oyvindstrommen.be traktningar

Som ei oppfølging til mitt førre innlegg postar eg her ein link til LibLab sin ferske rapport “Grunninntekt – en liberal velferdsreform”. I PDF-format for dei lesehungrige.

I rapporten heiter det blant anna:

I korte drag er grunninntekt en velferdsordning som særpreges av to hovedtrekk. Det ene er at den er betingelsesløs; den betales til alle og er i regelen lik for alle. Det andre er at den er begrenset; den skal ikke kompensere for tidligere høy inntekt, den skal kun dekke et svært nøkternt materielt behov.

Og:

Kjært barn har mange navn. Enten man kaller det grunninntekt eller borgerlønn eller samfunnsdividende, har det vært et stadig tilbakevendende forslag i mange land, men har alltid vært for radikalt til å bli vedtatt. I Norge har vi sett økt interesse for grunninntekt de siste årene, med seminarer og aviskronikker, og Norge er i den spesielle situasjonen at vi antagelig har råd til et grunninntektssystem, samtidig som vi (som mange andre land) har en eksisterende velferdsstat under press. Dette er et godt tidspunkt for en seriøs, dyptpløyende offentlig debatt om en grunninntektsreform er det riktige for Norge.

Diverre opplever eg vel at LibLab sin rapport ikkje er særleg mykje meir djuptpløyande enn at det meste er sagt før, og det med langt færre ord. Likevel er det gledeleg at dei tek opp debatten, og sjølv om eg legg grøn (og barksist-donaldist, sjå av dei viktige debattane me har med rosa-donaldistane her) til sosial og liberal, er det også interessant å få med seg argumenta deira for grunninntekt – eller borgarløn – frå ein liberal ståstad:

En liberal kritikk av grunninntekt må derfor i det minste åpne for at den kan gis til dem som utførere[sic!] ”samfunnstjenlige” handlinger som ikke er lønnet i markedet. Men hvis de kan få grunninntekt, hvordan kan vi da skille mellom dem og ”unnasluntrerne” som ifølge kritikken ikke gjør noe nytte for seg? Hvis betingelsene skal utelukke noen som helst, må myndighetene gi retningslinjer og sosialkontorene må utøve sitt skjønn for hva som regnes som “samfunnstjenlige” eller ”verdifulle” eller ”nyttige” aktiviteter. Man skal ikke forestille seg dette lenge for å få en dårlig smak i munnen. Det er ikke uten grunn, for i et slikt system, hvor staten avgjør hvilke livsstiler som kan støttes og hvilke som ikke kan det, lever den enkelte igjen på andres nåde – i dette tilfelle reglene og øvrigheten som skal bestemme om han eller hun har funnet en verdig måte å leve livet på. Da har vi forlatt det fundamentale liberale prinsipp at staten ikke skal ta standpunkt til hvordan folk bør leve livene sine. Som John Rawls og mange andre har understreket, er moderne samfunn så varierte i tradisjoner og livsoppfatninger at staten har en plikt til å forbli nøytral mellom forskjellige formeninger om det gode liv.

Tags: borgarløn, grunninntekt, liberalisme, liblab, Politikk