oyvindstrommen.be traktningar

Etiopia er et diktatur av det relativt groteske slaget. Ifølge The Economists demokratiindeks fra 2010 ligger det på 118.-plass av 167 land, og landets regjering omtales som et autoritært regime. Etiopia har falt tretten plasser siden 2006.

Hvorfor? Opposisjonspolitikere trues og utsettes for forfølgelse med bakgrunn i en anti-terror-lov. Hundrevis har blitt arrestert. Ytringsfriheten er minimal. Bare for noen dager siden ble en amerikansk-basert etiopisk journalist dømt til fengsel på livstid, lykkeligvis in absentia, siden han har søkt tilflukt i Statene. Andre journalister er idømt lange fengselsstraffer. Rapporter fra menneskerettsorganisasjoner er unisone i sin fordømmelse av landets grove menneskerettsbrudd. De er dyster lesning.

Men man trenger ikke gå til menneskerettsorganisasjonene. Man kan gå til norske myndigheter, og nærmere bestemt til den norske ambassaden i landets hovedstad Addis Abeba. De siste månedene har ambassaden sendt flere bekymringsmeldinger hjem, knyttet til nettopp rapporter om arresterte opposisjonelle. Så bekymret har det offisielle Norge vært at statsminister Jens Stoltenberg tok opp temaet i et møte med sin kollega Meles Zenawi i Oslo den 10. oktober. Ett av temaene var arrestasjonen av to svenske journalister, Martin Schibbye og Johan Persson, som anklages for drap og mishandling. Zenawi avviste vestlig innblanding.

Og det offisielle Norge – som for opp som en løve – faller ned som en skinnfell. Norge fremforhandler en avtale med etiopiske myndigheter, for å gjøre noe med «problemet» – som ikke er Etiopias stadig mer autoritære regime, men etiopiske asylsøkere i Norge. På regjeringens nettsider finner man en pressemelding der statssekretær Pål K. Lønseth i Justis- og beredskapsdepartementet meddeler den «gode» nyheten. – Etiopiske borgere har gjennom mange år vært en stor asylsøkergruppe i Norge, og vi er veldig glade for at vi nå har inngått en avtale som vil fremme retur til Etiopia, sier Lønseth.

Pressemeldingen er utstyrt med et bilde av statssekretær Torgeir Larsen i utenriksdepartementet, samt den etiopiske ministeren Berhane Gebre-Christos. De smiler. Norge er det første landet som har fått i stand en slik avtale. Nå kan de omtrent 400 papirløse etiopierne her til lands returneres. Sprett champagnen! Etiopiske asylsøkere har vært en kvise på den norske rumpen. Nå kan vi bli kvitt dem.

«Avtalen legger til rette for at borgere av Etiopia kan returnere til sitt hjemland på en sikker og verdig måte», heter det i pressemeldingen. Sikker? Og verdig? Kvalmen velter frem.

Norsk organisasjon for asylsøkere (NOAS) er – med god grunn – bekymret for at flere av etiopierne vil bli forfulgt, fengslet og i verste fall også torturert dersom de, som den lykkelige pressemeldingen tyder på, skal tvangsreturneres fra 15. mars av. En rekke av etiopierne som har oppholdt seg, papirløst, i Norge, har drevet aktiv opposisjonspolitikk og myndighetskritikk. Myndighetene følger, som saken med den amerikansk-baserte journalisten illustrerer, med på hva som skjer i etiopisk diaspora. – Det etiopiske regimet bruker store ressurser på å forfølge og fengsle sine kritikere, enten det dreier seg om tidligere parlamentsmedlemmer, journalister eller sivile aktivister, sier generalsekretær Ann-Magrit Austenå.

Men det blir verre. I gruppen av de papirløse problemene finnes barn, barn som har bodd i Norge i årevis, barn som er født og oppvokst her. De står i fare for å bli «returnert» til et land de ikke kjenner, et land der foreldrene fort kan havne i klammeri med de autoritære myndighetene. Det får den norske Kirken til å reagere. – Barnas beste er det viktigste. Flere av de etiopiske barna som lever i Norge uten lovlig opphold er født og oppvokst her. Kirken er klar på at barns beste og tilknytning til Norge må prioriteres framfor innvandringsregulerende hensyn, uttaler preses i Den norske kirke, biskop Helga Haugland Byfuglien.

Men vil norske myndigheter lytte? En sak fra Tromsø – som omhandler kurdere, ikke etiopiere – gir grunn til å frykte at svaret er nei. Foreldrene til tre år gamle Allan fikk tidlig i januar beskjed om at han skal forlate landet. Faren har lovlig oppholdstillatelse og har bodd i landet i 11 år; han jobber i kommunen. Moren har fått avslag på familiegjenforening, men saken er nå i behandling hos utlendingsnemnda. Men Allan, som er født i Norge, har fått beskjed om forlate landet.

«Det er selvfølgelig ikke slik at en tre år gammel gutt skal forlate Norge alene uten en av sine», skriver områdeleder i UDI, Snorre Sæther i en e-post til Dagbladet. Men norske utlendingsmyndigheter fant det altså verdt å sende et brev til treåringen, med beskjed om at han må reise fra landet innen fire uker. De av oss som har fulgt med på norsk asyl- og innvandringspolitikk de siste årene har sett mange eksempler som ligner, mange historier om den norske nådeløshet. Det er baksiden av medaljen «streng, men rettferdig» – en medalje som knappest kan være laget av edelt metall. Det er skammens politikk, en politikk som nå har blitt befestet med en skammens avtale.

For Norge, Kjæmpers Fødeland, Vi denne Skaal vil tømme.

Friday, January 27th, 2012 at 4:48 pm • Politikk generelt • RSS 2.0 feed • leave a response or trackback