oyvindstrommen.be traktningar

Dei som måtte vera interessert i det vil finna mitt notat til 22. juli-kommisjonen, både på deira nettsider, og som nedlastbar PDF-fil her. Rikeleg med fotnotar er det også .

I ei NTB-melding frå idag heiter det:

Journalist og forfatter Øyvind Strømmen ga 22. juli-kommisjonen en redegjørelse for ideologien i det han omtaler som «Breiviks menighet», med særlig vekt på konspirasjonsteoriene i det antiislamistiske miljøet.

- Idag er det denne nye anti-islamske høyreekstremismen som er den mest omfattende i Norge, med tusenvis av medlemmer på facebookgrupper som forfekter tilsvarende tankegods og med aktivistiske grupper som Stopp islamiseringen av Norge (SIAN) og Norwegian Defence League, konkluderte Strømmen i foredraget sitt.

Korleis NTB har fått meg til å snakka om ei “menighet”, veit eg ikkje, eg kan ikkje nett hugsa å ha nytta dette ordet (og VG hugsar det tilsynelatande heller ikkje). I føredraget eg heldt for 22. juli-kommisjonen la eg blant anna vekt på inspirasjonskjeldene til Breivik sin ideologi, inspirasjonskjelder eg og synleggjer i boka Det mørke nettet. Menighet? Sjølv om det finst døme på høgreekstremistar som ikkje berre deler store delar av Breivik sitt tankegods, men også uttrykkjer støtte og sympati for 22. juli-terroren, høyrer dette til unntaka.

SIAN og Norwegian Defence League forfeikter idear og førestillingar som har særs mange fellestrekk med tankegodset Breivik legg føre i sitt manifest; noko som sjølvsagt har samanhang med at Breivik har skrive lite av dette sjølv, og istaden har klipt og limt frå ei rekkje kjelder, med såkalla kontrajihadistiske tekstar som den viktigaste kjelda – ikkje minst tekstar skrivne av bloggaren Fjordman. Båe organisasjonane har likevel teke eksplisitt avstand frå Breivik, til liks med Fjordman. Det har rett nok vore ein tendens, også til Noreg, til at islamhatgrupper etter denne markeringa av avstand har funne det opportunt å leggja skulda på ofra, altså på Arbeiderpartiet, eller eventuelt på muslimar, som dei meiner har skulda for det meste som er vondt og gale her i verda – inkludert terror motivert av islamhat.

I etterkant av terroråtaka i sommar har SIAN til dømes markert seg med påstanden “Ingen islam – ingen Oslo-terror”. Dei har elles anklaga Framstegspartiet for “knefall for islamismen”. Sekterisk? Ja, liten tvil om det. Breiviks menighet? Nei.

Det avsluttande sitatet frå underteikna i NTB-meldinga er presist nok, og henta frå mitt paper til 22. julikommisjonen (som du kan lesa sjølv her). Journalisten har rett nok oversett fotnota mi, men kven er det eigentleg som les fotnoter?¹. Uansett: der understrekar eg at talet på medlemer på ei facebookgruppe sjølvsagt ikkje må tilleggjast for mykje vekt. At det er den anti-islamske høgreekstremismen som idag er den mest utbreidde forma for høgreekstremisme i Noreg er det likevel liten tvil om, blant anna fordi den norske nynazismen ligg med broten rygg.

Som PST synleggjer i si siste trusselvurdering er det likevel ikkje slik at det norske trusselbiletet er dominert av høgreekstremistar. Høgreekstremt tankegods er berre eitt av fleire trugsmål eitt liberalt samfunn står ovanfor. Som trugsmål bør han verken over- eller undervurderast.

Fotnote:

Document.no slår til med bokanmeldelse nummer to av min bok (jeg skriver om nummer en her), og man burde jo føle seg beæret, to anmeldelser i samme media er ikke verst, gitt!  Anmeldelsen er lang, og selvsagt kritisk. Men hva er det egentlig den kritiserer? Det er det noe vanskelig å få fatt på, et av anmelderen Øivind Østbergs hovedankepunkter ser ut til å være at jeg faktisk har skrevet en politisk bok, ja, sågar en ideologisk bok. Det skal  jeg ikke benekte. Boken er i høyeste grad politisk. Det var meningen.

På en del konkrete punkter går det likevel ann å stille noen grunnleggende spørsmål ved Østbergs anmeldelse – som nå går sin seiersgang på nettet på engelsk som bevis på hvilken skrulling undertegnede er. Jeg skal blant annet ha plassert Ole Jørgen Anfindsen blant “the untouchables” – et uttrykk Østberg selvsagt har lagt til på egen hånd – ved å påpeke at Anfindsen slapp til Fjordman med et helt kapittel i sin bok Selvmordsparadigmet; dette er tilsynelatende retorikk, ikke saklighet. Anmelderen Øivind Østberg skriver:

Man kan kanskje regne med at dette er representativt for saklighetsnivået på omtale av bevegelser og personer man ikke kjenner fra andre land.

Til det er det ikke annet å si enn: Ja, det er riktig. Selv om min bok er et debattinnlegg, og altså en politisk bok, med et politisk budskap; er det en bok som tar utgangspunkt i fakta. Det jeg skriver om Fjordmans essay i Anfindsens bok – et essay med det fengende navnet Sviket - er det følgende (s. 54):

Etter terrorangrepene den 22. juli fatter media interesse for essayisten [Fjordman] som flittig siteres av Breivik. De snakker med folk som har møtt eller samarbeidet med ham. En av dem er Ole Jørgen Anfindsen, som driver nettstedet honestthinking.org, og som forfekter både demografisk panikk og raseteorier. “Mange beundrer ham. For å sette det litt på spissen blir han nesten sett på som en profet”, sier Anfindsen til NRK.

Det er ikke å ta hardt i, Anfindsen er også en av dem som selv har sluppet Fjordman til. I Anfindsens bok Selvmordsparadigmet har han valgt å inkludere et kapittel av Fjordman. Det heter “Sviket”, og der snakker Fjordman om forræderi på samme måte som Arne Myrdal og hans kumpaner i FMI gjorde på åttitallet.

Det er mulig at Østberg har en annen forventning til saklighet enn undertegnede, men for undertegnede handler saklighet blant annet om å holde seg til fakta. Og selv om jeg har skrevet en debattbok, altså en politisk bok – om dette har Østberg rett – så er det en bok som er skrevet etter årevis med research, og med rikelig med faktagrunnlag. De som måtte være interesserte kan finne hele Fjordmans kapittel i Selvmordsparadigmet gjengitt på Anfindsens eget nettsted. Et relevant utdrag:

Dersom man ser nøye på denne listen, som uten problemer kan gjøres mye lengre, ser man et mønster avtegne seg: Vestlige eliter samarbeider på transnasjonal basis for å demontere sine egne land og knuse den hvite flertallsbefolkningen gjennom multikultur og masseinnvandring. Europeiske ledere demonterer urbefolkningen på et helt kontinent, kulturelt og demografisk. Jeg har uttalt gjentatte ganger at dette utgjør verdenshistoriens største svik, og jeg mener det.

For å ta en avstikker før vi fortsetter med Anfindsen: Fjordmans politiske motstandere kritiserer altså ikke bare for å ta feil, men for å være forrædere – og, som grundig dokumentert i Det mørke nettet samt i en rekke artikler på denne bloggen; dette er helt gjennomgående i Fjordmans retorikk, selv om teksten Sviket i Anfindsens bok er småkaker og kjeks sammenlignet med for eksempel essayet Preparing for Ragnarök. Videre er det et ubestridelig faktum at Ole Jørgen Anfindsen har forfektet raseteorier, et faktum han neppe vil bestride selv; og for øvrig et sentralt element i nettopp Selvmordsparadigmet.

Som Anfindsen selv påpeker i et av sine innlegg på verdidebatt.no har han for øvrig ikke bare sluppet Fjordman til med et eget kapittel, men også ført opp – og jeg siterer – “noen titalls artikler av Fjordman” i Selvmordsparadigmets referanseliste, samt at Fjordman er direkte referert flere ganger, inklusive med en påstand om “multikulturalismens kvasireligiøse karakter”, der multikulturalismen settes opp som en slags – mer eller mindre diabolsk – motsats til Skapelsesberetningen.  Østberg må gjerne redegjøre for hvorfor han mener det er usaklig å påpeke fakta.

Videre kritiserer Østberg meg for å ikke diskutere hvorfor det nyfascistiske partiet Vlaams Belang får – eller rettere sagt fikk - rundt 20 prosent av stemmene i Mechelen. Dette er selvsagt en interessant diskusjon, og det er riktig at det er en diskusjon jeg ikke vier plass i boken. I en bok på 167 sider er det naturlig nok ikke slik at jeg har diskutert alle temaer Østberg gjerne skulle ha sett diskutert; en av få ting han har til felles med andre anmeldere av boken – som i all hovedsak har vært positive.

Men det er samtidig noe underlig med Østbergs premiss: han mener tilsynelatende at integreringsproblemer i Belgia – og, som jeg har omtalt på denne bloggen, de finnes – unnskylder velgere som stemmer på parti med åpenbare fascistiske røtter? Gjør integreringspolitiske utfordringer det greitt? Gjør det noe mindre bekymringsverdig? Svaret turde være åpenbart.

Båndene til fascisme, til jødehat og til holocaustrevisjonisme er igjen ubestridelige fakta. En av partiets tidligere sentrale politikere – Roeland Raes – ble faktisk dømt for revisjonisme så nylig som i september 2010, for uttalelser under et intervju med en nederlandsk TV-kanal mens han stadig var parlamentariker i 2001. Tidligere i sin politiske karriere var Raes for øvrig en av utgiverne bak tidsskriftet Haro, sammen med den senere internasjonalt ledende holocaustnekteren Siegfried Verbeke og en annen senere Vlaams Blok- og Vlaams Belang-politiker, Xavier Buisseret. Dette “månedsbladet for den konservative revolusjonen” gav blant annet ut utgaven nedenfor, spekket med nettopp holocaustrevisjonisme. Tittelen “Holocaust? Hvor lenge [fremdeles]?” sier igrunnen mer enn nok.

Østberg prøver seg imidlertid med å påstå at “VB er først og fremst et flamsk nasjonalistisk parti som vil skille Flandern ut fra Belgia”. Det er riktig at Vlaams Belang er et separatistisk parti, som ønsker et uavhengig Flandern, men at de først og fremst er det er i beste fall upresist.

Østberg – som med sin referanse til konflikter mellom  katolikker og protestanter i Belgia avslører heller manglende kunnskaper om landet – kunne kanskje ha nytte av å sette seg inn i flere deler av partiets politikk enn denne, og også i å se på belgisk, eller for den del flamsk politikk med et litt mer årvåkent blikk. Da ville han oppdage at det er flere flamske partier som ønsker enten større autonomi eller uavhengighet, og at skillet mellom Vlaams Belang og andre flamske partier ikke består i dette. Vil han ikke lytte til meg, kan han kanskje lytte til Frank Rossavik som i Morgenbladet 25. november skriver:

Øyvind Strømmen og jeg bodde i Belgia omtrent samtidig. Bor man der, kan man ikke unngå å merke seg det ekstremt innvandrerfiendtlige partiet Vlaams Belang, tidligere Vlaams Blok, som får vårt hjemlige Frp til å se ut som Antirasistisk senter.

Østberg mener imidlertid at jeg burde vært mer bekymret over “problemene med innvandring i Belgia”, som jeg visst nok avfeier (jeg utfordrer Østberg til å peke på hvilke konkrete problemer i Belgia jeg har avfeidd, lykke til; i bokens innledning henviser jeg til de “faktiske problemene” i nabolag som Borgerhout og Sint-Jans Molenbeek, men det velger Østberg behørig å overse) enn jeg burde være over det faktum at et ytterliggående og – for å låne Rossaviks ord – “ekstremt innvandrerfiendtlig” parti med klart fascistiske røtter fikk en av fem stemmer i byen der jeg bodde. Sorry, mac, men jeg synes faktisk det er mer bekymringsfullt at et parti med fascistiske røtter får 20 prosent av stemmene enn jeg syntes det var med de påståtte problemene som ble beskrevet i partiets propagandamateriale. Mange av de reelle utfordringene Mechelen har stått ovenfor har faktisk blitt grepet tak i av byens andre politikere; ikke minst av koalisjonen mellom liberale, kristendemokrater og grønne som styrte mens jeg bodde der,  og som f.eks. hadde lykkes i å redusere kriminalitet og å gjennomføre flere tiltak for å gjøre byen både tryggere og triveligere.

Det er det sjelden høyreradikale partier har bidratt til, for å si det forsiktig.

Østberg har også problemer med kapittelet mitt om banalisering av høyreekstremismen, blant annet fordi jeg nevner en (fransk) Front National-politiker som hyllet Breivik i samme setning som Fremskrittspartiet. Det jeg faktisk skriver er at uttalelser fra et par Fremskrittsparti-politikere på lokalplan som gav Arbeiderpartiet skylden for 22. juli, inklusive Trond Røed som kalte terroren “et utslag for norsk innvandringspolitikk” er det nærmeste man kommer uttalelsen til Front National-politiker Jacques Coutela her til lands, men at Coutela “gikk mye lenger”. Jeg omtaler dette som et kjernepunkt:

Coutela er medlem av et nyfascistisk parti. Fremskrittspartiet er ikke nyfascister. De er heller ikke et rendyrket høyreradikalt parti, men de er – når man ser bort fra Demokratene og en serie fullstendig mislykkede partiprosjekter – det nærmeste vi kommer her til lands.

I boken Det mørke nettet, i intervjuer og i foredrag har jeg faktisk forsvart Fremskrittspartiet i forhold til en del av anklagene de har blitt utsatt for, og det startet jeg med den 23. juli, i min første bloggpost (også trykket i Aftenposten) om terroraksjonen, der jeg blant annet skrev:

Det er heller ikkje særleg vesentleg at Breivik ein gong i tida var medlem av Framstegspartiet og jamvel lokallagsleiar i FpU. Det var neppe i FpU han vart radikalisert, dette ser ut for eit klassisk tilfelle av internettradikalisering, slik ein og har sett med unge europeiske jihadistar.

Dette betyr selvsagt ikke at jeg unnlater å komme med kritikk mot Fremskrittspartiet der jeg mener de fortjener det, og det er igjen en kritikk jeg belegger med fakta. Som jeg har sagt i en del foredrag: Debatten om 22. juli er en debatt om høyreekstremisme, og den debatten må for all del ikke handle om Fremskrittspartiet, som må være med på laget i kampen mot høyreekstremismen. Men det er også en debatt om en tendens i den norske innvandringsdebatten, og den debatten må handle om langt flere enn Fremskrittspartiet, inklusive Arbeiderpartiet, hvis innvandringspolitikk jeg har lite til overs for.

Med andre ord: Jeg blir irritert når noen ønsker å sette mine kommunestyrekollegaer i Frp i bås med høyreekstremister, eller forsøker å gi dem en eller annen form for skyld for 22. juli. Det hindrer meg ikke å være uenig med dem, eller i å rette kritikk mot dem når jeg mener de bidrar til å banalisere eller normalisere høyreekstremt tankegods. Det har Frp dessverre gjort flere ganger, og min oppfatning er at partiet ville tjene på å ta et oppgjør med dette; ikke minst fordi en hel generasjon politikere vil være preget av 22. juli.

Et eksempel på denne banaliseringen – som Østberg nevner i sin kritikk, igjen med referanse til begrepet han selv har tilført og klistrer til meg, nemlig dette untouchables – er at Frp-politiker Øystein Hedstrøm i sin tid fremmet et lovforslag som i stor grad var skrevet av Torfinn Hellandsvik, leder for den ytterst høyreradikale bevegelsen Den Norske Forening, og tidligere aktivist i FMI og i Jack Erik Kjuus’  parti Stopp Innvandringen (som senere ble en del av Hvit Valgallianse), et av de mer ufyselige vi har sett her til lands.

Mens Østberg hevder jeg “medgir” at forslaget om ‘innvandrerregnskap’ har noe for seg, er det jeg faktisk skriver at det kan være fornuftig nok å se på innvandringens samfunnsøkonomiske konsekvenser, men at det er verdt å merke seg at Hellandsvik var en sentral bidragsyter til dette forslaget. Det burde ikke være nødvendig å legge dette til, men det var også svært tydelig fra selve forslaget – der innvandrere får skylden for både sviktende turistinntekter og nordmenns psykiske helse. Å sammenligne dette med Brochmannutvalgets rapport, slik Østberg gjør, er ikke en gang en dårlig vits. Det er bare trist.

Og dette kan være en avsluttende oppfordring til Østberg: Dersom det å låne både retorikk og konkret politikk, med absurde utslag som dette, fra en relativt profilert høyreekstremist og å fremme det på Stortinget ikke er å banalisere og å bidra til å normalisere høyreekstremt tankegods; hva er det da som er det? Vil Østberg snakke om det? Eller vil han helst bare snakke om sine favorittforfattere?

Det er min sum av alt hva jeg har sett:
Jeg håper Gud lar nåde gå for rett!
Jeg håper Gud i himmelen vil si:
Rettferdigheten, barn, den glemmer vi.

- Jens Bjørneboe

I ein artikkel der han forklarer oss kvifor det er viktig å lytta til Bruce Bawer når den amerikansk-norske forfattaren kallar Petter Nome, Jostein Gaarder, Thomas Hylland Eriksen, Lars Gule, Anders Heger, Per Fugelli, Magnus Marsdal, Jens-Pedersen, Simen Ekern og Marte Michelet “nye quislingar” har document.no-redaktør Hans Rustad faktisk eit poeng. Poenget er ikkje at det er verdt å bruka tida si på Bawer, det er det ikkje. Poenget er det følgjande:

VG har en leder i dag der man konstaterer at PST for annen gang har tapt i saken mot somalieren som var tiltalt for å ha smuglet 200.000 kroner til al Shabaab. VG føyer til at PST tapte også i saken mot Arfan Bhatti og skytingen mot synagogen i Oslo, som ble nedskalert til grovt skadeverk. Men VG glemmer å nevne eller å sette spørsmålstegn ved tapene. Kan det være fordi det er noe galt med strafferettspleien, at det er domstoler som nekter å se de politiske sidene? Akkurat som mullah Krekar sitter trygt og kan slynge sine trusler mot navngitte politikere?

Om domstolane nektar å sjå dei politiske sidene skal ikkje eg uttala meg om. Men at både skota mot synagoga i Oslo – som definitivt fortener plass i norsk terrorhistorie – og pengeinnsamling og smugling til den somaliske jihadistgruppa al Shabaab har politiske sider er ei sanning som fortener å bli repetert. Det same gjeld sjølvsagt terroren som råka Noreg 22. juli, og det er ei sanning både Rustad sjølv og mange av kommentatorane på nettstaden hans ser ut til å ha vanskar med å innsjå.

Men Breivik gjekk ikkje i moskeen

Det er mogleg denne motvilja mot å innsjå enkle faktum har ein viss samanhang med at terroristen ikkje hang ut i ein moské, men i staden frekventerte kommentarfeltet på document.no. Dette har sjølvsagt gjort at document.no har fått mykje merksemd etter 22. juli, og ein god del kritikk. Ein del av denne kritikken har vore høgst ufortent, til dømes var Breivik aktiv brukar av fleire nettstader enn document.no. Han skreiv kommentarar på Minerva sine nettsider. Han hadde ein brukarkonto på Hegnar Online sitt nettforum, der hatpratet har vore av rimeleg omfattande karakter. Påstander eg ikkje har makta å stadfesta seier at han også hadde ein brukarkonto på VG Debatt, der ein god del idear av det heller lugubre slaget har florert. Ein del norske mediehus ser diverre ut til å meina at det er document.no som skal smaka steiken, sjølv om også dei har vore med på leiken.

Som Anders Giæver – mannen Rustad elles er glad i å skjella ut – påpeiker var det elles “ikke document.no som påvirket Anders Behring Breivik, men Anders Behring Breivik som prøvde å påvirke document.no”, noe “han ikke [lyktes] med”¹. Rustad og dei andre i redaksjonen bak document.no har også tidlegare markert avstand til ulike høgreekstremistar, frå Fjordman til Norgespatriotene. Slik sett er det like kunstig å klistra document.no til høgreekstremismen som det er å klistra Framstegspartiet til same; men det er ikkje av den grunn unaturleg å meina at document.no har forfeikta ein del tankegods som bør utsetjast for ramsalt kritikk. Det er også heller tøvete å meina at document.no på ein eller annan måte har ansvar for terroråtaka 22. juli, men det er ikkje av den grunn dumt å meina at document.no fortener kjeft.

For det er ein heil del både Hans Rustad og document.no faktisk har ansvar for. Til dømes har dei ansvar for å trykka ein artikkel der ein gjesteskribent (vel og merka litt…. vel… hypotetisk) tok til orde for ein “religion mot islam”, som “kan samle befolkningen rundt en felles og konstruktiv tro”, og syta for tvangsomvending av dei vantru, inklusive muslimane. Hans Rustad har også ansvar for å skriva nonsens som dette:

Det spørsmålet Benedictow burde stille, er om Norge er på full fart inn i en islamiseringsprosess som vil føre til den samme kulturelle og intellektuelle død som vi ser i islamske land. Muslimene seiler inn på frakkeskjøtene til ML’ere, 68?ere og deres etterkommere, og Jonas Gahr Støre står i døren og ønsker velkommen til gards. Det er et historisk tablå som burde tiltale en maler som Rolf Groven, eller en kulturhistoriker som Karsten Alnæs. Men det skjer ikke, det er helt tyst, og nettopp denne tausheten vitner om at det er sant.

Og ikkje minst har Rustad ansvar for å rosa Oriana Fallaci opp i skyene for ei bok der muslimane vart sagt å formeira seg “som rotter”, der konspiratoriske førestillingar om politikarar, akademikarar og andre som “femtekolonnistar” for ein islamsk invasjon og okkupasjon av Europa vart forfeikta og der holocaustnektarar – interessant nok – vart forsvart og redusert til nokon som “gå[r] gjennom Historien og forteller den på en annen måte enn den offisielle versjonen”. Javisst, Rustad, du har ansvar. Og det ansvaret hadde du lenge før 22. juli.

Ein annan ting Rustad har ansvar for er ein dobbeltmoral av den sjeldne. I den siste artikkelen sitert ovanfor nøler nemleg Rustad ikkje det aller minste med å klistra Aslak Sira Myhre og Marte Michelet til dei venstreekstreme terrorgruppene Rote Armee Fraktion og Brigate Rossi. Det at nokon tek Myhre og Michelet alvorleg er utslag for forfall, “ikke et individuelt forfall, men et kollektivt”, noko ein “kunne forsvare å analysere [...] ut fra samme mal som nazikoryfeenes barn; hvordan har de overlevert og formidlet budskapet?”.

No er ikkje eg framand for å retta rimeleg ramsalt kritikk mot norsk venstreside, men det er ein fordel med ein kritikk som treff, og der må det seiast at Bård Larsen si bok Idealistene – den norske venstresidens reise i det autoritære treff langt betre enn Rustad si samansausing av graut og bløtkake. Årsaken er kanskje at Larsen slett ikkje blandar graut og bløtkake.

“På kanten av pogromen”

Sidan me snakkar om kaker: Rustad sitt ansvar er likevel småkaker og kjeks samanlikna med det ansvaret Peder (Fjordman) Jensen ber på. Jensen er kontrajihadismen sin Sayyid Qutb, ideologen som legg til rette for hatet. Ytringane hans har ein langt meir ytterleggåande karakter enn det som er gjengs på redaksjonell plass på document.no, sjølv om Peder Jensen idag likar å lest som om han berre har drive med ein slags “islamkritikk”. Document.no skriv sjølve at Fjordman “har eit problem” og at han “lot språket løpe av med seg”, samt at det media finn er “ubehagelig”. Eg har lese Jensen sine tekstar i årevis, og dei har vore ubehagelege i årevis, men problemet er strengt tatt større enn at Ålesund-mannen lot språket springa av garde med seg. I essayet Will Holland survive the 21st century? – som document.no syner til – skriv Fjordman blant anna følgjande:

European political elites implement the agendas of our enemies and ignore the interests of their own people. They are thus collaborators and traitors and should be treated accordingly.

Ideen om det store Sviket er i det heile sentralt hjå Jensen, og er også noko han gjentek i essayet “Sviket”, publisert av Ole Jørgen Anfindsen i hans bok Selvmordsparadigmet ². I dette essayet i Selvmordsparadigmet heiter det blant anna:

Vestlige eliter samarbeider på transnasjonal basis for å demontere sine egne land og knuse den hvite flertallsbefolkningen gjennom multikultur og masseinnvandring. Europeiske ledere demonterer urbefolkningen på et helt kontinent, kulturelt og demografisk. Jeg har uttalt gjentatte ganger at dette utgjør verdenshistoriens største svik, og jeg mener det.

Med andre ord: Europeiske leiarar er forrædarar. Men ikkje berre dèt. Dei er skuldige i verdashistoria sitt største svik, det største forræderiet nokonsinne. Og – seier Jensen i Will Holland… – slik må dei også handsamast. Den sjølverklærde anti-terroristen Jensen seier ikkje noko meir. Men annanstads oppmodar han til å “ta dei passande stega for å verna om vår eigen tryggleik og sikra vår nasjonale overlevnad”. Han seier ikkje noko meir der heller. Fjordman dansar på kanten av stupet, lik dei litterære antisemittane den tyske anti-fascisten og fredsprisvinnaren Carl von Ossietzky omtalte i Die Weltbühne i 1932:³

Disse litterære antisemittene må omgås et stort dilemma. De beveger seg alltid på kanten av pogromen, de smaker på den, men de passer seg for å bli like aktive i den som de medborgere som er mindre tynget av intellekt. Hvorfor så sjenerte mine herrer? Gjør et rykk, slipp løs den indre pøbelen som gjemmer seg i alle antisemitter. Plukk nå opp en hestepære, kast den i ansiktet på den jødiske medborgeren og skrik “jødesvin” etter ham. Dere vil føle en lettelse, og dere vil, ettersom vi lever i Tyskland, også finne en rett som møter deres plagede tilstand med forståelse. [...]

Nå om dagen behøver ingen skribent med dårlige nerver å anstrenge seg. Et treffende ord holder for å bringe hendene i bevegelse. I vår tid er luften tung av bloddunst. Den litterære anti-semittismen leverer bare de immaterielle våpen til å slå i hjel. Resten besørger den tapre og ærlige Hansen med sin velsignede kraft.

Eg er jamnt over forsiktig med å samanlikna med 1930-talet – sidan det den gongen var slik at statlege myndigheiter for alvor kasta seg på bølgja av hat, og det endelege resultatet i fleire land vart eit industrielt massemord – men det ville sanneleg ha vore interessant å samanlikna nokre av reaksjonane på von Ossietzky sin ramsalte tekst den gongen med reaksjonane på dei som vågar å nytta ordet “ytringsansvar” i dag. Det får vera ei oppgåve for historikarane.

Eg skal venda attende til notida, og til utgreiinga frå dei sakkyndige, der det vart konkludert med at Breivik er paranoid schizofren. I ei av samtalane med dei sakkyndige vil ikkje Breivik seia noko om hemmelege koder, men han fortel at  “forfatteren Fjordman skriver veldig mellom linjene, men det forstår alle. Det er ikke myntet spesielt på meg”. Inneber det ansvar for Jensen?

Nei, Jensen kan vanskeleg seiast å ha ansvar for kva Breivik har lest mellom linene, men det er noko anna Jensen har ansvar for, og det er kva som står på linene, dansen langs stupet, konspirasjonsteoriane han har forfeikta, hatideologien han har vore ein sentral bidragsytar til på nettet, ein hatideologi som har eit openbert valdspotensiale. Det ansvaret hadde Jensen før 22. juli, og det ansvaret har han også etter 22. juli.

Fjordmans “maskulinisme”

Og lat oss ta ein gjennomgang av nokre av Jensen sine tekstar, og sjå på akkurat kva han meiner. Me kan byrja med eitt av dei nær 40 essaya av Jensen som Breivik fann det naturleg å inkludera i sitt såkalla “kompendium”, essayet The Failure of Western Feminism. Her går Jensen til åtak på feminismen, som han meiner har gjort at mennene i vår “stamme” (ja, det er ordet han nyttar) svake og demoraliserte, noko som fører til at kvinnene vert gjort til slavar.

I Peder Jensen sitt univers har norske kvinner sjølv – “to some extent”, som han seier – skuld i valdtekter, fordi dei “have been waging an ideological, psychological and economic war against white men for several generations, believing that this would make [them] ‘free’”. Resultatet av denne påståtte krigen – som for dei fleste av oss handlar om framsteg i likestillinga – er at kvinner i dag har “less freedom of movement and security than ever, as a direct result of the immigrant policies supported by you and your buddies”.

Her gjev Peder Jensen norske kvinner ansvaret for at dei vert valdtekne, fordi dei har stemt på feil parti, fordi dei ikkje deler han dystopiske fantasiar, hans verdsbilete og hans konspirasjonsteoriar, men ikkje minst fordi dei har kjempa for likestilling gjennom ein påstått “ideologisk, psykologisk og økonomisk krig” mot kvite menn. Og det er sjølvsagt eit standpunkt han har ansvar for. Det same gjeld det følgjande:

Which means that if you break down men’s masculinity, their willingness and ability to defend themselves and their families, you destroy the country. That’s exactly what Western women have done for the last forty years. So why are you surprised about the results? As you said, you can’t fool Mother Nature. Well, you have tried to fool her for a long time, and you are now paying the price for this.

Feminismen har altså – ifølgje Fjordman – brote ned menn sin maskulinitet. Slik øydelegg feminismen landet. Men det er sjølvsagt eigentleg marxistane sin feil, for dei har utsett vestlege kvinner for “systematic Marxist indoctrination meant to turn you into a weapon of mass destruction against your own civilisation, a strategy that has been remarkably successful”. Heile den greia med likestilling? Eit marxistisk påfunn. Meint å få deg, kvinne!, til å verta eit masseøydingsvåpen mot sjølve sivilisasjonen.

No har eg tidlegare skrive om kvifor Fjordman passar som fot i hose på ein statsvitskapleg definisjon på fascisme, men eg vedgår at eg der ikkje fokuserte på denne maskulinitetstenkinga – som er eit trekk ein finn i mange fascistiske rørsler. Norske media kunne godt ha dratt fram desse riktig festlege skjeletta frå Fjordman sin omfattande garderobe.

At Ole Jørgen Anfindsen – som i oktober uttrykte at Anders Behring Breivik har “et visst poeng” i at “hele vårt politiske system” er “falskt” – nyleg fann det verdt å hevda at Peder (Fjordman) Jensen har gjeve oss “såpass viktige bidrag til forståelse av samfunnsutviklingen i Vesten de siste tiårene at det blir feil å nekte å forholde seg til hans tekster” er for øvrig eit godt døme på den forvirringa som rår i Anfindsen sitt hovud. Og det har han Gud betre meg ansvar for, sjølv om han maktar å sjå at det er nokre av Jensen sine synspunkt som er “kort og godt uakseptable”.

Etnisk rensing

Det stoggar sjølvsagt ikkje med draumar om eit slags etterkrigssamfunn utan den hersens marxistiske likestillinga – innført berre som våpen for å utsletta vår sivilisasjon – Fjordman går lenger. Og no skal me ta turen til eit essay frå våren 2011, eitt av dei som ikkje har kome med i Breivik sitt klipp-og-lim-manifest. Me snakkar om Peder Jensen sitt essay Preparing for Ragnarök. I dette essayet presenterer Fjordman sine vanlege dystopiar, no fora av blant andre den franske nouvelle droite-tenkjaren Guillaume Faye, ein av dei sentrale ideologane i den nyfascistiske GRECE-rørsla ⁴.  Men Faye er strengt teke meir forsiktig enn Jensen.

I dette essayet skriv Jensen blant anna følgjande⁵:

Erfaring forteller oss også at hvis to eller flere forskjellige befolkninger bebor samme land, vil de til slutt blandes. I kombinasjon betyr dette at den eneste måten den europeiske sivilisasjon kan blomstre i det lange løp, er hvis vi har store territorier spesielt reservert for folk som er overveldende av demografisk europeisk avstamning. I de tilfellene der dette har gått tapt trenger det å bli gjenopprettet. Ideer er viktige, men kulturen følger primært gener.

I tillegg at dette er ein reinspikka genetisk rasisme, og vanskeleg kan tolkast som noko anna enn ei oppmoding til etnisk rensning, er det sjølvsagt nettopp den typen idear som passar som fot i hose med tidlegare nemnde Roger Griffin sin definisjon på fascisme. Fascismen er “a revolutionary form of nationalism [inspired by a core myth] that only a populist, trans-class movement of cathartic national rebirth (palingenesis) can stem the tide of decadence”. Faktisk er nettopp dekadense noko som står sentralt i Preparing for Ragnarök. Med utgangspunkt i Faye skriv Fjordman at “the current advanced state of decadence owes much to the secularization of Christian charity and its modern egalitarian offshoot, human rights”.

Og det revolusjonære aspektet passar han sjølvsagt også på å få med. Litt seinare i essayet heiter det⁶:

Dette innebærer også at for første gang på århundrer vi er underdogs. Det er mange historiske eksempler, fra de persiske invasjoner i antikken til de muslimske invasjonene senere, der europeere har mestret vårt beste når vi  har vært underdogs. Kanskje vi kan gjøre det samme når den multikulturelle galskapen forsvinner. Vi må da sørge for at de som har kjempet for de giftige ideene til multikulturalismen og masseinnvandringen av fremmede stammer forsvinner med den. Hvis det skjer, kan vi gi våre etterkommere en ny start og legge grunnlaget for en ny renessanse, der den europeiske sivilisasjon kan blomstre igjen.

Dei som har kjempa for dei giftige ideane må ifølgje Jensen “forsvinne”. Slik at me kan gje etterkomarane våre ein “ny start”, og leggja grunnlaget for ein “ny renessanse”. Dette er revolusjonær fascistisk retorikk med eit openbert voldspotensiale. Og det er sjølvsagt retorikk Jensen har eit ansvar for.

Men ikkje berre Fjordman

Men det er ikkje berre Peder (Fjordman) Jensen som har eit ansvar her. Også norske media har eit ansvar, om enn av ein heilt annan type. Det er greitt nok at Jensen slepp til med sutring over at politiet har vore “slem” med han. Det er greitt nok han slepp til med artiklar der han framstiller det som om kritikken mot han er fordi han er “svært kritisk til islam og stiller spørsmål ved hva som skal til for at et demokratisk samfunn skal kunne fungere”. Jamvel fascistar må få lov å snakka i det offentlege, om om redaktørar synest det er greitt å bruka spalteplassen sin på deira propaganda, ja, så må dei gjerne gjera det.

Eg forventar likevel at norske mediahus også nyttar litt ressursar på heilt grunnleggjande journalistisk gravearbeid. Og dette er ikkje gravearbeid av det tunge slaget – ein slepp å leita i Nasjonalbiblioteket sine arkiv eller å leita fram ein eller annan Deep Throat blant IT-alderen sine brunskjorter. Det heldt faktisk å lesa dei mange essaya Fjordman har skrive. Få fram i ljoset kva denne mannen står for. For ein ting er sikkert: Islamkritikk er det ikkje.

Og visst pokker har Peder Jensen ansvar. Det hadde han lenge før Anders Behring Breivik sette seg i bilen på veg til Oslo. Bør han dømast? Neppe. Bør han straffast? Neppe. Bør han ha lov til å halda fram med å spreia fascistisk tankegods? Joda, ytringsfridomen gjeld for fascistar også. Men ein ting bør Jensen ikkje få lov til. Og det er å sleppa unna med sin hatske ideologi nærast uimotsagt. Difor fortener Breivik sin forsvarsadvokat all ære for å villa kalla han inn i vitneboksen. Der – om ikkje andre stader – står ikkje Jensen sjølv for regien. Der – om ikkje andre stader – kan han ikkje delta i ein debatt på berre sine eigne premissar.

–

Fotnotar til folket:

Eg har allereie kommentert dei sakkyndige si vurdering av Anders Behring Breivik som strafferettsleg utilrekneleg. Der understrekar eg at galskap og ideologi sjølvsagt ikkje er nokon motsetnad, noko som burde vera rimeleg openbert. Det tjuande hundreåret burde ha lært oss såpass.

Som me har fått demonstrert tidlegare lek opplysningar frå terrorsaka fort til media. Det gjeld også for rapporten frå dei sakkyndige. Saker i fleire media syner at dei sit på heile eller så godt som heile rapporten. Det gjer også den antirasistiske nettstaden Vepsen.org, der redaksjonsmedlem Tor Bach har uttalt at rapporten bør underkjennast fordi dei sakkyndige etter Bach sitt syn ikkje har forhalde seg til at “synspunktene Breivik forfekter florerer i et politisk miljø”. Professor Tore Bjørgo ved Politihøgskolen, og historikar Terje Emberland ved Holocaustsenteret har båe kome med liknande kritikk. Bjørgo seier blant anna dette:

– Dette er en subkultur med sterk konspirasjonsforståelse av verden, hvor det skilles mellom onde og gode krefter, med en ytre fiende og indre sviker. Breivik er en del av dette, og man bør kjenne til denne bakgrunnen før man skiller mellom hva som er individuelle virkelighetsoppfatninger, og hva som er kollektivt.

Advokat Harald Stabell sine innvendingar er også interessante. Innvendingar frå dei sakkyndige sine faglege kollegaer er likevel meir tungtvegande, samstundes som støtten til dei sakkyndige frå psykologhald bør telja meir enn oppfatningane til ein del synsarar som gjer seg sjølv til psykologiprofessorar på Facebook, Twitter og andre sosiale media. Sjølv har eg ikkje føresetnader for å vurdera dei medisinske vurderingane i dei sakkyndige sin rapport, og eg kjem heller ikkje til å gjera det. Ein del av opplysningane som utgjer bakgrunn for konklusjonen er likevel mogleg å vurdera.

Nyorda

Eit moment som har vore framme er dei såkalla neologismane, altså Breivik sin bruk av nye ord som han har funne på sjølv. Dette har blant annet vorte diskutert av Anders Giæver i VG som skriv:

Det har vært uttrykt bekymring for om Sørheim og Husby har hatt nok innsikt i hva slags virkelighet Breivik har beveget seg i på nettet. Om de har forstått den politisk ekstreme virkelighetsoppfatningen han har forholdt seg til. Klassifiseringen av alle disse ordene som «neologismer» tyder på at de ikke har hatt det. Og også at Breivik har lurt dem når han sier at det er ord han har funnet på selv.

Giæver syner til at søk på ord som “national Darwinism” , “suicidal humanism” og “Knight Justiciar” gjev rikeleg med treff på Google. Men her er det Giæver som bommar. Det stemmer at ein vil få treff på båe uttrykka – ingen av dei er, trass alt, særleg kreative. Likevel er det verd å påpeika at treffa ikkje er så rikelege som Giæver vil ha det til (han har antakeleg bomma i høve søkjemetode), og det er verdt å understreka at ein del av omgrepa Breivik nyttar på ingen måte er vanlege uttrykk i den kontrajihadistiske bloggosfæra som har inspirert han. Som eg påpeiker i boka “Det mørke nettet” ser også uttrykket “School of Vienna” – som Breivik nyttar om den kontrajihadistiske tenkinga – ut til å vera eit uttrykk Breivik sjølv har funne på ¹. Ein vil få Google-treff på det ordet også,  men då dreier det seg blant anna om den austerrikske skulen i økonomifaget, og ikkje om ein antimuslimsk hatideologi².

Når det gjeld bruken av neologismar har dei sakkyndige – etter mitt syn – følgjeleg eit poeng. Det kan innvendast at det å finna på nye ord i seg sjølv ikkje er særleg uvanleg i den kontrajihadistiske bloggosfæra. Hadde Breivik skrive ei bok om “suicidal humanism”, og ikkje sett saman eit klipp-og-lim-”manifest”, er nok det eit uttrykk som kunne ha festa seg; ideen om at ideologiske motstandarar er suicidale (på vegner av europeisk eller vestleg kultur) er knappast noko Breivik har snytt ut frå eiga nase. Og det gjeld det meste av ideologien hans.

Dei politiske ideane

Som Aftenposten skriv har dei to sakkyndige – Torgeir Husby og Synne Sørheim – kome med “en viktig påpekning”, nemleg at dei ikkje har teke stilling til Breivik sin politiske ståstad eller den politiske bodskapen han har. Det er ei litt underleg påpeikning, sidan mykje av det som reint faktisk vert omtala som vrangførestillingar i rapporten, og som også utgjer delar av bakgrunnen for diagnosa, så absolutt er politiske vrangførestillingar. Ein stad heiter det til dømes:

Observanden [Breivik, min merkn] sier i samtalen at han var i ekte krig. Han mener at det foregår etnisk rensing i landet. Han mener at han førte krig mot alle de vesteuropeiske regimene. Han mener at det foregår en prosess der kulturmarxistene infiltrerer, hjernevasker og ødelegger det etnisk norske. Observanden har omfattende tanker om infiltrasjon og bakenforliggende hos sentrale samfunnsdebattanter og samfunnsinstitusjoner. Han mener at navngitte personer er forrædere. Ideene vurderes som et altomfattende, paranoid vrangforestillingssystem, med omfattende tanker om homocid [mord].

Dei nemnde politiske ideane kan gjerne samanliknast med bloggaren Peder (Fjordman) Jensen som i ein debatt med Breivik i kommentarfeltet på document.no skreiv følgjande:

Min spådom er at EU befinner seg i indre oppløsning innen 20 år og at det er full borgerkrig i minst ett vesteuropeisk land før det. Før eller siden vil vanlige folk oppdage at EU og europeiske ledere bak den innfødte befolkningens rygg allerede har vedtatt at det skal være fritt frem for fortsatt muslimsk kolonisering av vårt kontinent. Dette er verdenshistoriens største svik og det er ufattelig at vårt såkalt maktkritiske pressekorps, inkludert landets største avis VG, ikke skriver ett eneste ord om det. Faktum er at vestlige ledere driver demografisk og juridisk krigføring mot den hvite flertallsbefolkningen i vestlige land for å bryte dem ned til fordel for en autoritær, post-demokratisk verdensorden med dem selv på toppen. EU er allerede langt på vei.

Ideane om forræderi, ideane om at ein er i krig og ideane om etnisk rensning er altså langt frå unike. På dette området skil Breivik seg lite frå den kontrajihadistiske bloggosfæra, og frå Fjordman – som han elles også framhever som ein inspirasjon i samtale med dei sakkyndige, grunna det Fjordman ifølgje Breivik seier “mellom linjene”.  Dei sakkyndige påpeiker også sjølv at Breivik slett ikkje er åleine om sine politiske standpunkt. I rapporten heiter det:

Uten å gå inn i observandens politiske vurderinger, konstaterer de sakkyndige at hans bilde av Europas tilstand og Norges tilstand er ekstremt og vel faktisk savner grunnlag hva gjelder mange av hans tolkninger og påstander. Imidlertid synes det meste av dette materialet mer å være en applikasjon av eksisterende, politiske strømninger enn en kreasjon av ham selv i det mye av det er klipp-og-lim fra diverse nettsteder og historiske kilder. Det vil jo også si at hans sitater og konklusjoner deles av et antall personer både i Norge og i Europa forøvrig. (mine uth.)

Som eg sa i eit intervju med VG i midten av november: det er mange som har vore kjappe med å avfeia Breivik som gal. I ein kvar folkeleg forstand av ordet er han det, men samstundes er det ideologiske aspekt her. Dei sakkyndige har konkludert med at Breivik ikkje berre er gal i folkeleg forstand, men også i klinisk forstand, men understrekar det same, “hans sitater og konklusjoner deles av et antall personer både i Norge og i Europa forøvrig”. Dei som måtte meina at det er uvesentleg, og som ynskjer å avslutta den politiske debatten om høgreekstremisme eller å lest som om Breivik berre er ein einsam gærning kan med andre ord ta seg ein bolle. Rapporten dei skyv føre seg syner i seg sjølv det motsette av det dei hevdar.

Galskapen

Det er å venta at dei sakkyndige sin rapport – der stadig større delar vert kjend for det offentlege grunna lekkasjar – vil skapa meir debatt, og at konklusjonen om at Breivik er gal framleis vil gjera det. Sjølv synest eg kanskje ikkje dette er den mest interessante diskusjonen, men eg vil understreka – slik eg også har gjort tidlegare – at ein neppe kjem utanom å også sjå på psykologi når det gjeld Breivik, på same måte som ein neppe gjer det i høve terroristar som Timothy McVeigh og Mohammed Atta.

Interessant nok er det også fleire kjende terroristar som har fått same diagnose som Breivik, noko blant andre Kristine Löwe påpeiker. Den amerikanske Ted Kaczynski (Unabomber), som stod for ein slags anarkoprimitivistisk ideologi, den britiske høgreekstreme terroristen David Copeland, salafijihadisten Zacarias Moussaoui… dei har alle vorte kalla paranoid-schizofrene. Lat oss sjå nærare på eit av døma, Copeland. I ein rapport frå nederlandske Instituut voor Veiligheids- en Crisismanagement om såkalla “lone wolf”-terror, får ein ein grei gjennomgang av dei faktiske tilhøva i saka:

David Copeland, dubbed the ‘London nailbomber’, was responsible for a thirteenday bombing campaign in April 1999 aimed at black, Asian and gay communities. Over three successive weekends, Copeland placed homemade nail bombs in public locations. The first bomb detonated outside a supermarket Brixton, South London, an area known for its large black and minority ethnic population. The second bomb went off in Brick Lane, East London, which has a large South Asian community. The third and final bomb detonated in the busy Admiral Duncan pub in Soho, central London, a focal point for London’s gay community. The bombing attacks killed a total of three people, including a pregnant woman, and injured 129 others. Though some groups, like the British neo-Nazi groups Combat 18 and White Wolves, claimed responsibility for the
bombings, Copeland maintained he had worked alone and had not discussed his plans with anyone. This version was accepted by police investigators and the prosecution.

Som Breivik er Copeland eit brukbart døme på det som i terrortypologien gjerne vert omtala som ein “einsam ulv” ³. Dette er ikkje, som ein del ser ut til å tru, det same som at han var ein einstøing. Einsame ulvar utfører åtaka sine på eiga hand, dei er ikkje del av ein kommandostruktur (slik Breivik, i motsetnad til Copeland, hevdar at han er), men dei høyrer heime i ein ideologisk kontekst og har gjerne hatt beviseleg kontakt med andre ekstremistar. Der Breivik blant anna hadde kontakt med ekstremistane i English Defence League, både fysisk og på Facebook, hadde Copeland blant anna vore medlem av den heller obskure høgreekstreme gruppa National Socialist Movement. Han hadde også vore medlem av det høgreradikale partiet British National Party, og eit fotografi av Copeland saman med den dåverande partileiaren – John Tyndall (som ikkje akkurat var anti-nazist sjølv) – er neppe den største PR-messige sigeren til det ytterleggåande britiske nasjonalistpartiet.

Etter Copeland sine terroråtak var det fleire psykologar som konkluderte med at mannen var klinisk gal, og han fekk altså same diagnose som Breivik no har fått. Trass i det vart han dømd for mord, og han soner no seks livstidsstraffer etter kvarandre; David Copeland kjem neppe ut av fengsel før han har sona iallfall 50 år. Då vil han vera godt opp i 70-åra.

Men Copeland var altså – ifølgje psykologar – gal. Trass i dette kan det vanskeleg underslås at han tilhøyrde eit høgreekstremt miljø, og det er relativt stor semje om at ein av inspirasjonsfaktorane bak terroråtaka han gjennomførde var pamfletten Practical Guide to Aryan Revolution, skriven av ein av europeisk høgreekstremisme sine aller mest… vel… fargerike karakterar, David Myatt⁴, ein mann som i folkeleg forstand vanskeleg kan kallast noko anna enn knakande sprø. Med andre ord: Copeland sine terroråtak hadde ein ideologisk kontekst. Copeland fekk også støtte frå andre høgreekstremistar, slik Breivik også har fått (om enn ikkje frå leiande kontrajihadistar). Skal ein forstå Copeland kjem ein vanskeleg utanom psykologi, men skal ein forstå terrorhandlingane kjem ein vanskeleg utanom politikk.

Rapporten frå Instituut voor Veiligheids- en Crisismanagement konkluderer:

There are many indications that Copeland’s bombing campaign involved a combination of political and personal motives. In addition to the aforementioned political and personal motives, during the trial it became clear that the third bombing was predominantly a result of Copeland’s hatred of gay men, which he claimed to have developed during his childhood. Also, Copeland at times hinted at a religious motive, although his statements on this issue were highly inconsistent and contradictory.

Det høyrest ikkje heilt ukjend ut dette siste om religion, heller.

Konklusjon

I motsetnad til ein del er ikkje eg så oppteken av om dei sakkyndige si vurdering av Breivik vert ståande. Det viktigaste for meg er på den eine sida at mannen vert halde unna samfunnet, om det er i fengsel eller i ein psykiatrisk institusjon er uvesentleg, så framt tryggleiken er svært solid. På den andre sida er det viktig at me som samfunn konfronterer den høgreekstreme tenkinga som utvilsamt – og det syner også dei sakkyndige sin rapport – inspirerte Breivik, og – ikkje minst – at me konfronterer banalisering og normalisering av ekstremt tankegods.

Samstundes har historikar Terje Emberland eit svært godt poeng då han seier at det finst “en ubehagelig trend” til å “sykeliggjøre våre egne terrorister og ondskapsforklare de muslimske terroristene”. Breivik representerer ein hatefull ideologi. Han er ikkje åleine.

Til sist nokre ord frå ein lesverdig artikkel i Psychology Today:

Terrorism is itself a form of madness. Perpetrators of terrorism express their rage at the world destructively, in a desperate, last-ditch and sometimes suicidal attempt to gain recognition, fame or glory for themselves and their cause and, ultimately, to give some shred of meaning to their otherwise meaningless lives. Terrorism is typically an infantile and narcissistic act of violence stemming from profound feelings of impotence, frustration, and insignificance. In their own ways, the vengeful shootings at Virginia Tech, Northern Illinois University, and the Omaha mall were, like the mad bombings of Ted Kaczynski, all evil acts of terrorism. Terrorists try to force the world to meet their own narcissistic demands, and, when this doesn’t happen, they lash out violently. Terrorism is a failure to find a creative solution to life, to find and fulfill one’s true destiny. Terrorism is, in most cases, the madness of resentment.

Artikkelforfattaren gjer merksam på at han har fått tilgang til heile rapporten til dei sakkyndige, med unnatak av at ein del personnamn og nokre avsnitt er sladda. Av dei sladda opplysningane er blant anna opplysningar frå politiavhør.

–

Se også: Dette mener ekspertene om de sakkyndiges rapport (Aftenposten, 5. des).

–

Fotnoter:

Anders Behring Breivik er funne å vera strafferettsleg utilrekneleg av dei psykologisk sakkyndige. På blant anna Facebook ser eg folk som meiner dette “sparkar bein” under “prosjektet mitt”. Nokon hevdar også at eg har argumentert mot at han skulle vera klinisk gal, og at dette er provet på at eg har teke feil heile tida.

Ja, hadde ikkje det vore komfortabelt? Men eg har sjølvsagt aldri argumentert med at han ikkje er gal, eg har tvert imot understreka – blant anna i dette intervjuet med VG – at han openbert er gal i ein kvar folkeleg forstand av ordet. Eg sa:

Det er mange som har vært kjappe med å avfeie han som gal. I enhver folkelig forstand av ordet er han jo, men samtidig er det ideologiske aspekter her.

Dei kliniske vurderingane har eg overlete til folk som har greie på det, og det har eg tenkt å halda fram med, nettopp fordi det ikkje er mitt fagfelt. Sjølv har eg lenge oppfatta Breivik som sprute sprø, men det er i den folkelege forstanden av ordet, og det er ein folkeleg forstand eg nok også kan koma til å bruka på ein del andre personar, inklusiv ein heil del av skribentane som har fronta standpunkt tilsvarande Breivik sine på internett.

Fagfeltet mitt er journalistikk, og som journalist har eg særleg arbeidd med politisk og religiøs ekstremisme. Ein biverknad av dette er å lesa mykje Donald Duck, for å sleppa frå galskapen, bokstaveleg tala. Ein annan biverknad av dette er at eg har lese ein god del litteratur om terror, i ulike land og i ulike samanhangar. Og dermed kjem me til eit anna punkt, eit punkt eg etterkvart har gjenteke i ein del nettdebattar, men som det i lys av rapporten frå dei sakkyndige vert endå meir naudsynt å repetera: det er ingen motsetnad mellom galskap og ideologi. At Breivik vert rekna som strafferettsleg utilrekneleg, som klinisk sprø,  tyder ikkje at ideologien han legg føre vert uinteressant eller uvesentleg. Det at nokon er klinisk galne, tyder ikkje at dei ikkje kan setjast i samband med ei ideologisk rørsle. Det at ein har psykologiske årsaksforklaringar, utelukkar ikkje andre. Som eg skreiv i eit innlegg i Vårt Land for nokre dagar sidan:

Vidare spør [Roy Jacobsen] om det er rett å sjå på Breivik som eit «produkt av det norske samfunn», før han tek oppatt at Breivik «i mindre grad enn noen annen [later til] å være formet av et bestemt miljø». Det sentrale ser ut til å vera Breivik sin karakter, med andre ord psykologiske forklaringar.  Og det er for såvidt eit poeng: Ein kjem ikkje unna å sjå på psykologien til både Breivik, McVeigh eller for den del Mohamed Atta. Men det skurrar likevel. Anders Behring Breivik høyrer nemleg utvilsamt heime i ein ideologisk samanhang, og det er ikkje særleg vanskeleg å finna fram til denne.

For å skjøna ein vidgjeten terrorist som Muhammed Atta er ein altså også nøydd til å sjå på psykologiske forklaringar, og det er skrive ein heil del om både Atta og andre Al Qa’ida-terroristar sin psykologi. Kva er det som får dei til å bli terroristar? Eit døme på denne tilnærminga kjem frå psykolog Stephen A. Diamond i ein høgst lesverdig artikkel i Psychology Today. Diamond skriv blant anna følgjande:

The problem, of course, is that the United States makes a perfect target for the unconscious  transference–and I am using this term in the classic psychoanalytic sense–of anger, rage, resentment and embitterment toward parents and other authority figures onto the ultimate symbol of Western materialism, power, wealth and capitalism: America, “the great Satan,” as radical Muslims hatefully refer to it.

Dette er ikkje mitt felt, og når eg skriv om islamsk ekstremisme fokuserer eg naturleg nok på det eg faktisk kan noko om, nemleg ideologien bak. Den er i folkeleg forstand rablande sprø. Det er også god grunn til å tru at ein del salafijihadistiske terroristar har djuptgåande personlege problem som ligg som ei av forklaringane bak terrorismen. Det ville vera naivt å oversjå. Men det vil også vera naivt å oversjå nettopp dei ideologiske samanhangane. Det same gjeld for høgreekstreme.

Høgreekstremisme er mitt kompetansefelt, og det er på ingen måte slik at dei samanhangane eg peiker på er avhengig av at Breivik er strafferettsleg tilrekneleg. Det er ikkje fyrst gongen høgreekstrem tenkning opptrer saman med galskap. Det er ikkje ein gong fyrste gongen det gjer det med valdeleg utfall i Noreg. Seinast idag trykte Aftenposten ein interessant artikkel om ei grotesk sak som eg også har nemnd i ein del føredrag. Dei har skaffa fram meir informasjon om saka enn den eg hadde funne fram til, men eg har lese innlegg på nettet som ser ut til å ha vore skrivne av den aktuelle gjerningsmannen. Og dei innlegga var til å kjenna att i både stil og politiske poeng. Aftenposten skriv:

Natt til lørdag 23. august 2008 ble seksbarnsfaren Mahmed Jamal Shirwac (46) fra Somalia drept med 13 skudd i sin egen bil fordi han var mørkhudet. Drapsmannen var en 26-åring fra Oppdal, som fikk diagnosen psykotisk. Nye opplysninger Aftenposten kan legge frem i dag, dokumenterer at drapsmannen i flere år brukte mye tid på de samme høyreekstreme nettstedene som Anders Behring Breivik.

Døma Aftenposten gjev er ikkje kontrajihadbloggarar, men blant anna Stormfront – som er ein nynazistisk nettstad. Her hadde Breivik ein brukarkonto som eg har makta å finna fram til (det går rykter om fleire), men han identifiserte seg ikkje med nynazistisk ideologi. Frå artikkelen til Aftenposten kjem det fram at heller ikkje drapsmannen frå Oppdal fyrst og fremst var oppteken av jødar. Det var muslimar som var både hatobjekt og mål. I bustaden hans fann politiet eit ark med overskrifta “Skal i sommer:”, der dette var nokre av punkta: “Drepe muslimer om sjansen byr seg, [...]brenne ned moskeer og muslimske bygg”.

- Eit uttrykk for psykose, forklarte tiltalte i retten. Og der var dei sakkyndige samde. Men kvar kom akkurat desse førestillingane frå? Skulle det brått vera eit uvesentleg spørsmål fordi mannen vart definert som klinisk gal? Diverre vart svaret ja i saka i Trondheim, som bistandsadvokaten til offeret sin familie, Karianne Tilseth Berg, seier til Aftenposten: – Siden det tidlig ble slått fast at han var psykotisk, ble det aldri noen full gjennomgang av saken og omstendelighetene rundt drapet.

Eg er glad for å ha bidrege til at gjennomgangen av den 22. juli ikkje har vore prega av den same unnfallenheita. Det heldt ikkje å koma med enkle avfeiinga av Breivik som gal før dei sakkyndige sin rapport, og det heldt heller ikkje å gjera det etter dei sakkyndige sin rapport. Dømet frå Trondheim åleine viser at Breivik slett ikkje var ein einsam galning. Galskapen hans vert delt av fleire, og diverre er det også slik at – uttrykket islamofobi (som eg ikkje er vidare glad i), til trass – dei knappast er klinisk galne alle ihop. Ein del av dei er sprø berre i folkeleg forstand.

Og dømet frå Trondheim er heller ikkje det einaste. Som eg syner til i innlegget i Vårt Land har det vore tilsvarande døme også i andre land. Eg skal ta to døme også her. I Belgia skaut ein ung mann, Hans van Themsche, ned tre personar på gata i Antwerpen i 2006. Han gjorde det i jakt på menneske med utanlandske utsjånad. To av dei tre døydde, ei kvinne får Mali som arbeidde som barnepassar, og den to år gamle flamske jenta ho passa på. Hendinga førte til mykje debatt i Belgia, der ein del også peikte på det flamske høgreradikale partiet Vlaams Belang – som har klårt fascistiske røter – sitt ansvar, noko som nok hadde samanhang med at eit nært familiemedlem av drapsmannen var ein ikkje ubetydeleg politikar i partiet. Medan også eg meiner at det vert noko for enkelt å peika på Vlaams Belang i denne samanhangen, meinte 24% av belgiarane meinte at partiet bar eit medansvar gjennom å ha forfeikte djupt framandfiendtlege, rasistiske standpunkt gjennom mange år. Berre det at spørsmålet var stilt syner i det minste ein ting: Hans van Themsche vart sett på i ein samfunnsmessig samanhang. Det var det all grunn til. Då politiet ransaka bustaden hans fann dei høgreekstrem propaganda. Nettstader som Stormfront hamna også i søkjelyset i Belgia i etterkant av hendinga.

Hans van Themsche vart for øvrig ikkje rekna som strafferettsleg utilrekneleg, og vart dømd til fengsel. Tyder det at ein kjem unna å sjå på psykologisk forklaringar? Neppe.

Eit anna døme er den såkalla Lasermannen 2 i Malmö – ein drapsmann som til liks med van Themsche gjekk etter innvandrarar. Mykje tyder på at Peter Mangs – som han heiter – var psykisk sjuk. Men Mangs hadde i tillegg eit liv på nettet prega av – for å sitera Aftonbladet – «främlingsfientlighet blandat med konspirationsteorier». Og ikkje berre dét; det var også dei som fann det riktig å hylla Mangs på nettet. Ein kar i Falun skreiv til dømes på Facebook at han skulle ønskt det fantest ein lasermann i kvar einaste svensk by. Det var eit politisk ynskje, eit ynskje som fortel ein heil del. Om galskap. Iallfall i folkeleg forstand. Men og om ideologi.

I avsluttinga til boka mi skriv eg det følgjande:

Terrorangrepene den 22. juli var nemlig et dødbringende symptom på en sykdom som favner flere enn de ensomme ulvene eller “en gærning”, slik enkelte ønsker å avfeie Breivik som, kanskje det er mer komfortabelt. Sykdommen er det flere enn Breivik som må svare for. Det er det også flere enn islamhaterne som bør.

Sjukdomen eg snakka om der var ikkje paranoid schizofreni. Men det tyder ikkje at me bør lata vera å snakka om han.

—

Oppdatering, 29. november, 21:40: Per Sandberg i Framstegspartiet meiner at uttala frå dei nedsette psykologane ikkje heldt. Sjølv vil eg unnlata å synsa om dette, sidan eg ikkje har utdanning av noko slag på fagfeltet. Men eg skal gje Sandberg rett i at det nok er fleire som vil krevja ei ny vurdering. Personleg synest eg den vurderinga som er gjort burde leggjast fram. Eg stør såleis nettstaden Vepsen.

Oppdatering, 29. november, 23:55: Jeg registrerer at en kommentator på document.no sier “hva vil Øyvind Strømmen si?”. Svaret er ganske enkelt: Det samme som jeg har sagt hele tiden. Det er forsåvidt mer interessant å se de som nå – tilsynelatende – forsvarer spredere av hatideologi, støtte til serbiske krigsforbrytere og ideer om etnisk rensning… og det fordi Breivik er funnet klinisk gal.

Det er disse og tilgrensende miljøer jeg har skrevet om i “Det mørke nettet” og i en rekke artikler, ikke alle og enhver med “kritisk syn på norsk innvandringspolitikk”. Det har også jeg, da jeg blant annet synes at saker som denne er et tragisk utslag for rigid fortolkning av regelverket. Fremskrittspartiet har et kritisk syn på innvandringspolitikken som går andre veien. Jeg har kritisert Fremskrittspartiet, javisst, men jeg har også forsvart dem. At en del av de som deltar i kommentarfeltet på document.no har problemer med å forholde seg til hva jeg faktisk skriver om; og istedenfor dikter opp sin helt egne “Øyvind Strømmen” som mener helt andre ting enn undertegnede… vel, det er neppe mitt problem.

Document.no har levert en anmeldelse av min bok “Det mørke nettet”. Det setter jeg pris på, selv om jeg ville synes det var hyggelig om boken ble anmeldt av noen andre enn et kryptisk pseudonym.

Deler av kritikken ut til å gå på at jeg burde ha skrevet en lengre bok eller en helt annen type bok. I det ene øyeblikket ser det ut for at anmelderen mener jeg burde ha skrevet et dyptgående akademisk verk. Det har jeg ikke (og det hadde jeg heller ikke hatt tid til). Jeg har skrevet en bok med tanke på at den skal være lettlest og tilgjengelig. I neste øyeblikk ser det ut for at jeg skulle ha skrevet en bok med  dybdeintervjuer. Det har jeg heller ikke gjort. Selv om document.nos anmelder ser ut til å tro det, er ikke intervju den eneste metoden journalister har tilgjengelig. Jeg skal komme tilbake til dette nedenfor.

Anmelderen Akershus Festning skriver også:

Strømmen forsøker i boken å bygge opp et argumentativt grunnlag for å hevde at Norge er inne i en tredje bølge av høyre-ekstremisme. Den første var nazismen, den andre var diverse rasistiske organisasjone og den tredje er den islam-hatende bølgen vi nå er inne i. At dette er store og ulne temaer gjør Strømmen lite for å oppklare.

Dette er en uriktig fremstilling. Jeg skriver både i “Det mørke nettet” og i en rekke artikler om tre bølger høyreekstremisme etter 1968. Den første er følgelig ikke den opprinnelige nazismen, men den nynazistiske bevegelsen som vokste ut av Nasjonal Ungdomsfylking, senere Norsk Front. Den andre plasserer jeg i miljøet rundt Folkebevegelsen Mot Innvandring og Arne Myrdal. Den tredje er dagens muslimhat. Alle disse bølgene kunne ha vært diskutert i mer detalj enn det jeg har funnet plass til i en bok på under 200 sider, en bok som også er ment å tjene som et debattinnlegg i den debatten rundt terroren 22. juli vi nå er inne i. Som også Vepsens anmelder er inne på  kunne f.eks. FMI med fordel fått mer oppmerksomhet.

Dette er jeg ingenlunde uenig i.  Jeg er heller ikke uenig i at jeg kunne brukt betraktelig mer plass på å diskutere begreper som høyreekstremisme og høyreradikalisme. Som document.nos anmelder viser til (via en artikkel på samningen.no, som ikke er en blogg, men en lokalavis) er jeg i ferd med å skrive to ytterligere bøker, hvorav den første vil handle om høyreekstremisme generelt, og den andre vil handle om kontrajihadismen spesielt. I begge disse bøkene vil jeg ha anledning til å gå langt mer i dybden, og det kommer jeg også til å gjøre.

Det underligste i document.nos anmeldelse blir imidlertid kritikken mot min påståtte “dyscalculia” – på norsk kalles det dyskalkuli eller tallblindhet – altså en påstand om at jeg har “en grunnleggende uforståelse av tall og størrelser”. Her påstår også signaturen Akershus Festning at jeg hevder at Breivik publiserte mest (av hva?) på Gates of Vienna. Det har jeg imidlertid aldri påstått. Av de delene av terroristens liv på nettet som er offentlig kjent per i dag er faktisk kommentarene han skrev på document.no langt mer omfattende enn de ytterst få kommentarene han etterlot på Gates of Vienna – med forbehold om at han kan ha skrevet kommentarer der under brukernavn som stadig ikke er kjent. Også deltagelsen hans på Hegnar Online var større i omfang enn det vi kjenner fra Gates of Vienna.

Den norske bloggeren Fjordman – fremhevet som et ideologisk forbilde av Breivik – har imidlertid publisert svært mange av sine essays på Gates of Vienna, og bloggen nyter en betydelig respekt i det kontrajihadistiske nettmiljøet. At document.nos anmelder velger å henge seg opp i antall kommentarer på en blogg som eneste indikator på hvilken betydning den har, er mildt sagt snodig. Det ville vært mer interessant å se på besøkstall (som er vanskelig tilgjengelig) eller på antall nettsteder som linker videre til Gates of Vienna. Tar man utgangspunkt i Alexas tall (noe som ikke nødvendigvis er uproblematisk) er det 2.325 nettsider som gjør det siste (tilsvarende tall for document.no er 763, for dagsavisen.no 1.544).

Går man linkene til Gates of Vienna nærmere etter i sømmene vil man også oppdage at innhold fra Gates of Vienna raskt sprer seg ut til andre kontrajihadistiske blogger. Jeg har i min korte bok bare omtalt noen slike blogger, og har ført disse tolv opp i litteraturlisten, men antallet er selvsagt langt større. Hvor mange er vanskelig å anslå, da internett er stort, og en del blogger kommer og forsvinner som de reneste døgnfluer.

Bloggeren Fjordman, som har vært en sentral ideolog i dette miljøet, har for øvrig fått publisert sine essays på en lang rekke ulike nettsteder, inkludert f.eks. Frontpage Magazine og Free Republic, som knappest kan regnes som helt marginale. Sammenligningen med Flat Earth Society blir derfor mildt sagt underlig. De som er interessert i tall kan ellers gjøre seg nytte av f.eks. Googles søkeverktøy. Dersom man søker etter Fjordman og avgrenser søket til treff før 22. juli 2011 får man ikke mindre enn 959.000 treff. Søkemotoren er ikke helt presis, noe som betyr at en del av treffene rent de facto likevel skriver seg fra tiden etter terrorangrepene, da Peder (Fjordman) Jensen av naturlige årsaker har fått en del oppmerksomhet fra både norske og internasjonale medier. Likevel må man kunne påstå at nær en million treff på Google knappest er ubetydelig.

Det kan også være verdt å påpeke at det knappest er vanskelig å finne Fjordman referert i nettdebatter, og han dukker sågar opp som kilde for Hallgrim Berg i “Amerikabrevet” og med et helt kapittel i Ole Jørgen Anfindsens bok “Selvmordsparadigmet”. Document.no har – på redaksjonell plass – ansett det som nødvendig å ta avstand fra mannens tenkning. Såvidt meg bekjent har document.no stadig ikke funnet det nødvendig å gjøre dette ovenfor Flat Earth Society. Og: Ingen kreativ tallmagi rundt mennesker som tror at jorden er flat endrer noe videre på dette. At store deler av anmeldelsen er viet til dette poenget forteller antagelig mer om document.nos vindmøller enn om mine – anmeldelsens tittel til tross.

En videre kritikk av min bok går – som nevnt – på at jeg ikke har brukt intervjuer som metode. Det kunne være verdt å minne document.nos anmelder på at intervju knappest er den eneste metoden journalister har tilgjengelig.  Min bok er skrevet med utgangspunkt i et svært stort antall kilder og med basis i observerende metode, selv om jeg også har vært i direkte debatt med representanter for kontrajihadismen mange ganger. Jeg trenger ikke intervjue Anders Behring Breivik for å fortelle hva han skrev i sitt såkalte manifest, og det er helt unødvendig å intervjue Peder (Fjordman) Jensen for å påpeke hva han skriver i sine mange artikler. Jeg trenger heller ikke intervjue anonyme nettdebattanter for å kunne referere drapsfantasier eller voldsromantikk.  Det er heller ikke nødvendig å intervjue deltagerne på kontrajihadkonferansene som har vært arrangert i flere europeiske land de siste årene for å kunne fortelle hvem noen av de som deltok var. Dette er åpent tilgjengelig informasjon. Og jeg tør minne document.nos anmelder på at boken, med en brødtekst på under 170 sider, har 23 sider fotnoter. Kildetilfanget mitt er rimelig solid, og det skal mer til enn en kritikk av metodevalg (“du burde egentlig ha skrevet en annen bok”), for å kunne avfeie dette.

De nevnte konferansene er for øvrig rimelig vesentlige, da de demonstrerer at kontrajihadistene – i motsetning til Flat Earth Society – har allierte i politiske partier i flere europeiske land, samt i bevegelser som SIOE og English Defence League. Det flamske (belgiske) Vlaams Belang, som jeg har viet en del plass til, er et eksempel. Hvis vi nå skal snakke om tallblindhet: Vlaams Belang er et høyreradikalt parti med omfattende forbindelser til det kontrajihadistiske bloggmiljøet. Det er også et parti som får et tosifret antall prosent i valg i Flandern. Er document.nos anmelder blind for det tallet?

Avslutningsvis er document.nos anmelder opptatt av å fortelle at “det er lett å finne den mest idiotiske muslimen som Google klarer å oppdrive og så gjøre den mannen til representativ for islam” – og det har anmelderen i sannhet rett i. Anmelderens problem er at jeg ikke har gjort et eneste grotesk utsagn representativ for f.eks. norske innvandringskritikere. Det jeg har gjort er å påvise et ideologisk mønster. Den “mest idiotiske muslimen” forteller antagelig lite om islam, men er ikke av den grunn uinteressant hvis man for eksempel skriver om nettradikalisering blant unge muslimer som dras inn i salafijihadistisk hatideologi. Og det jeg skriver om er blant annet nettradikalerne som har funnet sammen i et intenst hat mot muslimer og mot myndigheter. En av dem het Anders Behring Breivik.

—

Oppdatering, 24. november 2011: Det er anmeldelsen uvedkommende, men det kan være verdt å legge merke til at skribenten Akershus Festning tidlig har lansert en mildt sagt spenstig – og rimelig sprø – idé om en ny religion på document.no. Han eller hun skrev blant annet:

Hvis den Lutherske statskirken ikke evner å omstille seg, og røret av sekulære religioner bare truer med å bryte opp samfunnet med sine sprikende virkelighetsoppfattninger, så finnes muligheten å finne en ny tro. En ny, eller for folk flest hittil ukjent, religion kan tas i bruk av statsapparatet. Det må trolig gjøres gjennom en statsreligiøs institusjon som en omdannet statskirke, da det kun vil være en slik institusjon som vil ha tilstrekkelig gjennomslagskraft.

Denne nye religionen, eller vekkelsen hvis den i noen grad er basert på troen på Jesus, kan muligens både kombinere folks alltid tilstedeværende spirituelle behov, samt samle befolkningen rundt en felles og konstruktiv tro. Utøvere av andre religioner, deriblandt islam, blir betraktet som vantro og tvangsomvendt.

Hva slags redaksjonelle vurderinger som lå bak at document.no valgte å publisere en artikkel som tok til orde for en ny statlig religion, med tvangsomvendinger som mål, er fremdeles en smule uklart, selv om det mildt sagt skapte rabalder, da en annen skribent på siden  – Sorle Stenersen Hovdenak – rett og slett sa takk og farvel. Hans Rustad forsvarte den aktuelle teksten med å si at den var “litt sleivete i formen”, men at den tok “religion og tro på alvor” og stilte spørsmål om hva som skal “bære oss gjennom natten”. Både dette og den “militante sekularismen” der islam “i stadig sterkere grad de-klassifiseres som religion og isteden behandles som en kollektivt mentalt suspekt gruppe på linje med masse-selvmords kulter som Folkets Tempel, Soltemplets Orden eller Himmelens Port” ble i artikkelen selvsagt bare nevnt som mulige fremtidsscenarioer, men det er likevel rimelig spinnville ting vi snakker om – og faktisk noe av det document.no fortjener kritikk for.

Hovdenaks oppfatning var som følger:

Å ta til orde for en ny statsreligion basert på aversjon mot islam er så virkelighetsfjernt at man ikke tror det man leser. Det hører ikke hjemme i et seriøst offentlig ordskifte, heller ikke som sleivete provokasjon. Når man så instrumentelt vil bruke denne konstruerte religionen kun for å tvinge andre inn under dens despotiske ideologi, så kan man ikke bruke andre ord enn fascisme, ja det er så klassisk fascisme som man kan tenke seg. Avsenderen står for en ideologi der hensikten helliger alle midler.

På document.no ble imidlertid teksten forstått – med Christian Skaugs ord – som “en machiavellisk tankelek”, som “brainstorming uten all verdens realisme, men som likevel kan sette tankene på glid”, og sammenlignet med “de gamle grekernes” evne til å “å tenke fritt, uredd og utvungent om hva det skulle være”. Min kommentar: Joda. Om det er en tragedie eller en komedie får imidlertid leserne vurdere selv.

They are not ducks, of course. (Photo: "Ducks in Hannover", Etan J. Tal, 2003. CC-BY)

Imagine my surprise when I discovered that Edward S. May, Baron Bodissey as he calls himself, over at Gates of Vienna, has now followed up on his post claiming that I am a Stalinist. For those who are interested: He allegedly “fisked” my claim that Peder (Fjordman) Jensen espouses a fascist ideology, a “fisking” which mostly consisted of claiming that I am a Stalinist, and that my claim was unfounded.

Sadly for the Baron, I actually read his blogpost, and I have even read most of Fjordman’s writings and compared them with a scholarly definition of fascism, that of Roger Griffin. And thus his “fisking” fell woefully short.

The follow-up post is not written by the Right Honourable Lord himself, but by one of his friends, who claims that I have chosen Roger Griffin’s definition because, and I quote, “it fits his purposes”. A tacit admission, of course, that I am entirely right. Fjordman’s writings does place him squarely within the definition of fascism proposed by Griffin, who is – incidentally – not a Stalinist, but a political theorist at Oxford Brookes University, and one of the leading scholars within fascism studies.

And then, of course, the problem is no longer that – to quote the Right Honourable Lord’s original post – I cannot “justify [my] assertion”; the problem lies in the definition. Elegant.

To be honest, however, this is a much more interesting discussion than my alleged Stalinism, and I will gladly admit that Roger Griffin’s definition of fascism does fit my purposes. However, while the Baron and his minions surely believes otherwise, my purpose has little to do with Peder (Fjordman) Jensen. This should be rather obvious, since one does not have to realize that Jensen is espousing fascist ideas to realize that his ideas, which I have exposed many times, are both utterly disgusting, based on conspiracy thinking, anti-Western in their very nature and indeed promoting a dangerous Utopian world-view; a world-view where millions of people currently residing in Europe (many of them with roots going back hundreds of years) must somehow be removed to achieve Fjordman’s goal of “large territories specifically dedicated for people who are overwhelmingly of demographic European stock”, something which – “[i]n those cases where this has been lost it needs to be reestablished”.

One does not have to identify Jensen as a fascist to realize that his claim that “Western leaders” are “conducting demographic and judicial warfare against the white majority population”, all of it “in order to break them down, all to the benefit of an authoritarian, post-democratic world order with themselves at the top” is an idea which may very well lead someone to pick up a gun and attack those who are allegedly to be blamed for “the largest betrayal throughout world history”. If we are merely to evaluate Fjordman’s idea that feminism – or, in fact, increased equality between men and women – have somehow weakened the defense mechanism’s of a European “tribe”, we do not need to know whether he is a fascist or not.

So, why do I use Griffin’s definition? Well, to quote “The fascism reader”, edited by Aristotle A. Kallis; a decent introductory book published on the rather non-Stalinist publishing house Routledge, I use it because Griffin’s work is “the most conceptually sophisticated and methodologically consistent attempt to devise a model for accomodating generic fascism”, and because his definition – unlike for instance the definition of Ernst Nolte – “extends the chronological and geographical scope of the ‘term’ to the post-1945 period and to other continents besides Europe”.

Or, to quote Griffin himself, I use it because the term fascism has undergone an “unacceptable loss of precision”, and Griffin’s definition is infinitely more precise than the slurs of the hard left or – for that matter – of Johan Goldberg. That is, I do not use Griffin’s definition because it includes Peder (Fjordman) Jensen, I use it because it – unlike the slurs of the far left – excludes nationalist, right-wing political parties which are obviously not fascist, such as the Norwegian Fremskrittspartiet or the Flemish Nieuw-Vlaamse Alliantie.

Importantly, and unlike some understandings – such as the one proposed by Gilbert Allardyce, which reduces fascism to a purely Italian movement (not even an ideology) active in a short period of time – Griffin’s definition will not leave us with the false impression that fascism somehow magically vanished after Mussolini was executed or after Hitler committed suicide.

As I have pointed out in a recent article in Dagbladet, as well as in my book “Det mørke nettet” [The Dark Web], I consider that idea seriously misguided. Consider, for instance, the fact that the Swedish politician Per Engdahl, an open supporter of both Mussolini and Hitler, played a central role in establishing the socalled European Social Movement – a “black international” – in 1951. Consider, for that matter, that one of his allies in this endeavour was Maurice Bardeche, a former writer in the collaborationist French newspaper Je Suis Partout, a Holocaust denialist, a self-declared fascist writer (per 1961) and a lifelong friend – also ideologically – of Karel Dillen. Consider, if you are not tired by now, that the very same Dillen were one of the cofounders of Vlaams Blok, later Vlaams Belang, a party so strongly supported by Peder (Fjordman) Jensen. And, indeed, by the Baron himself.

Although the Baron probably would not like me bringing it up again, Dillen was hardly alone, as I have pointed out in a large number of articles (see for instance: 1, 2, 3, 4 and 5). Now, I understand if the Right Honourable Lord has never bothered to actually read these articles – they might shake his world-view, after all -  and at least he has never bothered trying to refute them, instead spending his time on tarring me as a hard leftist. Ah, the beauty of the counterjihadist blogosphere, so full of projections.

And here we are: Griffin’s definition does suit my purposes, as it is a valuable tool when one wants to track the continuation and development of fascist ideology post-WWII, and as it is equally valuable in avoiding the stupid slurs of fascism against anyone and anything one does not like, such as – for instance – the term “Islamofascism” so heartily embraced by the Baron himself (to be sure, there are fascists in the Muslim world, but not every disgusting, totalitarian ideology can simply be reduced to being fascism; and salafi-jihadism, with its’ mostly anti-nationalist focus, surely can not). And yes, the definition also leads one to conclude that Peder (Fjordman) Jensen espouses a fascist ideology. After all, if you look like a duck, walk like a duck, quack like a duck, hang out with ducks and – on top of it all – fit a very solid scholarly definition of a duck, chances are pretty decent that you are a duck.

24. juli 2011: SIAN finn det opportunt å leggja skulda på norske politikarar for terroråtaket to dagar før.

Kontrajihadistane og andre muslimhatarar heldt fram med sin reklamekampanje for boka mi. Kampanjen – som vart innleia av sjølvaste baronen på Gates of Vienna – heldt i dag fram med ei sjarmerande omtale på nettsidene til SIAN.no.

Deira sjefsideolog Arne Tumyr emner i det minste å vera meir kreativ enn den nemnde adelsmannen, og skuldar meg blant anna for å stø “steining av kvinner, lynsjing av homofile menn, dødsstraff for islamfrafall og forbud mot ekteskap med ikke-muslimer”, og dessutan for å verne om “det islamske diktatur”. I løpet av berre ein dag har eg tilsynelatande gått frå å vera stalinist til å vera ein saudisk prins eller noko tilsvarande. Tumyr må likevel sjå seg slått i høve kreativitet: ein av kommentatorane på nettstaden hans hevdar å ha vore i debatt med meg, fordi han har snakka med ein anonym kar på nrk.no som forsvarte meg, og som meinte at eg ikkje var stalinist. Ifølgje denne kommentatoren kan ein vanskeleg ta meg seriøst, sidan eg omtaler meg sjølv i tredjeperson. Eg kan trøysta den kreative skribenten med at eg ikkje har diskutert med han, og at det er rimeleg vanleg å omtala tredjepersonar i… vel… tredjeperson.

Men det er herleg med litt eventyrforteljing, de. På SIAN.no synest ein dette er så rasande festleg at dei faktisk ser seg nøydde til å publisera imaginære intervju med imaginære voldtektsforbrytarar (dette er så tvers gjennom sjukt at eg ikkje orkar å linka til det) for å spreia propagandaen sin om at også valdtekter er ein del av den altomfattande, vondskapsfulle islamske planen om å ta over verda. Sjølv synest eg røyndomen er ein smule meir interessant. Og difor skal eg byrja med ei historie frå den verkelege verda. Eg ber om orsak for at dette kan verta litt krevjande for Arne Tumyr å forhalda seg til, sidan eg ikkje berre følgjer deira strategi: nemleg å lenkja til ei anna nettside som seier akkurat det same som dei sjølv som prov på at dei har rett.

For nokre år sidan reiste eg til Köln i høve den internasjonale kvinnedagen 8. mars. Der deltok eg på ein konferanse om islamsk feminisme, og der snakka eg med nokre av desse menneska som berre vert reduserte til ein del av det imaginære problemet i Arne Tumyr si svarte verd, nemleg muslimske feministar; alt frå jenter i hijab til sekularistar så beinharde at dei nesten kunne skremma ein vestlending som underteikna på same vis som Fanden på flatmark. Eg snakka blant andre Asma Barlas, som kjemper mot kvinneundertrykking og annan faenskap, og i annan faenskap er også tenkninga Tumyr representerer å finna. Eg spurde ho kva ho synest om Filip Dewinter – ein av Europa sine mest vellukka nyfascistiske politikar – si utsegn om at islam og vestleg demokrati kræsjar på fleire område, og at muslimar følgjeleg må gjera eit val mellom dei to. Ho svara:

Dette er ikkje noko anna enn den siste versjonen av «vala» muslimar har vorte tilbydd historisk, mellom å vera muslim og å vera noko anna. Under det britiske styret i Egypt fekk til dømes muslimske kvinner valet mellom å vera muslimar eller å vera frigjorte. Eg trur desse valalternativa fortel meir om dei som set dei opp enn dei seier om islam og muslimar.

Eg reknar ikkje med at Tumyr tek poenget. Men det er eit enkelt poeng: Eg er imot steining, eg er imot dødsstraff (eller for den del noko anna form for straff) for homofili, eg er imot straffer knytt til skifte av eller forkasting av religion, og eg er ikkje minst motstandar av diktatur. Dessutan er eg stadig ein av få norske journalistar som har skrive noko særleg inngåande om wahhabismen, den djupt reaksjonære islamske retninga som rår grunnen i Saudi-Arabia. Og i alle desse høva har eg den tingen Tumyr aldri kjem til få, fordi dei i hans verdsbilete slett ikkje eksisterer (men berre er ein del av problemet), nemleg muslimske allierte.

I Tumyr si verd driv nok mine muslimske allierte berre med det SIAN kallar for taqiyya. Og dette omgrepet er faktisk eit godt døme på kor grunnleggjande løgnaktig og kunnskapslaus muslimhatarane si tenkning er. Taqiyya er eit særs perifert omgrep i islamsk teologi, men ein sentral del av muslimhatarane sitt verdsbilete. I røyndomen er taqiyya ein pragmatisk aksept til å skjula trua si når ein vert forfulgt grunna ho, ei tillating som vert gjeve når ein er utsett for livsfare eller anna alvorleg fare. Omgrepet har fyrst og fremst hatt relevans for sjiamuslimar, som har vorte utsett for litt av kvart av sunnimuslimar opp gjennom historia. Slik sett har det klåre parallellar til til dømes dei iberiske marranoane, jødar som berre tilsynelatande konverterte til katolisismen etter at muslimane hadde vorte drive bort frå den iberiske halvøya, og den relative toleransen jødane hadde levd under forsvant. I SIAN og liknande grupper sitt univers er omgrepet omdanna til eit altomfattande løyve til å lyga, det vert framstilt som ein heilt sentral del av islamsk teologi og det vert nytta til å angripa ein kva som helst muslim som ytrar standpunkt som ikkje er motbydelege.

Det er eit praktisk grep for muslimhatarane. Det fungerer slik: Dersom ein muslim seier noko bra, er det fordi han lyg, og det er eit bevis på at muslimhatarane har rett. Dersom ein muslim seier noko fælt, snakkar han sant, og det er eit bevis på at muslimhatarane har rett. I røyndommen er det sjølvsagt eit bevis på muslimhatet sin botnlause idioti. Det finst og ein meir forfina variant av det same, nemleg argumentet om at muslimar som ikkje forfekter fælslege haldningar eigentleg ikkje er muslimar, dei skjønar ikkje si eiga gudstru. Ifølgje muslimhatarane er det ekstremistar som Anjem Choudary som har rett.

Du har kanskje ikkje høyrd om Choudary? Lat meg gje deg eit kort samandrag: Choudary er ein kar som starta si karriere innan den radikale islamismen gjennom medlemskap i gruppa al-Mujahiroun, leia av Omar Bakri Muhammed, ein mann som seinare har vorte utvist frå England og dømd til livsvarig fengsel (in absentia) i Libanon. Muhammed var så ytterleggåande at han ikkje fann seg heime i den ytterleggåande gruppa Hizb-ut-Tahrir. Det går knapt ann å verta meir ekstrem enn Choudary og Muhammed, utan at ein sjølv tek til å sprengja bomber. Choudary er med andre ord ein rimeleg ubehageleg kar som representerer ein farleg ideologi. Men i SIAN si verd er han ikkje berre det. Han er faktisk sjølve dømet på islam.

Det syner seg i headeren på nettsidene deira, der dei har teke med bilete av demonstrantar med plakatar som “Freedom go to hell” og “Exterminate those who slander islam”, demonstrasjonen som er avbilda er ein av fleire arrangerte av ultraekstremistane rundt Choudary. Det er omlag som å bruka Westboro Baptist Church – den amerikanske mikromenigheita som viftar plakatar som “God hates fags” og “Thank God for dead soldiers” – i eit angrep på kristendomen.

Ikkje overraskande dukkar Choudary også opp i kommentarfeltet etter Tumyr si bokmelding av ei bok han neppe har lese, saman med eit hint om at eg burde skifta briller og i staden sjå på ekstremisme blant muslimar. For det er den verkelege trugsmålet. Hatideologien som påverka noregshistorias verste terrorist er uvesentleg.

Ekstremistar teiknar alltid opp falske dikotomiar, anten er du a, elles er du b. I den kontrajihadistiske verda er det slik at anten stør ein deira forkvakla hatideologi, elles så stør ein annan forkvakla hatideologi.

I lys av dette er det knappast overraskande at Arne Tumyr tidlegare har valt å alliera seg med det rasistiske hatpartiet Norgespatriotene, eit parti document.no kopla til nazismen, og kommenterte deira åtak på Framstegsrpartiet på følgjande vis:

NorgesPatriotene kvier seg ikke for å benytte nazi-symbolikk. Under overskriften Pestsprederne er det bilde av en stor brun rotte, Frps eplelogo og en smilende Siv Jensen. [...]Det er noe ubehjelpelig over brosjyren. Å advare mot noe som er verre enn nazismen og vise ved symbolikk og ord og uttrykk at man står nazismen nær, er ikke akkurat noe smart PR-trekk.

Og:

NorgesPatriotene gjør sitt beste for å oppfylle påstanden om at Europas muslimer behandles som 30-årenes jøder.

Sjeldan har eg vore meir samd med Hans Rustad. For Arne Tumyr var det derimot heilt greit å være godven med Norgespatriotene-politikar Øyvind Heian. Meir treng ein i grunnen ikkje vita. Men når Tumyr nå kjem med store krokodilletårer over mi “demonisering” av SIAN, kan det vera verdt å hugsa på korleis Tumyr sin eks-allierte valde å framstilla den profilerte venstreorienterte politikaren… Siv Jensen, nemleg som medskuldig i drap, valdtekt, landsforræderi, forbrytelsar mot menneskeheita og så bortetter.

Anti-FrP-Propaganda frå Øyvind Heians Norgespatriotene, som SIAN fann det opportunt å demonstrera saman med.

Eg har sett Siv Jensen skulda for mykje rart av folk på venstresida, men aldri nokon gong har eg sett ho demonisert på same vis som av Tumyr sin ideologiske kampfelle i hatet mot muslimar. Den alliansen åleine burde vera nok til å skyva Tumyr og hans vener ut i det politiske mørkret, der ideologien deira allereie høyrer heime.

Bortanfor Tumyr si imaginære verd, der ein kan skriva imaginære intervju for å spreia hatbodskapen sin, eksisterer det ei verkeleg verd, ei verd der det faktisk finst rom mellom ulike hatideologiar. At eg ikkje synest noko om oppdatert fascisme, gjer meg ikkje til stalinist. At eg ikkje synest noko om muslimhat, gjer meg ikkje til tilhengjar av salafijihadisme eller khomeinisme. At eg kritiserer slik hatideologi tyder ikkje ein gong at eg har noko vidare imot islamkritikk. Tvert om vil eg meina at dei som driv med skapeleg islamkritikk får øydelagt sitt gode namn og rykte av ekstremistar som Tumyr og Heian.

For dersom det SIAN heldt på med liksom skal vera islamkritikken av i dag, då har det i sanning gått nedover med islamkritikken sidan Abul Ala Al-Ma’arri (973 – 1058), den blinde, arabiske rasjonalisten som såg på fornufta som ein moralsk rettleiar, som avviste ei kvar form for religiøs openbaring og som skreiv klassikaren Risalat al-ghufran (Epistel om tilgjeving), der poeten vitja paradis og snakka med arabiske poetar frå den førislamske perioden.

Eg liker å tru betre om islamkritikk. Men takk for tilrådinga av boka mi, Arne Tumyr. Eg kunne knapt ha fått ei betre ei.

The Baron and his Court.

Normally, I would not bother answering an article attacking me at Gates of Vienna. It’s a waste of time. But this time, Edward S. May – or baron Bodissey, as he likes calling himself – really disappoints me. He calls me a Stalinist. It’s disappointly uncreative, in light of the words friends of Peder (Fjordman) Jensen have previously been inclined to describe me with.

I have been called a “Bolshevik”, a “vile communist animal”, an “infiltrator” and a “foaming fanatic”; not to speak of my favourite – namely “Bizarro Fjordman”, assumably because I am the evil reflection of Fjordman in a dark, alternative universe. Now, I’ve always liked dark, alternative universes. For instance, I just can’t wait to get started on the new game in the Elder Scrolls series, Skyrim.

In light of these creative terms, “Stalinist” and “left-wing extremist” are simply not very impressive. After all, I’ve seen comments in newspaper debates using my supposed “lack of personal hygiene” as an argument. And I’ve been likened to senator Joseph McCarthy, as well. Now, that is creative. The self-acclaimed baron, whose demesne is inhabitated by a number of extremist internet idiots, must be suffering from a writer’s block. It’s rather sad, really.

Why are they so angry? It is of course because I have dared to point out that Peder Jensen’s thinking is fascist. That can’t be, claims Gates of Vienna, and it must be an unfounded claim, proving – thus – that I am not merely a fool, but a lone Stalinist (in fact, I’m sure that being lonely is quite common for Stalinists these days, clinging on to ideological idiocy from the past certainly should not gain you many friends, although it does seem to have done to trick for certain essayists – as long as they merely update the ideological idiocy a tiny bit).

The problem for the Baron – should I address him as The Right Honourable Edmund S. May, per chance? – is of course that my claim that Fjordman is a fascist is not unfounded at all. In fact, I have used a standard definition of fascism from one of the leading researchers within the field, Roger Griffin, and I have compared the various elements of Fjordman’s writings to this definition. That article was posted on my own blog, but it was also posted at Little Green Footballs, an internet fiefdom much loathed by the inhabitants of the Baron’s barony. That might be worth pointing out, since the Right Honourable Lord and his minions have surely spotted my article. As I am – probably – nothing but a mere peasant who can be treated according to the Baron’s very whims, it is probably somewhat imprudent of me to point out the obvious. Yet, as one hadith seldomly quoted on Gates of Vienna reminds us: “The best jihad (a determined struggle, that is) is to speak truth in the face of a tyrant”.

Therefore, I will note the following: If you plan to refute my writings, it would probably serve you well to actually read them, and not merely pretend that you know what they are saying. Alas, I’m not too convinced about the Right Honorable Lord’s abilities to complete such a monstrous task. After all, I am what his friends at the Tundra Tabloids describes as nothing less than a “repugnant Norwegian”.

Amusingly, Gates of Vienna also claims that I am against freedom of speech. The claim comes from a Baron which seems to have somewhat amicable feelings towards Geert Wilders, a politician who has suggested that the Qu’ran should be outright banned. It is a claim which seems to be based on a slight misunderstanding of the very concept of freedom of speech, leading the Right Honourable Lord to believe that freedom of speech means that he should be able to say whatever he wants whenever he wants and especially in newspapers owned by other people entirely.

The Right Honorable Lord might benefit from noting that I have in fact supported his freedom of speech, and also the freedom of speech of likeminded fools with and without titles of nobility. I have repeatedly pointed out that if we want to live in a free and democratic society, we will have to accept that people also are free to disseminate their repugnant ideas and – as Peder Jensen does – their dreams of a “native revolt” to somehow cleanse Europe from Islam and instigate the process of Entjudung… I’m sorry, de-Eurabification. On the other hand, I have pointed out that Norwegian newspapers are under no obligation to print such views, neither in their print editions, nor on the Internet, and that while I do not oppose extremist voices – such as Stalinists – being published, editors would benefit from not letting their newspapers being hijacked by extremists. In short, the Baron has every right to speak. And we have every right to not be listening.

In fact I have pointed out that Norwegian newspapers might benefit from adopting an editorial policy not too different from the one at… well… Gates of Vienna, where comments are surely deleted and where – I quote – “comments are moderated; that is they must be pre-approved by the blog’s owners”. Thus, if I have attacked freedom of speech by suggesting that pre-moderation might be a good idea for Norwegian newspapers, I might point out that freedom of speech has long been abolished in the Baron’s lands. Am I therefore to conclude that the Right Honourable Lord himself is - indeed – a “Stalinist”?

Obviously, I do not make such a claim. After all, the Right Honourable Lord runs a fascist blog, not a Stalinist one, and his friends in Europe are neo-fascists such as the Vlaams Belang, not Stalinists such as the Communist sect Tjen Folket and their youth department, Revolusjonær Kommunistisk Ungdom, groups which I – incidentally – criticize in the book the Right Honourable Lord has surely not read. To me, both variants of totalitarianism represent the darkest side of politics, ideas which should have been discarded long past.

The Right Honourable Lord – however – is less picky about choosing friends and allies. And that’s his problem. Not mine.

–

Update, 18. November 2011, 20:40: Oh, and I might add, it is hardly difficult to find examples of “aggressive nationalism” from Fjordman or other friends of you, Right Honourable Lord, since you so eagerly call for me to provide them. In a strongly anti-Western – yes, I said it, anti-Western – essay published in your barony, your socalled “brilliant scholar and fine writer” has for instance noted the following:

Experience also tells us that if two or more different populations inhabit the same land, they will eventually mix. In combination, this means that the only way European civilization can flourish in the long run is if we have large territories specifically dedicated for people who are overwhelmingly of demographic European stock. In those cases where this has been lost it needs to be reestablished. Ideas matter, but culture primarily follows genes.

In the same essay he draws heavily upon a leading representative of the decidedly neo-fascist nouvelle droite movement, Guillaume Faye. In addition, he calls for us to become “great warriors” in order to achieve this rebirth from “decadence, betrayal and suicidal tolerance”.  That fear of mixing, that focus on culture as “primarily [following genes]“, that focus on “decadence” and “betrayal”, the weight put on Whiteness, the call for warriors, the dreams of revolutionary change, and even the very suggestion that “those who have championed the toxic ideas of Multiculturalism and mass immigration of alien tribes [must] disappear with [them]” – all of it – places Fjordman squarely within Roger Griffin’s widely used definition of fascism:

[F]ascism is best defined as a revolutionary form of nationalism, one that sets out to be a political, social and ethical revolution, welding the ‘people’ into a dynamic national community under new elites infused with heroic values. The core myth that inspires this project is that only a populist, trans-class movement of purifying, cathartic national rebirth (palingenesis) can stem the tide of decadence.

You see, Right Honourable Lord, unlike yourself I have actually read the articles and books written by my political opponents. Your message is clear. It is indeed a message of “aggressive nationalism”.