Hvordan koke en ideologi

Jeg er glad for at Mimir Kristjansson i Rød Ungdom synes at Rød Ungdoms frihetsrulleblad er så stygt at det kunne blitt et finsk Grand Prix-innslag. Jeg er glad for at han ikke vil ha stalinkommunisme eller maokommunisme. For å være ærlig er jeg ikke spesielt overrasket heller, det er få folk igjen som virkelig tar Stalin eller Maos politiske ideer seriøst. Men de finnes, og det bekymrer meg en smule at venstresiden stadig leser sin Mao og at AKPs hjemmesider – med et ørlite forbehold – fremdeles refererer til de fem store, uten å føye til ordet drittsekkene. At SU bare har forelsket seg i Marx gjør ikke saken så veldig mye bedre.

Aha! Enda en reaksjonær blåblogger som lirer av seg “Stalin, Mao og Pol Pot”?

Ikke helt. Jeg er fremdeles plassert så langt ute på venstresiden at jeg er nær ved å ramle over kanten, selv om jeg har sluttet å være kokk på RUs bøllekurs for jenter og selv om jeg har sluttet å reise på SU-seminarer for å oppleve hvordan det å lære om hersketeknikker i blant blir lite annet enn en effektiv skolering for å ta interne kritikere. Been there. Done that.

Jeg har ett stort problem med sosialismen, og ironisk nok har jeg akkurat det samme problemet med liberalismen. Folk som leste min forrige artikkel tror kanskje at det er alt dette pratet om døde menn og hva de mente. Men nei. Mitt store problem med sosialismen er at den ser bare halve utfordringen. Sosialismen har oppdaget markedet ofte opptrer som et motstander av, og ikke en garantist for, frihet. Sosialismen synes det er for jævli at forskning på potensmedisin ser ut til å være viktigere enn forskning på AIDS-medisin. Hurra for sosialismen!

Men så glemmer sosialistene en annen trussel mot frihet, og det til tross for at de stadig vekk synger om den:

Imot oss statens lover bøyes,
av skatter blir vi tynget ned.

Den trusselen heter Staten. Og det har liberalistene god peiling på. Liberalistene synes det er for dumt når Staten skal blande seg opp i om folk røyker en joint en gang i blant og mener at folk burde ha lov å forflytte seg over landegrenser. Liberalistene er for å utvide demokratiet og tror at folk stort sett ikke tar altfor mye skade av å styre sin egne liv. Dessverre kombinerer de dette med en ekstrem tro på markedet, og ser ikke hvilken trussel mot frihet storkonserners ekstreme markedsmakt kan utgjøre. Liberalistene har tro på lokaldemokratiet, men lokaldemokrati hjelper lite når kommunestyrene blir et slags samfunnets elevråd. Mens de virkelige vedtakene blir fattet på rektors kontor, eller i styrerommene, er elevrådene en snakkeklubb ingen bortsett fra han stille gutten med brillene egentlig har lyst å bli valgt inn i og der det egentlig ikke blir bestemt noe som helst av betydning. Takket være solide vedtak i saker som omhandler fotografbesøk på skolen kan man imidlertid innføre et skinn av demokrati.

En politikk for det tjueførste århundre bør låne ideer både fra sosialismen og liberalismen – fordi begge har rett. Ikke nok med det, vi bør slenge på en dæsj konservatisme også, i blant er det lurt å ta vare på det man har. Og når alt sammen er kokt godt sammen til en grå og usmakelig suppe (hva ventet du egentlig?) er det på tide å tilsette krydderurter. De er, som oftest, grønne.

(Truls Frogner, konserndirektør i Manpower, skrev for en tid tilbake en interessant kronikk om behovet for en ny ideologi. Dersom du har litt tid, kan du lese den her)