oyvindstrommen.be traktningar

Når man arbeider med høyreekstremisme som journalistisk fagfelt går det ikke lenge før man støter på Sions Vises Protokoller, et antisemittisk falsknerverk som blant annet stod sentralt i nazistisk propaganda, men som også spilte en vesentlig rolle i det bredere borgerlige jødehatet som eksisterte i Norge på 1920- og 1930-tallet; et politisk jødehat.

Da Marta Steinsvik – ellers kjent som Norges første kvinnelige teolog – holdt foredrag om “jødefaren” var det nettopp Sions Vises Protokoller hun tok utgangspunkt i. Steinsvik la – som en god del andre – skylden på jødene for både den russiske revolusjonen og for første verdenskrig, blant annet i et lengre intervju i Aftenposten:

- Mener De, at jødene ogsaa stod bakom verdenskrigen?
- Hvad tror De egentlig selv? Verdenskrigen indlededes som bekjendt med, at den østerrikske tronfølger Franz Ferdinand blev myrdet, den 28de jui var det visst, 1914. Dette mord tændte pludselig hele verden i brand. Det saa saa tilfældig ut. Nu skal De høre, hvor tilfældig det var. Morderne blev grepet og forhørt. Av retsannalene fremgaar det, at de alle var serbiske frimurere, og de tilstod omsider alle, at den østerrikske tronfølger allerede to aar i forveien, altsaa i i 1912, var blit «dømt til døden» i en fransk-jødisk frimurerloge i Paris, den bekjendte «Grand Orient»-loge.

Steinsvik skulle i dette intervjuet blant annet ta til orde for å gjeninnføre jødeparagrafen i den norske grunnloven, og slik å stenge grensene for jødisk innvandring, “de [...] har jo nu Palæstina at reise til”. Det var imidlertid ikke “våre norske jøder” hun hadde problemer med, for de hadde “selvfølgelig intet med den slags planer at gjøre”; problemet var snarere den store faren hun mente kom fra “den utenlandske storkapital, som jo saa og si helt er jødisk”.

På norsk kom Sions Vises Protokoller ut i 1920, under tittelen Den Nye Verdenskeiser, Zions Lærde Ældstes Protokoller. Den ble annonsert i Aftenposten:

Opgjørets time nærmer sig med sterke skridt. Gammelt og nyt, ondt og godt, tørner i mangfoldige former sammen saa det knaker i samfundsmekanismen. Hvilke kræfter staar bak denne kamp? Hverm representerer det onde og hvem er talsmand for det gode?

Læs boken: “Den nye Verdenskeiser”, saa faar De svar. Fem kroner. A/S Helge Erichsen og Co.s forlag.

At noen ble truffet er det liten tvil om. I en utgave av Aftenposten fra februar 1944 begrunner medisinaldirektør Thorleif Østrem hvorfor han er medlem av Nasjonal Samling:

Ved storstreiken i 1921 ble det klart for meg hvilken fare kommunismen under dekke av Arbeiderpartiet representerte. På samme tid kom jeg over en liten bok: «Den nye verdenskeiser», som gir nøkkelen til forståelse av hele jødeproblemet. Boken som er skrevet i 1905, trekker opp linjene for jødenes framgangsmåte til oppnåelse av verdensherredømmet, og forutsier bl.a. så å si nøyaktig det som senere skjedde i Russland. Da Quisling i 1933 framla sitt program for Nasjonal Samling, var det øyeblikkelig klart for meg at der – og der alene – lå redningen fra kommunisme og kaos med jødenes verdensherredømme som sluttresultat.

Hva slags bok er dette? Boken er en samskrivning av et kapittel fra Hermann Goedsches såkalte panoramaroman Biarritz – utgitt i åtte bind fra 1868 – og et obskurt satirisk skrift skrevet av franske Maurice Joly i 1864. Det sistnevnte skriftet var ikke antisemittisk, men er en politisk satire rettet mot Napoleon IIIs regime. Kapittelet i Biarritz, Auf dem Judenkirchhof in Prag (På den jødiske gravplassen i Praha)  inneholder imidlertid et sentralt element i det moderne jødehatet, ideen om en jødisk verdenskonspirasjon. Her møtes representanter for Israels tolv bibelske stammer for å planlegge en verdensrevolusjon og et verdensomfattende diktatur. Sions Vises Protokoller fremstilles som om det er et slags referat fra et tilsvarende møte der jødiske ledere diskutere sitt mål om jødisk verdensherredømme og hvordan dette skal innføres. Likhetene til begge de nevnte verkene er påfallende, men Protokollene fikk sitt eget liv: Få politiske verker har drevet frem mer hat. Få har blodigere fotavtrykk.

Det er stadig et viktig verk for blant annet nynazister, og heller ikke uvanlig å støte på om man studerer arabisk jødehat, der oversettelser av Sions Vises Protokoller verserer. Unntaksvis dukker det også opp sammen med Eurabia-forestillinger, som i Diane Kozaks heller uleselige roman Exposing Eurabia. Pamfletten ble avslørt som løgn og bedrag av The Times (London) i 1921, og falsknerverket skulle etterhvert bli tilskrevet tsarens hemmelige politi (selv om nyere forskning tyder på at andre kan ha stått bak). Alt det spilte liten rolle for jødehaterne. Joseph Goebbels – senere nazistenes propagandaminister – skrev i 1924 at han så på Sions Vises Protokoller som et falsknerverk, men at han trodde på den “innebygde [...] sannheten” i verket.

Spol frem til våre egne dager og til en artikkel som ble publisert i tidsskriftet Humanist for bare noen dager siden – selv om de vanligvis ville ha latt være å publisere slikt:

Jeg lurer på hvor mange som har så sikre meninger om Sions Vises Protokoller som har lest dem? Det er umulig å gjøre det i dag uten å tenke på Goldman-Sachs. Og her er jeg på linje med Erik Rudstrøm: det er vanskelig å tro at det hemmelige russiske politi var i stand til å skrive en slik analyse. Men det beviser intet, verken for eller mot

Forfatteren er Johan Galtung, regnet som en av verdens ledende innenfor fredsforskningen. Men det han leverer her er verken akademisk tenkning eller fredsforskning – det er faktisk rakt det motsatte; nemlig et forsvar for Sions Vises Protokoller som til forveksling ligner Goebbels’! Referansen til Goldman-Sachs kan vanskelig tolkes annerledes enn at Galtung mener at Protokollene har en innebygd sannhetsverdi, og i neste setning følger han opp med å følge en av Norges mest rabiate konspirasjonsteoretikere i å fremheve Protokollene som analytisk verktøy. Det er det glade vanvidd. Men det blir verre. Galtungs artikkel – der han søker å demonstrere jødisk mediemakt gjennom å vise til sentrale personer i Hollywood – tar utgangspunkt i en nedredigert utgave av den amerikanske nynazisten William Pierces Who Rules America?, opprinnelig utgitt av National Vanguard – et forlag tilknyttet den rabiate høyreekstreme gruppen National Alliance. Pierce er mest kjent for romanen The Turner Diaries, en høyreekstrem “klassiker” – om noe kan kalles det – som blant annet har blitt regnet som inspirasjonskilde for Timothy McVeigh, en av de høyreekstreme terroristene som stod bak Oklahoma City-bomben i april 1995.

Selv om den nedredigerte utgaven Galtung viser til er renset for blant annet holocaustbenektningen, homofobien og det klarest uttrykte rasehatet i originalversjonen, er det altså en nynazistisk pamflett som er utgangspunktet for Galtung når han leverer et – riktignok noe halvkvedet – forsvar for Sions Vises Protokoller. Det er ikke underlig at historiker Terje Emberland reagerer med å si at Galtung har satt seg selv “utenfor enhver akademisk sammenheng ved å bruke en artikkel som denne som kildemateriale”; som kildemateriale til noe annet enn jødehat og høyreekstrem tenkning er Pierces pamflett – og den nedredigerte versjonen – verdiløst.

Galtung er ingen hvem som helst. Sist høst – få uker etter 22. juli – var han hovedtaler ved den humanistiske verdenskongressen i Oslo, der han holdt et foredrag som provoserte flere av tilhørerne – noen forlot foredraget i protest – men som også gav ham stående applaus. Kristin Mile, Human-Etisk Forbunds generalsekretær, synes det er trist å lese Galtungs tekst i Humanist. I et intervju med Fri Tanke sier hun:

– Galtung gjør ubehangelige koplinger mellom jøder, Israel, religion og politikk. Når han oppfordrer til lesing av protokollene på den måten, blir det bare trist, sier Mile.

Og:

– Vi må stå for invitasjonen, han var en av flere hovedtalere ved verdenskongressen, og det var dessuten før han skrev dette. Nå har han fulgt en uheldig utvikling flere hakk videre. Galtung er et stort navn innen internasjonal humanistbevegelse – vi skal ikke ta fra ham det – men innlegget han holdt under kongressen, få uker etter 22. juli, var også upassende, sier Mile.

Personlig har jeg lenge vært mildt sagt skeptisk innstilt ovenfor Galtung, ikke minst på grunn av hans “moralske striptease” – for å sitere Bernt Hagtvedt – i forhold til Kina. Hans reise ut i den fullstendige politiske galskapen er imidlertid en påminnelse som er verdt å ta med seg, en påminnelse om at galskap dukker opp i ulike deler av det politiske fargekartet. SVs gamle stjerne Berit Ås har slått seg på spinnville konspirasjonsteorier knyttet til 11. september. Per-Aslak Ertresvåg, en annen sentral konspirasjonsteoretiker, er tidligere Venstre-politiker. Sametingspolitiker Anders Mathisen - som benektet Holocaust, var innvalgt på Arbeiderpartiets liste.

Galtung har nytt stor anseelse i den grønne bevegelsen – som jeg selv tilhører – både i Norge og i Europa. Han har vært populær på norsk venstreside.

Noen ideologier gir selvsagt mer grobunn for hat og konspirasjonsteorier enn andre, men ingen politisk bevegelse er fullgodt vaksinert mot galskapen. Derfor er det også vårt felles ansvar å arbeide mot det politisk vanviddet – selv når det ikke kommer fra en av galskapens ideologier – nazismen, stalinismen, jihadismen; den ekskluderende radikale nasjonalismen, de av sosialismens fremtoninger som for alvor svermer for totalitarismen. Det er på tide for norsk venstreside å ta farvel til Johan Galtung. Det bør ikke være et tårevått farvel – hans bleke holdning til Kinas diktatoriske myndigheter tatt i betraktning – men et farvel er det uansett. En stjerne på fredsforskningens himmel? Kanskje. Men stjernen har falmet. Og stjernen har falt.

I helgen samles antiislamske grupper fra flere europeiske land i Aarhus. Tanken deres er nok å vise styrke, og det i en by der det flere ganger har vært voldsepisoder med både venstreradikale og høyreradikale i rollene. Men arrangementet vil avsløre to ting.

Det første er hvor små disse bevegelsene er. Det andre er at de er rammet av politisk galskap, galskap som også kan være farlig.Den danske historikeren Chris Holmsted Larsen har nemlig et rimelig gyldig poeng når han sier følgende til Politiken:

Gruppernes retorik har været meget militant fra starten. Breiviks retorik er den samme, og det var med det budskab, at han legimiterede sit terrorangreb. Grupperne har – ligesom Breivik – et verdensbillede, hvor den vestlige verden er i overlevelseskamp mod islam og den muslimske verden.

Tross tilreisende fra flere europeiske land er det imidlertid lite trolig at markeringen vil fremstå som særlig mye mer enn et miniopptog sammenlignet med den motmarkeringen som allerede har funnet sted i Aarhus, en motmarkering som ifølge borgermesteren samlet flere tusen. Facebookgruppen til muslimhatmarkeringen har 463 følgere, og politiet venter – ifølge dansk TV2 – at rundt et par hundre av dem kan komme til å faktisk møte opp. Blant dem kommer det også til å være noen nordmenn. Ifølge nettstedet vepsen.org sine kilder¹ er det rundt 20 nordmenn til stede  i Aarhus i anledning den høyreekstreme demonstrasjonen.

De norske høyreekstreme organisasjonene SIAN og NDL skal begge være representerte ved sine ledere – henholdsvis Arne Tumyr og Ronny Alte. På den to timer lange talelisten får de noen minutter hver. Applausen blir trolig spak. Også på lørdag ventes en motdemonstrasjon, som trolig vil bli betydelig større. Blant motdemonstrantene er det trolig at det også vil være en del venstreradikale som gjerne søker konfrontasjon – også voldelig sådan. Dermed har dansk politi god grunn til å si som de gjør, nemlig at “vi har en situation, der kan udvikle sig til noget træls, hvis ikke vi er påpasselige”. Det kan komme til å gå på knyttnevene løs.

Hvem deler de talerstol med?
Noen blikk på de andre tillyste talerne på den antimuslimske arrangementet kan avsløre hvor ytterliggående krefter det faktisk er snakk om. En av dem heter Lars Grønbæk Larsen, og representerer det som påstås å være et “tværpolitisk netværk [ment å] fungere som samlingssted for nationaltsindede dansker”, en organisasjon kalt Vederfølner. Men Vederfølner er en organisasjon med relativt tette bånd til den eldre gruppen Dansk Front. Den danske tabloidavisen Ekstra Bladet oppsummerer:

Udadtil gør de en dyd ud af fortælle, at det er en stueren organisation, som foragter politisk vold, hooliganisme og racisme. Men indadtil åbner de gerne døren på vid gab for voldsdømte White Pride-hooligans, nazi-sympatisører og højreekstremistiske racister.

[...] Ved generalforsamlingen i marts – og senest ved et møde 20. september – deltog adskillige White Pride-hooligans med domme for vold og hærværk og medlemmer af den nynazistiske organisation DNSB (Danmarks Nationalsocialistiske Bevægelse).

Vederfølner er faktisk en så til de grader ytterliggående organisasjon at også Dansk Folkeparti – et av de skarpest islamfiendtlige høyreradikale partiene i Europa – reagerte slik da en av politikerne deres hadde litt for tette bånd til Vederfølner: – Vi mener, at de pågældende foreninger er for ekstreme. Og det er et synspunkt, vi har haft i alle årene, at vi ikke på nogen måder vil kædes sammen med disse foreninger.

Tumyr og Alte vet med andre ord å velge seg gode venner. En annen taler er svenske Isak Nygren, som representerer EDL-avleggeren i Sverige, Swedish Defence League. Nygren var tidligere medlem av det høyreradikale partiet Sverigedemokraterna, men meldte seg ut etter å ha stått ovenfor eksklusjon. Bakgrunnen var at han diskuterte raseblanding på et naziforum, og blant annet skrev:

Jag har inget emot om vita, det vill säga alla som har europeiskt ursprung skaffar barn emellan, men jag skulle ha det svårt att se det positiva om det blir en blandning mellan negrer, asiater etc.

En gærning fra Bulgaria
En annen taler på møtet er bulgareren Pavel Chernev, som tidligere har vært aktiv i det ytterliggående bulgarske nasjonalistpartiet Ataka – et parti med en partileder som har forfektet uforfalsket jødehat. Chernev pleier også omgang med serbiske tsjetniker (se også wikipedia). Stort drøyere er det vanskelig å bli, men dette er altså en av mennene Arne Tumyr – som til stadighet påstår at SIAN har ingenting med høyreekstremisme å gjøre – skal dele podium med.

“Landsforræderen” Siv Jensen
Det er forsåvidt lite nytt. Tidligere har Tumyr samarbeidet med Øyvind Heian og hans parti Norgespatriotene, et parti som blant annet markerte seg med å lage etterlystplakater av Siv Jensen, der de beskyldte Frp-lederen for “landsforræderi, terror, folkemord og andre forbrytelser mot menneskeheten”. Partiet fremstilte dessuten Fremskrittspartiet som “de fremste pestsprederne av islam”.

Hvor store er de høyreekstreme?
Norske journalister som tar kontakt med meg er ofte mest interesserte i å finne ut hvor store disse miljøene er i Norge. Svaret er at de er ytterst marginale. I tillegg til å være høyreekstreme kan NDL vanskelig omtales som noe annet enn en dårlig vits; den største folkemengden de har klart å mobilisere er  “et titalls personer” i forbindelse med en motdemonstrasjon rettet mot ytterliggående islamister i Oslo. De forsvant fort, og gikk på pub istedenfor.

SIAN er på sin side noe større. Idag nekter de å si noe om medlemstall, trolig fordi medlemsveksten de skryter på seg ville fremstå som ganske patetisk. I en søknad til Lotteritilsynet fra 2010 – SIAN prøvde den gangen å bli godkjent som en lotteriverdig organisasjon som drev med et samfunnsnyttig formål – fremgår det imidlertid at organisasjonen da hadde 297 medlemmer. Det er ikke akkurat en folkebevegelse, og SIAN har heller ikke lykkes i å samle mange mennesker til deres arrangementer. Arne Tumyr og hans like har heldigvis et begrenset publikum i Norge.

Geriljakrig
Kan de likevel være farlige? SIAN i seg selv er neppe det. Organisasjonen slutter ikke opp under voldelige metoder, og har en demokratisk gjennomslagskraft lik null. Slik sett er de ingen trussel.

Problemet er at ideene SIAN forsøker å spre – som på mange områder ligner sterkt på tankegodset Anders Behring Breivik legitimerte sine terrorangrep med – har et åpenbart voldspotensiale. Denne tenkningen har inspirert mord i Norge også tidligere. Det såkalte Heimdal-drapet ble begått av en mann som var strafferettslig utilregnelig (psykotisk), men som hadde vært innom noen av de samme nettstedene som Breivik, hadde tilsvarende oppfatninger om islam og muslimer og også delte hans analyser av borgerkrigen i det tidligere Jugoslavia; han anså altså de radikale serbiske nasjonalistene som helter i en krig mot islam. Mahmed Jamal Shirwac ble drept fordi han var muslim.

Og det er ikke vanskelig å finne eksempler på voldsromantikk rundt SIAN. Her er en kommentar på deres facebooksider fra noen uker tilbake:

Faren i dette ligger ikke i at den aktuelle kommentarskribenten – en noe eldre kar bosatt i Thailand – kan finne på å gjøre alvor av “metoden” han foreskriver. Dette lukter av billig Singha. Problemet er at enkeltpersoner og sågar grupper av enkeltpersoner kan konkludere med at vold som politisk metode er både nødvendig og påkrevet, med utgangspunkt i ideologiske forestillinger som forteller at Europa er under okkupasjon og at politikerne våre er forrædere.

Et annet faremoment ligger i det jeg i Det mørke nettet omtaler som banalisering av høyreekstremt tankegods, nemlig i at deler av de konspirasjonsteoriene og ideene grupper som SIAN og NDL forfekter plukkes opp av mer seriøse og mer etablerte aktører, også langt utenfor de høyreradikale partiene som har plukket opp mye av dette (som Geert Wilders’ Partij voor de Vrijheid i Nederland, eller for den del Vlaams Belang i Belgia). Slik kan ekstreme ideer bevege seg innover mot det politisk sentrum, og i verste fall føre til konkrete politiske endringer.

Det er å håpe at demonstrasjonen i Aarhus fører til det motsatte. Nemlig avsky.

Fotnote:

Førre helg demonstrerte den svenske nynazistgruppa Svenska Motståndsrörelsen i Trondheim, saman med eit svært lite antall nordmenn. Det enda opp med det media omtaler som slagsmål, etter at nazistane gjekk laus på raskt mobiliserte motdemonstrantar. Eit tjuetals nazistiske demonstrantar vart arrestert. Fire av dei skal ha vore norske statsborgarar, to av dei busett i Trondheim. Langt dei fleste var svenske.

Sidan dette er ein rimeleg ortodoks nazistisk organisasjon – og ein sjølverklært sådan – har dette naturleg nok fått ein del merksemd i media og også i bloggosfæra. Det har også vore tilfelle før; blant anna har det vorte mediaoppslag av at organisasjonen har delt ut løpesedlar i bergensområdet. Men diverre har ikkje alt som vert skrive vore like presist. I ein elles god leiarartikkel skriv Trønderavisa til dømes:

Vi registrerer at gruppen som nå forsøker å få innpass i Trøndelag spiller på klassiske antisemittisme, antisionisme og antijihadisme – og at skillet som mange har pekt på etter 11. september 2011, da høyreekstremistene rettet ensidig fokus mot antijihadismen, nå synes å være tilbakelagt. Det er ikke overraskende, og vitner først og fremst om at det i disse miljøene har foregått en «normalisering». De klare røttene til de mørkeste trekkene i europeisk historie er dermed igjen godt synlige. Også dette har vi sett tegn til i Europa de siste par årene.

Men den høgreekstreme verda er ikkje ei enkel, eidimensjonal verd – iallfall ikkje i dette høvet. Organisasjonen det er snakk om kan på nokre måtar sjåast på som ein arvtakar av den tidlegare svenske nynazistgruppa Vitt Ariskt Motstånd, som hadde knabba namnet frå den amerikanske gruppa White Aryan Resistance. Slik sett er dette nynazisme slik me har sett han før, med røter i ein nynazisme som er eldre enn kontrajihadismen og i ein høgreekstremisme som er annleis enn kontrajihadismen. Sjølv om dei legg både innvandrarar generelt og muslimar konkret for hat er jødehat ei drivkraft.

Det tyder ikkje at ein kan sjå på SMR som representant for ei slags symbiose av ny og gamal høgreekstremisme – hatet mot muslimar er ikkje nytt, og kontrajihadisme er dette utvilsamt ikkje. Kontrajihadmiljøet som har vakse fram på nettet er nettopp ikkje nynazistar, er ikkje prega av jødehat, og må sjåast på som eit separat fenomen. Sjølv om nazisme er ein type høgreekstremisme, kan ikkje all høgreekstremisme reduserast til nynazisme. Difor er det også beint fram tåpeleg når SOS Rasisme kallar kontrajihadgruppa Norwegian Defence League (NDL) nynazistisk. Sidan SOS Rasisme bidrog direkte til å setja NDL på kartet i Noreg, kan ein også undra på kvifor dei vel å bruka eit slikt misvisande omgrep. Men det er – som eg skal koma attende til – ikkje det verste med SOS Rasisme.

På fleire kantar vert demonstrasjonen i Trondheim hausa opp – sidan det er den fyrste nazimarsjen i Noreg på ei årrekkje. Men i røyndommen vitnar ikkje marsjen om styrke, men om kor svak norsk nynazisme er per idag. Som nettstaden Vepsen skriv:

Det faktum at marsjen gikk av stabelen har ført til uro hos mange – det er uhyre sjelden at nazigrupper våger å gjennomføre en marsj midt på dagen i sentrum av en by. Samtidig skal man ikke overdrive betydningen av at et tyvetalls svensker tar turen til Trondheim for å lage bråk. Det var svært få norske aktivister som deltok, og aktivitetsnivået til Den norske Motstandsbevegelse gir ingen grunn til å tro at dette er en stor, slagkraftig bevegelse. Tvert imot er det et svakhetstegn at norske ekstremister er nødt til å hente inn svenske leietropper for å gjennomføre et arrangement.

Samstundes er SMR langt frå ufarleg. I motsetnad til det norske nynazistmiljøet – som er uorganisert og særs lite, og i all hovudsak redusert til tilfeldig fyll – vert Svenska Motståndsrörelsen omtala som “sektliknande”. Omgrepet er ikkje det beste, men forklaringa bak er ein organisasjon med hierarkisk struktur, streng indre disiplin og ei emne til å rekruttera også heilt andre folk enn det som er det vanlege biletet av nynazistar: som litt stakkarslege ungdomar som har falle utanfor samfunnet. I det nye norske damebladet Bra Damer, som nyleg har kome ut med si fyrste utgåve, kan ein til dømes lesa eit intervju med ei småbarnsmor som er aktiv i rørsla. Det er dessutan ei gruppe som vert knytt til “våld, grov misshandel och oförblommerat judehat”. Det svenske tilsvaret på PST oppsummerer:

Svenska motståndsrörelsen bildades 1997 och har som målsättning att etablera ett totalitärt styre genom revolution. Organisationen är hierarkisk med militär framtoning och det har förekommit att medlemmar utsatts för disciplinära åtgärder när de begått brott eller betett sig på ett sätt som inte överensstämmer med SMR:s ideologi.

Men det er meir som gjer SMR til eit spesielt tilfelle. Gruppa er særs PR-orientert, og utstyrt med ei nettside som gjev eit profesjonelt inntrykk. Dei lever også etter førestillinga om at all PR er god PR, og dette er ein strategi gruppa har lukkast med – blant anna gjennom å søkja konfrontasjon, gjennom å gå til valdeleg åtak på antirasistar, men også gjennom å ta i bruk til dømes drapssaker for å profilera seg sjølve. Demonstrasjonen i Trondheim er ei forlenging av dette – ein rein provokasjonsaksjon frå ei svensk nynazistgruppe og deira norske avleggjar – som vert leia av ein svenske. Målsetjinga er bråk. Og pressemerksemd. I Trondheim fekk dei båe delar som bestilt, noko både Adresseavisen og motdemonstrantane forsvarer. Adressa skriv:

Eksperter advarer mot å gi nynazistene for mye oppmerksomhet. De provoserer gjerne frem situasjoner som kan gi medieomtale. Dette er et dilemma for oss i mediene. Vi ønsker ikke å fremme nynazistenes budskap. Men vi vil og skal fortelle hva de står for og prøve å sette deres ideologi inn i sin rette sammenheng. De dyrker blant annet antisemittisme og fremmedhat og romantiserer det urnordiske.

Det er naturleg at ein reagerer i møte med nynazistar som demonstrerer, og det er naturleg at storsamfunnet reagerer, no med eit planlagt stordemonstrasjon der alle dei større politiske partia i Trondheim deltek. Men det er samstundes grunn til å åtvara, slik trondheimspolitiet har gjort. I Klassekampen seier politimester Nils Kristian Moe at det er vanskeleg å vita korleis demonstrasjonen hadde utvikla seg utan innblanding, men at motdemonstrantane bidrog “til å skape et ordensproblem” og dermed utsette “både seg selv og andre for fare”. I Adresseavisen heiter det dessutan:

På Facebook oppfordret enkelte Nordfront-motstandere lørdag ettermiddag om å dra til politistasjonen for å være til stede når demonstrantene slippes ut. Dette håper politiet i det lengste å unngå, og har i dialog med motdemonstranter anmodet om å avstå fra nye sammenstøt.

- Vi har fortalt enkelte av motdemonstrantene at det er en taktisk veldig dårlig plan å dukke opp. Dersom målet er at demonstrantene ikke skal vinne fram med sine synspunkter er det ikke rette måten å gjøre det på, sier Brandmo.

Også underteikna har kome med ei tilsvarande åtvaring. I eit intervju med Adresseavisen åtvara eg mot demonstrasjonar med siktemål om å konfrontera nazistane sine demonstrasjonar, fordi dette er akkurat det SMR sine folk ynskjer å oppnå med sin provokasjon. Eg sa:

Motdemonstrasjoner er en taktisk bommert som nynazistene tjener på. Da får de anledning til å legge ut nyheter og videoer om sin aksjon, og skape oppmerksomhet. Men jeg utelukker ikke at enkelte av dem som deltok i motmarkeringene er like mye på jakt etter oppmerksomhet, og at konfrontasjon er deres hensikt også.

Det skulle gå mindre enn eit døgn før eg fekk ei melding som antyda at eg er skapnazist. Utover det har eg sjølvsagt vorte kalla “småborgerlig” og eg har vorte kritisert for manglande vilje til å “ta i eit tak” i kampen mot høgreekstremisme. Det er herleg forfriskande, teke i betraktning med at eg er vant med å verta kalt “stalinist” og “venstreekstrem”.

Men i debattane som fulgte, blant anna på Raudt-politikar Ronny Kjelsberg sin blogg, vart det raskt klårt at det er dei som gjerne vil ha “fysisk konfrontasjon”. Førestillinga om at dette er ei smart metode i eit fritt og demokratisk samfunn som Noreg gjeld – diverre – heller ikkje berre det venstreekstreme Tjen Folket-miljøet, som etter det eg kjenner til var blant dei som involvert i motdemonstrasjonar i helga, og som har vore involvert i “fysisk konfrontasjon” tidlegare, då retta mot Med Israel For Fred (MIFF), og ikkje mot nynazistar.

Tyder det at alle som reagerte på nazistane sitt opptog i Trondheim tenkjer slikt? Sjølvsagt ikkje. Fleire var involvert i høgst forståeleg (om ikkje med naudsyn særleg klok) verbal konfrontasjon med nazistar. Nazistane svarte med vald. Andre vart utsett for vald frå nazistane fordi dei var i nærleiken. Men ideen om “fysisk konfrontasjon” av ei gruppe nazistar som gjerne deltek i slagsmål – og som nyttar dette for å skapa blest om seg sjølv – fortel at det finst dei på venstresida som er på villspor.Og det er eit problem: Slikt dyttar ein vekk “småborgerlige” folk som underteikna, plassert i middelklassen og nærare det politiske sentrum, og antirasismen vert snevra inn. I Noreg har me altfor ofte sett at antirasismen har vorte endå ei venstreradikal kampsak, knytt til andre venstreradikale kampsaker. I boka Europas skam åtvarer den svenske journalisten Lisa Bjurwald mot ei slik innsnevring: “Det utestänger effektivt den betydande del av Sveriges befolkning som mycket väl kan brinna för antirasismen – men som välde att lägga sin röst på Alliansen”. Det er ikkje mykje ulikt i Noreg.

Meir sjokkerande er det likevel at NRK nyttar Kenneth Fuglemsmo som ei kjelde til å snakka om høgreekstremisme. Fuglemsmo er ein av Tjen Folket-aktivistane som har site sentralt i SOS Rasisme, ein organisasjon som er dømd for medlemsjuks i millionklassen og som har vorte nytta av Tjen Folket som “Smørbukk“, eller melkeku. Tjen Folket er ei marxist-leninistisk gruppe som stadig forsvarer (og endåtil feirer) Stalin, og som snakkar varmt om Stalin og Mao sine “oppofrelser som folkets tjenere”. Ungdomsorganisasjonen RKU, der Fuglemsmo er sentral, forfeikter “væpna revolusjon” og “arbeiderklassens diktatur”. Dette er venstreekstremistar. Dei kan ikkje kallast noko anna. Og det er kjelda NRK vel å gå til? Fri og bevare meg.

Raudt-politikar Jo Skårderud skriv følgjande i ein artikkel om Den Norske Motstandsbevegelse:

Vi har et felles ansvar, politikere, organisasjoner og folk om å vise at her i vårt lokalsamfunn er det nulltoleranse mot alle hatideologier.

Eg har ingen grunn til å tvila på at Skårderud og andre i partiet Raudt også misliker Tjen Folket; dei har trass alt slite meir med dei enn mange andre av oss. Men “alle hatideologier” burde utvilsamt også inkludera Tjen Folket sin. Tjen Folket er tilstades i Trondheim, utan svenskar, og aktivistane deira har ein tendens til å dukka opp i ei rekkje samanhangar – inklusive antirasistiske markeringar. Ein bør venda ryggen til dei. Som til nazistane.

—

Oppdatert 18.  mars 2012: Fuglemsmo – som altså representerer rein stalinisme – var endåtil innvald vara for partiet Raudt i Trondheim bystyre i førre periode. Politisk ekstremisme er ikkje nyhende i Trondheim by.

Dei som måtte vera interessert i det vil finna mitt notat til 22. juli-kommisjonen, både på deira nettsider, og som nedlastbar PDF-fil her. Rikeleg med fotnotar er det også .

I ei NTB-melding frå idag heiter det:

Journalist og forfatter Øyvind Strømmen ga 22. juli-kommisjonen en redegjørelse for ideologien i det han omtaler som «Breiviks menighet», med særlig vekt på konspirasjonsteoriene i det antiislamistiske miljøet.

- Idag er det denne nye anti-islamske høyreekstremismen som er den mest omfattende i Norge, med tusenvis av medlemmer på facebookgrupper som forfekter tilsvarende tankegods og med aktivistiske grupper som Stopp islamiseringen av Norge (SIAN) og Norwegian Defence League, konkluderte Strømmen i foredraget sitt.

Korleis NTB har fått meg til å snakka om ei “menighet”, veit eg ikkje, eg kan ikkje nett hugsa å ha nytta dette ordet (og VG hugsar det tilsynelatande heller ikkje). I føredraget eg heldt for 22. juli-kommisjonen la eg blant anna vekt på inspirasjonskjeldene til Breivik sin ideologi, inspirasjonskjelder eg og synleggjer i boka Det mørke nettet. Menighet? Sjølv om det finst døme på høgreekstremistar som ikkje berre deler store delar av Breivik sitt tankegods, men også uttrykkjer støtte og sympati for 22. juli-terroren, høyrer dette til unntaka.

SIAN og Norwegian Defence League forfeikter idear og førestillingar som har særs mange fellestrekk med tankegodset Breivik legg føre i sitt manifest; noko som sjølvsagt har samanhang med at Breivik har skrive lite av dette sjølv, og istaden har klipt og limt frå ei rekkje kjelder, med såkalla kontrajihadistiske tekstar som den viktigaste kjelda – ikkje minst tekstar skrivne av bloggaren Fjordman. Båe organisasjonane har likevel teke eksplisitt avstand frå Breivik, til liks med Fjordman. Det har rett nok vore ein tendens, også til Noreg, til at islamhatgrupper etter denne markeringa av avstand har funne det opportunt å leggja skulda på ofra, altså på Arbeiderpartiet, eller eventuelt på muslimar, som dei meiner har skulda for det meste som er vondt og gale her i verda – inkludert terror motivert av islamhat.

I etterkant av terroråtaka i sommar har SIAN til dømes markert seg med påstanden “Ingen islam – ingen Oslo-terror”. Dei har elles anklaga Framstegspartiet for “knefall for islamismen”. Sekterisk? Ja, liten tvil om det. Breiviks menighet? Nei.

Det avsluttande sitatet frå underteikna i NTB-meldinga er presist nok, og henta frå mitt paper til 22. julikommisjonen (som du kan lesa sjølv her). Journalisten har rett nok oversett fotnota mi, men kven er det eigentleg som les fotnoter?¹. Uansett: der understrekar eg at talet på medlemer på ei facebookgruppe sjølvsagt ikkje må tilleggjast for mykje vekt. At det er den anti-islamske høgreekstremismen som idag er den mest utbreidde forma for høgreekstremisme i Noreg er det likevel liten tvil om, blant anna fordi den norske nynazismen ligg med broten rygg.

Som PST synleggjer i si siste trusselvurdering er det likevel ikkje slik at det norske trusselbiletet er dominert av høgreekstremistar. Høgreekstremt tankegods er berre eitt av fleire trugsmål eitt liberalt samfunn står ovanfor. Som trugsmål bør han verken over- eller undervurderast.

Fotnote:

Document.no slår til med bokanmeldelse nummer to av min bok (jeg skriver om nummer en her), og man burde jo føle seg beæret, to anmeldelser i samme media er ikke verst, gitt!  Anmeldelsen er lang, og selvsagt kritisk. Men hva er det egentlig den kritiserer? Det er det noe vanskelig å få fatt på, et av anmelderen Øivind Østbergs hovedankepunkter ser ut til å være at jeg faktisk har skrevet en politisk bok, ja, sågar en ideologisk bok. Det skal  jeg ikke benekte. Boken er i høyeste grad politisk. Det var meningen.

På en del konkrete punkter går det likevel ann å stille noen grunnleggende spørsmål ved Østbergs anmeldelse – som nå går sin seiersgang på nettet på engelsk som bevis på hvilken skrulling undertegnede er. Jeg skal blant annet ha plassert Ole Jørgen Anfindsen blant “the untouchables” – et uttrykk Østberg selvsagt har lagt til på egen hånd – ved å påpeke at Anfindsen slapp til Fjordman med et helt kapittel i sin bok Selvmordsparadigmet; dette er tilsynelatende retorikk, ikke saklighet. Anmelderen Øivind Østberg skriver:

Man kan kanskje regne med at dette er representativt for saklighetsnivået på omtale av bevegelser og personer man ikke kjenner fra andre land.

Til det er det ikke annet å si enn: Ja, det er riktig. Selv om min bok er et debattinnlegg, og altså en politisk bok, med et politisk budskap; er det en bok som tar utgangspunkt i fakta. Det jeg skriver om Fjordmans essay i Anfindsens bok – et essay med det fengende navnet Sviket - er det følgende (s. 54):

Etter terrorangrepene den 22. juli fatter media interesse for essayisten [Fjordman] som flittig siteres av Breivik. De snakker med folk som har møtt eller samarbeidet med ham. En av dem er Ole Jørgen Anfindsen, som driver nettstedet honestthinking.org, og som forfekter både demografisk panikk og raseteorier. “Mange beundrer ham. For å sette det litt på spissen blir han nesten sett på som en profet”, sier Anfindsen til NRK.

Det er ikke å ta hardt i, Anfindsen er også en av dem som selv har sluppet Fjordman til. I Anfindsens bok Selvmordsparadigmet har han valgt å inkludere et kapittel av Fjordman. Det heter “Sviket”, og der snakker Fjordman om forræderi på samme måte som Arne Myrdal og hans kumpaner i FMI gjorde på åttitallet.

Det er mulig at Østberg har en annen forventning til saklighet enn undertegnede, men for undertegnede handler saklighet blant annet om å holde seg til fakta. Og selv om jeg har skrevet en debattbok, altså en politisk bok – om dette har Østberg rett – så er det en bok som er skrevet etter årevis med research, og med rikelig med faktagrunnlag. De som måtte være interesserte kan finne hele Fjordmans kapittel i Selvmordsparadigmet gjengitt på Anfindsens eget nettsted. Et relevant utdrag:

Dersom man ser nøye på denne listen, som uten problemer kan gjøres mye lengre, ser man et mønster avtegne seg: Vestlige eliter samarbeider på transnasjonal basis for å demontere sine egne land og knuse den hvite flertallsbefolkningen gjennom multikultur og masseinnvandring. Europeiske ledere demonterer urbefolkningen på et helt kontinent, kulturelt og demografisk. Jeg har uttalt gjentatte ganger at dette utgjør verdenshistoriens største svik, og jeg mener det.

For å ta en avstikker før vi fortsetter med Anfindsen: Fjordmans politiske motstandere kritiserer altså ikke bare for å ta feil, men for å være forrædere – og, som grundig dokumentert i Det mørke nettet samt i en rekke artikler på denne bloggen; dette er helt gjennomgående i Fjordmans retorikk, selv om teksten Sviket i Anfindsens bok er småkaker og kjeks sammenlignet med for eksempel essayet Preparing for Ragnarök. Videre er det et ubestridelig faktum at Ole Jørgen Anfindsen har forfektet raseteorier, et faktum han neppe vil bestride selv; og for øvrig et sentralt element i nettopp Selvmordsparadigmet.

Som Anfindsen selv påpeker i et av sine innlegg på verdidebatt.no har han for øvrig ikke bare sluppet Fjordman til med et eget kapittel, men også ført opp – og jeg siterer – “noen titalls artikler av Fjordman” i Selvmordsparadigmets referanseliste, samt at Fjordman er direkte referert flere ganger, inklusive med en påstand om “multikulturalismens kvasireligiøse karakter”, der multikulturalismen settes opp som en slags – mer eller mindre diabolsk – motsats til Skapelsesberetningen.  Østberg må gjerne redegjøre for hvorfor han mener det er usaklig å påpeke fakta.

Videre kritiserer Østberg meg for å ikke diskutere hvorfor det nyfascistiske partiet Vlaams Belang får – eller rettere sagt fikk - rundt 20 prosent av stemmene i Mechelen. Dette er selvsagt en interessant diskusjon, og det er riktig at det er en diskusjon jeg ikke vier plass i boken. I en bok på 167 sider er det naturlig nok ikke slik at jeg har diskutert alle temaer Østberg gjerne skulle ha sett diskutert; en av få ting han har til felles med andre anmeldere av boken – som i all hovedsak har vært positive.

Men det er samtidig noe underlig med Østbergs premiss: han mener tilsynelatende at integreringsproblemer i Belgia – og, som jeg har omtalt på denne bloggen, de finnes – unnskylder velgere som stemmer på parti med åpenbare fascistiske røtter? Gjør integreringspolitiske utfordringer det greitt? Gjør det noe mindre bekymringsverdig? Svaret turde være åpenbart.

Båndene til fascisme, til jødehat og til holocaustrevisjonisme er igjen ubestridelige fakta. En av partiets tidligere sentrale politikere – Roeland Raes – ble faktisk dømt for revisjonisme så nylig som i september 2010, for uttalelser under et intervju med en nederlandsk TV-kanal mens han stadig var parlamentariker i 2001. Tidligere i sin politiske karriere var Raes for øvrig en av utgiverne bak tidsskriftet Haro, sammen med den senere internasjonalt ledende holocaustnekteren Siegfried Verbeke og en annen senere Vlaams Blok- og Vlaams Belang-politiker, Xavier Buisseret. Dette “månedsbladet for den konservative revolusjonen” gav blant annet ut utgaven nedenfor, spekket med nettopp holocaustrevisjonisme. Tittelen “Holocaust? Hvor lenge [fremdeles]?” sier igrunnen mer enn nok.

Østberg prøver seg imidlertid med å påstå at “VB er først og fremst et flamsk nasjonalistisk parti som vil skille Flandern ut fra Belgia”. Det er riktig at Vlaams Belang er et separatistisk parti, som ønsker et uavhengig Flandern, men at de først og fremst er det er i beste fall upresist.

Østberg – som med sin referanse til konflikter mellom  katolikker og protestanter i Belgia avslører heller manglende kunnskaper om landet – kunne kanskje ha nytte av å sette seg inn i flere deler av partiets politikk enn denne, og også i å se på belgisk, eller for den del flamsk politikk med et litt mer årvåkent blikk. Da ville han oppdage at det er flere flamske partier som ønsker enten større autonomi eller uavhengighet, og at skillet mellom Vlaams Belang og andre flamske partier ikke består i dette. Vil han ikke lytte til meg, kan han kanskje lytte til Frank Rossavik som i Morgenbladet 25. november skriver:

Øyvind Strømmen og jeg bodde i Belgia omtrent samtidig. Bor man der, kan man ikke unngå å merke seg det ekstremt innvandrerfiendtlige partiet Vlaams Belang, tidligere Vlaams Blok, som får vårt hjemlige Frp til å se ut som Antirasistisk senter.

Østberg mener imidlertid at jeg burde vært mer bekymret over “problemene med innvandring i Belgia”, som jeg visst nok avfeier (jeg utfordrer Østberg til å peke på hvilke konkrete problemer i Belgia jeg har avfeidd, lykke til; i bokens innledning henviser jeg til de “faktiske problemene” i nabolag som Borgerhout og Sint-Jans Molenbeek, men det velger Østberg behørig å overse) enn jeg burde være over det faktum at et ytterliggående og – for å låne Rossaviks ord – “ekstremt innvandrerfiendtlig” parti med klart fascistiske røtter fikk en av fem stemmer i byen der jeg bodde. Sorry, mac, men jeg synes faktisk det er mer bekymringsfullt at et parti med fascistiske røtter får 20 prosent av stemmene enn jeg syntes det var med de påståtte problemene som ble beskrevet i partiets propagandamateriale. Mange av de reelle utfordringene Mechelen har stått ovenfor har faktisk blitt grepet tak i av byens andre politikere; ikke minst av koalisjonen mellom liberale, kristendemokrater og grønne som styrte mens jeg bodde der,  og som f.eks. hadde lykkes i å redusere kriminalitet og å gjennomføre flere tiltak for å gjøre byen både tryggere og triveligere.

Det er det sjelden høyreradikale partier har bidratt til, for å si det forsiktig.

Østberg har også problemer med kapittelet mitt om banalisering av høyreekstremismen, blant annet fordi jeg nevner en (fransk) Front National-politiker som hyllet Breivik i samme setning som Fremskrittspartiet. Det jeg faktisk skriver er at uttalelser fra et par Fremskrittsparti-politikere på lokalplan som gav Arbeiderpartiet skylden for 22. juli, inklusive Trond Røed som kalte terroren “et utslag for norsk innvandringspolitikk” er det nærmeste man kommer uttalelsen til Front National-politiker Jacques Coutela her til lands, men at Coutela “gikk mye lenger”. Jeg omtaler dette som et kjernepunkt:

Coutela er medlem av et nyfascistisk parti. Fremskrittspartiet er ikke nyfascister. De er heller ikke et rendyrket høyreradikalt parti, men de er – når man ser bort fra Demokratene og en serie fullstendig mislykkede partiprosjekter – det nærmeste vi kommer her til lands.

I boken Det mørke nettet, i intervjuer og i foredrag har jeg faktisk forsvart Fremskrittspartiet i forhold til en del av anklagene de har blitt utsatt for, og det startet jeg med den 23. juli, i min første bloggpost (også trykket i Aftenposten) om terroraksjonen, der jeg blant annet skrev:

Det er heller ikkje særleg vesentleg at Breivik ein gong i tida var medlem av Framstegspartiet og jamvel lokallagsleiar i FpU. Det var neppe i FpU han vart radikalisert, dette ser ut for eit klassisk tilfelle av internettradikalisering, slik ein og har sett med unge europeiske jihadistar.

Dette betyr selvsagt ikke at jeg unnlater å komme med kritikk mot Fremskrittspartiet der jeg mener de fortjener det, og det er igjen en kritikk jeg belegger med fakta. Som jeg har sagt i en del foredrag: Debatten om 22. juli er en debatt om høyreekstremisme, og den debatten må for all del ikke handle om Fremskrittspartiet, som må være med på laget i kampen mot høyreekstremismen. Men det er også en debatt om en tendens i den norske innvandringsdebatten, og den debatten må handle om langt flere enn Fremskrittspartiet, inklusive Arbeiderpartiet, hvis innvandringspolitikk jeg har lite til overs for.

Med andre ord: Jeg blir irritert når noen ønsker å sette mine kommunestyrekollegaer i Frp i bås med høyreekstremister, eller forsøker å gi dem en eller annen form for skyld for 22. juli. Det hindrer meg ikke å være uenig med dem, eller i å rette kritikk mot dem når jeg mener de bidrar til å banalisere eller normalisere høyreekstremt tankegods. Det har Frp dessverre gjort flere ganger, og min oppfatning er at partiet ville tjene på å ta et oppgjør med dette; ikke minst fordi en hel generasjon politikere vil være preget av 22. juli.

Et eksempel på denne banaliseringen – som Østberg nevner i sin kritikk, igjen med referanse til begrepet han selv har tilført og klistrer til meg, nemlig dette untouchables – er at Frp-politiker Øystein Hedstrøm i sin tid fremmet et lovforslag som i stor grad var skrevet av Torfinn Hellandsvik, leder for den ytterst høyreradikale bevegelsen Den Norske Forening, og tidligere aktivist i FMI og i Jack Erik Kjuus’  parti Stopp Innvandringen (som senere ble en del av Hvit Valgallianse), et av de mer ufyselige vi har sett her til lands.

Mens Østberg hevder jeg “medgir” at forslaget om ‘innvandrerregnskap’ har noe for seg, er det jeg faktisk skriver at det kan være fornuftig nok å se på innvandringens samfunnsøkonomiske konsekvenser, men at det er verdt å merke seg at Hellandsvik var en sentral bidragsyter til dette forslaget. Det burde ikke være nødvendig å legge dette til, men det var også svært tydelig fra selve forslaget – der innvandrere får skylden for både sviktende turistinntekter og nordmenns psykiske helse. Å sammenligne dette med Brochmannutvalgets rapport, slik Østberg gjør, er ikke en gang en dårlig vits. Det er bare trist.

Og dette kan være en avsluttende oppfordring til Østberg: Dersom det å låne både retorikk og konkret politikk, med absurde utslag som dette, fra en relativt profilert høyreekstremist og å fremme det på Stortinget ikke er å banalisere og å bidra til å normalisere høyreekstremt tankegods; hva er det da som er det? Vil Østberg snakke om det? Eller vil han helst bare snakke om sine favorittforfattere?

Det er min sum av alt hva jeg har sett:
Jeg håper Gud lar nåde gå for rett!
Jeg håper Gud i himmelen vil si:
Rettferdigheten, barn, den glemmer vi.

- Jens Bjørneboe

I ein artikkel der han forklarer oss kvifor det er viktig å lytta til Bruce Bawer når den amerikansk-norske forfattaren kallar Petter Nome, Jostein Gaarder, Thomas Hylland Eriksen, Lars Gule, Anders Heger, Per Fugelli, Magnus Marsdal, Jens-Pedersen, Simen Ekern og Marte Michelet “nye quislingar” har document.no-redaktør Hans Rustad faktisk eit poeng. Poenget er ikkje at det er verdt å bruka tida si på Bawer, det er det ikkje. Poenget er det følgjande:

VG har en leder i dag der man konstaterer at PST for annen gang har tapt i saken mot somalieren som var tiltalt for å ha smuglet 200.000 kroner til al Shabaab. VG føyer til at PST tapte også i saken mot Arfan Bhatti og skytingen mot synagogen i Oslo, som ble nedskalert til grovt skadeverk. Men VG glemmer å nevne eller å sette spørsmålstegn ved tapene. Kan det være fordi det er noe galt med strafferettspleien, at det er domstoler som nekter å se de politiske sidene? Akkurat som mullah Krekar sitter trygt og kan slynge sine trusler mot navngitte politikere?

Om domstolane nektar å sjå dei politiske sidene skal ikkje eg uttala meg om. Men at både skota mot synagoga i Oslo – som definitivt fortener plass i norsk terrorhistorie – og pengeinnsamling og smugling til den somaliske jihadistgruppa al Shabaab har politiske sider er ei sanning som fortener å bli repetert. Det same gjeld sjølvsagt terroren som råka Noreg 22. juli, og det er ei sanning både Rustad sjølv og mange av kommentatorane på nettstaden hans ser ut til å ha vanskar med å innsjå.

Men Breivik gjekk ikkje i moskeen

Det er mogleg denne motvilja mot å innsjå enkle faktum har ein viss samanhang med at terroristen ikkje hang ut i ein moské, men i staden frekventerte kommentarfeltet på document.no. Dette har sjølvsagt gjort at document.no har fått mykje merksemd etter 22. juli, og ein god del kritikk. Ein del av denne kritikken har vore høgst ufortent, til dømes var Breivik aktiv brukar av fleire nettstader enn document.no. Han skreiv kommentarar på Minerva sine nettsider. Han hadde ein brukarkonto på Hegnar Online sitt nettforum, der hatpratet har vore av rimeleg omfattande karakter. Påstander eg ikkje har makta å stadfesta seier at han også hadde ein brukarkonto på VG Debatt, der ein god del idear av det heller lugubre slaget har florert. Ein del norske mediehus ser diverre ut til å meina at det er document.no som skal smaka steiken, sjølv om også dei har vore med på leiken.

Som Anders Giæver – mannen Rustad elles er glad i å skjella ut – påpeiker var det elles “ikke document.no som påvirket Anders Behring Breivik, men Anders Behring Breivik som prøvde å påvirke document.no”, noe “han ikke [lyktes] med”¹. Rustad og dei andre i redaksjonen bak document.no har også tidlegare markert avstand til ulike høgreekstremistar, frå Fjordman til Norgespatriotene. Slik sett er det like kunstig å klistra document.no til høgreekstremismen som det er å klistra Framstegspartiet til same; men det er ikkje av den grunn unaturleg å meina at document.no har forfeikta ein del tankegods som bør utsetjast for ramsalt kritikk. Det er også heller tøvete å meina at document.no på ein eller annan måte har ansvar for terroråtaka 22. juli, men det er ikkje av den grunn dumt å meina at document.no fortener kjeft.

For det er ein heil del både Hans Rustad og document.no faktisk har ansvar for. Til dømes har dei ansvar for å trykka ein artikkel der ein gjesteskribent (vel og merka litt…. vel… hypotetisk) tok til orde for ein “religion mot islam”, som “kan samle befolkningen rundt en felles og konstruktiv tro”, og syta for tvangsomvending av dei vantru, inklusive muslimane. Hans Rustad har også ansvar for å skriva nonsens som dette:

Det spørsmålet Benedictow burde stille, er om Norge er på full fart inn i en islamiseringsprosess som vil føre til den samme kulturelle og intellektuelle død som vi ser i islamske land. Muslimene seiler inn på frakkeskjøtene til ML’ere, 68?ere og deres etterkommere, og Jonas Gahr Støre står i døren og ønsker velkommen til gards. Det er et historisk tablå som burde tiltale en maler som Rolf Groven, eller en kulturhistoriker som Karsten Alnæs. Men det skjer ikke, det er helt tyst, og nettopp denne tausheten vitner om at det er sant.

Og ikkje minst har Rustad ansvar for å rosa Oriana Fallaci opp i skyene for ei bok der muslimane vart sagt å formeira seg “som rotter”, der konspiratoriske førestillingar om politikarar, akademikarar og andre som “femtekolonnistar” for ein islamsk invasjon og okkupasjon av Europa vart forfeikta og der holocaustnektarar – interessant nok – vart forsvart og redusert til nokon som “gå[r] gjennom Historien og forteller den på en annen måte enn den offisielle versjonen”. Javisst, Rustad, du har ansvar. Og det ansvaret hadde du lenge før 22. juli.

Ein annan ting Rustad har ansvar for er ein dobbeltmoral av den sjeldne. I den siste artikkelen sitert ovanfor nøler nemleg Rustad ikkje det aller minste med å klistra Aslak Sira Myhre og Marte Michelet til dei venstreekstreme terrorgruppene Rote Armee Fraktion og Brigate Rossi. Det at nokon tek Myhre og Michelet alvorleg er utslag for forfall, “ikke et individuelt forfall, men et kollektivt”, noko ein “kunne forsvare å analysere [...] ut fra samme mal som nazikoryfeenes barn; hvordan har de overlevert og formidlet budskapet?”.

No er ikkje eg framand for å retta rimeleg ramsalt kritikk mot norsk venstreside, men det er ein fordel med ein kritikk som treff, og der må det seiast at Bård Larsen si bok Idealistene – den norske venstresidens reise i det autoritære treff langt betre enn Rustad si samansausing av graut og bløtkake. Årsaken er kanskje at Larsen slett ikkje blandar graut og bløtkake.

“På kanten av pogromen”

Sidan me snakkar om kaker: Rustad sitt ansvar er likevel småkaker og kjeks samanlikna med det ansvaret Peder (Fjordman) Jensen ber på. Jensen er kontrajihadismen sin Sayyid Qutb, ideologen som legg til rette for hatet. Ytringane hans har ein langt meir ytterleggåande karakter enn det som er gjengs på redaksjonell plass på document.no, sjølv om Peder Jensen idag likar å lest som om han berre har drive med ein slags “islamkritikk”. Document.no skriv sjølve at Fjordman “har eit problem” og at han “lot språket løpe av med seg”, samt at det media finn er “ubehagelig”. Eg har lese Jensen sine tekstar i årevis, og dei har vore ubehagelege i årevis, men problemet er strengt tatt større enn at Ålesund-mannen lot språket springa av garde med seg. I essayet Will Holland survive the 21st century? – som document.no syner til – skriv Fjordman blant anna følgjande:

European political elites implement the agendas of our enemies and ignore the interests of their own people. They are thus collaborators and traitors and should be treated accordingly.

Ideen om det store Sviket er i det heile sentralt hjå Jensen, og er også noko han gjentek i essayet “Sviket”, publisert av Ole Jørgen Anfindsen i hans bok Selvmordsparadigmet ². I dette essayet i Selvmordsparadigmet heiter det blant anna:

Vestlige eliter samarbeider på transnasjonal basis for å demontere sine egne land og knuse den hvite flertallsbefolkningen gjennom multikultur og masseinnvandring. Europeiske ledere demonterer urbefolkningen på et helt kontinent, kulturelt og demografisk. Jeg har uttalt gjentatte ganger at dette utgjør verdenshistoriens største svik, og jeg mener det.

Med andre ord: Europeiske leiarar er forrædarar. Men ikkje berre dèt. Dei er skuldige i verdashistoria sitt største svik, det største forræderiet nokonsinne. Og – seier Jensen i Will Holland… – slik må dei også handsamast. Den sjølverklærde anti-terroristen Jensen seier ikkje noko meir. Men annanstads oppmodar han til å “ta dei passande stega for å verna om vår eigen tryggleik og sikra vår nasjonale overlevnad”. Han seier ikkje noko meir der heller. Fjordman dansar på kanten av stupet, lik dei litterære antisemittane den tyske anti-fascisten og fredsprisvinnaren Carl von Ossietzky omtalte i Die Weltbühne i 1932:³

Disse litterære antisemittene må omgås et stort dilemma. De beveger seg alltid på kanten av pogromen, de smaker på den, men de passer seg for å bli like aktive i den som de medborgere som er mindre tynget av intellekt. Hvorfor så sjenerte mine herrer? Gjør et rykk, slipp løs den indre pøbelen som gjemmer seg i alle antisemitter. Plukk nå opp en hestepære, kast den i ansiktet på den jødiske medborgeren og skrik “jødesvin” etter ham. Dere vil føle en lettelse, og dere vil, ettersom vi lever i Tyskland, også finne en rett som møter deres plagede tilstand med forståelse. [...]

Nå om dagen behøver ingen skribent med dårlige nerver å anstrenge seg. Et treffende ord holder for å bringe hendene i bevegelse. I vår tid er luften tung av bloddunst. Den litterære anti-semittismen leverer bare de immaterielle våpen til å slå i hjel. Resten besørger den tapre og ærlige Hansen med sin velsignede kraft.

Eg er jamnt over forsiktig med å samanlikna med 1930-talet – sidan det den gongen var slik at statlege myndigheiter for alvor kasta seg på bølgja av hat, og det endelege resultatet i fleire land vart eit industrielt massemord – men det ville sanneleg ha vore interessant å samanlikna nokre av reaksjonane på von Ossietzky sin ramsalte tekst den gongen med reaksjonane på dei som vågar å nytta ordet “ytringsansvar” i dag. Det får vera ei oppgåve for historikarane.

Eg skal venda attende til notida, og til utgreiinga frå dei sakkyndige, der det vart konkludert med at Breivik er paranoid schizofren. I ei av samtalane med dei sakkyndige vil ikkje Breivik seia noko om hemmelege koder, men han fortel at  “forfatteren Fjordman skriver veldig mellom linjene, men det forstår alle. Det er ikke myntet spesielt på meg”. Inneber det ansvar for Jensen?

Nei, Jensen kan vanskeleg seiast å ha ansvar for kva Breivik har lest mellom linene, men det er noko anna Jensen har ansvar for, og det er kva som står på linene, dansen langs stupet, konspirasjonsteoriane han har forfeikta, hatideologien han har vore ein sentral bidragsytar til på nettet, ein hatideologi som har eit openbert valdspotensiale. Det ansvaret hadde Jensen før 22. juli, og det ansvaret har han også etter 22. juli.

Fjordmans “maskulinisme”

Og lat oss ta ein gjennomgang av nokre av Jensen sine tekstar, og sjå på akkurat kva han meiner. Me kan byrja med eitt av dei nær 40 essaya av Jensen som Breivik fann det naturleg å inkludera i sitt såkalla “kompendium”, essayet The Failure of Western Feminism. Her går Jensen til åtak på feminismen, som han meiner har gjort at mennene i vår “stamme” (ja, det er ordet han nyttar) svake og demoraliserte, noko som fører til at kvinnene vert gjort til slavar.

I Peder Jensen sitt univers har norske kvinner sjølv – “to some extent”, som han seier – skuld i valdtekter, fordi dei “have been waging an ideological, psychological and economic war against white men for several generations, believing that this would make [them] ‘free’”. Resultatet av denne påståtte krigen – som for dei fleste av oss handlar om framsteg i likestillinga – er at kvinner i dag har “less freedom of movement and security than ever, as a direct result of the immigrant policies supported by you and your buddies”.

Her gjev Peder Jensen norske kvinner ansvaret for at dei vert valdtekne, fordi dei har stemt på feil parti, fordi dei ikkje deler han dystopiske fantasiar, hans verdsbilete og hans konspirasjonsteoriar, men ikkje minst fordi dei har kjempa for likestilling gjennom ein påstått “ideologisk, psykologisk og økonomisk krig” mot kvite menn. Og det er sjølvsagt eit standpunkt han har ansvar for. Det same gjeld det følgjande:

Which means that if you break down men’s masculinity, their willingness and ability to defend themselves and their families, you destroy the country. That’s exactly what Western women have done for the last forty years. So why are you surprised about the results? As you said, you can’t fool Mother Nature. Well, you have tried to fool her for a long time, and you are now paying the price for this.

Feminismen har altså – ifølgje Fjordman – brote ned menn sin maskulinitet. Slik øydelegg feminismen landet. Men det er sjølvsagt eigentleg marxistane sin feil, for dei har utsett vestlege kvinner for “systematic Marxist indoctrination meant to turn you into a weapon of mass destruction against your own civilisation, a strategy that has been remarkably successful”. Heile den greia med likestilling? Eit marxistisk påfunn. Meint å få deg, kvinne!, til å verta eit masseøydingsvåpen mot sjølve sivilisasjonen.

No har eg tidlegare skrive om kvifor Fjordman passar som fot i hose på ein statsvitskapleg definisjon på fascisme, men eg vedgår at eg der ikkje fokuserte på denne maskulinitetstenkinga – som er eit trekk ein finn i mange fascistiske rørsler. Norske media kunne godt ha dratt fram desse riktig festlege skjeletta frå Fjordman sin omfattande garderobe.

At Ole Jørgen Anfindsen – som i oktober uttrykte at Anders Behring Breivik har “et visst poeng” i at “hele vårt politiske system” er “falskt” – nyleg fann det verdt å hevda at Peder (Fjordman) Jensen har gjeve oss “såpass viktige bidrag til forståelse av samfunnsutviklingen i Vesten de siste tiårene at det blir feil å nekte å forholde seg til hans tekster” er for øvrig eit godt døme på den forvirringa som rår i Anfindsen sitt hovud. Og det har han Gud betre meg ansvar for, sjølv om han maktar å sjå at det er nokre av Jensen sine synspunkt som er “kort og godt uakseptable”.

Etnisk rensing

Det stoggar sjølvsagt ikkje med draumar om eit slags etterkrigssamfunn utan den hersens marxistiske likestillinga – innført berre som våpen for å utsletta vår sivilisasjon – Fjordman går lenger. Og no skal me ta turen til eit essay frå våren 2011, eitt av dei som ikkje har kome med i Breivik sitt klipp-og-lim-manifest. Me snakkar om Peder Jensen sitt essay Preparing for Ragnarök. I dette essayet presenterer Fjordman sine vanlege dystopiar, no fora av blant andre den franske nouvelle droite-tenkjaren Guillaume Faye, ein av dei sentrale ideologane i den nyfascistiske GRECE-rørsla ⁴.  Men Faye er strengt teke meir forsiktig enn Jensen.

I dette essayet skriv Jensen blant anna følgjande⁵:

Erfaring forteller oss også at hvis to eller flere forskjellige befolkninger bebor samme land, vil de til slutt blandes. I kombinasjon betyr dette at den eneste måten den europeiske sivilisasjon kan blomstre i det lange løp, er hvis vi har store territorier spesielt reservert for folk som er overveldende av demografisk europeisk avstamning. I de tilfellene der dette har gått tapt trenger det å bli gjenopprettet. Ideer er viktige, men kulturen følger primært gener.

I tillegg at dette er ein reinspikka genetisk rasisme, og vanskeleg kan tolkast som noko anna enn ei oppmoding til etnisk rensning, er det sjølvsagt nettopp den typen idear som passar som fot i hose med tidlegare nemnde Roger Griffin sin definisjon på fascisme. Fascismen er “a revolutionary form of nationalism [inspired by a core myth] that only a populist, trans-class movement of cathartic national rebirth (palingenesis) can stem the tide of decadence”. Faktisk er nettopp dekadense noko som står sentralt i Preparing for Ragnarök. Med utgangspunkt i Faye skriv Fjordman at “the current advanced state of decadence owes much to the secularization of Christian charity and its modern egalitarian offshoot, human rights”.

Og det revolusjonære aspektet passar han sjølvsagt også på å få med. Litt seinare i essayet heiter det⁶:

Dette innebærer også at for første gang på århundrer vi er underdogs. Det er mange historiske eksempler, fra de persiske invasjoner i antikken til de muslimske invasjonene senere, der europeere har mestret vårt beste når vi  har vært underdogs. Kanskje vi kan gjøre det samme når den multikulturelle galskapen forsvinner. Vi må da sørge for at de som har kjempet for de giftige ideene til multikulturalismen og masseinnvandringen av fremmede stammer forsvinner med den. Hvis det skjer, kan vi gi våre etterkommere en ny start og legge grunnlaget for en ny renessanse, der den europeiske sivilisasjon kan blomstre igjen.

Dei som har kjempa for dei giftige ideane må ifølgje Jensen “forsvinne”. Slik at me kan gje etterkomarane våre ein “ny start”, og leggja grunnlaget for ein “ny renessanse”. Dette er revolusjonær fascistisk retorikk med eit openbert voldspotensiale. Og det er sjølvsagt retorikk Jensen har eit ansvar for.

Men ikkje berre Fjordman

Men det er ikkje berre Peder (Fjordman) Jensen som har eit ansvar her. Også norske media har eit ansvar, om enn av ein heilt annan type. Det er greitt nok at Jensen slepp til med sutring over at politiet har vore “slem” med han. Det er greitt nok han slepp til med artiklar der han framstiller det som om kritikken mot han er fordi han er “svært kritisk til islam og stiller spørsmål ved hva som skal til for at et demokratisk samfunn skal kunne fungere”. Jamvel fascistar må få lov å snakka i det offentlege, om om redaktørar synest det er greitt å bruka spalteplassen sin på deira propaganda, ja, så må dei gjerne gjera det.

Eg forventar likevel at norske mediahus også nyttar litt ressursar på heilt grunnleggjande journalistisk gravearbeid. Og dette er ikkje gravearbeid av det tunge slaget – ein slepp å leita i Nasjonalbiblioteket sine arkiv eller å leita fram ein eller annan Deep Throat blant IT-alderen sine brunskjorter. Det heldt faktisk å lesa dei mange essaya Fjordman har skrive. Få fram i ljoset kva denne mannen står for. For ein ting er sikkert: Islamkritikk er det ikkje.

Og visst pokker har Peder Jensen ansvar. Det hadde han lenge før Anders Behring Breivik sette seg i bilen på veg til Oslo. Bør han dømast? Neppe. Bør han straffast? Neppe. Bør han ha lov til å halda fram med å spreia fascistisk tankegods? Joda, ytringsfridomen gjeld for fascistar også. Men ein ting bør Jensen ikkje få lov til. Og det er å sleppa unna med sin hatske ideologi nærast uimotsagt. Difor fortener Breivik sin forsvarsadvokat all ære for å villa kalla han inn i vitneboksen. Der – om ikkje andre stader – står ikkje Jensen sjølv for regien. Der – om ikkje andre stader – kan han ikkje delta i ein debatt på berre sine eigne premissar.

–

Fotnotar til folket:

Eg har allereie kommentert dei sakkyndige si vurdering av Anders Behring Breivik som strafferettsleg utilrekneleg. Der understrekar eg at galskap og ideologi sjølvsagt ikkje er nokon motsetnad, noko som burde vera rimeleg openbert. Det tjuande hundreåret burde ha lært oss såpass.

Som me har fått demonstrert tidlegare lek opplysningar frå terrorsaka fort til media. Det gjeld også for rapporten frå dei sakkyndige. Saker i fleire media syner at dei sit på heile eller så godt som heile rapporten. Det gjer også den antirasistiske nettstaden Vepsen.org, der redaksjonsmedlem Tor Bach har uttalt at rapporten bør underkjennast fordi dei sakkyndige etter Bach sitt syn ikkje har forhalde seg til at “synspunktene Breivik forfekter florerer i et politisk miljø”. Professor Tore Bjørgo ved Politihøgskolen, og historikar Terje Emberland ved Holocaustsenteret har båe kome med liknande kritikk. Bjørgo seier blant anna dette:

– Dette er en subkultur med sterk konspirasjonsforståelse av verden, hvor det skilles mellom onde og gode krefter, med en ytre fiende og indre sviker. Breivik er en del av dette, og man bør kjenne til denne bakgrunnen før man skiller mellom hva som er individuelle virkelighetsoppfatninger, og hva som er kollektivt.

Advokat Harald Stabell sine innvendingar er også interessante. Innvendingar frå dei sakkyndige sine faglege kollegaer er likevel meir tungtvegande, samstundes som støtten til dei sakkyndige frå psykologhald bør telja meir enn oppfatningane til ein del synsarar som gjer seg sjølv til psykologiprofessorar på Facebook, Twitter og andre sosiale media. Sjølv har eg ikkje føresetnader for å vurdera dei medisinske vurderingane i dei sakkyndige sin rapport, og eg kjem heller ikkje til å gjera det. Ein del av opplysningane som utgjer bakgrunn for konklusjonen er likevel mogleg å vurdera.

Nyorda

Eit moment som har vore framme er dei såkalla neologismane, altså Breivik sin bruk av nye ord som han har funne på sjølv. Dette har blant annet vorte diskutert av Anders Giæver i VG som skriv:

Det har vært uttrykt bekymring for om Sørheim og Husby har hatt nok innsikt i hva slags virkelighet Breivik har beveget seg i på nettet. Om de har forstått den politisk ekstreme virkelighetsoppfatningen han har forholdt seg til. Klassifiseringen av alle disse ordene som «neologismer» tyder på at de ikke har hatt det. Og også at Breivik har lurt dem når han sier at det er ord han har funnet på selv.

Giæver syner til at søk på ord som “national Darwinism” , “suicidal humanism” og “Knight Justiciar” gjev rikeleg med treff på Google. Men her er det Giæver som bommar. Det stemmer at ein vil få treff på båe uttrykka – ingen av dei er, trass alt, særleg kreative. Likevel er det verd å påpeika at treffa ikkje er så rikelege som Giæver vil ha det til (han har antakeleg bomma i høve søkjemetode), og det er verdt å understreka at ein del av omgrepa Breivik nyttar på ingen måte er vanlege uttrykk i den kontrajihadistiske bloggosfæra som har inspirert han. Som eg påpeiker i boka “Det mørke nettet” ser også uttrykket “School of Vienna” – som Breivik nyttar om den kontrajihadistiske tenkinga – ut til å vera eit uttrykk Breivik sjølv har funne på ¹. Ein vil få Google-treff på det ordet også,  men då dreier det seg blant anna om den austerrikske skulen i økonomifaget, og ikkje om ein antimuslimsk hatideologi².

Når det gjeld bruken av neologismar har dei sakkyndige – etter mitt syn – følgjeleg eit poeng. Det kan innvendast at det å finna på nye ord i seg sjølv ikkje er særleg uvanleg i den kontrajihadistiske bloggosfæra. Hadde Breivik skrive ei bok om “suicidal humanism”, og ikkje sett saman eit klipp-og-lim-”manifest”, er nok det eit uttrykk som kunne ha festa seg; ideen om at ideologiske motstandarar er suicidale (på vegner av europeisk eller vestleg kultur) er knappast noko Breivik har snytt ut frå eiga nase. Og det gjeld det meste av ideologien hans.

Dei politiske ideane

Som Aftenposten skriv har dei to sakkyndige – Torgeir Husby og Synne Sørheim – kome med “en viktig påpekning”, nemleg at dei ikkje har teke stilling til Breivik sin politiske ståstad eller den politiske bodskapen han har. Det er ei litt underleg påpeikning, sidan mykje av det som reint faktisk vert omtala som vrangførestillingar i rapporten, og som også utgjer delar av bakgrunnen for diagnosa, så absolutt er politiske vrangførestillingar. Ein stad heiter det til dømes:

Observanden [Breivik, min merkn] sier i samtalen at han var i ekte krig. Han mener at det foregår etnisk rensing i landet. Han mener at han førte krig mot alle de vesteuropeiske regimene. Han mener at det foregår en prosess der kulturmarxistene infiltrerer, hjernevasker og ødelegger det etnisk norske. Observanden har omfattende tanker om infiltrasjon og bakenforliggende hos sentrale samfunnsdebattanter og samfunnsinstitusjoner. Han mener at navngitte personer er forrædere. Ideene vurderes som et altomfattende, paranoid vrangforestillingssystem, med omfattende tanker om homocid [mord].

Dei nemnde politiske ideane kan gjerne samanliknast med bloggaren Peder (Fjordman) Jensen som i ein debatt med Breivik i kommentarfeltet på document.no skreiv følgjande:

Min spådom er at EU befinner seg i indre oppløsning innen 20 år og at det er full borgerkrig i minst ett vesteuropeisk land før det. Før eller siden vil vanlige folk oppdage at EU og europeiske ledere bak den innfødte befolkningens rygg allerede har vedtatt at det skal være fritt frem for fortsatt muslimsk kolonisering av vårt kontinent. Dette er verdenshistoriens største svik og det er ufattelig at vårt såkalt maktkritiske pressekorps, inkludert landets største avis VG, ikke skriver ett eneste ord om det. Faktum er at vestlige ledere driver demografisk og juridisk krigføring mot den hvite flertallsbefolkningen i vestlige land for å bryte dem ned til fordel for en autoritær, post-demokratisk verdensorden med dem selv på toppen. EU er allerede langt på vei.

Ideane om forræderi, ideane om at ein er i krig og ideane om etnisk rensning er altså langt frå unike. På dette området skil Breivik seg lite frå den kontrajihadistiske bloggosfæra, og frå Fjordman – som han elles også framhever som ein inspirasjon i samtale med dei sakkyndige, grunna det Fjordman ifølgje Breivik seier “mellom linjene”.  Dei sakkyndige påpeiker også sjølv at Breivik slett ikkje er åleine om sine politiske standpunkt. I rapporten heiter det:

Uten å gå inn i observandens politiske vurderinger, konstaterer de sakkyndige at hans bilde av Europas tilstand og Norges tilstand er ekstremt og vel faktisk savner grunnlag hva gjelder mange av hans tolkninger og påstander. Imidlertid synes det meste av dette materialet mer å være en applikasjon av eksisterende, politiske strømninger enn en kreasjon av ham selv i det mye av det er klipp-og-lim fra diverse nettsteder og historiske kilder. Det vil jo også si at hans sitater og konklusjoner deles av et antall personer både i Norge og i Europa forøvrig. (mine uth.)

Som eg sa i eit intervju med VG i midten av november: det er mange som har vore kjappe med å avfeia Breivik som gal. I ein kvar folkeleg forstand av ordet er han det, men samstundes er det ideologiske aspekt her. Dei sakkyndige har konkludert med at Breivik ikkje berre er gal i folkeleg forstand, men også i klinisk forstand, men understrekar det same, “hans sitater og konklusjoner deles av et antall personer både i Norge og i Europa forøvrig”. Dei som måtte meina at det er uvesentleg, og som ynskjer å avslutta den politiske debatten om høgreekstremisme eller å lest som om Breivik berre er ein einsam gærning kan med andre ord ta seg ein bolle. Rapporten dei skyv føre seg syner i seg sjølv det motsette av det dei hevdar.

Galskapen

Det er å venta at dei sakkyndige sin rapport – der stadig større delar vert kjend for det offentlege grunna lekkasjar – vil skapa meir debatt, og at konklusjonen om at Breivik er gal framleis vil gjera det. Sjølv synest eg kanskje ikkje dette er den mest interessante diskusjonen, men eg vil understreka – slik eg også har gjort tidlegare – at ein neppe kjem utanom å også sjå på psykologi når det gjeld Breivik, på same måte som ein neppe gjer det i høve terroristar som Timothy McVeigh og Mohammed Atta.

Interessant nok er det også fleire kjende terroristar som har fått same diagnose som Breivik, noko blant andre Kristine Löwe påpeiker. Den amerikanske Ted Kaczynski (Unabomber), som stod for ein slags anarkoprimitivistisk ideologi, den britiske høgreekstreme terroristen David Copeland, salafijihadisten Zacarias Moussaoui… dei har alle vorte kalla paranoid-schizofrene. Lat oss sjå nærare på eit av døma, Copeland. I ein rapport frå nederlandske Instituut voor Veiligheids- en Crisismanagement om såkalla “lone wolf”-terror, får ein ein grei gjennomgang av dei faktiske tilhøva i saka:

David Copeland, dubbed the ‘London nailbomber’, was responsible for a thirteenday bombing campaign in April 1999 aimed at black, Asian and gay communities. Over three successive weekends, Copeland placed homemade nail bombs in public locations. The first bomb detonated outside a supermarket Brixton, South London, an area known for its large black and minority ethnic population. The second bomb went off in Brick Lane, East London, which has a large South Asian community. The third and final bomb detonated in the busy Admiral Duncan pub in Soho, central London, a focal point for London’s gay community. The bombing attacks killed a total of three people, including a pregnant woman, and injured 129 others. Though some groups, like the British neo-Nazi groups Combat 18 and White Wolves, claimed responsibility for the
bombings, Copeland maintained he had worked alone and had not discussed his plans with anyone. This version was accepted by police investigators and the prosecution.

Som Breivik er Copeland eit brukbart døme på det som i terrortypologien gjerne vert omtala som ein “einsam ulv” ³. Dette er ikkje, som ein del ser ut til å tru, det same som at han var ein einstøing. Einsame ulvar utfører åtaka sine på eiga hand, dei er ikkje del av ein kommandostruktur (slik Breivik, i motsetnad til Copeland, hevdar at han er), men dei høyrer heime i ein ideologisk kontekst og har gjerne hatt beviseleg kontakt med andre ekstremistar. Der Breivik blant anna hadde kontakt med ekstremistane i English Defence League, både fysisk og på Facebook, hadde Copeland blant anna vore medlem av den heller obskure høgreekstreme gruppa National Socialist Movement. Han hadde også vore medlem av det høgreradikale partiet British National Party, og eit fotografi av Copeland saman med den dåverande partileiaren – John Tyndall (som ikkje akkurat var anti-nazist sjølv) – er neppe den største PR-messige sigeren til det ytterleggåande britiske nasjonalistpartiet.

Etter Copeland sine terroråtak var det fleire psykologar som konkluderte med at mannen var klinisk gal, og han fekk altså same diagnose som Breivik no har fått. Trass i det vart han dømd for mord, og han soner no seks livstidsstraffer etter kvarandre; David Copeland kjem neppe ut av fengsel før han har sona iallfall 50 år. Då vil han vera godt opp i 70-åra.

Men Copeland var altså – ifølgje psykologar – gal. Trass i dette kan det vanskeleg underslås at han tilhøyrde eit høgreekstremt miljø, og det er relativt stor semje om at ein av inspirasjonsfaktorane bak terroråtaka han gjennomførde var pamfletten Practical Guide to Aryan Revolution, skriven av ein av europeisk høgreekstremisme sine aller mest… vel… fargerike karakterar, David Myatt⁴, ein mann som i folkeleg forstand vanskeleg kan kallast noko anna enn knakande sprø. Med andre ord: Copeland sine terroråtak hadde ein ideologisk kontekst. Copeland fekk også støtte frå andre høgreekstremistar, slik Breivik også har fått (om enn ikkje frå leiande kontrajihadistar). Skal ein forstå Copeland kjem ein vanskeleg utanom psykologi, men skal ein forstå terrorhandlingane kjem ein vanskeleg utanom politikk.

Rapporten frå Instituut voor Veiligheids- en Crisismanagement konkluderer:

There are many indications that Copeland’s bombing campaign involved a combination of political and personal motives. In addition to the aforementioned political and personal motives, during the trial it became clear that the third bombing was predominantly a result of Copeland’s hatred of gay men, which he claimed to have developed during his childhood. Also, Copeland at times hinted at a religious motive, although his statements on this issue were highly inconsistent and contradictory.

Det høyrest ikkje heilt ukjend ut dette siste om religion, heller.

Konklusjon

I motsetnad til ein del er ikkje eg så oppteken av om dei sakkyndige si vurdering av Breivik vert ståande. Det viktigaste for meg er på den eine sida at mannen vert halde unna samfunnet, om det er i fengsel eller i ein psykiatrisk institusjon er uvesentleg, så framt tryggleiken er svært solid. På den andre sida er det viktig at me som samfunn konfronterer den høgreekstreme tenkinga som utvilsamt – og det syner også dei sakkyndige sin rapport – inspirerte Breivik, og – ikkje minst – at me konfronterer banalisering og normalisering av ekstremt tankegods.

Samstundes har historikar Terje Emberland eit svært godt poeng då han seier at det finst “en ubehagelig trend” til å “sykeliggjøre våre egne terrorister og ondskapsforklare de muslimske terroristene”. Breivik representerer ein hatefull ideologi. Han er ikkje åleine.

Til sist nokre ord frå ein lesverdig artikkel i Psychology Today:

Terrorism is itself a form of madness. Perpetrators of terrorism express their rage at the world destructively, in a desperate, last-ditch and sometimes suicidal attempt to gain recognition, fame or glory for themselves and their cause and, ultimately, to give some shred of meaning to their otherwise meaningless lives. Terrorism is typically an infantile and narcissistic act of violence stemming from profound feelings of impotence, frustration, and insignificance. In their own ways, the vengeful shootings at Virginia Tech, Northern Illinois University, and the Omaha mall were, like the mad bombings of Ted Kaczynski, all evil acts of terrorism. Terrorists try to force the world to meet their own narcissistic demands, and, when this doesn’t happen, they lash out violently. Terrorism is a failure to find a creative solution to life, to find and fulfill one’s true destiny. Terrorism is, in most cases, the madness of resentment.

Artikkelforfattaren gjer merksam på at han har fått tilgang til heile rapporten til dei sakkyndige, med unnatak av at ein del personnamn og nokre avsnitt er sladda. Av dei sladda opplysningane er blant anna opplysningar frå politiavhør.

–

Se også: Dette mener ekspertene om de sakkyndiges rapport (Aftenposten, 5. des).

–

Fotnoter:

Anders Behring Breivik er funne å vera strafferettsleg utilrekneleg av dei psykologisk sakkyndige. På blant anna Facebook ser eg folk som meiner dette “sparkar bein” under “prosjektet mitt”. Nokon hevdar også at eg har argumentert mot at han skulle vera klinisk gal, og at dette er provet på at eg har teke feil heile tida.

Ja, hadde ikkje det vore komfortabelt? Men eg har sjølvsagt aldri argumentert med at han ikkje er gal, eg har tvert imot understreka – blant anna i dette intervjuet med VG – at han openbert er gal i ein kvar folkeleg forstand av ordet. Eg sa:

Det er mange som har vært kjappe med å avfeie han som gal. I enhver folkelig forstand av ordet er han jo, men samtidig er det ideologiske aspekter her.

Dei kliniske vurderingane har eg overlete til folk som har greie på det, og det har eg tenkt å halda fram med, nettopp fordi det ikkje er mitt fagfelt. Sjølv har eg lenge oppfatta Breivik som sprute sprø, men det er i den folkelege forstanden av ordet, og det er ein folkeleg forstand eg nok også kan koma til å bruka på ein del andre personar, inklusiv ein heil del av skribentane som har fronta standpunkt tilsvarande Breivik sine på internett.

Fagfeltet mitt er journalistikk, og som journalist har eg særleg arbeidd med politisk og religiøs ekstremisme. Ein biverknad av dette er å lesa mykje Donald Duck, for å sleppa frå galskapen, bokstaveleg tala. Ein annan biverknad av dette er at eg har lese ein god del litteratur om terror, i ulike land og i ulike samanhangar. Og dermed kjem me til eit anna punkt, eit punkt eg etterkvart har gjenteke i ein del nettdebattar, men som det i lys av rapporten frå dei sakkyndige vert endå meir naudsynt å repetera: det er ingen motsetnad mellom galskap og ideologi. At Breivik vert rekna som strafferettsleg utilrekneleg, som klinisk sprø,  tyder ikkje at ideologien han legg føre vert uinteressant eller uvesentleg. Det at nokon er klinisk galne, tyder ikkje at dei ikkje kan setjast i samband med ei ideologisk rørsle. Det at ein har psykologiske årsaksforklaringar, utelukkar ikkje andre. Som eg skreiv i eit innlegg i Vårt Land for nokre dagar sidan:

Vidare spør [Roy Jacobsen] om det er rett å sjå på Breivik som eit «produkt av det norske samfunn», før han tek oppatt at Breivik «i mindre grad enn noen annen [later til] å være formet av et bestemt miljø». Det sentrale ser ut til å vera Breivik sin karakter, med andre ord psykologiske forklaringar.  Og det er for såvidt eit poeng: Ein kjem ikkje unna å sjå på psykologien til både Breivik, McVeigh eller for den del Mohamed Atta. Men det skurrar likevel. Anders Behring Breivik høyrer nemleg utvilsamt heime i ein ideologisk samanhang, og det er ikkje særleg vanskeleg å finna fram til denne.

For å skjøna ein vidgjeten terrorist som Muhammed Atta er ein altså også nøydd til å sjå på psykologiske forklaringar, og det er skrive ein heil del om både Atta og andre Al Qa’ida-terroristar sin psykologi. Kva er det som får dei til å bli terroristar? Eit døme på denne tilnærminga kjem frå psykolog Stephen A. Diamond i ein høgst lesverdig artikkel i Psychology Today. Diamond skriv blant anna følgjande:

The problem, of course, is that the United States makes a perfect target for the unconscious  transference–and I am using this term in the classic psychoanalytic sense–of anger, rage, resentment and embitterment toward parents and other authority figures onto the ultimate symbol of Western materialism, power, wealth and capitalism: America, “the great Satan,” as radical Muslims hatefully refer to it.

Dette er ikkje mitt felt, og når eg skriv om islamsk ekstremisme fokuserer eg naturleg nok på det eg faktisk kan noko om, nemleg ideologien bak. Den er i folkeleg forstand rablande sprø. Det er også god grunn til å tru at ein del salafijihadistiske terroristar har djuptgåande personlege problem som ligg som ei av forklaringane bak terrorismen. Det ville vera naivt å oversjå. Men det vil også vera naivt å oversjå nettopp dei ideologiske samanhangane. Det same gjeld for høgreekstreme.

Høgreekstremisme er mitt kompetansefelt, og det er på ingen måte slik at dei samanhangane eg peiker på er avhengig av at Breivik er strafferettsleg tilrekneleg. Det er ikkje fyrst gongen høgreekstrem tenkning opptrer saman med galskap. Det er ikkje ein gong fyrste gongen det gjer det med valdeleg utfall i Noreg. Seinast idag trykte Aftenposten ein interessant artikkel om ei grotesk sak som eg også har nemnd i ein del føredrag. Dei har skaffa fram meir informasjon om saka enn den eg hadde funne fram til, men eg har lese innlegg på nettet som ser ut til å ha vore skrivne av den aktuelle gjerningsmannen. Og dei innlegga var til å kjenna att i både stil og politiske poeng. Aftenposten skriv:

Natt til lørdag 23. august 2008 ble seksbarnsfaren Mahmed Jamal Shirwac (46) fra Somalia drept med 13 skudd i sin egen bil fordi han var mørkhudet. Drapsmannen var en 26-åring fra Oppdal, som fikk diagnosen psykotisk. Nye opplysninger Aftenposten kan legge frem i dag, dokumenterer at drapsmannen i flere år brukte mye tid på de samme høyreekstreme nettstedene som Anders Behring Breivik.

Døma Aftenposten gjev er ikkje kontrajihadbloggarar, men blant anna Stormfront – som er ein nynazistisk nettstad. Her hadde Breivik ein brukarkonto som eg har makta å finna fram til (det går rykter om fleire), men han identifiserte seg ikkje med nynazistisk ideologi. Frå artikkelen til Aftenposten kjem det fram at heller ikkje drapsmannen frå Oppdal fyrst og fremst var oppteken av jødar. Det var muslimar som var både hatobjekt og mål. I bustaden hans fann politiet eit ark med overskrifta “Skal i sommer:”, der dette var nokre av punkta: “Drepe muslimer om sjansen byr seg, [...]brenne ned moskeer og muslimske bygg”.

- Eit uttrykk for psykose, forklarte tiltalte i retten. Og der var dei sakkyndige samde. Men kvar kom akkurat desse førestillingane frå? Skulle det brått vera eit uvesentleg spørsmål fordi mannen vart definert som klinisk gal? Diverre vart svaret ja i saka i Trondheim, som bistandsadvokaten til offeret sin familie, Karianne Tilseth Berg, seier til Aftenposten: – Siden det tidlig ble slått fast at han var psykotisk, ble det aldri noen full gjennomgang av saken og omstendelighetene rundt drapet.

Eg er glad for å ha bidrege til at gjennomgangen av den 22. juli ikkje har vore prega av den same unnfallenheita. Det heldt ikkje å koma med enkle avfeiinga av Breivik som gal før dei sakkyndige sin rapport, og det heldt heller ikkje å gjera det etter dei sakkyndige sin rapport. Dømet frå Trondheim åleine viser at Breivik slett ikkje var ein einsam galning. Galskapen hans vert delt av fleire, og diverre er det også slik at – uttrykket islamofobi (som eg ikkje er vidare glad i), til trass – dei knappast er klinisk galne alle ihop. Ein del av dei er sprø berre i folkeleg forstand.

Og dømet frå Trondheim er heller ikkje det einaste. Som eg syner til i innlegget i Vårt Land har det vore tilsvarande døme også i andre land. Eg skal ta to døme også her. I Belgia skaut ein ung mann, Hans van Themsche, ned tre personar på gata i Antwerpen i 2006. Han gjorde det i jakt på menneske med utanlandske utsjånad. To av dei tre døydde, ei kvinne får Mali som arbeidde som barnepassar, og den to år gamle flamske jenta ho passa på. Hendinga førte til mykje debatt i Belgia, der ein del også peikte på det flamske høgreradikale partiet Vlaams Belang – som har klårt fascistiske røter – sitt ansvar, noko som nok hadde samanhang med at eit nært familiemedlem av drapsmannen var ein ikkje ubetydeleg politikar i partiet. Medan også eg meiner at det vert noko for enkelt å peika på Vlaams Belang i denne samanhangen, meinte 24% av belgiarane meinte at partiet bar eit medansvar gjennom å ha forfeikte djupt framandfiendtlege, rasistiske standpunkt gjennom mange år. Berre det at spørsmålet var stilt syner i det minste ein ting: Hans van Themsche vart sett på i ein samfunnsmessig samanhang. Det var det all grunn til. Då politiet ransaka bustaden hans fann dei høgreekstrem propaganda. Nettstader som Stormfront hamna også i søkjelyset i Belgia i etterkant av hendinga.

Hans van Themsche vart for øvrig ikkje rekna som strafferettsleg utilrekneleg, og vart dømd til fengsel. Tyder det at ein kjem unna å sjå på psykologisk forklaringar? Neppe.

Eit anna døme er den såkalla Lasermannen 2 i Malmö – ein drapsmann som til liks med van Themsche gjekk etter innvandrarar. Mykje tyder på at Peter Mangs – som han heiter – var psykisk sjuk. Men Mangs hadde i tillegg eit liv på nettet prega av – for å sitera Aftonbladet – «främlingsfientlighet blandat med konspirationsteorier». Og ikkje berre dét; det var også dei som fann det riktig å hylla Mangs på nettet. Ein kar i Falun skreiv til dømes på Facebook at han skulle ønskt det fantest ein lasermann i kvar einaste svensk by. Det var eit politisk ynskje, eit ynskje som fortel ein heil del. Om galskap. Iallfall i folkeleg forstand. Men og om ideologi.

I avsluttinga til boka mi skriv eg det følgjande:

Terrorangrepene den 22. juli var nemlig et dødbringende symptom på en sykdom som favner flere enn de ensomme ulvene eller “en gærning”, slik enkelte ønsker å avfeie Breivik som, kanskje det er mer komfortabelt. Sykdommen er det flere enn Breivik som må svare for. Det er det også flere enn islamhaterne som bør.

Sjukdomen eg snakka om der var ikkje paranoid schizofreni. Men det tyder ikkje at me bør lata vera å snakka om han.

—

Oppdatering, 29. november, 21:40: Per Sandberg i Framstegspartiet meiner at uttala frå dei nedsette psykologane ikkje heldt. Sjølv vil eg unnlata å synsa om dette, sidan eg ikkje har utdanning av noko slag på fagfeltet. Men eg skal gje Sandberg rett i at det nok er fleire som vil krevja ei ny vurdering. Personleg synest eg den vurderinga som er gjort burde leggjast fram. Eg stør såleis nettstaden Vepsen.

Oppdatering, 29. november, 23:55: Jeg registrerer at en kommentator på document.no sier “hva vil Øyvind Strømmen si?”. Svaret er ganske enkelt: Det samme som jeg har sagt hele tiden. Det er forsåvidt mer interessant å se de som nå – tilsynelatende – forsvarer spredere av hatideologi, støtte til serbiske krigsforbrytere og ideer om etnisk rensning… og det fordi Breivik er funnet klinisk gal.

Det er disse og tilgrensende miljøer jeg har skrevet om i “Det mørke nettet” og i en rekke artikler, ikke alle og enhver med “kritisk syn på norsk innvandringspolitikk”. Det har også jeg, da jeg blant annet synes at saker som denne er et tragisk utslag for rigid fortolkning av regelverket. Fremskrittspartiet har et kritisk syn på innvandringspolitikken som går andre veien. Jeg har kritisert Fremskrittspartiet, javisst, men jeg har også forsvart dem. At en del av de som deltar i kommentarfeltet på document.no har problemer med å forholde seg til hva jeg faktisk skriver om; og istedenfor dikter opp sin helt egne “Øyvind Strømmen” som mener helt andre ting enn undertegnede… vel, det er neppe mitt problem.

Document.no har levert en anmeldelse av min bok “Det mørke nettet”. Det setter jeg pris på, selv om jeg ville synes det var hyggelig om boken ble anmeldt av noen andre enn et kryptisk pseudonym.

Deler av kritikken ut til å gå på at jeg burde ha skrevet en lengre bok eller en helt annen type bok. I det ene øyeblikket ser det ut for at anmelderen mener jeg burde ha skrevet et dyptgående akademisk verk. Det har jeg ikke (og det hadde jeg heller ikke hatt tid til). Jeg har skrevet en bok med tanke på at den skal være lettlest og tilgjengelig. I neste øyeblikk ser det ut for at jeg skulle ha skrevet en bok med  dybdeintervjuer. Det har jeg heller ikke gjort. Selv om document.nos anmelder ser ut til å tro det, er ikke intervju den eneste metoden journalister har tilgjengelig. Jeg skal komme tilbake til dette nedenfor.

Anmelderen Akershus Festning skriver også:

Strømmen forsøker i boken å bygge opp et argumentativt grunnlag for å hevde at Norge er inne i en tredje bølge av høyre-ekstremisme. Den første var nazismen, den andre var diverse rasistiske organisasjone og den tredje er den islam-hatende bølgen vi nå er inne i. At dette er store og ulne temaer gjør Strømmen lite for å oppklare.

Dette er en uriktig fremstilling. Jeg skriver både i “Det mørke nettet” og i en rekke artikler om tre bølger høyreekstremisme etter 1968. Den første er følgelig ikke den opprinnelige nazismen, men den nynazistiske bevegelsen som vokste ut av Nasjonal Ungdomsfylking, senere Norsk Front. Den andre plasserer jeg i miljøet rundt Folkebevegelsen Mot Innvandring og Arne Myrdal. Den tredje er dagens muslimhat. Alle disse bølgene kunne ha vært diskutert i mer detalj enn det jeg har funnet plass til i en bok på under 200 sider, en bok som også er ment å tjene som et debattinnlegg i den debatten rundt terroren 22. juli vi nå er inne i. Som også Vepsens anmelder er inne på  kunne f.eks. FMI med fordel fått mer oppmerksomhet.

Dette er jeg ingenlunde uenig i.  Jeg er heller ikke uenig i at jeg kunne brukt betraktelig mer plass på å diskutere begreper som høyreekstremisme og høyreradikalisme. Som document.nos anmelder viser til (via en artikkel på samningen.no, som ikke er en blogg, men en lokalavis) er jeg i ferd med å skrive to ytterligere bøker, hvorav den første vil handle om høyreekstremisme generelt, og den andre vil handle om kontrajihadismen spesielt. I begge disse bøkene vil jeg ha anledning til å gå langt mer i dybden, og det kommer jeg også til å gjøre.

Det underligste i document.nos anmeldelse blir imidlertid kritikken mot min påståtte “dyscalculia” – på norsk kalles det dyskalkuli eller tallblindhet – altså en påstand om at jeg har “en grunnleggende uforståelse av tall og størrelser”. Her påstår også signaturen Akershus Festning at jeg hevder at Breivik publiserte mest (av hva?) på Gates of Vienna. Det har jeg imidlertid aldri påstått. Av de delene av terroristens liv på nettet som er offentlig kjent per i dag er faktisk kommentarene han skrev på document.no langt mer omfattende enn de ytterst få kommentarene han etterlot på Gates of Vienna – med forbehold om at han kan ha skrevet kommentarer der under brukernavn som stadig ikke er kjent. Også deltagelsen hans på Hegnar Online var større i omfang enn det vi kjenner fra Gates of Vienna.

Den norske bloggeren Fjordman – fremhevet som et ideologisk forbilde av Breivik – har imidlertid publisert svært mange av sine essays på Gates of Vienna, og bloggen nyter en betydelig respekt i det kontrajihadistiske nettmiljøet. At document.nos anmelder velger å henge seg opp i antall kommentarer på en blogg som eneste indikator på hvilken betydning den har, er mildt sagt snodig. Det ville vært mer interessant å se på besøkstall (som er vanskelig tilgjengelig) eller på antall nettsteder som linker videre til Gates of Vienna. Tar man utgangspunkt i Alexas tall (noe som ikke nødvendigvis er uproblematisk) er det 2.325 nettsider som gjør det siste (tilsvarende tall for document.no er 763, for dagsavisen.no 1.544).

Går man linkene til Gates of Vienna nærmere etter i sømmene vil man også oppdage at innhold fra Gates of Vienna raskt sprer seg ut til andre kontrajihadistiske blogger. Jeg har i min korte bok bare omtalt noen slike blogger, og har ført disse tolv opp i litteraturlisten, men antallet er selvsagt langt større. Hvor mange er vanskelig å anslå, da internett er stort, og en del blogger kommer og forsvinner som de reneste døgnfluer.

Bloggeren Fjordman, som har vært en sentral ideolog i dette miljøet, har for øvrig fått publisert sine essays på en lang rekke ulike nettsteder, inkludert f.eks. Frontpage Magazine og Free Republic, som knappest kan regnes som helt marginale. Sammenligningen med Flat Earth Society blir derfor mildt sagt underlig. De som er interessert i tall kan ellers gjøre seg nytte av f.eks. Googles søkeverktøy. Dersom man søker etter Fjordman og avgrenser søket til treff før 22. juli 2011 får man ikke mindre enn 959.000 treff. Søkemotoren er ikke helt presis, noe som betyr at en del av treffene rent de facto likevel skriver seg fra tiden etter terrorangrepene, da Peder (Fjordman) Jensen av naturlige årsaker har fått en del oppmerksomhet fra både norske og internasjonale medier. Likevel må man kunne påstå at nær en million treff på Google knappest er ubetydelig.

Det kan også være verdt å påpeke at det knappest er vanskelig å finne Fjordman referert i nettdebatter, og han dukker sågar opp som kilde for Hallgrim Berg i “Amerikabrevet” og med et helt kapittel i Ole Jørgen Anfindsens bok “Selvmordsparadigmet”. Document.no har – på redaksjonell plass – ansett det som nødvendig å ta avstand fra mannens tenkning. Såvidt meg bekjent har document.no stadig ikke funnet det nødvendig å gjøre dette ovenfor Flat Earth Society. Og: Ingen kreativ tallmagi rundt mennesker som tror at jorden er flat endrer noe videre på dette. At store deler av anmeldelsen er viet til dette poenget forteller antagelig mer om document.nos vindmøller enn om mine – anmeldelsens tittel til tross.

En videre kritikk av min bok går – som nevnt – på at jeg ikke har brukt intervjuer som metode. Det kunne være verdt å minne document.nos anmelder på at intervju knappest er den eneste metoden journalister har tilgjengelig.  Min bok er skrevet med utgangspunkt i et svært stort antall kilder og med basis i observerende metode, selv om jeg også har vært i direkte debatt med representanter for kontrajihadismen mange ganger. Jeg trenger ikke intervjue Anders Behring Breivik for å fortelle hva han skrev i sitt såkalte manifest, og det er helt unødvendig å intervjue Peder (Fjordman) Jensen for å påpeke hva han skriver i sine mange artikler. Jeg trenger heller ikke intervjue anonyme nettdebattanter for å kunne referere drapsfantasier eller voldsromantikk.  Det er heller ikke nødvendig å intervjue deltagerne på kontrajihadkonferansene som har vært arrangert i flere europeiske land de siste årene for å kunne fortelle hvem noen av de som deltok var. Dette er åpent tilgjengelig informasjon. Og jeg tør minne document.nos anmelder på at boken, med en brødtekst på under 170 sider, har 23 sider fotnoter. Kildetilfanget mitt er rimelig solid, og det skal mer til enn en kritikk av metodevalg (“du burde egentlig ha skrevet en annen bok”), for å kunne avfeie dette.

De nevnte konferansene er for øvrig rimelig vesentlige, da de demonstrerer at kontrajihadistene – i motsetning til Flat Earth Society – har allierte i politiske partier i flere europeiske land, samt i bevegelser som SIOE og English Defence League. Det flamske (belgiske) Vlaams Belang, som jeg har viet en del plass til, er et eksempel. Hvis vi nå skal snakke om tallblindhet: Vlaams Belang er et høyreradikalt parti med omfattende forbindelser til det kontrajihadistiske bloggmiljøet. Det er også et parti som får et tosifret antall prosent i valg i Flandern. Er document.nos anmelder blind for det tallet?

Avslutningsvis er document.nos anmelder opptatt av å fortelle at “det er lett å finne den mest idiotiske muslimen som Google klarer å oppdrive og så gjøre den mannen til representativ for islam” – og det har anmelderen i sannhet rett i. Anmelderens problem er at jeg ikke har gjort et eneste grotesk utsagn representativ for f.eks. norske innvandringskritikere. Det jeg har gjort er å påvise et ideologisk mønster. Den “mest idiotiske muslimen” forteller antagelig lite om islam, men er ikke av den grunn uinteressant hvis man for eksempel skriver om nettradikalisering blant unge muslimer som dras inn i salafijihadistisk hatideologi. Og det jeg skriver om er blant annet nettradikalerne som har funnet sammen i et intenst hat mot muslimer og mot myndigheter. En av dem het Anders Behring Breivik.

—

Oppdatering, 24. november 2011: Det er anmeldelsen uvedkommende, men det kan være verdt å legge merke til at skribenten Akershus Festning tidlig har lansert en mildt sagt spenstig – og rimelig sprø – idé om en ny religion på document.no. Han eller hun skrev blant annet:

Hvis den Lutherske statskirken ikke evner å omstille seg, og røret av sekulære religioner bare truer med å bryte opp samfunnet med sine sprikende virkelighetsoppfattninger, så finnes muligheten å finne en ny tro. En ny, eller for folk flest hittil ukjent, religion kan tas i bruk av statsapparatet. Det må trolig gjøres gjennom en statsreligiøs institusjon som en omdannet statskirke, da det kun vil være en slik institusjon som vil ha tilstrekkelig gjennomslagskraft.

Denne nye religionen, eller vekkelsen hvis den i noen grad er basert på troen på Jesus, kan muligens både kombinere folks alltid tilstedeværende spirituelle behov, samt samle befolkningen rundt en felles og konstruktiv tro. Utøvere av andre religioner, deriblandt islam, blir betraktet som vantro og tvangsomvendt.

Hva slags redaksjonelle vurderinger som lå bak at document.no valgte å publisere en artikkel som tok til orde for en ny statlig religion, med tvangsomvendinger som mål, er fremdeles en smule uklart, selv om det mildt sagt skapte rabalder, da en annen skribent på siden  – Sorle Stenersen Hovdenak – rett og slett sa takk og farvel. Hans Rustad forsvarte den aktuelle teksten med å si at den var “litt sleivete i formen”, men at den tok “religion og tro på alvor” og stilte spørsmål om hva som skal “bære oss gjennom natten”. Både dette og den “militante sekularismen” der islam “i stadig sterkere grad de-klassifiseres som religion og isteden behandles som en kollektivt mentalt suspekt gruppe på linje med masse-selvmords kulter som Folkets Tempel, Soltemplets Orden eller Himmelens Port” ble i artikkelen selvsagt bare nevnt som mulige fremtidsscenarioer, men det er likevel rimelig spinnville ting vi snakker om – og faktisk noe av det document.no fortjener kritikk for.

Hovdenaks oppfatning var som følger:

Å ta til orde for en ny statsreligion basert på aversjon mot islam er så virkelighetsfjernt at man ikke tror det man leser. Det hører ikke hjemme i et seriøst offentlig ordskifte, heller ikke som sleivete provokasjon. Når man så instrumentelt vil bruke denne konstruerte religionen kun for å tvinge andre inn under dens despotiske ideologi, så kan man ikke bruke andre ord enn fascisme, ja det er så klassisk fascisme som man kan tenke seg. Avsenderen står for en ideologi der hensikten helliger alle midler.

På document.no ble imidlertid teksten forstått – med Christian Skaugs ord – som “en machiavellisk tankelek”, som “brainstorming uten all verdens realisme, men som likevel kan sette tankene på glid”, og sammenlignet med “de gamle grekernes” evne til å “å tenke fritt, uredd og utvungent om hva det skulle være”. Min kommentar: Joda. Om det er en tragedie eller en komedie får imidlertid leserne vurdere selv.