Verdiløse handlinger?

Fra Hanna E. Marcussens blogg:

I dagens samfunn har følgende tre handlinger verdi:

• Flytte digitale nummer (som symboliserer papirbiter) rundt mellom ulike instanser i en virituell verden.
• Brenne ned huset du ditt.
• Slippe ut enorme mengder olje langs norskekysten

Følgende tre handlinger har ingen verdi:

• Dyrke maten du selv trenger for å overleve.
• Bruke tid med dine egne barn og gi dem en trygg oppvekst.
• Bidra aktivt til sosiale arrangementer i lokalsamfunnet.

Provoserende? Det håper jeg.

Men faktisk kommer min partikollega Hanna styggnært virkeligheten. Dersom du vil gå enda mer i dybden i en kritikk av hvordan BNP måler velstand og verdi, anbefales denne artikkelen på nettstedet inspiredeconomist.com som et utgangspunkt. Her skriver Chris Milton:

The biggest difference between [Genuine Progress Indicator] and GDP is what they class as costs and what they class as benefits. For instance:

• Crime: GDP counts this as a benefit because it
  gives rise to property repairs, legal and medical fees etc; GPI counts
  it as a cost because it damages to people’s lives and leads to stress.
• Volunteer Work and Education: GDP totally ignores these because no money changes hands; GPI values of both as a benefit for a growing economy.
• Resources and Pollution: GDP counts both of these
  as an income, pollution twice over (once for creation and once for
  cleanup!); GPI counts both as costs.

Mange i den grønne bevegelsen er vekstkritiske. Personlig mener jeg at vi godt kan tåle mengder av vekst, så lenge vi klarer å redusere det økologiske fotavtrykket vårt. Forestillingen om at det hadde vært så mye enklere for oss alle sammen dersom vi bare var fattigere er en forestilling jeg har problemer med å svelge, og det er dessverre en forestilling som ofte kommer seilende i kjølvannet av vekstkritikk. Rundt neste hjørne ligger direkte menneskefiendtlig tenkning.

Der vekstkritikken likevel definitivt har noe for seg er når den stiller spørsmålet: Er vekst et mål? Jeg vil gjerne formulere det spørsmålet på en litt annen måte, og spørre: Er vekst et mål i seg selv?

I deler av verden er økonomisk vekst nødvendig. I enkelte sektorer ville økonomisk vekst være svært gledelig. Problemet med BNP er imidlertid at svaret ikke blir slike betingede ja-svar, men at svaret alltid er ja. Dette preger debatten om samfunnsutvikling på en pussig måte. Spør man politikere i et nær sagt hvilket som helst norsk parti om hva de mener er viktigst for samfunnsutviklingen er det sjelden økonomisk vekst som kommer øverst på den lista. Likevel ender de samme politikerne ofte opp med å diskutere som om økonomisk vekst var et ufravikelig mål.

Dersom noen spør meg om hvorfor vi har bruk for et grønt parti i Norge så er nettopp dette en del av svaret: vi trenger et parti som utfordrer den rådende tenkningen på hvordan utvikling og verdier måles, og som samtidig ivaretar grunnleggende liberaldemokratiske verdier.