Flere document.no-vindmøller
Document.no slår til med bokanmeldelse nummer to av min bok (jeg skriver om nummer en her), og man burde jo føle seg beæret, to anmeldelser i samme media er ikke verst, gitt! Anmeldelsen er lang, og selvsagt kritisk. Men hva er det egentlig den kritiserer? Det er det noe vanskelig å få fatt på, et av anmelderen Øivind Østbergs hovedankepunkter ser ut til å være at jeg faktisk har skrevet en politisk bok, ja, sågar en ideologisk bok. Det skal jeg ikke benekte. Boken er i høyeste grad politisk. Det var meningen.
På en del konkrete punkter går det likevel ann å stille noen grunnleggende spørsmål ved Østbergs anmeldelse – som nå går sin seiersgang på nettet på engelsk som bevis på hvilken skrulling undertegnede er. Jeg skal blant annet ha plassert Ole Jørgen Anfindsen blant “the untouchables” – et uttrykk Østberg selvsagt har lagt til på egen hånd – ved å påpeke at Anfindsen slapp til Fjordman med et helt kapittel i sin bok Selvmordsparadigmet; dette er tilsynelatende retorikk, ikke saklighet. Anmelderen Øivind Østberg skriver:
Man kan kanskje regne med at dette er representativt for saklighetsnivået på omtale av bevegelser og personer man ikke kjenner fra andre land.
Til det er det ikke annet å si enn: Ja, det er riktig. Selv om min bok er et debattinnlegg, og altså en politisk bok, med et politisk budskap; er det en bok som tar utgangspunkt i fakta. Det jeg skriver om Fjordmans essay i Anfindsens bok – et essay med det fengende navnet Sviket - er det følgende (s. 54):
Etter terrorangrepene den 22. juli fatter media interesse for essayisten [Fjordman] som flittig siteres av Breivik. De snakker med folk som har møtt eller samarbeidet med ham. En av dem er Ole Jørgen Anfindsen, som driver nettstedet honestthinking.org, og som forfekter både demografisk panikk og raseteorier. “Mange beundrer ham. For å sette det litt på spissen blir han nesten sett på som en profet”, sier Anfindsen til NRK.
Det er ikke å ta hardt i, Anfindsen er også en av dem som selv har sluppet Fjordman til. I Anfindsens bok Selvmordsparadigmet har han valgt å inkludere et kapittel av Fjordman. Det heter “Sviket”, og der snakker Fjordman om forræderi på samme måte som Arne Myrdal og hans kumpaner i FMI gjorde på åttitallet.
Det er mulig at Østberg har en annen forventning til saklighet enn undertegnede, men for undertegnede handler saklighet blant annet om å holde seg til fakta. Og selv om jeg har skrevet en debattbok, altså en politisk bok – om dette har Østberg rett – så er det en bok som er skrevet etter årevis med research, og med rikelig med faktagrunnlag. De som måtte være interesserte kan finne hele Fjordmans kapittel i Selvmordsparadigmet gjengitt på Anfindsens eget nettsted. Et relevant utdrag:
Dersom man ser nøye på denne listen, som uten problemer kan gjøres mye lengre, ser man et mønster avtegne seg: Vestlige eliter samarbeider på transnasjonal basis for å demontere sine egne land og knuse den hvite flertallsbefolkningen gjennom multikultur og masseinnvandring. Europeiske ledere demonterer urbefolkningen på et helt kontinent, kulturelt og demografisk. Jeg har uttalt gjentatte ganger at dette utgjør verdenshistoriens største svik, og jeg mener det.
For å ta en avstikker før vi fortsetter med Anfindsen: Fjordmans politiske motstandere kritiserer altså ikke bare for å ta feil, men for å være forrædere – og, som grundig dokumentert i Det mørke nettet samt i en rekke artikler på denne bloggen; dette er helt gjennomgående i Fjordmans retorikk, selv om teksten Sviket i Anfindsens bok er småkaker og kjeks sammenlignet med for eksempel essayet Preparing for Ragnarök. Videre er det et ubestridelig faktum at Ole Jørgen Anfindsen har forfektet raseteorier, et faktum han neppe vil bestride selv; og for øvrig et sentralt element i nettopp Selvmordsparadigmet.
Som Anfindsen selv påpeker i et av sine innlegg på verdidebatt.no har han for øvrig ikke bare sluppet Fjordman til med et eget kapittel, men også ført opp – og jeg siterer – “noen titalls artikler av Fjordman” i Selvmordsparadigmets referanseliste, samt at Fjordman er direkte referert flere ganger, inklusive med en påstand om “multikulturalismens kvasireligiøse karakter”, der multikulturalismen settes opp som en slags – mer eller mindre diabolsk – motsats til Skapelsesberetningen. Østberg må gjerne redegjøre for hvorfor han mener det er usaklig å påpeke fakta.
Videre kritiserer Østberg meg for å ikke diskutere hvorfor det nyfascistiske partiet Vlaams Belang får – eller rettere sagt fikk - rundt 20 prosent av stemmene i Mechelen. Dette er selvsagt en interessant diskusjon, og det er riktig at det er en diskusjon jeg ikke vier plass i boken. I en bok på 167 sider er det naturlig nok ikke slik at jeg har diskutert alle temaer Østberg gjerne skulle ha sett diskutert; en av få ting han har til felles med andre anmeldere av boken – som i all hovedsak har vært positive.
Men det er samtidig noe underlig med Østbergs premiss: han mener tilsynelatende at integreringsproblemer i Belgia – og, som jeg har omtalt på denne bloggen, de finnes – unnskylder velgere som stemmer på parti med åpenbare fascistiske røtter? Gjør integreringspolitiske utfordringer det greitt? Gjør det noe mindre bekymringsverdig? Svaret turde være åpenbart.
Båndene til fascisme, til jødehat og til holocaustrevisjonisme er igjen ubestridelige fakta. En av partiets tidligere sentrale politikere – Roeland Raes – ble faktisk dømt for revisjonisme så nylig som i september 2010, for uttalelser under et intervju med en nederlandsk TV-kanal mens han stadig var parlamentariker i 2001. Tidligere i sin politiske karriere var Raes for øvrig en av utgiverne bak tidsskriftet Haro, sammen med den senere internasjonalt ledende holocaustnekteren Siegfried Verbeke og en annen senere Vlaams Blok- og Vlaams Belang-politiker, Xavier Buisseret. Dette “månedsbladet for den konservative revolusjonen” gav blant annet ut utgaven nedenfor, spekket med nettopp holocaustrevisjonisme. Tittelen “Holocaust? Hvor lenge [fremdeles]?” sier igrunnen mer enn nok.
Østberg prøver seg imidlertid med å påstå at “VB er først og fremst et flamsk nasjonalistisk parti som vil skille Flandern ut fra Belgia”. Det er riktig at Vlaams Belang er et separatistisk parti, som ønsker et uavhengig Flandern, men at de først og fremst er det er i beste fall upresist.
Østberg – som med sin referanse til konflikter mellom katolikker og protestanter i Belgia avslører heller manglende kunnskaper om landet – kunne kanskje ha nytte av å sette seg inn i flere deler av partiets politikk enn denne, og også i å se på belgisk, eller for den del flamsk politikk med et litt mer årvåkent blikk. Da ville han oppdage at det er flere flamske partier som ønsker enten større autonomi eller uavhengighet, og at skillet mellom Vlaams Belang og andre flamske partier ikke består i dette. Vil han ikke lytte til meg, kan han kanskje lytte til Frank Rossavik som i Morgenbladet 25. november skriver:
Øyvind Strømmen og jeg bodde i Belgia omtrent samtidig. Bor man der, kan man ikke unngå å merke seg det ekstremt innvandrerfiendtlige partiet Vlaams Belang, tidligere Vlaams Blok, som får vårt hjemlige Frp til å se ut som Antirasistisk senter.
Østberg mener imidlertid at jeg burde vært mer bekymret over “problemene med innvandring i Belgia”, som jeg visst nok avfeier (jeg utfordrer Østberg til å peke på hvilke konkrete problemer i Belgia jeg har avfeidd, lykke til; i bokens innledning henviser jeg til de “faktiske problemene” i nabolag som Borgerhout og Sint-Jans Molenbeek, men det velger Østberg behørig å overse) enn jeg burde være over det faktum at et ytterliggående og – for å låne Rossaviks ord – “ekstremt innvandrerfiendtlig” parti med klart fascistiske røtter fikk en av fem stemmer i byen der jeg bodde. Sorry, mac, men jeg synes faktisk det er mer bekymringsfullt at et parti med fascistiske røtter får 20 prosent av stemmene enn jeg syntes det var med de påståtte problemene som ble beskrevet i partiets propagandamateriale. Mange av de reelle utfordringene Mechelen har stått ovenfor har faktisk blitt grepet tak i av byens andre politikere; ikke minst av koalisjonen mellom liberale, kristendemokrater og grønne som styrte mens jeg bodde der, og som f.eks. hadde lykkes i å redusere kriminalitet og å gjennomføre flere tiltak for å gjøre byen både tryggere og triveligere.
Det er det sjelden høyreradikale partier har bidratt til, for å si det forsiktig.
Østberg har også problemer med kapittelet mitt om banalisering av høyreekstremismen, blant annet fordi jeg nevner en (fransk) Front National-politiker som hyllet Breivik i samme setning som Fremskrittspartiet. Det jeg faktisk skriver er at uttalelser fra et par Fremskrittsparti-politikere på lokalplan som gav Arbeiderpartiet skylden for 22. juli, inklusive Trond Røed som kalte terroren “et utslag for norsk innvandringspolitikk” er det nærmeste man kommer uttalelsen til Front National-politiker Jacques Coutela her til lands, men at Coutela “gikk mye lenger”. Jeg omtaler dette som et kjernepunkt:
Coutela er medlem av et nyfascistisk parti. Fremskrittspartiet er ikke nyfascister. De er heller ikke et rendyrket høyreradikalt parti, men de er – når man ser bort fra Demokratene og en serie fullstendig mislykkede partiprosjekter – det nærmeste vi kommer her til lands.
I boken Det mørke nettet, i intervjuer og i foredrag har jeg faktisk forsvart Fremskrittspartiet i forhold til en del av anklagene de har blitt utsatt for, og det startet jeg med den 23. juli, i min første bloggpost (også trykket i Aftenposten) om terroraksjonen, der jeg blant annet skrev:
Det er heller ikkje særleg vesentleg at Breivik ein gong i tida var medlem av Framstegspartiet og jamvel lokallagsleiar i FpU. Det var neppe i FpU han vart radikalisert, dette ser ut for eit klassisk tilfelle av internettradikalisering, slik ein og har sett med unge europeiske jihadistar.
Dette betyr selvsagt ikke at jeg unnlater å komme med kritikk mot Fremskrittspartiet der jeg mener de fortjener det, og det er igjen en kritikk jeg belegger med fakta. Som jeg har sagt i en del foredrag: Debatten om 22. juli er en debatt om høyreekstremisme, og den debatten må for all del ikke handle om Fremskrittspartiet, som må være med på laget i kampen mot høyreekstremismen. Men det er også en debatt om en tendens i den norske innvandringsdebatten, og den debatten må handle om langt flere enn Fremskrittspartiet, inklusive Arbeiderpartiet, hvis innvandringspolitikk jeg har lite til overs for.
Med andre ord: Jeg blir irritert når noen ønsker å sette mine kommunestyrekollegaer i Frp i bås med høyreekstremister, eller forsøker å gi dem en eller annen form for skyld for 22. juli. Det hindrer meg ikke å være uenig med dem, eller i å rette kritikk mot dem når jeg mener de bidrar til å banalisere eller normalisere høyreekstremt tankegods. Det har Frp dessverre gjort flere ganger, og min oppfatning er at partiet ville tjene på å ta et oppgjør med dette; ikke minst fordi en hel generasjon politikere vil være preget av 22. juli.
Et eksempel på denne banaliseringen – som Østberg nevner i sin kritikk, igjen med referanse til begrepet han selv har tilført og klistrer til meg, nemlig dette untouchables – er at Frp-politiker Øystein Hedstrøm i sin tid fremmet et lovforslag som i stor grad var skrevet av Torfinn Hellandsvik, leder for den ytterst høyreradikale bevegelsen Den Norske Forening, og tidligere aktivist i FMI og i Jack Erik Kjuus’ parti Stopp Innvandringen (som senere ble en del av Hvit Valgallianse), et av de mer ufyselige vi har sett her til lands.
Mens Østberg hevder jeg “medgir” at forslaget om ‘innvandrerregnskap’ har noe for seg, er det jeg faktisk skriver at det kan være fornuftig nok å se på innvandringens samfunnsøkonomiske konsekvenser, men at det er verdt å merke seg at Hellandsvik var en sentral bidragsyter til dette forslaget. Det burde ikke være nødvendig å legge dette til, men det var også svært tydelig fra selve forslaget – der innvandrere får skylden for både sviktende turistinntekter og nordmenns psykiske helse. Å sammenligne dette med Brochmannutvalgets rapport, slik Østberg gjør, er ikke en gang en dårlig vits. Det er bare trist.
Og dette kan være en avsluttende oppfordring til Østberg: Dersom det å låne både retorikk og konkret politikk, med absurde utslag som dette, fra en relativt profilert høyreekstremist og å fremme det på Stortinget ikke er å banalisere og å bidra til å normalisere høyreekstremt tankegods; hva er det da som er det? Vil Østberg snakke om det? Eller vil han helst bare snakke om sine favorittforfattere?
Det hele blir litt festlig når man leser kommentarfeltet, hvor det argumenteres friskt for at ABBs analyser var rette, og at multikulturalismen har skylda for ABB.
Å være saklig handler vel om å bygge på fakta relatert til den saken som drøftes (relevans med andre ord).
Veldig god og betimelig artikkel, Øyvind!
Det er vel ikke annet å vente at høyreradikale krefter ser rødt når de leser en saklig og veldokumentert politisk bok med fakta som de ikke er i stand til å ta inn over seg.
APPLAUS for hele artikkelen din!
Et lite apropos: jeg har også bodd i Belgia i flere år, riktignok lenger øst enn deg, i Limburg, og jeg er glad i dette lille sammensatte landet. Jeg kjenner også belgisk politikk relativt godt, selv om jeg bodde der på et noe tidligere tidspunkt enn deg. Jeg er ofte i Belgia.
Jeg har inntrykk av at Vlaams Belang står svakere i Limburg enn det gjør nordvest i Vlaanderen. Og partiet gikk tilbake ved siste valg hvis jeg ikke husker feil. DET er jo et lite lyspunkt.
De står relativt svakere i Limburg, ja; og ved forrige valg var de et av de høyreradikale partiene som gikk ned. De mer moderate nasjonalistene i NV-A har ribbet Vlaams Belang for mange av de velgerne som først og fremst er opptatt av større autonomi eller uavhengighet for Flandern.
Helt konkret Strømmen: Hva er det som gjør Den Norske Forening til en ytterst høyreradikal bevegelse?
Først og fremst: en radikalnasjonalisme som oppfyller standard, statsvitenskaplige definisjoner på høyreradikalisme. Men la oss ikke stoppe der. Torfinn Hellandsvik, som altså var premissleverandør for det aktuelle dok.8-forslaget, var også ivrig skribent i DNFs egne tidsskrifter. Der omtalte han innvandrere som “gresshopper og parasitter”, og i et tidsskrift ble et bilde av en svart mann i bunad (knabbet fra Aftenposten) brukt til skrekk og advarsel. Hellandsvik forsvarte dette selv slik:
Folk må få ha sine nasjonale kulturer i fred. Jeg synes det var upassende av Aftenposten å trykke dette bildet. Det ville vel ikke virke like uskyldig dersom det i overmorgen kommer en neger i norsk nasjonaldrakt og overtar redaktørstillingen i Aftenposten.
At Hellandsvik for øvrig var aktiv i partiet Stopp Innvandringen er for en fotnote å regne. Det er imidlertid knappest en fotnote at Den Norske Forening arrangerte et samarbeidsmøte der både profilierte rasister, inklusive den nasjonalsosialistisk orienterte Jack Erik Kjuus og altså Frp-politiker Øystein Hedstrøm deltok. Det førte til at Hedstrøm fikk så ørene flagret, ikke fra venstresiden, men fra Frp-politikere landet over, hvorav mange bad om ekskludering.