Galtungs galskap
Wednesday, April 25th, 2012
Når man arbeider med høyreekstremisme som journalistisk fagfelt går det ikke lenge før man støter på Sions Vises Protokoller, et antisemittisk falsknerverk som blant annet stod sentralt i nazistisk propaganda, men som også spilte en vesentlig rolle i det bredere borgerlige jødehatet som eksisterte i Norge på 1920- og 1930-tallet; et politisk jødehat.
Da Marta Steinsvik – ellers kjent som Norges første kvinnelige teolog – holdt foredrag om “jødefaren” var det nettopp Sions Vises Protokoller hun tok utgangspunkt i. Steinsvik la – som en god del andre – skylden på jødene for både den russiske revolusjonen og for første verdenskrig, blant annet i et lengre intervju i Aftenposten:
- Mener De, at jødene ogsaa stod bakom verdenskrigen?
- Hvad tror De egentlig selv? Verdenskrigen indlededes som bekjendt med, at den østerrikske tronfølger Franz Ferdinand blev myrdet, den 28de jui var det visst, 1914. Dette mord tændte pludselig hele verden i brand. Det saa saa tilfældig ut. Nu skal De høre, hvor tilfældig det var. Morderne blev grepet og forhørt. Av retsannalene fremgaar det, at de alle var serbiske frimurere, og de tilstod omsider alle, at den østerrikske tronfølger allerede to aar i forveien, altsaa i i 1912, var blit «dømt til døden» i en fransk-jødisk frimurerloge i Paris, den bekjendte «Grand Orient»-loge.
Steinsvik skulle i dette intervjuet blant annet ta til orde for å gjeninnføre jødeparagrafen i den norske grunnloven, og slik å stenge grensene for jødisk innvandring, “de [...] har jo nu Palæstina at reise til”. Det var imidlertid ikke “våre norske jøder” hun hadde problemer med, for de hadde “selvfølgelig intet med den slags planer at gjøre”; problemet var snarere den store faren hun mente kom fra “den utenlandske storkapital, som jo saa og si helt er jødisk”.
På norsk kom Sions Vises Protokoller ut i 1920, under tittelen Den Nye Verdenskeiser, Zions Lærde Ældstes Protokoller. Den ble annonsert i Aftenposten:
Opgjørets time nærmer sig med sterke skridt. Gammelt og nyt, ondt og godt, tørner i mangfoldige former sammen saa det knaker i samfundsmekanismen. Hvilke kræfter staar bak denne kamp? Hverm representerer det onde og hvem er talsmand for det gode?
Læs boken: “Den nye Verdenskeiser”, saa faar De svar. Fem kroner. A/S Helge Erichsen og Co.s forlag.
At noen ble truffet er det liten tvil om. I en utgave av Aftenposten fra februar 1944 begrunner medisinaldirektør Thorleif Østrem hvorfor han er medlem av Nasjonal Samling:
Ved storstreiken i 1921 ble det klart for meg hvilken fare kommunismen under dekke av Arbeiderpartiet representerte. På samme tid kom jeg over en liten bok: «Den nye verdenskeiser», som gir nøkkelen til forståelse av hele jødeproblemet. Boken som er skrevet i 1905, trekker opp linjene for jødenes framgangsmåte til oppnåelse av verdensherredømmet, og forutsier bl.a. så å si nøyaktig det som senere skjedde i Russland. Da Quisling i 1933 framla sitt program for Nasjonal Samling, var det øyeblikkelig klart for meg at der – og der alene – lå redningen fra kommunisme og kaos med jødenes verdensherredømme som sluttresultat.
Hva slags bok er dette? Boken er en samskrivning av et kapittel fra Hermann Goedsches såkalte panoramaroman Biarritz – utgitt i åtte bind fra 1868 – og et obskurt satirisk skrift skrevet av franske Maurice Joly i 1864. Det sistnevnte skriftet var ikke antisemittisk, men er en politisk satire rettet mot Napoleon IIIs regime. Kapittelet i Biarritz, Auf dem Judenkirchhof in Prag (På den jødiske gravplassen i Praha) inneholder imidlertid et sentralt element i det moderne jødehatet, ideen om en jødisk verdenskonspirasjon. Her møtes representanter for Israels tolv bibelske stammer for å planlegge en verdensrevolusjon og et verdensomfattende diktatur. Sions Vises Protokoller fremstilles som om det er et slags referat fra et tilsvarende møte der jødiske ledere diskutere sitt mål om jødisk verdensherredømme og hvordan dette skal innføres. Likhetene til begge de nevnte verkene er påfallende, men Protokollene fikk sitt eget liv: Få politiske verker har drevet frem mer hat. Få har blodigere fotavtrykk.
Det er stadig et viktig verk for blant annet nynazister, og heller ikke uvanlig å støte på om man studerer arabisk jødehat, der oversettelser av Sions Vises Protokoller verserer. Unntaksvis dukker det også opp sammen med Eurabia-forestillinger, som i Diane Kozaks heller uleselige roman Exposing Eurabia. Pamfletten ble avslørt som løgn og bedrag av The Times (London) i 1921, og falsknerverket skulle etterhvert bli tilskrevet tsarens hemmelige politi (selv om nyere forskning tyder på at andre kan ha stått bak). Alt det spilte liten rolle for jødehaterne. Joseph Goebbels – senere nazistenes propagandaminister – skrev i 1924 at han så på Sions Vises Protokoller som et falsknerverk, men at han trodde på den “innebygde [...] sannheten” i verket.
Spol frem til våre egne dager og til en artikkel som ble publisert i tidsskriftet Humanist for bare noen dager siden – selv om de vanligvis ville ha latt være å publisere slikt:
Jeg lurer på hvor mange som har så sikre meninger om Sions Vises Protokoller som har lest dem? Det er umulig å gjøre det i dag uten å tenke på Goldman-Sachs. Og her er jeg på linje med Erik Rudstrøm: det er vanskelig å tro at det hemmelige russiske politi var i stand til å skrive en slik analyse. Men det beviser intet, verken for eller mot
Forfatteren er Johan Galtung, regnet som en av verdens ledende innenfor fredsforskningen. Men det han leverer her er verken akademisk tenkning eller fredsforskning – det er faktisk rakt det motsatte; nemlig et forsvar for Sions Vises Protokoller som til forveksling ligner Goebbels’! Referansen til Goldman-Sachs kan vanskelig tolkes annerledes enn at Galtung mener at Protokollene har en innebygd sannhetsverdi, og i neste setning følger han opp med å følge en av Norges mest rabiate konspirasjonsteoretikere i å fremheve Protokollene som analytisk verktøy. Det er det glade vanvidd. Men det blir verre. Galtungs artikkel – der han søker å demonstrere jødisk mediemakt gjennom å vise til sentrale personer i Hollywood – tar utgangspunkt i en nedredigert utgave av den amerikanske nynazisten William Pierces Who Rules America?, opprinnelig utgitt av National Vanguard – et forlag tilknyttet den rabiate høyreekstreme gruppen National Alliance. Pierce er mest kjent for romanen The Turner Diaries, en høyreekstrem “klassiker” – om noe kan kalles det – som blant annet har blitt regnet som inspirasjonskilde for Timothy McVeigh, en av de høyreekstreme terroristene som stod bak Oklahoma City-bomben i april 1995.
Selv om den nedredigerte utgaven Galtung viser til er renset for blant annet holocaustbenektningen, homofobien og det klarest uttrykte rasehatet i originalversjonen, er det altså en nynazistisk pamflett som er utgangspunktet for Galtung når han leverer et – riktignok noe halvkvedet – forsvar for Sions Vises Protokoller. Det er ikke underlig at historiker Terje Emberland reagerer med å si at Galtung har satt seg selv “utenfor enhver akademisk sammenheng ved å bruke en artikkel som denne som kildemateriale”; som kildemateriale til noe annet enn jødehat og høyreekstrem tenkning er Pierces pamflett – og den nedredigerte versjonen – verdiløst.
Galtung er ingen hvem som helst. Sist høst – få uker etter 22. juli – var han hovedtaler ved den humanistiske verdenskongressen i Oslo, der han holdt et foredrag som provoserte flere av tilhørerne – noen forlot foredraget i protest – men som også gav ham stående applaus. Kristin Mile, Human-Etisk Forbunds generalsekretær, synes det er trist å lese Galtungs tekst i Humanist. I et intervju med Fri Tanke sier hun:
– Galtung gjør ubehangelige koplinger mellom jøder, Israel, religion og politikk. Når han oppfordrer til lesing av protokollene på den måten, blir det bare trist, sier Mile.
Og:
– Vi må stå for invitasjonen, han var en av flere hovedtalere ved verdenskongressen, og det var dessuten før han skrev dette. Nå har han fulgt en uheldig utvikling flere hakk videre. Galtung er et stort navn innen internasjonal humanistbevegelse – vi skal ikke ta fra ham det – men innlegget han holdt under kongressen, få uker etter 22. juli, var også upassende, sier Mile.
Personlig har jeg lenge vært mildt sagt skeptisk innstilt ovenfor Galtung, ikke minst på grunn av hans “moralske striptease” – for å sitere Bernt Hagtvedt – i forhold til Kina. Hans reise ut i den fullstendige politiske galskapen er imidlertid en påminnelse som er verdt å ta med seg, en påminnelse om at galskap dukker opp i ulike deler av det politiske fargekartet. SVs gamle stjerne Berit Ås har slått seg på spinnville konspirasjonsteorier knyttet til 11. september. Per-Aslak Ertresvåg, en annen sentral konspirasjonsteoretiker, er tidligere Venstre-politiker. Sametingspolitiker Anders Mathisen - som benektet Holocaust, var innvalgt på Arbeiderpartiets liste.
Galtung har nytt stor anseelse i den grønne bevegelsen – som jeg selv tilhører – både i Norge og i Europa. Han har vært populær på norsk venstreside.
Noen ideologier gir selvsagt mer grobunn for hat og konspirasjonsteorier enn andre, men ingen politisk bevegelse er fullgodt vaksinert mot galskapen. Derfor er det også vårt felles ansvar å arbeide mot det politisk vanviddet – selv når det ikke kommer fra en av galskapens ideologier – nazismen, stalinismen, jihadismen; den ekskluderende radikale nasjonalismen, de av sosialismens fremtoninger som for alvor svermer for totalitarismen. Det er på tide for norsk venstreside å ta farvel til Johan Galtung. Det bør ikke være et tårevått farvel – hans bleke holdning til Kinas diktatoriske myndigheter tatt i betraktning – men et farvel er det uansett. En stjerne på fredsforskningens himmel? Kanskje. Men stjernen har falmet. Og stjernen har falt.




