det er jo påfallende at indere har langt høyere arbeidsdeltakelse enn pakistanere. Landene var jo ett en gang i tiden, og det som først og fremst skiller de i dag er religionen og den kulturen religionen medfører.

Med andre ord: Muslimar er late.

Ein del vil – ikkje heilt overraskande – helst avvisa heile denne debatten. Arbeidsminister Hanne Bjurstrøm (Ap) seier at – jovisst – ein har tal som viser ulik arbeidsdeltaking alt etter kva land folk kjem frå, men at ho tek avstand frå å dela menneske sin arbeidsinnsats inn etter deira religiøse bakgrunn.¹ Geir Bekkevold (Krf) etterlyser Amundsen sin dokumentasjon, og seier at Amundsen driv med respektlaus stempling av muslimar.

Men sjølv synest eg utspelet er interessant, fordi det røper ein heil del om både Framstegspartiet, om norsk innvandringspolitikk og om korleis Framstegspartiet blandar saman fugl og fisk i innvandringsdebatten.

Lat meg byrja med å slå fast i kva Amundsen har rett i, og det er faktisk ikkje rett lite – trass Bjurstrøm si motvilje. Amundsen har rett i at talet for arbeidsdeltaking er høgare blant indiske enn blant pakistanske innvandrarar, og for den del blant indarar høvesvis andre innvandrargrupper frå hovudsakleg muslimske land. Han har rett i at kultur påverkar aktivitet i arbeidsmarknaden. Han har rett i at religion påverkar kultur. Og likevel bommar han. Fordi han ikkje ser skogen for berre muslimar.

For å skjøna dette må me byrja med byrjinga, og sjå på dei ulike innvandrargruppene. Fordi SSB gjer det skal også eg definera desse gruppene som beståande av menneske fødde i dei aktuelle landa, samt av borna deira fødde i Noreg.

I 1970 var det 163 menneske med pakistansk opphav i Noreg, i 1980 var det 6.288. Ti år seinare hadde talet stige til 15.488 og i år 2000 var det 22.831 norsk-pakistanarar. Ved utgangen av 2010 var det 31.061. I dag er det i strikt forstand rundt 17.000 av desse som faktisk er innvandrarar, altså fødde i Pakistan. Av dei har rundt 9.000 vore i landet i meir enn 25 år. Som ein vil sjå har mange pakistanske innvandrarar vore her lenge.

Fyrst kom dei som i stor grad ufaglærte arbeidsinnvandrarar, og som nære familiemedlemer til desse. Sidan (arbeids)innvandringsstoppen i 1975 har dei i svært stor grad kome som eit resultat av familieinnvandring. Sidan 1990 har berre 2% av pakistanske innvandrarar til Noreg kome som eit resultat av arbeidsinnvandring; eit tal som faktisk er monaleg lågare enn talet på flyktningar frå Pakistan. 32% har kome grunna familiegjenforening. 54% har kome grunna familieetablering.²

Før innvandringsstoppen kom det også indiske innvandrarar til Noreg – mykje av same årsak, men ikkje i same omfang. I 1970 var det 246 norsk-indarar. I 1980 var det 1882. I 1990 var det 4.672. I 2000 var det 5.996. Ved utgangen av 2010 hadde talet kome opp i 9.747.³ Men når me ser nærare på innvandringsårsak dukkar ein vesentleg skilnad opp. Sidan 1990 har 32% av indiske innvandrarar til Noreg kome som arbeidsinnvandrarar, ein høgare andel enn for alle andre ikkje-vestlege land. 30% har kome grunna familiegjenforening. 23% har kome grunna familieetablering.⁴

Lat oss deretter sjå på nokre andre innvandrargrupper frå muslimske land, nemleg dei fem største i denne perioden: irakarane, somaliarane, bosniarane, iranarane og afghanarane. Blant desse gruppene er prosentdelen arbeidsinnvandrarar høgast blant irananar; der er det 2 – to – prosent. Blant bosniarane er andelen 1 – ein – prosent.

Blant somaliarane, irakarane og afghanarane er prosentdelen arbeidsinnvandrarar 0 – null – prosent. 57% av somaliarane har kome som flyktningar, 64% av iranarane, 60% av irakarane, 89% av bosniarane. Resten har i stor grad kome som eit resultat av familiegjenforening med flyktningane, i praksis kan ein ofte også sjå på desse som flyktningar.

Kvifor tek eg opp alle desse tala? Fordi dei synleggjer det Amundsen utelet, nemleg at dei indiske innvandrarane, dei pakistanske innvandrarane og til dømes dei somaliske innvandrarane ikkje berre kjem frå land med ulik kultur og religion (sjølv om islam er ein stor religion i alle tre landa, og dominerande i dei to sistnemnde); dei er også heilt ulike typar innvandrarar. Dette er rimeleg vesentleg når ein skal skjøna dei ulike tala for arbeidsdeltaking, langt meir vesentleg enn religion.⁵

Dei fem største muslimske innvandrargruppene til Noreg dei siste 20 åra har alle vore dominerte av flyktningar; flyktningar frå krig i Somalia, flyktningar frå krig (og før dette frå Taliban-diktaturet) i Afghanistan, flyktningar frå krig (og før dette Saddam-regimet) i Irak, flyktningar frå krig i Bosnia og flyktningar frå det brutale iranske regimet. Sjølv om blant anna utdanningsnivå påverkar kor lett flyktningar frå desse høgst ulike landa generelt sett er å integrera tør det vera openbert at det er noko meiningslaust å samanlikna arbeidsdeltakinga til flyktningar og arbeidsinnvandrarar som om dei to gruppene var nøyaktig det same.

Den sjette største muslimske innvandrargruppa i denne perioden, pakistanarane, kom i all hovudsak som eit resultat av familieinnvandring. Det fører til ei viss grad til stadfesting av det opprinnelege innvandringsmønsteret frå Pakistan; som i stor grad bestod av folk med ein heilt annan sosial bakgrunn enn dei indiske arbeidsinnvandrarane.⁶

Og her er me ved eit kjerneproblem ved norsk innvandringspolitikk, eit problem Framstegspartiet har bidrege til å forsterka gjennom sin påverknad av norsk opinion. Norsk innvandringspolitikk er slett ikkje liberal. Han er tvert imot streng og urettvis, noko det finst rikeleg av døme på: mulla Krekar – representant for ein heller luguber ideologi – får bli, fordi me ikkje har noko val. Det har ikkje ein gong Siv Jensen. Selim Mulliqaj blir kasta ut fordi han oppfører seg som ein god far.

Korleis kan eg hevda at norsk innvandringspolitikk er illiberal, når talet på innvandrarar i Noreg har auka stort sidan 1975? Fordi politikken for innvandring sidan innføringa av arbeidsinnvandringsstoppen den gongen har bestått av unntak. Hovudregelen for norsk innvandringspolitikk er at me helst ikkje ynskjer nokon velkomen; og om me likevel gjer det, så er det fordi me er nøydd, eller for å vera snille.

Det store unntaket er EØS-innvandrarane, som norsk innvandringsstatistikk dei siste åra syner – den største innvandrargruppa her til lands er i dag polakkane. Eit anna unntak er flyktningar, dei av dei som slepp gjennom eit lite nålauga. Eit tredje unntak er familieinnvandring, som i stor grad forsterkar mønsteret. Me tek eit visst moralsk ansvar og tek imot ein liten del av dei som treng det aller mest. Deretter vert me sure fordi dei som treng hjelp faktisk treng hjelp; som om det var ei stor overrasking at mange flyktningar frå Somalia – eit land som er fullstendig dysfunksjonelt og har vore herja av krig i ein mannsalder – ikkje har lett for å koma inn på den norske arbeidsmarknaden eller let seg fanga av khat-avhengigheit.

Dei innvandrarane som – generelt – har best føresetnader for å bidra, slengjer me i all hovudsak døra i ansiktet på. Med mindre dei er heldige nok til å vera fødd innanfor EØS-området. Polen? Ok. Kviterussland? Nei.

Så er spørsmålet i høve familieinnvandring om me kan og bør gjera noko for å redusera det etterkvart relativt låge talet på familieinnvandrarar frå Pakistan (344 menneske i 2010, samanlikna med 989 frå Thailand).

Det er både eit rettigheitsspørsmål og eit spørsmål om kvar fokus bør liggja i integreringsdebatten. Er det verkeleg strengare politikk ovenfor nokre få hundre menneske me skal satsa på, for å blidgjera meir og mindre rabiate innvandringsmotstandarar, eller er det meir vesentleg at me grip tak i faktiske utfordringar som heng saman med framveksta av ein ny, innvandrarbasert underklasse i Noreg? Skal me fokusera på å låsa igjen dører og vindauga (og slik leggja godt til rette for illegal innvandring med alle dei problema det gjev), eller skal me satsa på å hindra ghettoisering, og gje arbeidsinnvandrarar frå fleire land moglegheit til å koma til Noreg?⁷  Skal me gjera vårt til å byggja eit inkluderande Noreg med ei balansert innvandrarbefolkning, eller skal me gå for å gjera innvandrarbefolkninga endå skeivare, å gjera ho ekskludert og utanfor, til noko me ikkje heilt kan unngå, men helst ikkje vil tenkja på medan me drøymer monokulturelle draumar?

Det er debatten Brochmann-utvalet burde ha starta. Men diverre er det neppe den som kjem.

Bloggforfattaren er internasjonal kontakt og landsstyremedlem i Miljøpartiet Dei Grøne.

Nokre fotnotar:

Eg har interesse for urtar, og ein veksande urtehage – jamvel om ein knallhard vinter tok knekken på både sitronmelissen (melissa officinalis¹) og agastache-plantane mine.

Interessen har mest å gjera med deira eigenskapar som mat- og teplantar, kombinert med ei veksande interesse for kulinær religionshistorie – og då er klosterhagane sjølvsagt ein del av det. Etterkvart har eg og tenkt å prøva meg på å laga nokre krydderdrammar. Det er spanande kva ein kan få ut av nokre plantar i ei vestlandsk li.

Urtemedisin er eg ikkje så oppteken av, sjølv om eg i blant drikk kamillete (av chamaemelum nobile) om eg har dårleg mage eller kan finna på å bruka apotekerkattost (malva sylvestris) på eit utslett. Om det faktisk verkar, eller berre er placebo, er ikkje så viktig for meg. Mange av påstandane om medisinske eigenskaper tek eg med ei klype salt (har ein dessutan jordskokk, potet og skvallerkål – samt gjerne litt heit chorizo eller liknande, får ein ei god suppe).

Ein del venar og bekjente av meg er meir opptekne av slikt. Det er nok ein del av forklaringa på at eg den siste tida har fått ein del e-post. Og eg må beklaga til dei som har sendt meg desse e-postane, men meldingane har vore uvanleg meininglause, og har etterkvart gjort meg lettare irritert.

Fleire dei har synt til kampanje Save Natural Health eller til nettsidene til Fritt Helsevalg – ein organisasjon som har fare med mykje nonsens før. Det vert gjerne det hevda at EU er i ferd med å forby urtar. I blant vert det trekt fram døme som (den særs uskuldige) peppermynten (mentha x piperita), som det visstnok skal vera fare på ferde for. “Big pharma” og EU får skulda.

Sjølv om påstandane verka mildt sagt tvilsame, tenkte eg som Espen Oskefis: “Eg har no slikt å gjera, eg har no slikt å bera, så eg ber vel den med”. Det syner seg også at eg ikkje er den einaste som får slik e-post, og det har vore litt småprat om det heile i bloggosfæra, til dømes hjå Heidi Nordby Lunde (Vampus).

Komplementær, ikkje alternativ

Lat meg fyrst slå fast noko viktig. I motsetnad til ein del andre former for “alternativ medisin” er urtemedisin gjerne basert på vitskapleg etterprøvbare og dokumenterbare objektive fakta, noko eg tidlegare har diskutert med skeptikaren Gunnar Tjomlid (som eg ofte er samd med) og også kommenterer under ein nyleg bloggpost hjå han.

Eller: Urtemedisin kan i det minste vera det. Ein del påstandar om urtar sin effekt er heller vel… kreative. Urtar kan innhalda faktiske verkestoff i verksame doser. Og som Tjomlid skriv:

En stor del av vanlig medisin kommer fra planteriket. I USA regner man med at rundt 70% av alle nye medisiner utviklet de siste 25 år har sitt utspring i planteriket. Selv stoffer som alternative behandlere synes høres veldig unaturlige og skumle ut og gjerne anbefaler sine kunder å unngå, f.eks. cellegift mot kreftsvulster, har et naturlig utgangspunkt i planteriket.

Sidan urtar er – eller kan vera - medisin tyder dette også at urtar har – eller kan ha – både verknader, biverknader, både indikasjonar og kontraindikasjonar. Johannesurt kan til dømes påverka leveren negativt, noko som kan vera ein risikofaktor i kombinasjon med farmasøytika som paracetamol. Det er også mogleg at urten kan gjera p-pillar mindre effektive. Andre urtar kan vera heller uheldige for gravide. Ein skal ikkje kimsa av urtemedisin.

Dette er også årsaken til at eg meiner det er problematisk å gruppera urtemedisin som “alternativ medisin” saman med kreti og pleti av meir eller mindre underlege teknikkar utan vitenskapleg dokumentasjon i det heile (og ikkje sjeldan med dokumentasjon nok til å konkludera at det ikkje er nokon forskjell samanlikna med placebo). Ei slik gruppering kan føra til manglande  kunnskapar og manglande forholdsreglar – både frå brukarar og frå til dømes allmennlegar – i høve urtar som faktisk er medisin. Resultatet kan verta uvøren omgang med det som i praksis er medisinsk behandling. Ikkje heldig.

Difor meiner eg at kjennskap til slik folkemedisin med faktisk (potensiell) verknad bør vektleggjast sterkare i helsesektoren, og at urtemedisin snarare enn å verta sett på som “alternativ” bør sjåast på som “komplementær”.

Om det også resulterte i større bruk av urtemedisin i allmennmedisinen – mot ymse meir eller mindre uskuldige plager – ville det heller ikkje by meg imot (det som byr meg imot er når alternativbehandlarar tek i bruk urtemedisin utan fnugg av dokumentert effekt og jamvel med potensielle fårer i behandling av alvorleg sjukdom som kreft).

Ein kopp te med ein uskuldig urt og litt avslapping kan gjerne vera ein god idé istadenfor jamnleg paracetamolknipsing når ein har hovudpine. Kanskje det jamvel ville skapa meir interesse for alle dei fantastiske plantane som finst i naturen, og bidra til mindre framandgjering frå naturen? Det er lov å vona.

Store, stygge EU?

Så over til EU, og “forbodet” mot urtar me starta med. Det heile handlar om eit EU-direktiv som vart vedteke i 2004, direktiv 2004/24/EF (og som endrar eit tidlegare direktiv, 2001/83/EF). Om du har lyst å gjera deg sjølv vondt med å lesa byråkratspråk er det lett å finna, her på dansk, her på engelsk.

Som dei fleste som kan lesa dansk eller engelsk vil oppdaga er det beint fram tøv at dette direktivet på nokon måte handlar om å forby urtar. Ein av intensjonane med direktivet er faktisk å gjera handel med urteremediar enklare innanfor det som i Noreg gjerne vert kalla EØS-området. Samstundes  stiller regelverket ein del krav til godkjenning av slike middel.

Er det snakk om urtar som ikkje har vore i tradisjonell bruk gjennom ein del år vert det stilt krav til kliniske testar, og prosessen kan vera både særs kostbar og heller byråkratisk. Det kan til dømes skapa vanskar for ein del ayurvediske urteremediar utan særleg tradisjon i Europa, og her kan regelverket framstå som noko rigid, og det vil utvilsamt favorisera større aktørar – med dei føremoner og ulemper det har. Ein kan med andre ord stilla gode spørsmål ved direktivet frå ein næringspolitisk ståstad, noko Høgre-aktivisten Heidi Nordby Lunde kanskje burde ha gjort.

Samstundes kan ein vel våga seg til å hevda at forbrukartryggleik ikkje er eit heilt uvesentleg moment i høve kva som vert marknadsført som medisin?

Godkjenning – utan testing

For middel basert på urtar som har vore i tradisjonell bruk fell imidlertid dette kravet om klinisk testing vekk; det tyder – i klårtekst – at ein kan få det som nok kan verta oppfatta som eit “godkjent”-stempel på urteremediar som slett ikkje har dokumentert effekt, simpelthen fordi folk har nytta det før. Ikkje alle er like nøgde med det:

David Colquhoun, a professor of pharmacology at University College London, is a fundamental flaw with the system.“Registration is better from the point of view of toxicity and safety but the labelling is very misleading,” he says.

Product packs use the wording: “A traditional herbal medicinal product used for…” and carry the disclaimer that any health claims are “based on traditional use only”.

However Professor Colquhoun says: “Nine out of 10 people will read ‘traditional use’ as ‘it works’.”

Det er også verd å merka seg at ikkje-medisinske urteprodukt ikkje fell naturleg under direktivet, og at urtar føreskrivne av godkjende behandlarar (og det inkluderer – iallfall i nokre land – herbalistar) heller ikkje gjer det. I tillegg har direktivet – som vart vedteke i 2004, og innført året etter – gått gjennom ei overgangsperiode som varte heilt fram til 1. mai dette året.

EU kan ikkje akkurat skuldast for å ha gjort ting vanskelegast mogleg for urteremedieindustrien (og lat oss for all del ikkje gløyma at det er ein industri).

The Association of the European Self Medication Industry – som representerer produsentar av medisinar som ikkje er på resept – seier for øvrig følgjande (mine uthevingar):

We have heard that among some of the smaller companies that manufacture these remedies there may be some difficulties with the new rules. However there has been a very long transitional period pending the introduction of the full directive and we do not disagree fundamentally with the directive itself.

Men slike kommentarar har sjølvsagt ikkje kome med i kjedebreva eg har motteke på e-post. Underleg, det der.

Norsk regelverk er strengare

Ei anna sak som ser ut til å ha gått mange hus forbi er at norsk regelverk faktisk er betydeleg meir restriktivt enn det aktuelle EU-regelverket. Etter norsk regelverk er alle urtar å betrakta som legemiddel – og kan dermed ikkje omsetjast som vanleg handelsvare – med mindre dei er tekne med som handelsvare på den såkalla urtelista, jfr. forskrift om legemiddelklassifisering, §4²:

Urter er legemidler. Dette gjelder likevel ikke urter som i det følgende er merket med H (handelsvare).

Det vil seia at til dømes djevleklo (Harpagophytum procumbens) er eit legemiddel i Noreg. I England er ei rekkje djevlekloremediar godkjende etter direktivet. Det same gjeld klaseormedrue (Cimicifuga racemosa), gjerne omtala med sitt engelske namn black cohosh. Legemiddel i Noreg. Godkjent etter direktivet i England. Legevendelrot (Valeriana officinalis)? Legemiddel i Noreg. Godkjent etter direktivet i England. Johannesurt (Hypericum perforatum)? Legemiddel i Noreg. Godkjent etter direktivet i England. Men det står ikkje noko om dette i e-postane eg har fått heller.

I ein artikkel i Daily Express 30. april fortel ein representant for Holland & Barrett – ein av dei store aktørane innan urteremediar i Storbritannia – at det einaste remediet dei då kunne stadfesta at ville forsvinna frå deira sortiment var eit middel basert på “horny goat weed” (Epimedium sp. – som regel Epimedium grandiflorum), som ikkje har vore i tradisjonell bruk i EU (men ikkje er uvanleg i japansk og kinesisk urtemedisin), og som dermed utløyser krav om klinisk testing. Denne urten heiter på norsk bispelue. I Noreg er han klassifisert… som legemiddel. Kva regelverk framstår som strengast?

I røyndomen vil dette EU-direktivet neppe ha noko som helst å seia på utvalet av urteremediar i Noreg, verken på eller utanfor apotek. Verken peppermynte eller anna er iferd med å verta forbode. Og det er heller ingen som kjem til å hindra deg i å bruka til dømes legevendelrota i hagen som medisin, sjølv om det er definert som eit legemiddel i norsk regelverk.

Kort fortalt: Du skal ikkje tru alt du høyrer. Er det for godt til å vera sant, er det gjerne usant. Er det for gale til å vera sant, er det gjerne rein, skjær løgn. Sjølv om jamvel Avaaz har kasta seg på det.

Elles er det jo slåande korleis e-postane fyrst byrja å koma i mars eller april; medan direktivet vart vedteke i 2004. Eg mistenkjer at ein del burde både følgja betre med på EU-politikk og setja seg betre inn i korleis politiske prosessar i EU fungerer. Men det… er ei anna sak.

Foto: Epimedium grandiflorum (bispelue). Ein urt du neppe har nytta deg av. Under CC-lisens by-sa-2.5. Fotograf: Sphl.

Fotnotar med ting eg ikkje fekk plass til teksten³:

Ein klassikar. Rett nok heilt utan popular demand. Men den kan vel vera interessant for det, og er ikkje heilt utan relevans i høve Libya-intervensjonen. Det var vietnamesarane som til slutt sette ein stoggar for Pol Pot. Det gjorde dei rett i. Og fekk kjeft frå heile verda. Originalt publisert i Klassekampen 11. desember 2003. Her lettare redigert.

Om lag kvart andre år vert det kravd av AKP at dei skal ta eit oppgjer med fortida si, eit oppgjer med støtta til den grufulle kambodsjanske diktatoren Pol Pot. Ingen stiller same kravet til Kjell Magne Bondevik. Kvifor ikkje?

Tenk om Saddam Hussein etter Irak-krigen hadde kome seg til eit av nabolanda, og tenk om han hadde fått våpenhjelp og pengar til å byggja opp ein ny hær. Tenk om denne våpenhjelpa ikkje kom frå det amerikanarane yndar kalla røvarstatar, men frå land som er blant verdas mektigaste. Tenk om saddamistane kunne gjennomføra raid etter raid og påføra den irakiske sivilbefolkninga endå større liding enn den dei blir påført i dag? Synest du det høyrest ut som Noreg burde vera med på å støtta Saddam? Synest du me burde gje han Irak sin plass i FN og stilla krav om at hans regjering skulle koma tilbake til makta i landet?¹

Norsk støtte

Dømet kan synast urealistisk. Det er det ikkje. Det var akkurat dette som hende. Då debatten om AKP-ml si støtte til Pol Pot rasa som verst sumaren 2003 bad Dagbladet på leiarplass om at ein måtte få ut alle spøkelse. Her er eitt av dei verkeleg stygge: Norske myndigheiter gav støtte til Pol Pot. Til langt ut på 80-talet!

AKP sine synder er – som seg hør og bør – diskutert opp, ned og i mente. Det er bra. Dei fortener tyn. Kongeriket Noreg sine synder, under fleire regjeringar med ulik farge, er det derimot få som snakkar om. Kva var det som hende?

I 1975 kom Pol Pot og Raude Khmer til makta i landet, og snart song AKP-arane «Kambodsja er fri» og snart var redselsscenene i gang og rapportane om grove menneskerettsbrot byrja å koma. Samstundes viste så godt som heile norsk venstreside anten ei sympatisk eller ei passiv haldning til det nye kambodsjanske regimet. Dei borgarlege partia trudde derimot på skrekkhistoriene og kritiserte i sterke ordelag den passive haldninga til utanriksminister Knut Frydenlund (Ap). Snart skulle det heile endra seg. I januar 1979 velta vietnamesiske invasjonsstyrkar det kambodsjanske terrorregimet.

Interessante namn

10. januar stod ein annonse på trykk i Dagbladet: «Demonstrasjon fra Universitetsplassen». Blant parolane for demonstrasjonen var blant anna «Støtt frigjøringskampen i Kampuchea». Meir interessant er namna under lysinga. Blant desse finn me stortingsrepresentantar frå fleire parti, blant anna Odd Einar Dørum (V). Dåverande formann i Unge Venstre og eit sentralstyremedlem i Unge Høyre er også med, saman med odeltingspresident Per Karstsen, generalkonsul Alf R. Bjercke med fleire. Bak det heile stod AKP. Det siste namnet på lista er Finn Sjue.

SV var snart blant Raude Khmer sine ivrigaste kritikarar. Høgresida, derimot, gjekk i tospann med ml-rørsla for å få Pol Pot attende til makta. «I den babelske forvirringen oppsto det en merkelig form for allianse mellom de tre Pålene Pol Pot, Paul Thyness (H) og Pål Steigan (AKP)», heiter det i Norges utenrikspolitiske historie. I 1979 burde Raude Khmer med eit brak ha landa der dei høyrer heime, altså på historia sin skraphaug. Slik gjekk det ikkje. Det som skjedde kan vanskeleg kallast noko anna enn ein redningsaksjon. Raude Khmer fekk pengar, våpen, militære rådgjevarar og endå til moglegheit til nyrekruttering – også med tvang – i flyktningleirer i nabolandet Thailand.

Bak det heile låg eit kynisk stormaktsspel frå Kina og USA. Båe landa var opptekne av å avgrensa vietnamesisk og russisk innverknad i området. Og Noreg var med. Me var med og sytte for at den Raude Khmer-dominerte eksilregjeringa fekk Kambodsja sin FN-post.

Me sette, saman med andre land, fram krav om at Raude Khmer, og seinare ein koalisjon der dei dominerte, skulle overta makta før forhandlingar om styret av landet kunne koma i gang. Historikarane Svein Gjerdåker og Ørjan Østvik feller følgjande dom over den norske politikken:

I sin iver etter å motarbeida det innsette Vietnam-regimet oversåg ein Pol Pot sine folkemord. Både FN og Noreg sin politikk innebar ei politisk legitimering av regimet og kan karakteriserast som «ein umenneskeleg formalisme».

AKP var lenge overbevist, nesten på religiøs vist, om at det som føregjekk i Kambodsja under Pol Pot var av det gode. «At leiarane i Demokratisk Kampuchea kan ha gjort feil, grove feil, kan godt vera, men dei kan ikkje har vore av eit slikt omfang (…) at dei i dag hindrar oppslutnad om ein gerilja under leiing av dei same folka» kunne ein lesa i eit lesarinnlegg i Dag og Tid i 1981. AKP-arane visste ikkje betre (sjølv om dei burde), men kva med norske myndigheiter?

Det triste fakta er at Noreg sin politikk andsynes Kambodsja tyda langt meir for å halda liv i Raude Khmer enn det resolusjonane, bøkene og lesarinnlegga til AKP nokon gong gjorde. Det er eit spøkelse som framleis sit parkert i eit mørkt skap.

Fred

Tidleg på 90-talet fekk FN til ei fredsløysing i Kambodsja. I 1993 lanserte New Internationalist ein internasjonal kampanje med fire krav til FN.

Krava var at eit løfte om pengestøtte måtte haldast, at ein kambodsjakommisjon ved den internasjonale domstolen måtte opprettast, at FN sitt nærvær i landet måtte oppretthaldast og at den nye nasjonale hæren i Kambodsja måtte støttast for å hindra at den vart overteken av Raude Khmer. Dåverande statssekretær i Utanriksdepartementet, Jan Egeland, gav støtte til krava.

Kjell Magne Bondevik, ein av utanriksministrane som hadde vore med på gje Raude Khmer sin FN-representant plassen, var meir skeptisk. I følgje Redd Barna-avisa nr. 4, 93 ville Bondevik heller ikkje vedgå at støtta til den Raude Khmer-dominerte eksilregjeringa hadde vore feil: «han mener det er etterpåklokskap å si noe om det i dag».

Det hadde han kanskje heilt rett i. Det spørs likevel om AKP sine kritikarar ville ha vore nøgde om det var dei mørkeraude som kom med det svaret.

Slem fotnote:

Diverre – og heldigvis – hadde StudVest teke til vit og avslutta Midtausten-debatten i spaltene før eg fekk sendt dette innlegget. Men her er det no likevel.

Den siste tida har Israel igjen innteke Studvest sine lesarbrev- og kronikkspalter, denne gangen innleia med ein kronikk frå Raud Liste, ein replikk fra religionsvitskapsstudent Ole Mads Sirks Vevle og ein ny replikk frå arabiskstudent Magnus Halsnes.

Det måtte berre gå lukt til helvete. Det er ikkje det at denne okkupasjonen av lesarbrevspaltene har vore vidare brutal, med mindre det går føre seg ting på Studvest sitt kontor som ikkje tåler dagens lys. Den har derimot vore forferdeleg keisam og grueleg forutsigbar. Studvest kunne like gjerne ha publisert utdrag frå G. Ellingwood Rich si djupt inspirerande barnebok «When mother lets us make paper box furniture».

Meir spanande enn norsk israeldebatt

Vevle let seg provosera over at Raud Liste syner til Ilan Pappé. Det kan eg saktens skjøna, for det er ikkje nett uproblematisk å nytta Pappé som sanningsvitne. Vevle tek utgangspunkt i eit intervju i den belgiske avisa «Le Soir» for å syna at Pappé ikkje eigentlig syslar med akademisk forskning, men med ideologi.

Sjølv føretrekkjer eg belgisk øl, men eg valde likevel å følgja Vevle si oppmoding til kildekritikk. Difor leste eg intervjuet i Le Soir sjølv. Det Vevle siterer Pappé på stemmer, men Pappé seier også noko anna interessant:

Vi er alle politiske. [...]Det finnes ingen historiker i verden som er objektiv. Jeg er ikke så interessert i hva som skjedde som i hvordan oppfatter det som skjedde.

Du les framleis? Pussig. Eg hadde trudd at du forlengst hadde slengt Studvest (du fekk aldri sjansen, sidan dei avslutta debatten, men pytt) frå deg for å gå å drikka belgisk øl istadenfor!

Vel, sidan du framleis heng med: Her er me ved sjølve kjerna: Raud Liste gjev blanke i korleis Palestina-konflikta vert oppfatta i Israel. Vevle gjer bæng i korleis ho vert oppfatta i Palestina. Med kvar sine fakta, nøye utplukka og grundig filetert for å få så lite nyansar som mogleg, dengjer dei laus på kvarandre som to oksar dynka i raudmåling. Ein bør vel berre prisa seg lukkeleg over at dei ikkje er busette i Midtausten. Då hadde Raud Liste utstyrt seg med «Sions Vises Protokollar» og nokre heimesnikra rakettar, medan Vevle hadde fått seg tøffe Raybans, kamphelikopter og t-skjorter med spydige antiarabiske kommentarar. HF-fakultetet hadde ikkje sett ut.

Raud Liste er sjølvsagt på det vanlege mørkeraude sporet, som tilseier at boikott er løysinga på alle verdas problem, berre ikkje i Irak,  der det var eit fælsleg overgrep, eller i høve Cuba, der det er amerikansk imperialisme som unnskyldar kva enn ymse Castro-ar føretek seg.

Sidan dei er studentar er det sjølvsagt akademisk boikott dei er opptekne av, men på fritida snakkar dei sikkert siklande om å boikotta Jaffa-appelsiner og israelsk økopaprika òg. Dette fortel berre ein ting: Raud Liste er ikkje det minste interessert i fred i Midtøsten. Dei ynskjer berre å straffa dei slemme israelarane, raud utanrikspolitikk er av ein eller annan grunn svært så lik Framstegspartiet sin justispolitikk:  Ja til kastrering av overgriparar, men hald kjeft om det er nokon ein kjenner som vert mistenkt for slikt.  Dersom dei hadde teke seg bryet med å søkja å forstå angsten i det israelske samfunnet hadde dei kanskje kunna konkludera med at boikott som tiltak ikkje er eigna til særleg mykje anna enn å gjera Avigdor Lieberman større enn Moses. Vevle er på si side mest oppteken av å fortelja at israelarane eigentleg ikkje er slemme i det heile. Israel er jo eit demokrati! Demokratiske statar er alltid snille! Å bli lemlesta eller drept i ein demokratisk bombekampanje er mykje hyggelegare enn å bli lemlesta eller drept i andre typar bombekampanjar.

I røynda finst det (minst) to høyst ulike forteljingar om Palestina-konflikta. Dei inneheldt garantert noko rett og noko feil båe to, men let seg i alle høve vanskeleg kombinera med kvarandre. Skal israelarane og palestinarane ha noko håp om å skapa fred seg imellom er det likevel ikkje heilt uvesentleg at dei i det minste forstår kvarandre sine historier og at dei sluttar å banka einøygde «fakta» i hovudet på kvarandre. Nokre av dei har heldigvis skjøna det.  Dersom studentar i Noreg bør velja side i denne hengemyrskonflikta i det heile er det den sida dei bør velja: Fredsrørsla si side.

Send englene til katastrofeområdene for å gi sitt lys, sin frekvens, sin tone slik at Moderjord kan komme i balanse så fort som mulig.

Dette er meldinga som vart posta på Engleskolen sine facebooksider i går kveld.

Dagbladet fekk det – inga overrasking der – raskt med seg, og laga ein stor artikkel om det heile. Kommentarfeltet under artikkelen er ei studie i forakt mot prinsessa, men det er ikkje berre der meir eller mindre sure ikkje-engletruande dukkar opp.

Trollinga har også slått ut i full blom på den nemnde facebooksida. Og nettrolling er aldri noko vakkert fenomen, heller ikkje når det går utover folk som trur på det mange oppfattar som tøvete. På nokre timar har det kome hundrevis av kommentarar, mange av dei er svært kritiske – og det er greitt. Nokre av dei er også rimeleg usaklege, uhøflege og beint ut ubehagelege.

Slikt må ein vel rekna med når ein stikk hovudet fram i det offentlege, tenkjer du kanskje. Og det er ikkje tvil om at Märtha med sin engleskule har stukke hovudet fram. Meir interessant er det kanskje å spørja om skulen hadde fått særleg merksemd (eller millioninntekter) i det heile om det ikkje hadde vore for at Märtha har ein far med dansk innvandrarbakgrunn og heilt utan etternamn. Personleg har eg mine sterke tvil til at Engleskolen hadde fått særleg merksemd i det heile, med unntak for merksemd frå dei som er litt over normalt interesserte i religion eller alternativrørsla, dersom Elisabeth Samnøy -  prinsessa sin englekollega – hadde vore åleine om han.

"Astarte Syriaca", måleri av Dante Gabriel Rossetti frå 1877.

Eg har skrive om Engleskolen – eller Astarte Education - tidlegare, då i samband med ei bokomtale av den sjølverklærte religionshistorikaren Hanne Nabintu Herland si bok “Alarm”. Det var fordi Herland i boka skulda skulen  for å driva med det “okkulte”¹, noko som er eit godt døme på hennar eigen ståstad, som slett ikkje er religionsvitskapleg.

Herland har sjølvsagt rett i at dyrkinga av gudinna Astarte – som skulen har namn frå – vert fordømt i det Gamle Testamentet. Det finn ein døme på i blant anna – passande nok, vil kanskje nokon seia – fyrste kongebok, der det heiter:

Salomo holdt seg til Astarte, sidonernes gudinne, og til Milkom, ammonittenes styggedom. Han gjorde det som var ondt i Herrens øyne, og fulgte ikke Herren trofast, som hans far David hadde gjort.

Men i Bibelen er det den framande og ikkje-jødiske guddomen Astarte som vert fordømt, og slett ikkje det “okkulte”. Astarte var då også primært ei fruktbarheitsgudinne og kulten hennar hadde, sjølv om me ikkje veit all verda, truleg svært lite til felles med det som i dag – tildels upresist og misvisande – vert kalla okkultisme².

Det er lett å tenkja at Herland sin prinsessekritikk heller ikkje eigentleg handlar om okkultisme, men om at prinsessa følgjer ein religiøs tradisjon som for Herland er framand. Og det er her – om ingen andre stader – at dei sinte nettskribentane knyter hender med Hanne Nabintu Herland, og med kvarandre, anten dei er beinharde ateistar eller statskyrkjekristne.  Dei fokuserer ikkje på dei gode grunnane til å verta forarga -  som at Noreg si ambassade i Italia reklamerer for Märtha sitt livssyn. Dei er rett og slett forbanna fordi Märtha trur på noko anna enn dei sjølve, og fordi Engleskolen er dristig nok til å ta utgangspunkt i sitt eige livssyn når dei oppmodar folk til å tenkja på jordskjelv- og tsunamioffer i Japan. Lat meg sitera eit par kommentarar frå facebooksida til Engleskolen:

Så kanskje vi skal fousere på å hjelpe og ikke overlate det til eventyrfigurer…

Stå på jenter d er nok mange idioter som tror på våset dere driver med , men d er vel gode penger å tjene på andres nød og uvitende..

hvor gal går det an å bli???? en ting til,man skal ikke tilbe noen annen en vår Herre….

Det virkelige overtrampet her er Dagbladet som lar mentalt forstyrrede som tror på engler få komme til ordet.

Hadde det enda vært Jesus en ville be til. Blasfemi og sykt tull og tøys. Jeg skjemmes og gremmes. Dette er for alvorlig til blasfemi.

Jenter! Dere må slutte å spise så jævla mye fleinsopp…. Det er ikke bra i lengden, det er jo helt tydelig…

Jeg lurer bare på, hvor er mennene i de hvite frakkene? Og NÅR skal de hente både Märtha og alle andre som er involvert i den såkalte Engleskolen?

Fy dere er syke i hodet. Skal ha oppmerksomhet av andres elendighet. Dere skulle hat smekk på baken³.

Personleg er eg også rimeleg overtydd om at japanarane har meir bruk for andre former hjelp enn englar akkurat no. Det er ikkje det som er poenget. Here’s the deal: lat oss tenkja oss at ein prest skreiv på si facebookside eller sin twitterkonto og oppmoda til å be for det japanske folket. Det ville skilja seg lite frå engleoppmodinga, men ville av dei fleste ha vorte oppfatta som ei velmeint oppmoding. Det vil seia: dei fleste ville nok ikkje ha fått det med seg i det heile. Dagbladet hadde ikkje kome til å slå det stort opp, med mindre det var ein eller annan kjendisprest. Hundrevis av sinte menneske med eit anna livssyn enn presten sitt hadde ikkje strauma til facebooksida for å seia si ærlege meining om kor tøvete det heile ar. Dei færraste hadde løfta på ein augnelok.  Få – om nokon – hadde skulda presten for å villa tena på andre sine lidingar.

At Engleskolen sin facebookredaktør – kven det no enn er – også er ufølsam nok til å seia at det er ei “velsigning i alt” etter ei fælsleg naturkatastrofe er sjølvsagt verre; men det er berre nokre av kommentatorane som bit seg merke i akkurat det oppe i heile skitstormen. Og grunnen til denne skitstormen er lite anna enn at Märtha er prinsesse, og at media difor synest at alt ho føretek seg er uhorveleg interessant.

I tillegg skil den religiøse ståstaden hennar seg frå det allment aksepterte i Noreg, og ho tener jamvel pengar på det (men eg kan ikkje sjå at Märtha – i motsetnad til ein del andre – til dømes spekulerer i å hala pengar ut av sjuke folk i byte mot løfter om fjernhealing eller auravask). Kombinasjonen gjer at ein del meiner det er fritt fram for å hella ut av seg eder og galle mot andre sitt livssyn på ein måte som det elles omtrent berre er islam som vert utsett for.

Det er det i utgangspunktet ikkje noko gale med, så lenge den religionskritikken ein driv med i det minste inneheldt eit fnugg av saklegheit. Prat om menn i kvite frakkar, fleinsopp og vurdering av andre si mentale helse tyder imidlertid på ei respektlaus haldning til andre sitt livssyn. Og i høve Märtha og engleskulen hennar er dette umåteleg lettvint. Omlag den einaste motkritikken du vil verta møtt med kjem frå fans av Engleskolen som synest det er trist med all denne negativiteten, og som møter all kritikk med ei avvisande tone som kan framstå som – vel – heller sekterisk.

Alt i alt koker ikkje dette ned til eit spørsmål om religion i det heile. Dette handlar om politikk, og om at Noreg framleis tviheldt på ein avlegs tradisjon  som frårøver  enkelte enkeltmenneske retten til å vera nettopp enkeltmenneske. Eg snakkar sjølvsagt om kongehuset. Som bloggaren Undre skreiv i samband med kvinnedagen 8. mars, altså før det heile braka laus:

Prinsessebarnet var fanget i det offentliges søkelys. Det er ikke det minste vanskelig å skjønne at det ikke nødvendigvis er bare-bare. Familieliv, skolegang, oppvekst, pubertet; alt det som er livet og alt det som er identitetsbygging kan være utfordrende nok om du ikke i tillegg skal ha en hel nasjon som følger med deg og stikker fingra i teen din. Jeg tror det ikke er sunt. Jeg synes ikke vi skal utsette mennesker for dette.

Me burde ha kvitta oss med kongehuset forlengst. Me burde ha latt prinsesser vera som folk flest. Og me burde latt Märtha ha livssynet sitt i fred.  Men me manglar folkeskikk, diverre.

Fotnoter daler ned i skjul:

Evil is directly experienced and directly intuited. A young woman is beaten; an old man is mugged; a child is raped; a terrorist rips a plane apart n midair; a great nation bombs a civilian population. Those whose minds are not ben by personal or societal madness immediately respond to such actions with justifiable anger. You do not make abstract calculations in ethical philosophy, when you see a baby being beaten. At the most fundamental level, evil is not abstract. It is real and tangible.

Det skriv historikaren Jeffrey Burton Russell – ein av dei framste forskarane på biletet av Satan i blant anna kristendomen – i innleiinga til boka “The Prince of Darkness”. Og det er desse orda som sler meg når eg les ein artikkel på NRK Trøndelag sine nettsider i dag.

Ei mor skal sendast ut av landet, attende til det undertrykkjande Iran, medan sambuaren hennar – ein kar med fortid som iransk opposisjonell, men norsk statsborgarskap – og den fem månader gamle babyen deira blir verande attende i Noreg.

Dette, tenkjer eg, dette er vondskap.

Det er ikkje det at eg trur at sakshandsamarane i UDI er vondskapsfulle - langt derfrå, dei er vel som folk flest – men dette er utslaget av ein asyl- og innvandringspolitikk under fana “streng, men rettferdig”. Det er ikkje det at eg trur at politikarane og byråkratane som står bak lovparagrafane er sataniske. Dei er nok som folk flest, dei og. Men eg trur dei har mista oversynet over kva slags groteske konsekvensar politikken dei vedtek og fører gjev. Eg har skrive om andre tvangskilsmisser før. Dette byrjar etterkvart å sjå ut som vondskap sett i system.

Og jo, kjære innvandringsmotstandarar – kva enn for kulør de kjem i – ein kan sikkert rasjonalisera det heile. Ein kan sikkert grava opp noko drit. Ein kan sikkert snakka om likskap for lova. Ein kan babla i veg om innvandringsbølgjer og om skumle muslimar eller om kva faen veit eg. Sluttsummen er og blir den same: norske myndigheiter vil riva i frå kvarandre ein liten familie, vil ta mora frå eit lite born, vil senda ho i hendene på eit av dei mest undertrykkjande møkkeregima i verda.

Og kvifor? Fordi reglane seier det? Tyder “likskap for lova” at ein skal handsama alle like dårleg? Er det slik at “like tilfelle skal handsamast likt” tyder det same som “ulike tilfelle skal også handsamast likt?”.

I Håvamål heiter det:

Eg råd gjev deg, Loddfåvne,
råd du take,
nyttug um du nem,
god um du gaumar:
gøy ikkje mot gjest
som hund ved grind,
tak imot trengande mann.

Men det var frå før me vart “strenge, men rettferdige”.

“Lille Emil er ein kasteball”. Det høyrest ut som noko ein gjeng mobbarar kunne finna på å skråla i skulegården, men det er ikkje det. Det er Noreg sin “strenge, men rettferdige” asyl- og innvandringspolitikk som gjer Emil – på 11 månadar – til ein kasteball. Du kan lesa om saka i Fredrikstad Blad.

Kort oppsummert: Morgan forelsker seg i Liliya. Han er norsk. Ho er russisk. Dei giftar seg, Liliya vert gravid, og ein månad før sonen vert fødd flyttar ho til Noreg og søkjer om familiegjenforening. Jobbtilbod får ho også. Men snart kjem avslaget. Morgan går på arbeidsløysetrygd. Dermed får ikkje kona opphald, og difor får ikkje Emil leva hjå båe foreldra sine.

“Barnet er ikke et sterkt nok hensyn“, heiter det. Sjølvsagt ikkje. Me er jo “strenge, men rettferdige”.

Medan politikarar og media pratar om tvangsekteskap, syter norske myndigheiter – ofte i det stille, bortanfor mediamerksemda – for tvangsskilsmisser. Forteljinga til Morgan, Liliya og Emil er på ingen måte unik.

I Arendal budde den papirlause Michael. Han jobba. Han betalte skatt. Han møtte Marianne. Dei to har ei dotter saman, vesle Hannah. Men det speler inga rolle. Michael er kasta ut frå Noreg. Han hadde vore her ulovleg. Han hadde ikkje dei rette papira. – Pappa, seier den vesle jenta, og peiker på biletet av faren som ikkje får bu saman med henne. Ikkje her til lands. “Strengt, men rettferdig”.

På ei side på Facebook fortel ei mor:

Skulle ønske at saksbehandleren i UNE (Utlendingsnemnda, min note) hadde vært i mine sko i dag. Da kunne hun ha blitt vekt av en treåring som sier at den ene siden av sengen er mamma sin og den andre siden av sengen er pappa sin. [...] Hun skulle ha kjent på klumpen i halsen når [treåringen] spør om pappa sitter i bilen når hun henter i barnehagen. Følt den lille hånden foran sin munn når han prøver å stoppe ordene når hun sier at pappa er i Afrika.

Slik ser han ut, den “strenge, men rettferdige” politikken. Bortanfor fjernsynsdebattane, bortanfor Framstegspartiet sin retorikk om “asylstrømmen“, bortanfor eder og galle på ymse høgreorienterte nettstader, bortanfor lover og paragrafar… nesten som om det var i ei anna verd; her dukkar dei menneskelege historiene opp.

Og medan politikken vert strengare (men så utruleg rettferdig, må vita), vert historiene fleire. Dei får skulda seg sjølv, tenkjer du kanskje. Men mange av tvangsskilsmissene handlar også om born; born som straffast fordi ein av foreldra kjem frå “feil” land, born som straffast fordi ein av foreldra var ein “grunnlaus asylsøkjar”, born som straffast fordi far får arbeidsløysepengar. Er det “strengt, men rettferdig”?

FN sin barnekonvensjon – som er ein del av norsk lov – seier:

Partene skal sikre at et barn ikke blir skilt fra sine foreldre mot deres vilje, unntatt når kompetente myndigheter, som er underlagt rettslig prøving, i samsvar med gjeldende lover og saksbehandlingsregler, beslutter at slik atskillelse er nødvendig av hensyn til barnets beste. Slik beslutning kan være nødvendig i særlige tilfeller som f.eks. ved foreldres mishandling eller vanskjøtsel av barnet, eller dersom foreldrene lever atskilt og det må treffes en avgjørelse om hvor barnet skal bo.

Du kan lesa konvensjonen på nettsidene til regjeringa. Det burde regjeringa  også gjort.

—

Bloggforfattaren er småbarnsfar, skribent og landsstyremedlem i Miljøpartiet Dei Grøne. Han er dessutan heldig nok til å ha forelska seg i og gifta seg med ei som kom frå eit EØS-land.