Dette tyder at Lisboa-traktaten etter alle solemerke kjem til å tre i kraft frå neste år av. For ein gjennomgang av kva traktaten inneheld, sjå denne gode wikipedia-artikkelen.

Med dette går EU i meir overnasjonal retning. Det reagerer den norske nei-sida på, og ser det som endå eit argument mot EU. Personleg meiner eg det styrkjer argumenta for EU. EU vert med Lisboa-traktaten meir slagkraftig og betre i stand til å takla dei utfordringane som må taklast med overnasjonalt samarbeid. Med Lisboa-traktaten heldt dessutan den europeiske integrasjonsprosessen fram, og vonleg vil diskusjonane i europeisk politikk dreia seg om nettopp politikk, og ikkje om meir kjekling om traktatar.

Trass i at mykje ille kan seiast om prosessen fram mot Lisboa-traktaten syter han også for at EU vert meir demokratisk, ved at det folkevalde europarlamentet får meir å seia, og ved at det vert innført borgarinitiativ – der 1 million EU-borgarar kan få fremja eit lovframlegg gjennom å skriva under på ei erklæring.

Med dette vert EU eit (meir) demokratisk, overnasjonalt organ som er eigna til å handtera dei store utfordringane Europa og verda står overfor. Personleg synest eg det er noko nær ei tragedie at Noreg i staden for fullt medlemskap har valgt EØS-avtala. Medan EU skjerpar seg, er nemleg EØS-avtala framleis eit glitrande døme på demokratisk underskot.

Hva synes du om EU medlemskap?

Det kan vel enkelt oppsummeres med at jeg er for EU, fordi jeg tror overnasjonalt samarbeid er nødvendig for å takle de politiske utfordringene vi på flere områder står ovenfor. EU har også allerede hatt betydning, både fredspolitisk og ved å gi økt integrasjon over landegrensene i Europa. Det synes jeg er verdt å sette pris på.

Det betyr imidlertid ikke at jeg ikke har problemer med EU slik det fungerer i dag. Det kan sammenfattes i to ting:

Det strukturelle: En ting er at EU lider av et demokratisk underskudd, om et resultat av at Europarlamentet har for liten påvirkning sammenlignet med Europakommisjonen, og fordi prosjektet i altfor stor grad har blitt et eliteprosjekt, selv om intensjonene bak langt på vei er gode, og på tross av at resultatene på mange måter er imponerende. Lisboa-traktaten vil gi Europarlamentet mer makt, noe som er positivt, men prosessen frem mot denne har dessverre vært mer egnet til å understreke EUs demokratiske underskudd enn til å vise EUs demokratiske potensiale.

Det er også et vesentlig demokratisk problem at valgoppslutningen er såpass lav ved de europeiske valgene som den er, og at trenden lenge har vært nedadgående; på tross av at europarlamentet har fått stadig mer å si. En reell europeisk opinion mangler langt på vei.

Også her kan Lisboa-traktaten være et steg i riktig retning, da den vil rive EU-politikk bort fra kjekling om traktater, gjøre den mer forståelig og i større grad få den del til å dreie seg om politiske temaer som er viktige i folks hverdag. Det er imidlertid knappest heldig at traktatener et monster, for å sitere Timothy Garton Ash:

Til venstre for meg ligger dette 312-siders monstret, sammen med kopiene av tidligere traktater som trengs for å forstå det, og til høyre for meg ligger en elegant burgunderfarget 60-siders utgave i pocketstørrelse av både Uavhengighetserklæringen og den 220 år gamle grunnloven i USA, inkludert alle tilleggene.

Med Lisboa-traktaten tar EU et steg i retning mer overstatlighet. Den norske nei-siden betrakter dette som negativt, og ser utviklingen som enda et argument mot norsk EU-medlemskap. For meg bærer dette imidlertid bud om et mer slagkraftig EU som er i stand til å takle overnasjonale utfordringer på overnasjonalt nivå. Det tror jeg er nødvendig, og jeg håper også at det vil gjøre både velgere og medier mer interesserte i europeisk politikk.

Det politiske: Også etter det siste europavalget er det et sentrum-høyre-flertall i Europarlamentet. Det tradisjonelle sentrum-venstre ble svekket, og ekstremhøyre gikk frem; noe som kan dra europeisk politikk i en retning jeg ihvertfall ikke er særlig komfortabel med, blant annet når det gjelder innvandringsspørsmålet. Det politiske flertallet i EU kan gjøre EU mer til “Festung Europa” og mindre til det Jeremy Rifkin har omtalt som “en europeisk drøm”, som er “verdt å leve for” (i kontrast til den amerikanske drømmen, som amerikanere gjerne sier at er “verdt å dø for”). Industriinteresser kan trumfe miljøinteresser. Ubegrenset frihandel kan trumfe sosiale rettigheter.

Det gledelige oppe i dette er at de europeiske grønne partiene fikk en solid fremgang. Disse presenterer en positiv og progressiv visjon for Europa; politiske ideer som – kanskje illustrerende nok – er nærmest totalt fraværende i
Norge.

Det kan være verdt å dvele over en ting til. Etter at den danske Junibevægelsen røk ut fra Europarlamentet (og deretter ble lagt ned) og det svenske Miljöpartiet etter uravstemning i partiet fulgte etter talskvinne Maria Wetterstrand og droppet sitt tidligere klare nei-standpunkt er det blitt langt mellom de konsekvente EU-kritikerne på europarlamentets venstreside. Den mest markerte EU-kritikken kommer fra populistiske høyrepartier, som de finske Sannfinlenderne og britiske UKIP, og fra mer ekstreme høyrepartier, som det østerrikske FPÖ. I så måte er Norge virkelig et annerledesland, ved at EU-motstanden – også den EU-motstanden som er nasjonalistisk motivert – i stor grad kommer fra venstre, og ikke ifra høyre.

Hvis Island blir medlem av EU, bør Norge da revurdere EØS avtalen? Hvorfor?

Jeg kan ikke se at Norge ville ha noe annet valg enn å revurdere EØS-avtalen i en slik situasjon. En EØS-avtale med EU på den ene siden og Norge og Liechtenstein alene på den andre siden ville ikke være særlig mye annet enn en bilateral avtale, og Liechtenstein er vel heller ikke det landet i Europa de fleste av oss liker å sammenligne oss med; landet er et fyrstedømme der monarken fremdeles har en ikke ubetydelig politisk rolle. Den gamle ja-side-vitsen om “Norge, Liechtenstein og Lahnstein” ville da slå ut i full blomst, og ikke lenger høres like platt og dum ut som i 1994.

En annen sak er at EØS-avtalen uansett burde vurderes på nytt. Denne avtalen representerer nemlig så absolutt et demokratisk underskudd, vi er solid representert i Brüssel, alle andre steder enn der de politiske avgjørelsene fattes.

Den allerede svake felleseuropeiske opinionen er – blant annet derfor – så godt som usynlig i Norge, og resultatet er at viktige – og gjerne problematiske – direktiver som postdirektivet, tjenestedirektivet og ikke minst datalagringsdirektivet knapt blir diskutert, og at den diskusjonen som kommer kommer alt for sent. Når det politiske flertallet i Norge samtidig har vært uvillige til å ta i bruk reservasjonsretten, kanskje i frykt for at den ikke er særlig reell, blir de demokratiske problemene understreket ytterligere.

Som tidligere nei-mann som har skiftet side har jeg langt lettere for å forstå den konsekvente motstanderen som sier nei til både EØS og EU enn jeg har for å forstå de som sier nei til EU, men ja til denne husmannsavtalen.

Når det er sagt tror jeg samtidig det er en misforståelse å redusere spørsmålet om dagens norske EU-samarbeid til bare et spørsmål om EØS. Vi er i stor grad med i EUs juridiske og politimessige samarbeid, og vi slutter oss ofte til EUs felles utenriks- og sikkerhetspolitikk. I tillegg er vi medlemmer av Schengen-avtalen, i motsetning til britene og irene. Selv om Lisboa-traktaten nå kan føre til at EUs tre søyler endelig smelter sammen tviler jeg på at det norske europasamarbeidet kommer til å bli smalere av den grunn. På svært mange områder fungerer vi allerede som et medlem i EU, men uten stemmerett. Det burde være grunn nok til å revurdere avtalen, uavhengig av hva islendingene
velger.

Hvis Norge blir medlem, vil vi da få større innflytelse i EU på grunn av olje og energi?

Norge vil nok måtte ta en aktiv rolle i europeisk energipolitikk helt uavhengig av om vi blir medlemmer eller ikke. Skal Europa løse sine utfordringer når det gjelder å fase ut fossil energi og det uten å måtte satse stort på atomkraft, må blant annet Norge, men også flere andre land som i dag er utenfor EU, bidra. Det gir oss – om ikke annet – et sterkt forhandlingskort. Når det gjelder norsk oljepolitikk vil jeg inderlig håpe at den ikke får stor innvirkning på EUs politikk fremover. I Norge kan det i blant se ut som makten er konsentrert i Nordsjøen, ikke på Stortinget; og jeg foretrekker da Brüssel.

På innenriksområdet (altså internt i EU) fører selv sentrum-høyre-siden i EU ofte en bedre og mer radikal miljøpolitikk enn den norske sentrum-venstre-regjeringen.

Hvor stor innflytelse, vil vi få i Europaparlamentet?

Hvem er vi – i dette spørsmålet? Fremskrittspartiet og SV ville være like forskjellige partier om de var i Europarlamentet som de i dag er på Stortinget. Mitt eget parti, Miljøpartiet De Grønne, ville stå for en helt annen politikk enn Arbeiderpartiet – også om denne ble ført i Brüssel.

Norge som land ville ha liten tallmessig innflytelse i Europarlamentet. EU betyr også i seg selv en svekkelse av  nasjonalstatene til fordel for en overnasjonal struktur. Siden jeg er er opptatt av hvordan politikken utvikles enn av fra hvilke land forslagsstillerne kommer fra, har jeg ikke noen problemer med det. Det er uansett slik at norske enkeltpolitikere selvsagt ville kunne markere seg på europeisk nivå, slik den luxembourgske EU-parlamentariken
Claude Turmes gjør, selv om han kommer fra et land som er langt mindre enn Norge. Norske partier ville også kunne bidra betydelig mer i de europeiske partibevegelsene, og i langt større grad kunne bringe norske debatter til Europa, og europeiske debatter til Norge.

Gjennom rotasjonsprinsippet når det gjelder formannsskapsrollen i kommisjonen ville også Norge markere seg, slik Sverige for eksempel gjør nå. Riktignok vil dette forandres noe dersom Lisboa-traktaten trår i kraft, og EU får en klarere definert presidentrolle enn i dag, men her kan det jo nevnes at kristendemokraten Jean-Claude Juncker – også han fra Luxembourg – har blitt nevnt som mulig presidentkandidat. Det viser at det er fullt mulig for politikere fra mindre EU-land å markere seg.

Nokre ser på EU som ein uting i seg sjølv. Andre meiner EU er greitt nok – men berre ikkje for Noreg.

Ein del av dei som ser på EU som ein uting er prinsipielle motstandarar av alt overnasjonalt samarbeid, dei er med andre ord overtydde nasjonalistar. Men også det andre standpunktet er nasjonalistisk, uavhengig av om det vert levert frå høgre, venstre eller sentrum i politikken.

Det er eit underleg standpunkt når det vert servert frå folk på venstresida som elles er ihuga anti-nasjonalistar, eller frå folk som iallfall ynskjer å framstå som det.

Good Ship Lifestyle

Diverre ber den norske venstresida preg av djup nasjonalisme på eit tredje vis: ein seier gjerne at ein er for internasjonalt samarbeid, men er samstundes prinsipiell motstandar av nær sagt kvart einaste konkrete døme på internasjonalt samarbeid: EU, Verdas handelsorganisasjon, osv. osv.

I staden for å arbeida for at desse internasjonale organisasjonane utviklar seg i ein retning ein ville lika betre vel ein – for å sitera anarkistbandet (og antakeleg EU-motstandarane) Chumbawamba – “The Good Ship Lifestyle”:

This is the Good Ship Lifestyle
All my friends jumped ship
I elect me the captain
This is the loneliest voyage
I’ve ever been on
Up in the crow’s nest -
Over there! I see land!
First mate? There is no First Mate…
This is the Good Ship Lifestyle

Sail away from the world
Sail away from the world

So steer a course
A course for nowhere
And drop the anchor
My little Empire
I’m going nowhere

Det er sjølvsagt ideologisk komfortabelt å sitja høgt på sin kvite hest. Realpolitisk er det noko av det minste fruktbare som finst.

Resultatet er dessutan umåteleg trist: den norske nei-sida er så oppteken av å seia nei (og så djupt splitta) at ho ikkje ein gong klarer å fremja ein alternativ visjon. Kombinasjonen av den ideologisk reinhåra (og ideologisk fastlåste) venstresida, sentrum og eit mindre isnitt av høgrenasjonalisme gjer Nei til EU til ein av dei aller mest visjonslause politiske organisasjonane i Noreg. Ein klarer ikkje ein gong å bli samde om korvidt det demokratiske underskotet EØS-avtala inneber er eit problem eller ikkje.

Ikkje på 2.500 år

Det fyrstnemnde standpunktet – at EU er ein uting i seg sjølv – krev også at ein i det minste tek stilling til spørsmålet: “Ville Europa ha vore betre utan EU?”.

Eg skal vera den fyrste til å vedgå at det ikkje er eit enkelt spørsmål å svara på. Det føreset  kontrafaktisk historieskriving, ei fascinerande litterær øving som gjer historikarar sjanse til å leika seg som novelleforfattarar; men som – iallfall i utgangspunktet – fortel meir om kor viktige detaljar kan vera i den faktiske historia enn om korleis ting alternativt kunne ha utvikla seg.

Då eg tidlegare har stilt dette spørsmålet til EU-motstandarar har eg også svaret: “Det kjem jo ann på alternativet”, før dei har gått attende til å kritisera EU for å vera – til dømes – marknadsliberalistiske, ein diskutabel påstand i seg sjølv. Og ja – det kjem utvilsamt ann på alternativet.

Men kanskje treng ein ikkje gå lenger attende enn til åttitalet for å finna det alternativet? Under den kalde krigen var Europa prega av den same splittinga som har prega kontinentet i hundrevis av år. Ei blokk av sterke (nasjonal)statar stod opp mot ei anna blokk av sterke (nasjonal)statar. Faren for krig var reell, og om ikkje det var snakk om krig stod andre grunnleggjande konflikter i kø. Kontakt over landegrensene på tvers av blokkene var vanskeleg, og det var til skade for både kultur, vitskap, handel og samfunnsliv elles.

Den britiske forfattaren Timothy Garton Ash har samanfatta Europa si historie gjennom dei siste 60-70 åra på slåande vis. Ifølgje Garton Ash er det ei historie om spreiande fridom. I 1942 var det berre fire frie land i Europa: Storbritannia, Sveits, Sverige og Irland. Desse landa stod i tillegg under sterkt press. I 1962 var storparten av det vestlege Europa fritt. I 1982 hadde også Spania, Portugal og Hellas slutta seg til dei demokratiske landa, men storparten av det me kalla Aust-Europa var under kommunistiske diktatur.

Sjølv om demokratiet framleis er sårbart i fleire europeiske land, særleg i fleire av dei tidlegare austblokklanda, er det i dag berre få autoritære regime igjen i Europa – eit av dei er Kviterussland. Dei fleste europearar lever i dag i liberale demokrati. Det har aldri før hendt, påpeiker Garton Ash. Ikkje på 2500 år.

EU si rolle

Har EU spela ei rolle i å skapa denne politiske røyndomen? Utvilsamt. EU har arbeidd hardt for å involvera fleire land i den europeiske integrasjonsprosessen, ein prosess som frå starten av handla ikkje berre om å skipa ein indre europeisk marknad, men også om å fremja fred og demokrati.

Drivkrafta i den europeiske integrasjonen har ikkje fyrst og fremst vore ein ide om den fårlege “andre”, men heller ein ide om Europa slik det brukte å vera – djupt splitta.

Ynskjet om deltaking i EU har fått fleire land til å kasta av seg den rå nasjonalismen og til å i større grad ta menneskerettane på alvor. Denne prosessen er tydeleg også i dagens Europa. EU-påverknaden er positiv på Balkan. Han er positiv i Tyrkia. Han har vore og er framleis positiv i dei gamle austblokklanda.

Men han er også positiv andre stader. Eit obskurt døme på fordelane med overnasjonalt samarbeid med fokus på mindretalsrettar finn ein i Sverige, der rundt 3.000 menneske nord i Dalarna snakkar eit språk som heiter övdalsk. Dette språket er ulikt svensk, men har aldri vorte reelt anerkjent som eit eige språk av den svenske staten. Det er det heller ikkje i dag. Men EU-kommisjonen pressar på for å få svenske myndigheiter til å anerkjenna også övdalsk som minoritetsspråk.

Medan nasjonalstatar – også Sverige – lett kan koma til å ta smålege nasjonalistiske omsyn i slike saker, nærast ubevisst, forsvinn desse omsyna i eit overnasjonalt samarbeid. I slike høve er altså mindre nasjonal sjølvråderett av det gode.

I tillegg er overnasjonalt samarbeid naudsynt i ei verd med overnasjonale problem, anten det gjeld miljø- og klimaspørsmål, regulering av finansmarknadane eller kamp for menneskerettar og demokrati.

Europarlamentet vil etter valget først i juni fremdeles være dominert av sentrum-høyre-partier. Disse gjorde gode valg i de fem største EU-landene: Tyskland, Storbritannia, Frankrike, Italia og Spania. Men i et europarlament med færre delegater var det bare to politiske fløyer som fikk en større andel mandater.

Den ene var de europeiske grønne, som generelt er venstreorienterte – de kan gjerne kalles venstreliberale - og EU-vennlige.

Den andre var partier lengst til høyre i den politiske aksen, de fleste av dem svært EU-kritiske. I motsetning til de grønne er disse siste ingen egentlig partigruppe, siden det finnes lite formelt samarbeid mellom dem på europeisk nivå. Det ferskeste forsøket – alliansen Identitet, Tradisjon, Suverenitet (ITS) – overrasket mange i januar 2007. Få hadde forventet at høyreekstreme partier skulle klare å danne en allianse med mer enn 20 EU-parlamentarikere, kravet for å bli anerkjent som politisk gruppe i europarlamentet.

Samarbeidet strandet da også før det var gått et år, etter at det italienske medlemmet Alessandra Mussolini fra nyfascistiske Sosialt Alternativ uttalte at kriminalitet har blitt en livsstil for rumenere.

- Denne kvinnens manglende bevissthet og enkle generalisering minner oss om hennes bestefar, fascistdiktatoren Benito Mussolini, svarte lederen i Partiet for Stor-Romania, Corneliu Vadim Tudor. PSR forlot alliansen, og partigruppen gikk i oppløsning.

Vil forby Koranen – fikk fire mandater
Etter dette valget kan flere høyreekstreme og høyrepopulistiske representanter ta plass i europarlamentet enn noen gang tidligere, flere av dem fra partier som er mer eller mindre åpenbart og åpenlyst nyfascistiske.

Det allerede nevnte Partiet for Stor-Romania fikk 8,7% av stemmene i hjemlandet, og to representanter. Ungarske Jobbik, et parti drevet frem på blant annet en hatkampanje mot roma-befolkningen, fikk nesten 15% i det første europeiske valget de har deltatt i. Det holdt til tre mandater. Det britiske nasjonalistpartiet BNP fikk to mandater. En av dem var BNP-lederen Nick Griffin, som sent på nittitallet omtalte Holocaust som Holohoax (holobløffen) og gav ut en pamflett om hvordan jødene hadde infiltrert britiske media. Bulgarske Ataka (Angrep) fikk to mandater. Partiet er kjent for sine sterkt anti-roma og anti-tyrkiske holdninger. Det østerrikske Frihetspartiet fikk to mandater. Det tilsvarende nederlandske partiet, med Geert Wilders som frontfigur, fikk valg inn fire. Wilders har blant annet gjort seg bemerket med forslaget om at Koranen – som han kalte en «fascistisk bok» rett og slett burde forbys i Nederland. Det slovakiske nasjonalistiske partiet fikk inn ett mandat.

I Belgia gjorde det sterkt separatistiske partiet Vlaams Belang (Flamsk Interesse), et parti med en fascistisk historie som er lett å spore, et dårlig valg både i EU-valget og i det regionale valget i Flandern. Likevel er partiet fremdeles stort nok til at det fikk valgt to mandater inn i europarlamentet. Nedgang til tross fikk også fransk Front National valgt inn tre mandater. I tillegg gjorde mer moderate – i denne sammenheng – partier som Dansk Folkeparti, de finske Sannfinlenderne og britiske UKIP gode valg. Anti-EU-partiet UKIP, som av David Cameron i de britiske konservative har blitt omtalt som «sprøinger, gærninger og skaprasister» ble landets nest-største parti og fikk inn hele 13 europarlamentarikere.

Tendensen er klar på tross av at de høyreekstreme gjorde det dårlig i Frankrike, Polen og Tsjekkia, og på tross av at de Italia har blitt slukt av Silvio Berlusconis nye, brede samlingsparti på høyresiden.

Den svenskspråklige finske avisen Hufvudstadsbladet oppsummerer europavalget ganske enkelt med: «Populister vann, sossar (sosialdemokrater, journ. anm) förlorade».

Men, skriver Bjarne Nitovuori i Hufvudstadsbladet, «de populistiske partiene er en heterogen samling, som knappest inngår i samme gruppe i Europarlamentet. En del av dem er høyreekstremistiske og fremmedfiendtlige. Sannfinlenderne er kanskje ikke verst i det selskapet».

To viktige likheter
Statsviteren Jos De Beus sier mye det samme i et intervju med den nederlandske avisen NRC Handelsblad.

- Hvert parti er farget av sitt eget land og sin egen historie. Ser man på Pim Fortuyn (den nederlandske høyrepopulisten som ble skutt ned og drept av en radikal dyrevernsaktivist i 2002) må han plasseres i den nederlandske anti-autoritære tradisjonen. Han var en ombygd 68-er. Da er det helt annerledes med Filip Dewinter og Vlaams Belang.

Men De Beus ser også muligheter til å generalisere, og nevner to fellestrekk. – For det første har det med globalisering å gjøre; det er en reaksjon på innvandring, oppkjøp fra utenlandske bedrifter og allmenn usikkerhet om hvorvidt standardene for frihet og velferd kan opprettholdes. Den andre faktoren er det politiske systemet, og her begynner det med idéen om at de styrende, den politiske klassen, ikke lenger har noen bånd til velgerne.

EU-motstand
Begge punktene går ofte hånd i hånd med direkte EU-motstand eller i det minste med svært sterk EU-skepsis og motstand mot deler av EU-samarbeidet, f.eks. euroen, Lisboa-traktaten eller Schengen-avtalen. Etter at danske Junibevægelsen røk ut fra europarlamentet og svenske Miljöpartiet droppet sitt tidligere klare nei-standpunkt er det langt mellom de konsekvente EU-kritikerne på europarlamentets venstreside.

Likevel er EU-kritikerne i parlamentet nå så sterke at Mark Leonard i Wall Street Journal noen dager etter valget omtalte det nye parlamentet som «et selvhatende parlament» i «en tidlig midtlivskrise». I all hovedsak er eksemplene hans sterkt høyreorienterte partier, og når det gjelder konsekvent EU-kritikk og EU-motstand er det stort sett denne betydelige minoriteten som markerer seg. Det nederlandske Frihetspartiet (PVV) brukte for eksempel slagordet «For mer Nederland og mindre Europa». BNP brukte «Nei til EU-styring og euro», mens det langt mer moderate, men avgjort separatistiske partiet UKIP hadde valgbrosjyrer med tittelen «Si nei til EU – stem UKIP». Dansk Folkeparti reiste land og strand rundt med en lastebil med fem EU-flagg og et dansk flagg, sammen med teksten «Det store eu lotteri – find fem fejl». Det østerrikske Frihetspartiet publiserte en egen 33-siders tegneserie der partiets frontfigur Heinz-Christian Strache fremstilles som en muskuløs superhelt som slåss mot et EU-monster komplett med grisenese, solbriller og sigar. Også Sverigedemokraterna – som heller ikke denne gangen vant et EP-mandat – gjorde det i sitt valgprogram klart at de vil ha Sverige ut av EU.

Slagordet «Ge oss Sverige tilbaka!», brukt sammen med bilder av blonde barn, spilte imidlertid vel så mye på innvandringsdebatten.

En anti-islamsk bølge
Man kan vanskelig underslå at mange av de høyreekstreme partiene har vært båret frem på en anti-islamsk bølge.

Dette gjelder ikke minst det nederlandske Frihetspartiet som forfekter ideen om at Europa er i ferd med å bli overtatt av muslimer, og at omformingen til Eurabia er i gang. I en tale i det nederlandske parlamentet oppsummerte Geert Wilders det hele med: – Islam er den trojanske hesten i Europa. Dersom vi ikke stopper islamifiseringen nå vil det bare være et spørsmål om tid før vi når Eurabia og Nederabia.

I Storbritannia har BNP skiftet sitt fokus fra å snakke om innvandring generelt og om jødisk innflytelse spesielt til å snakke om islam og muslimer hele tiden. Ironien i dette blir mer en tydelig når en vet at partilederen – Nick Griffin – i sine yngre dager støttet både ayatolla Khomeini og den libyske diktatoren Moammar Gadaffi; Griffin besøkte selv Tripoli på Gadaffis regning for å be om støtte til sitt arbeid i den dypt rasistiske organisasjonen Nasjonal Front. At fokuset på islam først og fremst er en strategi for å vinne stemmer har Griffin flere ganger sagt åpent, blant annet i et møte med American Friends of the BNP i april 2001.

- Så, hva er de vi forsøker å gjøre med BNP nå? Vel, vi har forsøkt å forenkle budskapet vårt på noen måter og gjøre det salgbart. Så vi snakker ikke om hvit makt eller om rasekrig eller noe slikt, selv om vi vet at det er det som faktisk foregår, og vi er ikke for hvit makt, vi er for hvit overlevelse; selv det skremmer folk.

Med det noe uoversettelige begrepet «apple pie words» viste Griffin til fire viktige ord for å selge budskapet salgbart: frihet, sikkerhet, identitet og demokrati. På samme måte som eurokommunistene stod for en slags oppdatert og mer salgbar kommunisme, står Griffin i dag for en finslepet eurofascisme, «vi må rydde i hvordan vi oppfører oss, legge støvlene på hylla og ta på dresser».

I Danmark, Belgia, Frankrike, Sverige og mange andre land finner man et tilsvarende islamfokus, ikke sjelden kombinert med neologismen Eurabia; og ofte forfektes ideen om at muslimske og arabiske krefter står klare til eller allerede har tatt over makten i Europa som en slags koloni. Den politiske eliten, og spesielt sosialistiske, sosialdemokratiske og sosialliberale politikere, oppfattes å stå i ledtog med konspiratørene; og EU-systemet sies også å være en del av komplottet. Svenske Andreas Malm leverer i boken «Hatet mot muslimer» en analyse av fenomenet som i stor grad er gyldig over hele Vest-Europa, og som i økende grad også gjør seg gjeldende i Norge.

Malm trekker i sin bok paralleller til tidlige tiders jødehat, og ikke minst til Sions Vises Protokoller, et av historiens mest kjente falsknerverk og «den kanskje fremste konspirasjonsteorien om jødisk makt». Det er også interessant å se at teoriene ofte forfektes av partier med åpenbare historiske bånd til fascistisk ideologi, som fransk Front National, flamske Vlaams Belang og britiske BNP. Men de er ikke alene om å ta til seg dette tankegodset. Nederlandske PVVs røtter er i større grad typisk konservative. I Norge har Fremskrittspartiet, blant annet gjennom henvisninger til påstått «snikislamisering», tatt i bruk tilsvarende ideer i en politikk som ellers kan sies å kombinere både liberalisme og sosialdemokratisk tenkning.

Lite sannsynlig med samarbeid
At partiene har så ulike røtter taler mot sannsynligheten av et vidtrekkende europeisk samarbeid.

Selv om Vlaams Belang og nederlandske PVV til en viss grad samler støtte i de samme velgergruppene – og en del åpne høyreekstremister også har sluttet varmt opp under PVV – har Geert Wilders gjentatte ganger distansert seg fra både VB og fra franske Front National. Han har lite annet valg. Et åpent samarbeid med Vlaams Belang ville fremdeles koste dyrt i Nederland.

Og mens Vlaams Belang økonomisk sett forfekter en høyreorientert politikk ligger både britiske BNP og slovakiske SNS et stykke til venstre på politikkens økonomiakse. Nevnte Wilders er uttalt israelsvenn, mens Krisztina Morvai – en av de tre innvalgte fra Jobbik – har gjort seg bemerket ved å råde «de liberal-bolsjevikiske sionistene» til å «begynne å tenke på hvor de vil rømme og hvor de vil gjemme seg», ved å beskylde israelske ledere for krigsforbrytelser og ikke minst ved å poste det som beskrives som en «obskøn anti-semittisk post» på et nettforum.

Mens Ataka-lederen Volen Siderov pleier kontakter med folk som den tidligere Ku Klux Klan-mannen og prominente antisemitten David Duke, forsøker Vlaams Belang desperat å vaske hendene sine uskyldsrene; blant annet ved å fjerne bilder fra et møte mellom VB-politikere og samme Siderov fra nettsidene sine. Mens slovakiske SNS, rumenske PSR og ungarske Jobbik alle fører knallhard og rasistisk retorikk mot roma-folket er både PSR og SNS også markant anti-ungarske. Nasjonalister fra ulike land ender, blant annet av historiske årsaker, ofte opp med å ligge i konflikt med nasjonalister fra andre EU-land.

Det eneste som virkelig taler for et formelt samarbeid er millionene som ligger og venter på dem som klarer å etablere en formell partigruppe i EU-parlamentet. At det var en drivende kraft bak det mislykkede ITS-samarbeidet hersker det liten tvil om.

Banalisering av det ekstreme
Uenigheten mellom de ulike høyreekstreme partiene når det gjelder økonomisk politikk; og det enkle faktum at mange konservative og liberale partier slett ikke vil samarbeide med dem, gjør det lite trolig at ekstremhøyres valgseire vil føre EUs økonomiske politikk lenger mot høyre. En styrket grønn gruppe – med svenske Piratpartiet på laget – vil her også bidra til en motvekt, selv med svekkede sosialdemokrater.

Men som den tidligere utenriksministeren i Belgia – liberaleren Karel De Gucht – hevder i boken «Pluche – over de banalisering van extreemrechts» påvirker ekstreme høyrepartier også indirekte politikken. De Gucht mener at ekstremhøyre i Belgia og Nederland ikke bare har tatt plasser i parlamentet fra liberalere, men at de også har skadet den liberale selvbevisstheten, ved at liberale partier har lånt retorikk og politiske standpunkter fra ekstremhøyre i en tro på at man slik kan tekkes ekstremhøyres velgere. – Det er som å balansere på en tynn tråd – kanskje en ikke-eksisterende tråd – og det uten sikkerhetsnett, skriver De Gucht, som mener at liberalere i stedet må satse på politisk mot og på fornyet selvbevissthet om de liberale idealene.

Med en sterkere representasjon i europarlamentet vil ekstremhøyre neppe gjøre politikken mer høyrevridd i ordets tradisjonelle, økonomiske forstand. Men den økende oppslutningen til disse partiene – fra de relativt moderate Sannfinlenderne til det fascistiske BNP – vil kunne føre europeisk politikk i en mer fremmedfiendtlig retning; og er enda et skudd for baugen for den relativt brede alliansen som ønsker å videreføre og styrke den europeiske integrasjonsprosessen.

En forkortet og noe annerledes utgave av denne artikkelen er tidligere publisert i Morgenbladet.

Charles-Irénée Castel de Saint-Pierre.

Den grøne europarlamentarikaren Pierre Jonckheer kritiserer i ei utgåve av  tenketanken Etopias sin bokserie Revue Etopia den flittige bruken av erlik-teiknet mellom EU og ekstrem marknadsliberalisme. Jonckheer, som representerer Ecolo – eit belgisk parti som neppe kan kritiserast for å vera særleg høgreorienterte – skriv:

Når ein kritiserer det ‘nyliberale Europa’ må ein vera i stand til å skilna mellom ein kritikk av kapitalismen i sin noverande globaliserte form og ein kritikk av europeisk integrasjon. Radikal kritikk blandar ofte dei to saman og reduserer ‘Europa’ til eit instrument for transnasjonale selskap. Det at eit overnasjonalt politisk system eksisterer vert blanda samen med eksistensen av ei tankeretning og politiske retningar som i stor grad vert dominerte av ynskjet om ‘marknadsliberalisering’, om globalisering utan global styring, med med multinasjonale selskap si styring.

Denne forvirringa hindrar folk frå å vurdera den Europeiske Unionen som spesifikk politisk arena. Venstre- og høgresida sin nasjonalistiske natur kjem saman i ei haldning som avviser overnasjonalitet. For oss krevjer eit svar på dei miljømessige, sosiale og økonomiske krisene meir europeisk styring og fleire europeiske ressursar. Det bør ikkje vera noko motsetjing mellom å vera anti-kapitalistisk og pro-Europa på same tid. Ein meir realistisk politisk visjon vil visa at det å regulera kapitalismen også føreset spesifikk investering i europeisk politikk og at ein utfordrar den liberalkonservative majoriteten i både europarlamentet og rådet. Ideelt sett burde krisa hjelpa oss til å oppnå dette, sidan ho delvis er forårsaka av manglande finansiell regulering.

Dette sitatet åleine burde ha hatt potensiale endra norsk EU-debatt. Ecolo er eit av dei mest eurofile partia i Europa, og Jonckheer argumenterer for både meir regulering, mindre kapitalisme og meir Europa – samstundes.

Men tek han ikkje feil? Er ikkje EU i sjølve utgangspunktet eit nyliberalistisk konstruksjon?

For å svara på det kan det vera nyttig med eit tilbakeblikk, fyrst til dei fyrste ideane om ein europeisk union, og sidan til grunnlegginga av EU sin forgjengar: den europeiske kol- og stålfellesskapen.

Idear frå fredsrørsla

Frå "Projet pour rendre la paix perpétuelle en Europe" av Charles-Irénée Castel de Saint-Pierre (1658-1743), 1712

Historisk sett er ideen om eit samla Europa ganske ny, men ikkje så ny som mange trur.Alt i 1693 såg William Penn på dei øydande konsekvensane av stadige krigar i Europa, og meinte at ei løysing ville liggja i “ein europeisk diet, eller parlament”. I 1728 foreslo den radikale franske skribenten Charles-Irénée Castel, ein europeisk liga av 18 uavhengige statar, med felles finansstyring, utan grenser og med ein økonomisk union.

Castel er elles kjend for å ha foreslått blant anna progressiv skatt, gratis offentleg utdanning (for både kvinner og menn), statleg satsing på infrastruktur for å fremma handel, og ein internasjonal domstol.

Etter den amerikanske uavhengighetskrigen vart det fleire idear om eit United States of Europa tilsvarande USA, idear som fann støtte hjå fleire framståande europearar.

Likevel var det etterkvart i den radikale fredsrørsla at støtta til ideen om ein europeisk union skulle veksa fram. I 1843 foreslo den italienske skribenten og politikaren Giuseppe Mazzini danninga av ein føderasjon av europeiske republikkar. Det sette i gang andre, blant anna den velkjente forfattaren og pasifisten Victor Hugo.

Victor Hugo

Under ei tale til den Internasjonale Fredskongressen arrangert av Mazzini i Paris i 1849 foreslo Hugo États-Unis d’Europe (United States of Europe, dei europeiske sambandsstatane) og “eit styrande og uavhengig senat som vil vera det same for Europa som parlamentet er for England”. Han sa også: “Det vil koma ein dag når alle nasjonane på kontinentet vårt vil utgjera ein europeisk brorskap…”. Hugo var ledd ut, men vende attende til ideen sin seinare.

Ein interessant liten anekdote for EU-romantikarar kan nemnast: Medan han var i eksil på kanaløya Guernsey planta Hugo eit tre i hagen, og han kommenterte at når dette treet hadde vakse til ville det forente Europa vera ein realitet. Treet står i hagen til Maison de Hauteville i St. Peter Port på Guernsey den dag i dag.

I 1867 arrangerte Ligaen for Fred og Fridom ein konferanse i Geneve, der båe Victor Hugo, Giuseppe Garibaldi, John Stuart Mill og anarkisten Mikhail Bakunin var til stades. Sistnemnde sa: “For å sikra ein triumf for fridom, rettferd og fred i Europa sine internasjonale realsjonar, og for å gjera borgarkrig mellom dei ulike folka i den europeiske familien, er det berre ein veg å gå: dei europeiske sambandsstatane”.

Som ein ser var ideen om eit samla Europa ein radikal ide, som sprang ut frå blant anna den unge europeiske fredsrørsla. Etter fyrste verdskrigen vende ideane attende med fornya kraft. Den franske statsministeren og fredsprisvinnaren Aristide Briand foreslo til dømes ein føderasjon av europeiske nasjonar – basert på solidaritet og med økonomisk framgang og politisk og sosialt samarbeid – i ei tale til Folkeforbundet i 1929. Økonomen John Maynard Keynes var blant dei som støtta ideen. Etter anmodning frå Folkeforbundet presenterte Briand eit memorandum om organisering av den Europeiske Føderale Union i 1930.

Depresjonen og 2. verdskrigen sette ein stoggar for planane om europeisk samling, sjølv om også nazistane drøymde om eit (tysk-dominert) samla Europa – pussig nok er dette av dei få tidlege ideane om eit samla Europa som har fått eit fnugg av merksemd i norsk EU-debatt – rett nok i all hovudsak frå svært marginale krefter innad i nei-rørsla.

Idear frå motstandsrørsla

Medan nazistane drøymde om eit samla Europa under tysk og nazistisk dominans hadde også motstandsrørsla idear om eit samla Europa. Dette kom blant anna til uttrykk i Ventotene-manifestet, skrive av Altiero Spinelli – i samarbeid med tre andre – i fangenskap på øya Ventotene. Eit utdrag:

Eitt fritt og samla Europa er naudsynt for å styrka den moderne sivilisasjonen, som mellombels har vorte stogga av den totalitære alderen. Ved slutten av denne tidsalderen vil kampen mot sosial ujamnleik og privilegiar vakna opp for fullt. Alle dei gamle, konservative strukturane som har hindra denne prosessen vil anten ha kollapsa eller vera i fell med å gjera det. Denne krisa må utnyttast, med vilje og mot.

Manifestet heldt fram med å kritisera “kapitalismens øk” og ved å seia at den europeiske revolusjonen må vera sosialistisk. I 1943 grunnla ei gruppe aktivistar leidd av Spinelli den Europeisk Føderalistiske Rørsla (Movimento Federalista Europeo, MFE), og året etter møtte motstandsfolk frå forskjellige land i eit hemmeleg møte i det nøytrale Sveits. Her var ikkje ideen om europeisk sameining berre radikal, men spesifikt sosialistisk.

Etter krigen argumenterte Spinelli og den føderalistiske gruppa MFE for ei sterkt unionistisk haldning, og dei meinte at verken OEEC (forgjengaren til OECD), det sterkt symbolske Europarådet eller den europeiske stål- og kolfellesskapen gjekk langt nok. I staden meinte dei at det burde velgjast eit europeisk parlament for å skapa ei europeisk grunnlov. Seinare vart Spinelli valt inn i europarlamentet som representant for det eurokommunistiske italienske kommunistpartiet

Spinelli på italiensk frimerke

Hovudbygningen i det europeiske parlamentet er døypt opp etter Spinelli. Ein av dei sentrale pådrivarane for europeisk integrasjon i førre hundreår var altså slett ikkje nyliberalar, men snarare kommunist. Nei-folk ytterst på norsk venstreside snakkar lite om det.

Frontfigurane

Sosialistane var sjølvsagt – og heldigvis – ikkje dei einaste som arbeidde for europeisk integrasjon.

Den britiske statsministeren Winston Churchill – som knappast kan kallast sosialist heldt til dømes i 1946 ei tale der han foreslo “United States of Europe”. Fleire transnasjonale samarbeid vart føreslått eller inngått i åra etterpå, men dei mest interessant i vår samanhang er kanskje den europeiske kol- og stålfellesskapen, som vart grunnlag av “dei indre seks” i Paris-traktaten i 1951; dei “indre seks” var Frankrike, Italia, Belgia, Nederland, Luxembourg og Vest-Tyskland. I 1953 var fellesmarknadane for kol og stål opna.

Aha, tenkjer du kanskje! Felles marknad!

Og jo – dersom ein meiner at felles marknad og fjerning av tollgrenser i seg sjølv er det same som marknadsliberalisme og altså utslag av høgresideideologi, ja, så må ein gjerne meina at kol- og stålfellesskapen, og etterfølgjarane EEC og EU var marknadsliberalistiske inn til beinet. Men også her er det ein del som ikkje rimer. Det var den franske utanriksministeren Robert Schuman som tok initiativ til kol- og stålfellesskapen (med den såkalla Schuman-erklæringa), ut frå forslag frå Jean Monnet. Fyrstnemnde var ein sentrumsorientert kristendemokrat. Sistnemnde ein pragmatisk internasjonalist. Eit sentralt namn i den vidare utviklinga var elles belgiaren Paul-Henri Spaak, som var sosialist.

Slik har det fortsett. EU i dag er eit resultat av arbeidet til både kristendemokratar, sosialdemokratar, liberalistar og sosialistar, og ber preg av ulike valvinnarar både i enkeltland og på europeisk nivå. Det er rett at nyliberale og konservative krefter har dominert europeisk politikk i ei årrekkje. Det har dei gjort som resultat av demokratiske val.

Poenget? Den norske EU-debatten ber preg av at EU og høgrepolitikk vert likestilt. Det eine organet som for alvor har fremja europeisk samarbeid på tvers av landegrensene vert – med urett – redusert til eit nyliberalistisk prosjekt. Ikkje nok med det. EU vert sjølv fråteke potensialet til å vera noko anna eller til å føra annleis politikk, og det sjølv om andre EU-parlamentarikarar unekteleg ville ha gjeve annleis EU-politikk.

EU vert redusert til ein statisk konstruksjon, ein uforanderleg masse, på trass av at historia viser noko anna. Dei av oss som ynskjer eit annleis Europa har all interesse av å kritisera den rådande EU-politikken på mange område (sjølv om EU også gjennomfører ein heil del bra). Me har også all interesse av å delta. Me har svært lite interesse av å få tilsendt vedtaka til eit nyliberalt/konservativt fleirtal per post gjennom EØS-avtala. Det er demokratisk underskot, det.

Ein skal ikkje underslå at både dei slemme mennene med dress og dei sære, nasjonalistiske nissane finst. Men det er meir interessant å diskutera kva EU og det norske tilhøvet til EU eigentleg består i. Etter Maastricht kviler unionen på tre søyler.

1. Den europeiske fellesskapen, der Noreg i praksis er med både gjennom EØS-avtala, gjennom medlemskapen i Schengen-samarbeidet og gjennom andre samarbeid, t.d. Erasmus-programmet.

2. Felles utanriks  og tryggleikspolitikk, FUSP, der Norge formelt sett ikkje er med, men der me stadig (og som oftast av svært rimelege årsaker) er på line med EU, og indirekte har koplingar også sidan FUSP delvis er ei vidareføring av den vesteuropeiske unionen, der Island og Noreg – i motsetnad til dei nordiske nabolanda våre – er med som assosierter medlemer (Danmark, Sverige og Finland er berre observatørar).

3. Politi og rettssamarbeidet, der Noreg i stor grad fungerer som medlem i både Europol og Eurojust, og i tillegg altså er medlem av Schengen.

Dette syner at Noreg i langt dei fleste praktiske samanhanger er med i EU. EØS-avtala omfattar deltaking i den indre marknaden, og samarbeid innanfor forskning, utdanning, miljøvern, sosiale spørsmål og kultur, men omfattar ikkje fisk og landbruk. Avtala er samstundes dynamisk – nye reglar for den indre marknaden skal utformast og gjerast gjeldande for heile EØS, og ho har klausular som inneber at nye område kan bringast inn, eller at eksisterande område kan takast ut.

Praktisk sett er ikkje Noreg berre i stor grad med i EU, me fører også EU-politikk, av og til er det av det gode, andre gongar ikkje. Ein av dei få stadene i Brüssel der Noreg ikkje har reell representasjon er europarlamentet, men vegen er – for å seia det slik – ikkje særleg lang frå den norske ambassada i Archimedestraat og til den europeiske høgborga… EU-kommisjonen sitt hovudkvarter Berlaymont ligg på andre sida av vegen. Europarlamentet ein kort spasertur unna.

Den norske EU-oppskrifta er: fullt medlemskap (men ikkje snakk høgt om det), full gjennomføring (me er flinkare til å gjennomføra EU-politikk enn mange EU-land) og null politisk påverknad.  Eit forsvar av status quo (“Nei til EU”) er i denne situasjonen lite anna enn eitt forsvar av den brundtlandske snikinnmeldinga. Cathrine Holst, tidlegare aktiv medlem i Ungdom mot EU og no EU-tilhengjar, oppsummerte dette glitrande i eit intervju i fjor  (intervjuet er diverre ikkje å finna på nett lenger), og sa blant anna:

EØS-avtalen er ikke tilfredsstillende sett fra et demokratiperspektiv. Nei-sida snakker om det demokratiske underskuddet i EU, men jeg kan ikke skjønne noe annet enn at Norge gjennom EØS er rammet av det samme. De som stemte nei til EU og som sa de gjorde ut fra et demokratihensyn, må ha et annet demokratisyn enn meg når de nærmest ikke reagerer på dagens situasjon. Jeg mener vi må velge: Enten si opp avtalen, eller bli fullt medlem. Selv er jeg ikke lenger i tvil om at det siste alternativet er det beste, ikke minst utfra et demokratiperspektiv.

Det er her nei-sida støyter på eit grunnleggjande problem: Det er breitt politisk og – ifølgje meiningsmålingar – betydeleg folkeleg fleirtal for EØS. Mange av dei som seier at dei er imot EU er varme tilhengjarar av EØS. Skulle EØS-avtalen gå i vasken, til dømes fordi Noreg bruker reservasjonsretten sin eller fordi Noreg og vesleputtstaten Liechtenstein vert sitjande åleine att om Island går inn, får desse folka eit endå større forklaringsproblem enn dei har i dag. Ynskjer dei norsk deltaking i det europeiske samarbeidet? Eller gjer dei det ikkje?

Dette vert komplisert ytterlegare ved at det i EU no vert arbeidd aktivt for å slå dei tre søylene saman til ei, noko som fyrst gav seg utslag i det no forkasta utkastet til EU-grunnlov og sidan i utkastet til Lisboa-traktaten. Eitt av hovudideane bak Lisboa-traktaten er ei de facto avskaffing av søylestrukturen, og utkastet til Lisboa-traktaten vil – om det vert ratifisert – forenkla og samla den juridiske strukturen; alle funksjonane vil hamna under rett under EU.

Sjølv om traktaten neppe kan kallast revolusjonerande inneheldt han fleire positive nyhende: charteret om grunnleggjande rettar (les det her) vil til dømes bli juridisk bindande, europeisk medborgarskap vil verta ein røyndom, folkeinitiativ vil fremja deltakande demokrati, nasjonale parlament vil i større grad verta involvert i avgjersler på EU-nivå, og det europeiske parlamentet vil verta styrkt. Ikkje for at det ikkje finst negative ting med Lisboa-traktaten, ikkje minst er han monstrøst omfattande, slik Timothy Garton Ash har påpeikt:

Til venstre for meg ligg dette 312-siders monsteret, saman med kopiane av tidlegare traktatar som trengst for å forstå det, og til høgre for meg ligg ei elegant burgunderfarga 60-siders utgåve i pocketstorleik av både Uavhengighetserklæringa og den 220 år gamle grunnlova i USA, inkludert alle tillegga.

Ein ny norsk EU-debatt burde dreia seg om det faktiske innhaldet i desse 312 sidene, og dessutan burde ein søkja svar på desse spørsmåla:

1. Er EU eigentleg eit nyliberalistisk prosjekt?

2. Ville Europa ha vore betre utan EU?

3. Kva alternativ finst det eigentleg for Noreg?

4. Er ikkje auka integrasjon over landegrensene både positivt og naudsynt?