oyvindstrommen.be traktningar

Finn Graffs heller idiotiske tegning av den israelske statsministeren Ehud Olmert som halvnaken tysk fangevokter i ridebukser, støvler og med gevær har vakt sterke reaksjoner. Den israelske ambassaden har klaget Dagbladet inn for PFU, og hadde jeg hatt hatt skulle jeg spist den om avisen blir felt. Jerusalem Post har også skrevet om saken.

Karikaturen er ensidig og usaklig, skriver kristendemokraten Martin Drange, og jeg ser med gru for meg et land der bare saklige og balanserte karikaturer kommer på trykk. Men Drange har likevel et poeng, debatten om Midtøsten er ofte preget av usaklige argumenter, og den er ofte ensidig til det begredelige, selv om det er gjensidig ensidighet.

På den ene siden finner en palestinavenner som kaster alle hemninger over bord og leser Stein Ørnhøi slik Fanden – nei, faktisk slik enkelte israelsvenner leser Bibelen: som en stor autoritet på det moderne Midtøsten. Morten Drægni er bare en av mange som reduserer Israels angrep mot Libanon til å handle om bare de to soldatene som ble tatt fange av Hizb’allah, og som dessuten sammenligner israelerne med Gestapo – intet mindre. Fullt så enkelt er det selvsagt ikke. Imens gjentar såkalte israelsvenner en del ting til det kjedsommelige.

Jeg skal ikke anklage Drange for å være absolutt ensidig, men han tryller i det minste et av de mest usaklige av israelsvennenes argumenter frem fra hatten. Israel er så lite, bare null-komma-litt av “den arabiske verden”. Jada, Israel er lite. Landet er faktisk enda litt mindre enn Belgia, og det sier sitt, for Belgia er så lite at du er i Nederland, Tyskland eller Frankrike før du vet ordet av det – og du kan ha kommet i skade for å kjøre forbi Luxembourg på veien. Men spiller det noen rolle at Israel er lite?

Faktum er at de palestinske araberne bor i området, og at det har de gjort i generasjoner. De har også de jødiske naboene deres. Ingen av dem kommer til å flytte på seg frivillig, selv om det er trangt om plassen. At det bor irakere i Irak og marokkanere i Marokko er i den sammenheng fullstendig irrelevant. Dersom israelsk politikk ikke kan legitimeres på andre måter enn å si at landet er lite, ja, da kan den ikke legitimeres.

Drange nevner også Hamas’ charter. Det er kanskje noe ensidig, siden dette er et dokument som begynner å dra på årene, og siden Hamas har utviklet seg en del siden den gang da. Men argumentet er i det minste saklig og makan til motbydelig propagandaskrift skal man lete en stund etter. Hamas er ikke akkurat en sympatisk organisasjon; selv om alternativet Fatah er gjennomkorrupt var jeg ikke særlig glad når islamistene gikk av med valgseieren i Palestina.

Det beste ville være at både Hamas og Hizb’allah forsvant som dugg for solen. Dèt kommer neppe til å skje så lenge Israel fører ren militærpolitikk ovenfor naboene. Det sies at dersom man dreper en av ti terrorister vil det i følge israelsk logikk være ni igjen, mens det i følge palestinsk logikk vil være tolv. Israelske myndigheter bør gjøre det Yossi Sarid foreslår i den israelske avisen Ha’aretz – senke forventningene sine et hakk eller fem. Og akkurat dèt burde palestinerne gjøre også.

Men jeg har større tro på israelerne. Israelsk opinion er i det minste ikke fullstendig dominert av gærninger og ekstremister.

Tags: Islam og Midtausten, Media