Dikt frå heile verda: Abkhazia

Inspirert av eit av mine favorittprogram på radio, Radioselskapet, har eg bestemt meg for å starta ein ny “serie” på nettsida mi. Der har dei eit fast innslag – ein gong for veka – med ein gjennomgang av musikk frå alle verdas land, eitt for eitt.

Eg synest ikkje det er heilt nerdete og sært nok, så i staden har eg vald å fokusera på ei anna kulturell uttrykksform: dikt. Eg gjer det mest for min eigen del, for å utforska litteratur frå stader eg elles aldri ville finna på å sjekka ut. Det kan vera eg går lei før eg kjem til B. Men inntil vidare satsar eg på å vera endå meir spenstig i utval av land enn det Radioselskapet har vore. Difor byrjar eg med eit land som ikkje gong er det, nemleg Abkhazia, ein russiskstøtta utbrytarrepublikk i Georgia (men ei relativt trøblete historie, må det leggjast til).

I kveld har eg freista å finna ut ting om abkhazisk litteratur. I følgje wikipedia – ein stad ein kan lesa om mykje rart – er abkhazisk litteratur ganske ung, sjølv om ikkje-landet deler blant anna Nart-sogene med andre ikkje-land i Kaukasus.

Eg finn ikkje nokon av dei abkhaziske nart-sogene tilgjengeleg på nettet på engelsk, men her er nokre frå Circassia.

Leksikonet nemner også blant anna Bagrat Shinkuba, men han finn eg berre ein roman av på eit språk eg forstår. Boka, som fortel om Ubykh-folket sin lagnad, inneheld rett nok nokre songar; men Shinkuba sin poesi er det verre å oppdriva.

Jakta på akbhazisk poesi heldt fram på YouTube. Der fann eg eit dikt lest til musikk, men oppdaga snart at abkhazisk ikkje er det språket eg skjønar mest av. At videoen er teksta på tyrkisk hjelper heller ikkje så mykje. Denne dubba western-filmen var også eit steg i feil retning.

Dermed ender eg opp med ein Gennady Alamia, som eg fann eit dikt av her. Her på engelsk:

Someday this People will manage to reach out
To a more benevolent fate
But just now
At the very edge of death
In this gloomy canyon
Where it’s dark and damp
This People, who have not yet settled
Their life
Are squirming painfully
In the body of the world.

Among them
Are the bearers of fire
Preserving in their souls
The fire’s simple seed.
And by the end of the day
You had started a fire -
When the time came
You returned to the hearth
You came back to your native land

Here was the stone
And here were the ashes
Even to look at them
Was pure anguish

So you gave birth in the old stones
To the fire
Which had gone out
Returning it to its flaming and glowing
Blazing as it blazed
A hundred centuries ago
Giving light in your own house
It was the best of cures.

And that one who used to say
That here
There will never be fire again,
He who said that
He came here
In order to warm himself.

This fire
In the hands
Of your people
It’s the best of news
Better than proofs
And justifications
And it’s you who rules this fire
You who brings the warmth

To no one do you bring misery.

Neste land ut: Afghanistan.