Spørsmål og svar om EU

For en stund siden ble jeg kontaktet av en journaliststudent som arbeidet med en artikkel om bloggere og EU-syn. Jeg vet ikke hvordan det gikk med arbeidet hans, men spørsmålene han stilte var ihvertfall interessante nok som utgangspunkt for videre debatt om EU, og jeg har derfor tatt meg frihet til å skrive spørsmålene og mine egne svar om til en bloggpost. Jeg har også utvidet svarene mine noe.

Hva synes du om EU medlemskap?

Det kan vel enkelt oppsummeres med at jeg er for EU, fordi jeg tror overnasjonalt samarbeid er nødvendig for å takle de politiske utfordringene vi på flere områder står ovenfor. EU har også allerede hatt betydning, både fredspolitisk og ved å gi økt integrasjon over landegrensene i Europa. Det synes jeg er verdt å sette pris på.

Det betyr imidlertid ikke at jeg ikke har problemer med EU slik det fungerer i dag. Det kan sammenfattes i to ting:

Det strukturelle: En ting er at EU lider av et demokratisk underskudd, om et resultat av at Europarlamentet har for liten påvirkning sammenlignet med Europakommisjonen, og fordi prosjektet i altfor stor grad har blitt et eliteprosjekt, selv om intensjonene bak langt på vei er gode, og på tross av at resultatene på mange måter er imponerende. Lisboa-traktaten vil gi Europarlamentet mer makt, noe som er positivt, men prosessen frem mot denne har dessverre vært mer egnet til å understreke EUs demokratiske underskudd enn til å vise EUs demokratiske potensiale.

Det er også et vesentlig demokratisk problem at valgoppslutningen er såpass lav ved de europeiske valgene som den er, og at trenden lenge har vært nedadgående; på tross av at europarlamentet har fått stadig mer å si. En reell europeisk opinion mangler langt på vei.

Også her kan Lisboa-traktaten være et steg i riktig retning, da den vil rive EU-politikk bort fra kjekling om traktater, gjøre den mer forståelig og i større grad få den del til å dreie seg om politiske temaer som er viktige i folks hverdag. Det er imidlertid knappest heldig at traktatener et monster, for å sitere Timothy Garton Ash:

Til venstre for meg ligger dette 312-siders monstret, sammen med kopiene av tidligere traktater som trengs for å forstå det, og til høyre for meg ligger en elegant burgunderfarget 60-siders utgave i pocketstørrelse av både Uavhengighetserklæringen og den 220 år gamle grunnloven i USA, inkludert alle tilleggene.

Med Lisboa-traktaten tar EU et steg i retning mer overstatlighet. Den norske nei-siden betrakter dette som negativt, og ser utviklingen som enda et argument mot norsk EU-medlemskap. For meg bærer dette imidlertid bud om et mer slagkraftig EU som er i stand til å takle overnasjonale utfordringer på overnasjonalt nivå. Det tror jeg er nødvendig, og jeg håper også at det vil gjøre både velgere og medier mer interesserte i europeisk politikk.

Det politiske: Også etter det siste europavalget er det et sentrum-høyre-flertall i Europarlamentet. Det tradisjonelle sentrum-venstre ble svekket, og ekstremhøyre gikk frem; noe som kan dra europeisk politikk i en retning jeg ihvertfall ikke er særlig komfortabel med, blant annet når det gjelder innvandringsspørsmålet. Det politiske flertallet i EU kan gjøre EU mer til “Festung Europa” og mindre til det Jeremy Rifkin har omtalt som “en europeisk drøm”, som er “verdt å leve for” (i kontrast til den amerikanske drømmen, som amerikanere gjerne sier at er “verdt å dø for”). Industriinteresser kan trumfe miljøinteresser. Ubegrenset frihandel kan trumfe sosiale rettigheter.

Det gledelige oppe i dette er at de europeiske grønne partiene fikk en solid fremgang. Disse presenterer en positiv og progressiv visjon for Europa; politiske ideer som – kanskje illustrerende nok – er nærmest totalt fraværende i
Norge.

Det kan være verdt å dvele over en ting til. Etter at den danske Junibevægelsen røk ut fra Europarlamentet (og deretter ble lagt ned) og det svenske Miljöpartiet etter uravstemning i partiet fulgte etter talskvinne Maria Wetterstrand og droppet sitt tidligere klare nei-standpunkt er det blitt langt mellom de konsekvente EU-kritikerne på europarlamentets venstreside. Den mest markerte EU-kritikken kommer fra populistiske høyrepartier, som de finske Sannfinlenderne og britiske UKIP, og fra mer ekstreme høyrepartier, som det østerrikske FPÖ. I så måte er Norge virkelig et annerledesland, ved at EU-motstanden – også den EU-motstanden som er nasjonalistisk motivert – i stor grad kommer fra venstre, og ikke ifra høyre.

Hvis Island blir medlem av EU, bør Norge da revurdere EØS avtalen? Hvorfor?

Jeg kan ikke se at Norge ville ha noe annet valg enn å revurdere EØS-avtalen i en slik situasjon. En EØS-avtale med EU på den ene siden og Norge og Liechtenstein alene på den andre siden ville ikke være særlig mye annet enn en bilateral avtale, og Liechtenstein er vel heller ikke det landet i Europa de fleste av oss liker å sammenligne oss med; landet er et fyrstedømme der monarken fremdeles har en ikke ubetydelig politisk rolle. Den gamle ja-side-vitsen om “Norge, Liechtenstein og Lahnstein” ville da slå ut i full blomst, og ikke lenger høres like platt og dum ut som i 1994.

En annen sak er at EØS-avtalen uansett burde vurderes på nytt. Denne avtalen representerer nemlig så absolutt et demokratisk underskudd, vi er solid representert i Brüssel, alle andre steder enn der de politiske avgjørelsene fattes.

Den allerede svake felleseuropeiske opinionen er – blant annet derfor – så godt som usynlig i Norge, og resultatet er at viktige – og gjerne problematiske – direktiver som postdirektivet, tjenestedirektivet og ikke minst datalagringsdirektivet knapt blir diskutert, og at den diskusjonen som kommer kommer alt for sent. Når det politiske flertallet i Norge samtidig har vært uvillige til å ta i bruk reservasjonsretten, kanskje i frykt for at den ikke er særlig reell, blir de demokratiske problemene understreket ytterligere.

Som tidligere nei-mann som har skiftet side har jeg langt lettere for å forstå den konsekvente motstanderen som sier nei til både EØS og EU enn jeg har for å forstå de som sier nei til EU, men ja til denne husmannsavtalen.

Når det er sagt tror jeg samtidig det er en misforståelse å redusere spørsmålet om dagens norske EU-samarbeid til bare et spørsmål om EØS. Vi er i stor grad med i EUs juridiske og politimessige samarbeid, og vi slutter oss ofte til EUs felles utenriks- og sikkerhetspolitikk. I tillegg er vi medlemmer av Schengen-avtalen, i motsetning til britene og irene. Selv om Lisboa-traktaten nå kan føre til at EUs tre søyler endelig smelter sammen tviler jeg på at det norske europasamarbeidet kommer til å bli smalere av den grunn. På svært mange områder fungerer vi allerede som et medlem i EU, men uten stemmerett. Det burde være grunn nok til å revurdere avtalen, uavhengig av hva islendingene
velger.

Hvis Norge blir medlem, vil vi da få større innflytelse i EU på grunn av olje og energi?

Norge vil nok måtte ta en aktiv rolle i europeisk energipolitikk helt uavhengig av om vi blir medlemmer eller ikke. Skal Europa løse sine utfordringer når det gjelder å fase ut fossil energi og det uten å måtte satse stort på atomkraft, må blant annet Norge, men også flere andre land som i dag er utenfor EU, bidra. Det gir oss – om ikke annet – et sterkt forhandlingskort. Når det gjelder norsk oljepolitikk vil jeg inderlig håpe at den ikke får stor innvirkning på EUs politikk fremover. I Norge kan det i blant se ut som makten er konsentrert i Nordsjøen, ikke på Stortinget; og jeg foretrekker da Brüssel.

På innenriksområdet (altså internt i EU) fører selv sentrum-høyre-siden i EU ofte en bedre og mer radikal miljøpolitikk enn den norske sentrum-venstre-regjeringen.

Hvor stor innflytelse, vil vi få i Europaparlamentet?

Hvem er vi – i dette spørsmålet? Fremskrittspartiet og SV ville være like forskjellige partier om de var i Europarlamentet som de i dag er på Stortinget. Mitt eget parti, Miljøpartiet De Grønne, ville stå for en helt annen politikk enn Arbeiderpartiet – også om denne ble ført i Brüssel.

Norge som land ville ha liten tallmessig innflytelse i Europarlamentet. EU betyr også i seg selv en svekkelse av  nasjonalstatene til fordel for en overnasjonal struktur. Siden jeg er er opptatt av hvordan politikken utvikles enn av fra hvilke land forslagsstillerne kommer fra, har jeg ikke noen problemer med det. Det er uansett slik at norske enkeltpolitikere selvsagt ville kunne markere seg på europeisk nivå, slik den luxembourgske EU-parlamentariken
Claude Turmes gjør, selv om han kommer fra et land som er langt mindre enn Norge. Norske partier ville også kunne bidra betydelig mer i de europeiske partibevegelsene, og i langt større grad kunne bringe norske debatter til Europa, og europeiske debatter til Norge.

Gjennom rotasjonsprinsippet når det gjelder formannsskapsrollen i kommisjonen ville også Norge markere seg, slik Sverige for eksempel gjør nå. Riktignok vil dette forandres noe dersom Lisboa-traktaten trår i kraft, og EU får en klarere definert presidentrolle enn i dag, men her kan det jo nevnes at kristendemokraten Jean-Claude Juncker – også han fra Luxembourg – har blitt nevnt som mulig presidentkandidat. Det viser at det er fullt mulig for politikere fra mindre EU-land å markere seg.