oyvindstrommen.be traktningar

They are not ducks, of course. (Photo: "Ducks in Hannover", Etan J. Tal, 2003. CC-BY)

Imagine my surprise when I discovered that Edward S. May, Baron Bodissey as he calls himself, over at Gates of Vienna, has now followed up on his post claiming that I am a Stalinist. For those who are interested: He allegedly “fisked” my claim that Peder (Fjordman) Jensen espouses a fascist ideology, a “fisking” which mostly consisted of claiming that I am a Stalinist, and that my claim was unfounded.

Sadly for the Baron, I actually read his blogpost, and I have even read most of Fjordman’s writings and compared them with a scholarly definition of fascism, that of Roger Griffin. And thus his “fisking” fell woefully short.

The follow-up post is not written by the Right Honourable Lord himself, but by one of his friends, who claims that I have chosen Roger Griffin’s definition because, and I quote, “it fits his purposes”. A tacit admission, of course, that I am entirely right. Fjordman’s writings does place him squarely within the definition of fascism proposed by Griffin, who is – incidentally – not a Stalinist, but a political theorist at Oxford Brookes University, and one of the leading scholars within fascism studies.

And then, of course, the problem is no longer that – to quote the Right Honourable Lord’s original post – I cannot “justify [my] assertion”; the problem lies in the definition. Elegant.

To be honest, however, this is a much more interesting discussion than my alleged Stalinism, and I will gladly admit that Roger Griffin’s definition of fascism does fit my purposes. However, while the Baron and his minions surely believes otherwise, my purpose has little to do with Peder (Fjordman) Jensen. This should be rather obvious, since one does not have to realize that Jensen is espousing fascist ideas to realize that his ideas, which I have exposed many times, are both utterly disgusting, based on conspiracy thinking, anti-Western in their very nature and indeed promoting a dangerous Utopian world-view; a world-view where millions of people currently residing in Europe (many of them with roots going back hundreds of years) must somehow be removed to achieve Fjordman’s goal of “large territories specifically dedicated for people who are overwhelmingly of demographic European stock”, something which – “[i]n those cases where this has been lost it needs to be reestablished”.

One does not have to identify Jensen as a fascist to realize that his claim that “Western leaders” are “conducting demographic and judicial warfare against the white majority population”, all of it “in order to break them down, all to the benefit of an authoritarian, post-democratic world order with themselves at the top” is an idea which may very well lead someone to pick up a gun and attack those who are allegedly to be blamed for “the largest betrayal throughout world history”. If we are merely to evaluate Fjordman’s idea that feminism – or, in fact, increased equality between men and women – have somehow weakened the defense mechanism’s of a European “tribe”, we do not need to know whether he is a fascist or not.

So, why do I use Griffin’s definition? Well, to quote “The fascism reader”, edited by Aristotle A. Kallis; a decent introductory book published on the rather non-Stalinist publishing house Routledge, I use it because Griffin’s work is “the most conceptually sophisticated and methodologically consistent attempt to devise a model for accomodating generic fascism”, and because his definition – unlike for instance the definition of Ernst Nolte – “extends the chronological and geographical scope of the ‘term’ to the post-1945 period and to other continents besides Europe”.

Or, to quote Griffin himself, I use it because the term fascism has undergone an “unacceptable loss of precision”, and Griffin’s definition is infinitely more precise than the slurs of the hard left or – for that matter – of Johan Goldberg. That is, I do not use Griffin’s definition because it includes Peder (Fjordman) Jensen, I use it because it – unlike the slurs of the far left – excludes nationalist, right-wing political parties which are obviously not fascist, such as the Norwegian Fremskrittspartiet or the Flemish Nieuw-Vlaamse Alliantie.

Importantly, and unlike some understandings – such as the one proposed by Gilbert Allardyce, which reduces fascism to a purely Italian movement (not even an ideology) active in a short period of time – Griffin’s definition will not leave us with the false impression that fascism somehow magically vanished after Mussolini was executed or after Hitler committed suicide.

As I have pointed out in a recent article in Dagbladet, as well as in my book “Det mørke nettet” [The Dark Web], I consider that idea seriously misguided. Consider, for instance, the fact that the Swedish politician Per Engdahl, an open supporter of both Mussolini and Hitler, played a central role in establishing the socalled European Social Movement – a “black international” – in 1951. Consider, for that matter, that one of his allies in this endeavour was Maurice Bardeche, a former writer in the collaborationist French newspaper Je Suis Partout, a Holocaust denialist, a self-declared fascist writer (per 1961) and a lifelong friend – also ideologically – of Karel Dillen. Consider, if you are not tired by now, that the very same Dillen were one of the cofounders of Vlaams Blok, later Vlaams Belang, a party so strongly supported by Peder (Fjordman) Jensen. And, indeed, by the Baron himself.

Although the Baron probably would not like me bringing it up again, Dillen was hardly alone, as I have pointed out in a large number of articles (see for instance: 1, 2, 3, 4 and 5). Now, I understand if the Right Honourable Lord has never bothered to actually read these articles – they might shake his world-view, after all -  and at least he has never bothered trying to refute them, instead spending his time on tarring me as a hard leftist. Ah, the beauty of the counterjihadist blogosphere, so full of projections.

And here we are: Griffin’s definition does suit my purposes, as it is a valuable tool when one wants to track the continuation and development of fascist ideology post-WWII, and as it is equally valuable in avoiding the stupid slurs of fascism against anyone and anything one does not like, such as – for instance – the term “Islamofascism” so heartily embraced by the Baron himself (to be sure, there are fascists in the Muslim world, but not every disgusting, totalitarian ideology can simply be reduced to being fascism; and salafi-jihadism, with its’ mostly anti-nationalist focus, surely can not). And yes, the definition also leads one to conclude that Peder (Fjordman) Jensen espouses a fascist ideology. After all, if you look like a duck, walk like a duck, quack like a duck, hang out with ducks and – on top of it all – fit a very solid scholarly definition of a duck, chances are pretty decent that you are a duck.

24. juli 2011: SIAN finn det opportunt å leggja skulda på norske politikarar for terroråtaket to dagar før.

Kontrajihadistane og andre muslimhatarar heldt fram med sin reklamekampanje for boka mi. Kampanjen – som vart innleia av sjølvaste baronen på Gates of Vienna – heldt i dag fram med ei sjarmerande omtale på nettsidene til SIAN.no.

Deira sjefsideolog Arne Tumyr emner i det minste å vera meir kreativ enn den nemnde adelsmannen, og skuldar meg blant anna for å stø “steining av kvinner, lynsjing av homofile menn, dødsstraff for islamfrafall og forbud mot ekteskap med ikke-muslimer”, og dessutan for å verne om “det islamske diktatur”. I løpet av berre ein dag har eg tilsynelatande gått frå å vera stalinist til å vera ein saudisk prins eller noko tilsvarande. Tumyr må likevel sjå seg slått i høve kreativitet: ein av kommentatorane på nettstaden hans hevdar å ha vore i debatt med meg, fordi han har snakka med ein anonym kar på nrk.no som forsvarte meg, og som meinte at eg ikkje var stalinist. Ifølgje denne kommentatoren kan ein vanskeleg ta meg seriøst, sidan eg omtaler meg sjølv i tredjeperson. Eg kan trøysta den kreative skribenten med at eg ikkje har diskutert med han, og at det er rimeleg vanleg å omtala tredjepersonar i… vel… tredjeperson.

Men det er herleg med litt eventyrforteljing, de. På SIAN.no synest ein dette er så rasande festleg at dei faktisk ser seg nøydde til å publisera imaginære intervju med imaginære voldtektsforbrytarar (dette er så tvers gjennom sjukt at eg ikkje orkar å linka til det) for å spreia propagandaen sin om at også valdtekter er ein del av den altomfattande, vondskapsfulle islamske planen om å ta over verda. Sjølv synest eg røyndomen er ein smule meir interessant. Og difor skal eg byrja med ei historie frå den verkelege verda. Eg ber om orsak for at dette kan verta litt krevjande for Arne Tumyr å forhalda seg til, sidan eg ikkje berre følgjer deira strategi: nemleg å lenkja til ei anna nettside som seier akkurat det same som dei sjølv som prov på at dei har rett.

For nokre år sidan reiste eg til Köln i høve den internasjonale kvinnedagen 8. mars. Der deltok eg på ein konferanse om islamsk feminisme, og der snakka eg med nokre av desse menneska som berre vert reduserte til ein del av det imaginære problemet i Arne Tumyr si svarte verd, nemleg muslimske feministar; alt frå jenter i hijab til sekularistar så beinharde at dei nesten kunne skremma ein vestlending som underteikna på same vis som Fanden på flatmark. Eg snakka blant andre Asma Barlas, som kjemper mot kvinneundertrykking og annan faenskap, og i annan faenskap er også tenkninga Tumyr representerer å finna. Eg spurde ho kva ho synest om Filip Dewinter – ein av Europa sine mest vellukka nyfascistiske politikar – si utsegn om at islam og vestleg demokrati kræsjar på fleire område, og at muslimar følgjeleg må gjera eit val mellom dei to. Ho svara:

Dette er ikkje noko anna enn den siste versjonen av «vala» muslimar har vorte tilbydd historisk, mellom å vera muslim og å vera noko anna. Under det britiske styret i Egypt fekk til dømes muslimske kvinner valet mellom å vera muslimar eller å vera frigjorte. Eg trur desse valalternativa fortel meir om dei som set dei opp enn dei seier om islam og muslimar.

Eg reknar ikkje med at Tumyr tek poenget. Men det er eit enkelt poeng: Eg er imot steining, eg er imot dødsstraff (eller for den del noko anna form for straff) for homofili, eg er imot straffer knytt til skifte av eller forkasting av religion, og eg er ikkje minst motstandar av diktatur. Dessutan er eg stadig ein av få norske journalistar som har skrive noko særleg inngåande om wahhabismen, den djupt reaksjonære islamske retninga som rår grunnen i Saudi-Arabia. Og i alle desse høva har eg den tingen Tumyr aldri kjem til få, fordi dei i hans verdsbilete slett ikkje eksisterer (men berre er ein del av problemet), nemleg muslimske allierte.

I Tumyr si verd driv nok mine muslimske allierte berre med det SIAN kallar for taqiyya. Og dette omgrepet er faktisk eit godt døme på kor grunnleggjande løgnaktig og kunnskapslaus muslimhatarane si tenkning er. Taqiyya er eit særs perifert omgrep i islamsk teologi, men ein sentral del av muslimhatarane sitt verdsbilete. I røyndomen er taqiyya ein pragmatisk aksept til å skjula trua si når ein vert forfulgt grunna ho, ei tillating som vert gjeve når ein er utsett for livsfare eller anna alvorleg fare. Omgrepet har fyrst og fremst hatt relevans for sjiamuslimar, som har vorte utsett for litt av kvart av sunnimuslimar opp gjennom historia. Slik sett har det klåre parallellar til til dømes dei iberiske marranoane, jødar som berre tilsynelatande konverterte til katolisismen etter at muslimane hadde vorte drive bort frå den iberiske halvøya, og den relative toleransen jødane hadde levd under forsvant. I SIAN og liknande grupper sitt univers er omgrepet omdanna til eit altomfattande løyve til å lyga, det vert framstilt som ein heilt sentral del av islamsk teologi og det vert nytta til å angripa ein kva som helst muslim som ytrar standpunkt som ikkje er motbydelege.

Det er eit praktisk grep for muslimhatarane. Det fungerer slik: Dersom ein muslim seier noko bra, er det fordi han lyg, og det er eit bevis på at muslimhatarane har rett. Dersom ein muslim seier noko fælt, snakkar han sant, og det er eit bevis på at muslimhatarane har rett. I røyndommen er det sjølvsagt eit bevis på muslimhatet sin botnlause idioti. Det finst og ein meir forfina variant av det same, nemleg argumentet om at muslimar som ikkje forfekter fælslege haldningar eigentleg ikkje er muslimar, dei skjønar ikkje si eiga gudstru. Ifølgje muslimhatarane er det ekstremistar som Anjem Choudary som har rett.

Du har kanskje ikkje høyrd om Choudary? Lat meg gje deg eit kort samandrag: Choudary er ein kar som starta si karriere innan den radikale islamismen gjennom medlemskap i gruppa al-Mujahiroun, leia av Omar Bakri Muhammed, ein mann som seinare har vorte utvist frå England og dømd til livsvarig fengsel (in absentia) i Libanon. Muhammed var så ytterleggåande at han ikkje fann seg heime i den ytterleggåande gruppa Hizb-ut-Tahrir. Det går knapt ann å verta meir ekstrem enn Choudary og Muhammed, utan at ein sjølv tek til å sprengja bomber. Choudary er med andre ord ein rimeleg ubehageleg kar som representerer ein farleg ideologi. Men i SIAN si verd er han ikkje berre det. Han er faktisk sjølve dømet på islam.

Det syner seg i headeren på nettsidene deira, der dei har teke med bilete av demonstrantar med plakatar som “Freedom go to hell” og “Exterminate those who slander islam”, demonstrasjonen som er avbilda er ein av fleire arrangerte av ultraekstremistane rundt Choudary. Det er omlag som å bruka Westboro Baptist Church – den amerikanske mikromenigheita som viftar plakatar som “God hates fags” og “Thank God for dead soldiers” – i eit angrep på kristendomen.

Ikkje overraskande dukkar Choudary også opp i kommentarfeltet etter Tumyr si bokmelding av ei bok han neppe har lese, saman med eit hint om at eg burde skifta briller og i staden sjå på ekstremisme blant muslimar. For det er den verkelege trugsmålet. Hatideologien som påverka noregshistorias verste terrorist er uvesentleg.

Ekstremistar teiknar alltid opp falske dikotomiar, anten er du a, elles er du b. I den kontrajihadistiske verda er det slik at anten stør ein deira forkvakla hatideologi, elles så stør ein annan forkvakla hatideologi.

I lys av dette er det knappast overraskande at Arne Tumyr tidlegare har valt å alliera seg med det rasistiske hatpartiet Norgespatriotene, eit parti document.no kopla til nazismen, og kommenterte deira åtak på Framstegsrpartiet på følgjande vis:

NorgesPatriotene kvier seg ikke for å benytte nazi-symbolikk. Under overskriften Pestsprederne er det bilde av en stor brun rotte, Frps eplelogo og en smilende Siv Jensen. [...]Det er noe ubehjelpelig over brosjyren. Å advare mot noe som er verre enn nazismen og vise ved symbolikk og ord og uttrykk at man står nazismen nær, er ikke akkurat noe smart PR-trekk.

Og:

NorgesPatriotene gjør sitt beste for å oppfylle påstanden om at Europas muslimer behandles som 30-årenes jøder.

Sjeldan har eg vore meir samd med Hans Rustad. For Arne Tumyr var det derimot heilt greit å være godven med Norgespatriotene-politikar Øyvind Heian. Meir treng ein i grunnen ikkje vita. Men når Tumyr nå kjem med store krokodilletårer over mi “demonisering” av SIAN, kan det vera verdt å hugsa på korleis Tumyr sin eks-allierte valde å framstilla den profilerte venstreorienterte politikaren… Siv Jensen, nemleg som medskuldig i drap, valdtekt, landsforræderi, forbrytelsar mot menneskeheita og så bortetter.

Anti-FrP-Propaganda frå Øyvind Heians Norgespatriotene, som SIAN fann det opportunt å demonstrera saman med.

Eg har sett Siv Jensen skulda for mykje rart av folk på venstresida, men aldri nokon gong har eg sett ho demonisert på same vis som av Tumyr sin ideologiske kampfelle i hatet mot muslimar. Den alliansen åleine burde vera nok til å skyva Tumyr og hans vener ut i det politiske mørkret, der ideologien deira allereie høyrer heime.

Bortanfor Tumyr si imaginære verd, der ein kan skriva imaginære intervju for å spreia hatbodskapen sin, eksisterer det ei verkeleg verd, ei verd der det faktisk finst rom mellom ulike hatideologiar. At eg ikkje synest noko om oppdatert fascisme, gjer meg ikkje til stalinist. At eg ikkje synest noko om muslimhat, gjer meg ikkje til tilhengjar av salafijihadisme eller khomeinisme. At eg kritiserer slik hatideologi tyder ikkje ein gong at eg har noko vidare imot islamkritikk. Tvert om vil eg meina at dei som driv med skapeleg islamkritikk får øydelagt sitt gode namn og rykte av ekstremistar som Tumyr og Heian.

For dersom det SIAN heldt på med liksom skal vera islamkritikken av i dag, då har det i sanning gått nedover med islamkritikken sidan Abul Ala Al-Ma’arri (973 – 1058), den blinde, arabiske rasjonalisten som såg på fornufta som ein moralsk rettleiar, som avviste ei kvar form for religiøs openbaring og som skreiv klassikaren Risalat al-ghufran (Epistel om tilgjeving), der poeten vitja paradis og snakka med arabiske poetar frå den førislamske perioden.

Eg liker å tru betre om islamkritikk. Men takk for tilrådinga av boka mi, Arne Tumyr. Eg kunne knapt ha fått ei betre ei.

The Baron and his Court.

Normally, I would not bother answering an article attacking me at Gates of Vienna. It’s a waste of time. But this time, Edward S. May – or baron Bodissey, as he likes calling himself – really disappoints me. He calls me a Stalinist. It’s disappointly uncreative, in light of the words friends of Peder (Fjordman) Jensen have previously been inclined to describe me with.

I have been called a “Bolshevik”, a “vile communist animal”, an “infiltrator” and a “foaming fanatic”; not to speak of my favourite – namely “Bizarro Fjordman”, assumably because I am the evil reflection of Fjordman in a dark, alternative universe. Now, I’ve always liked dark, alternative universes. For instance, I just can’t wait to get started on the new game in the Elder Scrolls series, Skyrim.

In light of these creative terms, “Stalinist” and “left-wing extremist” are simply not very impressive. After all, I’ve seen comments in newspaper debates using my supposed “lack of personal hygiene” as an argument. And I’ve been likened to senator Joseph McCarthy, as well. Now, that is creative. The self-acclaimed baron, whose demesne is inhabitated by a number of extremist internet idiots, must be suffering from a writer’s block. It’s rather sad, really.

Why are they so angry? It is of course because I have dared to point out that Peder Jensen’s thinking is fascist. That can’t be, claims Gates of Vienna, and it must be an unfounded claim, proving – thus – that I am not merely a fool, but a lone Stalinist (in fact, I’m sure that being lonely is quite common for Stalinists these days, clinging on to ideological idiocy from the past certainly should not gain you many friends, although it does seem to have done to trick for certain essayists – as long as they merely update the ideological idiocy a tiny bit).

The problem for the Baron – should I address him as The Right Honourable Edmund S. May, per chance? – is of course that my claim that Fjordman is a fascist is not unfounded at all. In fact, I have used a standard definition of fascism from one of the leading researchers within the field, Roger Griffin, and I have compared the various elements of Fjordman’s writings to this definition. That article was posted on my own blog, but it was also posted at Little Green Footballs, an internet fiefdom much loathed by the inhabitants of the Baron’s barony. That might be worth pointing out, since the Right Honourable Lord and his minions have surely spotted my article. As I am – probably – nothing but a mere peasant who can be treated according to the Baron’s very whims, it is probably somewhat imprudent of me to point out the obvious. Yet, as one hadith seldomly quoted on Gates of Vienna reminds us: “The best jihad (a determined struggle, that is) is to speak truth in the face of a tyrant”.

Therefore, I will note the following: If you plan to refute my writings, it would probably serve you well to actually read them, and not merely pretend that you know what they are saying. Alas, I’m not too convinced about the Right Honorable Lord’s abilities to complete such a monstrous task. After all, I am what his friends at the Tundra Tabloids describes as nothing less than a “repugnant Norwegian”.

Amusingly, Gates of Vienna also claims that I am against freedom of speech. The claim comes from a Baron which seems to have somewhat amicable feelings towards Geert Wilders, a politician who has suggested that the Qu’ran should be outright banned. It is a claim which seems to be based on a slight misunderstanding of the very concept of freedom of speech, leading the Right Honourable Lord to believe that freedom of speech means that he should be able to say whatever he wants whenever he wants and especially in newspapers owned by other people entirely.

The Right Honorable Lord might benefit from noting that I have in fact supported his freedom of speech, and also the freedom of speech of likeminded fools with and without titles of nobility. I have repeatedly pointed out that if we want to live in a free and democratic society, we will have to accept that people also are free to disseminate their repugnant ideas and – as Peder Jensen does – their dreams of a “native revolt” to somehow cleanse Europe from Islam and instigate the process of Entjudung… I’m sorry, de-Eurabification. On the other hand, I have pointed out that Norwegian newspapers are under no obligation to print such views, neither in their print editions, nor on the Internet, and that while I do not oppose extremist voices – such as Stalinists – being published, editors would benefit from not letting their newspapers being hijacked by extremists. In short, the Baron has every right to speak. And we have every right to not be listening.

In fact I have pointed out that Norwegian newspapers might benefit from adopting an editorial policy not too different from the one at… well… Gates of Vienna, where comments are surely deleted and where – I quote – “comments are moderated; that is they must be pre-approved by the blog’s owners”. Thus, if I have attacked freedom of speech by suggesting that pre-moderation might be a good idea for Norwegian newspapers, I might point out that freedom of speech has long been abolished in the Baron’s lands. Am I therefore to conclude that the Right Honourable Lord himself is - indeed – a “Stalinist”?

Obviously, I do not make such a claim. After all, the Right Honourable Lord runs a fascist blog, not a Stalinist one, and his friends in Europe are neo-fascists such as the Vlaams Belang, not Stalinists such as the Communist sect Tjen Folket and their youth department, Revolusjonær Kommunistisk Ungdom, groups which I – incidentally – criticize in the book the Right Honourable Lord has surely not read. To me, both variants of totalitarianism represent the darkest side of politics, ideas which should have been discarded long past.

The Right Honourable Lord – however – is less picky about choosing friends and allies. And that’s his problem. Not mine.

–

Update, 18. November 2011, 20:40: Oh, and I might add, it is hardly difficult to find examples of “aggressive nationalism” from Fjordman or other friends of you, Right Honourable Lord, since you so eagerly call for me to provide them. In a strongly anti-Western – yes, I said it, anti-Western – essay published in your barony, your socalled “brilliant scholar and fine writer” has for instance noted the following:

Experience also tells us that if two or more different populations inhabit the same land, they will eventually mix. In combination, this means that the only way European civilization can flourish in the long run is if we have large territories specifically dedicated for people who are overwhelmingly of demographic European stock. In those cases where this has been lost it needs to be reestablished. Ideas matter, but culture primarily follows genes.

In the same essay he draws heavily upon a leading representative of the decidedly neo-fascist nouvelle droite movement, Guillaume Faye. In addition, he calls for us to become “great warriors” in order to achieve this rebirth from “decadence, betrayal and suicidal tolerance”.  That fear of mixing, that focus on culture as “primarily [following genes]“, that focus on “decadence” and “betrayal”, the weight put on Whiteness, the call for warriors, the dreams of revolutionary change, and even the very suggestion that “those who have championed the toxic ideas of Multiculturalism and mass immigration of alien tribes [must] disappear with [them]” – all of it – places Fjordman squarely within Roger Griffin’s widely used definition of fascism:

[F]ascism is best defined as a revolutionary form of nationalism, one that sets out to be a political, social and ethical revolution, welding the ‘people’ into a dynamic national community under new elites infused with heroic values. The core myth that inspires this project is that only a populist, trans-class movement of purifying, cathartic national rebirth (palingenesis) can stem the tide of decadence.

You see, Right Honourable Lord, unlike yourself I have actually read the articles and books written by my political opponents. Your message is clear. It is indeed a message of “aggressive nationalism”.

Det går en rød tråd fra fascismen i mellomkrigstiden til dagens høyreradikale partier.

Verdens Gang, 6. april 1951

På tross av norske Nasjonal Samling har vi en tendens til å betrakte fascismen som et – i alt det vesentlige – tysk og italienske fenomen. Vi har også en tendens til å tro at den døde i 1945, og de av oss som ikke tror det, har gjerne en forestilling av at den rimelig parodiske nynazismen er det vesentligste utslaget for fascismen etter den annen verdenskrig. Ingen hanemarsj? Ingen hakekors? Ingen Hitler? Ingen fascister.

Så enkelt er det selvsagt ikke. I realiteten var fascismen en politisk bevegelse med betydelige utslag i en rekke land, og blant disse var ikke minst Sverige. I nabolandet vårt i øst var flere fascistiske og også nazistiske partier og grupper aktive både før, under og også etter den annen verdenskrig. En av dem skulle komme til å spille en ikke uvesentlig rolle i den fascistiske fugl føniks gjenoppstandelse fra asken, den såkalte Nysvenska Rörelsen, stiftet av Per Engdahl og hans tilhengere under navnet Svensk Opposition i 1941. Dette er en organisasjon som fremdeles eksisterer.

Sverige ble aldri direkte involvert i den annen verdenskrig. Landet ble ikke okkupert. Det kom aldri et landssvikeroppgjør, for det var ingen landssvikere å gjøre opp med. Tvert imot skulle det også etter krigen være relativt uproblematisk for fascistene å være åpenlyst aktive i Sverige; og nettopp Engdahl og hans «svenske reformisme» skulle komme til å spille en viktig rolle i fremveksten av en nyorientert europeisk fascisme.

I 1950 ble nemlig Engdahl invitert til en konferanse i Roma. Konferansen ble arrangert av Movimento Sociale Italiano (MSI) – den italienske sosiale bevegelse. Dette partiet ble opprettet av italienske fascistveteraner allerede i desember 1946, og ble ledet av Giorgio Almirante, som hadde hatt en funksjonærrolle i regjeringen i den reelt sett nazidominerte, fascistiske Salé-republikken i Nord-Italia. På konferansen kom representanter fra fascistiske grupper fra flere ulike europeiske land, samt spesielt inviterte fra blant annet Sør-Amerika. Målet var å skape en slags fascistisk internasjonale, et samarbeid på europeisk nivå. Det ble oppnådd enighet på en del punkter, og dessuten ble det avgjort hvor sekretariatet skulle ligge og hvem som skulle arrangere en påfølgende kongress. Det ansvaret gikk til svenske Per Engdahl.

Dermed møttes representanter for ulike fascistiske grupper i Malmö året etter. I VG 4. april 1951 kan man lese om den kommende konferansen. Tittelen er «Internasjonal fascistkongress til Malmö». Den korte artikkelen nevner at blant andre den britiske, selverklærte fascistlederen Oswald Mosley skal dukke opp. Det gjør han ikke, ifølge Engdahl fordi Mosley hadde en for høy profil. Det var imidlertid gjester fra en rekke ulike land; Belgia, Tyskland, Østerrike, Sveits, Italia, Danmark og England. Norge var også representert. I motsetning til i andre land skulle ikke dette gi seg utslag i noen partidannelse, selv om deler av miljøet rundt de landssviksdømtes interesseorganisasjon Forbundet for Sosial Oppreisning ønsket seg det.

Engdahl besøkte også Norge, og Forbundets landsmøte. I 1951 skrev han en nyttårshilsen til «sine meningsfeller i Norge» i avisen 8. mai: «Jag önskar er Norge tilbake, ert Norge, stolt och fritt. Ty Norge skal skapa en framtid, där Ni har kämpat och stritt».

På europeisk nivå ga også møtet i Malmö en slags partidannelse, den såkalte Europas Sosiale Bevegelse. Fire menn ble valgt til å lede nettverket: svenske Engdahl, tyske Priester, den franske filosofen Maurice Bàrdeche og også Almirantes arvtaker som leder i italienske MSI, Augusto De Marsanich. Prosjektet skulle ikke vare, men fra disse fire mennene kan linjene trekkes til et nett av nyfascister i en rekke ulike vesteuropeiske land, og fremover til en rekke høyreradikale partier – også noen som fremdeles eksisterer. Det italienske MSI ble ikke oppløst før i 1995, da partiet i realiteten ble omdannet til det postfascistiske nasjonalistpartiet Alleanza Nazionale under ledelse av Gianfranco Fini, senere visestatsminister og utenriksminister i Italia under Silvio Berlusconi.

Maurice Bardèche, som et par år før Malmö-konferansen hadde gitt ut en av de første holocaustbenektende bøkene, «Nuremberg ou la Terre Promise» («Nürnberg eller det lovede land»), ble en inspirasjonskilde for både franske og flamske høyreradikalere. I motsetning til Engdahl, som tross sin tidligere varme støtte til både Mussolini og Hitler, forsøkte å toe sin hender, var ikke Bardèche det minste i tvil. Han omtalte seg åpent som en fascistisk forfatter. Ved sin død ble Bàrdeche omtalt som «en profet for den europeiske renessansen han så lenge håpet på» av Jean-Marie Le Pen, da leder av franske Front National.

Per Engdahls egen gruppering – Nysvenska Rörelsen – ble aldri viktig, men han satte et varig preg på det svenske ytre høyre. Priesters parti skulle i 1964 bli et av dem som gikk inn i nydannelsen Nationaldemokratische Partei Deutschlands, et parti som eksisterer den dag i dag.

Europas Sosiale Bevegelse var selvsagt ikke det eneste, og langt fra det siste forsøket på å vekke fascismen opp igjen etter krigsnederlaget. Men bevegelsen er et av flere eksempler på en sort tråd som går gjennom europeisk historie, en tråd av personlige, organisatoriske og også ideologiske koblinger mellom de fascistene som fremdeles var aktive etter 2. verdenskrig og moderne høyreradikale partier i flere land. I Norge har vi stort sett vært det foruten, med unntak av en del ubetydelige småpartier. I andre land er det ikke et høyrepopulistisk skatteprotestparti som vinner innvandringskritiske stemmer fra sosialdemokratene. Det er nyfascister som gjør det.

Betyr dette at de forfekter samme ideologi i dag som «restfascistene» gjorde i 1946, eller ulike fascistiske partier gjorde i 1940 eller 1935? Nei. På samme måte som kommunismen i vesteuropeiske land etter hvert ga seg utslag i den såkalte eurokommunismen, gikk også fascismen gjennom en nyorientering. Deler av ideologien ble forkastet. Selv om Engdahl neppe satte særlig pris på det, var den økonomiske korporativismen blant elementene som i stor grad forsvant. Rasetenkningen ble tonet ned. Jødehatet ble mindre viktig, selv om det ikke er vanskelig å finne det om man leter.

Og en del av dem fant også nye fiender. I dag er det muslimer de hater. Det gjør ikke muslimene til Europas nye jøder. Men det er et farlig hat likevel.

Tidligere publisert i Dagbladet og på dagbladet.no, 16. november 2011.

Illustrasjon: To karikaturer som selvsagt ikke ligner det minste på hverandre. Til venstre: karikatur fra den tyske nazistavisen Der Stürmer. Til høyre: kontrajihadistisk karikatur.

Peder Jensen (Fjordman) slapp til i flere aviser i slutten av oktober. Han ønsker der å tegne et bilde av seg selv som lite annet enn en “som ikke liker islam”, og mener at politiets rimelig betimelige interesse for ham viser at politiet er blitt et “meningspoliti” (Aftenposten, 24. oktober).

Han forsøker å late som om han bare er “kritisk til islam og masseinnvandring” og kaller de som kritiserer ham for “mediebøller” (VG, 24. oktober). På toppen av det hele rasler han med ytringsfrihetsabelen. Hvis media ikke slipper til kronikkene hans så er det fordi han utsettes for “pressesensur”. Tenk om jeg kunne ha benyttet meg av samme type argumentasjon! Ikke visste jeg at det var dette som lå bak hver gang jeg ikke har fått leserinnlegg eller en kronikk på trykk! Og det verste er: Jeg har ikke en gang vært klar over denne pressesensuren; jeg har ikke skjønt at jeg – akkurat som Peder Jensen – er et offer.

Med tanke på norskopplæringen i videregående skole: Det ovenstående var ironi. Mindre ironisk var det nok når Fjordmans venner i bloggosfæren kalte meg “Bizarro Fjordman” (noe jeg – for å være ærlig – tok som en ære), samt “bolsjevik”, et “vemmelig kommunistisk dyr”, medlem av “bevegelsen for ødelegge Vesten”, infiltratør, marxist og selvsagt “klassisk islamapologet”. Det de har kalt meg er imidlertid småkaker og kjeks i forhold til hva andre har blitt kalt, også av Fjordman selv. Den samme Fjordman som sutrer sine krokodilletårer over mediebøllene er en av nettets mest profilerte bloggebøller. I tillegg forfekter han en fascistisk ideologi.

Da Fjordman fikk mengder av den spalteplassen muslimhatermiljøet hans i årevis har sutret over at de aldri får (en løgn som ikke en gang er særlig blankpusset), funderte jeg på om jeg skulle ta meg bryet med å skrive et svar. Jeg hadde det for travelt. Andre gjorde imidlertid den jobben på ypperlig vis, blant dem statsviter Øystein Hetland som i Dagbladet 31. oktober gir et sammendrag av noen av meningene Fjordman forfekter og som han (quelle surprise!) ikke snakker om i avisinnleggene sine. Et utdrag:

I eit av sine mange blogginnlegg hevdar han at «kvite skapar overlegne samfunn. Ikkje berre er andre inkapable til å skapa det me kan, dei kan ikkje eingong oppretthalda det». Og konsekvensen av dette er for Fjordman apartheid og ein slags europeisk landnåmspolitikk: «Den einaste haldbare løysinga på dette dilemmaet på lang sikt er fysisk separasjon» og «den einaste måten europeisk sivilisasjon på lang sikt kan blomstra er dersom me ha store område spesielt for folk av overvegande europeisk avstamming. Der dette ikkje lenger er tilfellet må desse gjenopprettast. Idear er viktige, men kultur er primært ein konsekvens av gen».

Han foreslår tilsvarande inhumane løysingar for muslimar. Fjordman har eit enkelt forhold til islam: «Er islamsk tankegods i seg sjølv valdeleg? Ja. Kan islam bli reformert? Nei. Kan islam foreinast med vår måte å leva på? Nei. Eksisterer moderat islam? Nei. Kan me tillata at muslimar får slå seg ned i våre land? Nei. Desse setningane inneheld alt du treng å vita om islam». Og Fjordman går også her inn for løysingar som fundamentalt bryt med humane verdiar: «Islam og dei som praktiserer islam må bli totalt og permanent fjerna frå alle vestlege land». Fjordman synest då heller ikkje at krig treng å vera så ille. Det kan til og med ein reinsingsprosess av ein dekadent sivilisasjon: «Kanskje denne kampen på liv og død med islam er akkurat det sparket me treng for å reorganisera og revitalisera vår sivilisasjon?».

I tillegg til at andre svarte godt slo det meg også at jeg allerede hadde skrevet innlegget jeg ville ha skrevet. Det gjorde jeg i VG, den 6. august i år, da jeg hadde den følgende kronikken på trykk i VG:

Profeten Peder Jensen

De som leser terroristen Anders Behring Breiviks manifest vil raskt oppdage at det ikke er særlig originalt. Terroristen har klippet og limet fra en rekke kilder. Den han kanskje har klippet aller mest fra er – som VG avslørte i går – 36-åringen Peder Jensen fra Ålesund. Nesten 40 av Jensens essays har blitt inkludert i Breiviks manifest.

De er skrevet under navnet Fjordman. Siden 2005 har Jensen blogget under dette navnet. Før dette kalte han seg ”Norwegian kafir” – eller norsk vantro. Det meste han har skrevet er på engelsk, og Jensen har stått sentralt i et internasjonalt bloggmiljø, der tekstene hans har blitt hyllet som innsiktsfulle og velskrevne. Ole Jørgen Anfindsen, som driver nettstedet honestthinking.org, sier i et intervju at mange beundrer Fjordman. At han nesten blir sett på som en profet. Anfindsen burde vite han snakker om. Han har selv sluppet til Peder Jensen i boken ”Selvmordsparadigmet”. Jensens – eller Fjordmans, for å være presis – kapittel heter ”Sviket”. Det er ingen tilfeldighet. Ideen om svik er en sentral idé i Fjordmans dystopiske univers.

Media vil nok ønske å finne ut mer om Peder Jensen nå. Hvem er han? Hvordan reagerer menneskene rundt ham? Hva synes de gamle medstudentene hans? Men la oss ikke glemme at det mest interessante ved Peder Jensen ikke er mannen som har jobbet på et dagsenter i Oslo, men mannen som i en årrekke har en forfektet en høyreekstrem ideologi på nettet. La oss se nærmere på profeten Peder Jensen.

Vi vet at han inspirerte terroristen. Vi vet også at han hevder å ta avstand fra både vold og terrorisme, men at han samtidig ikke har nølt med å hylle den britiske ekstremistgruppen English Defence League, tross at de knappest er uten voldelige tendenser. Vi vet også at Fjordman i 2007 publiserte en ”europeisk uavhengigserklæring”, for øvrig samme navn som Breivik har valgt på sitt såkalte manifest, selv om Breivik har lagt til årstallet 2083. I erklæringen kommer Fjordman med en rekke krav: EU må oppløses. Hemmelighetene rundt en påstått skummel konspirasjon mellom arabere og den europeiske eliten må legges frem. De ansvarlige må stilles for retten. All muslimsk innvandring må stanses. Multikulturalismen må avvises, og viskes ut. Vi må få ”deeurabifisering”.

Og hvis kravene ikke oppfylles? Da, sier Fjordman, vil ”vi” – ”de europeiske folk” – slutte å betale skatt og dessuten ta ”passende midler for å beskytte vår egen sikkerhet og for å sikre vår nasjonale overlevelse”. Hvilke midler som er passende? Det sier ikke Fjordman noe om. Nå er han – og en del av hans kumpaner og følgesvenner på nettet – opptatt av å fremheve at han aldri har oppfordret til vold. Men det er ikke det som er det viktigste spørsmålet. Det viktigste er: Trengte han egentlig å gjøre det?

La oss gå tilbake til 30. november 2009. På nettstedet document.no – et markant innvandringskritisk nettsted, men ikke i seg selv en del av dette miljøet – publiseres en artikkel om minaretforbudet i Sveits, og om reaksjoner på dette. Under artikkelen kommenterer Anders Behring Breivik.

Han skriver at han regner med at vi ”må slite med multikulturalisme (kulturmarxisme) og islamisering i i hvert fall 20-70 år til”. Han snakker om demonisering av serberne, og om hvordan media, de fleste politiske partier og de fleste frivillige organisasjonene er ”kontrollert” av kulturmarxistene. Det han skriver fremstår ikke som spesielt ytterliggående sammenlignet med mye annet publisert på nettet.

I etterkant er det lett å se hatet i det, men hatretorikken er ikke den tydeligste. Det finnes verre eksempler på nettdebattene til både VG, Aftenposten og andre store aviser.

Det spesielle med denne utvekslingen er imidlertid at Anders Behring Breivik får svar. Svaret kommer fra Fjordman, fra Peder Jensen (og ja, denne kontakten vedgår Jensen i Aftenposten, men han unnlater selvsagt behendig å nevne hva han skrev, min merkn.). Jensen skriver:

Min spådom er at EU befinner seg i indre oppløsning innen 20 år og at det er full borgerkrig i minst ett vesteuropeisk land før det. Før eller siden vil vanlige folk oppdage at EU og europeiske ledere bak den innfødte befolkningens rygg allerede har vedtatt at det skal være fritt frem for fortsatt muslimsk kolonisering av vårt kontinent. Dette er verdenshistoriens største svik og det er ufattelig at vårt såkalt maktkritiske pressekorps, inkludert landets største avis VG, ikke skriver ett eneste ord om det. Faktum er at vestlige ledere driver demografisk og juridisk krigføring mot den hvite flertallsbefolkningen i vestlige land for å bryte dem ned til fordel for en autoritær, post-demokratisk verdensorden med dem selv på toppen. EU er allerede langt på vei.

Fjordman mener altså at politikerne våre står bak ”verdenshistoriens største svik”, og at Europa er iferd med å bli kolonisert, okkupert, inntatt og overtatt. Med et slikt verdensbilde er politikere som Jens Stoltenberg ikke bare quislinger – noe man finner Stoltenberg rikelig omtalt som på nettet (av Fjordmans kompiser i kontrajihadbevegelsen no less, min merkn.) – men faktisk verre landsforrædere enn Quisling. Steget fra denne tenkningen og til å se på seg selv som en av ”gutta på skauen” er ikke nødvendigvis særlig lang. For å si det på en annen måte:

Fjordman har bidratt til å bygge opp terroristene idéverden. Han har lagt grunnlag for terrorismens infrastruktur. Peder Jensen fra Ålesund er kontrajihadismens Sayyid Qutb, han er ideologen som gav terroristene et dytt inn i en mørk og hatefull verden.

Så er det kanskje noen som vil spørre om Jensen kan straffes for dette, om han kan påstås å medvirket til terrorhandlinger? Etter min oppfatning er det feil spørsmål. Mitt inntrykk er ikke at Fjordman har gjort noe som rent juridisk sett er straffbart. Jeg er også bekymret for hva Peder Jensen nå kan bli utsatt for, for det ikke bare blant høyreekstreme at det finnes mennesker som godtar vold som politisk metode. Men samtidig mener jeg at Jensen ikke bør få lov til å toe sine hender som en annen Pontius Pilatus. Han har i årevis forfektet en hatideologi og et dystopisk verdensbilde på nettet, en hatideologi som har mye til felles med fascismen. Det har han et moralsk ansvar for.

Er norsk politi meningspoliti? Neppe. Lever vi under – for å sitere Fjordmans gjengivelse av (sin meningsfelle i muslimfrykten) Lars Hedegaard – “totalitære tilstander”? Noe sier meg at Fjordman ikke ville sluppet til med en side med sutring over det slemme politiet dersom vi faktisk hadde et meningspoliti. Noe sier meg at Fjordman ikke vet det fnøgg om totalitære eller autoritære regimer. Noe sier meg at Fjordman snarest burde oppsøke, tja, f.eks. en iransk, saudisk, kubansk eller hviterussisk flyktning og spørre hvordan politiet i disse landene ter seg. Kanskje han også burde høre med disse om de kunne fortelle ham om mediebøller.

Det finnes imidlertid andre som står for totalitær tenkning. Hva skjedde når den allerede nevnte mediebøllen Anders Giæver våget seg på å komme med kritikk mot profeten Peder Jensen i en nettkommentar i begynnelsen av august? Jeg overlater ordet til Giæver selv:

Fredag 5. august, samme dag som bloggeren «Fjordman» sto frem med navn og bilde i VG, skrev jeg en kommentar om mannen. Kommentaren hadde ligget ute i mindre enn en time før denne reaksjonen meldte seg i kommentarfeltet: du kan brenne i helvete ditt jaevla sosialistavskum!!! det dritet du presterer aa lire av deg om fjordman er SYKT! det er slike som deg som gjoer at vi faar breiviker i dette landet. Neste gang jeg ser deg paa gata skal jeg gi deg et par paa trynet!!! BARE VENT DITT SVIN!!!!!!

Avsenderen var «AndersGieverHengtSenere@yahoo.com».

Jeg tror vi kan gå ut fra at det var et pseudonym.

Og dermed kan vi avslutte med et gammelt ordtak: “Vis meg dine venner, så skal jeg si deg hvem du er”.

1991: Den flamske politikeren Filip Dewinter står på talarstolen, som er pynta med Vlaams Blok sin partilogo. Store, svarte bokstavar på oransje bakgrunn. – Ja, seier han, Vlaams Blok vel eige folk fyrst. Ja, Vlaams Blok vel eit flamsk Flandern. Ja, Vlaams Blok vel eit kvitt Europa.

I ein artikkel av underteikna i tidsskriftet Humanist i 2009 kan du lesa om det britiske partiet British National Party, eit parti med tydelege fascistiske røter. I dag har BNP to representantar i europarlamentet. Dei er ikkje åleine om denne arven. Partiet Vlaams Belang, som er den direkte arvtakaren til Vlaams Blok i den nordlege, nederlandskspråklige regionen i Belgia har også to medlemer i europarlamentet, Frank Vanhecke og Philip Clayes.

- Det er eit parti styrt av fascistar. Filip Dewinter er ein fascist. Me må sjå røyndomen i auga, sa den dåverande belgiske utenriksministeren Karel De Gucht på belgisk fjernsyn i 2004.

Nokre månader tidlegare hadde Vlaams Belang vorte det nest-største partiet i det flamske parlamentet, med 24 prosent av dei flamske stemmene. De Gucht sitt eige parti, liberale VLD (eit søsterparti av Venstre), fekk til samanlikning 19,8 prosent. Var dette eit desperat forsøk på å ta ein politisk motstandar? Eller leverte De Gucht ei ubehageleg sanning om Vlaams Belang og dermed om flamsk politikk?

For å kunna gje eit svar er det ikkje berre naudsynt å sjå nærare på partiet si historie, men også naudsynt å vurdera kva fascisme eigentleg er for noko. Ein kan ikkje stikka under ein stol at ordet vert nytta som skjellsord – noko blant anna Framstegspartiet har vorte utsett for. Ein kan heller ikkje underslå at definisjonar av fascismen varierer sterkt. I denne artikkelen vil eg sjå på ulike definisjonar av fascismen, og samstundes syna til konkrete døme vedrørande Vlaams Blok og Vlaams Belang.

På den måten kan me også få rydda vekk tre vanlege misforståingar om fascismen:

1. Fascismen var mest av eit tysk og eit italiensk fenomen
2. Fascismen døydde i 1945
3. Det viktigaste utslaget for fascisme etter 1945 er nynazismen

Den italienske fascismen, og berre den

Nokre vel ein smal definisjon når dei skal snakka om fascisme, og viser til den historiske italienske fascismen, slik han var i tida før og under andre verdskrigen. For historikarar kan det absolutt vera relevant å nytta denne definisjonen, som skil den italienske fascismen under Mussolini frå beslekta rørsler i andre europeiske land. Etter denne definisjonen er Vlaams Belang ikkje eit fascistisk parti, og det vil i det heile finnast få fascistiske parti frå etterkrigstida, med unnatak av Movimento Sociale Italiano i Italia, og nokre av dei seinare avleggjarane av dette partiet, som Azione Sociale.

Men skal ein halda seg til denne definisjonen vil også mange av førkrigstidas fascistiske rørsler falla utanom, jamvel om dei sjølv kalla seg fascistiske. Det viktigaste britiske fascistpartiet, Oswald Mosley sitt British Union of Fascists, skilte seg til dømes frå den italienske varianten. Blant annet foreslo BUF ein type korporatisme med klåre britiske særtrekk, der House of Lords – «ein anakronisme» – skulle bytast ut med eit overhus sett saman av folk som hadde markert seg særskilt på eit eller anna vis. BUF sin kvinnepolitikk skilte seg også frå både den italienske fascismen og den tyske nazismen, BUF var langt meir positive til kvinner på arbeidsmarknaden enn det til dømes Mussolini og dei italienske fascistane var. Det fascistiske partiet inkluderte jamvel kvinner som hadde vore svært aktive i suffragette-rørsla i Storbritannia.

Dei belgiske rexistane, som i førkrigstida stod svært sterkt i den sørlege, franskspråklege delen av landet, samt norske Nasjonal Samling og den tyske nazismen, vil også falle utanfor ein slik smal definisjon.

Desse døma er berre nokre av mange som synleggjer ei relativt vanleg misforståing rundt fascismen som ideologi. Mange har ein tendens til å betrakta ideologien som eit italiensk og eit tysk fenomen. I røynda fanst det fascistiske rørsler i ei lang rekkje europeiske land, nokre meir amatørmessige, andre meir slagkraftige, men alle med politiske idear som var beslekta med kvarandre. I Noreg i mellomkrigstida var ikkje berre Nasjonal Samling aktive, men også langt mindre grupper som Den Nationale Legion og NNSAP. Tankegodset hadde også appell inn i meir ordinære borgarlege miljø, og – ikkje minst – i bonderørsla. Eit kjent døme er leiarartikkelen frå Norges Handels- og Sjøfartstidende den 27. desember 1933, der redaktøren kritiserer “partivesenet” og ber om “litt fascisme, hr. statsminister”. Artikkelen tek likevel avstand frå å nytta “de diktatorariske former som revolusjonære tilstander i visse land har nødvendiggjort” i Noreg. Sjølv om avstandstakinga ikkje er større enn at ein godtek desse som naudsyne i andre land, gjer dette at dømet er langt frå det grellaste.

Eit grelt døme på jødehat finn ein i eit brev frå Namdalen sin redaktør Peder Jæger-Leirvik til Bondelaget sin formann Johan E. Mellbye. Jæger-Leirvik skriv:

Når jeg xxxxx gjentagende er kommet ind på dette, er det fordi jeg mener det danner et springende punkt i bondereisningen, ikke bare i vort land, men verden over. Som jeg til min glæde fik indtryk av var en almindelig oppfatning under møtet i Trondhjem. Kampen mot jødetyrranniet maa føres paa bred front. Og jeg haaper denne mer og mer maa bli markert i bondeprogrammet. For det er vel igrunden her det avgjørende skillet mellom Bondepartiet og de andre politiske partier ligger. Jeg haaper ogsaa hele landes bondepresse er opmerksom paa dette.

Seinare vart Jæger-Leirvik – og ei rekkje andre profilerte medlemer av bonderørsla – medlemer av Nasjonal Samling. Etter 2. verdskrigen vart Jæger-Leirvik dømd i ein av dei uhorveleg mange landssviksakene. I 1949 var har også ein av dei som deltok eit opprop for et “samhold av individuelt samarbeidende personer” som skulle “søke å vekke våre myndigheters samvittighet for den urett, som etter vår mening er begått mot titusener nordmenn, -folk som har ment å tjene sitt land på beste måte”.

Ein definisjon for fascismen før 1946

Andre vel ein breiare definisjon, og søkjer å inkludera nettopp rørsler som nokre av dei nemnde, ikkje minst som eit analytisk verktøy for å samanlikna dei ulike fascistrørslene.

Ein av dei som langt på veg vel denne framgangsmåten er den leiande fascismeforskaren Stanley G. Payne, som opererer med ein definisjon som blant anna inkluderer ideen om ein autoritær stat, ei positiv haldning til valdsbruk og eit ynskje om å byggja eit imperium, eller i det minste endra nasjonen sitt tilhøve til andre nasjonar radikalt. I tillegg inkluderer Payne antikonservatisme, antikommunisme, antiliberalisme, understreking av «det maskuline prinsippet» og ein tendens til «autoritær, karismatisk, personfokusert leiing».

Det moderne, flamske partiet Vlaams Belang nemnd innleiingsvis passar til dels til fleire av desse kriteria. Partiet vil blant anna ha ein uavhengig flamsk republikk som dei også meiner må inkludera hovudsakleg franskspråklege Brussel og fleire område som i dag høyrer til det franskspråklege området i Belgia. Delar av partiet soknar dessutan til eller sympatiserer med organisasjonen Voorpost, som er «heilnederlandsk», og ynskjer å sameina Flandern og Nederland, som dei gjerne kallar «Nord-Nederland» (i kontrast til Flandern som Sør-Nederland). Dei mest ekstreme ynskjer jamvel å innlemma område nord i Frankrike som i tidlegare tider var flamskspråklege, det såkalla Fransk-Flandern.

Samstundes er det andre kriterium Vlaams Belang passar dårleg til, framfor å vera anti-konservativt er det til dømes svært oppteke av å framstå som nettopp konservativt (utan at det er noko nytt trekk). Dessutan er partiet i dag svært langt unna å vera uttalt positive til valdsbruk, men i staden opptekne av å teikna seg sjølv i ei rolle som offer for vald, til dømes for politibrutalitet mot nasjonalistiske demonstrantar.

Når det er sagt har Vlaams Belang definitivt koplingar til organisasjonar med meir openberre valdsromantiske idear. Partiet si tidlege historie heng nøye saman med historia til den paramilitære gruppa Vlaamse Militanten Orde. Eit anna døme er den nasjonalistiske studentorganisasjonen Nationalistisch Jong-Studentenverbond – som vart starta av blant andre den sentrale VB-politikaren Filip Dewinter sist på syttitalet, og som sidan har både forsvunne og gjenoppstått. På nittitalet publiserte NJSV ein plakat med bilete av ein skinhead med balltre, ein keltisk kross og teksten: «Links gespuis blijft best thuis, want Nationalistisch Jong-Studentenverbond» (Venstreavskum bør helst halda seg heime, fordi NJSV). Det til trass vil Vlaams Belang, til liks med ei rekkje andre parti med klåre fascistiske røter, falla utanfor Payne sin definisjon.

I sum kan ein utan tvil konkludera at Payne sin definisjon er godt eigna dersom ein søkjer å samanlikna fascistiske rørsler i Europa i perioden 1914-1945, som også er sentralt i Payne si eiga forskning.

Payne sin definisjon gjer det blant anna mogleg å trekkja skiljeliner mellom fascismen og andre typar autoritær nasjonalisme i den same tidsperioden. Dersom ein skal freista å følgje fascismen sin vidare utvikling etter andre verdskrigen, ideologisk, organisatorisk og politisk, kjem Payne sin definisjon til kort. Vlaams Blok vart grunnlagt seint på syttitalet, som ei samanslåing mellom Vlaams Nationaal Verbond (Flamsk nasjonalt forbund) og den radikale fløyen av Vlaams Volkspartij (Flamsk folkeparti), og høyrer heime i ein annan politisk kontekst. Payne fokuserer kort oppsummert på kva fascismen var og ikkje på kva fascismen er.

Og dette er den andre utbreidde misforståinga om fascismen som ideologi, nemleg trua på at han døydde saman med Adolf Hitler og det tyske riket i 1945. Som eg skal visa nedanfor, er det langt frå tilfelle.

Etter nederlaget

På midten av femtitalet hadde det gått opp for mange europeiske nyfascistar at det tyske nederlaget i andre verdskrigen signaliserte slutten på ein tidsalder og at det var naudsynt å reformulera den fascistiske ideologien. Fascismeforskaren Roger Griffin oppsummerer denne prosessen ved å slå fast at «nokre fascistiske revisjonistar søkte å finna måtar å reorientera sin strategi for nasjonal gjenfødsle bort frå politikk som var opent karismatisk, sjåvinistisk, paramilitær, fokusert på masserørsle og sentrert rundt ei leiarkult». Desse nyfascistane meinte at det var naudsynt å utvikla ein ny diskurs som på same tid tok vare på den grunnleggande kjerna i fascistisk ideologi, og samstundes skilte seg frå nazismen og den italienske fascismen.

Eit konkret døme er Oswald Mosley. Mosley hadde under andre verdskrigen vore internert av britiske myndigheiter, men etter krigen vende han snart attende til politikken. Seint på førtitalet grunnla Mosley eit nyfascistisk parti kalla Union Movement – ein allianse mellom heile 51 ulike organisasjonar. Prosjektet var heller mislukka, men Mosley heldt fram med sitt politiske arbeid. I eit essay i det tyske nyfascistiske tidsskriftet Nation Europa – grunnlagt av ein tidlegare SS-offiser – i mai 1956 gjekk han inn for «ei syntese av dei beste elementa i fascismen og i det gamle demokratiet, med ny tenkning for å møta nye fakta i den nye tidsalderen lagt til». Dette skulle vera ei «organisk lære [...] i slekt med fortida og samstundes ansvarleg ovanfor framtida». Mosley gjekk inn for ein Europa-orientert «europeisk sosialisme» og for «Europa, ein nasjon». I lys av dei to «rivaliserande kjempene», Amerika og Russland, meinte Mosley at det var naudsynt med komplett integrasjon «av dei europeiske folka» dersom «den europeiske sivilisasjonen skal overleva og utvikla seg vidare».

Eit halvt tiår før han publiserte denne artikkelen hadde Mosley vore med å på grunnleggja den Europeiske Sosiale Rørsla. Denne rørsla vart kalla Malmö-rørsla etter byen der ho vart grunnlagt. Gruppa såg føre seg eit «europeisk imperium» og etterlyste «spirituell gjenskaping av mennesket, samfunnet og Staten». Blant andre sentrale figurar på møtet som førde fram til dette forsøket på ein nyfascistisk internasjonale var svenske Per Engdahl og franskmennene Maurice Bardèche og René Binet.

Som det framgår av Per Bangsund si bok Arvtagerne var det også nordmenn som deltok på møtet, trass i at hovudfokus i den norske organiseringa av fascistar etter 2. verdskrigen var protest mot rettsoppgjeret etter krigen gjennom det såkalla Forbundet for Sosial Oppreisning (gjerne omtala berre som Forbundet). Engdahl, som hadde vore aktiv i den svenske fascistiske rørsla i fleire år, heldt kontakten med sine norske likesinna, og var jamnleg omtala – med betydeleg varme – i spaltene i avisa 8. mai, ei avis som samla NS-veteranar. Same året som Malmökonferansen gjekk av stabelen, 1951, vitja Engdahl også Oslo. Der leverte han – igjen ifølgje 8. mai – “sin vanlige blendende foredragskunst” med “halvannen times utredning om de tanker som rører seg hos dem som har innsett at de nåværende politiske ideologier bare fører mer og mer i fortapelsen”. 

Han skraut av “en sterk og målbevisst internasjonal organisasjon med aktiv tilslutning fra framstående personligheter innen de forskjellige land”. Året etter var Engdahl på ny i Noreg, då i samband med eit stevne i Forbundet.

Over: Varmomtale av den “svenske reformismen” i avisa 8. mai.

I røynda var nok ikkje Engdahl si rørsle så sterk. Berre nokre månader etter Malmö-konferansen hadde fleire medlemer bryte ut og skipa Ny Europeisk Orden, ein meir radikal organisasjon som etterlyste ein «europeisk rasepolitikk» og omtala Holocaust som «nokre få tusen jødar og degenererte som døydde grunna tyfus i arbeidsleirene». Her var både Binet og Bardèche involvert, saman med den sveitiske holocaustnektaren Guy Amaudruz.

Bardèche hadde allereie før dette markert seg med boka Nuremberg ou la terre promise (Nürnberg eller det lova land), ein holocaustfornektande klassikar. I denne boka hevda han at delar av bevisa rundt konsentrasjonsleirene var forfalska og at dei drepte eigentleg døydde grunna sult og sjukdom som eit indirekte resultat av krigføringa. Ifølgje Bardèche var nazistane si endelege løysing eigentleg ei overføring av jødane til «det dei kalle eit jødisk reservat, ein slags europeisk ghetto, eit gjenetablert jødisk fedreland i aust». Sjølvsame Bardèche skulle nokre år seinare markera seg som forfattar av eit standardverk innanfor etterkrigsfascismen, boka Qu’est-ce que le fascisme? (Kva er fascismen?). Bardèche – som det ville vera vanskeleg å definera som fascist om ein nytta ein smal definisjon basert på den historiske italienske fascismen eller for den del på fascistiske rørsler fram mot 1945 – kalla seg sjølv «ein fascistisk skribent», og meinte at det var naudsynt å gå bort frå den tyske og italienske fascismen sine «feil og overdrivelsar». I boka søkte han etter ein «fascisme for i dag», i kamp mot den vestlege kapitalismen og den austlege kommunismen. Han understreka blant anna:

Det eine partiet, det hemmelege politiet, dei offentlege framsyningane av cæsarisme, sjølv nærværet av ein førar er ikkje naudsynte trekk for fascismen [...] Dei velkjende fascistiske metodene er under konstant revisjon og vil halda fram med å bli revidert. Viktigare enn mekanismen er ideen som fascismen har skapt for seg sjølv av mennesket og av fridom [...] Under eit anna namn, med eit anna ansikt, og utan noko som avslører bilete frå fortida, i form av eit born me ikkje kjenner att og hovudet til ein ung Medusa vil Sparta-ordenen verta fødd på ny, og paradoksalt nok vil den, utan tvil, vera den siste bastionen for fridom og søt livsglede.

I jakten på ein ny fascisme heldt Bardèche imidlertid fast på fleire element: nasjonalisme, sosialisme, anti-kommunisme og autoritarisme. Han heldt også fast på sterkt anti-demokratiske haldningar, og oppfordra ikkje til parlamentarisk politikk, som han kalla ein «farse».

Om me vender attende til dømet Vlaams Belang er det verdt å nemna at Bardèche var ein ven av Vlaams Blok-grunnleggjaren Karel Dillen, som også omsette «Nuremberg ou la terre promise» til nederlandsk i 1951. Koplinga mellom Bardèche og Vlaams Blok som parti finn ein frå partiet sine tidlege dagar. Roeland Raes, seinare parlamentarikar, skreiv til dømes ein heil serie artiklar om «den store europearen» i det VB-nære tidsskriftet Dietsland-Europa i 1980. 14 år seinare – året før han vart valgt inn i det flamske parlamentet – fortalte han korleis han framleis flittig las boka, og understreka at ho godt synte det grunnleggjande for «verkeleg nasjonal-revolusjonær haldning og handling». Då Bardèche døydde i 1998 skreiv Dillen eit varmt minnesord i Vlaams Blok sitt eige tidsskrift. I dette siterte han blant anna frå eit brev Bardèche hadde sendt han tidlegare same år:

Trass i alle forskjellane som kan skilja ein flamlending frå ein franskmann, ein europear frå ein annan europear, ein mann av høgresida frå ein annan mann av høgresida, gav uttala hans meg ein beskjeden stolthet [...]: «Var me, kjære Karel Dillen, dei siste forsvararane av livets tre mot dets triste forfall? Gjennom ditt forsvar av den flamske jorda og av menneska av dise rase, forsvarer du også alle dei andre menneskeplantane av alle dei andre rasene. På same vis forsvarer einkvar som forsvarer sitt eige folk også alle andre folk, alle andre menneke. For fridomen og livet som han krevjer for sitt folk, krevjer han også samstundes det same for andre gjennom ideane han spreier. Slik er kampen din ikkje berre for Flandern, men for alle folka i Europa, og sjølv utanfor Europa sine grenser for alle folka som ikkje vil ha det ideologiske fengselet.

Dillen avslutta minnesordet med å sitera Nietsche: Was er lehrte, ist abgetan; Was er lebte, wird bleiben stehn: Seht ihn nur an – Niemanden war en untertan! På denne måten markerte ein av Vlaams Blok og Vlaams Belang sine mest sentrale menn avskjed til ein av dei mest sentrale nyfascistiske ideologane i etterkrigstida.

Paramilitarisme som del av definisjonen

Sosiologen Michael Mann søkjer i boka Fascists å gje eit svar på kven fascistane var, kor dei kom frå, kva motivasjonar dei hadde og korleis dei oppnådde makt. Eit sentralt poeng for Mann er at fascismen ikkje var avgrensa til verken Italia eller Tyskland, men at det fantest ei rekkje ulike variantar av fascistisk doktrine og praksis, på line med det ein finn for andre politiske rørsler. I tillegg til Italia og Tyskland ser han sjølv nærare på blant anna austerrikske, ungarske og rumenske fascistar.

Mann understrekar samstundes at fascismen i motsetnad til sosialismen ikkje hadde nokon systematisk teori, og at dei ulike fascistiske teoretikarane opererte innanfor ein lausare Weltanschauung, ei rekkje syn som hang saman, men der ulike fascistiske rørsler gjorde ulike utval. Mann definerer sjølv fascismen som jakt etter ei gjennomgripande og reinsande nasjonal statsmakt gjennom paramilitarisme. Det siste ser han på både som eit nøkkelkonsept og ein nøkkelmetode for fascistane: «Fascismen var alltid uniformert, marsjerande, væpna, farleg og radikalt destabliserande».

Mann sitt fokus ligg – som Payne – på den historiske fascismen fram til 1945. Han ser på fascismen som eit resultat av ein konkret historisk kontekst som ikkje lenger finst i Europa, og understrekar i boka sitt konkluderande kapittel at høgrepopulistiske parti i dagens Vest-Europa er prega av motstand mot innvandring, snarare enn av idear om ein reinsande nasjonalisme. Dessutan har desse partia ikkje nokon eigentleg paramilitarisme, og partitoppane ser på valdsbruk som negativt, ein måte å mista stemmer på. I tillegg framhevar han proteststemmer med ein regional forklaring, blant anna nettopp i Flandern.

Sjølv om Mann kanskje vil vera usamd, kan ein påstå at definisjonen hans vil inkludera nokre nyfascistiske parti. Ungarske Jobbik har ein paramilitær ving (sjå biletet) som er både uniformert, marsjerande og involvert i åtak på minoritetsgrupper, og partiet spelar dessutan ganske openlyst på den fascistiske arven frå tida før andre verdskrigen. Partiet er også klåre i sine åtak på tradisjonelle minoritetar i landet, og ikkje berre på innvandrarar. Det som i mine auge er mest problematisk med Mann sin definisjon er likevel at han utelet fascistar som – iallfall utad og iallfall i fyrste omgang – forkastar valdsbruk som verkemiddel og i staden vel brei deltaking i parlamentariske val, jamvel om ideologien deira har vakse fram frå tradisjonelt fascistisk tankegods. Definisjonen stengjer jamvel ute grupper som sjølv kallar seg nyfascistiske, noko også Mann sjølv er inne på.

Folkenasjonalisme, den oransje boka og VMO

Det kan vera verdt å diskutera fleire element ved Vlaams Belang i lys av Mann sin definisjon, som altså inneheldt fem element: nasjonalisme, trua på ei sterk statsmakt, ein overgripande (transcendent) ideologi på tvers av blant anna klasseskilje, ideen om ei reinsing og paramilitarisme.

Lat oss byrja med nasjonalismen, sidan det er liten tvil om at Vlaams Belang er eit nasjonalistisk parti, sterke motstandarar av den «unaturlege» eller «konstruerte» belgiske staten og tilhengjarar av ein flamsk republikk basert på prinsippet «volk, wordt staat» (som grovt kan omsetjast til folk blir stat). I ein artikkel i den nederlandske avisa Het Vrije Volk forklarer Björn Roose – som er tilsett i partiet og dessutan aktivist i «heilnederlandske» Voorpost – Vlaams Belang sin nasjonalisme:

Heilt frå byrjinga kjempa Vlaams Belang som folkenasjonalistisk parti for ein stat for det flamske folket og [partiet] gjev også dette omgrepet ei konservativ tyding. Omgrepet folk vert såleis ikkje definert på grunnlag av staten og statens landsområde – det er den statsnasjonalistiske visjonen på folk, ein visjon som til dømes den belgiske herskarklassen nyttar – men omgrepet stat og statens landområde vert definert på grunnlag av folket. Då kan det diskuterast korleis «folk» presis skal definerast, men det er i alle høve tydeleg at dette folket er opprinneleg europeisk, historisk forbunde med det flamske landområdet, at det deler ein kultur [og] har eit språk felles [...].

Roose heldt fram å seia at det flamske folket utgjer ein uløyseleg del av det nederlandske. Det er eit klassisk Voorpost-argument, men som me straks skal sjå også eit argument som klart høyrer heime i Vlaams Belang. Her bør det nemnast at Roose knappast er den einaste som er aktiv i båe organisasjonar, Voorpost og VB står kvarandre svært nært.

For å få ein oversikt over den bakanforliggande ideologien til VB kan det vera nyttig å sjå nærare på den såkalla «vetle oransje boka» eller oranje boekje, som inntil i 2004 – då partiet skifta namn frå Vlaams Blok til Vlaams Belang etter å ha blitt dømt for rasisme – fungerte som prinsipprogram. I høve Mann sin fascisme-definisjon er dette eit svært interessant dokument. Eg vil her gå nærare gjennom 1990-utgåva.

Allereie i innleiinga av denne vert det slått fast at Vlaams Blok søkjer å vera eit overgripande parti, «eit radikalt kampparti», ikkje eit parti prega av politisk farge eller av sosial stand, ikkje eit parti som lever av kompromiss og tilbod, men eit «hardt, storforlangande og kompromisslaustparti i nasjonalismens teneste, og i Flandern, Nederlandene (sic!) og Europa sin teneste», eit parti som står for ein «framtidsretta, høgreorientert og solidaristisk nasjonalisme».

Tre omgrep står sentralt i dette prinsipprogrammet: nasjonalisme, solidarisme og «etiske verdiar». Under avsnittet om nasjonalisme går naturlegvis kravet om flamsk sjølvstende fram, men også kravet om at fleire område i dagens Vallonia skal leverast attende, og understrekinga av at Brussel – i dag hovudsakleg franskspråkleg – er ein del av Flandern, og med eit sluttmål om Brussel som «flamsk by, nederlandsk i vesen, språk, kultur og uttrykk». Vidare kan ein lesa at VB ynskjer ein nederlandsk union saman med «nordnederlendarane», ein union som skal gje det nederlandske folket «sin sjølvstendig plass» i «det komande Europa». Deretter: «I det komande Europa der volkeren har Vlaams Blok også omsut for flamlendingane som lever under den noverande franske staten i Sør-Flandern». På toppen av dette kjenner Vlaams Blok seg som stammefrendar av dei afrikaans-språklege syd-afrikanarane, og uttrykkjer «djup uro» over utviklinga i landet (og kva utvikling var det? det var apartheid som ubønnhørlig gjekk mot slutten).

Solidarismen vert i programmet fronta som økonomisk modell, «ein livshaldning som spring ut frå forståinga av alle sine naudsynte solidaritet med alle andre i samfunnet», berre mogleg i eit samfunn der «individ og samfunn lever og veks i likevekt», basert på «høge moralske verdiar» som «motvekt til den menneskelege egoismen». Dette uttrykket for volksverbondenheid (samanbinding av folket) må ifølgje dokumentet «anerkjennast som grunnlag for samfunnet gjennom staten». Trua på ein sterk stat var så absolutt til stades i dette gamle prinsipprogrammet.

Det var også ideen om reinsing. I ei rekkje med krav til sist i dokumentet kjem blant annet kravet om «innan rimeleg tid [...] tilbakesending av det store fleirtalet av ikkje-europeiske gjestearbeidarar til sitt eige fedreland; hurtigare, human, men resolutt tilbakesending av [...] kriminelle, illegale og arbeidslause framande» og dessutan «sanering av statutta for politiske flyktningar». Det same ynskjet finn ein også att i ideen om eit «flamsk Brussel» og i ynskjet om å avskaffa dei språklege rettane for den store franskspråklege minoriteten i ei rekkje kommunar rundt sjølve Brussel.

Så er spørsmålet: har noko av dette endra seg etter namneskiftet? Svaret er delvis ja. Ifølgje statsvitaren Jan Erk er det liten tvil om at partiet har mjuka opp nokre av standpunkta sine, og dessutan er den økonomiske plattforma forandra: I det stille har partiet fjerna solidarismen, som med sine ikkje ubetydelege koplingar til den historiske italienske fascismen tidlegare var ein sentral kopling til fortidas ekstremhøgre. «Partiet er no opent tilhengjarar av den nyliberale økonomiske modellen», skriv Erk.

Samstundes er fleire viktige programpunkt framleis å finna att. Den dag i dag krevjer partiet til dømes amnesti for flamske kollaboratørar under andre verdskrigen, og syner til at «den belgiske staten nytta andre verdskrigens slutt til å kvitta seg med den flamske rørsla», gjennom «urettferdig strenge straffer for mange flamsk-nasjonalistar», «velmeinande og oppriktige flamlendingar som av Belgia vart dytta ut i marginalitet», det er argumentasjon som er å kjenna att frå norske 8. mai og seinare Folk og Land (men det er også eit standpunkt det kan vera relativt lett å selja, i fleire europeiske land var landssvikoppgjera særs harde).

Det er også verdt å påpeika, som Erk gjer, at partileiar Frank Vanhecke ved lanseringa av det nye partinamnet understreka at partiet ikkje skulle verta eit «Vlaams blok light» og at Filip Dewinter under det same møte sa at ingenting hadde forandra seg i partiprogrammet. I ein avisartikkel sitert av Erk forklarte Dewinter dessutan at «endringane i partinamn, moderniseringa av vedtektene og strukturen, remodellering av stil og språkbruk [...] og oppdateringa av ein tjuefem år gamal prinsipperklæring har ingenting med innhald å gjera, men alt å gjera med taktikk». Erk ser på dette som eit forsøk på å gjera to ting samstundes: på den eine sida ta vare på kjerneveljarane gjennom å seia at ingenting er forandra, på den andre sida å freista appellera til nye veljarar som så langt har vore tilbakehaldne med å stemma på eit parti som av andre vert framstilt som rasistisk.

Det siste elementet i Mann sin definisjon – paramilitarisme – passar ikkje umiddelbart på Vlaams Belang. Det er imidlertid vert å understreka at VB både ber med seg ei paramilitær arv, og har også i dag koplingar til meir aktivistiske grupper. I dokumentaren La face cachée du Vlaams Blok (Vlaams Bloks løynde ansikt) – laga av den franskspråklege, belgiske TV-kanalen RTBF – vert det sett søkjelys på blant anna koplinga Vlaamse Militanten Orde (VMO). Denne paramlitære grupperinga, som vart erklært ulovleg i 1983, vart oppretta berre nokre få år etter krigen og fungerte lenge som ein slags ordensvakt for Volksunie, eit breitt flamsnasjonalistisk parti som eksisterte heilt fram til byrjinga av dette tiåret. Etter Volksunie kutta banda til VMO tidleg på syttitalet, fall leiarskapen til radikalaren Bert Eriksson (til høgre i biletet nedanfor, som er frå ein VMO-demonstrasjon på 70-åra, lånt frå nettstaden blokbuster.be). Dokumentaren byrjar med arkivklipp frå blomenedlegging på gravene til SS-soldatar i Stekene i Belgia, der blant anna Eriksson er å sjå.

20 år seinare vitjar RTBF-journalisten Jean-Claude Defossé gravplassen. Den er avstengt, men godt vedlikehalde. Innanfor gjerda står eit berkenkruis, eit symbol avleidd av eit gamalt germansk runeteikn og også symbolet til dei flamske SS-avdelingane. Defossé spør: – Kva er koplinga mellom denne æresmarkeringa for nazistar og Vlaams Blok?

Han svarer sjølv: – Det vil me snart få sjå, og det er ei svært tydeleg kopling.

Dokumentaren heldt fram med å visa ei rekkje arkivklipp. Fleire av dei er verdt å nemna. Det fyrste er henta frå ei markering ved den tyske krigsgravplassen i Lommel frå november 1988. Blant enkeltpersonane som er å finna att på opptaket er både Eriksson, Filip Dewinter og ein annan sentral Vlaams Belang-figur, Gerolf Annemans. I andre klipp ser ein VMO-demonstrantar i parader på syttitalet, blant dei den tidlegare VB-parlamentarikaren Xavier Buisseret. Dei uniformerte demonstrantane roper: «Franse ratten, rol uw matten» – franske rotter, kom dykk vekk.

På syttitalet utvikla den radikale flamske nasjonalismen seg utanom Volksunie, og det skjedde i ei rekkje mindre organisasjonar, der i blant «paramilitære Vlaamse Militanten Orde», «meir intellektuelle og ideologiske Were Di», foreiningar av austfrontveteranar og ungdomsorganisasjonen Vlaams Nationalistisch Jeugdverbond. Ifølgje den belgiske statsvitaren Marc Swyngedouw spela VB-grunnleggjaren Karel Dillen ei rolle i «nær sagt alle desse», og vann deira tillit trass i intern rivalisering.

Den viktigaste arvtakaren til VMO i dagens Belgia er aksjonsgruppa Voorpost, som nyttar den germanske livsruna som symbol og som blant anna har markert seg med demonstrasjonar mot asylsøkjarar, aksjonar retta mot blant anna McDonalds og anti-franske demonstrasjonar langs den belgisk fransk-nederlandske språkgrensa. Til liks med VMO stortrivst dei med ropet om franske rotter. Organisasjonen hevdar å ta avstand frå fascismen, men har kontakt med både tyske NPD og ungarske Jobbik – parti som meir openlyst enn Vlaams Belang spelar på den fascistiske arven.

Palingenetisk ultranasjonalisme

Fascismeforskaren Roger Griffin tek i bruk ein definisjon som løyser utfordringa med å følgja fascismen sin vidare ideologiske utvikling. Han definerer – i kortutgåva – fascisme som ein politisk ideologi med ei mytisk kjerne «basert på ein palingenetisk variant av ultranasjonalisme». Palingenese er i denne samanhang rett og slett ein idé om at nasjonen skal verta fødd på ny.

Men som både Payne og Mann er inne på er definisjonen problematisk. Payne understrekar at fascismen så absolutt var palingenetisk, men meiner at dette er eit trekk som ofte går att i både venstreorientert, moderat og konservativ nasjonalisme. Mann meiner jamvel at det er eit generelt trekk for nasjonalismen, og noko ein finn att i mykje mildare varianter, inkludert «irsk, zimbabwisk og litauisk nasjonalisme».

Her kan det innvendast at Griffin i boka Nature of fascism gjev ei forklaring av definisjonen som også inkluderer fleire andre trekk ved fascismen, blant anna eit «utopisk, revolusjonært aspekt». Likevel kan det med ein viss rett hevdast at Griffin sin fascismedefinisjon er for vid; ei anna ulempe er at det avgrensande ordet «ultranasjonalisme» i seg sjølv er vanskeleg å definera. Kan til dømes den flamske venstreorienterte nasjonalistgruppa Sociaal-Flamingantische Landdag kallast ultranasjonalistisk? På den eine sida er gruppa sterke motstandarar av den belgiske staten og dei ynskjer ein flamsk republikk, og er tilhengjarar av langt på veg revolusjonær anti-kapitalisme. På den andre sida tek dei avstand «frå ein kvar formav herleggjering eller mystifisering av nasjonen som ein overgripande røyndom» og frå «flamsk sjåvinisme ovanfor andre folk».

Men Griffin sin definisjon må også vurderast ut i frå korleis han praktisk nyttar den, til dømes i vurderinga hans av den opprinneleg franske nouvelle droite-rørsla. Dette er også høgst relevant i høve Vlaams Belang, sidan denne politisk-filosofiske retninga i høgste grad har påverka både dei og ei rekkje andre ekstreme høgrepopulistiske parti Europa rundt.

Dette strømninga vaks gradvis fram i løpet av sekstitalet. Den mest sentrale ideologen i rørsla, både i starten og den dag i dag, er den uvanleg flittige skribenten Alain de Benoist.

Eit anna tidleg medlem var Dominique Venner, før dette blant anna sentral medlem i den nyfascistiske gruppa Jeune Europe (stifta av den belgiske nazikollaboratøren Jean-François Thiriart i 1962) og medlem av den paramilitære «hemmelege hæren», Organisation de l’armée secrète (OAS). I essayet Pour une critique positive, som Venner skreiv medan han sat fengsla grunna deltakinga i OAS, går han inn for ein revolusjonær, nasjonalistisk teori. Nasjonalismen er for Venner «basert på ei heroisk forståing av livet» og gjer «ei universell løysing på problema den teknologiske revolusjonen set menneska ovanfor». Nasjonalismen skal også skapa «nye sosiale tilhøve» og byggja ein «politisk orden rundt eit hierarki basert på merittar og verdi». Som kjelder til nasjonalistisk tenkning framhever Venner blant anna den franske rexisme-inspirerte nazi-kollaboratøren Robert Brasillach – for øvrig Bardèche sin svoger – og José Antonio, grunnleggjaren av det spanske falangistpartiet. Venner går dessutan inn for ein «organisk», ikkje-kapitalistisk økonomi; og eit sameint, nasjonalistisk Europa.

Venner dreiv tidsskriftet Europe-Action, som «fungerte som eit politisk-intellektuelt forum» for fransk ekstremhøgre. Ifølgje historikaren J.G. Shields inkluderte dette nettverket både tidlegare aktivistar frå OAS og Jeune Europe, gamle Vichy-tilhengjarar og sjølverklærte fascistar som Maurice Bàrdeche. De Benoist stod sentralt også her. Ut av dette nettverket vaks etter kvart nye høgre-tenkinga fram. I 1968 vart tenketanken GRECE grunnlagt.

Slik Griffin ser det skjedde det heile som eit svar på behovet nokre franske nyfascistar opplevde for å endra ideologi og taktikk utan å endra sine grunnleggjande verdiar og mål. Griffin peiker dessutan på at den sentrale tematikken som etterkvart vaks fram i nye høgre sin kosmologi «er konsistent med den utvida fascismedefinisjonen [...] levert av Maurice Bàrdche og Giorgio Lochi», som begge erklærte fascistiske ideologar med beviselege koplingar til nye høgre-rørsla. Nouvelle droite tok opp i seg tenkning frå ei rekkje ulike kantar, blant anna frå den tyske kulturhistorikaren Oswald Spengler (forfattar av «Aftenlandets undergang»), frå paganisme, frå den italienske filosofen Julius Evola og frå marxisten Antionio Gramsci, som dei særleg lånte strategi frå: det var naudsynt å «vinna kulturkrigen» og å undergrava dei «tradisjonalistiske intellektuelle» sitt hegemoni.

Den sjåvinistiske ultranasjonalismen og paramilitarismen som prega førkrigsfascismen er ikkje å finna, og den biologiske rasismen er byta ut med ein visjon om eit føderalistisk Europa beståande av «organiske» etniske grupperingar, ethnies. Omgrep som etnopluralisme og etnodifferensialisme vart lansert: etniske grupper er «likeverdige, men skilte» og segregasjon følgjeleg av det gode. I botn – slik Griffin ser det – ligg heile vegen den palingenetiske ultranasjonalismen., og påverknaden går ikkje berre frå fascismen til nye høgre, men attende frå nye høgre til nyfascistiske parti.

Den flamske avleggjaren av GRECE er Deltastichting, som gjev ut tidsskriftet TeKoS. Deltastichting vart grunnlagt av Luc Pauwels seint på syttitalet, og har opp gjennom åra vore ein samlingsplass for nouvelle droite-inspirerte tenkjarar i Belgia. Blant dei finn ein blant anna VB-parlamentarikaren Peter Logghe, som ifølgje ein av partiet sine eigne nettstader har vore redaktør for TeKoS. I boka Grove borstels syner den belgiske anti-fascisten Marc Spruyt ei rekkje døme på korleis Vlaams Blok-tekstar siterer TeKoS og GRECE-tenkjarar, det mest illustrerande er kanskje at Filip Dewinter i boka Eigen volk eerst (Eige folk fyrst) trekkjer fram Alain de Benoist som ei av kjeldene til svaret han gjer på «problemet med dei framande».

Det desse døma syner er den tredje misforståinga om europeisk fascisme etter 1945, nemleg at nynazismen er eit særleg sentralt eller viktig aspekt. Medan me her i Noreg har hatt nokre nynazistiske grupper, og dei har stått langt sterkare i til dømes Danmark, er dette rett og slett ikkje tilfelle. Det finst relativt store politiske parti i dagens Europa som har historiske røter i og band til fascistisk ideologi før 1940, og ikkje minst til den nyutviklinga som hende – i ei rekkje europeiske land – etter 2. verdskrigen. Tildels kan ein sjå på denne eurofascismen som ein parallell til den parlamentarisk orienterte eurokommunismen, den italienske marxisten Antonio Gramsci har jamvel tent som ei inspirasjonskjelde for båe, i ei slik grad at Filip Dewinter synte til Gramsci i eit intervju frå desember 2009.

I same intervju understrekar Dewinter at Vlaams Belang er eit revolusjonært parti, at det for partiet er ei plikt å vera staatsgevaarlijk – farleg for staten, at moderasjon ikkje er vegen framåt og at det for partiet er «ei historisk oppgåve» å «halda den høgreorienterte flamsk-nasjonalismen si flamme brennande» i form av ein «kompromisslaus» nasjonalisme.

Desse historiske banda er også interessante av ein annan grunn. Det internasjonale bloggfenomenet kontrajihadisme - ein anti-islamsk ideologi som kombinerer muslimhat med både ytterleggåande nasjonalisme og reine konspirasjonsteoriar – har nemleg tette band til fleire av dei same politiske parti, ikkje minst til nettopp Vlaams Belang, noko eg skriv meir om i mi komande bok Det mørke nettet.

Lat meg avslutta med ei anekdote. Som anekdotar flest bør ein vera varsam med å nytta ho som prov på noko som helst, men for meg er dette eitt av dei mest ekstreme døma på kontinuitet eg har funne i mitt researcharbeid på europeisk fascisme gjennom tiåra.

I ei utgåve av norske 8. mai frå 1952 finn ein – like ved sida av ein annonse om ein roman der det dukker opp en “negerkonge[...] i hirduniform” – ei tilråding av det “uavhengige” tyske tidsskriftet Der Widerhall. Litt research rundt utgjevaren syner raskt at han også har stått bak publisering av ei tysk etterkrigsutgåve av det antisemittiske falsknarverket Sions Vises Protokollar, samt at han vert omtala som “ein av dei mest aktive nynazistiske utgjevarane” i ein rapport frå midt på 1950-tallet. Den gongen var han 27 år. Men han er stadig aktiv – den dag i dag, sjølv om han er godt over 80 år gamal. Når ein ser på det han har publisert dei siste åra, har ein annan fiende teke posisjon saman med jødane, og det er nettopp muslimane. På nettsidene til denne mannen (nettsider som i stor grad består av tekstar klipt frå andre kjelder) åtvaringar om islamiseringa av Tyskland; men Anders Behring Breivik vert avfeidd som frimurar. Og som israelsven.

Mange europeiske nyfascistar har tona ned eller kasta frå seg jødehatet og dei klassiske antisemittiske konspirasjonsteoriane. Hjå Der Widerhall finn ein dei framleis, sjølv om same side ikkje nølar med å sitera den presumptivt og uttalt pro-israelske Fjordman (Peder Jensen). Og dermed er på ein måte ringen slutta.

—

Kjelder:

• Utgåver av avisa 8. mai
• Vlaams Blok Magazine nr. 9, 1998
• Vlaams Belang sine nettsider
• Der Widerhall sine nettsider
• landdag.org
• Kjetil Simonsen ved HL-senteret, samt hans masteroppgave ved UiO, “Den store jødebevægelse“.
• Stephen Roth Institute, Anti-Semitism Worldwide 2000-2001
• Bàrdeche, Maurice: Nuremberg ou la terre promise, 1948
• Bardéche, Maurice: Qu’est-ce que le fascisme, 1961
• Bar-On, Tamir: Where have all the fascists gone, 2007
• Berggren, Lena: «Swedish fascism – why bother?», Journal of Comperative History 37(3)(2002), s. 395-418
• De Grazia, Victoria: How fascism ruled women. Italy 1922-1945, 1992
• Dewinter, Filip: Eigen volk eerst, 1989, sitert i Spruyt, Marc: Grove borstels, 1995, s. 78
• Durham, Martin: “Women and the British Union of Fascists” i Kushner, Tony et al. The Politics of Marginality: Race, the Radical Right and Minorities in Twentieth Century Britain, 1990, s. 3-17
• Erk, Jan: «From Vlaams Blok to Vlaams Belang: The Belgian Far-Right Renames Itself», West European Politics, Vol. 28, nr. 3, s. 493 – 502, mai 2005
• Emberland, Terje og Kjetil Simonsen: “Senterpartiet, jødehat og nazisme“, VG, 24. januar 2011.
• Griffin, Roger: The Nature of Fascism, 1991
• Griffin, Roger: Europe for the Europeans: Fascist Myths of the New Order 1922 – 1992, 1993
• Griffin, Roger: Plus ça change! The fascist pedigree of the Nouvelle Droite, 1998
• Griffin, Roger: Staging the Nation’s Rebirth: the Politics and Aesthetics of Performance in the Context of Fascist Studies, 2004
• Grondbeginselen van het Vlaams Blok, 1990
• Mann, Michael: Fascists, 2004
• Mosley, Oswald: European Socialism, 1956
• Payne, Stanley G.: A History of Fascism, 1914-1945, 1995
• Payne, Stanley G.: Fascism: Comparison and Definition, 1980
• Roose, Björn: «De Vlaams Belang controverse: van niets naar iets en terug», Het Vrije Volk, 18. november 2007
• Shields J.G.: The Extreme Right in France: from Petain to Le Pen, 2007
• Spruyt, Marc: Roeland Raes, een gentleman fascist, 2001
• Swyngedouw, Marc: «The extreme right in Belgium: Of a non-existent Front National and an Omnipresent Vlaams Blok» i Betz, Hans Georg et al: The New Politics of the Right, 1998
• Thomson, Alexander Raven: The coming corporate state, 1938
• Venner, Dominique: Pour une critique positive, 1962

—

Den omtalte dokumentaren La face cachée du Vlaams Blok er å finne på YouTube med (i blant haltende) engelske undertekster. Første del:

—

Artikkelen er oppdatert. Ved ein feil var ikkje kjeldelista så komplett som ho burde ha vore, og peikarar er dessutan lagt til for ein del av kjeldene.

Det koster å leve i et fritt og åpent samfunn. Man må være villig til å godta ting man ikke liker. Og man må være villig til å konfrontere de som ikke gjør det.

Før valget skrev samfunnsdebattanten Mohammad Usman Rana en kronikk om demente og stemmeretten. Han fikk raskt en e-post fra en kvinne, som skriver: «Vi hadde fire hundre tusen tyskere i fem år. De var søndagsskolebarn i forhold til dere islamister. Stor takk til Breivik. Bare så synd han må sitte inne. Men heldigvis har vi flere».

Kadafi Zaman i TV2 har fått e-post fra samme kvinne: «Dra dit pepperen gror. Muslimer er noen drittsekker». Han forsøker å svare på e-postene, som er sendt under fullt navn, men får ikke svar. TV2 bestemmer seg for å oppsøke avsenderen, som viser seg å være en kvinne i 80-årene, som tidligere har arbeidet i hjemmesykepleien og vært aktiv i Frelsesarmeen. Hun er oppegående, og hun er aktiv på nettet. Hun er kort fortalt en moderne pensjonist. På kjøkkenet har hun en av karikaturtegningene av profeten Muhammed som i sin tid ble trykket i Jyllandsposten.

Når Zaman konfronterer kvinnen med e-postene hun har sendt blir hun litt spakere, men hun mener at Anders Behring Breivik «har satt noe på kartet», og at «vi skal være litt mer forsiktig med innvandring». Noen vil kanskje – med rette – innvende at det er en viss avstand mellom å støtte en (enda mer) restriktiv innvandringspolitikk og å mene at Breivik på en eller annen måte har gjort oss en tjeneste. Ifølge TV2 er kvinnen i 80-årene også blant personene PST har fått tips om i etterkant av 22. juli. Pussig, kan man kanskje tenke. En bestemor i 80-årene med en fortid i Frelsesarmeen kan kanskje ha ubehagelige oppfatninger, men utgjør neppe i seg selv en trussel mot rikets sikkerhet. Tross sine ideer, er kvinnen neppe en opplagt terroristkandidat.

Dessverre er det få norske journalister som behersker nederlandsk, og derfor var det nok også heller få nordmenn generelt som fikk med seg den nederlandske politikeren Tofik Dibis utspill i mai i år. Dibi er nederlandsk-født, men har «marokkansk innvandrerbakgrunn», som det kalles. Han representerer GroenLinks, det norske Miljøpartiet De Grønnes betydelig større søsterparti. Dibi var lei av trusler mot både politikere og andre mediapersonligheter, trusler som i Nederland uunngåelig blir sett i lys av drapene på islamkritikerne Pim Fortuyn og Theo van Gogh – den første drept av en venstreradikaler som ellers var aktiv i dyrevernsbevegelsen, den andre av en radikal islamist. Dibi etterlyste en debatt om «frihetens pris». Han fikk spørsmål om han med det etterlyste en debatt rundt ytringsfrihet. Svaret var tindrende klart: – Debatten om ytringsfriheten er en annen debatt. Dette er en debatt om frihetens pris. Vi lever i et åpent og fritt samfunn. Det betyr at dersom du velger å bo her, så vil du også bli konfrontert med ting du absolutt ikke liker. Og det må du bare godta.

Dibi blir også spurt om han først og fremst retter kritikk mot intolerante muslimer. – Ikke bare dem, svarer han.

Ikke bare dem. Dibi står opp for den tradisjonelle nederlandske toleransen. Det gjør ikke Geert Wilders – som er født i Nederland, men også har indonesisk blod i årene. Samtidig understreker Dibi at vi ikke må bagatellisere trusler. – Vi må stille oss solidarisk med ofrene, og si til overgriperen at det han reagerer på er frihetens pris. Til dem som truer Westergaard vil jeg si: det er du som velger å se profeten i [bildet av] en mann med bombeturban.

Selv har jeg noe å si til den sinte, eldre kvinnen: – Dette er frihetens pris. Du skriver sinte og ubehagelige e-poster til mediafigurer med «feil» opprinnelse. Du blir konfrontert av en TV-reporter med røtter i både Norge og Pakistan. Du trenger ikke å like det. Men det er slik det er. Og det er til og med han som på denne måten forsvarer norske verdier. Det er ikke du.

Det er dem som spør meg: Hvem representerer denne eldre kvinnen? Er det mange som henne? Er det kanskje slik at terroraksjonene blir sett på mer på avstand når man kommer utenfor Oslo og bortenfor AUF? Blir de betraktet med andre øyne når man kommer unna kultureliten, bort fra rødvinsradikale, kaffe latte-slurpende Morgenbladet-lesere? Noen er kanskje urolige for at islamhatet er vanligere enn de får inntrykk av i vennekretsen.

Og svaret? Det norske islamhatet anno 2011 finnes på de mest uventede steder. Rare ideer og forskrudde oppfatninger kan dukke opp nær sagt hvor som helst. Selv om ikke alt er særlig ideologisk – den eldre kvinnen som fikk TV2 på døren fremstår ikke som noen hengiven høyreekstremist – er dette etter min oppfatning den mest utbredte formen for høyreekstremisme vi har hatt i Norge etter 1970. Men det er verre enn som så: Islamhatet sniker seg, i pene, tilsynelatende spiselige, former innover mot sentrum i norsk politikk, og blir også plukket opp av folk på venstresiden som ser på seg selv som gode internasjonalister.

Og det er en fare. Trusselen om politisk vold fra denne kanten har vært reell lenge, selv om både media og politikere har vært flinke til å overse den. Men trusselen har ikke blitt større av at noen nysgjerrige sjeler har søkt seg til facebookgrupper der det formelig syder av hat mot både innvandrere – i særdeleshet muslimer – og mot «systempartiene» (bare Demokratene og i blant Fremskrittspartiet blir frikjent) i etterkant av 22. juli. Noen av dem kan bli radikalisert. Noen av dem kan bli fanget i nettet. Noen av dem kan det klikke for. Men slik har det vært lenge. Hvor mange av disse netthaterne er politiske aktivister? Et par hundre. Kanskje. Hvor mange av dem kan finne på å ty til vold? En del av dem flørter åpent med voldsromantikk. Demokratenes eks-medlem og eks-ordførerkandidat Håvar Krane er langt fra den eneste med voldsfantasier. Men de fleste har det bare i kjeften. Og mange balanserer innenfor kanten av det som både er lovlig og bør være lovlig. Man kan ikke forby outrerte oppfatninger.

Kadafi Zaman tok kontakt med meg i forbindelse med TV2s hjemmebesøk hos den muslimhatende kvinnen i 80-årene. Det hører til i historien at Zaman er en gammel studiekamerat av undertegnede. Det er best å nevne det. Det plasserer kanskje også undertegnede i «eliten», selv om verken skattelistene, kaffevanene eller bostedet mitt gjør det. Jeg fortalte både ham og TV2s seere det jeg mener: – Mange folk som kommer med denne typen utsagn, har det bare i kjeften.

Det viser kanskje også at voldstrusselen ikke er den største av truslene. Om noen kommer med åpenbare trusler, eller legger ut av seg om draps- eller voldsfantasier, bør man gå til politiet – det er ikke det. Tilfellet Anders Behring Breivik demonstrerer det noen av oss har visst og advart mot i årevis: det finnes et voldspotensiale i islamhatet. Erfaringer fra andre land viser oss også at denne typen hatsk nasjonalisme kan resultere i blodbad. Men samtidig er det viktig å huske på at politiet antagelig drukner i tips for tiden, og man bør være litt forsiktig med hva man ønsker seg: i USA har det vokst frem en hel overvåkningsindustri – mye av den privat – som forsøker å sortere gjennom enorme mengder etterretningsdata. De finner sikkert noe. Men når vi har hørt om avvergede terrorangrep i USA de siste årene har det enten vært et resultat av ordinært politiarbeid eller av helt ordinære mennesker som har vært årvåkne og som har grepet inn.

Og dessuten er ikke voldspotensialet det farligste ved disse ideene. Terrorister lykkes sjelden i å virkelige endre et samfunn på helt grunnleggende vis, selv om det åpenbart finnes unntak. Det snikende islamhatet – «snikfjordmanisering» kalte en kommentator på bloggen min det – har et mer vidtrekkende potensiale. Og det viktigste vi kan gjøre i forhold til dette er å konfrontere det når vi kommer over det. At vi – som samfunnsborgere – må ta den konfrontasjonen, ja, det er også en del av frihetens pris. Det er vi, og ikke først og fremst politiet, som som må stille det åpenbare spørsmålet: «Hvorfor har du så store tenner, bestemor?».

En utgave av denne artikkelen er tidligere publisert i Morgenbladet, 23. september 2011. Illustrasjon: Gustave Dore i ‘Les Contes de Perrault’, 1867.

La meg begynne med å slå fast det åpenbare: Dersom du ikke har lest mye om europeisk høyreekstremisme fra før er Lisa Bjurwalds bok «Europas skam» en bok som er egnet til å sjokkere deg. Det gjør den verdt å lese.

Ikke minst er den delen av boken som handler om Ungarn, og om partiet Jobbik, sjokkerende. Dette er et parti som ikke bare er høyreekstremt i den moderne dress-og-slips-utgaven, men som faktisk er utstyrt med sin egen «ungarske garde» – Magyar Garda – som går i det Bjurwald rimelig treffende omtaler som «svarta fascistinspirerade uniformer».

Partiet forfekter lett gjenkjennelig jødehat og hat mot sigøynere, har klare – nesten overtydelige – koblinger til nyanzismen, og kan settes i direkte sammenheng med voldelige overgrep mot minoritetet, særleg sigøynere. Jobbik er kort fortalt fascisme på gamlemåten.

Men det er også mer som sjokkerer: Det er rystende at Dansk Folkeparti-politikeren Anna Rosbach omtaler Jobbiks representanter i europarlamentet som «väldigt trävliga och ärligt arbetande». Det er rystende å se hvordan jødehatet forener islamister, venstreekstremister og høyreekstremister. Innblikkene i tysk og italiensk høyreekstremisme er egnet til å sjokkere. Bjurwald setter fingeren på flere skammelige trekk i dagens Europa, og hun gjør dette godt.

I norsk sammenheng bør Bjurwalds beskrivelse av «den globala islamofobirörelsen» også være relevant, ikke minst i lys av terrorismen som rammet Oslo og Utøya 22. juli, terrorisme som var direkte inspirert av det Bjurwald omtaler som islamofobi. Man kan imidlertid diskutere om det ikke ville vært bedre å kalle fenomenet med sitt sanne navn: dette dreier seg om muslimhat. Og det dreier seg om muslimhat som også inneholder et svært betydelig element av konspirasjonsteorier.

Bjurwald kommer også med konkrete – og langt på vei gode råd – til kampen mot høyreekstremisme, og hun kommer med to viktige påpekninger:

For det første påpeker hun at den største faren for demokratiet ikke ligger i de høyreekstreme organisasjonens eksistens, men i hvordan de påvirker de etablerte partiene. Dette er det den tidligere belgiske utenriksministeren Karel De Gucht omtaler som «banaliseringen av ekstremhøyre», og det er et foruroligende fenomen Bjurwald godt kunne brukt mer plass på.

For det andre påpeker hun hvordan motstanden mot rasisme, høyreekstremisme og fascisme må være bred, og hun kritiserer venstresidens forsøk på å monopolisere antirasismen ved å knytte den til andre venstreradikale kampsaker: «Det utestänger effektivt den betydande del av Sveriges befolkning som mycket väl kan brinna för antirasismen – men som välde att lägga sin röst på Alliansen». Det er et problem som dessverre låter velkjent også i Norge, der SOS Rasisme er kuppet av den kommunistiske sekten Tjen Folket og der mye av det anti-rasistiske og anti-fascistiske arbeidet til dels er direkte tilknyttet sterkt venstreorienterte miljøer. Synd, men sant.

Det er imidlertid også ting som halter i Bjurwalds analyse. Som en god del andre svenske skribenter ser hun ut til å se på Fremskrittspartiet som en slags parallell til svenske Sverigedemokraterna. Hun påpeker at Cas Mudde – kanskje den fremste eksperten på etablert europeisk høyreradikalisme – fortsett mener at Frp bør klassifiseres som «ett nyliberalt populistparti», men sier seg uenig. Mens deler av kritikken hun retter mot Fremskrittspartiet absolutt er treffende, halter analysen hennes. Den halter ikke mindre av at hun fremhever Anders Langes forkastelige støtte til apartheidregime. Man kan si mye om Anders Lange, men apartheidstøtten var ikke det mest sentrale for partidannelsen på tidlig syttitall. Man kan også si mye om Fremskrittspartiet, men de er ikke lenger Anders Langes parti – verken på godt eller vondt.

Bjurwald er også svært opptatt av å fremheve forslag og vedtak om burkaforbud som et utslag for islamofobi. Mens gruppene Bjurwald benevner som islamofobe definitivt har vært involvert, er forbudet mot heldekkende og kamuflerende plagg strengt tatt ikke særlig vanskelig å begrunne fra et liberalt ståsted, da i motsetning til enkeltes besettelse med hijab. Hvorfor Bjurwald gjentatte ganger vender tilbake til nettopp burkaforbud er derfor litt vanskelig å forstå.

Bjurwalds bok burde likevel være egnet til å skape ettertanke, og den tjener godt som introduksjon til Europas moderne høyreekstremisme.

Europas skam
Lisa Bjurwald
Natur & Kultur, 2010

Denne bokanmeldelsen er tidligere publisert i Morgenbladet. Forfatteren går oppmerksom på at hans egen bok “Det mørke nettet” vil komme ut på samme forlag som den norske utgaven av Lisa Bjurwalds bok, Cappelen Damm. Se også anmeldelser  i Svenska Dagbladet, Expressen og GP.se. Bjurwalds egen blogg finner du her.

(Dersom du følger linken til YouTube vil du se at Bjurwald møtes med landsforræderbeskyldninger og seksuell sjikane for sine oppfatninger)

I ein artikkel i den siste utgåva av danske Weekendavisen vert forfattaren Roy Jacobsen intervjua om terroren som råka Noreg den 22. juli. Han seier blant anna dette:

De første dage efter attentatet var der mange, der forsøgte at sætte Breivik ind i en bestemt ideologisk sammenhæng. Han var kritisk over for indvandring, han var konservativ, han var kristen og tidligere medlem af Fremskrittspartiet.

Jo, det er klart. Det var ein del som freista å setja Breivik inn i “en bestemt ideologisk sammenhæng” i løpet av dei fyrste dagane etter attentatet. Sidan Breivik skildra seg sjølv som både kristen og konservativ i facebookprofilen han oppretta kort tid før terroråtaka, vart også ord som kristenkonservativ nemnd i media. Den tidlegare medlemskapen hans i Framstegspartiet var også framheva ein del stader. Sjølv påpeikte eg dagen etter terroråtaka at dette neppe var fruktbart. Samstundes gjorde eg det Roy Jacobsen heldt fram med å seia at no er “blevet helt væk”, eg sette Breivik inn i ein ideologisk samanhang. Ein heilt annan ideologisk samanhang enn dei Jacobsen nemner.

Det var ikkje ei særleg vanskeleg øving, sidan Breivik sjølv gjorde det i ei rekkje kommentarar han publiserte på nettstaden document.no, kommentarar der han klårt og tydeleg definerte seg inn i ein heilt bestemt ideologisk kontekst, den kontrajihadistiske bloggosfæra. Men kort tid etter at eg hadde skrive min bloggartikkel vart det også kjend at Breivik hadde publisert eit omfattande “kompendium” på nett berre timar før han gav laus på noregshistoria sine desidert verste terrorhandlingar. Dette såkalla manifestet stadfesta inntrykket frå Breivik sine bloggkommentarar.

Det såkalla manifestet kan grovt delast inn i tre delar:

1. Ei innleiing som er reint plagiat av pamfletten Political Correctness: A Short History of an Ideology, skrive av William S. Lind i den ultrakonservative tenketanken Free Congress Foundation, som forfeikter det dei kallar “kulturkonservatisme”. Ein av tenketanken sine grunnleggjarar var Paul Weyrich, som vert framheva av kontrajihadisten Robert Spencer som ein mentor. Breivik har i denne delen bytt ut ein del ord for å tilpassa teksten, som snakkar om USA, slik at den i staden handlar om Europa.

2. Ei lang samling essaytekster, der noko er klipt frå ulike nettkjelder, men store delar er essays skrivne av den norske, kontrajihadistiske bloggaren Fjordman (Peder Nøstvold Jensen). Ein finn også andre kontrajihadistiske skribentar gjevne att – side opp og side ned: Andrew Bostom, Robert Spencer, Bat Ye’or (Gisele Littman), Baron Bodissey (Edward S. May), Reconquista. Sentrale kontrajihadistiske nettstader som Brussels Journal og Gates of Vienna går att. I tillegg finn ein til dømes ein sterkt innvandringskritisk tekst av den britiske euroskeptikaren John Laughland, og ein del artiklar klipt frå ulike media. Ein finn dessutan ein del tekstar frå andre anti-islamske skribentar: ein av hindunasjonalisten Shrinandan Vyas, ein av Lucio Mascarenhas – som tilhøyrer ei ytterst marginal, sjølverklært katolsk gruppe som stør den såkalla pave Michael, ein av den kristne palestinaren George Khoury, noko henta frå serbiske, nasjonalistiske nettstader, noko frå den relativt kontroversielle og sterkt islamkritiske religionsvitaren Daniel Pipes.

3. Ein lengre del som handlar om Breivik sine terrorplanar, terrorførebuingar og visjonar, samt eit intervju han utfører med seg sjølv; eit intervju der han elles plasserer seg innan den same kontrajihadistiske tenkninga.

Roy Jacobsen seier i Weekendavisen:

Man forsøgte at lave sociologi ud af et enkeltstående tilfælde, men nu er man klar over, at det var et enkeltstående tilfælde. Der er jo ingenting, som hænger sammen hos den mand. Det er en blandet salat af alt muligt – der er et postmoderne kaos inde i hovedet på ham. Man kan ikke sige, at han springer ud af noget bestemt miljø. Han er verdens ensomste mand.

Ein kan sjølvsagt gjerne sjå på Breivik som einsam, trass i at han beviseleg også hadde kontakt med aktive kontrajihadistar og andre sjølverklærte islamkritikarar (som regel av det mest rabiate slaget) på internett, og trass i at han også deltok – fysisk – på arrangement med den kontrajihadistiske gruppa English Defence League. Han oppfyller ein del definisjonar på “einsam ulv”-terrorisme, eit omgrep som ikkje – slik enkelte trur – simpelthen kan omsetjast til loner.

Men det er sjølvsagt tøv at han ikkje spring ut frå noko bestemt miljø. Dei ideologiske delane av det såkalla manifestet til Breivik knytter han heilt og halde til kontrajihadismen som ideologi. Han deler deira verdsbilete. Han deler deira fiendebilete (som vert dominert av muslimar på den eine sida, og svikefulle politikarar – særleg på venstresida – på den andre). Han deler deira tru på ein omfattande konspirasjon for å eurabisera eller islamisera Europa. Sjølv om Breivik vektlegg rimeleg tradisjonell rasetenkning sterkare enn dei fleste kontrajihadistane er det særs lite som skil han frå mainstream i dette miljøet på det ideologiske planet. Den einaste vesentlege skilnaden er at Breivik omsette ideane sine i konkrete valdshandlingar.

Når Roy Jacobsen freistar å framstilla dette på ein annan måte, og når ein del folk (ser eg på Facebook) rosar han for å gjera det, er det vanskeleg å skjøna som noko anna enn manglande innsikt. Ofte er det diverre kombinert med ei manglande vilje til å i det heile skaffa seg innsikt. Det er sjølvsagt hendig å sjå på Breivik som ingenting anna enn ein einstøing, eit fullstendig isolert fenomen, nærast ei naturkatastrofe. Roy Jacobsen oppsummerer:

Så politisk er det komplet umuligt at reagere eller gøre noget for at forebygge, at noget lignende skal ske en anden gang. Det er kommet ud af det blå.

Det som kjem ut av det blå kan ein vanskeleg gjera noko med. Men dette har på ingen måte kome ut av det blå. Kontrajihadismen er ein tidvis høgreekstrem, tidvis høgreradikal ideologisk strømning som har vakse fram i åra etter 11. september 2011. Ho har eksistert i ei årrekkje, og kan også – både før og etter 22. juli – setjast i samband med valdshandlingar, om enn i mindre skala enn 22. juli-åtaka. Det er ein ideologi som ber med seg eit klårt voldspotensiale, og som i blant også vert kombinert med rein, skjær valdsromantikk. Og det kan vera greitt å ta med to døme frå dei utkantane av den norske internettdebatten Roy Jacobsen neppe har fått auge på frå det elfenbeinstårnet han ser ut til å sitja i, og neppe har gjort særlege freistnader på å få med seg heller.

Eg skal difor gje to døme.

18. juli 2011 skreiv den norske bloggen AntiJihad Norge – som forsvann frå nett få dagar etter 22. juli – blant anna følgjande:

Lovene som Stortinget vedtar er heller ikke legitime. Hvis myndighetene ikke er legitime er det imidlertid noe annet som blir legitimt. Det kan best illustreres ved å skru tiden tilbake til 1942 – 43. Da ble en norsk motstandsgruppe rullet opp i Majavatn i Nordland fylke. Folk fra det lokale lensmannskontoret deltok sammen med tyskerne i jakten på de norske motstandsfolkene som skjøt og drepte en lensmann og en lensmannsbetjent. Få, om noen, vil vel i dag stille spørsmålstegn ved deres rett til å skyte norske lensmannsfolk når disse gikk et illegitimt regime sitt ærend.

Regimet i dag er også illegitimt, det baserer seg på at befolkningen er pumpet full av løgner og fortielser i flere tiår. Bare etter hvert som hver enkelt selv får [de muslimske] skadedyrene og spesialavfallet tett inn på livet begynner det å demre for dem. [...] Et eksempel på det er voldtektsbølgen i Trondheim denne våren og sommeren. Men tjener norsk politi i dag et illegitimt regime må det være like legitimt for dagens motstandsfolk å skyte dem som det var for norske motstandsfolk å skyte lensmannsfolk ved Majavatn i 1942, vel og merke når de håndhever grunnlovstridige lover som tjener de fremmede okkupantenes interesser.

Både i Norge og andre vestlige land har anti-islamske bevegelser og organisasjoner lagt vekt på å opptre lovlig og bare med ikke-voldelige midler. Det er vanskelig å kritisere dem for det, det tilsvarer på sett og vis om noen hadde forsøkt ikke-voldelig motstand mot den tyske okkupasjonen. Det ville selvfølgelig ikke vært noe galt i det, problemet er bare det at hadde all motstand mot nazismen vært ikke-voldelig ville Hitlers etterfølgere ha regjert Europa i dag, og for all sin djevelskap er nazismen bare som blåbær å regne mot islam.

På hvilket tidspunkt desinformasjonen, som denne saken fra Bergensbanen er et godt eksempel på, har pågått så lenge og så intenst at myndighetene ikke lenger er å anse som lovlige og legitime, og at væpnet motstand og opprør blir en rett, for ikke å si en plikt, vil i siste instans være opp til den enkelte å avgjøre i forhold til sin egen samvittighet. De som måtte si, og mene, at nå er begeret fullt må selvsagt regne med å bli dømt, av illegitime domstoler etter illegitime lover, slik de over 20 norske motstandsfolkene som ble henrettet etter Majavatn ble dømt, av illegitime domstoler og etter illegitime lover. Historien har imidlertid gitt dem en annen dom.

6. oktober 2011 skreiv ein debattant på nettforumet til sol.no det følgjande:

Det er et stort drawback når det gjelder episoden på Utøya og det er at Gra Harem Brunstland ikke var der da Breivik kom. Fyfan så avsindig herlig det hadde vært å fått avlivet den feite, egoistiske arbeiderpartirotta!

Innlegget – som eg ikkje har planar om å linka til – ligg der framleis. Det har fått 11 tilrådingar.

Kort oppsummert: Du anar ikkje kva du snakkar om, Roy Jacobsen.

Å verge sitt folk og sitt eget land mot et fremmed folks inntrengen, herredømme og utbytning er ikke det samme som å ville puste til rasehat, hr. Ruud. Men såsnart en eller anen roper et varsko i så henseende skrikes der op om “jødehat”. Det er jo så letvindt og smaker dessuten av liberalisme og humanitet.

Avisa Fronten (organ for NNSAP), 1. mai 1933.

Noe nedlatende sier Benkow om norsk kultur, at den ikke oppsto i en fjellsprekk på Dovre. En nordmann ville aldri si sånt. Så prøver han seg med den fiffige tilsnikelsen “å minne om at det kristne verdigrunnlag er tuftet på jødedommen”. Hvilket er en grov løgn. Og at kristendom, jødedom og Islam har meget til felles. Skal vi la oss innbille at Abraham startet “tre store religioner” der tilhengerne kriger mot hverandre? At han spilte ut tre guder mot hverandre? Det er underlig at Benkowitz med sin oppdragelse i jødedommen ikke vet bedre. Da er han uvitende. Men hvis han vet og likevel skriver som han gjør er han en bedrager. Abraham valgte seg hverken noen religion eller noen gud. Men Herren Gud valgte seg hebreeren Abraham. Og hans sønn og sønnesønn Isak og Jakob. Til stamfedre for Sitt utvalgte folk, Israelsstammene, den hvite rase. Guds demonstrasjonsfolk for alle andre folkeslag.

Folkebevegelsen Mot Innvandrings nettsider, 25. august 2011.

I tidlegare bloggpostar har eg blant anna sett på jødehat på radikal, norsk venstreside og på jødehatet i Noreg i tiåra før andre verdskrigen. Det fyrste er eit relativt avgrensa fenomen som veks fram i såjorda av grovt forenkla israelskritikk. Det andre var ein meir djuptgåande kulturell trend som ikkje berre gav seg utslag i fascistiske grupper som Den Nationale Legion og Norges Nasjonal-Socialistiske Arbeiderparti, men også i til dømes Bondepartiet og bonderørsla generelt. Men kva med dagens innvandringsmotstandarar? Er jødehatet å finna også der; eller ligg fokus eine og åleine på muslimar som problematisk minoritet?

Som utgangspunkt for den diskusjonen skal eg starta utanfor landegrensene, og med det flamske partiet Vlaams Belang. Dette er eit flamsk, separatistisk parti som speler ei langt frå uvesentleg rolle i den såkalla kontrajihadismen – altså den moderne anti-islamske rørsla. Også nordmenn har delteke i nettverksarbeid med Vlaams Belang. Ein av dei er Jens Tomas Anfindsen, ein av dei originale opphavsmenna til nettstaden honestthinking.org (og bror til redaktør Ole Jørgen Anfindsen), og – på det tidspunktet – også medarbeidar hjå Human Rights Service. I 2007 deltok han på den såkalla Counterjihad Conference 2007 i Brussel, i følgje rights.no for “å registrere hvilke bevegelser og tanker som mønstres i forhold til det urovekkende presset fra islamistisk hold”. Han var også talar på konferansen.

I tillegg til gjestar frå Vlaams Belang og altså norske Anfindsen var det ein rekkje deltakarar frå ulike land, både i og utanfor Europa. Blant dei var den – i bloggosfæra rimeleg vidgjetne – amerikanske bloggaren Pamela Geller. Det er same Geller som i etterkant av den 22. juli publiserte eit innlegg der AUF si sommarleir vart framstilt som “ei antisemittisk indoktrineringsleir”, for øvrig med ein heller stygg, rasistisk kommentar under eit av bileta, ein kommentar som seinare forsvann). Ein kan meina mykje om Pamela Geller, men jødehatar kan ho vanskeleg omtalast som. Ho har sjølv jødisk bakgrunn, har kritisert jødar som ikkje delar hennar eigne politiske standpunkt for å vera “suicidale” og er nok blant Israel sine aller mest ukritiske venar.

Likevel er ikkje avstanden mellom Pamela Geller og jødehatet særleg lang. Vlaams Belang – eit parti ho omtaler som “det jødiske partiet” – har djupe røter i den europeiske nyfascismen som særleg vaks fram frå dei tidlege sekstiåra av. I desse røtene ligg også jødehat. Sjå til dømes dette dømet frå månadsbladet Haro si andre utgåve i 1979:¹

Tittelen seier: “Holocaust. Kor lenge?”, og bladet forfeikta klassisk holocaustnekting. I redaksjonen sat Xavier Buisseret, seinare parlamentarikar for Vlaams Belang-forgjengaren Vlaams Blok saman med Roeland Raes, også han seinare VB-parlamentarikar og sentral ideolog i partiet. Siegfried Verbeke, ein etterkvart internasjonalt vidgjeten holocaustnektar, var også redaksjonsmedlem.

Men dette høyrer fortida til, tenkjer du kanskje. Til ei viss grad gjer det dèt, men ein treng ikkje gå særleg langt attende i tid for å finna dei antijødiske ideane i Vlaams Belang. Så nyleg som i 2008 vart Luc van Keerbergen kasta ut av partiet fordi det dukka opp ein video der han sang ein antijødisk sang saman med eit medlem frå det vallonske høgreradikale partiet Front National. Same år reiste Björn Roose – tilsett i Vlaams Belang og dessutan aktivist i den såkalla heilnederlandske² rørsla Voorpost, som står partiet nært – på vitjing til det rimeleg openbert antisemittiske partiet Jobbik i Ungarn. Året før hadde Roose også vore i Ungarn, i samband med ein festival arrangert av den rasistiske gruppa Hatvannégy Vármegye Ifjúsági Mozgalom, som også har markert seg etter 22. juli.

Og kontaktane til det europeiske jødehatet går for den del heilt til topps i partiet. Nedanfor ser du eit bilete av den sentrale Vlaams Belang-politikaren Marie-Rose Morel (som gjekk bort i februar 2011) henta frå nettstaden til Vlaams Belang (via liberales.be). Ho set på ein bar i Austerrike, saman med den bulgarske politikaren Volen Siderov; leiaren for det bulgarske ytre høgre-partiet Ataka (Åtak).

Sjølv om biletet ikkje er spesielt avslørande – Vlaams Belang har også formelt samarbeidd med Ataka – forsvann det etterkvart frå Vlaams Belang sin nettstad. Det var eit problem, sidan Siderov er ein vel… heller kontroversiell figur med heller kontroversielle meiningar. Her er eit noko kornete bilete frå ein “revisjonistisk” (les: holocaustnektande) konferanse han deltok på i Moskva i 2002. Siderov står lengst til høgre:

På biletet finn ein også den svensk-marokkanske jødehataren Ahmed Rami (lengst til venstre) og den amerikanske antisemitten David Duke (bak til venstre for mannen i midten).

Poenget? Jødehatet er nok eit meir marginalt fenomen enn tidlegare blant europeiske høgreradikalarar – men det er langt frå fråverande, kanskje særleg i den tidlegare austblokka (Lisa Bjurwald gjev eit hårreisande døme frå Ukraina i denne artikkelen). Sjølverklærde pro-israelske og pro-jødiske politikarar som Filip Dewinter i Vlaams Belang er ikkje berre aktive i eit parti med tydelege røter i ein europeisk nyfascisme der jødehatet og særleg holocaustnektinga var jamnleg innslag, dei nølar ofte lite med å knyta band til opne jødehatarar den dag i dag.

Men korleis er det her til lands? Heller ikkje her treng ein meir enn skrapa på overflata for å finna gamalt jødehat blant det moderne muslimhatet. Det gjeld på ingen måte alle i det muslimhatande miljøet, snarare eit fåtal, men det tyder ikkje at det ikkje lever.

Eitt illustrerande døme på norsk jødehat er dei ulike utgåvene av det antisemittiske skriftet Sions Vises Protokoller. Den fyrste norske utgåva kom i 1920 under tittelen Den Nye Verdenskeiser. Zions Lærde Ældstes Protokoller³. Under andre verdskrigen kom det ei rekkje utgåver.

Sidan 1990 har det kome tre norske utgåver. Ei vart utgjeve i 1999 av Jan Erik Kvamsdahl i Norges Nasjonalsosialistiske Bevegelse, og må dermed setjast i samanhang med den i dag svært svake nynazistiske rørsla, med Vigrid, Boot Boys og Norges Motstandsbevegelse som andre døme på organisasjonar. Kvamsdahl figurerte elles også i den norske alternativrørsla.

Ei utgåve kom tidlegare på nittitalet, under tittelen B’nai Brith. Då var utgjevar Alfred Olsen, ein rabiat antisemitt som også står bak den rimeleg outrerte nettstaden holywar.org[!], samt Folkets Motstandsbevegelse, “det kristne alternativet” som truleg er ei eimannsrørsle, men som har spenstige målsetjingar som “å bevare kristendommens ånd og idealer” og “å fremme patriotisme og sann kristendom som motstykke til satanisk, rasistisk sionisme”, samt “å bekjempe marxistisk statskapitalisme, liberalkapitalisme, frimureri og alle andre ikke-kristne idéer” og “å motarbeide den sataniske, rasistiske sionistiske høyfinansen som kontrolleres av frimurer-ordenen B’nai B’rith, som arbeider for å gjøre alle nasjoner til deres bankers slaver ved lån, høye renter og skatter som påtvinges innbyggerne for at de skal kunne kontrolleres og dessuten presse The New World Order på hele verden”.

I 2003 kom det endå ei utgåve. Utgjevaren var Bergmann Forlag i Ørsta, eit lite forlag drive av Stig Bergmann. Den same Bergmann er jamnleg skribent på Folkebevegelsen mot Innvandring sine nettsider, og har der blant anna nytta høve til å spreia såkalla nordiskisraelisme – eller, for å nytta den amerikanske termen – Christian Identity⁴ (sjå utdraget ovanfor). Det er kort fortald ei religiøs retning som forfeiktar at dei nordiske folkeslaga er dei eigentlege arvtakarane etter Israel sine tapte stammer, og såleis at dei er Guds utvalde folk, noko jødane ikkje er. Islendingane vert hevda å stamma frå Benjamin, danskane – sjølvsagt – frå Dan.

Medan Christian Identity-rørsla ikkje er heilt ubetydeleg i USA er dette er eit mildt sagt obskurt fenomen i europeisk høgreekstremisme, og eit politisk fenomen med svært lite fotfeste i Noreg⁵. På FMI sine nettsider reklamerer imidlertid Bergmann Forlag for ei rekkje bøker:

Disse bøkene får du ikke i bokhandelen lenger. Du får knapt lånt dem på biblioteket, men de gir deg innsyn i historiske begivenheter du aldri vil få i historiebøkene, og Bibelen bekrefter dem. De forteller på en usminket og likefram måte om røde Edoms hemmelige system utøvet gjennom religionene, ideologiene og -ismene. Disse bøkene kan forandre livet ditt.

Forlaget har – så langt eg har funne – ikkje eigne nettsider, og reklamerer så godt som utelukkande gjennom nettopp FMI. Dermed er Folkebevegelsen Mot Innvandring, trass i sitt antimuslimske fokus heilt frå 1980-åra av, ei av dei framste kjeldene til kristent formulert jødehat i Noreg av idag. Og dèt er rimeleg interessant. Endå meir interessant vert denne omtala frå gravferda til FMI-veteranen Bjørn Voldsnes på FMI sin nettstad:

Tilstede fra FMI var Jan Høeg, Ingmar Bigset, Bjørnar Røyset og vår trykkeri-kollega Stig Bergmann. Jan Høeg la på krans “med en siste hilsen fra gode venner”.

Bergmann er med andre ord ingen kven-som-helst innad i FMI. Men kvifor er dette interessant, undrar du kanskje? Fordi det synleggjer at avstanden mellom uttalt kjærleik til jødane og fullstendig einsidig støtte til Israel på den eine sida og jødehatet på den andre sida ikkje alltid er like lang i Noreg heller. Det er ikkje vanskeleg å finna svært proisraelske innlegg på nettsidene til FMI, og det er ikkje vanskeleg å finna døme på politikarar som er involvert i både det uttalt proisraelske, høgreradikale partiet Demokratene og i nettopp FMI. Ein av dei er Amund Garfors, som 28. august 2011 skriv følgjande på nettsidene til FMI:

Muslimenes inntogsmarsj er nå blitt en realitet! Og det burde skremme langt flere enn noen få etniske nordmenn, bl.a. undertegnede. Eller går vi rundt og tror på denne løgna om det ”fargerike fellesskap” og den ”berikelsen” som er blitt et slikt moteord? Hvor er debatten, spørsmålene og de demokratiske konfrontasjoner?

Her har du dei, Garfors.

Litt obskure fotnotar: