Irrelevante argument
Det er fleire ting som eg stadig let meg forundra av i den uendelege skyttargravskrigen mellom norske palestinavener og norske israelsvener. Ein av dei er alle dei fullstendig irrelevante argumenta som stadig vert repetert. I blant har desse karakter av historielaus løgnpropaganda, som når ein anonym lesar på KrFU-aren Sondre Olsen sin blogg hevdar at dei israelske jødane i hovudsak stammar frå den tyrkiske folkegruppa khazarane, og difor ikkje kunne seiast å ha hevd på landområda i det heile.
Det er ei historie eg elles berre har fått servert i nazipropaganda (men eit google-søk avslører at det også er andre som repeterer det, blant anna islamistiske grupper), og det er ei historie ein må ha ein minst talt mangelfull kjennskap til europeisk-jødisk historie for å svelgja.
Andre irrelevante argument er tilsynelatande meir tilforlatelege. Nokre nyttar faktisk historie til sin fordel, og hevdar at den eine eller den hi folkegruppa har meir hevd på området. Men sjølvsagt har ingen av folkegruppene i området (og det er fleire enn to) kome ut av svarte hol. Dersom ein ikkje har visjonar om etnisk reinsing – og det likar eg å tru at få i Noreg har – er det fullstendig irrelevant kven som kan seiast å ha mest eller minst hevd til landet. Dette er snakk om folk. Som bur der. Og som har budd der i generasjonar. Som har heimane sine der, og er fødde og vaksne opp der.
Eit klassisk argument frå israelvenane si side er at palestinarane ikkje finst; dei er eigentleg berre arabarar – og arabarane har jo så mange land allereie. Her er det Olsen sjølv som syndar. I motsetnad til den anonyme palestinavenen han hadde på vitjing baserer han seg i det minste på fakta: ja, det finst mange arabiske land, nei, få av dei har særleg til overs for Israel. Argumentet han leverer er ein avart av eit anna argument som dukkar opp på ymse debattsider og bloggar om og om igjen. Olsen skriv det ikkje, men i forlenginga av hans argument kjem dette: Palestinarane finst ikkje. Dei er berre ein konstruksjon.
Ingen av dei palestinarane eg har møtt har verka spesielt konstruerte; det er ikkje snakk om golemar dette, sjølv om metaforen kanskje klaffar i blant. Men javisst: nasjonaliteten palestinar er i høgaste grad ein konstruksjon, ein konstruksjon som vaks fram som eit resultat av arabisk og syrisk-palestinsk nasjonalisme tidleg i førre hundreår, og som seinare har vorte utvikla vidare; kanskje særleg etter 1967.
Det er grunn til å minna om at nasjonaliteten israelar i aller høgaste grad også er konstruert (og ei vidareutvikling av ein jødisk nasjonalisme som vaks fram på om lag same tid som den syriske). Nasjonaliteten belgiar er så konstruert at mange i Belgia fnys av han, og nasjonaliteten nordmann er også konstruert. Med mindre ein ynskjer å dra inn raseteoriar, og det mistenkjer eg få for å vilja, er nasjonar ikkje å betrakta som naturfenomen; dei er kulturelle fenomen. Og som kulturelt fenomen er palestinaren ein utvilsam røyndom.
Sjølv om dei snakkar same språk (men høgst ulike dialekter) og i stor grad (men slett ikkje utelukkande) praktiserer ulike variantar av same religion så kan ikkje alt frå marokkanarar til irakarar og jemenittar reduserast til ei einaste monoton kulturell gruppe. Ein kan gjerne kalla palestinarane arabarar, men det er ikkje relevant. Dersom israelsk politikk er feil, er den feil sjølv om landet Jordan finst, og uavhengig av kven som budde i Hebron for 2.000 år sidan. Israelsk politikk kan ikkje gjerast verken lettare eller tyngre å forsvara gjennom å peika på den palestinske nasjonaliteten som ein konstruksjon. Slike argument er beint fram innhaldslause konstruksjonar.
Eit anna innhaldslaust argument er at Israel er så lite. “På størrelse med Hedmark fylke”, skriv Sondre Olsen. Javisst. Men spelar det noko rolle? Eg skjønar godt Israel sitt behov for å forsvara seg, og det at landet er lite kan nok seiast å understreka dette behovet. Men dersom forsvaret er av ei form som ikkje let seg forsvara speler det inga rolle om landet er lite eller stort. Dersom forsvaret tek ei form som jamvel er eigna til å gjera konflikta endå djupare og endå meir uoverkomeleg, ja, så det er like kritikkverdig uavhengig av flatemål.
Hamas er ei djupt reaksjonær, motbydeleg og pseudofascistisk gruppe, og det er synd og skam at norske venstreradikalarar finn det for godt å ha sympati med slike grupper. Når professor Daniel Heradstveit finn det for godt å seia at Hamas like gjerne kan betraktast som “frihetskjempere” som som “en terroristorganisasjon” set eg att og lurer på kva slags fridom det kan vera Hamas kjemper for. Deira styre i Gaza har ikkje akkurat vore prega av liberalitet, for å seia det forsiktig. Når Stian Oen i ein kommentar hjå bloggaren VamPus vel å fokusera på at Hamas er ein “geriljabevegelse (…) med betydelig folkelig støtte som står opp mot mot undertrykking og okkupasjon i regi av verdens femte største militærmakt”, framstår det som like pussig. Om Hamas kan kallast “geriljabevegelse” eller ikkje er strengt teke irrelevant: det gjer ikkje dei stadige rakettangrepa mot stader i det sørlege Israel verken meir eller mindre moralske, og det gjer heller ikkje Israel sitt tilsvar verken meir eller mindre riktig.
I høve Israel sitt åtak på Hamas er det tre spørsmål som burde diskuterast, og som i stor grad har forsvunne frå også denne Israel-Palestina-debatten.
Det fyrste er om det er grunn til å tru at israelarane kjem til å oppnå det dei ynskjer, nemleg å knekkja ryggen på Hamas og få ein slutt på terroråtaka. Det andre er om det no er Hamas som får det slik dei ynskjer, om det israelske militæråtaket er nettopp det dei har freista å oppnå gjennom dei stadige rakettåtaka og eit utal andre provokasjonar. Det tredje spørsmålet er kva Noreg eller me nordmenn eventuelt kan gjera for å bidra til fred i området. Eg trur ærleg talt ikkje at det er så mykje me kan gjera, men det står iallfall klart for meg kva me ikkje burde gjera: me burde ikkje støtta ein av partane – same kva for ein – meir eller mindre blindt, og basert på irrelevante, innhaldslause argument.
Tags: Islam og Midtausten, israel, palestina
Wednesday, December 31st, 2008 at 8:14 pm • Uncategorized • RSS 2.0 feed • leave a response or trackback
Litt tørt, langt og akademisk til bloggpost å være, men ellers er jeg sånn rundt regnet 101% enig med deg i det du her skriver.
Bare ett lite spørsmål: Er du sikker på at det er to parter? Har du forsøkt å google ordene mossad hamas?
“Olsen skriv det ikkje, men i forlenginga av hans argument kjem dette: Palestinarane finst ikkje. Dei er berre ein konstruksjon.”
Det er faktisk ikke riktig at jeg indirekte sier det. Slik jeg ser det, spiller det heller ingen rolle i forhold til hvordan man skal løse denne konflikten. Palestinere som har rømt over til Egypt den siste tiden, har blitt møtt med maskingevær, og de er stort sett ikke velkomne i noen av de andre landene rundt heller. Derfor synes jeg at en tostatsløsning er det beste. Kanskje også det bør sørges for at Gaza og Vestbredden ikke oppleves så langt fra hverandre ved å sikre god kommunikasjon mellom områdene.
““På størrelse med Hedmark fylke”, skriv Sondre Olsen. Javisst. Men spelar det noko rolle? (…) Dersom forsvaret tek ei form som jamvel er eigna til å gjera konflikta endå djupare og endå meir uoverkomeleg, ja, så det er like kritikkverdig uavhengig av flatemål.”
Meningen var å vise hvor lite beslag av land som Israel råder over, og at de som et lite land med forholdsvis få innbyggere er omringet av arabiske stater som ikke ønsker dem vel. Det er klart at det må stilles krav til Israel, men jeg ser ikke at det er de som er skyldig i at konflikten har økt i omfang. Israel har drept omtrent 200 Hamas-medlemmer og klart å bombe viktige tilholdssteder og tunneller. Dessverre har det gått sivile liv tapt.
Sondre Olsen:
“Det er faktisk ikke riktig at jeg indirekte sier det. Slik jeg ser det, spiller det heller ingen rolle i forhold til hvordan man skal løse denne konflikten”.
Strålande. Då er me einige om det. Og dersom det ikkje var klart nok: eg meiner ikkje at du indirekte skriv det. Men dette er det argumentet som ofte kjem i fortsetjinga av argumentet du leverer, også frå folk i ditt eige parti.
“Meningen var å vise hvor lite beslag av land som Israel råder over, og at de som et lite land med forholdsvis få innbyggere er omringet av arabiske stater som ikke ønsker dem vel”.
Ja, men det er og blir ramlande irrelevant. Det at Israel er lite gjer ikkje deira politikk verken meir eller mindre moralsk, og – om ein meiner den er moralsk – det gjer den verken meir eller mindre effektiv.
Som du skriv har Israel drept eit par hundre Hamas-medlemer og samstundes øydelagt noko av organisasjonen sin infrastruktur (“viktige tilholdssteder og tunneller”). Sidan organisasjonen har tusenvis av medlemer er dette langt frå øydeleggjande for Hamas. Men samstundes har Hamas fått endå fleire døme på sivile tap dei kan peika på når dei skal rekruttera nye medlemer, og den folkelege støtta til organisasjonen ser ikkje ut til å ha vorte sveikka. Og organisasjonen har vunne høgst ufortent sympati mange stader i verda.
Med andre ord, same spørsmål som ovanfor: Har israelarane oppnådd det dei ynskjer? Eller er det Hamas som har gjort det?
Elles har vel desse åtaka blant anna sett ein førebels stoggar for ein allereie svært vanskeleg fredsavtale med nabolandet Syria. No skal eg vera den fyrste til å vedgå at Syria har eit rimeleg motbydeleg regime, men det spørs likevel om ikkje Israel kunne unngått delar av fiendskapen dei vert møtt med. Jordan inngjekk for øvrig ei fredsavtale med Israel i 1994, Egypt gjorde det same i 1979. Ingen av desse landa har særleg interesse av ei militær konflikt med Israel, blant anna fordi dei ynskjer å ha eit godt tilhøve til USA.
Heller ikkje Libanon er noko trugsmål mot Israel; sjølv om Hezb’allah (endå ei vemmeleg reaksjonær gruppe) har eigeninteresse i å utføra militære åtak på Israel. Trugselbiletet du ynskjer å demonstrera stemmer med andre ord ikkje heilt med røyndomen, og er dessutan irrelevant i høve det som burde stå sentralt i diskusjon: er israelsk politikk moralsk forsvarlig og – om den er det – fungerer den etter intensjonen?
Viddal:
“Bare ett lite spørsmål: Er du sikker på at det er to parter? Har du forsøkt å google ordene mossad hamas?”
Nei, det er langt fleire enn to partar. Og det meste av konflikta utspeler seg i meir uklart vatn enn norsk mediadekning og diskusjonen i norsk opinion gjer.
Hartvig Sætra hadde for noen år siden dette å si om forholdet mellom Israel og Hamas:
(kommentaren er redigert ned, vennligst ikke post hele innlegg andre steder fra her)
http://home.online.no/~klindtne/K.Artikel961.htm
hei Øyvind (og godt nyttår!)
Jeg tror du skal være forsiktig med å avvise at mange østeruropeiske jøder stammer fra khazarene. Arthur Koestler har skrevet ei bra bok om dette (“The Thirteenth Tribe”). Koestlers framstilling er omstridt, men det kan ikke benektes at kahzarriket omfattet store deler av østeuropa, at den offisielle religionen i dette riket ble jødedommen. Det kan derfor ikke være tvil om at iallfall en betydelig del av de østeuropeisk jødene har khazariske aner.
Og dette har også betydning for bosettinga i israel som jo har omfattet en systematisk innsamling av jøder fra alle verdensdeler, tildels med en så tvilsom jødisk avstamning at de har måtte omvendes av rabbinere for å bli aksepterte som jøder etter israelsk lov.
Når det er sagt, er det selvsagt også viktig å peke på at hele den rasistiske ideologien som staten Israel bygger på er uakseptabel; at det altså ikke kan være akseptabelt å tvinge alle mennesker med jødisk avstamning inn på dette liile landområdet – og særlig ikke fordi det faktisk er andre som har eiendomsretten til det, folk som f.eks. bor i flyktningeleire i nabolandene og har nøkler og skjøter til eiendommer der det nå bor jøder – hentet inn fra andre verdensdeler.
og se gjerne hva den amerikanske jøden som kaller seg Starhawk skriver om situasjonen i Gaza:
http://vindheim.wordpress.com/2008/12/31/starhawk-om-gaza/
Svært treffande analyse.
Palestinarane finst, sjølvsagt finst dei som personar. Og dei fanst før Israel vart oppretta. Men som identitet er dei av omtrent like nye dato som israelar. Sjølvsagt er dei arabarar – fordi dei snakkar arabisk.
Men det pussige er nettopp det du skriv: Dette blir brukt som kronargument frå mange hardbarka israelsvener – ved eit trylleslag er palestinarane oppheva og dermed er israel uproblematisk.
Sjølv om Palestina ikkje har eksistert som stat (med territorium), hadde jo palestina-arabarane som budde der i 1948 eigedomsrett til hus og jord. Dette er også eit argument mange israelsvener (og muslimfiendar) rotar til. Eigedomsretten for individa er jo uavhengig av kva etnisitet staten har.
Reint pragmatisk må vi akseptere Israel og Israels rett til tryggleik innanfor sine grenser. Samstundes må det finnast ei løysing for statslause palestinarar og kompensasjon for dei eigedommane dei mista i 1948 eller seinare. Dette er relevante argument.
Om dei statslause er palstinarar, arabarar eller zombiar er heilt uinteressant.
Hei igjen, Jan;
og godt år tilbake.
Khazar-riket omfattet på det meste det lavere Volga-området, og kystområder langs det kaspiske hav, samt Krim og andre områder nordøst for Svartehavet. Det er ikke ubetydelig, men om det er “store deler av østeuropa” lar seg jo så absolutt diskutere.
Det er også svært omstridd hvor store deler av den khazariske befolkningen som faktisk konverterte til jødedommen. Etter alt å dømme ble en rekke religioner praktisert i det khazariske riket – og mange mener jødedommen først og fremst var overklassens religion: kongefamilie, adel, osv.
Nå er det klart at folk alltid har hatt en tendens til å reise over grenser og også få barn med hverandre, men påstanden som den anonyme kommentatoren fremmet var at ashkenasiske jøder har hovedsaklig khazarisk avstamning, og det er en påstand som har nær null gehør i dagens forskningsmiljøer (og nyere genforskning har ikke gitt teoriene mer gehør).
Å kalle Koestlers bok omstridt er forsiktig. Personlig vet jeg ikke om en eneste mainstream forsker eller historiker som støtter konklusjonene i den. Bernard Lewis omtaler teorien slik:
This theory… is supported by no evidence whatsoever. It has long since been abandoned by all serious scholars in the field, including those in Arab countries, where the Khazar theory is little used except in occasional political polemics
Påstanden om at “det kan derfor ikke være tvil om at iallfall en betydelig del av de østeuropeiske jødene har khazariske aner” holder simpelthen ikke vann. Ashkenazi-jødenes avstamning knytter seg snarere i hovedsak til landet Ashkenaz, Tyskland, og tilbake til jødiske innvandrere til særlig Rhinland-området. Det er her snakk om en jødisk befolkning med historie fra Europa flere hundre år før khazariske konger konverterte til jødedommen. Først betydelig senere vandret jødene i betydelig grad østover, til Polen, Litauen og Russland.
Nå er det jo heller ikke denne debatten det spor relevant ifht. Israel og Palestina, og det kan kanskje legges til at Koestler selv var sympatisk innstilt ovenfor jødisk nasjonalisme (sionisme) i Israel, men at han var det utfra et sekulært ståsted (mandatet ligger da ikke i Bibelens løfte om Kanaan til israelittene, men snarere i blant annet FN).
Å diskutere flyktninger i Israels naboland er langt mer interessant, fordi det er en vesentlig del av bakgrunnen for konflikten. Det er også interessant å diskutere flyktninger fra arabiske land til Israel (også et betydelig antall). Spøsmålet om returrett er et spørsmål som gjør det vanskeligere å i det hele oppnå fred i regionen, men palestinernes krav om returrett for alle flyktninger og deres etterkommere er et av flere krav israelerne ikke kan godta. At verdenssamfunnet, inkludert både vestlige og arabiske land, sitter med en del av løsningen på dette området er det iallfall lov å håpe på.
Konrad:
Takk for ros, Konrad.
Reint pragmatisk må vi akseptere Israel og Israels rett til tryggleik innanfor sine grenser. Samstundes må det finnast ei løysing for statslause palestinarar og kompensasjon for dei eigedommane dei mista i 1948 eller seinare. Dette er relevante argument.
Det er ingen tvil om at Israel er ein politisk røyndom som må aksepterast, og det heilt uavhengig av kva ein måtte meina om jødisk nasjonalisme. Samstundes må ein, som du seier, finna ei løysing for statslause palestinarar.
Problemet, og mykje av grunnen til at eg trur konflikta kjem til å vara lenge enno, er å finna ei løysing for dei statslause som både palestinarar og israelarar kan leva med. Som ein del av det sakskomplekset kjem også det tilhøvet at palestinske flyktningar og deira etterkomarar har vorte behandla svært dårleg i fleire arabiske land, blant anna i Egypt. Til ei viss grad har desse folka vorte nytta som ei slag brekkstang.
Ja, det er trist eigentleg. Palestinarane har i 60 år vore i skvis mellom Israel/Vesten og araberlanda. Her har faktisk israelsvenene eit poeng: Mange gløymer (tilsikta eller utilsikta) at arabarlanda også har rørt i gryta, Israel har ikkje all skuld. T.d. er det mange som gløymer at Egypt medverkar til å oppretthalde konsentrasjonsleiren Gaza.
Diskusjonen om etnisitet ovanfor er i seg sjølv interessant, men ikkje særleg relevant for Palestina-Israel konflikten. Det store paradokset er at eit folk som sjølv har vore så forfulgt gjennom århundra, byggjer sin eigen stat nærast på raseprinsipp: Det er etnisk/genetisk opphav som avgjer personens status i samfunnet etc. Tyskland (av alle land) har samme halv-rasistiske statsborgerlov som Israel.
Vi må også hugse at “rase”, religion, språk og kultur langt i frå er overlappande. Gjennom tidene har folkegrupper skifta språk, skikkar og religion etter som dei har flytta på seg eller landegrensene har flytta på seg. Personar frå ulike folkegrupper har pula med kvarandre og laga barn etc etc. Derfor er t.d. samar genetisk relatert til norske søringar, medan finnar ikkje er det, sjølv om samar og finnar er språkleg relatert. Derfor er også asjkenasi-jødar jamnt over lysare enn sefardiske og “arabiske” jødar.
Angående khazarene så er det dumt å se bort fra dem. Koestlers versjon tar denne faktoren veldig langt, såvidt jeg husker hevder han at det overveldende flertall av ashkenazier har khazar-bakgrunn, dette er det ganske riktig lite belegg for å hevde, men derfra kan man ikke slutte at antallet jøder med khazarisk avstamning er ubetydelig.
Når det gjelder Staten israel så er jeg ovehode ikke tilhenger av at den skal bestå. Den er ikke bygd bare “nærast på raseprinsipp”, den er tvers igjennom rasistisk i teori så vel som i praksis.
Men jeg er avgjort tilhenger av at de mennesker som bebor denne staten skal få trygge forhold, og f.eks ikke beskytes med raketter eller sprenges i lufta av selvmordsbombere. Noe slikt kan etter mitt syn ikke oppnås før rasiststaten er avskaffet.
vindheim:
Som Konrad skriv ovanfor, så er det slik at “personar frå ulike folkegrupper har pula med kvarandre og laga barn etc etc”, dermed kan ein knappast sjå vekk frå nokon som helst. Ein kan sjølvsagt heller ikkje sjå vekk frå – som Konrad skriv – at folk har skifta både språk, skikkar og religion opp gjennom tidene.
Men som du seier: det Koestler hevdar i andre del av (den heller vesle) boka si er at ashkenazi-jødane i all hovudsak avstammer frå khazarane, og at innvandringa av jødar frå Rhin-området må ha vore ytterst marginal. Det var også den fyrste delen av den påstanden som vart gjeve att (men ikkje med referanse til Koestler) i kommentaren eg siterte ovanfor. Og det er ein påstand som ikkje heldt vatn, sjølv om me her beveger oss inn i såpass uklart farvatn som europeisk kultur- og folkevandringshistorie.
Dei aller, aller fleste historikarar er i dag einige om at ashkenazi-jødane i all hovudsak stammar frå tidlegare jødisk innvandring i Europa, som etterkvart har trekt nordover og austover; ein teori som også nyare genforskning tydar på at er korrekt. Eg kjem ikkje på ein einaste mainstream-forskar som fokuserer på khazarane i denne samanhangen i det heile – noko som delvis sjølvsagt kan skuldast at det å omfamna teorien er å skriva seg sjølv ut frå mainstream. I det heile er teorien i dag i all hovudsak å finna hjå ymse religiøse og politiske utgrupper.
Elles er det umogleg å sjå bort frå Israel som politisk røyndom i dagens verd, heilt uavhengig av kva ein måtte meina om fundamentet for staten. Den einaste fredelege løysinga som har særleg realisme ved seg er ei tostatsløysing. Eg ser ikkje nokon grunn til å tru at det skulle endra seg med det fyrste.
Sjå elles gjerne Uri Avnery sin artikkel om både einstatsløysing og boikott, som eg linka til i førre bloggpost.
Staten israel er en realitet, men det er et åpent spørsmål hvor lenge den kan fortsette å eksistere.
Tostatsløsningen ser jeg ingen som helst realisme i. Skulle den gjennomføres måtte israel endre sin politikk totalt – og hvor realistisk er det?
vindheim:
De israelerne jeg har vært i kontakt med i israelsk fredsbevegelse (og de aller fleste i israelsk fredsbevegelse i sin helhet) mener noe annet. De mener at endringer i israelsk politikk er både mulig og realistisk. Jeg velger å tro på dem. For meg fremstår det iallfall som mer realistisk enn en enstatsløsning.
Det er selvsagt lov å håpe, og det er viktig å støtte dialog- og humanitets-orienterte grupper og individer hos begge parter, men realistisk? Jeg ser det dessverre ikke slik.
I hvert fall når det gjelder Gazastripen har Israel vist seg å være villige til å trekke ut, og bortsett fra “Right to Return” er ikke Israel den apartheid-staten folk skal ha det til.
Litt samarbeidsvilje fra begge parter, og jeg tror både enstats- eller tostatsløsningen vil være høyst mulig.
Er strengt tatt Khazarene relevant uansett hvor stor andel av forfedrene til ashkenazi-jødene de skulle vise seg å være, da “Right to Return” er et forkastelig prinsipp uansett?
Er strengt tatt Khazarene relevant uansett
Nei, debatten om khazarane er i aller høgaste grad irrelevant. Reint historiefagleg er det likevel av interesse å protestera mot teoriar som ikkje heldt vatn.
Det finst enkeltaspekt ved israelsk politikk som gjer at det ikkje er heilt urimeleg å samanlikna med apartheid i høve desse enkeltaspekta. Å framstilla Israel som ein apartheidstat synest eg likevel er meir eigna til å fordunkla enn til å opplysa. Men det er i grunn ein heilt annan debatt.
Øyvind
Bra skrevet artikkel tiltross for en del unøyaktigheter.
Historie er kanskje urelevant for deg, men den er i høyeste grad relevant for jødene som har bod i dette land i mer enn 4 tusen år.
Du skrev ”…ein konstruksjon som vaks fram som eit resultat av arabisk og syrisk-palestinsk nasjonalisme tidleg i førre hundreår, og som seinare har vorte utvikla vidare; kanskje særleg etter 1967.”
Kan du vise meg en kilde som viser at ”Palestinere” så på seg selv som et EGET folkegruppe før 1967?
Har de krevd en egen stat før 1967? Hvorfor ikke ?
Du kan selvfølgelig si, at araberne i Samarie, Judea og Gaza har utviklet seg til å være et FOLK i de siste førti årene. Men dett er ikke en grunn til å omskrive historien.
Du kan lese mer i min blogg på http://tarud.wordpress.com
Jeg anbefaler boken Fra Uminnelige Tider – av Joan Peters som beskriver perioden 1800-1948 på en seriøs og bra måte.
Tarud:
Det at jødar har tilknytning til området i fleire tusen av år endrar ikkje på det enkle faktum at dei jødiske israelarane bur der i lag med andre, både jødar og andre, både israelarar og ikkje-israelarar. All den tid dette er tilfelle, og ein ikkje ynskjer seg etnisk og/eller religiøse utrenskingar, tyder det at ei fredsløysing må inkludera omsyn til alle partar.
Det gjer det djupt uinteressant å diskutera kven som har historisk hevd til kva, det vert omlag som å diskutera om nordmenn har hevd på Härjedalen, som om tyskarar har hevd på Böhmen og som å diskutera om det eigentleg er indianarane som har mest hevd på Amerika. Dette er kanskje interessante debattar for ymse nasjonalistiske grupperingar (som det jo finst rikeleg av i både Israel og Palestina), men ein uinteressant debatt om målet er å oppnå fred.
Både palestinarar og israelarar vil til dømes hevda å ha historisk tilknyting til Jerusalem, og ingen av dei vil ha noko problem med å visa at det er sant. Då må ein finna ei løysing som både israelarar og palestinarar kan leva med i høve Jerusalem. Vanskeleg? Javisst. Men antakeleg mykje enklare enn å vinna debatten om kven som eig byen.
Når det er slike spørsmål om hevd som pregar folk sine innlegg, anten det er til fordel for palestinarane eller til fordel for israelarane, syner det for meg at det er meir opptekne av å stø snever nasjonalistisk tenkning enn dei er av å arbeida saman med krefter som jobbar for fred og forsoning. Dei er tilsynelatande meir opptekne at å visa at ein motpart tek feil, enn av å jobba for å ei løysing som alle partar kan leva med.
Når ein har vakse opp i såpass militariserte samfunn som både det israelske og det palestinske diverre er, prega av årtier med krig, har eg ei viss forståing for at dette skjer. Men når folk langt unna gjev seg til å heia på kvar sin nasjonalisme, ja, så er det for meg direkte ubegripeleg.
Så, for dei som er historienerdar:
Det er slett ikkje vanskeleg å finna døme på syrisk-palestinsk nasjonalisme før 1967, men det er verre å finna døme på nasjonalisme som knyter seg utelukkande til områda som i dag vert kalla Palestina (m.a.o. Vestbreidda og Gaza). Det har rett og slett med historiske hendingar å gjera, og det burde ikkje vera særleg vanskeleg for verken palestinavener eller israelvener å skjøna. Ideen om ein palestinsk nasjon har sjølvsagt vorte påverka av verda utanfor; sidan nasjonen er ein sosial konstruksjon og ikkje eit naturfenomen. Også den jødiske og den israelske nasjonalismen har utvikla seg betydeleg som eit resultat av omliggande hendingar, t.d. vart han påverka av 1936-1939-opprøret i Palestina og ikkje minst av Holocaust.
Blant døma på tidleg syrisk-palestinsk nasjonalisme, i opposisjon til både det ottomanske riket og vestmaktene, er grupper som Al-Muntada al-Adabi og al-Nadi al-Arabi. Aviser som Filastin (Palestina) (som kom ut i Jaffa frå 1911 av) og Al-Karmel, er også ein del av dette biletet.
Syrisk-palestinsk nasjonalisme spela også ei rolle i til dømes Nabi Rusa-opptøyene (1920), som elles var prega av eit jødehat som er å kjenna att frå seinare konflikter, både i dag, og i fleire opptøyer på tjue og tredvetalet. Som ved annan nasjonalisme – inklusiv jødisk nasjonalisme – var det viktig å definera nokon ut. Jødane – anten dei var folk som hadde levd der i generasjonar, eller folk som nyss hadde innvandra – vart offer for dette.
No vil jo enkelte hevda at det her er snakk om arabisk og syrisk nasjonalisme, og at omgrepet palestinar i den grad det vart nytta i stor grad vart nytta om alle innbyggjarane i området (som var større enn det som i dag vert kalla Palestina), altså både jødar, arabarar og for den del andre. Båe delar er iallfall delvis riktig, men ingen av delane endrar på det faktum at den syrisk-palestinske nasjonalismen vaks fram omlag samstundes som jødisk nasjonalisme, og at ideen om eit palestinsk folk i aller høgste grad er ei vidareutvikling av denne.
Eg registrerer jo at du er svært så oppteken av om palestinarane er eit folk eller ikkje, som om det skulle avgjera noko som helst.
Dette er mildt sagt pussig, sidan eit folk per definiisjon er ein sosial konstruksjon: ei gruppe menneske som identifiserer seg med kvarandre, basert på ei førestilling – reell eller ikkje – om felles arv, og på felles kulturelle trekk, felles språk, osv. At den sosiale konstruksjonen palestinar finst burde vera like openbert som at den sosiale konstruksjonen israelar finst, eller for den del like openbert som at ein del jødar (både i etnisk og i religiøs forstand) ikkje identifiserer seg med den israelske nasjonaliteten i det heile, medan ein heil del ikkje-jødar faktisk gjer det (blant anna ein heil del drusarar).
Og heller ikkje om den sosiale konstruksjon palestinar slett ikkje skulle finnast, men alle eigentleg berre var “palestinarar” – slik du vel å omtala dei – ville det endra noko på det grunnleggjande faktumet: dette er menneske som bur der, som har budd der i generasjonar og som etter alt å døma kjem til å fortsetja å bu der. Om dei så hadde kalla seg sjølv kinesarar, så hadde det spela lita rolle.
Øyvind
Du skriver om den ”syrisk-palestinsk nasjonalisme” som om den var palestinsk, men det var IKKE det, det var Syrisk-arabisk-nasjonalisme. Syria ser fremdeles på Israel som en sørlig del av Syria.
Palestinsk-nasjonalisme før 1967 var en arabisk-nasjonalisme, og det finnes mange uttalelser fra arabiske ledere om Palestina som en del av den ”arabisk-nasjonen”, ikke palestinsk!
Det er sant at det er mange forskjellige folkegruppe som har bodd, og bor i dag, i dette område. MEN det er kun en folkegruppe som har flere tusen års tilknytning og som har sett på område som sitt hjemland i flere tusen år – og det er jødene. Tilknytning jødene har til Israel er innebygd i deres religion, tradisjon og kultur.
Araberne som kaler seg i dag ”palestinere” har ikke en slik tilknytning. Deres helligste steder befinner seg i Mekka og Medina. Deres språk og kultur kommer også fra den arabiske halvøya. Til og med deres tilknytning til Jerusalem er basert på en løgn (Muhammed besøk til byen).
Å tro at i denne konflikten begge sidene har like rett er naivt og viser, etter min mening, om manglende kunnskap. De Israelske araberne lever i fred med jødene og jeg tror at også ”palestinerne” i Samarie, Judea og Gaza kan gjør det. Forutsetning er at de skal slutte med terroren og akseptere den spesielle tilknytningen jødene har til landet.
Jeg kaller den syrisk-palestinske nasjonalismen syrisk-palestinsk fordi det var det den var. Denne nasjonalismen levde i beste velgående blant folk som bodde i området som ble kalt Palestina (inklusiv folk som bodde i byer i dagens Israel), og i familier med tilknytning til området i mange, mange generasjoner. Spørsmål om hvor forfedrene deres en gang kom fra, eller når og hvordan de ble arabifisert, er uinteressant i arbeidet for fred.
Diskusjon om hvem som har rett er også relativt uinteressant. Man vinner ikke kriger ved å ha rett, og man vinner så absolutt ikke freden ved å ha rett.
Palestineren som sitter på et eiendomsskjøte til en eiendom inne i det som i dag er Israel kan nok ha rett. Men også de som bor på eiendommen i dag kan ha både skjøte og tilhørighet, og følgelig ha rett. I arbeid med å skape fred er det ikke hjelp i å lete etter hvem som har rett. Det er en uvesentlig debatt. Du kan gjerne fortsette den debatten med de dogmatiske palestinavennene, men jeg gidder ikke. Et eller annet sted i løpet av studiene mine innen midtøstenhistorie, religionsvitenskap og bibelsk hebraisk gikk jeg lei og gjorde jeg meg ferdig med den. Hvorfor?
Fordi alle parter er nødt til å godta kompromisser som vil være smertelige. Det er slik – og bare slik – man har sjanse til å oppnå fred. Du kan gjerne drømme om en fred som inngås på rent israelske premisser, men den kommer ikke til å komme. Det er det heldigvis mange, mange israelere som forstår.
Andre klamrer seg til nasjonalistiske forestillinger, og får støtte fra deg – så lenge de er av riktig nasjon, selvsagt. De gjør at freden blir vanskeligere å oppnå. Dessverre er det mange som støtter den nasjonalismen de oppfatter som “riktig”, ikke minst blant palestinavennene på norsk venstreside.
Det er da også fornøyelig å registrere at både israelsvenner (som deg) og palestinavenner har et standardkort som de drar frem av ermet når de presses: nemlig å angripe meg for “manglende kunnskaper” bare fordi jeg ikke gidder å delta i spillet deres. Jeg kan ikke si annet enn: lykke til med å forsøke å vinne debatten om hvem som har rett. Bare hold meg utenfor.
(Og i parantes bemerket: Det er enda mindre interessant å diskutere om Muhammed faktisk besøkte Jerusalem eller om Moses faktisk delte Rødehavet i to og ledet jødene ut av Egypt. Ikke overraskende tror både jødiske israelere og palestinere at de har en slags gudegitt tilknytning til området, det må man ta hensyn til uavhengig av hvor riktig eller gyldig man betrakter den ene eller den andre partens religion. Gjør man ikke det, får man ikke fred).