Gi oss sjansen!
Leserinnlegg på trykk i helgens “Ny Tid” (pinlig nok har jeg kalt bladet “Ny og Tid” i innlegget, av en eller annen grunn tenkte jeg på nynorskavisa “Dag og tid”. Eneste trøst er at heller ikke Ny Tid-desken har oppdaget dette, for å unngå enda mer flauhet har jeg rettet det nedenfor):
I «Ny Tid» 42/08 skriver Dag Herbjørnsrud om «de tredje veiene». Der nevner han blant annet Ingrid Betancourts besøk på Miljøpartiet de Grønnes ekstraordinære landsmøte nylig. Så presenterer han følgende dilemma:
«Hvordan skal man best støtte en god miljøpolitikk, det være seg i USA eller Norge: ved å støtte det beste miljøpartiet som innvelges i parlamentene og regjeringskontorene, eller ved å velge det grønneste miljøpartiet, men som da mest sannsynlig heller ikke framover vil få realpolitisk makt i land som USA og Norge?»
Siden jeg har vært engasjert i natur- og miljøvern i en årrekke, er det et dilemma jeg kjenner godt. Det er liten tvil om at både SV, Venstre og for den del KrF har fått til mer for natur- og miljøvern enn det Miljøpartiet De Grønne har gjort. Dersom folk sitter igjen med et inntrykk av at det å stemme på MDG følgelig er bortkastet – fordi partiet ikke vil få realpolitisk makt uansett – blir jeg ikke overrasket. Men etter å ha bodd i Belgia, og sett hva grønne politikere får til der, er jeg ikke lenger enig. Det er derfor jeg har valgt å engasjere meg i et av landets minste partier.
Man trenger ikke reise til Belgia for å se resultater av grønn politikk. Selv om vi er små, er vi en del av den styrende koalisjonen i Trondheim. Tidligere i år ble seks av partiene i trønderhovedstaden enige om en på mange måter ambisiøs miljøpakke: det skal bli flere bussruter med hyppige avganger, en ny bybane skal utredes, det skal bygges et nettverk av gang- og sykkelstier og en lavutslippssone skal innføres i Midtbyen så snart lovhjemmelen kommer på plass. Som grønt parti ville vi selvsagt gjerne gått enda lenger enn dette, men samtidig er det ingen tvil om at MDG og vår dyktige lokalpolitiker Jan Bojer Vindheim – leder av bystyrets klimautvalg – har spilt en viktig rolle. Vi har farget landets tredjestørste by litt grønnere.
Dersom flere velgere gir oss en sjanse, skal vi også farge Norge grønnere. Det kan trengs. MDGs ekstraordinære landsmøte vedtok nylig hovedsaker for valgkampen 2009. Vi skal gjøre vårt for å sette fokus på digitale rettigheter, på økologisk landbruk og på mulighetene i en grønn økonomi. Saken som står mitt grønne hjerte nærmest er likevel kampen mot oljeavhengigheten. Jeg våger å påstå at oljeøkonomien er blitt noe nær en hellig ku i norsk politikk. I blant får jeg følelsen av at makten i Norge ikke er sentralisert i Oslo, men snarere i Nordsjøen. StatoilHydro, som vi alle eier en bit av, er engasjert i det ene mer bedritne prosjektet etter det andre.
I lys av dette er det slik jeg ser det ingen tvil om at Norge trenger en grønn opposisjon. Vil vi klare å vinne en stortingsplass ved valget 2009? Vi skal jobbe hardt for det, men vet selvsagt at det blir vanskelig. Valget handler imidlertid om mer en stortingsplasser: for hver eneste stemme vi får, får vi bedre økonomi og større muligheter foran neste lokalvalg. De som ønsker seg et grønt alternativ med realpolitisk gjennomslag bør ta det med i vurderingen.
Tags: dilemma, miljø og miljøpolitikk, miljøpartiet de grønne, Ny Tid, Politikk
Friday, November 21st, 2008 at 10:56 pm • Uncategorized • RSS 2.0 feed • leave a response or trackback
Problemet med de Grønne, slik jeg ser det, er ikke manglende realisme og gjennomslagskraft i parlament og kommuner, men manglende realisme og gjennomslagskraft i den virkelige verden.
Jeg prøvde en gang å gi de Grønne en sjanse ved å lese programmet med tanke på å bli medlem (ved siden av programmene til SP og V). Jeg tror det stranda ved handelspolitikk et sted. Det var en holdning der som gikk på at kortreist er best uansett, og at handel skal man være skeptisk til, særlig varer som kommer langt vekk.
Min holdning er at handel er bra, selv om man bør gjøre det meste selv, og at det tross alt er mer realistisk å bekjempe høyt drivstofforbruk med drivstoffavgifter, enn handelspolitiske restriksjoner.
Hadde det ikke vært at argumentene som ble brukt i programmet indikerte en dårlig fundert allvitenhet, hvor viljen til å gripe inn på viktige områder i samfunnet er større enn innsikten (altså autoritært og maktkorrumperende), ville jeg nok vært medlem.
Problemet med de Grønne, slik jeg ser det, er ikke manglende realisme og gjennomslagskraft i parlament og kommuner, men manglende realisme og gjennomslagskraft i den virkelige verden.
Jeg skjønner kritikken, både generelt og mer spesifikt. Jeg håper imidlertid at du vil ta en titt på forslaget til nytt partiprogram; og at du kommer med kommentarer til dette. Send dem gjerne på e-post til meg, oyvind.strommen@mdg.no.
Selv har jeg erfaring fra det belgiske grønne partiet (om enn bare litt), som har hatt langt mer suksess og som også har gjort seg fortjent til det, gjennom en mer gjennomgående pragmatisme, en mer sentrumsnær tenkning (som kanskje kan kalles venstreliberalisme), og ikke minst en partiorganisasjon som har kunnet bygget opp betydelig med kompetanse på mange områder.
Gjennom MDGs første 20 år har partiet gjort mye feil, og det er fremdeles en hel del jeg er uenig med. Men samtidig har MDG et annet fokus på en hel del sentrale politikkområder, og det er en del av en stor europeisk partifamilie som leverer en politikk jeg identifiserer meg grunnleggende med. Jeg kunne valgt å stå utenfor, men jeg har valgt å jobbe for at Norge skal få et grønt parti på linje med f.eks. det finske, det belgiske, det nederlandske GroenLinks osv. Jeg opplever at partiet nå går i riktig retning.