Ei utfordring
What is Hamas infrastructure if not the ambient support of the population? Doesn’t this attack make support stronger in the long run? Can any ground operation hope to topple the regime? What will stop the attack if not world opinion, that will not think about missiles on Shderot, but a “disproportionate response” to missiles on Shderot? Come to think of it, will they not think about Gaza under siege and what brought the place to desperate poverty? How will West Bankers react when they see Hamas standing up and dying while they feel the settlements growing around them?
And how will Egyptians react? And Jordanians? And Israeli Arabs, who are spontaneously demonstrating against the attack? And the Intel board, whose $4.5 billion dollar fab is in range? How do we build a future with Palestine when we are seen through a prism of vendetta? Will not the families and widening circles around the dead hate you forever? Do not terrorists come mainly from the ranks of youth who are ashamed to have survived? Was there not another way all along, which we cannot see now?OUR GENERALS DO not address these questions. That is not their job. They speak instead about the need for hasbara, literally “explanation,” public relations, those critical soft skills the people in the Foreign Ministry are supposed to have, but judging from the world’s reaction seem not to have in abundance, at least, not to compare with the competence of generals, proven once again.
(Sjå også bloggposten han har kalla Teaching a Lesson – Appendix.)
Spørsmåla Avishai peiker på er viktigare enn mykje av det som vert diskutert i norsk bloggosfære, eller i norsk opinion elles. Difor vil eg gjerne utfordra israelsvenane blant norske bloggarar til å både lesa og kommentera Avishai sin artikkel. Palestinavenene, også, når eg tenkjer meg om.
Tags: avishai, Islam og Midtausten, israel, palestina, spørsmål
Sunday, January 4th, 2009 at 9:45 pm • Uncategorized • RSS 2.0 feed • leave a response or trackback
Hei! Har lest mye på bloggen hans, og det er jo ganske mye interessant der. Han tar jo mye for seg hva som også vil være taktisk lurt av Israel i det lange løp, og muligheten for en styrket motstand rettet mot Israel pågrunn av deres inntog i Gaza.
Så er det ikke slik at jeg forsvarer Israel fordi jeg mener det var strategisk smart å gå inn i Gaza, men fordi jeg forstår at de gjør det, og jeg mener at de må ha lov til å forsvare seg. Om det vil lønne seg for Israel på sikt, er jeg heller usikker på, men det kommer an på hvor langt de kommer i å utslette Hamas. Jeg er redd for at konflikten skal bli enda større ved at flere grupper blander seg inn.
Drømmen må jo være at palestinerne skaffer seg nye ledere som ønsker å utvikle et godt forhold til Israel. Jeg er overbevist om at Israel vil sørge for mye bedre levekår blant annet i Gaza om israelerne bare får leve i fred.
Dialog med Hamas har jeg uansett ikke tro på.
Et ålreit utgangspunkt, Sondre. Jeg har heller ingen problemer med å forstå hvorfor Israel går inn i Gaza (men så har jeg også få problemer med å forstå hvorfor Hamas skyter raketter inn mot det sørlige Israel, selv om jeg forakter organisasjonen, eller med å forstå hvorfor palestinere slutter opp under Hamas).
Retten til å forsvare seg har jeg heller ikke tenkt å frata verken israelere eller palestinere.
Men det er ikke det som er det virkelig interessant – det virkelig interessante spørsmål er: tjener Israel på dette? Eller er det kanskje Hamas som gjør det – til tross for militære og organisatoriske tap? Hva skjer i verdensopinionen? Hva skjer med den palestinske opinionen? Hvordan reagerer syrere, jordanere, egyptere, osv? Du gjorde selv et poeng av at Israel er omgitt av fiendtlig innstilte naboer, og selv om det er en sannhet som lar seg problematisere, er det i stor grad riktig. Tror du noen av Israels naboer nå er blitt mindre fiendtlig innstilt? Eller har de blitt enda mer fiendtlige, slik at poenget ditt kan argumenteres enda sterkere med neste gang?
I så fall er det vel trist?
Min påstand er at Israel siden 1967 har gjort lite annet enn å tape, til tross for den ene etter den andre militære seieren, og at den største seieren israelerne har hatt de siste tiårene var da de fikk en fredsavtale med Egypt. Den fredsavtalen kostet dyrt og medførte blant annet at småbyene Yamit og Ofira måtte forlates, men den gjorde Israel tryggere. Min påstand er at israelerne kunne valgt en politikk basert på andre metoder enn blokader og krigføring, og at det ville vært både moralsk lettere å forsvare, strategisk sett mer effektivt og ikke minst bedre for Israels bilde i verdensopinionen.
Det kan selvsagt være at jeg tar feil når det gjelder strategien, men det jeg forsøker å utfordre norske israelsvenner på er den stadig tilbakevendende påstanden om at Israel ikke hadde noe valg. Det hadde de.
Hvordan kan Israel skape fred med stater og makter som ønsker å utrydde dem fra kartet?
Før Abbas tale i FN 23/9/11:
“They talk to us about the Jewish state, but I respond to them with a final answer: We shall not recognize a Jewish state,” Abbas said in a meeting with some 200 senior representatives of the Palestinians community in the US, shortly before taking the podium and delivering a speech at the United Nations General Assembly.
Hamas har samme standpunkt!
Hva har vi å gjøre med her? Jo, arabisk nasjonalisme og imperialisme! Araberne har slukt omtrent alt av Midt-Østen og Nord-Afrika. Det er helt greit at de stoppes.
Er det dumt av palestinere å ikke anerkjenne en jødisk stat? Utvilsomt. Er det det samme som imperialisme? Nei. Abbas’ ord er egentlig ganske tydelige.
Men dette er ikke opp til Abbas. Det er opp til Israel. De kan velge fire veier:
1. En stat som er Israel, men som ikke lenger er demokratisk, da palestinske (arabisk-språklige) borgere ikke lenger har samme rettigheter som andre.
2. En stat som er Israel, men som ikke lenger er jødisk, da den palestinske befolkningen i israelsk-kontrollerte områder etterhvert blir stor nok til å konfrontere ideen om landet som en jødisk stat.
3. Etnisk rensning.
4. En tostatsløsning.
De som velger løsning 1 eller 3 er anti-demokrater. De som velger løsning 2 er naive i sin tiltro til det palestinske samfunnet (det kan forsåvidt gå bra, eller det kan gå til helvete). Løsning 4 er den eneste løsningen som gir håp på sikt. Om noen nordmenn er så skyttergravsorienterte at de ikke ser dette, vel, da er det ikke mitt problem.
Spørsmålet er vel kva som ligg i omgrepet ein “jødisk stat”, spesielt når ein ser kven som kjem med kravet. Omgrepet er så ope at det kan tyda alt og ingenting. Kva tyder det for arabarar og muslimar i Israel å bu i ein jødisk stat?