Tre grøne verdiar
Miljøspørsmål har definitivt kome i rampelyset det siste året, mykje takka ein powerpoint-presentasjon laga av mannen som ein gong var USA sin “neste president”, Al Gore. Meir merksemd rundt desse spørsmåla er sjølvsagt gledeleg, men dersom eg skal snakka om grøn politikk er det mange andre ting enn miljøvern eg har lyst å snakka om: f.eks. demokrati, mangfald og livskvalitet.
Demokrati
Demokratiet er eit system der vanlege folk kjem til orde. Det er ikkje til å kimsa av, det er ikkje lenge sidan diktatura herja Europa. Den italienske presidenten Giorgio Napolitano hugsar godt Mussolini sitt fascistregime. José Manuel Barroso, president for Europakommisjonen, vaks opp under Salazar sitt diktatur i Portugal. Den tyske rikskanslaren, Angela Merkel, vaks opp nord for Berlin – i det kommunistiske Øst-Tyskland.
Men demokrati er noko meir. I eit demokrati er det ikkje berre “folk flest” som får snakka. Det får også mindretalet. Det er grunna vera ein hard kamp for ytringsfridom, organisasjonsfridom og religionsfridom at folk i til dømes Noreg kan snakka så fritt som me kan. Difor kunne Magazinet trykka tåpelege teikningar av profeten Muhammed, og det var heilt greitt, og difor kunne også norske muslimar tåpeleg nok demonstrera mot trykkinga, og det var heilt greitt det også.
Kampen mot anti-liberale idear lyt sjølvsagt halda fram – uavhengig av kven som serverer desse. Samstundes må demokratiet styrkast: makta må flyttast nærare folk.
Akkurat på same måten som løvetannen klarer å bryta seg gjennom betong, må grasrotdemokrati gjevast sjansen til å bryta seg gjennom sentralmakta. Styrkjer ein lokaldemokratiet og lokalsamfunna styrkjer ein også motivasjonen til å engasjera seg i noko som høyrest så kjedeleg ut som “kommunepolitikk”. Målet for ein grøn politikk må ikkje berre vera demokrati, men meir demokrati og ikkje minst nærare demokrati.
For meg tyder dette blant anna motstand mot tvungen kommunesamanslåing, grunnleggjande skepsis til all øremerking av statlege midlar og støtte til å flytta makt og avgjerslemynde frå statleg nivå til regionalt nivå og frå regionalt nivå til lokalt nivå.
Mangfald
Mangfald handlar ikkje berre om biologisk mangfald, men også om kulturelt mangfald. Det grøne samfunnet må vera eit samfunn med rom for både felespel og heavy metal, for både norsk film, gresk film, thailandsk film og amerikansk film, for både joik og “Jalla! Jalla!”.
Nokon trur at ein kan – eller må – lukka menneske inn i små båsar alt etter kvar dei kjem frå, korleis dei ser ut eller kva Gud dei ber til. Radikale nasjonalistar freistar å stela mangfaldet, gjennom å hevda at det eigentleg er dei som forsvarer det gjennom å sloss mot innvandring og for det dei har utnemnd til å vera “norsk”. Dei har stadig same visjonen Nasjonal Samling avslutta sitt politiske program med, at Noreg var eit rike og skulle bli eit folk. Dei skjønar framleis ikkje at kultur ikkje er noko ein har i eigenskap av å tilhøyra ei gruppe, men noko ein har som individ i møtet med forskjellige grupper. I forsvaret for mangfald – og i forsvaret for retten til å vera forskjellig – handlar grøn politikk om stadig å konfrontera rasisme, homofobi og undertrykking.
Samstundes må målet ikkje berre vera mangfald, men meir mangfald: me er alle mangfaldige og det er det grunn til å feira saman!
Livskvalitet
Eit samfunn der både blomstrar og idear spirer er langt på veg eit samfunn med meir livskvalitet. Ein grøn økonomisk politikk der det vert lagt opp til desentralisering, lokal produksjon og levande lokalsamfunn både i byen og på bygda vil også vera med å betra livskvaliteten. Egg smakar betre når dei kjem frå ein gard i nærleiken. Fisk er best når du kan eta han fersk. Ferskpressa eplesaft frå nabolaget er betre enn saft laga av konsentrat frå epler frå andre kanten av verda. Eit samfunn som oppmuntrar til sosialt ansvar og fellesskapskjensle, heller enn til penge- og statusjag, er eit rikare og meir framtidsretta samfunn.
Tags: Politikk
Saturday, August 18th, 2007 at 9:28 am • Uncategorized • RSS 2.0 feed • leave a response or trackback
Øyvind: Det høres veldig flott og riktig ut med “nærare” demokrati. Jeg har imidlertid litt problemer med å følge deg når det gjelder at demokratiet styrkes ved at man opprettholder kommunestrukturen slik den er i dag.
Noe av utfordringen ved dagens struktur er at mange kommuner pga størrelsen ikke kan gi innbyggere det tilbudet de har krav på.
Når 75% av kommunene har mindre enn 10 000 innbyggere, og 161 av 431(37%) kommuner har færre enn 3000 innbygger, så viser det noe av problemet. Da kommer staten inn med sin øremerking for å sikre at alle får grunnleggende rettigheter og spiralen er i gang.
Man kan jo også stille seg spørsmålet om hvorvidt det lokale demokratiet virker særlig godt i de 41 ROBEK-kommunene som fungerer på Kommunaldepts nåde.
Jeg tror at ikke det blir mindre selvstyre om kommunene blir større, tvert i mot. At kommunene blir bærekraftige(anslått til 20-30000 innbyggere) bidrar til at de i større grad kan være herrer i eget hus. Og ikke minst vil det totale tjenestetilbudet bidra til å få velgere mer interessert i lokaldemokratiet.
Deltagelsen ved valg er foruroligende og har feil retning. Det tror jeg skyldes at demokratiet er svekket ved statens inngripen. Statens innflytelse blir ikke mindre med dagens kommunestrukter.
Jeg tror at dersom vi skal styrke lokaldemokratiet må kommunene vise at de er i stand til å levere grunnleggende tjenestetilbud til innbyggerne. Det vil mange ikke klare med dagens struktur. Det er bedre å være herre i et større hus enn trell i et lite.
Beklageligvis kommer vi ikke til å oppnå dette ved frivillig sammenslåing og jeg ser paradokset med tvang og lokaldemokrati, men tror det er uungåelig at noe gjøres.
Ellers har jeg veldig sans for livskvaliteten du skriver om. Som vestlending oppvokst i fjæresteinene, kjøper jeg ikke 5 dager “fersk” fisk. Da får ferskfisk-opplevelsen være at jeg fisker den selv.
Vi har også et fantatisk eplepresseri like i nabolaget. Ringi Gård lager en eplemost som bl. a. serveres på Bagatelle og som jeg kan kjøpe på min faste lørdagstur. Nydelig!! Dessuten så forsøker jeg å kjøpe gårdsmat når jeg har anledning. Ikke fordi jeg er så veldig “grønn” av meg, men fordi det smaker helt annerledes og mye bedre enn masseprodusert mat.
Knut:
Hvis man ser på ROBEK-lista er det ingenting som tyder på at størrelsen har noen innvirkning på sannsynligheten for å havne på den lista. Den tipper nok for øyeblikket litt mot uforholdsmessig flere små enn stor kommuner, men bare før sommeren ville det tippet motsatt vei: Overvekt av store. Uansett, om man skulle trekke ut 41 tilfeldige kommuner, ville sannsynligheten vært rimelig stor for at de 41 tilfeldige kommunnene hadde vært mindre enn de på 41 ROBEK-lista.
At det er viktig å tenke på sammenhengen mellom byer området rundt i distrikts- og regionalpolitikken tror jeg likevel er viktig, men den minste politiske enheten er langt mindre.
Tanken med andminstrative enheter på 20 – 30 000 innbyggere er interessant hvis man kan flytte svært mye fra statlig kontroll, (en helt annerledes organisering av sykehusene fx), men ut fra de oppgavene kummunene har i dag gir 20 – 30 000 innbyggere ingen mening.
Taxi-sjåføren: Jeg kan være enig i at ROBEK-lista ikke gir det korrekte bildet til enhver tid. Bergen har jo akkurat sluppet ut.
Men jeg forstår ikke hvorfor det gir større mening i å opprettholde 161 kommuner som har færre enn 3000 mennesker. Ut fra fraflyttingsmønsteret så øker sannsynligvis antallet etter hvert. Det er jo for å unngå at enda flere kommunale oppgaver blir styrt fra staten gjennom lover eller øremerking, at størrelsen på kommunene bør økes. Da kan også flere oppgaver flyttes dit. Sykehus tror jeg ikke er noen god idè å flytte. Det er også et område som mangler god struktur.
Jeg må ikke oppfattes til å være tilhenger av sterk sentralisering med Østlandsområdet som landets midpunkt. Men skal distriktene overleve og være attraktive for nye generasjoner, må kommunenes tjenestetilbud styrkes og da er dagens struktur feil, etter min oppfatning.
Knut:
Jeg tar det vi er uenige om først, slik at jeg kan avslutte med noe vi er enig om – det er jo alltid positivt
.
Jeg er heldig nok til å bo i en av de 161 kommunene med mindre enn 3000 innbyggere. Min kommune er en kraftkommune, noe som selvsagt bidrar i positiv retning i økonomien, men det er ikke en spesielt rik kraftkommune, og kommunen har heller ikke direkte eierskap i industrien.
I flere år har kommunen hatt det trangt økonomisk. Om jeg har oppfattet det riktig, etter nylig å ha flyttet tilbake, har den trenden snudd etter regjeringsskiftet. Men selv i de trange økonomiske tidene har kommunen hatt få problemer med å levere et tjenestetilbud som på mange måter er bra, og et tilbud som på flere områder må sies å være bedre enn i nabokommunen mot vest. Som heter Bergen.
I noen saker, f.eks. ifht. PPT-tjeneste, jordmor og landbrukskontor samarbeides det her på tvers av kommunegrenser. Det er ikke særlig problematisk. På andre områder trengs ikke dette samarbeidet, og det gir mer fleksible og lokale løsninger.
Dersom kommunen ikke hadde fått en eneste krone øremerket, men hadde fått de samme pengene uten øremerking, ser jeg ingen grunn til å tro at situasjonen hadde vært annerledes. Såpass stoler jeg faktisk på de lokale politikerene.
Min påstand er faktisk at vi godt kunne hatt flere kommuner, og at de tyngre oppgavene likevel kunne løses gjennom samarbeid på tvers av kommunegrenser – akkurat som i dag. Små enheter mangler selvsagt stordriftsfordeler, men de har til gjengjeld smådriftsfordeler: nærhet, mer kontakt mellom velgere og valgte, osv.
Jeg har også vanskelig for å se hvilke andre kommuner min kommune naturlig skulle høre sammen med for å danne en ny kommune med 20-30.000 innbyggere. Dersom ikke Bergen kommune skal splittes opp, noe som da nok ville være det beste alternativet, ville en slik kommune bli en svært unaturlig konstruksjon med et kommunesenter få i min kommune besøker særlig ofte.
Puh.
Så det vi er enige om: livskvalitet. Jeg mener at gårdsmat er med på å bidra til dette; fordi den smaker bedre. Eggene jeg får på Kiwi kan ikke akkurat måle seg med eggene jeg kjøper hos en bestemor på en gård som heldigvis ligger på vei hjem fra jobben min.
At lokal produksjon også i hovedsak er grønnere er bare en bonus, men ser man disse to tingene sammen (og også inkluderer f.eks. lokale arbeidsplasser) er lokal og desentralisert produksjon noe samfunnet burde stimulere og oppmuntre i betydelig større grad enn i dag.
Øyvind: Som du sikkert har forstått så er temaet interessant!
Å bruke Samnanger som bevis på at dagens kommunestruktur er riktig er omtrent like dårlig som at jeg bruker min kommune Bærum som bevis på det motsatte.
Samnanger er ingen typisk småkommune. Den har som du riktig påpeker kraftressurser, noe som brakte 5,8 millioner i merinntekter i forhold til budsjett i kassa i 2006. I tillegg til at kommunen skrev ut eiendomsskatt til kraftselskapene på mer enn 4 mill. Og så økte skatteinntektene og rammetilskuddet 1,2 mill mer enn budsjett. Derfor ble 2006 et hyggelig år med 3,4 mill i overskudd.
Samnanger hadde nettoinnflytting på 12 personer i 2006, også det utypisk for små kommuner. Et annet moment er nærheten til Bergen. Det kan jo bidra til å holde folketallet oppe. Småkommunens fordeler samtidig som du kan nyte storbyens tilbud. Slik er ikke situasjonen for den jevne småkommune. Det er opplagt at kommuner som Modalen Eidfjord og Bykle kan opprettholdes som i dag, så lenge det renner vann i kraftgatene. Det er er ikke der problemet ligger.
Det Samnanger og den typiske småkommune har felles, er aldersfordelingen. Ser du på fremskrivingen så vil aldersgruppen 67-80 år øke kraftig blant sabningene fremover. Det betyr økte kostnader.
Dette mønsteret går igjen i småkommuner. De unge flytter ut, få flytter tilbake og befolkningen blir eldre og eldre. Noe som selvsagt slår ut på kommuneøkonomien. SSBs tall for sentraliering bekrefter dette. Det er i det perspektivet man må se på kommunestrukturen.
Scheiutvalget reduserte antall kommuner dramatisk i 1957. først og fremst basert på utvikling i kommunikasjonene. Kommunene var ikke lenger så isolert som de hadde vært. I dag har utviklingen gått enda et skritt videre, så fordelen som bredbånd gir for tilflytting, gjør at man ikke trenger å løpe på et kommunalt kontor så ofte. Det kan legges opp til elektronisk saksbehandling f. eks. At ikke eldreomsorgen kan digitaliseres er riktig, men jeg tror ikke du kommer utenom større enheter.
Dagens kommunestruktur er kun mulig fordi staten fordeler inntektene. Det er et så komplisert regnestykke at “grønn bok” er på 230 sider. Bærum sender årlig 600 millioner til kommuner som trenger det bedre. Det er en villet politikk, men spørsmålet er hva man får igjen for pengene.
Du har sikkert rett i at de folkevalgte i Samnanger er forstandige nok til å bruke pengene riktig om det ble mer øremerking. Problemet er at ikke alle er like forstandige. Man trenger ikke gå lenger enn til min fødekommune Flora for å se det.
Jeg tror at utviklingen i fraflytting kombinert med at gjenboende blir eldre og pleietrengende vil tvinge frem en ny struktur. På ett eller annet tidspunkt så blir det ikke nok penger å fordele.
Og Øyvind, skriv gjerne kommentarene på nynorsk. Jeg er glad i å lese nynorsk, men mangel på praktisering gjør at min egen er for “rusten” til å bruke skriftlig.
Hei igjen, Knut;
eg har ei vane av å svara på bokmål når folk skriv på bokmål til meg – skulle nesten tru eg jobba på eit offentleg kontor
.
Eg får byrja med å seia at eg synest statleg omfordeling og utjamning mellom kommunar er ein god ting. Det er den aktive bruken av øyremerking eg motsetter meg. Eg synest lokalpolitikarane bør få lov å bestemma mest mogleg sjølv og at ein på nasjonalt nivå heller får setja ned juridiske rammer der det er naudsynt.
Eg må vedgå at eg, sjølv om eg vel er for halvt florøværing å rekna, ikkje har særleg kjennskap til politikken i Florø eller til det kommunale tenestetilbodet der. Eg veit kommunen er på ROBEK i dag, men eg tvilar på at kommunen, som vel har 11.000 innbyggjarar, treng å bli større for å drivast betre.
Faktisk meiner eg at t.d. Eikefjord kunne ha vore betre tent med å vera eigen kommune, slik som i gamle dagar.
Poenget med å bruka Samnanger som døme er ikkje at kommunen er eit glitrande eksempel på småkommunen. Finst slike døme i det heile? Kva kjenneteiknar den typiske småkommune? Nabokommunen til min kommune er Fusa, som berre i liten grad er ein kraftkommune, men fusingane har til gjengjeld Frank Mohn som ei sentral verksemd. Og dei klarer seg også relativt godt i høve kommunalt tenestetilbod. Med folketilvekst og med 3749 innbyggjarar.
Fusa har rett nok vore på ROBEK-lista, men er ikkje lenger på ho. Talet på kommunar på lista har faktisk gått nedover sidan regjeringsskiftet. Og sjølv om eg ikkje stemmer på nokon av dei tre partia, vågar eg å gje dei litt av æra gjennom dei betra vilkåra for kommune-Noreg dei har bidrege til. I dag er 41 kommunar på lista. Slik var det ikkje under førre regjering…
Å halda på stor grad av lokalt sjølvstyre føreset slik eg ser det:
- å halda på ein kommunestruktur som i dag, eller jamvel gå inn for kommunedeling dersom det har folkeleg støtte
- bruk av bydelsutval og liknande med reelt mynde i større kommunar
- å halda på økonomisk omfordeling kommunar imellom
- å i størst mogleg grad unngå bruk av øyremerkte middel
- å halda på tre forvaltningsnivå
I høve det siste kan det slik eg ser det vera verdt å vurdera å fjerna fylkeskommunane, og heller ha større regionar; i så høve kan det også gje meining å formalisera interkommunalt samarbeid på enkeltområde.
Fraflytting og forgubbing er selvsagt ting som vil føre en del av dagens kommuner ut i trøbbel. Løsningen er ikke å omstrukturere kommunene i en slags aksept av forgubbingen, men å kjempe for å bremse, stoppe og snu flyttestrømmen.
Og der vart siste setning igjen bokmål
.
Øyvind:
Vi er nok uenig om mye, men at det er for mye øremerking og at det er en trussel mot lokaldemokratiet, det er vi enige om.
Artig at du trekker frem Eikefjord. Min bestefar var ordfører i Eikefjord i perioden 1926-1928. Men selv om det er en meget aktiv region i Flora, så tviler jeg på om det ville fungert som kommune igjen.
Du er tilhenger av større grad av interkommunale samarbeide, men er ikke det en slags erkjennelse av at kommunestrukturen er feil? Dessuten så viser erfaringene så langt at det er store mangler.ECON laget en analyse (http://www.ks.no/upload/85353/05403_Interkommunalt_samarb_rapp.pdf) for KS i fjor og konklusjonen deres er:
“Omfanget av interkommunalt samarbeid i Norge er betydelig, men kommunene ser ikke ut til å ha god oversikt over egne samarbeidstiltak. Interkommunalt
samarbeid kjennetegnes av svakheter knyttet til politisk styring, kontroll og oversiktlighet. Likevel går politikerne inn for å øke omfanget. Situasjonen i dag kan svekke lokaldemokratisk styring av grunnleggende samfunnstjenester. Tiltak for å styrke oversikt, kunnskap og bevisstheten om interkommunalt samarbeid bør
iverksettes.”
En ting er sikkert, så lenge sammenslåing skal baseres på frivillighet, så blir det uansett ikke store forandringer på strukturen.
“Du er tilhenger av større grad av interkommunale samarbeide, men er ikke det en slags erkjennelse av at kommunestrukturen er feil?”
I større grad? Tja. Akkurat det har vel eg ikkje sagt. Det eg har sagt er at det på visse område kan vera ein fordel med interkommunalt samarbeid, sjølv om innvendingane til ECON er verd å lytta til.
Å sjå på det som “en slags erkjennelse” vert litt underleg. Eg er for å samarbeida der det er naudsynt. Skal ein ha ei kommunal jordmorteneste er det klart at ein kommune med nokre hundre innbyggjarar, eller til og med ein med eit par tusen, vert for liten. Iallfall med dagens fødselstal. Dermed er samarbeid på tvers av kommunegrenser naudsynt.
At det er naudsynt å samarbeida om jordmor, gjer imidlertid ikkje at det er naudsynt å samarbeida om t.d. skule. Der kan sjølv ein svært liten kommune klara seg fint utan samarbeid, og jamvel skapa eit betre skuletilbod enn større nabokommunar.
“En ting er sikkert, så lenge sammenslåing skal baseres på frivillighet, så blir det uansett ikke store forandringer på strukturen”.
Og det er vel i grunnen fordi folk flest opplever at dagens kommunestruktur fungerer.
“Artig at du trekker frem Eikefjord. Min bestefar var ordfører i Eikefjord i perioden 1926-1928. Men selv om det er en meget aktiv region i Flora, så tviler jeg på om det ville fungert som kommune igjen”
Eg tvilar uansett på at det er noko folkekrav. Mitt poeng er at eg slett ikkje er framand for tanken om kommunedeling der det måtte vera folkeleg støtte for det.
Jeg skal ikke tvære debatten i det uendelige, men jeg tror ikke nødvendigvis på hypotesen om at siden det ikke er særlig entusiasme for sammenslåing så tyder det på at dagens kommunestruktur fungerer.
Du er sikkert kjent med at fogderistrider og lokaliseringsvalg av viktige funksjoner kan være en viktigere faktor enn om dagens løsning fungerer optimalt.