Sanne finlendere og britiske fascister

Høyreekstreme partier gjorde et godt europarlamentsvalg. Men kan de samarbeide med hverandre, og kan de oppnå noe?

Europarlamentet vil etter valget først i juni fremdeles være dominert av sentrum-høyre-partier. Disse gjorde gode valg i de fem største EU-landene: Tyskland, Storbritannia, Frankrike, Italia og Spania. Men i et europarlament med færre delegater var det bare to politiske fløyer som fikk en større andel mandater.

Den ene var de europeiske grønne, som generelt er venstreorienterte – de kan gjerne kalles venstreliberale - og EU-vennlige.

Den andre var partier lengst til høyre i den politiske aksen, de fleste av dem svært EU-kritiske. I motsetning til de grønne er disse siste ingen egentlig partigruppe, siden det finnes lite formelt samarbeid mellom dem på europeisk nivå. Det ferskeste forsøket – alliansen Identitet, Tradisjon, Suverenitet (ITS) – overrasket mange i januar 2007. Få hadde forventet at høyreekstreme partier skulle klare å danne en allianse med mer enn 20 EU-parlamentarikere, kravet for å bli anerkjent som politisk gruppe i europarlamentet.

Samarbeidet strandet da også før det var gått et år, etter at det italienske medlemmet Alessandra Mussolini fra nyfascistiske Sosialt Alternativ uttalte at kriminalitet har blitt en livsstil for rumenere.

- Denne kvinnens manglende bevissthet og enkle generalisering minner oss om hennes bestefar, fascistdiktatoren Benito Mussolini, svarte lederen i Partiet for Stor-Romania, Corneliu Vadim Tudor. PSR forlot alliansen, og partigruppen gikk i oppløsning.

Vil forby Koranen – fikk fire mandater
Etter dette valget kan flere høyreekstreme og høyrepopulistiske representanter ta plass i europarlamentet enn noen gang tidligere, flere av dem fra partier som er mer eller mindre åpenbart og åpenlyst nyfascistiske.

Det allerede nevnte Partiet for Stor-Romania fikk 8,7% av stemmene i hjemlandet, og to representanter. Ungarske Jobbik, et parti drevet frem på blant annet en hatkampanje mot roma-befolkningen, fikk nesten 15% i det første europeiske valget de har deltatt i. Det holdt til tre mandater. Det britiske nasjonalistpartiet BNP fikk to mandater. En av dem var BNP-lederen Nick Griffin, som sent på nittitallet omtalte Holocaust som Holohoax (holobløffen) og gav ut en pamflett om hvordan jødene hadde infiltrert britiske media. Bulgarske Ataka (Angrep) fikk to mandater. Partiet er kjent for sine sterkt anti-roma og anti-tyrkiske holdninger. Det østerrikske Frihetspartiet fikk to mandater. Det tilsvarende nederlandske partiet, med Geert Wilders som frontfigur, fikk valg inn fire. Wilders har blant annet gjort seg bemerket med forslaget om at Koranen – som han kalte en «fascistisk bok» rett og slett burde forbys i Nederland. Det slovakiske nasjonalistiske partiet fikk inn ett mandat.

I Belgia gjorde det sterkt separatistiske partiet Vlaams Belang (Flamsk Interesse), et parti med en fascistisk historie som er lett å spore, et dårlig valg både i EU-valget og i det regionale valget i Flandern. Likevel er partiet fremdeles stort nok til at det fikk valgt to mandater inn i europarlamentet. Nedgang til tross fikk også fransk Front National valgt inn tre mandater. I tillegg gjorde mer moderate – i denne sammenheng – partier som Dansk Folkeparti, de finske Sannfinlenderne og britiske UKIP gode valg. Anti-EU-partiet UKIP, som av David Cameron i de britiske konservative har blitt omtalt som «sprøinger, gærninger og skaprasister» ble landets nest-største parti og fikk inn hele 13 europarlamentarikere.

Tendensen er klar på tross av at de høyreekstreme gjorde det dårlig i Frankrike, Polen og Tsjekkia, og på tross av at de Italia har blitt slukt av Silvio Berlusconis nye, brede samlingsparti på høyresiden.

Den svenskspråklige finske avisen Hufvudstadsbladet oppsummerer europavalget ganske enkelt med: «Populister vann, sossar (sosialdemokrater, journ. anm) förlorade».

Men, skriver Bjarne Nitovuori i Hufvudstadsbladet, «de populistiske partiene er en heterogen samling, som knappest inngår i samme gruppe i Europarlamentet. En del av dem er høyreekstremistiske og fremmedfiendtlige. Sannfinlenderne er kanskje ikke verst i det selskapet».

To viktige likheter
Statsviteren Jos De Beus sier mye det samme i et intervju med den nederlandske avisen NRC Handelsblad.

- Hvert parti er farget av sitt eget land og sin egen historie. Ser man på Pim Fortuyn (den nederlandske høyrepopulisten som ble skutt ned og drept av en radikal dyrevernsaktivist i 2002) må han plasseres i den nederlandske anti-autoritære tradisjonen. Han var en ombygd 68-er. Da er det helt annerledes med Filip Dewinter og Vlaams Belang.

Men De Beus ser også muligheter til å generalisere, og nevner to fellestrekk. – For det første har det med globalisering å gjøre; det er en reaksjon på innvandring, oppkjøp fra utenlandske bedrifter og allmenn usikkerhet om hvorvidt standardene for frihet og velferd kan opprettholdes. Den andre faktoren er det politiske systemet, og her begynner det med idéen om at de styrende, den politiske klassen, ikke lenger har noen bånd til velgerne.

EU-motstand
Begge punktene går ofte hånd i hånd med direkte EU-motstand eller i det minste med svært sterk EU-skepsis og motstand mot deler av EU-samarbeidet, f.eks. euroen, Lisboa-traktaten eller Schengen-avtalen. Etter at danske Junibevægelsen røk ut fra europarlamentet og svenske Miljöpartiet droppet sitt tidligere klare nei-standpunkt er det langt mellom de konsekvente EU-kritikerne på europarlamentets venstreside.

Likevel er EU-kritikerne i parlamentet nå så sterke at Mark Leonard i Wall Street Journal noen dager etter valget omtalte det nye parlamentet som «et selvhatende parlament» i «en tidlig midtlivskrise». I all hovedsak er eksemplene hans sterkt høyreorienterte partier, og når det gjelder konsekvent EU-kritikk og EU-motstand er det stort sett denne betydelige minoriteten som markerer seg. Det nederlandske Frihetspartiet (PVV) brukte for eksempel slagordet «For mer Nederland og mindre Europa». BNP brukte «Nei til EU-styring og euro», mens det langt mer moderate, men avgjort separatistiske partiet UKIP hadde valgbrosjyrer med tittelen «Si nei til EU – stem UKIP». Dansk Folkeparti reiste land og strand rundt med en lastebil med fem EU-flagg og et dansk flagg, sammen med teksten «Det store eu lotteri – find fem fejl». Det østerrikske Frihetspartiet publiserte en egen 33-siders tegneserie der partiets frontfigur Heinz-Christian Strache fremstilles som en muskuløs superhelt som slåss mot et EU-monster komplett med grisenese, solbriller og sigar. Også Sverigedemokraterna – som heller ikke denne gangen vant et EP-mandat – gjorde det i sitt valgprogram klart at de vil ha Sverige ut av EU.

Slagordet «Ge oss Sverige tilbaka!», brukt sammen med bilder av blonde barn, spilte imidlertid vel så mye på innvandringsdebatten.

En anti-islamsk bølge
Man kan vanskelig underslå at mange av de høyreekstreme partiene har vært båret frem på en anti-islamsk bølge.

Dette gjelder ikke minst det nederlandske Frihetspartiet som forfekter ideen om at Europa er i ferd med å bli overtatt av muslimer, og at omformingen til Eurabia er i gang. I en tale i det nederlandske parlamentet oppsummerte Geert Wilders det hele med: – Islam er den trojanske hesten i Europa. Dersom vi ikke stopper islamifiseringen nå vil det bare være et spørsmål om tid før vi når Eurabia og Nederabia.

I Storbritannia har BNP skiftet sitt fokus fra å snakke om innvandring generelt og om jødisk innflytelse spesielt til å snakke om islam og muslimer hele tiden. Ironien i dette blir mer en tydelig når en vet at partilederen – Nick Griffin – i sine yngre dager støttet både ayatolla Khomeini og den libyske diktatoren Moammar Gadaffi; Griffin besøkte selv Tripoli på Gadaffis regning for å be om støtte til sitt arbeid i den dypt rasistiske organisasjonen Nasjonal Front. At fokuset på islam først og fremst er en strategi for å vinne stemmer har Griffin flere ganger sagt åpent, blant annet i et møte med American Friends of the BNP i april 2001.

- Så, hva er de vi forsøker å gjøre med BNP nå? Vel, vi har forsøkt å forenkle budskapet vårt på noen måter og gjøre det salgbart. Så vi snakker ikke om hvit makt eller om rasekrig eller noe slikt, selv om vi vet at det er det som faktisk foregår, og vi er ikke for hvit makt, vi er for hvit overlevelse; selv det skremmer folk.

Med det noe uoversettelige begrepet «apple pie words» viste Griffin til fire viktige ord for å selge budskapet salgbart: frihet, sikkerhet, identitet og demokrati. På samme måte som eurokommunistene stod for en slags oppdatert og mer salgbar kommunisme, står Griffin i dag for en finslepet eurofascisme, «vi må rydde i hvordan vi oppfører oss, legge støvlene på hylla og ta på dresser».

I Danmark, Belgia, Frankrike, Sverige og mange andre land finner man et tilsvarende islamfokus, ikke sjelden kombinert med neologismen Eurabia; og ofte forfektes ideen om at muslimske og arabiske krefter står klare til eller allerede har tatt over makten i Europa som en slags koloni. Den politiske eliten, og spesielt sosialistiske, sosialdemokratiske og sosialliberale politikere, oppfattes å stå i ledtog med konspiratørene; og EU-systemet sies også å være en del av komplottet. Svenske Andreas Malm leverer i boken «Hatet mot muslimer» en analyse av fenomenet som i stor grad er gyldig over hele Vest-Europa, og som i økende grad også gjør seg gjeldende i Norge.

Malm trekker i sin bok paralleller til tidlige tiders jødehat, og ikke minst til Sions Vises Protokoller, et av historiens mest kjente falsknerverk og «den kanskje fremste konspirasjonsteorien om jødisk makt». Det er også interessant å se at teoriene ofte forfektes av partier med åpenbare historiske bånd til fascistisk ideologi, som fransk Front National, flamske Vlaams Belang og britiske BNP. Men de er ikke alene om å ta til seg dette tankegodset. Nederlandske PVVs røtter er i større grad typisk konservative. I Norge har Fremskrittspartiet, blant annet gjennom henvisninger til påstått «snikislamisering», tatt i bruk tilsvarende ideer i en politikk som ellers kan sies å kombinere både liberalisme og sosialdemokratisk tenkning.

Lite sannsynlig med samarbeid
At partiene har så ulike røtter taler mot sannsynligheten av et vidtrekkende europeisk samarbeid.

Selv om Vlaams Belang og nederlandske PVV til en viss grad samler støtte i de samme velgergruppene – og en del åpne høyreekstremister også har sluttet varmt opp under PVV – har Geert Wilders gjentatte ganger distansert seg fra både VB og fra franske Front National. Han har lite annet valg. Et åpent samarbeid med Vlaams Belang ville fremdeles koste dyrt i Nederland.

Og mens Vlaams Belang økonomisk sett forfekter en høyreorientert politikk ligger både britiske BNP og slovakiske SNS et stykke til venstre på politikkens økonomiakse. Nevnte Wilders er uttalt israelsvenn, mens Krisztina Morvai – en av de tre innvalgte fra Jobbik – har gjort seg bemerket ved å råde «de liberal-bolsjevikiske sionistene» til å «begynne å tenke på hvor de vil rømme og hvor de vil gjemme seg», ved å beskylde israelske ledere for krigsforbrytelser og ikke minst ved å poste det som beskrives som en «obskøn anti-semittisk post» på et nettforum.

Mens Ataka-lederen Volen Siderov pleier kontakter med folk som den tidligere Ku Klux Klan-mannen og prominente antisemitten David Duke, forsøker Vlaams Belang desperat å vaske hendene sine uskyldsrene; blant annet ved å fjerne bilder fra et møte mellom VB-politikere og samme Siderov fra nettsidene sine. Mens slovakiske SNS, rumenske PSR og ungarske Jobbik alle fører knallhard og rasistisk retorikk mot roma-folket er både PSR og SNS også markant anti-ungarske. Nasjonalister fra ulike land ender, blant annet av historiske årsaker, ofte opp med å ligge i konflikt med nasjonalister fra andre EU-land.

Det eneste som virkelig taler for et formelt samarbeid er millionene som ligger og venter på dem som klarer å etablere en formell partigruppe i EU-parlamentet. At det var en drivende kraft bak det mislykkede ITS-samarbeidet hersker det liten tvil om.

Banalisering av det ekstreme
Uenigheten mellom de ulike høyreekstreme partiene når det gjelder økonomisk politikk; og det enkle faktum at mange konservative og liberale partier slett ikke vil samarbeide med dem, gjør det lite trolig at ekstremhøyres valgseire vil føre EUs økonomiske politikk lenger mot høyre. En styrket grønn gruppe – med svenske Piratpartiet på laget – vil her også bidra til en motvekt, selv med svekkede sosialdemokrater.

Men som den tidligere utenriksministeren i Belgia – liberaleren Karel De Gucht – hevder i boken «Pluche – over de banalisering van extreemrechts» påvirker ekstreme høyrepartier også indirekte politikken. De Gucht mener at ekstremhøyre i Belgia og Nederland ikke bare har tatt plasser i parlamentet fra liberalere, men at de også har skadet den liberale selvbevisstheten, ved at liberale partier har lånt retorikk og politiske standpunkter fra ekstremhøyre i en tro på at man slik kan tekkes ekstremhøyres velgere. – Det er som å balansere på en tynn tråd – kanskje en ikke-eksisterende tråd – og det uten sikkerhetsnett, skriver De Gucht, som mener at liberalere i stedet må satse på politisk mot og på fornyet selvbevissthet om de liberale idealene.

Med en sterkere representasjon i europarlamentet vil ekstremhøyre neppe gjøre politikken mer høyrevridd i ordets tradisjonelle, økonomiske forstand. Men den økende oppslutningen til disse partiene – fra de relativt moderate Sannfinlenderne til det fascistiske BNP – vil kunne føre europeisk politikk i en mer fremmedfiendtlig retning; og er enda et skudd for baugen for den relativt brede alliansen som ønsker å videreføre og styrke den europeiske integrasjonsprosessen.

En forkortet og noe annerledes utgave av denne artikkelen er tidligere publisert i Morgenbladet.