Fredsrøysla til kreftene som mener at demokrati ikke kan eksporteres fra USA har også markert seg.

Er du klar over at en lengre utgave fra Sigmund Ro ligger ut på nett ?

http://www.prosa.no/artikkel.asp?ID=350

For meg er derfor “anti-amerikanisme” først og fremst et konservativt ideologisk begrep oppfunnet av ei gruppe i den amerikanske dominerende klassen, som prøver å framstille USA som et organisk, konsolidert fellesskap og lokalisere fienden “der ute”. Sånn sett kan det sammenlignes med 30-åras stalinisme, hvor alle fiendtlige klasser i Sovjet (i følge Stalin) var blitt utryddet og alle interne kritikere dermed måtte være agenter for utenlandske interesser. Veldig praktisk.

(Beklager at dette innlegget ble delt i to).

Johan Galtung, som er nevnt over her, er forøvrig i mine øyne en av de mest ramsalte USA-kritikerne i Norge. Han er ofte langt tøffere enn formuleringene enn repesentanter fra f. eks Rødt og venstresida i SV. Så hvem er egentlig alle disse “anti-amerikanerne” som florerer på venstresida?

(I den grad jeg mener man kan snakke om “anti-amerikanisme” i Norge så må det være holdninger som stammer fra NS og helt ytre høyre, med deres kamp mot “jødebolsjevisme og jødekapital”, konkretisert gjennom Sovjetunionen og USA.)

Den reelle fredsbevegelsen i Norge er dessverre sjelden lett å få øye på, blant annet fordi anti-amerikanismen i aller høyeste grad er til stede i store deler av det som kalles fredsbevegelsen.

Jeg skrev om dette i Ny Tid i 2004.

Der skrev jeg blant annet:

Fredsrørsla burde no visa seg namnet verdig og rekkja ut hendene til dei som på fredeleg vis arbeider for fred og demokrati i Irak. Dette gjeld organisasjonar som har vore og er USA-venlege, men også organisasjonar som ikkje er det og neppe kjem til å bli det. Å gjera dette tyder på ingen måte at me skal byrja å festa tiltru til invasjonsstyrkane, til løgner frå Washington, London eller Roma eller for den del til Richard Perle. Me bør, skal og må halda fram med å kritisera ein blodstenka amerikansk utanrikspolitikk. Men fokus nummer ein for fredsrørsla må vera å arbeida for fred, ikkje å arbeida for at USA skal gå på eit nederlag.

20. mars arrangerer “Hent soldatene hjem”, eit langt smalare initiativ enn “Fredsinitiativet”, ein demonstrasjon mot okkupasjonen av Irak. Demonstrantane rir stolte på kvite prinsipphestar, men spør dei seg sjølv kor lurt det vil vera å trekkja ut soldatane uavhengig av kva konsekvensar ei slik tilbaketrekking vil få?

Det siste kan vi sikkert være uenig om, men det første er det mest sentrale. En reell fredsbevegelse må arbeide med og støtte de som arbeider for fred, enten det er i Irak, Afghanistan, Israel eller andre steder. Dessverre har store deler av norsk venstreside i stedet valgt å støtte diverse drittsekker.

Deler av “fredsbevegelsen” i Norge er tilsynelatende mer opptatt av å hate USA enn å arbeide for fred. Det er frustrerende, men det finnes heldigvis også en reell fredsbevegelse. Den må vi være med på å styrke.

Hehe, egentlig ikke. “Ytre høyre” er jo sånn sett et lurvete begrep, som jeg også har problematisert flere ganger. Men jeg regner likevel med at begrepet er såpass innarbeidet at de fleste henger med .

Kanskje er anti-amerikanismen en dyp frustrasjon over at de ikke er som oss, og likevel så velfungerende og vellykket på mange områder? Eller kanskje det skyldes manglende kunnskaper om et svært sammensatt og mangfoldig samfunn?

Mitt inntrykk er at det er en kombinasjon. Dessuten gir de manglende kunnskapene kombinert med et noe forenklet (men forsåvidt korrekt) bilde av amerikansk politikk grobunn for enda mer av den karikerte og latterlige anti-amerikanismen.

Det er vel ikke så uvanlig at ekstremistene beiter på hverandre, nærmest i en pervers symbiose. I konkrete konflikter, som Israel-Palestina, er det tydelig at ytterpunktene er avhengig av hverandre for næring. Ariel Sharon appellerte jo åpenlyst til ytterliggående palestinere for å vinne valget (den berømte spaserturen på tempelhøyden etc). Ja, hvor ville ytterliggående islamhatere vært om det ikke fantes noen ytterliggående islamister å sitere?

Ad 1. Denne er vel gammel, helt fra uavhengigheten såvidt jeg forstår. De Tocqueville var vel inne på dette i sin berømte studie av det fremvoksende imperium.

2. Tenker du her på “liberterianerne”?

3. Dette er vesentlig. For det er tross alt lett å bli satt i samme bås som den venstresiden som rutinemessig og fordomsfullt etc. Selv erfarer jeg dette ofte, og blir derfor møtt av alle slags stråmannsargument. Min posisjon er litt som Galtungs: Dyp beundring for mange sider ved amerikansk samfunn, men klart kritisk til utenrikspolitikk samt strafferettspleie.

4. Den er vrien!

Kanskje er anti-amerikanismen en dyp frustrasjon over at de ikke er som oss, og likevel så velfungerende og vellykket på mange områder? Eller kanskje det skyldes manglende kunnskaper om et svært sammensatt og mangfoldig samfunn?