Oppfinnsomhet rundt hvitvask

I et innlegg på Nytt fra Vestfronten klarer Jan Haugland å sparke både til media, til en midtøstenforsker og til den europeiske “intellegensiaen”.

Han følger kort sagt Bjørn Stærks oppskrift for en god politikkblogger nærmest til punkt og prikke, inklusiv “en klype bedrevitenhet, 3 dl outsider-affekt, og en ørliten dråpe martyrkompleks”.

Midtøstenforskeren han går til angrep på er, kanskje ikke så overraskende, Hilde Henriksen Waage. Waage, som absolutt kan sies å ha vist slagside i konflikten, er et enkelt offer. “Renvaskingen av terroristorganisasjonen Hamas er i god gang blant norske ‘fredsforskere’”, skriver Haugland, etter å ha lest følgende linjer i Dagbladet:

Tidligere forsker ved fredsforskningsinstituttet (PRIO) og Midtøsten-kjenner Hilde Henriksen Waage tror Hamas er offer for politisk taktikkeri både fra palestinske og israelske myndigheter.

- Israel ser på Hamas som en terrororganisasjon, og velger kun å fokusere på den fløyen av Hamas som driver med selvmordsaksjoner. Men Hamas er mye mer, mener Henriksen Waage som nå er førsteamanuensis i historie ved Universitetet i Oslo. – Hamas er det nærmeste du kommer både et korrupsjonsfritt, velorganisert politisk parti og en velferdsorganisasjon. Det vet Fatah og de palestinske selvstyremyndighetene godt, og derfor er de redde for å tape valget, sier Henriksen Waage til Dagbladet.no.

Jan Haugland velger å sammenligne Hamas med nazistene, som “bygget gode motorveier”, og Hitler, som var “snill mot hunder”. Han viser så til at organisasjonen vil utslette Israel og har en henvisning til jødehaternes yndlingsfalskneri, Sions vises protokoller, i sitt charter (se f.eks. her). Å bringe det frem er absolutt på sin plass og selv om jeg strengt tatt ønsker meg en mindre andel artikler om Israel og Palestina i norske aviser, og ikke en større andel, kunne norske aviser gjerne skrive mer rundt dette.

Men det gjør ikke kritikken mot Waage mindre urettferdig. Å hvitvaske noen vil, i følge min ordbok, si å fremstille dem som “ganske uskyldige”. Gjør Waage virkelig det gjennom å si at organisasjonen består av mer enn selvmordsbombere? At Hamas – i motsetning til Fatah – er relativt lite korrupte, og at organisasjonen driver omfattende sosialt arbeid er viktige forklaringer for at Hamas vil kunne gjøre et godt valg. Dersom det blir noe av valget.

For å danne seg en forståelse av Hamas og av Midtøsten-konflikten holder det selvsagt ikke med bare dette perspektivet, men det holder heller ikke med å gjøre som Haugland og utelukkende fokusere på jødehat.

Det er for øvrig vanskelig å forstå hvordan Jan Haugland klarer å få en høyst omstridt forsker, Henriksen Waage, til å bli en hel gruppe – “norske fredsforskere”, “den europeiske ‘intelligensiaen’”. Kort fortalt viser Haugland her en solid porsjon oppfinnsomhet rundt hvitvask.