En sekulær stat er bedre vaksinert

På Morbus Norvegicus forsøker Morten Magelssen å ta opp spørsmålet statsreligion fra et prinsipielt ståsted. Magelssen har flere interessante poenger og artikkelen er velskrevet, men han mislykkes likevel i sitt mål. Debatten han utlovert drukner i problematisering av det han kaller det det liberale samfunn.

Grunnlovens § 2 sier: den evangelisk-lutherske Religion forbliver Statens offentlige Religion. De Indvaanere, der bekjende seg til den, ere forpligtede til at opdrage deres Børn i samme.

Magelssen mener den er “sovende”, og ser beleilig ut til å glemme at den “evangelisk-lutherske Religion” står solid i den norske staten f.eks. når det gjelder formålsparagrafen i skole og barnehage og i forhold til statskirken. “Det liberale samfunn” Norge har en statsreligion. Når Magelssen hevder at “alle andre verdensbilder enn det gjeldende liberale [må] holde seg innen privatsfæren [og ikke har] gyldighet i den offentlige debatt” låter det noe underlig i et land som inntil nylig hadde en statsminister fra Kristelig Folkeparti.

For en tid tilbake diskuterte jeg presis det samme med en ung europeisk muslim som, inspirert av islamistisk ideologi, ønsket seg islamske stater i Nord-Afrika.

Han ble umiddelbart angrepet av andre rundt bordet, som dro frem faktiske eksempler på islamske stater som Saudi-Arabia og Iran, land som ikke akkurat er for fyrtårn å regne når det gjelder toleranse og menneskerettigheter.

Den unge muslimen understreket at det selvsagt ikke var en slik stat han ønsket seg. Magelssen tar samme forbehold – det er ikke Iran han ønsker seg, skriver han, før han slår fast at det finnes gode og dårlige religiøse statsordninger, akkurat som det finnes gode og dårlige sekulære statsordninger. Det er da vi kommer inn på det prinsippielle. Magelssen siterer Jon Kvalbein som i Aftenposten skriver:

“Når KRL-faget fremstiller alle religioner og livssyn likt, fremmer faget i praksis et nytt livssyn – nemlig at ingen av dem er sanne. En påtvunget likestilling av livssyn krenker alle som tror at noe er sant. En liberalisme som krever at alle skal likestille motstridende syn på tro og etikk, fungerer illiberalt“.

Problemet er at Jon Kvalbein tar feil. Det finnes en annen mulighet for et KRL-fag som fremstiller alle religioner og livssyn likt. I stedet for å hevde at ingen av dem er sanne kan man hevde at man ikke vet. Man kan si at KRL-faget, som religionsvitenskapen, ikke går ut på å vurdere sannhetsgestalt, men på å lære å kjenne og å forstå ulike religiøse standpunkt og å se sammenhenger som gjør det mulig å lære om noe allmenn-menneskelig.

Man kan slå fast at det verken er skole eller stat sin oppgave å bestemme for andre mennesker hvilke religiøse verdensbilder som er riktige og hvilke som bare er tøv.

Det er ikke religionen som gjør en religiøs stat verre eller bedre enn noen annen stat. Så lenge storsamfunnet aksepterer at andre mennesker ikke bare har rett til å tenke annerledes, men også til å handle og være annerledes er en religiøs stat relativt uproblematisk. Problemet oppstår når en stat med et religiøst standpunkt forsøker å tvinge holdninger som ikke er allmenn-menneskelige over på andre. Dette gjelder uavhengig av om staten er kristen, muslimsk eller sekulær. Når ikke-muslimske kvinner tvinges til å dekke seg til i følge muslimsk tradisjon har dette betydelige fellestrekk med når kristne elever i franske skoler blir forbudt å bære krusifiks eller muslimske elever blir forbudt å bære hijab.

Når en sekulær stat er bedre enn den religiøse er det fordi den er bedre vaksinert mot slikt, ikke fordi den er immun.

Veien fra sekulær stat til statsateisme er lengre enn veien fra kristen stat til statkirke, avstanden mellom en sekulær stat og at alle barn skal oppdras til sekularister i skolen større enn avstanden mellom kristen stat og kristen formålsparagraf.