Spela spiss
Soleid skal det trivielle
vika for det ideelle,
alt det smaa og specielle
jamnast i det generelle.
- Ivar Aasen, Lovtale yver Culturen
Så har Kristin Halvorsen sytt for at målkampen har vakna til liv att, slik at jamvel VG-journalistar skriv nynorsk. Eller klagar over at nynorsken er brei som ei låvedør. At VG også har laga ein idiotisk nynorskquiz som ser ut til å vera laga av nokon som trur at nynorsk framleis er slik Ivar Aasen sitt landsmaal var, ja, det får so vera. No som forskjellane innanfor det sokalla “muslimske miljøet” i Noreg har vorte meir enn tydelege, er det truleg kjekt å kunna dyrka fordommar om nynorsk istadenfor. “Falle i uvit” meg midt i øret. Nokon burde få nynorskordboka si beslaglagt. Eller kverrsett, om du vil.
Problemet med denne debatten er sjølvsagt at han ikkje handlar om det han burde handla om i det heile. Det vert endå ein tåpeleg debatt om “ja” og “nei” til nynorsk, og om latin og mandarin. Sic transit gloria mundi.
Sjølv om eg tidvis helst ville ha kleisa dei to ordbøkene saman og lata folk skriva slik dei ville, slik at eg kunne skriva “havn” istadenfor “hamn” utan det minste fnugg av dårleg språkleg samvit, er det norske språklege mangfaldet faktisk verd å setja pris på. At haugevis av folk ikkje gjer det er knappast vanskeleg å skjøna, all den tid sidemålet vert trykt ned i halsen på ungdom som om Staten var ei fuglemor. Og her har faktisk Kunnskapsdepartementet skjøna meir enn Noregs Mållag – sidan departementet vil nedtona sidemålundervisninga – nynorsken sin verste fiende. I Noregs Mållag meiner dei at nynorsken si framtid som bruksmål er avhengig av det vert gjeve karakterar i sidemål: “Jamstellinga mellom nynorsk og bokmål er i fare dersom det ikkje er eigen karakter i båe målformene”, seier dei.
Som om lærdom nokon gong var avhengig av karakterar. Eg meiner å hugsa at eg fekk gode karakterar i tysk, fordi eg kunne slike ting som regla “an – auf – hinter – in – neben – über – unter – vor – zwischen”, men eg lærde aldri språket før eg måtte snakka med tyske turistar dagleg. Om eg hadde site på eit offentleg kontor og måtte svara folk på skriftleg tysk ville det ha gått lukt til helvete, på same vis som regelboka for sivilarbeidarar eg ein gong fekk utlevert på nynorsk var uleseleg – skriven på arkaisk nynorsk av nokon som openbert ikkje kunne språket, eg laut som nynorskbrukar be om å få bokmålutgåva for å i det heile skjøna kva som stod der.
Om ein no skal introdusera kinesisk i skulen, for å gjera det “vanskelig”, som Astrid Meland skriv, kunne ein starta på lærarskulen med ordtaket shi fu ling jin men, xiu xing zai ge ren. Læraren opnar døra, du går inn på eiga hand. Sjølv om det finst unnatak, takk vere gode lærarar på gode skular, er det lenge sidan sidemålsundervisninga har opna særleg mange dører inn i nynorskverda – noko den tåpelege VG-quizen vel er ein strålande illustrasjon på. Og det er problemet ein burde diskutera.
Til sist, berre for å ha sagt det: Eg har aldri vore noko særleg til målmann. Eg har alltid likt best å spela spiss.
“Nynorsken er døende og siste rest må utryddes” som en eplekjekk skoleelev fra Fagerborg i Oslo formulerte det.
Jeg er absolutt tilhenger av språklig mangfold, men er nok også i tvil om karakter i sidemål (altså nynorsk for de fleste) er det rette. Kanskje Høyre har rett, de vil beholde nynorsk men legge vekt på lesing, litteratur og forståelse og mindre vekt på grammatikk og rettsskriving.
Og ja, for mange dialekter (de fleste?) er nynorsk like naturlig skriftform som bokmål.
Ellers var det vel en klok mann som sa “Et språk er en dialekt med en arme i ryggen”.
Etter min mening burde nynorsk rett og slett avvikles som offisielt skriftspråk i Norge. Det er sløsing å holde seg med to skriftspråk, særlig når det er så få som bruker det. Det betyr ikke at folk skal tvinges til å slutte å bruke nynorsk, eller at det blir vekk med Samlaget eller Det norske teatret – det betyr bare at Det Offentlige, som det heter, kun vil utgi sine skjemaer og publikasjoner, og sende brev, på bokmål (hvis brevene er uforståelige er det nok stort sett uansett pga byråkratspråket, ikke målformen). Hva folk vi skrive privat er nobody’s business.
Men, hvordan kom vi hit, med nynorsken på sotteseng? Historisk sett representerte den en motkultur mot embedsmenn og danskemålet til staten langt borte. Jeg tror det er tre årsaker: For det første, makten skrev fortsatt mest bokmål, og det nærmet seg talemålet mer og mer. For det andre, Aasen laget nynorsk ved å kirsebærplukke i “ekte” dialekter i Telemark og på Vestlandet, og fremmedgjorde dermed resten av landet og byene. For det tredje, måten nynorsk er blitt formidlet til boksmålsflertallet har gitt en avsmak for den. Nynorsken stappes ned i barnas hals gjennom pugg og grammatikk, og med så mange valgfrie former at den blir en graut – eller “ei leikestove for filologar på statsregulativ” (http://www.dagbladet.no/kultur/2008/03/11/529347.html). Resultatet blir at elevene kladder på bokmål og deretter gjør de nødvendige klammeformendringene før innlevering, et mareritt for læreren å rette. (De gang jeg gikk på videregående på Kongsberg, tidlig nittitall, var jeg en av veldig få i klassen som var komfortabel med nynorsk – jeg syntes det var noe stort tull, men Ivar Eskjeland og sogene til Leirfall gjorde meg uavhengig av ordboken, ved å skrive så konservativt jeg klarte. Jeg skrev til og med en tentamen uten ordbok fordi jeg hadde glemt den. Resten av klassen skjønte ikke hvordan jeg turte).
Hvis historien hadde vært annerledes ville kanskje nynorsk vært hovedmålet i Norge. Men slik gikk det ikke. Det er på tide å la gjort være gjort og spist være spist og slutte å sparke en død hest.