Utsnitt fra tegneserien "Paradis". Faksimile fra dagbladet.no.

Dagbladet har en tegneseriekonkurranse gående, og over har jeg limt inn et lite utklipp fra et bidragene som nå har kommet til semifinalen – tegnet av Nicolai Caspari Stigar.

Selve poenget i stripen (de to siste rutene) har jeg klippet bort. Jeg skal være kort nok til å innrømme at ihvertfall denne stripen skapte en viss interesse hos meg.

Ikke bare er jeg innbitt tegneseriefan, jeg har også lest altfor mange bøker om religionshistorie. En tegneserie som klarer å introdusere folk for litt sammenlignende religionsvitenskap ville vært nesten utrolig herlig politisk korrekt.

Dessverre har Caspari Stigar flere problemer enn en tegnestil som minner om Pyton (gud! så åttitalls!). I utdraget over tar han en vaskeekte Dan Brown. Han forteller om den egyptiske guddommen Horus’ likheter med figuren Jesus, og sniker inn “faktaboksen”: – Dette er fakta. Et par ruter senere blir kristendommen sågar fremstilt som en ren ripoff. På linje med å lage en religion basert på Ringenes Herre – faktisk. Herregimli!

En gammel skrøne

Fra et religionshistorisk perspektiv er det forsåvidt liten tvil om at kristendommen er rimelig full av elementer som man finner igjen i andre og eldre religioner.

Koblingen til jødedommen kjenner de fleste til, men i tillegg er det f.eks. interessant å se på paralleller mellom kristendom og f.eks. zoroastrisme og manikeisme (som riktignok er noe yngre enn kristendommen, og som hentet inspirasjon fra kristendommen) eller mer generelle “heltefortellinger” o.l.  Koblingen mellom Horus og Jesus er imidlertid ikke særlig mye annet enn en god skrøne. Etterhvert er det også en ganske gammel skrøne.

Illustrerende nok fortelles også skrønen om Horus’ far, Osiris. I en kasse på loftet har jeg et opptrykk av boken “The World’s Sixteen Crucified Saviours“, skrevet av Kersey Graves i 1875, og der er det Osiris som “ligner mistenkelig” på Jesus. Men de siste årene har det vært Horus som har vært mest pop, takket være konspirasjonsfilmen “Zeitgeist” (som jeg ikke vil anbefale noen å kaste bort tiden sin på, selv om tegneserieforfatteren har gjort det). Ideen går minst tilbake til den britiske attenhundretallspoeten Gerald Massey, en selverklært egyptolog jeg mistenker at hadde vært en artig kar å drinke absinth sammen med.

Horus og Jesus. Jesus er han uten falkehode, lengst til høyre.

La oss begynne med å ta en titt på de to skikkelsene. Til høyre ser du et bilde av Horus og Jesus.

I tilfelle du er i tvil: Horus er han med falkehodet. I blant vises han i ren falkeform, noen ganger som hauk, og i blant altså som halvt falk, halvt menneske.

Falkefiguren knytter også Horus til hans område: himmelen – her i bokstavelig, konkret og kjedelig forstand, men også solen (regnet for å være hans høyre øye), og månen (regnet for å være hans venstre). Horus var ellers en krigsgud, en jaktgud og en lysgud.

Egentlig burde et blikk på bildet til høyre demonstrere at eventuelle likheter mellom Horus og Osiris er overfladiske eller enkeltstående, og ikke en del av en sammenheng. Selv om fariseerne kanskje syntes at Jesus var noe nebbete, har han ikke fuglehode! Horus kobles riktignok også til Shed, en frelserfigur som gjerne ble avbildet i kamp mot forskjellige udyr (bilder av Horus som slår ihel ørken- og kaosguden Set, kan muligens ha tjent som inspirasjon for fortellingene og bildene av St. Georg og draken. Men den svalen gjør ingen sommer.

Født av en jomfru?

Både Horus og Jesus ble født av en jomfru den 25. desember, hevdes det indirekte av tegneseriefiguren over, og altså i en bønsj med bøker. Religionsvitere, teologer og skeptikere diskuterer stadig når Jesus ble født, hvem den historiske Jesus egentlig var og selv hvorvidt den historiske Jesus i det hele har eksistert, eller om Jesus bare er en myte.

Det de aller fleste er enige om er imidlertid at Jesus ikke ble født 25. desember, men at markeringen av kristmesse ble lagt til denne datoen av andre årsaker, f.eks. i en viss avstand til påsken, eller på grunn av andre, før-kristne feiringer som ble gjennomført mot slutten av desember; en slik finner vi et eksempel på i vår egen jul, og også i den romerske feiringen av Sol Invictus (som ble innført under keiser Elagabalus, et par hundre år etter Jesus’ påståtte fødsel).

Ble Horus født 25. desember? Vel, egypterne hadde sin egen kalender, og fortellingene om Horus mangler dessuten både fødselsdato og fødselsattest, og det er ikke akkurat dette litteratur om egyptisk religion fokuserer mest på. Etter mye leting på det langt fra alltid like troverdige internettet er det eneste egyptiske datoforslaget jeg har sett 31. koiak, som skulle tilsvare en annen dato enn 25. desember.

Var han født av en jomfru? Her begynner dette å bli gøy. Osiris, den relativt sympatiske egyptiske dødsguden, ble ifølge myten om Osiris og Isis drept av slemmingen Set (som var Osiris’ bror), og etterhvert kappet i 14 biter og spredt utover Egypt.

Isis, Osiris kone (og søster!), klarte å finne tilbake 13 av delene, men – skrekk og gru! – selveste penis manglet. Derfor laget Isis en fallos av gull, og klarte å vekke Osiris til live igjen ved å synge til ham. Deretter blir Isis gravid, på en eller annen måte, og Horus blir født. Det er heller ikke riktig at Horus’ mor het Meri. Hun het Isis. Riktignok ble Iris i blant kalt Iris Meri, der “Meri” er en tittel som betyr noe slikt som ‘elsket’, men det ble også andre egyptiske guder!

Parallelene til historien om Josef og Maria i Juleevangeliet er ikke akkurat enorme, noe som får Bjørn Arne Davidsen på skepsis.no til å kommentere tørt:

Ser vi på alle gudspåstandene i filmen under ett er det sjelden å se så dårlig innsikt i religioner, enten vi snakker om buddhisme, hinduisme eller mysteriereligioner. Hvis norske seere aksepterer dette, kan det bare tilskrives et KRL-fag som ikke holder mål.

Det kan kanskje legges til at navnet Maryam (på engelsk Mary) – ifølge studier av tekster fra det første hundreårets Palestina var et ekstremt vanlig navn. Bare i det nye testamentet møter vi flere. Alle disse kvinnene av navn Maryam kan neppe kobles til gudinnen Isis, ‘Meri’-tittelen til tross.

Slik fortsetter det

Og slik fortsetter det, punkt for punkt. Det finnes simpelthen ingen dekning for å hevde at Horus’ fødsel ble bevitnet av vise menn og gjetere (og det ligner verken vise menn eller gjetere å dra ut i en sump, der myten forteller at Horus ble født).

Forestillingen om at de vise mennene var tre i tall, og gjerne også konger – som de ofte gjøres til – er for øvrig ikke tuftet på den bibelske teksten. Caspar, Melkior og Baltazar er senere oppfinnelser. Leser man den bibelske teksten i Matteus 2 er det lettere å anta at det snakkes om magi, representanter for zoroastrisk presteskap (og opphav til ordene magisk og magikere). Det finnes heller ikke noen særlig dekning for å hevde at Horus hadde 12 disipler (han hadde 4 halvguder som fulgte ham), at han ble lærer i det han var 12, at han ble døpt som 30-åring eller at han gikk på vannet (skjønt det burde vel ikke være så vanskelig for en gud!).  At Horus i egyptisk mytologi utførte mirakler er det mindre tvil om. Han var tross alt rimelig kickass.

Og at Horus skal ha blitt utsatt for den romerske straffemetoden korsfesting er det reneste, skjæreste tøv. Men det er mulig han ble partert og kastet i en elv, der krokodilleguden Sebek fisket ham opp igjen på forespørsel fra Isis.

For all del, det kan være interessant å se på likheter mellom religioner, også som en kritikk mot organiserte religioner som hevder å representere den eneste egentlig religiøse sannheten, samtidig som det er knabbet og lånt rikelig fra andre religioner. Ikke minst er det interessant å finne likhetene i et forsøk på å finne noe allmennmenneskelig, noe felles, kanskje en form for urhumanisme eller urreligiøsitet.

Men jeg ville ikke lett etter det i tegneserier. Denne gangen heller. Dessverre. Jeg venter stadig på den episke tegneserien om kampen mellom Ahura Mazda og Ahriman. Kanskje.

Les også: “Tidens spøkelser – Zeitgeist og tidsånd” av Bjørn Are Davidsen på skepsis.no.