oyvindstrommen.be traktningar

Hamas sitt emblem. Det palestinske landområdet – som for Hamas inkluderer heile dagens Israel – er sentralt plassert øvst i emblemet. Dei to sverda er å kjenna att frå al Ikwhan sitt emblem, medan bygningen i bakgrunnen er Klippemoskeen i Jerusalem.

Hamas er ingen typisk representant for islamsk fundamentalisme. Organisasjonen sitt charter frå 1988 kombinerer islamismen med ein brennande nasjonalisme.

Den viktige islamistiske tenkjaren Maududi avviste ein kvar form for «rasemessig eller nasjonell forfengelegheit».

Sayyid Qutb, ein annan sentral islamistisk tenkjar, var ein markant kritikar av arabisk og egyptisk nasjonalisme, og meinte at «fedrelandet er dar-al Islam (islams hus), herskaren Gud og grunnlova Koranen». I «Milepælar» skriv han: – Dei må fjerna alle element av jahiliyya (barbari, det at menneske herskar over menneske) som gjer dette konseptet ureint og som kan vera utslag av løynd polyteisme, som det å setja heimlandet på line med Gud, eller det å setja rase eller nasjon der, eller slektskap og materielle interesser.

Heilag land

Islamismen er altså langt på veg ein anti-nasjonalistisk ideologi, og dei aller fleste islamistiske rørsler har fokusert og fokuserer stadig på sin kamp som eit steg i kampen for islam. Det gjer også Hamas, men organisasjonen skil seg likevel ut.

Hamas er utvilsamt er ei islamistisk rørsle, med både historiske og noverandre koplingar til andre islamistiske organisasjonar – særleg den muslimske brorskapen, al Ikhwan. Organisasjonen sitt charter understrekar også tilhøyret til denne opprinneleg egyptiske organisasjonen, som vert omtala som «den største islamske rørsla i moderne tid (…), kjenneteikna av djup refleksjon, presise idear og heilskapleg forståing av alle sider ved islam i alle livets aspekt». Men der den palestinske avdelinga av den muslimske brorskapen – grunnlagt alt i 1946 – arbeidde for å «gjenislamisera» det palestinske samfunnet gjennom moskear og sosialt arbeid, satsa Hamas frå starten av på militante metodar. I løpet av dei fyrste åra danna rørsla ei sosial, religiøs og politisk grein og ei væpna og aktivistist grein: al-Qassam-brigadene.

Det som samstundes skil Hamas frå dei fleste andre islamistiske rørsler er nettopp fokuset på fedrelandet, al watan, og på nasjonalismen, al wataniyya. I Hamas-charteret heiter det ganske enkelt: «Fedrelandet og nasjonalismen er ein del av den islamske trua». Og vidare: «Om andre nasjonalistiske rørsler er knytt til materialistiske, menneskelege eller regionale kampsaker, har Hamas sin nasjonalisme alle desse elementa, men også dei viktigare elementa som gjer rørsla sjel og liv».

Denne uvanlege kombinasjonen av islamisme og nasjonalisme inneber også at det å gje opp delar av den nasjonalistiske kampen vert likestilt med å gje opp islam. Dermed er Hamas sin nasjonalisme i stor grad religiøst tufta. Det vert vidare understreka av at heile Palestina (som for Hamas inkluderer heile dagens Israel) er definert som heilag islamsk territorium, waqf. «Såkalla fredelege løysingar og internasjonale konferansar» er bortkasta tid, fortel Hamas-charteret: «Det finst inga anna løysing på det palestinske spørsmålet enn jihad».

Nokon vil kanskje likevel sjå på fokuset på nasjonalstaten som eit uttrykk for at Hamas er meir pragmatisk enn det er vanleg å oppfatta organisasjonen som. Andre har tolka ideane om Palestina som eit heilag land som eit uttrykk for at Hamas er påverka av religiøs sionisme, og av jødiske idear om «det lova landet». Om ikkje anna syner fokuset på nasjonalstaten – rett nok i ei religiøs ramme – at Hamas er meir enn viljuge til å ta opp i seg idear som ikkje skriv seg frå islam som religion og heller ikkje frå islamismen som politisk ideologi.

Europeisk jødehat – i islamsk drakt

Hamas sitt jødehat – som rett nok skil seg lite frå jødehatet ein finn i mange andre islamistiske rørsler – ber på same vis i stor grad preg av å vera henta frå ulike kjelder. Sjølv om Hamas sine tallause verbale åtak på jødane til dels er strødd med referansar frå Koranen og andre islamske tekstar er mykje av det konkrete innhaldet til å kjenna att frå europeisk antisemittisme.

I den Hamas-tilknytte avisa Filastin al-Muslima (Det muslimske Palestina) vert jødane skildra som «den jødiske Satan», «menneskeheita sin blodsugar» og også som «nazistar», ei samanlikning som også går att fleire stader i organisasjonen sitt charter, og i blant også i den norske Midtausten-debatten. Ironien blir komplett når Hamas i charteret sitt viser til det kjende antisemittiske falsknarverket Sions Vises Protokollar – eit verk som stod sentralt i europeisk antisemittisme i særleg 1920- og 1930-åra, og som vart flittig nytta av nazistane. I Hamas-charteret heiter det:

Verdssionismen og de imperalistiske statene har med smarte grep og strategisk planlegging freista å skyva dei arabiske statane, ein etter ein, ut av folden som står mot sionismen. Målet er til slutt å isolera det palestinske folk. (…)

Hamas utfordrar dei arabiske og islamske folk til å handla oppriktig og utretteleg for å forpurra denne djevelsk uttenkte plan (…). I dag er det Palestina, og i morgon kan det vera eit anna land eller andre land. Sionismen har ikkje noko magemål, og etter Palestina vil dei inderleg ynskja å ekspandera til Nilen og Eufrat. Etter å ha fordøyd erobringa av eit land som dei har lagt handa på, vil dei sjå framover mot nye erobringar.

Deira renkespel har vorte utlagt i Sions Vises Protokollar, og deira noverande framferd er det beste provet på det som vert sagt der.

Charteret nøyer seg ikkje med det, men hevdar også – framleis i tråd med vestlege jødehatarar – at «fienden» har teke kontroll over media, at dei stod bak den franske revolusjonen, den russiske revolusjonen, koloniseringa, fyrste verdskrigen og andre verdskrigen. Vidare vert det påstått at den jødiske konspirasjonen står bak ymse «hemmelege selskap», inklusiv frimurarane, Rotary og Lions. Målet med desse organisasjonane er – ifølgje charteret – å «sabotera samfunna og fremma sionistiske interesser». Eit utal FN-resolusjon i Israel sin disfavør til trass, vert også FN sagt å vera eit verktøy oppretta av dei jødiske konspiratorane for å kunna «herska over verda».

Det er i det heile lite – iallfall på overflata – som skiljer jødehatet i Hamas sitt charter frå vestleg jødehat dei siste to hundreåra. At charteret også syner til utvalde vers i Koranen som er meint å understreka ideen om den jødiske verdskonspirasjonen endrar lite på det: Hamas sitt jødehat er langt på veg vestleg jødehat påført ei islamsk drakt.

Er det håp?

Ein del meiner at Hamas sitt charter, som vart skrive i 1988, er mindre relevant i dag – og at organisasjonen har synt seg meir pragmatisk enn ein skulle tru om ein les charteret.

Det siste finst det eit visst grunnlag for å hevda. I 1996 såg Hamas på valdeltaking som ei godkjenning av Oslo-prosessen og Filastin al-Muslima omtalte valet som «eit karneval», basert på «dyrking av falskhet og ignorering av sanninga», sjølv om dei understreka at dei ikkje var mot val av prinsipp. I 2006 tok Hamas aktivt del i valet, som dei også vann. Etter valsigeren la organisasjonen mindre vekt på jihad, og større vekt på nasjonal sameining. Hamas-statministeren Ismail Haniyeh – rekna som ein av Hamas sine meir pragmatisk orienterte menn – opna for ei mellombels fredsavtale med Israel dersom palestinarane fekk sin eigen stat.

Men Hamas ser ikkje ut til å vera viljuge til å strekkja seg lenger enn det, og etter den militære konflikta mellom Fatah og Hamas i juni 2006 og krigføringa mellom Israel og Hamas rundt årsskiftet tyder fint lite på at moderate krefter vinn fram innan Hamas.

At charteret skulle vera irrelevant er det også lite som tyder på. I 2006 sa medgrunnleggjaren Mahmud az-Zahar, som tilhøyrer organisasjonen sin radikale fløy, at det ikkje kom på tale å endra eit einaste ord i charteret. Az-Zahar er utvilsamt ein av leiarane i Hamas-rørsla, og har fungert som utanriksminister. Han har tette band til Hamas sin militære fløy, Kassam-brigadene. I oktober 2008 la ein annan toppfigur i Hamas, Ayman Taha, skulda for finanskrisa hjå den «jødiske lobbyen», som han også sa at «kontrollerer det amerikanske valet» og «definerer utanrikspolitikken til kva som helst ny regjering i Statane, og det på ein slik måte at [den jødiske lobbyen] heldt på kontrollen av den amerikanske regjeringa og den amerikanske økonomien».

Tonane frå charteret er til å kjenna att.

Relevant litteratur:

Artikkelen er tidlegare publisert i tidsskriftet Fri Tanke, og det fulgte også ejn debatt mellom Erni Gustafsson og Øyvind Strømmen på fritanke.no, sjå desse innlegga: Et kompletterende bilde av Hamas, Velkomen komplettering og Religionens innflytelse øker i Israel. Didrik Søderlind sin artikkel “Hvem benekter Holocaust og hvorfor” på same nettstad er også relevant.

Dagbladet har en tegneseriekonkurranse gående, og over har jeg limt inn et lite utklipp fra et bidragene som nå har kommet til semifinalen – tegnet av Nicolai Caspari Stigar.

Selve poenget i stripen (de to siste rutene) har jeg klippet bort. Jeg skal være ærlig nok til å innrømme at ihvertfall denne stripen skapte en viss interesse hos meg.

Ikke bare er jeg innbitt tegneseriefan, jeg har også lest altfor mange bøker om religionshistorie. En tegneserie som klarer å introdusere folk for litt sammenlignende religionsvitenskap ville vært nesten utrolig herlig politisk korrekt.

Utsnitt fra tegneserien "Paradis". Faksimile fra dagbladet.no.

Dessverre har Caspari Stigar flere problemer enn en tegnestil som minner om Pyton (gud! så åttitalls!). I utdraget over tar han en vaskeekte Dan Brown. Han forteller om den egyptiske guddommen Horus’ likheter med figuren Jesus, og sniker inn “faktaboksen”: – Dette er fakta.

Et par ruter senere (ikke vist over) blir kristendommen sågar fremstilt som en ren ripoff. På linje med å lage en religion basert på Ringenes Herre – faktisk. Herregimli!

En gammel skrøne

Fra et religionshistorisk perspektiv er det forsåvidt liten tvil om at kristendommen er rimelig full av elementer som man finner igjen i andre og eldre religioner.

Koblingen til jødedommen kjenner de fleste til, men i tillegg er det f.eks. interessant å se på paralleller mellom kristendom og f.eks. zoroastrisme og manikeisme (som riktignok er noe yngre enn kristendommen, og som hentet inspirasjon fra kristendommen), ulike “romerske” mysteriekulter, de lite kjente hypsistarianernes religion, mer generelle heltefortellinger, osv.

Koblingen mellom Horus og Jesus er imidlertid ikke særlig mye annet enn en god skrøne. Etterhvert er det også en ganske gammel skrøne.

Illustrerende nok fortelles også skrønen om Horus’ far, Osiris. I en kasse på loftet har jeg et opptrykk av boken “The World’s Sixteen Crucified Saviours“, skrevet av Kersey Graves i 1875, og der er det Osiris som “ligner mistenkelig” på Jesus. Men de siste årene har det vært Horus som har vært mest pop, takket være konspirasjonsfilmen “Zeitgeist” (som jeg ikke vil anbefale noen å kaste bort tiden sin på, selv om tegneserieforfatteren har gjort det).

Ideen går iallefall tilbake til den britiske attenhundretallspoeten Gerald Massey, en selverklært egyptolog jeg mistenker at hadde vært en artig kar å drinke absinth sammen med.

Horus og Jesus. Jesus er han uten falkehode, lengst til høyre.

La oss begynne med å ta en titt på de to skikkelsene. Til høyre ser du et bilde av Horus og Jesus.

I tilfelle du er i tvil: Horus er han med falkehodet. I blant vises han i ren falkeform, noen ganger som hauk, og i blant altså som halvt falk, halvt menneske.

Falkefiguren knytter også Horus til hans område: himmelen – her i bokstavelig, konkret og kjedelig forstand, men også solen (regnet for å være hans høyre øye), og månen (regnet for å være hans venstre). Horus var ellers en krigsgud, en jaktgud og en lysgud.

Egentlig burde et blikk på bildet til høyre demonstrere at eventuelle likheter mellom Horus og Osiris er overfladiske eller enkeltstående, og ikke en del av en sammenheng. Selv om fariseerne kanskje syntes at Jesus var noe nebbete, har han ikke fuglehode! Horus kobles riktignok også til Shed, en frelserfigur som gjerne ble avbildet i kamp mot forskjellige udyr (bilder av Horus som slår ihel ørken- og kaosguden Set, kan muligens ha tjent som inspirasjon for fortellingene og bildene av St. Georg og draken. Men den svalen gjør ingen sommer).

Født av en jomfru?

Både Horus og Jesus ble født av en jomfru den 25. desember, hevdes det indirekte av tegneseriefiguren over, og altså i en bønsj med bøker.

Religionsvitere, teologer og skeptikere diskuterer stadig når Jesus ble født, hvem den historiske Jesus egentlig var og selv hvorvidt den historiske Jesus i det hele har eksistert, eller – en heller kontroversiell og upopulær teori – om Jesus bare er en myte.

Det de aller fleste er enige om er imidlertid at Jesus ikke ble født 25. desember, men at markeringen av kristmesse ble lagt til denne datoen av andre årsaker, f.eks. i en viss avstand til påsken, eller på grunn av andre, før-kristne feiringer som ble gjennomført mot slutten av desember; en slik finner vi et eksempel på i vår egen jul, og også i den romerske feiringen av Sol Invictus (som ble innført under keiser Elagabalus, et par hundre år etter Jesus’ påståtte fødsel).

Ble Horus født 25. desember? Vel, egypterne hadde sin egen kalender, og fortellingene om Horus mangler dessuten både fødselsdato og fødselsattest, og det er ikke akkurat dette litteratur om egyptisk religion fokuserer mest på.

Etter mye leting på det langt fra alltid like troverdige internettet er det eneste egyptiske datoforslaget jeg har sett 31. koiak, som skulle tilsvare en annen dato enn 25. desember.

Var han født av en jomfru? Her begynner dette å bli gøy. Osiris, den relativt sympatiske egyptiske dødsguden, ble ifølge myten om Osiris og Isis drept av slemmingen Set (som var Osiris’ bror), og etterhvert kappet i 14 biter og spredt utover Egypt.

Isis, Osiris kone (og søster!), klarte å finne tilbake 13 av delene, men – skrekk og gru! – selveste penis manglet. Derfor laget Isis en fallos av gull, og klarte å vekke Osiris til live igjen ved å synge til ham. Deretter blir Isis gravid, på en eller annen måte, og Horus blir født. Det er heller ikke riktig at Horus’ mor het Meri. Hun het Isis. Riktignok ble Iris i blant kalt Iris Meri, der “Meri” er en tittel som betyr noe slikt som ‘elsket’, men det ble også andre egyptiske guder!

Parallelene til historien om Josef og Maria i Juleevangeliet er ikke akkurat enorme, noe som får Bjørn Arne Davidsen på skepsis.no til å kommentere tørt:

Ser vi på alle gudspåstandene i filmen under ett er det sjelden å se så dårlig innsikt i religioner, enten vi snakker om buddhisme, hinduisme eller mysteriereligioner. Hvis norske seere aksepterer dette, kan det bare tilskrives et KRL-fag som ikke holder mål.

Det kan kanskje legges til at navnet Maryam (på engelsk Mary) – ifølge studier av tekster fra det første hundreårets Palestina var et ekstremt vanlig navn. Bare i det nye testamentet møter vi flere. Alle disse kvinnene av navn Maryam kan neppe kobles til gudinnen Isis, ‘Meri’-tittelen til tross. Maryam og Meri høres heller ikke fullt så likt ut som Mary og Meri, men Zeitgeist-filmskaperen lar seg ikke affisere av at engelsk ikke var det dominerende språket i det første århundrets Palestina.

Slik fortsetter det

Og slik fortsetter det, punkt for punkt. Det finnes simpelthen ingen dekning for å hevde at Horus’ fødsel ble bevitnet av vise menn og gjetere (og det ligner strengt tatt verken vise menn eller gjetere å dra ut i en sump, der myten forteller at Horus ble født).

Forestillingen om at de vise mennene var tre i tall, og gjerne også konger – som de ofte gjøres til – er for øvrig ikke tuftet på den bibelske teksten. Caspar, Melkior og Baltazar er senere oppfinnelser. Leser man den bibelske teksten i Matteus 2 er det lettere å anta at det snakkes om magi, representanter for zoroastrisk presteskap (og opphav til ordene magisk og magikere). Det finnes heller ikke noen særlig dekning for å hevde at Horus hadde 12 disipler (han hadde 4 halvguder som fulgte ham), at han ble lærer i det han var 12, at han ble døpt som 30-åring eller at han gikk på vannet (skjønt det burde vel ikke være så vanskelig for en gud!).

At Horus i egyptisk mytologi utførte mirakler er det mindre tvil om. Han var tross alt rimelig kickass.

Og at Horus skal ha blitt utsatt for den romerske straffemetoden korsfesting er det reneste, skjæreste tøv. Men det er mulig han ble partert og kastet i en elv, der krokodilleguden Sebek fisket ham opp igjen på forespørsel fra Isis.

For all del, det kan være interessant å se på likheter mellom religioner, også som en kritikk mot organiserte religioner som hevder å representere den eneste egentlig religiøse sannheten, samtidig som det er knabbet og lånt rikelig fra andre religioner. Ikke minst er det interessant å finne likhetene i et forsøk på å finne noe allmennmenneskelig, noe felles, kanskje en form for urhumanisme eller urreligiøsitet.

Men jeg ville ikke lett etter det i tegneserier. Denne gangen heller. Dessverre. Jeg venter stadig på den episke tegneserien om kampen mellom Ahura Mazda og Ahriman. Kanskje.

Les også: “Tidens spøkelser – Zeitgeist og tidsånd” av Bjørn Are Davidsen på skepsis.no.

OBS: Artikkelen er lettere revidert i oktober 2010.

Det er ikkje slått opp stort i norske nettaviser (førebels) i dag, men i resten av Europa er dette en hovedsak: den tsjekkiske grunnlovsdomstolen har avvist ei klage frå ei gruppe senatorar. Dermed kan landet sin president Vaclav Klaus – truleg noko motviljug – skriva under på Lisboa-traktaten.

(more…)

For en stund siden ble jeg kontaktet av en journaliststudent som arbeidet med en artikkel om bloggere og EU-syn. Jeg vet ikke hvordan det gikk med arbeidet hans, men spørsmålene han stilte var ihvertfall interessante nok som utgangspunkt for videre debatt om EU, og jeg har derfor tatt meg frihet til å skrive spørsmålene og mine egne svar om til en bloggpost. Jeg har også utvidet svarene mine noe.

(more…)

EU-motstandarar kjem i mange utgåver, alt frå reaksjonære nasjonalistar ytterst til høgre, via store delar av sentrum i norsk politikk og heile vegen ut på ytterste venstrekant, der EU vert omtala som blant anna “arbeidarfiendtleg“.

Nokre ser på EU som ein uting i seg sjølv. Andre meiner EU er greitt nok – men berre ikkje for Noreg. (more…)

Høyreekstreme partier gjorde et godt europarlamentsvalg. Men kan de samarbeide med hverandre, og kan de oppnå noe?

(more…)

Den grøne europarlamentarikaren Pierre Jonckheer kritiserer i ei utgåve av  tenketanken Etopias sin bokserie Revue Etopia den flittige bruken av erlik-teiknet mellom EU og ekstrem marknadsliberalisme. Jonckheer, som representerer Ecolo – eit belgisk parti som neppe kan kritiserast for å vera særleg høgreorienterte – skriv: (more…)

Det store problemet i EU-debatten er at han ikkje tek utgangspunkt i røyndom, men heller i ja- og nei-sida sine fantasikonstruksjonar. Nei-sida har laga til eit mytisk “annleisland” der det flommar over at lokaldemokrati, miljøvern og rettvise, medan EU berre består av slemme menn med dress som foraktar både lokaldemokrati, miljøvern og sosial rettar. Nei-sida sitt EU er djupt blåfarga og står i den norske nei-sida sine auge for ein ekstrem marknadsliberalisme. Ja-sida har på si side konstruert eit EU som berre handlar om fred og smilefjes, og der nei-folk berre er ein gjeng med sære, nasjonalistiske nissar. (more…)

George Monbiot skrev i 2007:

Det går et virus gjennom verden. Det infiserer motstandere av Bush-regjeringen, suger hjernen deres ut gjennom øynene deres og gjør dem om til bablende idioter. Det ble først utviklet i et laboratorium i USA, men nådde våre strender for noen måneder siden. I løpet av de siste fjorten dagene har det blitt en epidemi. Det går knapt en dag uten at noen – herjet av denne sykdommen, med rullende øyne, lepper flekket med skum – prøver å infisere meg. Sykdommen heter “Loose Change”. Det er en film laget av tre unge menn som målbærer de fleste vanlige konspirasjonsteorien om angrepene 11. september 2001.

Etter at Obama vant valget i USA hadde jeg håpet at det verste var forbi, og at amerikansk venstreside endelig skulle klare å kaste av seg den selvdestruktive paranoiaen som har herjet den minst siden Bush jr. vant sitt første valg.

Jeg ser også ut til å ha fått rett. Når jeg surfer på diverse nettfora er det lengre og lengre mellom påstandene om at 911 ble utført av amerikanske myndigheter selv. Denne konspirasjonsteorien har gått av moten, til fordel for blant annet konspirasjonsteorier rundt den amerikanske føderalbanken. Selv konspirasjonsteoretikernes verden har latt seg påvirke av finanskrisen.

Samtidig har amerikansk høyreside overtatt en god del av den nevnte paranoiaen, blant annet takket være de såkalte nirthers, folk som mener at Obama ikke er født i USA og derav heller ikke kunne velges som president i landet. Pamela Geller, ingen ukjent personlighet i amerikansk bloggosfære, har begynt å kombinere sin dyptgående islamfrykt og gjennomgående stereotypier med dette: BARACK HUSSEIN BIRTH ANNOUNCEMENT FORGERY …… THE FRAUD GOES ON. Kilden hennes: en av mange som også mener at 911 ble utført av amerikanske myndigheter selv.

Denne typen teorier har en tendens til å opptre i klaser. Avstanden fra jødehat til konspirasjonsteorier kan ofte måles i millimetre, men det kan også avstanden til mer originale (men i det minste mindre anti-semittiske) teorier: Pamela Gellers kilde hevder blant annet George Bush (den eldre) egentlig er George Scherff, en tysk nazist, og at han var sentral i å slå sammen SS-etterretning og amerikansk etterretning til CIA og i “CIA mind control experiments”.

Disse teoriene har – i motsetning til 911-teoriene – ikke vunnet særlig gehør, og jeg har knapt sett dem referert før.

911-teoriene skiller seg med andre ord ut gjennom å være populære. Og selv om de ser ut til å være i ferd med å gå av moten, hører jeg dem stadig. Noen ganger i fullblown versjon: “Vi har aldri fått troverdige bevis for at islamistiske terrorister stod bak” eller “Det er ingen tvil om at dette var en innside-jobb”. Som oftest i den forsiktigere og langt mer rasjonelle utgaven: “Det er mye vi ikke vet om 911″.

Og det siste er selvsagt riktig. Det er mye vi ikke vet. Men samtidig vet vi mye – ekstremt mye. Terrorangrepene 11. september er en av de grundigst dokumenterte hendelsene i nyere historie. Det har blant annet sammenheng med at de blant annet fant sted i en av verdens største byer, med mengder av turister og mediafolk i nærheten. Vi har alle sett bildene. Når konspirasjonsteoretikere f.eks. påstår at WTC7 ikke var spesielt herjet av brann er det lett å finne bildene som motbeviser dette. Det finnes enorme mengder video, enorme mengder fotografier, enorme mengder øyenvitnebeskrivelser, det finnes mengder av rapporter, og mengder av litteratur.

Vi vet ikke bare hva som skjedde, men også hvordan det skjedde. Ingen andre teorier har blitt lagt frem som tåler et minstemål av kildekritikk. Ingen andre teorier har blitt lagt frem som overlever et besøk av Ockhams barberhøvel: Mangfold bør ikke anslå nødvendighet. Eller med andre ord: jo mer komplisert en forklaring er, jo mer usannsynlig er den.

Norsk wikipedia gir et godt eksempel:

Etter en stormfull natt finner du to trær blåst ned på et jorde. Hvordan har dette skjedd?

1. De kan ha blitt blåst ned av vinden.
2. To meteoritter kom samtidig fra det ytre rom, traff og felte trærne, kolliderte direkte med hverandre og fordampet (derfor ingen materialrester).

Begge forklaringene er mulige, men sistnevnte er høyst usannsynlig og mye mer komplisert. Det samme gjelder 911-konspirasjonsteoriene. Angrepene kan ha vært utført av en gruppe flykaprere med tilknytning til al Qa’ida-nettverket, noe det finnes mengder av dokumentasjon på, eller denne gruppen med flykaprere kan være en konstruksjon laget av amerikanske myndigheter i et stort plott med mengder av forfalskninger på alle bauger og kanter og ekstremt mange mennesker involvert i den hensikt å sprenge tre bygninger ved kontrollert sprengning og skyte en krysserrakett inn i en fjerde for å kunne legge skylden på islamske fundamentalister, for slik å kunne gjennomføre flere kriger; gjennom et plott også media og myndigheter i en rekke andre land i verden er en del av, i tillegg til at venstreguruer som Naomi Klein, George Monbiot og Noam Chomsky er betalte portvakter “for imperiet” (og nei – jeg kødder ikke, alt dette er reelle påstander fra 911-troofere). Og de har klart å holde alt dette skjult for de aller fleste.

Begge deler er på overflaten mulig, akkurat som meteoritthistorien på overflaten er det. Men den andre varianten er fullstendig og til vanvidd usannsynlig.

Når man samtidig kan følge flykaprernes fotspor, liv og levned i årevis bakover, og med at det finnes brev, vitnemål, dokumentasjon på telefonsamtaler og pengeoverføringer, rapporter, dokumenter, et ideologiske rammeverk med mengder av ideologiske tekster osv. blir konspirasjonsteoretikernes teorier lite annet enn latterlige. Så til de grader på detaljnivå er den virkelige historien om 911 kjent at vi vet hva Ziad Jarrah skrev (tysk original) i sitt siste brev til sin tysk-tyrkiske kjæreste 10. september 2001 og at vi vet hva hun skrev til ham i en e-post 30. oktober 1998, og at vi vet hva han sa på telefonen til henne like før han deltok i en av fire flykapringer. Nettopp fordi denne begivenheten er blitt researchet svært grundig av både media, akademia og etterretningsvesen har vi svært god oversikt over hva som skjedde. Vi vet hva som ble sagt i cockpiten på United Airlines Flight 93. Vi vet hvem som stod bak 911.

Det var al Qa’ida-nettverket. Sentrale personer i dette nettverket inkluderte Osama bin Laden, Ayman al-Zawahiri og Khalid Sheikh Mohammed. Angrepet ble utført av nitten flykaprere: Mohamed Atta al Sayed, Waleed al-Shehri, Wail al-Shehri, Abdulaziz al-Omari, Satam al-Suqami,  Marwan al-Shehhi, Fayez Banihammad, Mohand al-Shehri, Hamza al-Ghamdi, Ahmed al-Ghamdi,  Hani Hanjour, Khalid al-Mihdhar, Majed Moqed, Nawaf al-Hazmi, Salem al-Hazmi, Ziad Jarrah, Ahmed al-Haznawi, Ahmed al-Nami og Saeed al-Ghamdi.

Enorme mengder informasjon er allment tilgjengelig – og det finnes ingen tvil om de sentrale delene av hendelsesforløpet. Å trekke dette i tvil er intellektuelt på linje med å trekke i tvil at Holocaust fant sted: det er avhengig av at en fullstendig setter til side en enorm mengde dokumentasjon for å i stedet godta en langt mer usannsynlig forklaring basert på påstander som ikke tåler grunnleggende kildekritikk.

Men det betyr ikke at vi vet alt om 911. På grunn av den omfattende researchen som har vært, kan vi også vite en hel del om hva vi ikke vet: Svært lite har kommet ut om hvilken rolle saudisk etterretning spilte, var det folk innad i saudisk etterretning som hjalp flykaprerne? Det er også mange hvite flekker i forhold til spørsmålet om hvorfor amerikansk etterretning sviktet så fatalt, selv om – for å sitere tittelen på et av kapitlene i 911-kommisjonens rapport – “The system was blinking red”.

Noe av dette kan ha blitt holdt skjult for oss gode grunner, da det kan være snakk om informasjon som er potensielt farlig i gale hender. En hel del av det har helt garantert blitt holdt skjult for oss av dårlige grunner. Det er heller ingen tvil om at sannheten er krigens -også denne krigens – første offer. Fortellingen om Khalid Shaikh Mohammeds dødsfall 11. september 2002 er et godt eksempel på det.

Rykter og bevisste og ubevisste usannheter har det vært mange av i “Krigen mot terror”, ikke minst i forhold til de etterhvert famøse påstandene om masseødeleggelsesvåpen i Irak (la det imidlertid være klart at Irak har hatt både kjemiske og bakteriologiske våpen, og at landet også har brukt kjemiske våpen mot sivile; hvorvidt disse våpnene kan kalles masseødeleggelsesvåpen kan diskuteres, men at Irak på et tidspunkt hadde dem er like udiskutabelt som at Iraks arsenaler av slike våpen var så godt som eller helt ikke-eksisterende da amerikanerne invaderte).

Det er også en del vi burde vite, men som ikke er allment kjent, blant annet at vestlig etterretning i flere situasjoner og i flere ulike land har gjort seg nytte av eller samarbeidet med al Qa’ida-tilknyttede nettverk og personer, f.eks. i Bosnia. Det betyr ikke at al Qa’ida-nettverket er en amerikansk konstruksjon, men det betyr at amerikanske myndigheter kan klandres for å ha gitt både islamistisk terrorisme og spinnville konspirasjonsteorier god jord å vokse i. De som først og fremst må klandres for konspirasjonsteoriene er imidlertid de som kjemper for å spre dem, og som derfor om og om igjen tar i bruk de samme metodene: Løgn. Fordreininger. Sitatfusk. Forfalskninger. Kryssklipping.

Disse folkene har gjort stor skade på sosiale bevegelser flere steder i verden, og har alvorlig skadeskutt amerikansk venstreside. De har kastet vekk enorme mengder tid og ressurser, både sine egne og andres. De har ødelagt for de som stiller seriøse spørsmål til amerikansk utenrikspolitikk og har fjernet fokus fra viktige debatter, f.eks. debatten om hva som ligger bak den ideologiske utviklingen al Qa’ida-terroristene ble avlet fram av.

Les også:

• Høyeksplosivt bedrag (på oyvindstrommen.be)
  
• En gammel konspirasjonsteori (Fri Tanke)
  
• En seier for fornuften (Fri Tanke)
  

Då eg var sju år gamal fekk me den fyrste datamaskina i hus, ein Sanyo MBC-775. Bror min tok brevkurs i programmering med BASIC og eg hang over skuldra hans. Meir interessert var eg nok likevel i dataspela, særleg i Rogue-varianten “Dungeons of Moria“. Eit anna spel som etterkvart vart ein favoritt var Digger, som diverre ikkje verka i det heile på mi neste datamaskin. 386sx-en var rett og slett altfor god.

Byscene i Dungeons of Moria

Seinare skulle det sjølvsagt bli langt fleire dataspel, dei fleste av dei har eg sidan gløymd – men nokre juvelar set som klistra i hjernebarken. Eg har f.eks. lenge lyst å få tak på Commodore-64 spelet som eg spela hos ein kompis og som eg trur heitte “Schooldays” – det handla om å vera ei bølle på skulen.

Desse dataspela er ein del av vår nære kulturhistorie, men er ofte vanskeleg å finna tak på, og vanskelege å få til å fungera på ei moderne datamaskin. Selskapa som produserte dei er gjerne borte, programmerane har vakse ut av garasjane sine, men kopiretten er ofte framleis intakt (sjølv om ein del av spelprosjekta var open source).

Eg vil faktisk gå så langt som å levera følgjande påstand: Hadde det ikkje vore for ulovleg kopiering – blant anna gjennom såkalla abandonware-sider – hadde denne delen av kulturhistoria vore i stor fare for å døy fullstendig ut. Og for ein dataspel-entusiast som meg ville det vera omlag like ille som om norsk litteratur skulle vera foruten både Bjørnson, Wergeland, Hamsun, Undset og Vesaas. Ein del av dei gamle dataspela fortener absolutt nemninga klassikarar.

Kan ein seia det same om film? Ei stund attende kom eg over ein referanse til ein klassisk britisk film, “Passport to Pimlico“. Nyfikna mi vart pirra, men eg bur i ein liten distriktskommune der det knapt er mogleg å leiga film og der kjøpefilm er noko ein får hjå Kiwi og på Best-stasjonen, så det ville vera bortkasta å leita etter filmen der. Han finst på Amazon i ei DVD-utgåve laga av franskmennene som no (på eit eller anna vis) sit med rettane til filmen – men DVD-utgåva har fått utruleg dårlege kritikkar, dårleg lyd, dårleg kvalitet. Og så finst filmen på diverse fildelingstenester. Der er han lettare tilgjengeleg og raskare tilgjengeleg enn andre stader. Igjen vil eg påstå at den ulovlege fildelinga bidreg til at relativt nær kulturhistorie er tilgjengeleg for fleire. Ein skal vera bra kritisk til fildeling som fenomen for å unngå å sjå verdien av nett dét.

Sjølv meiner eg at den ulovlege fildelinga er eit utslag av eit teknologisk paradigmeskifte. Moderne datateknologi gjer det mogleg å dela store mengder informasjon over store avstandar og til relativt låg pris (men lunsjen er ikkje gratis, både internett, straum, datautstyr og servarar kostar pengar). Dette gjer at kulturen er i ferd med å venda attende til allmenninga, etter eit lengre opphald i marknadssfæra.

Det er lett å sjå problem ved dette. Kulturprodusentar som ikkje får betalt for arbeidet sitt. Nisjeforretningar som går dukken. Plateselskap som vert gjort overflødige. Veksten i ulovleg fildeling får negative konsekvensar, og det ville vera naivt å underslå det. Men samstundes: Let ho seg stogga? Kva slags virkemiddel må ein då ta i bruk, når sjølv ikkje Kina – med eit arsenal av totalitære metodar – klarer å hindra borgarane sine å gå til nettstaden piratebay.org? Det er noko lettare luddistisk over industrien sin kamp mot fildelingsmonsteret.  Nerdane, geekane og piratane sit med sterkare kort på handa, ikkje minst at svært mange finn det heilt naturleg å dela kulturprodukt – sjølv blant medlemene i organisasjonar som kjemper med nebb og klør mot fildeling.

Ulempene ved at kulturen vender attende til allmenninga er fleire: ein kan frykta at kunsten i endå større grad vert avhengige av sponsing frå staten og frå folk med mykje pengar. Produktplassering og rein reklamekultur kan verta vanlegare.

Men det som trengst no er likevel ein djuptgåande debatt på myndighetsnivå om kva ein gjera for at kulturen skal koma styrkt ut av paradigmeskifte og korleis ein skal sikra at produsentar framleis får betalt for åndsverka sine. Det bør vera ein ærleg debatt om korleis ein kan dempa ulempene og dra mest mogleg nytte av fordelane av den ikkje-kommersielle fildelinga, og debatten bør ikkje lenger handla om korleis ein skal kriminalisera hundretusenvis av menneske.

Miljøpartiet Dei Grøne er viljuge til å ta den debatten. Det same er EGP, samanslutninga av grøne parti over heile Europa. SV-minister Bård Vegar Solhjell viser gode takter, og Unge Venstre glimtar til i blant. Raudt synest tilsynelatande det er ein del av ein kul anti-kapitalistisk kamp, men gløymer i stor grad opphavsmennene, kunstnarane.

Men kvar er resten av politikarane? Vel dei å ignorera ein av dei viktigaste kulturpolitiske debattane me står ovanfor?