Den nye anti-amerikanismen?
Monday, 8 September 2008
Fascistisk anti-amerikanisme, fra Groupe Union Défense. Tittelen er: “Velkommen til Europas fiender”.
Sigmund Ro skriver i Dagbladet om den nye anti-amerikanismen:
Siden Berlinmurens fall, og særlig siden krigen i Irak, har antiamerikanismen blitt vår mest potente politiske «store fortelling» og globale «lingua franca».
Og:
Reaksjonær islamisme og politiske venstremiljøer finner hverandre i en felles motvilje mot den nye «hypermakten».
Sigmund Ros oppfatning av at reaksjonær islamisme og politiske venstremiljøer har en felles motvilje mot USA har jeg ingen problemer med å være enig i.
Det er mye absurd anti-amerikanisme på den politiske venstresiden, både i Norge og i resten av Europa. Jeg har de siste dagene drevet research til en artikkel om konspirasjonsteoriene rundt 911, og få steder er det vel lettere å oppdage en virkelig pervertert anti-amerikanisme enn her. At mistroen mot USA her gir ikke bare sosialister og islamister, men også fascister og høyreekstremister, et lingua franca blir tydelig når man følger trådene dem i mellom på internett.
Folk som gjerne hater hverandre bruker likevel hverandre som kilder og låner fra hverandre (eller stjeler som ravner) når det gjelder å fremme den felles forestillingen om at USA er selve ondskapens nasjon. Veien fra folk på norsk venstreside som betviler “den offisielle versjonen” til amerikanske nettsider det også forfektes både holocaustbenektelse og enda mer reinspikka jødehat er langt fra alltid lang.
Det finnes også eksempler på at anti-amerikanske (og ikke minst anti-israelske synspunkter) har forent folk som burde være ideologiske motstandere. I Belgia samarbeidet f.eks. det kommunistiske partiet Partij van de Arbeid med den Arabiske Europeiske Liga. Sistnevnte organisasjon er ikke islamistisk, men representerer en rimelig drøy panarabisk nasjonalisme og er dypt reaksjonær på flere områder. Et annet godt eksempel kan hentes fra desember 2003, da den norske sosialisten Vegard Velle gikk ut i Klassekampen og sa at “fredsbevegelsen (sic!) bør forsvare selvmordsbomberne i Irak. Vi bør støtte den væpnede motstanden mot okkupasjonen”.
Likevel savner jeg noen ting i Ros artikkel:
1. For det første savner jeg referanser til den gamle anti-amerikanismen. Mange av de anti-amerikanske trekkene Ros skildrer er slett ikke så nytt. Forestillingen om USA som en “rik barbar, et politisk barn, en åndelig og kulturell pygmé” er f.eks. gammel, og hadde solid oppslutning, så solid at Ros påstand om at anti-amerikanismen “for første gang” er blitt “tverrpolitisk og ‘mainstream’” så absolutt kan diskuteres.
2. For det andre savner jeg referanser til den anti-amerikanismen som finnes på den ytre høyrefløyen (om man ikke regner den radikale islamismen som ytre høyre, og det kunne man godt gjøre).
3. For det tredje savner jeg en diskusjon om hvor grenselinjene mellom den karikerende og fordomsfulle anti-amerikanismen og mer generell, men velbegrunnet skepsis til amerikanske myndigheter og det amerikanske samfunnet generelt går.
4. For det fjerde savner jeg en analyse av hvor anti-amerikanismen egentlig kommer fra.
Det siste spørsmålet er det virkelig utfordrende av dem, blant annet fordi det er liten tvil om at europeisk anti-amerikanisme henger sammen med europeisk amerikanisme, og med det litt lodne kjærlighetsforholdet mange av oss har til USA. Hvor mange ganger har jeg ikke snakket med folk med ekstremt anti-amerikanske holdninger som likevel elsker amerikansk film, amerikansk musikk, amerikansk litteratur og selv amerikanske politikere?
Den internasjonale “obamaniaen”, som Ros er inne på, er mye lettere å forstå som et utslag av amerikanisme enn av anti-amerikanisme; samtidig som den – iallfall her i Norge – er utslag av et ønske om at amerikanerne burde være litt mer som oss (jeg regner imidlertid med at det vil ta en stund før en av to ledende statsministerkandidater i Norge er norsk-afrikaner; og akkurat det burde være et paradoks for en del).
Sammenhengen mellom anti-amerikanisme og amerikanisme gir seg også utslag i at mye av den verste anti-amerikanismen som verserer i Norge faktisk er amerikansk av opphav. Derfor er det kanskje ikke helt riktig å snakke om anti-amerikanisme, likevel? Og kanskje er dette også en av de tingene som gjør at anti-amerikanismens globale lingua franca bare rekker inntil et visst punkt?
No. 1 — September 8th, 2008 at 7:11 pm
Meget bra.
Det er vel ikke så uvanlig at ekstremistene beiter på hverandre, nærmest i en pervers symbiose. I konkrete konflikter, som Israel-Palestina, er det tydelig at ytterpunktene er avhengig av hverandre for næring. Ariel Sharon appellerte jo åpenlyst til ytterliggående palestinere for å vinne valget (den berømte spaserturen på tempelhøyden etc). Ja, hvor ville ytterliggående islamhatere vært om det ikke fantes noen ytterliggående islamister å sitere?
Ad 1. Denne er vel gammel, helt fra uavhengigheten såvidt jeg forstår. De Tocqueville var vel inne på dette i sin berømte studie av det fremvoksende imperium.
2. Tenker du her på “liberterianerne”?
3. Dette er vesentlig. For det er tross alt lett å bli satt i samme bås som den venstresiden som rutinemessig og fordomsfullt etc. Selv erfarer jeg dette ofte, og blir derfor møtt av alle slags stråmannsargument. Min posisjon er litt som Galtungs: Dyp beundring for mange sider ved amerikansk samfunn, men klart kritisk til utenrikspolitikk samt strafferettspleie.
4. Den er vrien!
Kanskje er anti-amerikanismen en dyp frustrasjon over at de ikke er som oss, og likevel så velfungerende og vellykket på mange områder? Eller kanskje det skyldes manglende kunnskaper om et svært sammensatt og mangfoldig samfunn?
No. 2 — September 8th, 2008 at 8:57 pm
2. Tenker du her på “liberterianerne”?
Hehe, egentlig ikke. “Ytre høyre” er jo sånn sett et lurvete begrep, som jeg også har problematisert flere ganger. Men jeg regner likevel med at begrepet er såpass innarbeidet at de fleste henger med
.
Kanskje er anti-amerikanismen en dyp frustrasjon over at de ikke er som oss, og likevel så velfungerende og vellykket på mange områder? Eller kanskje det skyldes manglende kunnskaper om et svært sammensatt og mangfoldig samfunn?
Mitt inntrykk er at det er en kombinasjon. Dessuten gir de manglende kunnskapene kombinert med et noe forenklet (men forsåvidt korrekt) bilde av amerikansk politikk grobunn for enda mer av den karikerte og latterlige anti-amerikanismen.
No. 3 — September 10th, 2008 at 10:18 am
Gode tanker, Øyvind. Jeg leste også Ros artikkel med stor interesse.
Deler av “fredsbevegelsen” i Norge er tilsynelatende mer opptatt av å hate USA enn å arbeide for fred. Det er frustrerende, men det finnes heldigvis også en reell fredsbevegelse. Den må vi være med på å styrke.
No. 4 — September 10th, 2008 at 11:32 am
Sondre:
Den reelle fredsbevegelsen i Norge er dessverre sjelden lett å få øye på, blant annet fordi anti-amerikanismen i aller høyeste grad er til stede i store deler av det som kalles fredsbevegelsen.
Jeg skrev om dette i Ny Tid i 2004.
Der skrev jeg blant annet:
Fredsrørsla burde no visa seg namnet verdig og rekkja ut hendene til dei som på fredeleg vis arbeider for fred og demokrati i Irak. Dette gjeld organisasjonar som har vore og er USA-venlege, men også organisasjonar som ikkje er det og neppe kjem til å bli det. Å gjera dette tyder på ingen måte at me skal byrja å festa tiltru til invasjonsstyrkane, til løgner frå Washington, London eller Roma eller for den del til Richard Perle. Me bør, skal og må halda fram med å kritisera ein blodstenka amerikansk utanrikspolitikk. Men fokus nummer ein for fredsrørsla må vera å arbeida for fred, ikkje å arbeida for at USA skal gå på eit nederlag.
20. mars arrangerer “Hent soldatene hjem”, eit langt smalare initiativ enn “Fredsinitiativet”, ein demonstrasjon mot okkupasjonen av Irak. Demonstrantane rir stolte på kvite prinsipphestar, men spør dei seg sjølv kor lurt det vil vera å trekkja ut soldatane uavhengig av kva konsekvensar ei slik tilbaketrekking vil få?
Det siste kan vi sikkert være uenig om, men det første er det mest sentrale. En reell fredsbevegelse må arbeide med og støtte de som arbeider for fred, enten det er i Irak, Afghanistan, Israel eller andre steder. Dessverre har store deler av norsk venstreside i stedet valgt å støtte diverse drittsekker.
No. 5 — September 13th, 2008 at 9:22 pm
“Anti-amerikanisme” er et utrolig problematisk begrep, og det er ikke noe unntak sånn som det brukes her. Spesielt blir det vanskelig når det henges på “venstresiden” (i våre dager, hvor alt fra autonom-punkere til EU-parlamentarikere får denne uskarpe merkelappen, er det veldig viktig å presisere tydeligere). Å være “anti-amerikaner” gir bare mening dersom man har et verdensbilde hvor nasjoner, sivilisasjoner eller kulturer står i sentrum. For den radikale venstresida som bygger på et klassekamp-perspektiv blir slike begreper lite dekkende.
Johan Galtung, som er nevnt over her, er forøvrig i mine øyne en av de mest ramsalte USA-kritikerne i Norge. Han er ofte langt tøffere enn formuleringene enn repesentanter fra f. eks Rødt og venstresida i SV. Så hvem er egentlig alle disse “anti-amerikanerne” som florerer på venstresida?
(I den grad jeg mener man kan snakke om “anti-amerikanisme” i Norge så må det være holdninger som stammer fra NS og helt ytre høyre, med deres kamp mot “jødebolsjevisme og jødekapital”, konkretisert gjennom Sovjetunionen og USA.)
No. 6 — September 13th, 2008 at 9:32 pm
Men selv den fascistiske anti-amerikanismen er jo først og fremst rettet mot en spesifikk gruppe i det amerikanske samfunnet (jødene), og positivt innstilt til et idealbilde av det “ekte” USA, bestående av ariere.
For meg er derfor “anti-amerikanisme” først og fremst et konservativt ideologisk begrep oppfunnet av ei gruppe i den amerikanske dominerende klassen, som prøver å framstille USA som et organisk, konsolidert fellesskap og lokalisere fienden “der ute”. Sånn sett kan det sammenlignes med 30-åras stalinisme, hvor alle fiendtlige klasser i Sovjet (i følge Stalin) var blitt utryddet og alle interne kritikere dermed måtte være agenter for utenlandske interesser. Veldig praktisk.
(Beklager at dette innlegget ble delt i to).
No. 7 — October 12th, 2008 at 6:56 pm
Takk for meget bra oppsumering Øyvind Strømmen .
Fredsrøysla til kreftene som mener at demokrati ikke kan eksporteres fra USA har også markert seg.
Er du klar over at en lengre utgave fra Sigmund Ro ligger ut på nett ?
http://www.prosa.no/artikkel.asp?ID=350