oyvindstrommen.be traktningar

Mimir Kristjansson, leder i Rød Ungdom, har lest biografier om Lenin og Mao. Kristjansson er imidlertid skeptisk både til Jung Changs Mao-biografi og Robert Service’ Lenin-biografi, som han ser på som “historiske horrorromaner”. Selv Hitler blir bedre behandlet i dagens offentlighet, mener Mimir, og slår fast at “dette sykelige hatet mot Lenin og Mao er til stort hinder for en god forståelse og kritikk av den despotiske sosialismen i Kina og Sovjet”.

Jeg har hatt noen forskjellige jobber i min yrkeskarriere, men den mest spesielle av dem alle var nok når jeg var kokk på Rød Ungdoms bøllekurs for jenter. Det verste var at jeg utførte jobben frivillig og uten lønn. Som leserne kanskje forstår kjenner jeg den revolusjonære ungdomsbevegelsen innenfra, selv om mitt RU-medlemsskap ikke var av de mest langvarige. Jeg har lest en del av kommunistungdommens mest latterlige interne dokumenter, tilsendt i posten i en anonymt utseende konvolutt, i tilfelle PST passet på. Politikken på dekknavn fikk meg til å riste på hodet. Godt og lenge.

Når det er er sagt er det enkelt å slå fast at det sies mye stygt om folk i Rød Ungdom som ikke er sant. Jeg mistenker da heller verken Mimir Kristjansson eller andre av ungkommunistene for å ønske seg en retur til Sovjet eller Kina, selv om det finnes nok av idiotisk revolusjonssverming ytterst på venstrefløyen. Det er i det hele typisk for debatten at mange forsøker å kritisere norsk venstreside for holdninger og synspunkter den ikke har. Og den stadige repetisjonen av debatten om Pol Pot er lite annet enn flau å lytte til når man vet inderlig godt at det finnes andre spøkelser som er mer solid plassert inne i dunkle skap enn AKP sine.

I stedet for å kritisere venstrefløyen for synspunkter den ikke har burde man kanskje se nærmere på synspunktene den har? Selv har jeg mistet oversikten over de siste resolusjonene og kan ha falt av et lass og to, men en ting er jeg sikker på. Jeg kjenner igjen Mimirs argumenter, og pratet hans om “borgerlig historieskrivning”. Jeg kjenner igjen snakket om at kritikere “hopper brukk over alt det bra som skjedde under Lenin og Mao”, og får lyst til å gjøre noe jeg sjelden gjør, nemlig å synge duett med Torbjørn Røe Isaksen: “mordere er mordere, uansett hvor stor økningen i BNP blir”.

Jeg tror kanskje man skal tilhøre gruppen som kalles “spesielt interesserte” for å finne denne diskusjonen mellom de røde og de blå veldig interessant, men la meg likevel gå litt videre enn å lytte til Mimir. Jeg har lest Rød Ungdoms ideologiske grunnsyn – “En sosialisme for vår framtid“. Der repeteres en lekse jeg har hørt tusen ganger før, nemlig at det var omliggende omstendigheter som sørget for problemene i Sovjet:

[S]osialismen kunne vanskelig klare seg. Russland var fattig og tilbakeliggende, og hadde en svært liten arbeiderklasse. Den kapitalistiske omverden gjorde alt for å knekke sosialismen, både økonomisk og militært. Under borgerkrigen fra 1918 innførte kommunistpartiet harde innskrenkninger i demokratiet, for å holde staten samla mot fienden. Dette var en tvangssituasjon, men like fullt var det en svekking av vilkårene for arbeiderklassens utvikling til styrende klasse da alle andre partier ble forbudt.

Vet Rød Ungdom at de her enkelt og greitt kopierer Lenin sitt svar til samtidige progressive kritikere? Skylden måtte plasseres et eller annet sted, og det mange av dagens marxister ynder å kalle “materielle vilkår” var en god kandidat, og ytre press et annet opplagt valg. Det Rød Ungdom stadig ikke sier, iallfall ikke særlig tydelig, er at den viktigste grunnen til at det gikk til helvete i Sovjetunionen simpelthen var denne: dårlige ideer.

I 1919 ble anarkisten Emma Goldman – “en av Amerikas farligste anarkister”, som J. Edgar Hoover sa – kastet ut av Amerika. Hun reiste til Russland, der hun etterhvert skulle bli invitert til et møte på Lenins kontor sammen med en annen anarkist, Alexander [Sasja] Berkman:

Sasja var den første til å fange pusten. Han begynte på engelsk, men Lenin stoppet ham med en gang, leende. – Tror du jeg skjønner engelsk? Ikke et ord. Og heller ingen andre fremmedspråk. Jeg er ikke god på dem, selv om jeg har bodd utenlands i mange år. Det er morsomt, ikke sant? Han brøt ut i latter.

Sasja fortsatte på russisk. Han var stolt av å høre den varme rosen gitt til hans kamerater, sa han, men hvorfor er det anarkister i sovjetiske fengsler? – Anarkister, avbrøt Illitsj. – Tullball! Hvem har fortalt dere slike skrøner, og hvordan kan dere tro på dem? Vi har banditter i fengsler, og makhnovister, men ingen ideiny-anarkister.

- Kan du forestille deg, brøt jeg [Emma Goldman] inn, – i det kapitalistiske Amerika deler man også anarkistene inn i to kategorier, filosofer og kriminelle. De første slipper inn i de høyeste sirkler, en av dem sitter til og med i en høy posisjon i et av Wilson-administrasjonens råd. Den andre gruppen, som vi har ære av å tilhøre, blir forfulgt og ofte fengslet. [...]

[Lenin svarte:] – Ytringsfrihet er en borgerlig fordom, et plaster på sosial nød. I arbeidernes republikk snakker økonomisk velvære høyere enn tale, og friheten her er mye tryggere. Proletariatets diktatur setter den kursen. Nå står det ovenfor veldig alvorlige hinder, viktigst av dem er bøndenes motstand. De trenger spikre, salt, tekstiler, traktorer, elektrisitet. Når vi kan dem det, så vil de være på vår side, og ingen kontrarevolusjonær kraft vil være i stand til å slå dem tilbake. I den nåværende situasjonen er alt babbel om frihet bare å bære ved til de reaksjonæres bål for å knekke Russland. Bare banditter er skyldig i det, og de må holdes innelåst.

(Fra Emma Goldman: Living My Life)

Frihet var noe som kunne oppheves for å nå det Store Målet. I dag ønsker Rød Ungdom seg oppriktig en sosialisme som “på alle områder [er] langt mer demokratisk enn dagens samfunn”, men dessverre ligger de gamle og dårlige ideene ikke alltid så veldig langt unna.

Tags: Bloggkritikk, Politikk