oyvindstrommen.be traktningar

- Ei venstreside som vel å plassera seg saman med ei marginal, kulturell elite kan berre gløyma å verta noko, skriv Lars Akerhaug.

Det har han sjølvsagt heilt rett i. Dersom venstresida berre klarer å appellera til utdanka visesongarar, akademikarar og lærarar med lilla skjerf vil ho ikkje klara å mønstra særleg støtte. Arbeidarklassen, som rett nok er ein konstruksjon, vil finna seg andre å stemma på eller støtta.

Her i Belgia er det val til helga, og i Antwerpen kjem antakeleg truleg rundt ein tredjedel til å stemma på det høgreekstreme partiet Vlaams Belang (VB), eit parti som fyrst og fremst er innvandrarfiendtleg, men som også er homofiendtleg og ikkje akkurat landets sterkaste forsvarar av sosiale rettar.

Men Vlaams Belang er ikkje den einaste reaksjonære rørsla med fotfeste i Antwerpen. Også Arab European League (AEL), har ein del støtte i byen. Til liks med Vlaams Belang er denne rørsla prega av militant nasjonalistisk tankegods. Til liks med Vlaams Belang er rørsla homofiendtleg. Men den panarabistiske rørsla er veldig forskjellig frå Vlaams Belang på eit område: Medan venstrepartiet Partij van de Arbeid foraktar VB, med god grunn, hadde dei nokre år attende eit valsamarbeid med AEL. Kva var det som fekk radikale sosialistar til å samarbeida med reaksjonære nasjonalistar? Kva er det, for den del, som får europeiske progressive til å stø halvfascistiske grupper som libanesiske Hizb’allah?

Ein artikkel i avisa til Internasjonale Sosialistar, som har det ikkje særleg originale namnet Gnisten, kan kanskje vera med på å gje svaret. Der vert det sagt, på og mellom linene, sagt at dei på venstresida som ikkje stør Hizb’allah gjer seg skuldig i islamofobi. – Sosialistar må velja side, skriv Gnisten.

Men kva side skal ein velja? Det militaristiske Israel? Det reaksjonære Hizb’allah? Skakkjørt amerikansk utanrikspolitikk? Ei motstandsrørsle utgjort av fanatiske islamistar som ikkje nøler med å angripa eiga sivilbefolking? AEL, fordi dei sloss mot rasisme? Vlaams Belang, fordi dei trass alt set søkjelyset på ein del verkelege problem ingen av dei andre partia tek opp i særleg grad? Set ein seg på ein moralsk pidestal om ein let vera å velja nokon av desse alternativa? Kanskje. Om det ikkje hadde vore for at det finst andre alternativ.

I boka “Ni putes, ni soumises” skriv franske Fadela Amara om rørsla med same namn (“Ikkje horer, og ikkje underkua”). I ghettoar i Frankrike står unge jenter under dobbelt press: ikkje berre vert dei utsett for rasisme og diskriminering, dei er også offer for ein machokultur som har vokse fram i krysspunktet mellom motløyse, konservatisme og radikal islamisme. Amara og andre tok opp kampen og sette i stand ein marsj for å protestera mot denne doble undertrykkinga. Men dei identifiserte seg, i byrjinga, ikkje med feminismen. Amara hadde sjølv teke del i feministiske møter, men hadde fort gjeve det opp, sidan det aldri vart diskutert noko konkret, samtaletemaa var berre feministisk teori og globalisering,

Når marsjen vel var i gang fekk “Ni Putes, Ni Soumises” kjeft. Amara legg ikkje fingrane mellom når ho skriv om dette, og det går ann å seia seg ueinig i ein del av det ho målber. Likevel er det verd å sitera i sin heilskap, det kan kanskje inspirera til ein debatt om kva venstresida har gjort og kva ho burde gjera.
Her frå den engelske utgåva “Breaking the Silence”, som kom ut i sumar:

Others accused me of espousing neocolonialism, of betraying my own community origins – showing their real intentions – and of mistreating Islam, thus conflating Islam and Islamism (fundamentalism) in a vicious and shameful way. I was surprised, however, to discover that those who thought they were dealing a death blow, even well-known intellectuals among them, are not the children of immigrants. And several of them had heard about the social problems in the projects only from broadcasts on the evening televised news program.

These same individuals were silent when the majority of the young women from the housing projects were fighting, and are still fighting, to resist pressures from the neighborhood. These same people accuse supporters of the headscarf ban of being racist and Islam-haters. For them, the headscarf is only a detail, buried in a list of global demands against a failing system. From their viewpoint, how could anyone dare to punish the victims who wear headscarves when France today refuses to face and assume responsibility for its colonial past, even its colonial present!

Islamists use similar arguments in the housing projects to accredit their own rhetoric. As they say, they are obviously right, since even some intellectuals recognize the same truths.

Bravo to these defenders of freedom: when you talk to them about social equality, they agree; when you talk to them about exclusion, the say we must fight against it; but when you talk to them about secularism, they stumble because they lack the courage to follow their reasoning to a logical conclusion. Their thinking is nothing more than a recasting of the tenets of secularism. They have never believed in it as a means of emancipation. They dare not affirm it loud and clear because they know that they will be attacked by our citizens at election time. They employ other methods to impose their viewpoints.

As the fundamentalist Islamists do, they flatter those who are susceptible to their discourse. A portion of the new generation can find favour with them, but only by agreeing to wallow in the status of victim, a position that has served them for years. Carried to absurdity, it justifies all forms of violence carried out by victims, because victims can not be seen as perpetrators of violence.

The more learned of these standard-bearers of the ideology of victimisation believe that the growing Islamism we have noted is only the expression of a break with the system. For this reason, these intellectuals are convinced that the “revolutionary” energies behind this minority deserve their support. Strange reasoning that requires its proponents to be blind and deaf, in light of the ravages of Islamism today, primarily in Muslim countries and especially against women. The feminist movements in these countries and in others have alerted us to their oppression.

On the pretext of advocating cultural relativism, therefore, the respect of cultures and traditions (even if the latter diminish personal physical and moral integrity), these manipulators think and speak for others. Observing them and listening to them only confirm my doubts about their misalliance with political Islam. Their cultural relativist mode of thinking was already unacceptable when it advocated tolerance of polygamy, excision and sexual inequality; it is all the more so in its use of Islam for political ends.

Hizb’allah er nok revolusjonære i at dei ynskjer seg eit radikalt annleis samfunn. Men det er ikkje min revolusjon, om eg ikkje kan dansa til han.

Tags: Islam og Midtausten, Politikk