En bombe i Paris
Natt til 1. november fikk vi enda en påminnelse om at det åpne samfunnet står ovenfor trusler fra mer enn en kant. Da ble det venstreorienterte satiremagasinet Charlie Hebdo i Paris utsatt for et terrorangrep. Ingen kom til skade, men redaksjonslokalene til satiremagasinet ble ødelagt av en brannbombe, og satiremagasinet har også vært utsatt for et elektronisk angrep, samt for en mengde trusler via blant annet Facebook.
Bakgrunnen er omslaget øverst til venstre (på bildet over), som viser “gjesteredaktøren” Muhammed som truer med 100 piskeslag om du ikke ler deg ihel av bladet. Det er – som de andre bildene illustrerer – en ganske typisk Charlie Hebdo-karikatur, frekk, politisk ukorrekt (i den grad det er et meningsfylt begrep), men ikke spesielt ondsinnet.1
Siden dette angrepet etter alle soletegn å dømme er et islamistisk terrorangrep kommer vi neppe til å se det bortforklart som noe utført av en eller flere ensomme gærninger. Det er gledelig. Fokus burde ligge på den ideologien som driver frem denne typen terrorangrep, og det er i dette tilfellet islamisme, eller – for å være mer presis – salafijihadisme.2 Til liks med vår hjemmedyrkede høyreekstremisme er dette en forkvaklet, menneskefiendtlig ideologi som står i klar motstrid til grunnleggende menneskerettigheter, blant annet ytringsfriheten. Til liks med vår hjemmedyrkede høyreekstremisme er det en ideologi journalister og forskere burde sette seg inn i, utforske bakgrunnen til og gjøre sitt beste på å forstå (og fellestrekkene er også forbløffende mange). For å sitere marsjalk Tehat Meru i den glitrende (og så ofte undervurderte) filmen Starship Troopers:
To fight the bug, we must understand the bug. We can ill afford another Klendathu.
Men jeg frykter for at det ikke blir resultatet. Ihvertfall ikke i nettdebattene. Deler av debatten kommer ikke til å dreie seg om islamisme, men om islam, og det til tross for at de franske muslimenes tilsvar på Islamsk Råd, Le Conseil Français du Culte Musulman, selvsagt har fordømt angrepet:
Vi anser at både de som tegner og de som ikke liker tegningene må ha samme rett til å uttrykke seg, så lenge det kommer frem på lovlig måte. Ingen kan gå god for aksjoner utenfor loven. Vi kommer likevel til å protestere mot alle tegninger av profeten, for det kan ikke muslimer akseptere. De må derimot forstå at ikke alle i samfunnet har samme oppfatning av hva som er hellig, sier Mohammed Moussaoui.
Muslimene har nemlig et problem, og det problemet er at de ikke liker muhammedkarikaturer. I det debattklimaet som har herjet Europa de siste årene blir det å ikke like tegningene, og å være så taktløs å nevne det også i etterkant av et voldelig angrep mot ytringsfriheten, fort redusert til å bety det samme som at man er motstander av ytringsfriheten. Dermed er det klart for en karikert debatt om en karikert islam, noe Charlie Hebdo har omtalt i en tidligere sammenheng (se bildet).
I striden rundt de danske karikaturtegningene ble til og med det å la være å trykke dem brukt som bevis på at man egentlig ikke setter ytringsfriheten særlig høyt. Eller i det minste som et bevis på at man lot seg herje av angst for hva disse muslimene kunne finne på. På snikislamisering. Igjen er det en karikatur av en debatt, som – om ikke noe annet – i det minste viser at det er flust av folk som ønsker å styre andres redaksjonelle vurderinger, selv om det heldigvis er et fåtall av dem som tyr til vold.
Det hele kan resultere i en debatt om politisk og religiøs ekstremisme som ikke er det spøtt opplysende, og som ikke gjør oss det grann bedre i stand til å bekjempe trusler mot det åpne samfunnet. Dessverre. I verste fall blir det en debatt som ikke handler om politisk og religiøs ekstremisme i det hele. Men bare om karikaturer.
–
Anbefalt lesning:
- Mohamed Abdishazans “Vi, de krenkede“.
- hurryupharrys dekning av saken.
–
Fotnoter:
- Slik har det imidlertid ikke alltid vært, forgjengeren Hara-Kiri Hebdo ble forbudt av franske myndigheter i 1970, bakgrunnen var en heller smakløs fremside som vitset med Charles de Gaulles bortgang og med en diskotekbrann; dette angrepet på ytringsfriheten fra franske myndigheters side for få tiår siden… er imidlertid ikke så mye omtalt idag ↩
- Det er ikke gitt at det er hengivne og overbeviste salafijihadister som står bak, men det er overveiende sannsynlig at gjerningsmannen eller -mennene har latt inspirere av denne ideologien ↩
Just precis: Debatten blir fort selv en karikatur.
Muslimer står selvsagt fritt til å mislike karikaturer (eller andre bilder) av profeten. Og de står fritt til å fremføre dette synspunktet (det er også en del av ytringsfriheten må vite). Og redaktører bestemmer selv innholdet i sin publikasjon (også en del av ytringsfriheten må vite, dessuten en sentral ingrediens i pressens spilleregler), ingen har ytringsplikt.
Ellers kan det i denne sammenheng være verdt å minne om at franske myndigheter brukte sensur for å hindre at offentligheten ble kjent med massakren på fransk-algirske demonstranter i 1961.
Kubricks film “paths of glory” (1957) ble ikke vist i Frankrike før 1975 pga den negative fremstillingen av fransk militærvesen. Forbudt i Spania til 1986.
Det er imidlertid ganske vesentlig å diskutere noe annet enn karikaturer, og det er hva som skal gjøres for å begrense salafijihadistisk tenkning. Den diskusjonen har jeg ikke sett mye av i noen av disse karikaturdebattene.
Absolutt. Karikaturdebattene synes jeg i det store og hele er ørkesløse og misvisende. Salafijihadistisk og annen ekstremistisk tenkning er det viktige, men jeg tror litt av problemet hos oss ikke-spesialister (og ikke-muslimer) er at vi bare ser muslimer – til nød klarer vi å skjelne mellom muslimer/islam og islamister. Såvidt jeg har forstått omfatter selv “islamisme” et ganske bredt spekter av oppfatninger og politiske agendaer.